Topp 15 låter i Eurovision Song Contest 2023

[OPPDATERT, 14. mai 2023: Resultatene i klammer.]

Krigen i Ukraina er fortsatt ikke over, så det skal atter en gang bli kjærkomment å kunne bruke en uke til å samle Europa og dyrke deilige verdier som mangfold, forsonlighet, glede og (tidvis) flott popmusikk. Ukrainas seier i fjor har ført oss til Liverpool i England, nærmere bestemt til Arena and Convention Centre (ACC) i Monarchs Quay, med en publikumskapasitet på 11 000.

Norges Alessandra får æren av å åpne den første semifinalen tirsdag 9. mai, hvor hun skal konkurrere med 14 andre artister om ti finaleplasser. Ti nye finalister blir klare etter semifinale nr. 2 på torsdag 11. mai. I finalen lørdag 13. mai skal disse 20 konkurrere mot forhåndskvalifiserte Ukraina og Big Five (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland).

Nytt av året er at det europeiske (og australske) folk får 100 % av makten i semifinalene, mens i finalen skal makten fortsatt fordeles mellom folkejuryene (50 %) og fagjuryene (50 %). I tillegg innføres folkejuryen “Rest of the world” hvor seere fra land som ikke deltar i ESC, kan avgi sine stemmer i begge semifinalene og i finalen. Disse stemmene skal telle like mye som fra hvilket som helst av deltakerlandene. Dette gjelder bare folkestemmer: “Rest of the world” stiller ikke opp med noen fagjury.

Bulgaria, Montenegro og Nord-Makedonia står over årets konkurranse av finansielle årsaker, så dermed er antall deltakere krympet til 37. Vi må tilbake til Istanbul 2004 for å finne et lavere deltakertall. Men vi skal nok kose oss likevel.

Frem mot Eurovision-uka, skal jeg tillate meg å legge ut en rangering og en omtale av de 15 låtene jeg liker best utfra strenge subjektive kriterier.

DIVERSE LENKER:

Vurderingsgrunnlaget for denne topp 15-lista er, tradisjonen tro, de innspilte studioversjonene av låtene – slik de foreligger på strømmetjenesten Spotify. Jeg har ikke sett noen videoer i forkant av rangeringen.

NB! Videoene på denne lista er “audio-only”. (Dersom man ønsker å se musikkvideo, klikk på teksten “offisiell musikkvideo”.)

OBS! Under hovedlista, utvikles det også en bonusliste.

 
 

15. “WE ARE ONE” (IRLAND)

Skrevet av: Conor O'Donohoe (musikk/tekst), Edward Porter (m/t) og Jörgen Elofsson (m/t)
Fremført av: Wild Youth
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Selv om det skamløst lånes pianoriff fra Coldplay og gitarriff fra U2, setter jeg likevel pris på den ungdommelige ståpåviljen i “We are one”. En noe flat melodi kompenseres av energisk synging om forenlighet og forsonlighet, slik at sluttresultatet likevel blir fengende og nynnbart. Så gjenstår det å se hvordan Conor O'Donohoe (vokal), David Whelan (keyboard), Edward Porter (gitar) og Callum McAdam (trommer) visualiserer energien på scenen i semifinale #1 tirsdag 9. mai. Men musikalsk er dette lovende. (Coldplay og U2 er jo begge blant mine favorittband.)

[FASIT: 12. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

14. “BURNING DAYLIGHT” (NEDERLAND)

Skrevet av: Dion Cuiper (m/t), Duncan de Moor (m/t), Jordan Garfield (m/t), Loek van der Grinten (m/t) og Mia Nicolai (m/t)
Fremført av: Mia Nicolai & Dion Cooper
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Duncan Laurence (eg. Duncan de Moor), som vant ESC 2019 med “Arcade”, har vært med på å skrive årets nederlandske bidrag “Burning daylight”. Førstnevnte låt kjedet vettet av meg, og også sistnevnte har sine mindre spennende partier (versene), men den har iallfall et refreng som med sin sårhet rører meg i ganske stor grad. Spesielt refrengets “highs” faller i smak – og “Goodbye old life” er et velsmakende avslutningsparti. Når refrenget kommer for andre gang, hører jeg et instrumentalt feilgrep fra produsentene (Sean Myer og Loek van der Grinten), men dette kan selvsagt justeres frem mot semifinale #1 tirsdag 9. mai.

[FASIT: 13. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

13. “BECAUSE OF YOU” (BELGIA)

Skrevet av: Gustaph (m/t) og Jaouad Alloul (m/t)
Fremført av: Gustaph
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Jeg liker grooven i denne låta, spesielt synthsekvensen som introduseres etter elleve sekunder. Sekvensen, som er ca. ti noter lang, inneholder en synthtone jeg ikke kan huske å ha hørt før, så den fremstår som ny og forfriskende i mine ører. De øvrige elementene i komposisjonen, f.eks. vokalmelodien, er noe jeg har hørt mange ganger før. Oppå den delikate grooven, ligger nemlig en helt gjennomsnittlig soulpoplåt for voksne (25+), og jeg synes ikke sangstemmen til Gustaph (eg. Stef Caers) er unik nok til å løfte den opp fra ordinæriteten.

[FASIT: 8. plass i semifinale; 7. plass i finalen]

 

12. “EAEA” (SPANIA)

Skrevet av: Blanca Paloma (m/t), Jose Pablo Polo (m/t) og Alvaro Tato (t)
Fremført av: Blanca Paloma
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Jeg skulle ønske jeg hadde et tilstrekkelig musikkteoretisk vokabular til å kunne beskrive det spennende og forføreriske som skjer i arrangementet, spesielt den elektroniske pulsen og stemmene i bakgrunnen. Det er iallfall pirrende å høre på. Også hovedvokalen kan tidvis være pirrende, men mot i avslutningssekundene blir den i overkant for intens for mitt forgodtbefinnende, og jeg puster noe lettet ut når 3-minuttersmerket plutselig passeres. Jeg kan ikke spansk, men den engelske oversettelsen er poetisk nok: “My child, when I die / May they bury me in the moon / So that I’ll see you every night”. Ganske vakkert.

[FASIT: 17. plass i finale (direkte kvalifisert)]

 

11. “MY SISTER’S CROWN” (TSJEKKIA)

Skrevet av: Patricie Kaňok (m/t), Tanita Yankova (m/t), Adam Albrecht (m), Michal Jiráň (m), Šimon Martínek (m) og Kateryna Vatchenko (t)
Fremført av: Vesna
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Friskt, frodig, feminint og firespråklig. Intro på tsjekkisk; refreng på ukrainsk (første del) og engelsk (andre del); rap på bulgarsk. Jeg har to favorittelementer i låta: (1) Den vokale punchen i den ukrainske delen av refrenget (om det er produsentene eller de seks jentene som skal ha hovedæren for det, gjenstår å høre fra scenen 9. mai) – og (2) Ukulelen (eller er det mandolin?), som trer tydeligst frem i den engelske delen av omkvedet. Utenfor refrenget kan det tidvis bli litt småkaotisk.

[FASIT: 4. plass i semifinale; 10. plass i finalen]

 

10. “MAMA ŠČ!” (KROATIA)

Skrevet av: Damir Martinović Mrle (m/t) og Zoran Prodanović (t)
Fremført av: Let 3
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Kroatia sliter katastrofalt i Eurovision Song Contest: Det er gått seks år siden landet kvalifiserte seg til finalen – og tjuetre (!) år siden forrige topp 10-plassering. Nå prøver de seg med avantgardistisk traktorrock, tydelig inspirert av “Bohemian rhapsody”, og håper Europa skal bite på.

Jeg biter på: Dette er forfriskende og frekke saker, og hadde det vært opp til meg, så ville jeg ha belønnet Let 3 med tiendeplass. Jeg er derimot ikke så begeistret for disse “ŠČ”-utstøtene, men disse oppveies av den semihimmelske koringen, spesielt i oppbyggingen mellom 1:43 og 1:57 (jf. Spotify-versjonen).

[FASIT: 8. plass i semifinale; 13. plass i finalen]

 

9. “TATTOO” (SVERIGE)

Skrevet av: Jimmy Jansson (m/t), Jimmy "Joker" Thörnfeldt (m/t), Loreen (m/t), Moa "Cazzi Opeia" Carlebecker (m/t), Peter Boström (m/t) og Thomas G:son (m/t)
Fremført av: Loreen
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Et robust håndverk – både fra artistens, låtskrivernes og produsentenes side. Jeg blir aldri vilt begeistret, men jeg anerkjenner kvaliteten i vokal, komposisjon og arrangement. Jeg liker spesielt strykerlydene, og refrenget er minneverdig med dets “you-hu-hu” og “tattoo-hu-hu”. Det nærmeste jeg kommer et blown-away-øyeblikk er den lille instrumentale og vokale eksplosjonen 30 sekunder før slutt. Låta føles proff, men samtidig også litt kalkulerende og hul. Jeg vet ikke i hvor stor grad denne følelsen skyldes fordommer resultert av min avsmak for “Euphoria”, men én ting er sikkert: “Tattoo” en vesentlig forbedring fra den støyen hun vant med i 2012.

[FASIT: 2. plass i semifinale; 1. plass i finalen]

 

8. “WHO THE HELL IS EDGAR?” (ØSTERRIKE)

Skrevet av: Pele Loriano (m/t), Ronald Janeček (m/t), Selina Maria Edbauer (m/t) og Teodora Spiric (m/t)
Fremført av: Teya & Salena
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

En sang om en kvinnelig låtskriver som påstår at den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe (1809-1849) har tatt bolig i hennes kropp. Faktisk er det to låter i årets ESC-startfelt som handler om å skrive låter; men denne utpekt av Österreichischer Rundfunk (ORF) til å represenere Østerrike, er nok den mest tematisk originale av de to. Så hvordan fungerer dette musikalsk? Jo, meget bra, vil jeg si. Den mangler kanskje litt rent melodisk, men denne mangelen blir langt på vei kompensert med den fengende gitarbaserte rytmen. Og hadde jeg på forhånd blitt forespeilet en låt hvor Poe blir navngitt 153 ganger i løpet av 159 sekunder, så hadde jeg aldri trodd at det ville fungere så bra som det faktisk gjør.

[FASIT: 2. plass i semifinale; 15. plass i finalen]

 

7. “CHA CHA CHA” (FINLAND)

Skrevet av: Aleksi Nurmi (m/t), Johannes Naukkarinen (m/t) og Jere Pöyhönen (t)
Fremført av: Käärijä
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Årets russelåt kommer fra vårt naboland i øst/sør/vest (kommer an på hvor i Norge man bor) – fremført av 29 år gamle Jere Pöyhönen, som i kunstneriske sammenhenger kaller seg Käärija (som ifølge Google Translate betyr “innpakning”). Det skal sies at gjengangertema som sex, jenter og horer er utelatt og at han kun fokuserer på drikking og alkoholens problem-fordampende effekt. Russelåt-sjangeren kommer tydeligst frem de siste 70 sekundene av låta – som jeg vil karakterisere som to låter i én.

La meg forklare det slik: Hadde de første 100 sekundene blitt nominert til en Spellemannpris, ville det vært enten i prisklassen Rock eller Hip-hop (hadde punk hatt en egen Spellemann-klasse, så hadde den kanskje blitt nominert der), mens de siste 70 sekundene definitivt hadde blitt nominert i klassen Festmusikk. Den første delen er spenstig nok, men det er den fengende festdelen som får meg i godt humør. Bortsett fra tittelen, er det ikke mye jeg forstår av det som synges, men jeg kan kjenne igjen begreper som champagne, piña colada og dansing – og det rekker for meg.

Et trekk jeg vil trekke frem (kudos til komponistene og produsentene, dvs, Nurmi/Naukkarinen), er den seks sekunder lange sømløse og elegante overgangen mellom rockedelen og festdelen (1:39–1:45 jf. lydfilen på Spotify). Veldig dyktig gjort.

[FASIT: 1. plass i semifinale; 2. plass i finalen]

 

6. “ECHO” (GEORGIA)

Skrevet av: George Kukhianidze (m), Beni Kadagidze (t) og Iru Khechanovi (t)
Fremført av: Iru
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

OK, la meg starte med å adressere elefanten i rommet: teksten i “Echo” – og ikke minst uttalen av den. De første gangene jeg hørte låta, måtte jeg klø meg i hodet. Hva er det hun synger? Hva slags engelsk dialekt er dette? Jeg måtte etterhvert konkludere med at vi snakker om en form for innbilt engelsk, eller rettere: Hjalmar-engelsk. Da jeg leste den faktiske teksten hun forsøker å formidle (slik den er presentert på ESCs offisielle hjemmeside), fant jeg ut at uttalen kanskje ikke er det største problemet her. Den faktiske teksten virker som repeterende svada og sprøyt, og dersom det er noen mening i den, så er det bare tekstforfatterne (Beni og Iru) som vet om den.

Sånn. Da var det gjort. Over til musikken, som jo er det som teller desidert mest:

Rent musikalsk sett, er dette årets beste låt. Majestetisk og storartet – og ikke helt fritt for gåsehud-elementer, mye takket være Irus sterke stemme og det dramatiske og vellydende stryke- og perkursjon-arrangementet. Den ene prikken over ï-en er det herlige klimakset på slutten, mens den andre er mannskoret som man kan høre i bakgrunnen i refrenget. Skulle jeg pirke på noe med min musikalske pekefinger, så er det at jeg gjerne skulle ha hørt mannskoret litt lenger opp i lydmiksen (den er litt for begravd slik miksen foreligger i dag).

Men, altså: Selv om teksten og uttalen ikke betyr så mye i ESC-sammenheng (maks 10 % av totalopplevelsen), så er de forstyrrende nok til å velte “Echo” ned fra tronen på denne lista hvor det er svært jevnt i toppsjiktet.

Tenk om Iru hadde sunget på georgisk i stedet…

[FASIT: 12. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

5. “PROMISE” (AUSTRALIA)

Skrevet av: Daniel Estrin (m/t), Alex Canion (m), Ashley Doodkorte (m), Scott Kay (m) og Simone Dow (m)
Fremført av: Voyager
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Sammen med Tyskland, stiller Australia opp med årets tungrock/metal-alibi (jeg har aldri forstått forskjellen mellom de to sjangrene, så jeg nevner dem begge i håp om å treffe). Voyager er et etablert band (albumdebuterte i 2003) fra Perth som i fjor kom på andreplass i den australske finalen, men som i år ble internt utpekt av Special Broadcast Service (SBS), den australske rikskringkasteren, til å representere denne ennå-så-ferske ESC-landet (debuterte i 2015).

Men “Promise” begynner som en synthpop-låt, og introduksjonen av tyngre instrumenter etter 53 sekunder, kom helt uventet på meg under førstegangslytting. I den midterste delen veksles det nokså sømløst mellom synthdominerende og gitardominerende lydbilder før alle instrumenter kræsjer sammen mellom 1:49 og 2:04 (jf. Spotify) i det som må sies å være de mørkeste og mest bråkete 15 sekunder i årets ESC-konkurranse. I den eskalerende avslutningen (de siste 20-25 sekundene) tar rocken/metalen fullstendig overhånd og sørger for at låta ender med et energisk og herlig utropstegn. Jeg skjønner godt hvorfor produsentene i Liverpool har valgt denne låta som avslutningsnummer i den andre semifinalen 11. mai. Jeg kan allerede høre stemmen til Fridtjof fra Ytre Enebakk si “Den satt i sikringsboksen!”

“Promise” inneholder 5-6 brå overganger, som kanskje er 2-3 for mange, men totalt sett er jeg godt fornøyd med dette produktet, full av vitalitet og slagkraft. Noen vil kanskje hevde at 1980-tallet ringte og vil ha denne låta tilbake, mao. at soundet er utdatert og ikke hører hjemme i 2023. Men det fnyser jeg av. Jeg hørte utelukkende på popmusikk på 1980-tallet, så jeg er ikke blant dem som rakk å bli lei dette lydbildet. Så for meg, høres dette nytt og friskt ut.

[FASIT: 1. plass i semifinale; 9. plass i finalen]

 

4. “SAMO MI SE SPAVA” (SERBIA)

Skrevet av: Luke Black
Fremført av: Luke Black
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

For andre år på rad, går Serbia til topps i Åpen klasse i Eurovision Song Contest. Det er vanskelig å putte noen sjanger-merkelapp på denne, men arrangementet er iallfall elektronisk med sine forvrengte synthesizere – noe som skaper en uhyggelig stemning og speiler tekstens angstpregede budskap (“I just wanna sleep forever while the world is burning”). I somme partier, når rytmene og synthene er på sitt mest intense, kan låta minne om Islands bidrag fra 2019 (“Hatrið mun sigra” – Hatari), noe jeg ikke har noe imot (låta var min tredjefavoritt det året).

Allerede fra første “Hello?”, vekkes nysgjerrigheten min, og jeg blir tatt med på en forunderlig og stimulerende lydreise gjennom en låt som ved hver gjennomlytting har noe nytt og uoppdaget å by på. Det blir heller ikke feil at lydbølgene forplanter seg på deilig buldrende vis gjennom øregangene mine når jeg lytter på låta med mine Jaybird Vista 2 in-ear øreplugger. “Samo mi se spava” (no.: Jeg vil bare sove) er rett og slett en sonisk delikatesse – og forfriskende original i ESC-sammenheng.

[FASIT: 10. plass i semifinale; 24. plass i finalen]

 

3. “TELL ME MORE” (ASERBAJDSJAN)

Skrevet av: Tural Baghmanov (m/t), Turan Baghmanov (m/t), Nihad Aliyev (m) og Tunar Taghiyev (m)
Fremført av: TuralTuranX
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Jeg registrerer at denne er storfavoritt til å være blant de fem som ryker ut i den første semifinalen, så få ting hadde gledet meg mer den 9. mai om tvillingene Tural og Turan (22) hadde trosset oddsen. Uansett, “Tell me more” vil for meg være en enkel og ytterst behagelig låt – en vennlig bris på en varm sommerdag; en fin drøm i en stormfull natt; en fredfull sone i en kaotisk verden.

Med mitt begrensede musikalske vokabular, er det vanskelig å sette ord på hvorfor låta fyller meg med velbehag, men hemmeligheten ligger nok i akkordprogresjonene (moll og dur og sånt) og at alle bestanddelene henger fint sammen. Låtas høydepunkt kommer tidlig, nemlig den henslengende introen som går inn i en avvæpnende “Ahh!” – et triggerord som setter den chille stemningen som varer låta ut.

[FASIT: 14. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

2. “SOLO” (POLEN)

Skrevet av: Bartłomiej Rzeczycki (m/t), Blanka Stajkow (m/t), Maciej Puchalski (m/t), Marcin Górecki (m/t) og Mikołaj Trybulec (m/t)
Fremført av: Blanka
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Årets Rema 1000-låt. Enkel og effektiv popmusikk. Sommerlig feelgood, uten noen irriterende fiks-fakseri, fra polsk-bulgareren Blanka. Gjennom de 17 gangene jeg hørte gjennom samtlige 37 låter i årets startfelt, i forkant av denne rangeringen, fryktet jeg at jeg kom til å bli lei “Solo”. Men tvertimot: Jeg gikk etterhvert lei av flesteparten av de andre låtene, mens “Solo Super” forble én av få låter jeg gledet meg til å høre igjen. Det eneste som jeg er noe skuffet over, er at låta er slutt allerede ved 2:35. Hun kunne godt tatt seg tid til å gjenta refrenget én gang til.

Også her er jeg tydeligvis i utakt med Europa dersom jeg skal feste full lit til odds-tallene. Jeg er mentalt forberedt på at både Aserbajdsjan (min #3) og Polen (#2) ryker ut i sine semifinaler, henholdsvis 9. og 11. mai.

[FASIT: 3. plass i semifinale; 19. plass i finalen]

 

1. “I WROTE A SONG” (STORBRITANNIA)

Skrevet av: Karen Poole (m/t), Mae Muller (m/t) og Lewis Thompson (m/t)
Fremført av: Mae Muller
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo]

Denne spenstige og lekne lekkerbiskenen av en samlivsbrudd-poplåt, er min personlige favoritt foran Eurovision Song Contest 2023. Heldigvis trenger jeg ikke bekymre meg om den kommer til finalen eller ikke, da Storbritannia er én av “Big Five” som hvert år er forhåndskvalifisert til finalen (de andre klubbmedlemmene er Frankrike, Italia, Spania og Tyskland).

Det meste stemmer her, spesielt oppbyggingen til refrenget (“cuss you out…”) og selve refrenget, som med dens løsslupne “da-da-da-da-da-dai” i forgrunnen og “woo-woo” i bakgrunnen er meget catchy. Arrangementet har også velbalanserte rytmesekvenser og et koselig lite strengeinstrument som dukker opp i ny og ne. Den rike lydmiksen er også krydret med en “pusteeffekt” som dukker opp i siste del av refrenget (første gang ved 1:00 jf. originalversjonen på Spotify), en effekt jeg ikke oppdaget før cirka den niende gjennomhøringen. Dette krydderet vil selvsagt ikke være av stor betydning i Liverpool Arena, men det er likevel av den type detaljer jeg setter pris på.

Dette fungerer hur bra som helst. En jättebra og fresh poplåt. Måtte UK vinne.

Skjer aldri, men det må være lov å håpe.

[FASIT: 25. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

 

Denne lista ble publisert 21. april–5. mai 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

VIDERE RANGERING:

[Oppdatert 14. mai 2023: Fasit for semifinale og finale i klammer]

  • 16. “Duje” (Albania) – Det åpner like lovende og balkansk som jeg har hatt for vane å håpe hver gang Albania stiller opp til ESC-startstrek. Utover fortsetter det med spennende instrumenter og adekvat vokalinnsats fra Albina. Sammen med mor, far, bror og to søstre, serverer hun et varmt og behagelig refreng (som jeg stundom nynner på i korridorene på jobben), mens versene fremstår som rotete og idéfattige (iallfall musikalsk). [SF: 9.; F: 22.]

  • 17. “Blood & glitter” (Tyskland) – Tyskerne har klart det kunststykket å havne på bunn 2 i seks av de sju siste finalene. Det tror jeg ikke skjer nå. Til det er "Blood & glitter" for folkelig – pluss at jeg har en mistanke om at dette kan bli visuelt bemerkelsesverdig. Personlig synes jeg dette er en dugelig rockesang med bra kok og klang i somme partier. Komponistene kunne riktignok ha spart seg for de to tempo-avbruddene da jeg synes de forstyrrer flyten. [F: 26. (sisteplass)]

  • 18. “Due vite” (Italia) – Nok et godt håndverk fra RAI og Sanremo-festivalen, og det har partier (spesielt i refrenget) som er emosjonelle, men uten at de toucher min innerste streng. Som helhet er låta noe rotete; jeg skulle ønske den hadde bedre flyt og overganger. [F: 4.]

  • 19. “Soarele şi luna” (Moldova) – Årets gjennomsnittslåt i mine ører. En passe behagelig sak hvor de kvinnelige elementene og bassen i refrenget behager meg mest. Minner meg stedvist om "Shum" (Ukraina, 2021), men kommer egentlig ikke i nærheten verken stemnings- eller groovemessig. [SF: 5.; F: 18.]

  • 20. “Queen of kings” (Norge) – Jeg er en bass-junkie og simpelthen elsker den buldrende og ommøblerende bassen i refrenget. I mine ører, har dessverre ikke låta noe mer av verdi å by på. Melodilinjene er mediokre, teksten er døll, og bridgen med fele og hylskrik er slitsom. Uten bassen, hadde dette vært en bunn 5-låt for meg i år. Likevel anerkjenner jeg at andre liker denne bedre, og jeg har trua på at Alessandra kan hevde seg blant topp 10 dersom hun leverer et like sterkt show som hun gjorde i Trondheim Spektrum. [SF: 6.; F: 5.]

  • 21. “Ai coração” (Portugal) – En hyggelig trall fra portugiserne denne gangen. Verken mer eller mindre. Iallfall ikke mer. Høydepunkt: Det liflige strenge- og korpartiet mellom 0:59 og 1:10 (ev. 1:03–1:14 i videoen jeg har lenket til). [SF: 9.; F: 23.]

  • 22. “Power” (Island) – Brukbar pop som elegant trer inn i det ene øret og taktfullt trer ut av det andre – uten å etterlate seg inntrykk som fester seg i hjernebarken, verken av irriterende eller begeistrende art. [SF: 11.]

  • 23. “Évidemment” (Frankrike) – Se min omtale av Island over. Akkurat de samme ordene gjelder årets franske bidrag, men jeg kan legge til at jeg er skuffet over landet som har servert mye snacks på ESC-scenen de siste årene, ikke minst i fjor da jeg hadde “Fulenn” på førsteplass. Lovende intro, skal også sies. Pluss en småpirrende Edith Piaf-aktig uttale av r-en i innledningsstrofen. Deretter klistrer låta seg godt fast i glemmeboka mi. [F: 16.]

  • 24. “Dance (Our own party)” (Malta) – En funky danselåt som også bestefar kan danse til ettersom tempoet er altfor lavt i forhold til det jeg er vant til av funklåter. Med andre ord, en funklåt i sirup og med for mange klisjéer (kommer The Busker til å dra "saksofon-kortet" på scenen 9. mai?). Men den har et høydepunkt jeg synes er diggbar, nemlig instrumentalpartiet mellom 1:48 og 2:05 (jf. Spotify). [SF: 15. (sisteplass)]

  • 25. “Stay” (Litauen) – Noen gode elementer til tross: At "Čiūto tūto" blir gjentatt tjuefem ganger, er minst femten for mange. Det blir for repeterende, og på grensen til irriterende. Høydepunkt: Andre del av verset, dvs. fra og med "As I look back" til og med "I'm really not", er en lovende oppbygging til et ikke-innfriende refreng. [SF: 4.; F: 11.]

  • 26. “Future lover” (Armenia) – Årets vakreste åpningsminutt er det Armenia og Brunette som disker opp med. Veldig Aurora Aksnes-aktig! Deretter blir det kjedelig i omtrent tjue sekunder før låta havarerer etter 1:20 (jf. Spotify). Høydepunkt: Det nydelige refrenget som kommer inn ved 37 sekunder ("Oh, future lover..."), men som dessverre viser seg å ikke være refrenget likevel. [SF: 6.; F: 14.]

  • 27. “Like an animal” (San Marino) – Forsåvidt ganske energisk, men akk så melodisk monotont. Når det endelig begynner å skje noe interessant etter 2:25 (jf. Spotify), er jeg redd mange europeere ennå ikke er ferdige med tissepausen sin. Bra fres, og antydning til melodisk variasjon, i det siste halve minuttet. [SF: 15. plass (null poeng)]

  • 28. “Bridges” (Estland) – Én av få ballader i årets ESC-felt, og denne har et sparsommelig arrangement bestående av piano og strykekvartett. Gjennom dens tre tilmålte minutter, synger Alika (20) godt gjennom en lovende komposisjon, men uten bestanddeler som vekker noen ekstase eller velbehag hos meg. Med andre ord: Godt håndverk, lite begeistrende. [SF: 10.; F: 8.]

  • 29. “Unicorn” (Israel) – Mange spennende elementer i årets israelske bidrag, fremført av 22 år gamle Noa Kirel. Og nettopp “mange” blir et problem her. Sluttproduktet blir nemlig i overkant kaotisk for min hjerne. Det elementet jeg liker best er “Phenomen, phenomen, phenomenal / Phenomen, phenomenal / Feminine, feminine, femininal”: Bra flyt og groove. [SF: 3.; F: 3.]

  • 30. “Carpe diem” (Slovenia) – Bortsett fra falsetto-koringen i refrenget og gitarriffet ved 1:12, finner jeg ingen inspirerende elementer i denne ordinære, gitarbaserte poplåta fra Joker Out. [SF: 5.; F: 21.]

  • 31. “Aijā” (Latvia) – Det ligger noe der… Et potensial. I refrenget. Men etter å ha hørt låta ca. tjue ganger, klarer jeg ikke å lagre noen av låtas elementer i harddisken min. Totalt sett en ganske behagelig trall, men lite henrykkende. [SF: 11.]

  • 32. “Breaking my heart” (Danmark) – Bassrytmen er phet, men ellers har ikke denne låta noe minneverdig å by på. Kjedelig tenåringspop fra 25-åringen Reiley (eg. Rani Petersen) fra Færøyene. De stadige tempo-avbruddene irriterer. [SF: 14.]

  • 33. “What they say” (Hellas) – Jeg liker løperytmen som settes inn i det 50. sekund. Jeg liker verken den tilgjorte engelskuttalen til 16 år gamle Victor Vernicos Jørgensen (gresk mor, dansk far) eller at arrangementet kollapser som et korthus (i slowmotion) 30 sekunder før slutt. Totalt sett skuffende fra den greske statskanalen (ERT), hvis to siste ESC-bidrag har vært blant mine favoritter (“Last dance”: 4. plass; “Die together”: 3. plass). [SF: 13.]

  • 34. “Watergun” (Sveits) – Sterk, angstfull og aktuell tekst som hadde fortjent en mer minneverdig melodi. Låta var faktisk på vei til en topp 30-plassering, men den havnet utenfor rekkevidde etter 2:12 idet Remo Forrer skal leke Duncan Laurence. [SF: 7.; F: 20.]

  • 35. “D.G.T. (Off and on)” (Romania) – Theodor Andrei synger, skriker og hyler seg gjennom samtlige 179 sekunder av denne rockelignende låta. Det hadde ikke gjort noen skade – snarere tvertimot – om han stedvist hadde dempet seg litt og kanskje også holdt kjeft i ca. 10 sekunder for å slippe gjennom et instrumental- eller korparti. Låta har nemlig et visst potensiale, men Theodors vokaldominans har gjort den for stressende i mine ører. [SF: 15. (null poeng)]

  • 36. “Break a broken heart” (Kypros) – Låta starter med et Duncan Laurence-vræl, og jeg får en ekkel anelse om hvor dette bærer. Anelsen bekreftes i refrenget hvor dette avskyelige galleskriket er grunnsteinen. Siste halvdel av verset har riktignok en lovende konstruksjon som befrir denne låta fra den absolutte bunnplasseringen på denne lista. [SF: 7.; F: 12.]

  • 37. “Heart of steel” (Ukraina) – I fjor hadde Ukraina en bra låt (min sjuendefavoritt), så det var forsåvidt greit at den vant. Men skulle det samme skje igjen, denne gang med denne fullstendig tannløse og sjarmløse anonymiteten, hvis høydepunkt er når den tar slutt, så boikotter jeg ESC 2024. [F: 6.]