Topp 15 utenomnordiske reiser

Å reise er noe av det diggeste jeg vet. Reising er også den nest største utgiftsposten i mitt årsbudsjett – ja, faktisk større enn matposten. Men reising er et stort felt som rommer mange varianter, og ikke alle faller i like god smak hos meg. Eksempler på det siste er vandringer i villmark, klatring, kajakking, rafting, seiling og andre nær-natur-varianter. Shopping og strandliv er også to reise-ingredienser jeg har styrt unna, men som jeg kanskje har blitt mer vennligstilt overfor de siste årene.

Derimot liker jeg aller best å ha asfalt under meg – omringet av høye, flotte bygninger samt masse mennesker og trafikk (men ikke så mye at det blir vanskelig å puste). Jeg liker også vandre inn og ut av muséer, gallerier, parker, restauranter, kaféer, puber og barer (de fire sistnevnte liker jeg best når jeg reiser sammen med noen, for det er skummelt å gjøre det alene). Jeg digger også å ta offentlig transport, i særdeleshet t-baner, metroer, trikker og andre former for “lett-jernbaner”, og jeg liker å besøke bydeler utenfor turistsentrum for å se i hvilke fysiske omgivelser lokalbefolkningen bor.

Jeg trives også greit i åpne landskap, så lenge jeg har en trygg farkost å oppholde meg i, f.eks. bil (trygg for tordenvær) og store skip (trygg for sjøsyke da man lett kan legge seg ned i horisontalen dersom det bølger til). Roadtrips er en spennende reiseform som jeg i hovedsak har bedrevet med min faste reisepartner og sjåfør Tor Erik Aune Brunsvik. Sjøreiser, hvor man sitter i en godstol i en salong i et stort cruiseskip (eller cruise-lignende skip som f.eks. Hurtigruten) og ser landskap og havskap passere sakte forbi, er også en reiseform som tiltrekker meg (selv om det kan blir fryktelig dyrt i lengden).

Denne sommeren (2020), skal jeg gjøre det mitt lands myndigheter har rådet meg til, nemlig å reise rundt og oppdage Norge. Australia-roadtripen som Tor Erik og jeg opprinnelig hadde planlagt, har vi utsatt til 2025. I stedet skal vi kjøre rundtomkring i Norge, fra min fylkeshovedstad Tromsø i nord til Kristiansand i sør (og muligens ta en seks-dagers svipptur til Danmark). I løpet av tre uker skal vi kjøre via områder som er noenlunde ukjent for én eller begge av oss (f.eks. Lofoten, Vestlandet og fjellheimen i Sør-Norge).

Men før vi kjører avgårde, skal jeg mimre litt. Her er en liste over de 15 utenomnordiske reisene jeg husker (med glede) best. Og for ordens skyld: Jeg definerer én utenomnordisk reise som perioden mellom man forlater Norden til man er tilbake i Norden igjen. Perioden må vare i minst 24 timer.

15. VILNIUS, 2008

Utdanningsforbundet Træna har lenge vært flink til å arrangere utenlandsturer til sine organiserte, gjerne helt i begynnelsen av sommerferiene. 2008 var intet unntak. Jeg var selv lokallagsleder det året og var med på å trekke i flesteparten av trådene for å få denne turen til Litauens hovedstad i havn. Det som møtte delegasjonen på 10-12 klubbmedlemmer, var en sjarmerende gamleby med mye bra mat og drikke for pengene. Høydepunktet for meg ble likevel besøket i tv-tårnet utenfor sentrum. Det var nemlig rett utenfor den at 14 mennesker ble drept og over 700 såret 13. januar 1991, av sovjetiske styrker i forbindelse med den litauiske uavhengighetskampen. Et lærerrikt museum til minne om det som skjedde, er fremdeles å finne på bakkenivå i tårnkonstruksjonen.

Tre høydepunkt:

• Tv-tårnet med frigjøringsmuseum anno 1991 (se over)

• Gamlebyen. Den er som skikkelige gamlebyer skal være: Irrektangulært gatenett med mange smug.

• Billig mat og drikke

14. TALLINN/RIGA, 2013

Før jeg dro over til Tallinn på en to timer lang hurtigfergetur fra Helsinki, hadde jeg allerede vært i Finland en ukes tid for å treffe både pappa (i Joensuu) og mine to søskenbarn Mika og Riia Makkonen pluss Riias samboer Pasi Kurvinen (i Ruokolahti). De tre sistnevnte traff jeg for å planlegge Asia-rundturen vi skulle gjennomføre den påfølgende sommeren (2014), en rundtur jeg muligens kommer tilbake til lenger opp (eller kanskje rettere: ned) på denne lista.

Ferden til Estlands hovedstad tok jeg på egen hånd, og som så mange andre Baltikum-turister, ble jeg sjarmert av tettstedets gamleby, med bygninger hovedsaklig fra 1300-tallet – fra den tiden byen het Reval. Jeg har en forkjærlighet for tårn, så i likhet med Vilnius-turen fem år tidligere, avla jeg også Tallinns tv-tårn en visitt (hvis observasjonsplattform på 170 meter over bakken visstnok er Nord-Europas høyeste, ifølge Wikivoyage).

Fra Tallinn rutebilstasjon ble jeg transportert i en fullstappet buss til Latvias største tettsted, Riga. Jeg vil fraråde alle mine lesere fra å bruke busselskapet Lux Express: Elendig service, og man får ikke den varen man betaler for: Jeg hadde booket et nummerert komfortsete ved vinduet, men ble grunnet “teknisk svikt”, plassert midt på bakerste rad (skviset mellom to medpassasjerer på hver side, men med god plass til beina i midtgangen (det skal være sagt)).

Selve tettstedet Riga skuffet meg litt: Den har en gamleby med sine sjarmerende kvaliteter, men ikke noe som utkonkurrerte Tallinn. I Baltikum kan man få mye hotell for pengene, og jeg var i det minste svært fornøyd med oppholdet mitt på Radisson Blu Elizabete Hotel, hvor jeg bodde i et rom med flott utsikt over byparken Vērmanes dārzs.

2013 var forresten midt i en periode av livet mitt da jeg kjøpte en god del blazere. Rett ved parken og hotellet lå (og ligger fremdeles) et kjøpesenter ved navn Galleria Riga hvor jeg gikk blazeramok i en av klesbutikkene der - til betjeningens store forundring. Jeg endte vel opp med tre-fire blazere (og et par par bukser).

Tre høydepunkt:

• Gamlebyen i Tallinn.

• Swissôtel Tallinn. Et femstjernershotell som ikke var ruinerende dyrt.

• Å reise sammen med det britiske glamrockbandet Slade på Norwegian-flyet fra Riga til Oslo – med bandets vokalist og gitarist Dave Hill sittende rett ved siden av meg. (Ja, vi utvekslet noen høflighetsfraser.)

13. PORTUGAL, 2019

Jeg hadde vært i Portugal tidligere, nemlig i Lisboa i påska 2006 sammen med min daværende kjæreste, Torill. Det var to grunner til at jeg tok en ny portugisisk ferd tretten år senere, denne gangen på egen hånd, nemlig (1) at jeg ville gjøre et nytt forsøk på å besøke Pena-palasset i Sintra (utenfor Lisboa) da den i påska 2006 lå badet i tåke (null utsikt), og (2) at jeg ville sjekke ut landets nest største tettsted, Porto.

Sistnevnte by ble en hyggelig overraskelse, spesielt dens historiske sentrum, hvor jeg bodde, ved elva Duoros bredd. Jeg overnattet tre netter på det vesle budsjetthotellet Ribeira do Porto Hotel, som ligger inntil Praça da Ribeira, et torg med pittoreske omgivelser. Bildet ved siden av – eller ovenfor (avhengig av hvilken plattform du bruker) – knipset jeg fra utsiktsplattformen utenfor Claustros do Mosteiro da Serra do Pilar (hotellrommet mitt i blå sirkel) Men jeg brukte en god del tid også i det mer moderne Porto, og jeg som elsker offentlige transportmidler (spesielt de som går på skinner), synes det var en sann glede å ta metrobanen så langt vekk fra Porto sentrum som mulig, nærmere bestemt med metrolinje B til Povoa de Varzim, en liten strandby 30 km nord for Portos historiske sentrum. Jeg ante jo ingenting om hva som ventet meg da endestasjonen ble nådd og jeg steg av metrotoget. Hadde jeg ant, så hadde jeg (kanskje) hatt med meg badebuksa og en håndduk, for her var det kilometervis med beacher av det nærmest folketomme slaget.

Togturen fra Porto til Lisboa var også en hyggelig opplevelse (selv om min kollega Ola Swang hadde advart meg om skurker ombord, så jeg klamret meg godt til verdisakene), og selve Lisboa var stort sett uforandret siden 2006, bortsett fra i sentrum (Baixa-Chiado-området) hvor det nå krydde av scammere av ulike slag. Huff! Men heldigvis: Sintra var tåkefri, og utsikten fra Pena-palasset var strøkent! Mission accomplished. Nå behøver jeg ikke dra til Lisboa med omegn på noen år.

Tre høydepunkt:

• Portos historiske sentrum.

• Povoa de Varzim. Den avslappende badebyen på enden av Portos metrolinje B.

• HF Fenix Music. Mitt hotell i Lisboa, med musikalsk (rockete) tema. Terasserom i øverste etasje med fabelaktig utsikt over Parque Eduardo VII (med verdens største portugisiske flagg).

12. KYPROS, 2017

Min første destinasjon i sommerferien 2017, var Middelhavets tredje største øy: Kypros. Jeg bestemte meg for å legge all politikk til side og valgte å ta hele øya i bruk. Med andre ord besøkte jeg både det omdiskuterte Nord-Kypros og det normaldiskuterte Sør-Kypros. Det vil si: Jeg hadde min hovedbase i det nordkypriotiske tettstedet Girne eller Kyrenia som det heter på henholdsvis tyrkisk og gresk, et koselig tettsted på størrelse med Kongsberg (i innbyggertall). Der bodde jeg i en leilighet leid ut av Amy Villas, som jeg hadde booket for sju netter. Leilighetens lave standard (skal ikke gå i detaljer bortsett fra å nevne at air-condition var en mangelvare og småkryp en vare) gjorde at jeg klarte ikke å overnatte alle de sju nettene jeg hadde planlagt, men la inn to netter i sørkypriotiske Limassol (på hotell) midtveis i oppholdet.

Det var lett å se at den økonomiske utviklingen i Nord-Kypros ikke har kommet like langt som i Sør-Kypros, da norddelen var preget av en del slitne bygninger og noe eldre bilpark. Jeg måtte også være svært påpasselig når det gjaldt databruk på mobilen, da norddelen av øya ikke regnes som EU/EØS i mobilkommunikasjonsøyemed med blodhøye megabyte-priser som følge. Men jeg hadde det trivelig likevel (med unntak av i leiligheten – som forståelig nok nå er tatt ut av Amy Villas’ portefølje, iallfall på nett), og jeg hadde det koselig på flere av spise- og drikkeetablissementene langs sjøkanten. Jeg fikk mye godt i vommen for de tyrkiske lirene. Blant høydepunktene på turen var spasérturene langs den 500 meter lange moloen i Girne/Kyrenia (bildet) samt den enda lengre strandpromenaden i Limassol.

Kypros er en øy jeg gjerne vender tilbake til, men ikke nødvendigvis hovedstaden Nikosia. Den var tråkig, som de sier på svensk, og altfor varm om sommeren (den ligger jo midt på øya). Dog var det litt fascinerende å vandre langs FNs buffersone, et 50-100 meter bredt ingenmannsland mellom de to stridende parter på øya. Her har tiden stått stille siden 1974, med falleferdige bygninger og en junglende fauna som resultat. Før 2003 var det ingen krysningsmuligheter langs den 180 km lange buffersonen som krysser øya fra nordvest til øst, men på det tidspunktet jeg var der, var det mulig å krysse grensa på sju forskjellige steder, derav tre inne i Nikosia. Jeg benyttet meg av krysningspunktet i Ledra-gaten (kun for fotgjengere), og jeg måtte fremvise pass hver gang jeg skulle inn i den tyrkisk-kontrollerte norddelen. I skrivende stund, er det kommet ytterligere to krysningspunkter langs buffersonen, så ting ser stadig bedre ut hva gjelder fredelig sameksistens mellom gresk- og tyrkisk-kypriotene.

Tre høydepunkt:

• Den 500 meter lange moloen i Kyrenia/Girne. Spesielt vakkert å vandre på under solnedgang.

• Den 1000 meter lange strandpromenaden i Limassol. Bred og ren.

• FNs buffersone (ingenmannsland) midt i Nikosia.

11. MIDTRE BALKAN, 2018

Tor Erik Brunsvik og jeg har våre storprosjekt gående hver femte sommer (de som slutter på 0 og 5), men innimellom de store, hender det at vi går går løs på noen mini-prosjekt. I 2017 besøkte vi Sarajevo (i Bosnia-Hercegovina) og Beograd (i Serbia) med fly som eneste transportmiddel. Den turen var selvsagt interessant på mange måter, men dessverre ikke nok til å komme inn på denne topp 15-lista. Det gjorde derimot turen vi gjennomførte sommeren etter i samme region: 6.–13. august 2018 gjennomførte vi en mini-roadtrip i en velbrukt Renault Scenic som vi leide i Sofia (hvor vi flydde til og fra), hovedstaden i Bulgaria. Derfra gikk ferden slik: Etappe 1: Sofia-Skopje (Nord-Makedonia); etappe 2: Skopje-gjennom Kosovo-Podgorica (Montenegro); etappe 3: Podgorica-Durrës (Albania); etappe 4: Durrës-Skopje; etappe 5: Skopje-Sofia.

Skopje og Sofia var utvilsomt de to byene vi ble mest kjent med. Disse var sjarmerende på sine måter. Tor Erik og jeg brukte mye tid (på kaféer og barer) i området i og rundt Makedonia-plassen (Плоштад Македонија), inkludert gammelbyen, i Skopje. Også Durrës i Albania, var en avslappende affære, en tur som egentlig var ren impulshandling fra vår side – etter et innfall av badelyst som Tor Erik fikk mens vi lå på hotellet vårt i Podgorica. Vips, så ble én av hotellnettene i Skopje byttet ut med en hotellnatt i den stadig mer populære badebyen i nordlige Albania.

Den beste og verste hotellopplevelsen på turen skjedde begge i Skopje. Da vi kom til den nord-makedonske hovedstaden første gang, overnattet vi på Hotell Vlaho. I dets frokostbuffet i kjelleren forvekslet jeg paprika med chilli, så etter at jeg tok et romslig jafs av min brødskive med ost og “paprika”, fikk jeg en opplevelse som verken jeg eller min reisepartner vil glemme – på henholdsvis vondt og godt (det var lite empati å spore i Tor Eriks ansikt etterhvert som brannen i halsen min og vulkanutbruddet på hodebunnen eskalerte i styrke). En atskillig mer behagelig frokost ble konsumert i toppen av Hotel Arka (i gammelbyen) da vi var tilbake i Skopje tre dager senere (med flott utsikt). Der fikk vi til og med suite for en relativt rimelig dinar (noe Tor Erik klarte å snuse seg fram til).

Tre høydepunkt:

• Makedonia-plassen i Skopje. En stor åpen plass rett ved elva (Vardar) og gamlebyen (Stara Čaršija) med en statue av Alexander den Store ridende på hest, som dens senterpunkt – og med mange koselige spisesteder i randsonen.

• Nedstigningen fra grensen Kosovo/Montenegro ned til den montenegrinske hovedstaden Podgorica. Mye dramatisk landskap og solid veiingeniørarbeid.

• Freia-karusellen i den albanske strandbyen Dürres.

10. IRLAND/BARCELONA/MALTA, 2012

Sommeren 2012 bestemte jeg meg for å besøke tre land jeg til da aldri hadde vært i: Irland, Spania og Malta. Jeg besøkte disse landene på én tur, mao. i et turnéformat med flyvninger imellom. I Irland valgte jeg Dublin som base hvorfra jeg utforsket byen, men også tok meg tid til en impulsiv dagstur med tog til/fra Belfast i Nord-Irland. I Belfast meldte jeg meg på en busstur hvor jeg ble fraktet rundt i den delte byen og lærte mye om konfliktene som har rast der i flere tiår mellom unionister og nasjonalister. Dublin var en koselig by hvis besøk huskes best for at jeg for første gang klarte å manne meg opp og gå inn på en pub helt alene.

I Spania falt valget på Barcelona, hovedstaden i den autonome regionen Catalonia. Det viste seg at denne byen “hadde alt”. For å sitere meg selv (fra lista Topp 15 utenomnordiske storbyer): “Her kan nemlig både kunstinteresserte, arkitekturinteresserte, utelivsinteresserte, shoppinginteresserte, t-baneinteresserte, gondolbaneinteresserte, kabelbaneinteresserte, matinteresserte, drikkeinteresserte, beachinteresserte, sportsinteresserte, dyreinteresserte, fornøyelsesparkinteresserte, utsiktsinteresserte, solnedgangsinteresserte og friluftsinteresserte få sine behov tilfredsstilt innenfor 100 kvadratkilometre.”

I Malta hadde jeg base i hovedstaden Valletta – eller strengt talt i nabobyen Floriana, på hotellet Phoenicia, 200 meter utenfor Vallettas bymur. Selve Valletta, med drøyt 6 000 innbyggere, er pittoresk og koselig nok, men det jeg var aller mest fornøyd med under den maltesiske delen av sommerturnéen 2012, var at jeg tok mot til meg og meldte meg på intet mindre enn tre utflukter fra diverse lokale reiseoperatører: (1) En busstur på tvers av øya Malta og over (via ferge) til naboøya Gozo hvor jeg og mine medpassasjerer fikk oppleve både øyas hovedby Victoria samt diverse naturperler (derav noen kjente som innspillingssteder for tv-serien “Game of Thrones” – samt Azurvinduet (bildet) (som kollapset i 2017)); (2) en båttur rundt øya Malta (mot klokka) med bade- og solestopp på republikken Maltas tredje største øy, Comino (som ligger mellom Malta og Gozo). (3) Dagstur til Sicilia (med katamaran og buss), nærmere bestemt til østkysten og til vulkanen Etna. En veldig interessant utflukt, men bussen var altfor fullpakket, så det oppsto litt krangling om plassene ombord.

Det jeg også husker fra denne turen var et besøk i den middelalderske byen Mdina – samt at det var klistret mange Loreen-postere langs motorveiene på Malta. Den svenske sangeren hadde vunnet Eurovision Song Contest et par måneder tidligere (“Euphoria”), og hun skulle ha konsert på Malta senere den sommeren. ESC er stort på Malta, må vite.

Tre høydepunkter:

• Guidet busstur i Belfast med fokus på begge sider av byen og konflikten.

• Byvandring i Barcelona. Byen som har alt.

• Fontanella Tea Garden i Mdina. En terasserestaurant med fabelaktig utsikt over halve Malta.

9. “THE SOLAR ECLIPSE TOUR 1999”

Mandag 9. august 1999 bestemte en guttegjeng bestående av Thomas Amundsen, Frode Dahl, Tore Sveen og Eivind Yseteng seg for å leie en bil i Trondheim og kjøre til Noyon i nordlige Frankrike for å bivåne den totale solformørkelsen som skulle ramme store deler av det kontinentale Europa (og sørlige England) to dager senere. Trond Rypdal fikk også tilbud om å være med, men han feiget ut. Noe som var likeså greit ettersom det ble temmelig trangt i baksetet når 194 cm høye Tore og 191 cm høye Frode satt der fra før.

Vi forlot Trondheim kommune mandag ettermiddag og var tilbake igjen fredags morgen, så det gikk rimelig radig unna. Den eneste søvnen vi tilrøvet oss på turen var stykkevist i bilen underveis, ombord på ferga Göteborg-Fredrikshavn (t/r) og i bil (Thomas og Eivind) og telt (Tore og jeg) i en park i Noyon sentrum natt til onsdag 11. august. Vi hadde det mye gøy på turen, men det ble en del kranglig i bilen på vei tilbake til Trondheim på grunn av soundtracket. For å si det slik: Det skulle ta to-tre år før denne webmasteren gadd å høre på The Prodigy igjen.

Selve solformørkelsen var en delvis suksess. Det var totalt overskyet, så vi fikk ikke mye bruk for solbrillene der vi sto ute på et jorde ved byens McDonald’s-restaurant i 11-tiden på formiddagen. Men det ble likevel en ganske trolsk stemning i løpet av de 100 sekundene den totale fasen av formørkelsen varte. Det ble helt mørkt, fuglene sluttet å kvitre og gatelysene ble tent. En unik opplevelse som jeg sannsynligvis aldri får oppleve igjen. Denne turen var forøvrig første gang jeg satte mine føtter på fransk, belgisk, nederlandsk og tysk jord.

Tre høydepunkt:

• Den totale solformørkelsen. Selv om det var overskyet slik at vi ikke fikk se månen blokkere sola, var det heftig nok å oppleve at det ble nattmørkt midt på dagen. Det var som om noen skrudde på dimme-knappen.

• Å bo i telt midt i en park midt i en middels stort fransk tettsted. Helt absurd.

• En svipptur innom Amsterdam og “Red Light District” på vei tilbake til Norge. Mye interessant i vinduene der.

8. LONDON, 2005

Av de tretten London-besøkene jeg i skrivende stund har foretatt, så er tur nr. 3, foretatt i juni/juli 2005 sammen med min daværende kjæreste, Torill, kanskje den jeg synes var best. Dette kan skyldes at vi var der i over én uke, og at vi ikke rushet gjennom alle severdigheter som muséer, gallerier og parker, men at vi tok det hele med ganske ro og la planer etterhvert som dagene gikk. Jeg husker ikke alle detaljer fra denne turen, men det mest spesielle var nok Live 8-arrangementet i Hyde Park (2. juli) med 265 000 mennesker, derav 165 000 foran scenen i parkens østre del og 100 000 diagonalt bak scenen i søndre del.

Arrangementet med en rekke verdenskjente artister (full liste her), var gratis, og det ble arrangert et gedigent lotteri én måned i forkant, om hvem som fikk komme inn. Over to millioner meldte seg på lotteriet, inkludert Torill og meg, men dessverre kom vi ikke gjennom nåløret. Men vår London-tur var ikke avhengig av Live 8-billetter, så vi dro til London likevel. Men mens vi var der, bestemte arrangørene seg for å stelle i stand et “reservearrangement” i Hyde Parks søndre del hvor 100 000 mennesker kunne komme inn og se/høre artistene på diverse storskjermer. Det ble lagt ut 10 000 billetter ved 10 forskjellige spots rundtomkring i London hvor folk kunne få stille seg i kø og få utdelt maks seks hver. Torill og jeg bestemte oss for å prøve lykken i Hammersmith og stilte oss i kø utenfor Apollo Theatre. Etter tre-fire timers køståing, var det endelig vår tur, og vi lykkes med å få to billetter til happeningen. Og selv om ikke det var like gøy som å oppleve artistene uhindret med egne øyne og ører, så hadde vi det koselig foran storskjermen med de 99 998 andre, de drøyt ti timene (kl. 1400 til midnatt) konserten varte.

Vi forlot London 6. juli. Den datoen husker jeg godt fordi dagen etter (7. juli) smalt det: 56 mennesker mistet livet og 784 ble skadet i et terrorangrep utført i Londons buss- og t-bane-nett.

Tre høydepunkt:

• Live 8 i Hyde Park

• Kew Gardens

• Royal Park Hotel (i dag: Roseate House). Et lite luksushotell som Torill og jeg kostet på oss de tre siste nettene av våre ti dager i London.

7. ROMA, 2004

Den evige stad har vært beæret av mitt besøk fire ganger: 2001 sammen med Mona Overå og Trond Rypdal (interrail); 2004 med Torill Pettersen (kjærestetur); 2009 med Torill Pettersen, Ingeborg Sandøy, Ragnhild Sandøy og Sonja Langskjær (familietur) og 2015 med Tor Erik Brunsvik (roadtrip). 2004-turen er mitt valg for denne lista fordi den var min første kjærestetur (noensinne). Romantiske detaljer skal jeg spare mine lesere for, men Roma leverte så til de grader både på dagtid og kveldstid. Måltidene og stemningen rundt ulike piazzaer er nok det jeg husker med størst nostalgi, men også frokosten på Hotel Torino var minneverdig, spesielt på grunn av “frokostsalens” beliggenhet, nemlig på hotellets tak (bildet). (Joda, det finnes en innvendig frokostavdeling også.)

Tre høydepunkt:

• Piazza Navona

• Piazza della Rotonda (med Pantheon)

• Piazza Venezia

6. PRAHA, 2004

Jeg har besøkt den tsjekkiske hovedstaden tre ganger. Sist gang i 2015 (bildet) sammen med Tor Erik Brunsvik (roadtrip), men også i 2001 (interrail med Mona Overå og Trond Rypdal) – og i 2004 sammen med Træna Sangkor. Og det er nettopp fordi jeg var der som utøvende kunstner, at akkurat denne Praha-turen havner på topp 15-lista mi.

Vi holdt to mini-konserter: Den ene i en kirke under en gudstjeneste (tre-fire låter), den andre i et aldershjem (seks-sju låter). Dirigent: Per Pedersen (senere ordfører i Træna og leder for KrF Nordland). Vi fikk selvsagt også rikelig tid til å suge til oss inntrykk fra denne flotte byen. Det var påskeferie, så masseturismen var heldigvis nokså dempet.

Min kor-karrière varte et drøyt år (jeg fikk også prøve meg som solist i Træna kirke). Ateisten i meg ble etterhvert rimelig kritisk til mye av låtmaterialet (og konsertstedene) – pluss at det å synge i kor egentlig er kjedelig.

Tre høydepunkt:

• Konsert i en kirke (husker ikke hvilken)

• Konsert på et aldershjem (husker ikke hvilken)

• Hotellet vi bodde på (husker ikke navnet, men den lå litt utenfor sentrum (vi måtte ta trikk dit) og hadde mange etasjer). Vi hadde mye moro der.

5. “EUROPE ELECTRIC”, 2015

Tesla-eier Tor Erik Brunsvik og Tesla-passasjer Frode Dahl var ute på roadtrip i Europa med førstnevntes elektriske farkost 5.–29. juli 2015. I tillegg til å begrense seg til elektrisk drivstoff-fylling (og da i hovedsak Teslas egne superladere), var konseptet å avlegge Europas sju minste land en høflighetsvisitt. Men det ble flere enn de sju miniputt-landene: De var tilsammen innom 22 land (riktignok to uten bil, markert med stjerne): Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits, Liechtenstein, Andorra, Monaco, Italia, San Marino, Vatikanstaten*, Malta*, Slovenia, Kroatia, Østerrike, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og Polen.

De overnattet i Falkenberg (Sverige), Hamburg, Clervaux (Luxembourg), Kloten v/Zürich (to netter), Lyon, Toulouse, Nîmes, Nice, San Marino, Roma (to netter), Marfa (Malta) (fire netter), Ljubljana, Wien (to netter), Praha (to netter), Hamburg og Kiel-ferga (Color Magic).

De ladet Tesla-en i: Klett, Folldal*, Lillehammer og Sørli (v/Sarpsborg) i Norge; Uddevalla, Falkenberg og Luddeköpinge i Sverige; Køge i Danmark; Busdorf, Rade (v/Hamburg), Stuhr (v/Bremen) og Emsbüren i Tyskland; Tilburg i Nederland; Antwerpen i Belgia; Mënsbech i Luxembourg; Nancy i Frankrike; Egerkingen, Maienfeld og Lully i Sveits; Vienne, Brive-la-Gaillard, Toulouse, Narbonne, Nîmes, Aix-en-Provence, Fréjus og Cagnes-sur-Mer* i Frankrike; Dorno, Modena og Verona i Italia; Kozina og Ljubljana i Slovenia; Villach, Wien og Traun i Østerrike; Praha* i Tsjekkia; Nossen, Hohenwarsleben og Hamburg i Tyskland; Elverum, Alvdal og Klett i Norge. De benyttet seg av Teslas egne Supercharger-stasjoner på alle stedene unntatt de som er merket med stjerne (*), hvor de brukte mer konvensjonelle ladere.

Arezzo i Italia var i juli 2015, den sørligste superlader-stasjonen i Europa (fem år senere ser superlader-kartet noe annerledes ut), så derfra tok kompisene tog videre sørover i Italia – til Roma. Etter tre dagers opphold der, gikk ferden videre med fly til Malta. Tor Erik brukte de fem dagene der til dykking, mens Frode slikket sol fra balkongen på Ramla Bay Resort. På ettermiddag- og kveldstid sjekket de ut ulike deler av Maltas største øy, Malta, deriblant Mdina (med den fantastisk beliggende Fontanella Tea Garden (med ganske bra mat også)) og hovedstaden Valletta. Etter Malta, var det duket for fly, flytog og tog rett til garasjen i Arezzo hvor Tesla-en fremdeles sto trygt og uranet – og derfra gikk den elektriske ferden sakte men sikkert nordover.

200 bilder og mer info om turen er å finne i Facebook-albumet Europe Electric 2015.

Fem høydepunkt:

• Nice på nasjonaldagen (14. juli). En overraskede sjarmerende by og et flott folkeliv (med fyrverkeri) langs strandpromenaden (Promenade des Anglais) på kveldstid. Forøvrig på dagen ett år før terrorangrepet (lastebilen som gikk amok) langs samme promenade.

• Toulouse. Enda en overraskende sjarmerende by, dog ikke like “gamlebysjarmerende” som Nice, men en flott by likevel. Besøket her var ikke-planlagt. Ren impuls (vi befant oss i nærheten og tenkte, tja, hvorfor ikke, there’s nothing Toulouse).

• Zürich. Planlagt dagstur med tog til og fra vårt hotell i forstaden Kloten. Overraskende idyllisk storby med både gamleby, moderne sentrum, et lærerikt nasjonalmuseum og en innsjø (Obersee) vi cruiset rundt på.

• San Marino. Best i test av de sju miniputtlandene vi besøkte. Landet ligger på toppen av et åsfjell, og det var storartet utsikt over nabolandet Italia – også fra vårt rom på Hotel Joli.

• Det kraftigste tordenværet jeg har opplevd. Torsdag 23. juli 2015. På europavei 66 mellom Villach og Graz i Øst-Østerrike (underveis på vår dagsetappe fra Ljubljana til Wien). På det mest intense kom nedbøren i form av hagl på størrelse med squashballer, og vi valgte (sammen med flere andre biler) å parkere inni en tunnel til det verste haglværet var over.

4. INTERRAIL, 2001

Den opprinnelige planen til Mona Overå, Trond Rypdal og jeg, var to interrails over to somre: Først en østeuropeisk variant i 2001, deretter en vesteuropeisk i 2002. Det ble bare med den første, den andre rant ut i sanden. Med 30 dager utenfor Norges grenser, var dette min første større reiseprosjekt, og det var hyggelig å kunne dele det med to av mine medstudenter på NTNU.

De siste 20 årene har stadig flere detaljer fra interrailen blitt visket ut fra hukommelsen min. For eksempel husker jeg ikke navnet på ett eneste overnattingsetablissement, men jeg husker vi levde på et nokså lavt budsjett, så det var kun snakk om hoteller i 2- og 3-stjernersklassen når vi ikke sov ombord på nattog (noe vi gjorde fem-seks netter) eller på perrongen i Ljubljana jernbanestasjon – eller i private leiligheter i Krakow (via en polsk forgjenger til Airbnb) og København (hos vår danske medstudent Martin Alex Nielsen).

Men jeg husker nokså klart hvilke byer vi besøkte – og rekkefølgen på dem. Stjerne (*) indikerer overnatting: Start: Trondheim. Deretter: Oslo, København, Berlin, Hamburg, Krakow* (med utflukter til Auschwitz, Wieliczka og Zakopane), Budapest*, Bucuresti*, Istanbul*, Thessaloniki, Athen, Kalamata*, Patras, Bari, Roma*, Firenze, Venezia, Ljubljana*, Salzburg, Wien, Praha*, Berlin, Hamburg, København*, Malmö, Oslo – og tilbake til Trondheim igjen.

Kjemien mellom oss tre reisepartnere var stort sett bra, men det er klart: Når man reiser tett sammen i 30 dager, går man hverandre på nervene også. Heldigvis har Trond og jeg holdt kontakten siden interrailen, men Mona traff jeg aldri igjen.

Fem høydepunkt:

• Ljubljana. En eventyrlig by med smallvakre kvinner (ble iallfall Trond og jeg enige om). Vi startet med å overnatte på byens jernbanestasjon (ute på perrongen) fordi nattoget fra Venezia ankom den slovenske hovedstaden allerede kl. 0300. I løpet av vår byvandring ut på dagen, møtte vi på en professor med hvitt skjegg (akkurat som i eventyrene). Han inviterte oss med på guidet tur i Ljubljanas rurale omegn (med buss og føtter), noe vi takket ja til.

• Bucuresti. Også i den rumenske hovedstaden fikk vi tilbud om guiding. Denne gang av en ung student. Han viste oss rundt i en by preget av en del fattigdom og løshunder. Han tipset oss også om å bestikke konduktøren på nattoget til Istanbul. Ja, han var såpass behjelpelig at han skrev en lapp på rumensk som vi skulle gi til konduktøren sammen med en pengeseddel. På lappen sto det en forespørsel om å gi oss en togkupé helt for oss selv. Og det virket.

• Istanbul. En fortryllende by på mange måter (selv om kafé- og restaurantinnkasterne ble litt plagsomme av og til). Min første opplevelse av Asia (ja, vi tok båten over til den asiatiske siden av byen, Üsküdar). Tettstedet Istanbul, med sine drøyt 10 millioner innbyggere, var i perioden 2001-2010 det største tettstedet jeg hadde besøkt.

• Auschwitz-Birkenau. Vi hyret en privat sjåfør i Krakow som tok oss med til både saltgruvene i Wieliczka og dødsleirene i Auschwitz-Birkenau. Sistnevnte en opplevelse som slo hardt.

• Karlovy lázně – “The biggest music club in Central Europe”. Slik markedsførerer de seg også i dag. Riktigheten av påstanden skal ikke jeg felle noen dom over, men Mona, Trond og jeg hadde ikke noen problem med å slå ut håret (jeg hadde faktisk en del hår i 2001) over fem etasjer i denne murbygningen ved Karlsbroa i Praha. Takk og pris for at jeg hadde dem med meg – jeg hadde aldri våget å gå inn i noe slikt alene.

3. ASIA, 2014

48 dager uten å være i Norge (sju uker minus én dag) – det er min personlige rekord. Den ble satt 26. juni–12. august 2014 da jeg reiste i Asia sammen med mine søskenbarn Riia og Mika Makkonen samt Pasi Kurvinen (de to førstnevnte er søsken; den sistnevnte Riias samboer).

Vi møttes på Helsinki jernbanestasjon fredag 27. juni (jeg hadde ankommet den finske hovedstaden dagen før), og derfra tok vi Allegro-toget til St. Petersburg. Etter et par dager der, gikk ferden videre med tog til Moskva hvor vi oppholdt oss par-tre dager – og deretter gikk det på følgende vis: Den transmongolske jernbanen fra Moskva til Ulan Bator (3,5 døgn); et par dagers opphold i Hustai nasjonalpark i Mongolia (bildet); et par dagers opphold i Ulan Bator; den transmongolske jernbanen fra Ulan Bator til Beijing; tre-fire dagers opphold i Beijing (med utflukt til Den kinesiske mur); fly fra Beijing til Seoul; et par dagers opphold i Seoul; tog fra Seoul til Busan; hurtigbåt fra Busan til Fukuoka; overnatting i Fukuoka; hurtigtog fra Fukuoka til Tokyo; fire-fem dagers opphold i Tokyo; fly fra Tokyo til Osaka lufthavn; overnatting på Osaka lufthavn; fly fra Osaka til Hongkong; tre-fire dagers opphold i Hongkong; fly fra Hongkong til Hanoi; par dagers opphold i Hanoi; tog fra Hanoi til Ho Chi Minh-byen (a.k.a. Saigon) (“The Reunification Express”, 30 timer); par dagers opphold i Ho Chi Minh-byen; buss fra Ho Chi Minh-byen til Phnom Penh; par dagers opphold i Phnom Penh (med utflukt til Choeung Ek (a.k.a. “The Killing Fields”)); fly fra Phnom Penh til Siem Reap; par dagers opphold i Siem Reap (med utflukt til Angkor Wat); fly fra Siem Reap til Singapore; tre-fire dagers opphold i Singapore; fly fra Singapore til Helsinki. På Helsinki lufthavn tok vi farvel med hverandre, og jeg tok fly videre til Trondheim.

Sett bort fra den transmongolske jernbanen og The Reunification Express, skjedde overnattingene stort sett på fåstjerners-hotell som vi på forhånd hadde lest gode anmeldelser om på Trip Advisor. Unntaket var i Hustai nasjonalpark i Mongolia hvor vi bodde i jurter.

Fem høydepunkt:

• Den transmongolske jernbanen. Med sine 7 855 km, er den 1 434 km kortere enn den transsibirske jernbanen. Strekningene er identiske de 5 622 første kilometrene fra Moskva til Ulan Ude, men derfra fortsetter den transsibirske til Vladivostok og den transmongolske til Beijing via Mongolias hovedstad Ulan Bator. Kort sagt hender det lite (skog, skog og skog) fram til Irkutsk og Bajkalsjøens bredder (ca. 5 000 km). Derfra og helt fram til Beijing er det mye spennende landskap å se ut gjennom togvinduene. Komforten ombord på 2. klasse var helt OK: Ingen dusj (kompensert med høyt forbruk av våtservietter), rikelige mengder varmvann (fra samovartanken ved enden av hver vogn), og gode senger (vi reiste i firesengskupé).

• Hustai nasjonalpark i Mongolia. 34 x 26 km nasjonalpark preget av steppe- og fjellandskap og ville hester (przewalskihest). Besøkssenteret ligger 82 km vest for jernbanestasjonen i Ulan Bator og tilbyr gjestene jurter å bo i (Mika og jeg delte én), en restaurant og dusjanlegg til stor glede for gjester som kommer dit direkte fra den transmongolske jernbanen. Vår guide Teemulen kjørte oss rundtomkring i parken med jeep. Aldri tidligere og senere har jeg opplevd en slik ødemark (heller ikke i Finnmark).

• Krigsmuseet i Seoul (The War Memorial of Korea). Et meget interessant og lærerikt museum om Koreakrigen – vinklet fra et sør-koreansk perspektiv (men med lite propaganda, så vidt jeg kunne merke). Jeg brukte tre-fire timer her.

• Tokyo. Verdens største tettsted (37,9 millioner innbyggere). Den rake motsetningen av Hustai nasjonalpark: Et endeløst landskap av urbanitet.

• Tuol Sleng og Choeung Ek (“The Killing Fields”). Henholdsvis et folkemordmuseum og massegrav-anlegg i og rett utenfor den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh – hvor de besøkende blir presentert for Røde Khmers brutale handlinger i 1975-79 hvor ca. to millioner kambodsjanere (ca. 20 % av landets befolkning) ble systematisk drept.

Bilder fra Asia-turen her (Facebook, 48 bilder) og her (Flickr, 317 bilder).

2. ISRAEL/PALESTINA, 1999

Først etter å ha fylt 22 år og sju måneder, satte jeg mine føtter utenfor Norden. Når man først skal debutere utenomnordisk, så hvorfor ikke dra til en annen verdensdel og oppleve noe som grenser til utenomjordisk, som en reise til “det hellige land” kan oppleves som, når man ikke er vant til noe annet enn trauste og trygge nordiske forhold. Øyeblikket hvor jeg kom ut av flyet på Tel Aviv lufthavn og ble møtt med trykkende kveldsvarme mens jeg gikk ned flytrappen, kommer jeg aldri til å glemme. Da gikk det endelig opp for meg at jeg var langt unna Norden.

Rammen og regien på studieturen var det Religionsvitenskapelig institutt på NTNU som hadde lagt. Dette var en studietur som ble tilbudt som en del av grunnfagsstudiet, og takket være sjenerøse besteforeldre som sponset meg, hadde jeg råd til å være med denne langt-fra-kostnadsfrie turen til Asias vestkyst og dalstrøkene innenfor. Det var førsteamanuensis Dagfinn Rian som ledet flokken på ca. 25 studenter. En streng, men meget kunnskapsrik Midtøsten-ekspert.

Studieturen varte i en uke, og vi bodde på hotell i Jerusalem og Netanya – samt i en kibbutz. Vi besøkte en rekke interessante og viktige steder knyttet til de tre hovedreligionene i regionen: jødedommen, kristedommen og islam – og besøkte steder med navn jeg bare hadde lest om i en viss litterær antologi: Jerusalem, Betlehem, Nasareth, Jeriko, Genesaretsjøen, Jordanelva, Oljeberget, Getsemane m.fl. En fantastisk og uforglemmelig tur, både faglig og sosialt (hvor jeg ble aller best kjent med Olav Rian, Astrid Rabås og Ragnhild Sund). Den ble også gjennomført i en ganske fredfull periode i regionen.

Fem høydepunkt:

• Gamlebyen i Jerusalem. Bare én kvadratkilometer stort, men rommer et utømmelig mylder av spennende sanselige inntrykk (folk, mat, lukter, lyder, labyrinter) – og selvfølgelig mange viktige religiøse steder som Klagemuren, Oppstandelseskirken, Golgata, Klippemoskeen og Al-Aqsa-moskeen (sistnevnte var i 1999 åpen for besøk av ikke-muslimer). Snakker vi om verdens mest betydningsfulle kvadratkilometer?

• Masada. Et festningsverk på toppen av en 400 meter høy klippe i Judeaørkenen.

• Overnatting i kibbutz. Jeg kan ikke huske hvilken, men den lå et godt stykke ut i periferien. Den nærmest magiske kveldsstemningen med stjerneklar himmel og den evige larmen av gresshopper og sirisser… Uforglemmelig. Kommer jeg noen gang til å oppleve en slik velsignet aftenstund igjen?

• Dødehavet. Min beste badeopplevelse. Ingen over, og ingen ved siden. Flytende på rygg og bare slappe helt av.

• Falafel. Mitt første møte med min favorittvegetarrett. Aldri smakt bedre enn de jeg smakte på denne turen.

1. NORD-AMERIKA, 2010

På bildet ser vi Tor Erik Brunsvik bak rattet i en Cadillac Escalade på U.S. Route 163 på vei ut av Monument Valley i det sørøstre hjørnet av Utah. Dette var leiebilen vi (eller mer teknisk korrekt: han) kjørte rundt med i 25 dager (29. juni–24. juli) på vår nordamerikanske tur i 2010, som tilsammen var av 43 dagers varighet (25. juni–6. august). Jeg gjengir reiseruta i sin helhet:

25.6. Fly, Oslo-Reykjavik-New York (JFK)
26.6. New York City
27.6. New York City
28.6. New York City
29.6. Fly, New York (JFK)-San Francisco (SFO); leiebil SFO-Daly City (California)
30.6. Daly City-Monterey
1.7. Monterey-Santa Barbara
2.7. Santa Barbara-Los Angeles
3.7. Los Angeles
4.7. Los Angeles
5.7. Los Angeles
6.7. Los Angeles
7.7. Los Angeles-San Diego
8.7. San Diego-Tijuana (Mexico)-Palm Springs (California)
9.7. Palm Springs-Joshua Tree NP-Flagstaff (Arizona)
10.7. Flagstaff-Grand Canyon (South Rim)-Grand Canyon (North Rim)
11.7. Grand Canyon (North Rim)
12.7. Grand Canyon-Monument Valley (Utah)
13.7. Monument Valley-Four Corners (Arizona/Utah/Colorado/New Mexico)-Green River (Utah)
14.7. Green River-Las Vegas (Nevada)
15.7. Las Vegas
16.7. Las Vegas
17.7. Las Vegas
18.7. Las Vegas-Death Valley (California)-Mammoth Lakes
19.7. Mammoth Lakes-Yosemite-Sacramento
20.7. Sacramento-South Lake Tahoe
21.7. South Lake Tahoe-Reno (Nevada)-Chester (California)
22.7. Chester-Lassen Volcanic-Yreka
23.7. Yreka-Redwood (Oregon)-Bodega Bay (California)
24.7. Bodega Bay-San Francsco airport (SFO); fly, San Francisco-Vancouver (Canada)
25.7. Vancouver
26.7. Vancouver
27.7. Buss, Vancouver-Seattle (Washington)
28.7. Seattle
29.7. Seattle
30.7. Tog, Seattle-Portland (Oregon)-Emeryville (California); buss, Emeryville-San Francisco
31.7. San Francisco
1.8. San Francisco
2.8. San Francisco
3.8. San Francisco
4.8. San Francisco
5.8. Fly, San Francisco-New York (JFK)
6.8. Fly, New York-Reykjavik-Oslo

I New York, Las Vegas, Vancouver og San Francisco, bodde vi på ganske gode hoteller, mens ellers bodde vi stort sett på moteller, i all hovedsak hos motellkjedene Motel 6 og Super 8. Med leiebilen kjørte vi i ganske nøyaktig 7 000 km og var innom sju delstater, med flest kilometere i California. Leiebilturens nordligste punkt: Grants Pass (Oregon); vestligste punkt: Crescent City (California); sørligste punkt: riksgrensen USA/Mexico i San Diego (California); østligste punkt: krysset U.S. Route 160/Colorado State Highway 41 (Colorado).

Et planlagt kjøreprosjekt vi hadde, var å kjøre California State Route 1 (a.k.a. “Highway One”) i sin helhet – 1 055 km fra Leggett i nord til Dana Point i sør, noe vi lyktes med (dog ikke alle kilometrene på én tur, men i porsjoner). Store deler av veien går langs Stillehavet og tilbyr flotte utsiktspunkter underveis, med porsjonen mellom San Francisco og Los Angeles som min favorittporsjon. Delen som går nord for San Francisco har også sine praktfulle segmenter, men skal jeg ta den delen på nytt, må jeg huske på å innta reisesyketabletter i forkant, for det er svært svingete mange steder. Jeg ble iallfall nokså grundig kvalm fra passasjersetet på Cadillac-en.

Vi var heldige med været på vår nord-amerikanske tur. I løpet av samtlige 43 dager turen varte, opplevde vi én lett regnskur av 15 minutters varighet, nemlig ved Grand Canyon (South Rim), 10. juli. Varmerekorden på turen ble, ikke overraskende, satt i Death Valley: 48,8 grader på det varmeste. (Det var rimelig mildt i løpet av våre fire dager i Las Vegas også – med godt over 40 grader hver dag.) Den kjøligste opplevelsen, heller ikke overraskende, hadde vi i San Francisco som stort sett var innhyllet i tåke. Jeg tror neppe vi opplevde mer enn 15 grader der midt på dagen. Vi fikk også føle på naturens indre krefter på turen: 7. juli kl. 1653 opplevde vi et jordskjelv som målte 5,4 på Richters skala (lenke til en nyhetsartikkel), mens vi nettopp hadde ankommet vårt motellrom i San Diego.

Høydepunktene på denne turen sto nærmest i kø, og det er nærmest umulig å plukke ut fem av dem, men jeg kan prøve:

• New York. Tettstedet som i 2010 hadde 19,5 millioner innbyggere, var i perioden 2010-2014 det største tettstedet jeg hadde vært i. En by med masse inntrykk. Videre beskrivelser er umulig.

• Kjørestrekningen San Francisco-Monterey (30. juni) og Monterey-Santa Barbara (1. juli). Dette var mitt første møte med Stillehavet –havet jeg har sett i så mange filmer og tv-serier, og som jeg nå endelig kunne nyte i fulle sansedrag langs spektakulære California State Route 1 (“Highway One”).

• Los Angeles. Et tettsted med en diameter på 140 km (tilsvarer luftavstanden mellom Trondheim og Kristiansund – eventuelt Trondheim-Snåsa), målt over den sammenhengende bebyggelsen fra San Fernando Valley i nord til San Clemente i sør. (Tettstedet New York er enda større, med sammenhengende bebyggelse over 200 km i diameter, men der oppholdt vi oss kun på Manhattan.) I L.A. fikk jeg også turens store overraskelse da det banket på døren i vårt motellrom i Reseda, San Fernando Valley, og det viste seg at det var ingen ringere enn min studiekompis Tore Sveen (og hans daværende samboer) som stakk hodet innom. Et avtalt spill mellom Tor Erik og Tore. (Jeg visste at Tore var på kjærestetur i USA i denne perioden, men var ikke klar over at han var i L.A.-området.). Nasjonaldagen, 4. juli, brukte Tor Erik og jeg på å besøke vår felles klassekamerat fra Sverresborg ungdomsskole, Petter Ofstad, som på dette tidspunktet bodde i La Mirada, øst i L.A. tettsted. Han og hans meksikansk/amerikanske familie tok oss vel imot med et herlig BBQ-måltid. Senere samme kveld nøt Tor Erik og jeg fyrverkeri og andre festiviteter på Venice Beach. Dagen etter (5. juli), ble i sin helhet brukt i fornøyelsesparken Six Flags Magic Mountain; mens dagen etter den igjen (6. juli) ble brukt i Warner Bros. Studios in Burbank med full omvisning. Mulholland Drive og Griffith Observatory (begge med spektakulær utsikt over tettstedet Los Angeles) var også høydepunkt i dette høydepunktet av en by – hvor vi faktisk ikke fikk tid til å besøke Downtown. Det får bli neste gang.

• Grand Canyon. I motsetning til majoriteten av turistene (som overnatter ved South Rim), overnattet Tor Erik og jeg ved North Rim. Etter å ha besøkt South Rim om formiddagen 10. juli, kjørte vi de 340 kilometrene man måtte kjøre for å komme til North Rim og hyttelandsbyen der. Needless to say, utsikten var outstanding fra begge sider av elvegjelet.

• The View Hotel som ligger i Arizona-delen av Monument Valley (den andre delen ligger i Utah). Et hotell som absolutt holder det det lover i navnet, noe jeg personlig har dokumentert blant annet med dette bildet. Å sitte på balkongen og oppleve soloppgangen grytidlig om morgenen, er én av mine mest velsignede morgenstunder i livet mitt.

263 bilder fra Nord-Amerika-turen finnes i dette (de første 200) og i dette (de siste 63) Facebook-albumet.

Denne lista ble publisert 5.–19. juni 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.