Fem høydepunkter i sommerferien 2023

Noen ganger blir det vanskelig eller uhensiktsmessig å rangere elementer på en liste, for eksempel hvis de involverer mennesker i mitt sosiale nettverk. Min første urangerte liste her på frodedahl.com blir over personlige høydepunkt fra sommerferien 2023 – der noen av dem involverer både familiemedlemmer og venner. Høydepunktene presenteres i stedet i kronologisk rekkefølge.

Årets sommerferie – eller rettere: sommerfri (som inkluderer 5 uker sommerferie og + 2 uker avspasering) strakk seg offisielt fra og med 26. juni til og med 14. august. Den første uka var jeg i min folkeregistrerte kommune, Sør-Varanger, og kjøpte møbler til min nykjøpte leilighet i Kirkenes sentrum (offisielt overtatt 21. juni), og deltok i ultraløpet Backyard Kirkenes (jeg fullførte halvparten av de tolv oppsatte rundene rundt Andrevatn, altså 42 av 84 km). Det ble dessverre ikke rom på lista for disse tidlige høydepunktene – ei heller for Pet Shop Boys-konserten i Helsinki ishall (Helsingin jäähalli), min sjuende konsert med Neil Tennant & Chris Lowe, Storbritannias mest suksessfulle popduo.

Alle foto: Frode Dahl – med mindre noe annet er presisert.

3. juli (retur: 10. juli)

STOCKHOLMS SKJÆRGÅRD

Hver sommer besøker jeg pappa i Finland; og så ofte som jeg kan, ankommer jeg landets hovedstad sjøveien. Silja Line og Viking Line er de to store leverandørene av fergeturer fra Stockholm til Helsinki (og tilbake igjen). Som oftest foretrekker jeg å seile med førstnevnte og deres tvillingskip “Silja Serenade” og “Silja Symphony” – fordi disse er mer moderne innredet enn Viking Lines to søsterskip “Cinderella” og “Gabriella”. Blant annet har Silja Lines skip store innvendige handlegater (arkader/promenader) og underholdningsscener/-amfier. Men også Viking Line har et konkurransefortrinn: Havneterminalene deres. De er nemlig noe mer sentralt plassert i både Stockholm og Helsinki.

Jeg liker best å reise østover – altså mot Finland, for da kan jeg i langdrag nyte den vakre stockholmske skjærgården på ettermiddags- og kveldstid. Det tar nemlig 5-6 timer før skipet er ute i åpen sjø, og i løpet av disse timene seiler man forbi den ene landlige eiendomsperlen etter den andre på begge sider av skroget. På vei tilbake til Sverige, er jeg i dyp søvn i størstedelen av skjærgårdsseilasen – pluss at jeg stresser med frokost når jeg endelig klarer å gni søvnen ut av øynene. Jeg får riktignok med meg siste spurt, dvs. de siste to-tre milene inn mot Stockholm by.

Denne sommeren falt valget på Viking Line både østover og vestover, og jeg valgte å unne meg noe ekstra, nemlig en premium lugar med egen balkong og gratis minibar. Været kunne vært bedre, men med tak over hodet og gunstig vindretning holdt jeg meg tørr. Jeg hadde to behagelige overfarter – i sus, dus og rus.

PS. Joda, begge rederiene seiler gjennom Åland og legger til kai i Mariehamn, i løpet av seilasen over Østersjøen. Den ålandske skjærgård er også kjent for å være ganske pittoresk, men problemet er at det alltid er ganske mørkt (også om sommeren) når skipet seiler gjennom øyriket – uansett hvilken retning man reiser. Så det er ikke så mye man får sett av Åland, dessverre. Men det er kanskje likesågreit. I det tidsrommet Åland passeres (ca. 0000-0200), har ca. 50 % av passasjerene lagt seg, mens ca. 50 % er for beruset til å få med seg noe som helst slags form for landskap.

8.–11. juli

ROADTRIP/BLÅTUR I VEST-FINLAND

Min finske far har, siden han flyttet fra Sør-Varanger ved årtusenskiftet, vært bosatt lengst øst i Finland, derav de siste tre årene i tettstedet Hammaslahti, i kommunen Joensuu, i landskapet Pohjois-Karjala (svensk: Norra Karelen). Ettersom jeg besøker pappa hver sommer (iallfall de siste seks-sju årene), er jeg blitt ganske godt kjent med Øst-Finland, nærmere bestemt områdene i og rundt tettstedene Joensuu, Kuopio, Savonlinna (Nyslott), Kitee (Kides) og Lappeenranta (Villmanstrand) – noe som alltid er trivelig, også fordi jeg har tre tanter og et dusin søskenbarn som bor i området. I tillegg har jeg blitt ganske godt kjent med Helsinki ettersom det bruker å være det første og siste tettstedet jeg besøker hver gang jeg reiser til og fra Finland.

Men denne sommeren ville jeg gjøre noe annerledes: Jeg ville oppleve den delen av Finland jeg kjenner minst til, og som heller ikke pappa kjenner særlig godt fordi han har få eller ingen slektninger og venner der. Jeg snakker om vestkysten av Finland, nærmere bestemt strekningen mellom Oulu (Uleåborg) i nord og Pori (Björneborg) i sør – en strekning der flesteparten av Finlands svensktalende befolkning bor. Men pappa visste ingenting om mine planer:

Det eneste pappa visste på forhånd var at vi skulle på roadtrip med tre hotellovernattinger, at han skulle sitte bak rattet (jeg er uten førerkort til 2026) og at jeg skulle dekke alle kostnader: drivstoff, mat, drikke og hotell. Foran hver dagsøkt fikk han vite antall kilometer han skulle kjøre den dagen, og mens vi kjørte dirigerte jeg ham med god hjelp av Google Maps.

Dette var ruta vi kjørte (med de største tettstedene; unntatt (*) som er en øygruppe):

Dag 1 (lørdag 8. juli) reiste vi på tvers av Finland – fra øst til vest: Hammaslahti (pappas hjemsted) - Joensuu - Kuopio - Iisalmi - Kiuruvesi - Haapajärvi - Nivala - Ylivieska - Kannus - Kokkola (Karleby) - Pietarsaari (Jakobstad). Distanse ca. 450 km; overnatting på Hotel Epoque i Jakobstad (19 000 innb.); middag på Jeppis Pizzeria.

Dag 2 (søndag 9. juli): Pietarsaari (Jakobstad) - Uusikaarlepyy (Nykarleby) - Merenkurkku (Kvarken)*- Vaasa (Vasa) - Seinäjoki - Koskenkorva - Jurva - Kurikka - Kristiinankaupunki (Kristinestad). Distanse ca. 250 km; overnatting på Hotel Alma i Kristinestad; middag på Restaurang Crazy Cat.

Dag 3 (mandag 10. juli): Kristiinankaupunki (Kristinestad) - Pori (Björneborg) - Luvia - Eurajoki (Euraåminne) - Rauma (Raumo) - Lyökki - Uusikaupunki (Nystad) - Laitila - Huittinen - Nokia - Tampere (Tammerfors). Distanse ca. 250 km; overnatting på Solo Sokos Hotel Torni Tampere; middag på hotellets restaurant, Grill it! Paja.

Om morgenen tirsdag 11. juli, skilte vi lag i Tampere. Pappa kjørte alene de ca. 400 kilometrene tilbake til hjemstedet Hammaslahti i Joensuu kommune, mens jeg tok et direkte Intercity-tog til Helsinki (to timer) – hvorfra jeg seilte avgårde med Viking Line til Stockholm.

Vi var begge enige i at dette var en fin tur. Pappas høydepunkt var turen til øygruppa Merenkurkku (svensk: Kvarken), nærmere bestemt øyene Raippaluoto (Replot) og – helt ytterst – Mustasaari (Björkö) med Svedjehamn som ytterste bebyggelse. For å komme til Kvarken, må man over Finlands lengste bro, Raippaluodon silta (Replotbron), på 1045 meter. Pappa hadde aldri vært på denne øygruppa før, så dette var svært interessant også for han.

Mitt personlige høydepunkt var nok kjøringen langs de smale og enveiskjørte gatene gjennom den vakre gamlebyen i Rauma: Perfekt manøvrering fra kartlesers side. Ikke én eneste feil ble begått samtidig som jeg kunne nyte de flotte trebygningene. Et annet høydepunkt var mine personlige vandringer langs sentrumsgatene av Finlands nest største tettsted, Tampere (342 000 innb.) – en overraskende fornøyelig og estetisk opplevelse.

13.–24. juli

PUERTO RICO, GRAN CANARIA

Da jeg var ung, var jeg svært skeptisk til å reise til “Granca”. Noe så harry kunne ikke en sofistikert reisende som jeg, nedlate meg i. Å lytte til jazz og feriere på Granca, var to sikre tegn på alderdom, mente jeg for tjue år siden. Nå har jeg vært på den tredje største av Kanariøyene to ganger (og jeg roer meg ned til jazzmusikk etter hver treningsøkt, men det er en annen historie).

Det var i vinterferien i 2022 at jeg satte mine føtter på Gran Canaria for første gang, da med min mest brukte reisefølge Tor Erik Brunsvik. Vi overnattet på Gloria Palace Amadores Hotel, som ligger midt mellom Puerto Rico-stranden og Amadores-stranden sørvest på øya. Hotellet, som sto ferdig i 2003, er sprengt inn i berget og både er et majestetisk skue og gir et majestetisk skue mot Atlanterhavet i det nære og Teide (3 715 moh) på Tenerife i det fjerne. Vi var der i sju dager, inntok våre middager og mesteparten av vårt alkoholinntak i Puerto Rico, og én av dagene leide vi bil og kjørte rundtomkring på den 1 500 km² store vulkanøya, én dag dro vi på buss- og båteksursjon til/fra billedskjønne Puerto de Mogán, og én kveld var vi på trønderkonsert i nabotettstedet Arguineguin.

Vinterferie-turen i 2022 ga mersmak, og sommerferien 16 måneder senere, reiste jeg tilbake til den samme kanariøya og bodde på det samme hotellet. Denne gangen med noen forandringer: (1) Jeg reiste alene. (2) Jeg kjøpte all-inclusive (frokost, lunsj, middag samt drikke med og uten alkohol). (3) Jeg var der i elleve dager. (4) Jeg solte meg på solseng ved hotellbassenget to-tre timer hver eneste dag (i fjor gjorde jeg det kun én gang – i totalt en halvtime). (5) Jeg svømte i bassenget nesten hver dag (i fjor: aldri). (6) Jeg testet ut nudistarealet på hotellet. Veldig befriende å bade og sole meg splitter naken blant andre (ab)normale kropper. Jeg hadde fryktet at penisen min skulle bli erigert, men heldigvis skjedde det ikke: Trikset er å la være å stirre på folk. Opplevelsen ble dermed 100 % avslappende og 0 % opphissende. (7) Jeg forlot aldri Puerto Rico/Amadores-området. (8) I fjorårets vinterferie lå kveldstemperaturen på 16-18 °C, som akkurat ikke er varmt nok til å kunne sprade rundt i kortermet skjorte og shorts uten å fryse litt. Denne sommerferien var det perfekt aftentemperatur for denslags bekledning, nemlig 22-24 °C. (9) Jeg kjedet vettet av meg de par siste døgnene, så jeg konkluderte med at sju dager er mer enn nok, iallfall hvis jeg reiser alene og oppholder meg på samme sted uten utflukter.

Neida, punkt 6 skjedde ikke. Men kanskje neste gang.

27. juli–1. august

BRYLLUP I TRÆNA

Min lærerkarriere startet i grunnskolen i Træna kommune i 2003-2011. Men jeg har tilknytning til øykommunen utover dette: Min mor er oppvokst der, en av mine tanter har bodd der hele livet, og sistnevntes fem barn, mao. mine søskenbarn, er også oppvokst i kommunen som ligger to timers fergetur fra Stokkvågen (i Lurøy kommune). Jeg har også vært ungdomskolelærer til de tre mellomste av disse søskenbarna. Etter at jeg flyttet derfra, har jeg med ujevne mellomrom reist til Træna om sommeren for både å besøke tante (og søskenbarn) og å få med meg Trænafestivalen.

Denne sommeren droppet jeg festivalen som arrangeres andre helgen hver juli. I stedet ankom jeg Træna den siste helgen i juli for å feire bryllupet til Ramona, den mellomste av mine fem Træna-søskenbarn. Ramona ble født i det året jeg sist gang var i bryllup (1991), så dette var mitt første bryllup i lovlig alder, dvs. det første bryllupet hvor jeg kunne delta i alle aspekter.

Dette ble et strålende arrangement hvor brudens søsken og foreldre sto for enestående og hjemmesnekret underholdning, og det morsomste av alt: Fri mat og fri bar hele kvelden, natta og morgenen. All verdens bekymringer ble visket ut for et par stakkede stunder, og jeg tror også at brudeparet (Ramona & David) var fornøyd med arrangementet som ble avholdt i Grendahuset (seremonien) og Ungdomshuset (festen) i Trænas eneste tettsted, Husøy (393 innb.).

1.–14. august

TRONDHEIM

Trondheim. Tettstedet, byen og kommunen jeg forlot i 2003 for trolig aldri å komme tilbake. Bortsett fra i feriene, selvsagt. Denne sommeren sto de to kunstneriske punktene i kø: nemlig konsertene med Ola Kvernberg & Trondheim Symfoniorkester (i Borggården ved Nidarosdomen; siste konsert i Olavsfestdagene) og Åge Aleksandersen & Sambandet & Halvdan Sivertsen & Kari Bremnes & Violet Road (Trondheimsnatt @Sverresborg Arena). To solide konserter, spesielt sistnevnte. Dette ble fjerde gangen jeg fikk oppleve Halvdan Sivertsen i musikalsk live, og min sjuende Åge-konsert (han utlignet dermed Pet Shop Boys’ ledelse). Å oppleve disse to legendene fra henholdsvis Bodø og Namsos, samtidig på samme scene (selv om det kun var på fire låter) var nærmest ekstatisk.

Ellers ble trondheimsoppholdet brukt til pleie av familieliv i Lykkmarka, hvor mamma bor.

PS. Jeg liker best å være i Trondheim i den siste halvdelen av sommerferiene. I første halvdel er faren for luftangrep fra fjærkledte droner, svært overhengende. Det er først fra ca. 20. juli at de fleste måker har roet seg ned slik at man kan gå i mak og ro i gatene.

Denne lista ble publisert 3.–7. september med gjennomsnittlig én oppdatering i døgnet.