Serieskaper: David Simon; utgivelsesår: 2002-2008 (fem sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1 og 2; strømmekanal: HBO Nordic
Byen er Baltimore, og mannen kameraet følger mest er Jimmy McNulty (spilt av Dominic West). Han forsøker gjennom de to første sesongene (som denne omtalen gjelder) å holde sine private familieproblemer på avstand fra hans jobb som en viktig brikke som etterforsker i Baltimore-politiets narkotikaavsnitt. Han er en kul fyr, og med sine menneskelige svakheter, får jeg fort sympati med fyren.
Men “The Wire” handler selvsagt om mer enn Jimmy McNulty. Den handler om en tilsynelatende endeløs katt-og-mus-kamp mellom Baltimore-politiet og byens narkotikakarteller. I tillegg til å ha fokus på McNultys kolleger, blir vi også godt kjent med en håndfull narkotikadealere med Avon Barksdale (Wood Harris) i øverste sete, godt hjulpet av hans nærmeste venn og rådgiver Stringer Bell (Idris Elba). Under seg har de en rekke ungdommer som alle starter på gateplan og jobber seg oppover i hierarkiet.
Av andre interessante karakterer må nevnes gangsteren Omar Little (Michael K. Williams) som fører sin lille private krig mot alle narkotikabandene og mot politiet – og “Bubbles”, en stoffavhengig mann som tjener til livets opphold som tyv og politi-informant. I sesong #2 får vi også et spennende innblikk i Baltimores havnemiljø, et lite mikorunivers med sine egne storskurker (f.eks. “The Greek” (Bill Raymond) og Spiros (Paul Ben-Victor)) og småskurker (f.eks. Frank Sobotka (Chris Bauer) og hans sønn Ziggy (James Ransone) og nevø Nick (Pablo Schreiber)).
Og ennå er det mange jeg ikke har nevnt som har viktige roller i “The Wire”. Serien byr på et bredt persongalleri, og regissørene er dyktige i få seeren (iallfall meg) glad i de fleste av dem. Nesten alle karakterer har sympatiske trekk, selv narkotikadealerne, gangsterne og småskurkerne. De eneste karakterene som blir fremstilt som rent usympatiske er lokalpolitikerne samt de som sitter aller øverst i politiorganisasjonen. For disse er personlig karrière viktigere enn å løse krimsaker, og antall ganger de fungerer som effektive bremser i etterforskningsmaskineriet er stort. Jeg gidder ikke nevne dem med navn. Jeg blir bare så frustrert.
Svakheten med “The Wire” er at det av og til blir litt i overkant mange personer og handlingstråder å følge med på, men så lenge jeg til enhver tid er i stand til å kategorisere rollefigurene som enten lovlydige eller skurker, så er jeg fornøyd. Vanligvis er ikke narkoserier en sjanger jeg er en stor fan av, men “The Wire” er laget på en såpass troverdig måte at jeg lett blir interessert i karakterene. At alle skuespillerne er i toppklasse, hjelper på. Sesong #3 ble konsumert i januar (havner kanskje i 2019-versjonen av denne lista), og jeg ser i skrivende stund fram til påskeferien når sesong #4 står for tur. Og som komplettisten jeg er, avslutter jeg med den femte og siste sesongen før sommeren.
Serieskapere: Lee Eisenberg, Stephen Merchant og Gene Stupnitsky; utgivelsesår: 2013 (én sesong); strømmekanal: HBO Nordic
Det ble bare med én sesong av denne serien om engelskmannen Stuart (spilt av Stephen Merchant) som har flyttet til Los Angeles for å finne drømmedama. Og det er kanskje like så greit. Åtte episoder var egentlig nok til få fram poenget om hvilken komplett idiot Stuart er i sine stadige forsøk på å kapre kvinner langt over hans liga (les: unge skuespillere og modeller). I de sju første episodene klarer han aldri å lære av sine feil, noe som er utrolig frustrerende – samtidig som det til tider er hysterisk morsomt og til andre tider ansiktsnedgravende kleint å bevitne at hans egoistiske og antenneløse adferd ender med den ene smellen etter den andre. Men han skal ha for at han aldri gir opp. Han sikter høyt, faller hardt, men reiser seg gang på gang, og går løs på neste jaktprosjekt med uhemmet optimisme. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt samme innstilling som ham.
Først i åttende og siste episode, kan man endelig registrere en utvikling av karakeren. En utvikling til det bedre. Omsider får vi se at han faktisk er i stand til å tenke på andre enn seg selv, og da tenker jeg det virker naturlig å avslutte serien selv om serieskaperne og fansen ville at den skulle fortsette. Jeg husker at jeg personlig ble noe forarget over slutten på det tidspunktet jeg så den, men etterhvert har jeg kommet på bedre tanker og tenker at den tross alt avslutter på en verdig og optimistisk måte (dog noe urealistisk: jeg vet iallfall at jeg neppe ville ha gjort samme valg som Stuart tar i løpet av sluttscenene).
Stuart er seriens soleklare hovedkarakter, men det mangler ikke på interessante biroller: Stuarts bestevenninne og samboer (med separate soverom) Jessica (Christine Woods) har også problemer med urealistiske forhåpninger – ikke i forhold til det motsatte kjønn, men til en glitrende karrière som skuespiller. Hun nekter å innse at i en alder på 30-something, og uten særlige skuespillertalenter, er reklamer for tamponger og hageprodukter det beste hun kan håpe på.
Videre har vi Wade (Nate Torrence) som i hver episode fornekter det faktum at ekteskapet hans er over. Når Stuart tar en pause i sine pinlige erobringsforsøk, overtar Wade med sine like patetiske forsøk på å gjenvinne ex-konas gunst. Og så må vi til slutt ikke glemme den rappkjeftede rullestolbrukeren Kives (Kevin Weisman) som til Stuarts store irritasjon, gjentakende ganger lykkes å vinne damenes gunst – gjerne rett foran øynene på Stuart, selvsagt.
Alt i alt, er “Hello Ladies” en berg-og-dal-bane av en tragikomiserie. Tåretrillende morsomt, putekleint og noen ganger bare trist. Og en Stephen Merchant som er som skapt for rollen! Jeg er for øvrig min kompis Tore Sveen en stor takk skyldig for å ha tipset meg om denne korte, men smågeniale serien.
Serieskaper: Bruce Miller; utgivelsesår: 2017-2018 (to sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1 og 2; strømmekanal: HBO Nordic
“The Handmaid’s Tale” har det til felles med “The Leftovers” (min nestfavoritt av HBO-serier jeg så i 2017) at en uventet og uforklarlig hendelse rammer verden og dermed setter premissene for resten av serien. I dette tilfellet er hendelsen at den globale fertilitetsraten går dramatisk ned. Bare en liten brøkdel av verdens kvinner beholder evnen til å føde barn. Dette blir det kaos av, og i USA blir det borgerkrig. Utfallet av krigen er at USA forvandles til Gilead, en ny totalitær stat isolert fra resten av verden. Her blir de kvinnene som har beholdt fruktbarheten, redusert til fødselsmaskiner for de mektige og rike familiene. Denne underklassen av kvinner blir kalt handmaids. Etterhvert som de blir såpass gamle at de ikke kan får barn lenger, mister de livets rett.
June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) er en handmaid. Straks Gilead blir grunnlagt, blir hun tatt til fange og fratatt sin datter (og ektemann). June blir satt til å tjene som fødemaskin for kommandør Fred Waterford (Joseph Fiennes) og hans kone Serena (Yvonne Strahovsski), og June får navnet Offred. (Som alle andre handmaids blir også June oppkalt etter den mannen hun er tjener for.) De rituelle voldtektssscenene er bare noen av en mengde vonde og ubehagelige scener som følger. Ofred og alle andre handmaids blir objektivisert og fratatt all frihet. Ikledd røde klær får handmaidene bevegelse seg innefor begrensede områder i nabolaget (fulgt av bevæpnede vakter). De får ikke lov å eie eiendeler eller penger, og de får heller ikke lov til å lese. Men det verste for June/Ofred er at hun ikke får møte sin datter Hun har et sterkt håp om å bli gjenforent med henne, og det er dette håpet som driver hovedpersonen videre.
Av frykt for aldri å se datteren sin igjen (og ektemannen), er June/Ofred som oftest føyelig og godtar obektiviseringen utad, men vi blir også kjent med andre handmaids som er noe mer opprørsk av seg – noe som ikke går ustraffet hen hos regimet. Blant de mest interessante bifigurene må Aunt Lydia nevnes først og fremst. Hennes rolle er å trene opp og være en slags troppleder for handmaidene. Og nok en gang får skuespiller Ann Dowd spille en svært usympatisk kvinneskikkelse som jeg får lyst til å banke livsskiten ut av (slik hun også gjorde i “The Leftovers”). Max Minghella gjør også en god figur som Nick, en ung mann som er ansatt som sjåfør hos Waterfords og som etterhvert utvikler et intimt og romantisk forhold til Ofred. Selvfølgelig er dette forbudt. En handmaid får ikke lov til å utvikle kjærlighetsforhold til noen som helst – heller ikke til de barna de føder (fordi de blir fratatt handmaidene straks etter at de er født).
Joda, dette er jævlige og dystre saker, og det er ingen tvil om hvor sympatien min ligger og hvem jeg heier på. Serien er kløktig filmet og redigert, og jeg synes det er minst like spennende å følge med på de tilbakeblikkene (flashbacks) som forteller om hvordan Gilead ble til, som å følge Ofred i nåtiden. Jeg ser fram til å heie på June/Ofred igjen 10. juni når tredje sesong av “The Handmaid’s Tale” har première her i Norden. Og jeg priser meg samtidig lykkelig over at dette bare er dystopisk fiksjon av det urealistiske slaget. Noe slikt kan heldigvis aldri skje et velferdssamfunn. Eller …?
Serieskapere: Chuck Lorre og Bill Prady; utgivelsesår: 2007-2019 (tolv sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1 og 2; strømmekanal: Dplay
“Smart is the new sexy” er taglinjen til den første sesongen av denne situasjonskomedien om de fire vennene Sheldon (teoretisk fysiker spilt av Jim Parsons), Leonard (eksperimentell-fysiker spilt av Johnny Galecki), Rajesh (astrofysiker spilt av Kunal Nayyar) og den lavest utdannede i flokken, Howard (romfartsingeniør spilt av Simon Helberg). Utenom naturvitenskapen er de interesserte i videospill, brettspill, sceince-fiction, fantasy, tegneserier og andre nerdeting. Interessefeltet inkluderer også damer (hvis vi ser bort fra aseksuelle Sheldon), og mye av komikken i serien kommer av deres jevnlige håpløse forsøk på å vinne kvinnenes gunst. Men de mangler åpenbart selvtillitt på området: Rajesh klarer ikke en gang å snakke til det motsatte kjønn (med mindre han får alkohol i kroppen).
Sheldon og Leonard er samboere i en leilighet i fjerde etasje i en blokk med defekt heis. En dag flytter en ny nabo inn i leiligheten over gangen, nemlig 21 år gamle Penny – som alle i kameratgjengen umiddelbart blir betatt av (unntatt aseksuelle Sheldon som ser på henne som en trussel mot det trygge og forutsigbare livet han lever). Mange morsomme episoder utspillrer seg som resultat av denne beundringen for Penny, som forøvrig er en bondedatter fra Nebraska uten høy utdanning - i skarp kontrast til gutta boys hvis tre av dem har doktograder.
Minst like morsomt som femkantdramaet mellom Penny, Leonard, Rajesh, Howard og Sheldon, er studiet av sistnevnte karakter. Shelden Cooper… for en herlig karakter! Aldri har autisme vært artigere portrettert enn det skuespiller Jim Parsons klarer i “The Big Bang Theory”. For et funn skuespilleren er. Som autister flest, har også Sheldon et sterkt behov for en rutinemessig hverdag uten forstyrreleser og forandringer; og han forstår ikke sarkasme og ironi (men han øver hver dag og blir stadig bedre til å catche det). Til gjengjeld har han et generøst lager av verbale gullkorn som han strør rundt seg med imponerende jevne mellomrom.
Det er vanskelig å sette gode nok ord på dette fascinerende mikrouniverset. Replikkene kommer kjapt fra alle kanter, og det er tydelig at manusforfatterne er i verdensklasse. Jeg vil påstå at denne serien er den beste situasjonskomedien jeg har sett siden “Seinfeld” herjet på 1990-tallet. Det tok riktig nok en del tid før jeg endelig tok “The Big Bang Theory” inn i varmen min. Før 2018, hadde jeg bare hørt om serien uten å ha sett en eneste episode. Jeg registrerte hypen om den, spesielt på tampen av 00-tallet, men jeg hadde vel den gangen bestemt meg for at jeg ikke skulle bite på agnet. Først i desember 2018, i jakten på en motsats til dystre “The Wire”, besluttet jeg å gi kamaratgjengen i Pasadena, California, en sjanse – noe jeg ikke har angret på i ettertid.
Serieskapere: Jonathan Nolan og Lisa Joy; utgivelsesår: 2016-2018 (to sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1 og 2; strømmekanal: HBO Nordic
Dette er en tv-serie som stiller store filosofiske, moralske, etiske og eksistensielle spørsmål – samt spørsmålet: “Hva faen skjedde nå?!”. Gang på gang. Westworld tar mindfuck-serier til et nytt nivå, og jeg må innrømme at jeg slet litt med å forstå hvordan tingene henger sammen mot slutten av den andre og foreløpig siste sesongen. Men så er jeg heller ikke kjent for å være den skarpeste kniven i skuffen: Jeg forsto heller ikke “The Matrix” da den kom i 1999; jeg måtte få den forklart av min kamerat Tore Sveen. Men heldigvis har man YouTube (og spesielt kanalen GameSpot Universe som tilbyr en times analyse av hver episode) – som støtt kom til unnsetning hver gang jeg hadde behov for forklaring. Det ble etterhvert klart for meg at serien har en logikk, en rød tråd, men den er godt gjemt under lag på lag av narrative nivåer.
Men seriens premiss er enkel: Westworld er en gigantisk temapark (noen vil vel kalle det fornøyelsespark) i western-stil befolket av androider – i serien kalt “verter” (“hosts”) – som er laget så lik mennesker at det er umulig å merke forskjell. Westworlds besøkende (som utelukkende består av rike personer som har råd til inngangsbilletten) står fritt til å forlyste seg på de måter de ønsker. De kan utøve vold mot vertene, de kan ha sex med dem, og de kan skyte og drepe dem – uten at det får noen konsekvenser for de besøkende. Vertene er programmert slik at de ikke kan skade de besøkende på noen måter. (Jo, de kan skyte tilbake, men det er bare løskrutt.) Etter at et besøk i parken er over, blir alle vertene nullstilte, minnene deres blir slettet (og de som er blitt herjet med, blir reparerte av parkens tekniske personell), og de gjøres klare til den neste besøkende (vanligvis kun én besøkende om gangen).
Vi som besøker Westworld via skjermen, blir også kjent med et knippe personer som programmerer disse androidene, blant annet forsyner dem med realistiske narrativ. (Hver vert har en grunnhistorie som kan gå i millioner av mulige retninger alt ettersom hva de besøkende sier og gjør mot verten.) Vi blir også kjent med parkens ledelse og investorer, noen med edlere motiver enn andre.
Serien kunne egentlig ha nøyd seg med dette. Den kunne ha fortsatt med den ene volds- og sexorgien etter den andre (f.eks. at hver episode hadde vært sentrert rundt ett parkbesøk). De store etiske spørsmålene har jo allerede meldt seg: Er det å lemleste og misbruke svært menneskelignende androider uproblematisk? Er det moralsk forsvarlig? Hva forteller slik oppførsel om oss mennesker? Er det greit å skade mennesker hvis vi vet at det ikke blir noen konsekvenser for noen? Kan vi “løsrive det vi gjør fra den vi er” (som Daniel Joachim Kleiven spør i denne Aftenposten-artikkelen om Westworlds moralske implikasjoner)?
Men det er selvsagt lagt inn en vri i serien – en vri som kanskje ikke kommer som noen overraskelse på de (inkludert meg) som har sett science-fiction-filmer som “Blade Runner” (originalen og oppfølgeren) og “A.I. Artificial Intelligence”: Enkelte av androidene/vertene begynner gradvis å utvikle bevissthet. De begynner å huske ting som har skjedd tidligere - til tross for at minnene deres blir slettet mellom hvert besøk. De begynner å bli klar over meningen med livene deres og hvilken rolle de har. Og da skal ikke jeg røpe noe mer i denne omtalen. Man kan jo addere og muliplisere litt, og dermed forstå hva de neste stegene blir. Man skjønner jo også hva som kan komme til å skje når man vet at serien er inspirert av spillefilmen “Westworld” (Michael Crichton, 1973) som handler om en fornøyelsespark med androider som begynner å drepe parkens besøkende. Men det kommer flere tvister: Scenarier jeg ikke kunne forestille meg da sesong #1 var slutt og som danner et nokså vanvittig grunnlag for sesong #3 (som kommer i 2020).
Westworld (serien altså) er meget godt og intrikat laget, og det kreves at seeren er med på lasset fra første stund. For her er serieskaperne, manusforfatterne og regissørene ikke fremmed for å eksperimentere med tidslinjer og fortellerperspektiver. Og som jeg skrev innledningsvis: Kanskje blir strikken tøyd litt lang ut enkelte ganger – i den forstand at man gjør det litt vanskeligere enn nødvendig å finne den røde tråden. Men likevel: Konseptet, filmingen, skuespillet (her må jeg trekke fram Ed Harris i praktslag) og mulighetene som utfolder seg, er nok til å få meg hektet på serien.
PS. Dette ble en omtale hvor jeg ikke nevnte én eneste karakter/rollefigur med navn. Og det skyldes ganske enkelt at rollefigurene kommer i andre rekke. Egentlig er det konseptet, mindfuckingen og de store filosofiske spørsmålene som er seriens hovedroller. Jeg gleder meg som en lærer til sommerferien til sesong #3 som kommer i 2020 (det er alt som er bestemt i skrivende stund). Men til nå: Takk til Jonathan Nolan og Lisa Joy for en forbløffende og tankefull opplevelse!
Denne lista ble publisert 23.–27. mars 2019.