Topp 5 brettspill

Jeg spilte mye brettspill som barn, men som voksen har det blitt mer sporadisk. Dette er en liste over de fem brettspillene som – ikke nødvendigvis er de jeg synes er best, men de som jeg har investert mest tid på. Men det er klart, det er jo en sammenheng mellom disse to. Som ethvert fornuftig menneske bruker jeg ikke mye tid på brettspill jeg ikke liker.

5. MONOPOL

Et spill hvor jeg går gjennom en berg- og dalbane av følelser. På den ene siden: Tilfredsstillelsen og skadefryden jeg føler når en motstander lander på eiendommen min og må punge ut. På den andre siden: Forventningene og stormannsgalskapen jeg kjenner på når jeg planlegger og drømmer om hus- og hotellanskaffelser jeg skal gjøre utover spillet. Og på den tredje siden: Irritasjonen og forbannelsen når det er min tur å betale blodpris for å oppholde meg på andres eiendom, spesielt på Ullevål Hageby og Rådhusplassen.

Jeg har ikke spilt Monopol siden min ungdom, men jeg kan dessverre så vidt erindre de mørke følelsene som dette spillet kunne fremkalle hos meg, f.eks. en dyp trang til å knuse trynet på motspillere som gliser selvtilfreds (ofte på en hånende og latterliggjørende måte) når min brikke havner på deres eiendom, spesielt hvis det står et hotell der, og spesielt hvis jeg går personlig konkurs som en konsekvens av dette. Så jeg tror det er best jeg fortsetter å holde meg unna dette spillet – av frykt for å havne i fengsel (på ordentlig, ikke på Monopol-vis).

4. GENI

Spørrespillet Geni har blitt utgitt i flere inkarnasjoner og varianter i tidens løp, og den nyeste utgaven er nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg har ikke spilt spillet siden sent på 1980-tallet da jeg fremdeles var elev på Kalvskinnet barneskole i Trondheim, men du verden, det gikk mange timer på å spille det sammen med mine klassekompiser Eirik Dahl Viggen, Sverre Selnæs, Jon Ho Christensen, Marius Viggen, Mads Linge m.fl. Dette var et spill jeg hevdet meg i, spesielt i kategorien geografi hvor jeg nesten aldri svarte feil. Jeg fikk atskillig mer konkurranse i de fem andre kategoriene: historie, sport, kultur og underholdning, natur og vitenskap og lett blanding.

Spillereglene fra den klassiske utgaven av Geni, finner jeg ikke på nettet, men ut fra hukommelsen – og med hjelp av dette bildet av utgaven (fra Sunnfjord Museum), erindrer jeg at brettet besto av tre baner: Ytre, midtre og indre bane. Man startet på ytre bane, lot terningen bestemme hvilket felt (og dermed kategori) man havnet på; og når man hadde svart riktig i samtlige seks kategorier, kunne man flytte inn til midtre bane. Her kunne man velge seg én kategori og bare forholde seg til den helt til man hadde seks rette og kunne avansere til indre bane. Når det gjelder indre bane, så måtte man svare på spørsmål i alle kategorier igjen. Jeg mener å huske at man måtte svare riktig tre ganger på rad før man kunne flytte brikken til sentrum og endelig kalle seg geni.

Senere i livet, vraket jeg Geni til fordel for Trivial Pursuit som hadde vanskeligere spørsmål og hvor man kunne flytte i hvilken retning som helst på brettet. I Geni måtte man flytte med klokka. Jeg brukte ikke like lang tid på Trivial Pursuit som jeg brukte på Geni, så dermed får ikke TP være med i det gode selskapet på denne lista.

3. DEN FORSVUNNE DIAMANTEN

Nok et spill jeg ikke har spilt siden jeg var tenåring, er dette opprinnelig finske brettspillet, lansert av Kari Mannerlan i 1951 under originaltittelen Afrikan tähti (svensk: Afrikas stjärna). I 1951 hadde kolonialismen fremdeles fotfeste i Afrika, så da var det ingen som reagerte på den imperialistiske grunnmur brettspillet er bygget på. Hadde spillet vært lansert i dag, hadde det nok skapt furore, men jeg regner uansett med at det er et spørsmål om tid før PK-politiet sanksjonerer.

Uansett. Som politisk uvitende snørrunge, spilte jeg dette spillet med stor glede og spenning, og det kribret konstant i magen etterhvert som brikken min ble flyttet over det afrikanske kontinent samt øyer – på jakt etter Afrikas stjerne. Når den ble funnet var det om å gjøre å komme seg tilbake til startstedet (Tanger eller Kairo) så fort som mulig – før noen ervervet en hestesko og kunne ta opp jakten. Før den forsvunne diamant ble funnet, kunne man dra nytte (les: motta penger) av både gule, grønne og røde diamanter. Men man måtte passe seg for røverne! Støttet man på dem, mistet man alle sine penger!

Spenningen og kriblingen jeg følte i kroppen rett før jeg snudde en brikke, er en følelse jeg sjelden har klart å gjenskape senere i livet.

2. LUDO

Av og til er det enkleste det beste, også i spillverdenen. Graden av suksess og fiasko blir i stor grad bestemt av terningen, og det er det som gjør spillet så uhorvelig spennende. Men her står likevel utfordringene i kø: Man må kaste en sekser for å komme seg ut av boet, og man må få nøyaktig antall øyne på terningen for å komme i mål med en brikke. Og man må hele tiden være på vakt ettersom man kan bli slått ut av motstandernes brikker. Men det store spørsmålet, og det mest strategiske, er hvorvidt man skal tørre å plassere flere brikker oppå hverandre. Gevinsten vil være å spare tid, mens tapet vil være enormt. Jeg har selv vært med på å ha fire brikker oppå hverandre og tatt like før målgang. Den psykiske smerten er ulidelig og kjennes i kroppen flere dager etterpå.

Nei, Ludo er ikke noe spill for lettskremte.

1. RISK

Risk, eller Le Conquête du Monde som den franske originalversjonen fra 1957 het (skapt av den franske filmprodusenten/regissøren/manusforfatteren Albert Lamorisse) er et svært spennende og vanedannende spill. Og ikke minst: Et parti kan bli langvarig, dvs. vare langt utover natten og i de små morgentimer. Jeg har selv vært borti tilfeller hvor vi måtte forlate Risk-brettet natt til lørdag for å få i oss søvn, for neste kveld å fortsette der vi slapp. Jeg debuterte med Risk som student, og flesteparten av partiene jeg har deltatt i, er blitt arrangert i min kompis Tore Sveens residens i Nedre Møllenberg gate i Trondheim (hvor jeg også bodde et snaut år i 2000-01) – med motspillere som Tore Sveen, Trond Thomas Rypdal, Tommy Høivarde Clausen, Terje Andreas Eikemo, Frank Robert Næss, Anders Kjølhamar, John Martin Holmvik, Tor Erik Aune Brunsvik og Thomas Amundsen. Ikke alle samtidig, selvsagt (maks antall spillere per parti er seks), men spredt fordelt over mange kvelder. Tore Sveen var den faste kjernen ettersom det var han som eide brettet.

Brettet er et verdenskart (inspirert av tiden rundt Napoleons-krigene) som er delt inn i seks verdensdeler og 42 territorier. Hver spiller får ved spillets start utlevert en bestemt mengde militære styrker i form av infanterier, kavalerier og artillerier. Hver spiller får også utlevert et strengt hemmelig oppdragskort, og for å gjøre en lang historie kort: Den som fullfører sitt oppdrag først, vinner partiet. Det hemmelige oppdraget kan f.eks. være å kontrollere to bestemte verdensdeler, erobre et bestemt antall territorier eller eliminere samtlige brikker til en bestemt motstander.

Under spillets gang er det lov å bløffe og danne allianser (men uten å røpe sitt oppdrag til alliansepartneren) – samt kaste ut diverse teorier om hvilke oppdrag de andre spillerne har fått. Dersom oppdraget tidlig blir åpenbart for de andre spillerne, er man rimelig sjanseløs. Da vil selvsagt alle rotte seg sammen for å “ta” ham! Så det gjelder å holde sitt oppdrag så kamuflert så lenge som mulig, og det er også en stor fordel å ha pokerfjes. Det sistnevnte har jeg ikke, så hver gang noen (les: Tore Sveen) presser meg for informasjon om mitt hemmelige oppdrag, har hele tiden strategien min vært å dra på smilebåndet uansett hva han foreslår.

Spillet inneholder uttallige slag, noen mer langvarig enn andre. Til å avgjøre slagene, rulles terningene (men jo større styrker man angriper med i forhold til motstanderen, jo større sjanse er det for å vinne slaget), så jeg vil anslå at spillet baserer seg på 80 % strategi og 20 % flaks. Men ett tall er sikkert: Risk er 100 % spenning! Og 100 % moro når man vinner.

Denne lista ble publisert 31. mai–4. juni 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.

Fem andre brettspill jeg har brukt ganske mye tid på (i alfabetisk rekkefølge):

• Kokkelimonke

• Scrabble

• Sjakk

• Stigespillet

• Trivial Pursuit