Som så mange andre av livets goder, er jeg er en "late-bloomer" også når det kommer til reising. Først i mitt 23. leveår satte jeg min fot utenfor Norden. Men siden har det eksplodert gradvis. De siste 18 årene har jeg besøkt 52 utenomnordiske land. Reising er da også min utgiftspost nr. 2 (etter husleie): Hver sommer bruker jeg opp nesten alle pengene jeg har tjent i løpet av siste skoleår, for jeg er dessverre ikke så flink til å spare penger der ute i verden. Jeg liker å bo godt og spise godt, men ikke slik at det nødvendigvis bikker over til luksus, men selv uten luksus så blir det gjerne dyrt. I storbyene er det gjerne dyrere å bo og spise godt, og det er så mye mer å bruke penger på.
Så hva er en storby? Det er et relativt begrep. Uten faste og vedtatte definisjoner. Dermed står man egentlig ganske fritt til å definere dette selv, og jeg har i forbindelse med denne listen valgt å sette den nedre befolkningsgrensen på 500 000. Jeg har også valgt å bruke innbyggertallet for tettstedet ("urban area"), dvs. den sammenhengende bebyggelsen – som i noen tilfeller (som f.eks. Oslo her hjemme) strekker seg ut over administrative grenser.
Opprinnelig publiserte jeg denne lista i februar 2018, på min tidligere hjemmeside, men jeg har tillatt meg å gjøre noen endringer. Jeg har dessuten oppdatert innbyggertallene ved hjelp av ferske tall herfra.
Foto: Tor Erik Brunsvik
(Innbyggertall: 985 000; besøkt: 2015)
Frankrikes fjerde største by gikk i utgangspunktet under radaren hos Tor Erik Brunsvik og jeg sommeren 2015. I forbindelse med vår roadtrip "Europe Electric" (med Tesla), var planen at vi skulle ha en overnattingsstopp i en søvning studentby i Toulouses periferi – noe vi også gjorde. (Studentbyen fungerer som studentby høst, vinter og vår; men om sommeren er den omgjort til billig overnattingssted for gjennomreisende.) Etter at vi sjekket inn søndag 12. juli og fant ut at vi kjedet oss i studentbyen (hvor vi ikke så noen andre gjester enn oss - og ingen steder å spise bortsett fra McDonalds), så bestemte vi oss for å gjøre noe småfrekt, noe utenom vår oppsatte plan, nemlig kjøre inn til Toulouse sentrum – bare på måfå, uten å ha noe peiling på hva som ventet oss.
Og jaggu ble vi forbløffet. På en svært positiv måte. Det viste seg at at Toulouse sentrum er intet mindre enn en perle. Tilfeldigheter (det vil si: Teslaen navigasjonssystem) ville ha det til at vi havnet på Place du Président Thomas Wilson, en sjarmerende "rundkjøring" med en liten park i midten og uterestauranter rundt den. Etter å ha parkert Teslaen i et ubehagelig trangt parkeringshus og spist et fornøyelig måltid på en av restaurantene på nevnte piazza, gikk vi langs én av rundkjøringens armer, Rue Lafayette, hvor Place du Capitole (bildet) åpenbarte seg. Summen av åpne plasser, smale gater, flott arkitektur, sjarmerende "rundkjøringer" og generelt renhet og penhet, gjør at Toulouse forsvarer en plass på denne lista. Forøvrig den eneste byen på lista hvis besøk ikke var planlagt på forhånd.
Foto: Tor Erik Brunsvik
(Innbyggertall: 15 440 000; besøkt: 2010)
”The City of Angels”, ”The City of Lights”, “The City of Dreams”. Byen har lokket til seg mange drømmere, deriblant Tor Erik Brunsvik og jeg i juli 2010, og det er her illusjonene finnes i form av den verdensledende filmindustrien. Å besøke filmsett og filmstudioer (i vårt tilfelle Warner Bros. Studios) er en selvsagt del av en ukes opphold i denne storbyen hvor det å kjøre bil er den letteste måten å komme seg fra A til B på. Byen er ikke akkurat kompakt, og den sprer seg over store avstander: Den er 71 km lang, 47 km bred og har en omkrets på 550 km! Den beste måten å oppleve L.A. på er å være passasjer i en bil som din kamerat kjører – en bil med soltak (aller helst en kabriolet - eller i vårt tilfelle: en bil med nedsveivbare vinduer) – hvor man kan sitte i California-sola og se rare mennesker, fascinerende bygninger, flotte biler og grønne palmer passere forbi.
Av andre attraksjoner jeg trivdes ved, var Griffith Observatory (bildet), et planetarium og et praktfullt utsiktspunkt, som vi besøkte to ganger: på dagtid og kveldstid. Når man ser L.A. fra observatoriet etter at solen har gått ned, så skjønner man fort hvorfor byen har fått tilnavnet “City of Lights”. Utsikten kan også nytes mens man kjører langs Mulholland Drive: Da ser man Los Angeles-sletten på den ene siden av den slyngete veien og San Fernando Valley på den andre siden. Å vandre langs Venice Beach, klubbe i Sunset Boulevard og more seg glugg i fornøyelsesparken Six Flags Magic Mountain er også noe jeg kunne krysse av på sjekklista i 2010 og som frister til gjentakelse.
Jeg håper selvsagt å komme tilbake til L.A. en vakker uke, om ikke i en så altfor fjern fremtid. L.A. er iallfall en av de første storbyene jeg har lyst til å besøke etter at jeg har tatt førerkortet i 2026. Byen er oversiktelig og lett å manøvrere i, iallfall hvis man har et godt navigasjonssystem i bilen. Og neste gang jeg drar dit, skal jeg sjekke ut Downtown som Tor Erik og jeg ikke fikk tid til på vår californiske roadtrip i 2010. Downtown L.A. har et godt rykte på seg (spesielt innenfor arkitektur og kunst), så jeg regner med at etter neste besøk, kommer englenes by til å ta et byks opp på min rangeringsstige.
Foto: Frode Dahl
(Innbyggertall: 38 505 000; besøkt: 2014).
Det gjelder egentlig bare å vandre rundt og absorbere inntrykkene. Betongblokkene, skyskraperne, templene, blomsterparkene, folkelivet, trafikken og neonlysene for å nevne noe. Innimellom er det viktig å stikke innom en kafé eller restaurant for sushi eller ramen (nudler med noe attåt) eller hva som helst annet magen måtte begjære. Eller sette kursen under jordoverflaten for å ta tunnelbanen, hvis rutekart faktisk ser ut som fargerike nudler vakkert dandert på et firkantet fat.
Da jeg var i dette tettstedet sommeren 2014, brukte jeg mye av tiden til å ta t-banen på kryss og tvers mellom tilfeldige stasjoner. T-banesystemet består av 285 stasjoner fordelt på 13 linjer. Hver av stasjonene har sitt eget nummer, så ved hjelp av en tilfeldighetsgenerator-app trakk jeg hvilken stasjon jeg skulle reise til. Der gikk jeg av, dro opp på gateplan, og ved hjelp av kart manøvrerte jeg meg til neste t-banestasjon hvor jeg gikk ned og trakk en ny stasjon fra appen. Ved hver overflatevandring var det stadig forskjellige ting å se og oppleve. Og slik gikk dagene.
Det bokstavelige høydepunktet er Tokyo Skytree, som med sine 634 meter er verdens nest høyeste bygning (bare overgått av et visst tårn i De forente arabiske emirater), og som tilbyr en fenomenal utsikt fra både den nederste (350 m) og øverste (450 m) utsiktsplattformen. Men Tokyo har tusenvis av høydepunkt og ikke noe klart definert midtpunkt. Det er derfor det beste er bare å vandre rundt (og ta t-banen). Uansett hvor i Tokyo man er, er det nok av inntrykk å absorbere.
Blant de høydepunktene jeg personlig vil trekke fram er Edo-muséet (Tokyos byhistorisk museum), Mori Art Museum (som ligger 53 etasjer over bakken og tilbyr nesten like spektakulær utsikt som Skytree - i tillegg til nokså interessant kunst, som forøvrig er ikke-permanent, så den blir stadig skiftet ut), Shibuya-distriktet (med pulserende folkeliv både dag og natt – og med verdens travleste fotgjengerovergang (bildet) som setter Prinsenkrysset i Trondheim fullstendig i halvskyggen) og Asakusa-distriktet hvor jeg og mine finske reisekompanjonger bodde rett ved siden av tempelkomplekset Sensoji. (Hotellet vi bodde på heter Richmond Hotel Asakusa, et helt OK hotell som ikke kostet skjorta - noe hoteller gjerne gjør i Tokyo. Kapselhotell er også et alternativ, selvsagt, noe jeg ikke sjekket ut denne gangen.)
Av andre ting som taler til dette tettstedets fordel, kan nevnes den fantastiske servicen og gjestmildheten man blir møtt med på restaurantene (iallfall de over McDonald-klasse). Her blir man ønsket hjertelig velkommen med høflige bukk og "Irasshai-mase" ("Velkommen til vår restaurant") – ikke bare av den første servitøren man støter på, men alle ansatte innenfor synsvidde (også kokkene smiler og ønsker deg velkommen dersom restauranten har en åpen løsning inn til kjøkkenet). Og likeså når man forlater restauranten, blir man ledsaget av et nesten samstemt kor: "Arigato".
En uke i denne byen er selvsagt alt for lite. Jeg ser fram til neste besøk innen 20 år.
Foto: Frode Dahl
(Innbyggertall: 8 350 000; besøkt: 2014)
Da jeg ankom Vietnams hovedstad 29. juli 2014, førøvrig dag 34 av de 48 som Asia-turen den sommeren varte, bestemte jeg meg for å unngå muséer, templer og andre turistattraksjoner og rett og slett bare vandre mål- og meningsløst omkring og nyte byen med alle dens mennesker, mopeder, lyder og lukter. For lyd er på ingen måte en mangelvare her. Heller ikke mopeder som utkonkurrerer biler med forholdstallene 10:1.
Fotgjengeroverganger er det få av, og de som er blir ikke respektert. Kunsten å krysse en gate består i å holde en jevn fart (unngå plutselige stopp eller fartsøkninger), for mopedistene er såpass drevne i faget at de styrer lett unna fotgjengere som profesjonelle slalåmkjørere. Lynraskt regner de ut avstand, egen hastighet, fotgjengers hastighet, vindstyrke, vindretning, temperatur og luftfuktighet – og klarer alltid å unngå hudkontakt med tversoverpasserende.
Vandringen min sentrerte seg rundt de to innsjøene i sentrum: Den lille (Sverdsjøen (Hô Hoàn Kiém)) og den store (Vestsjøen (Hô Tây)) og områdene mellom. De arkitektoniske finurlighetene og koselige drikke- og spisestedene sto i kø. Dessverre ble det bare med to overnattinger i denne byen (Hôtel Mercure Hanoï la Gare anbefales), og jeg vender gjerne tilbake hit en vakker dag.
Foto: Christian Mehlführer
(Innbyggertall: 6 100 000; besøkt: 2010)
Jeg husker San Francisco som et deilig kjølig avbrekk i en ellers så het sommer i 2010 – takket være den kjølige lufta (og tåka) fra Stillehavet. Byen er rett og slett en air-condition-sone i en ellers så kvelende het California om sommeren. Fun fact: September er den varmeste måneden i San Francisco, fulgt av oktober (!) på andreplass – deretter august, juli og juni. Den kalde vinden og tåka er nemlig først og fremst et sommerfenomen.
Men nok om været: San Francisco er en sjarmerende storby å vandre i, iallfall om man er i OK fysisk form. Mange oppoverbakker, noen få nedoverbakker, billedskjønn viktoriansk arkitektur i de fleste gatene som omringer Downtown. I sentrum brytes det viktorianske av skyskrapere med sine individuelle særpreg. Ellers lar jeg meg fascinere av de flerkulturell elementene i byen. Strøk som Chinatown, Litte Italy, Russian Hill og Japantown sier kanskje sitt. I tillegg har vi Mission-Bernal Heights med sin hispanske befolkning og Castro-Noe Valley som er byens LGBTQ-senter. Ikke at jeg vandret så mye rundt i de to sistnevnte (det rakk jeg ikke), men greit å vite at de finnes.
Av de tingene min reisepartner Tor Erik og jeg rakk, var å leie sykkel og sykle over Golden Gate-brua og utforske området rundt Richardson Bay nord for San Francisco. Sykkelturen endte i tettstedet Belvedere/Tiburon hvorfra vi tok båt tilbake til San Francisco igjen. En fin og flat sykkeltur. Ellers, for de som kan leie bil, er jo veistrekningen langs kysten sør for San Francisco (Big Sur) verdt å få med seg. Tidvis spektakulær kystlandskap. Også nord for byen (langs Highway 1) er det vakkert, men er man passasjer i bilen, kan det være en idé å ha inntatt reisesyketabletter i forkant. Ikke en gang Vestlandet kan konkurrere med de konstante svingene som utgjør California State Highway 1 mellom San Francisco i sør og Leggett (Highway 1s endepunkt) i nord.
(Foto: public domain)
(Innbyggertall: 7 435 000; besøkt: 2014)
Verdens mest vertikale by blir Hong Kong kalt, og det er kanskje ikke så rart: Den tidligere britiske kolonien har intet færre enn 2706 bygninger over 100 meter, som er suverent flest i verden (2. plass: Shanghai, 1475 stk.). Jeg får en deilig ærefryktelig Bladerunner-følelse når jeg vandrer mellom skyskrapere, spesielt om kvelden når det nettopp har regnet og røyk siver ut av ventilasjonsanlegg på veggene og kumlokk i asfalten. Jeg trives aller best på nordsiden av Hong Kong Island hvor skyskrapertettheten er størst, men det begynner å bli bra med høybygninger på fastlandsdelen (Kowloon) også. Skyskraperbyggingen medfører at eldre bygninger fra kolonitiden må gi tapt og byen får et meget moderne look, noe jeg liker.
Som i Tokyo (se #13) brukte jeg mye av min tilmålte tid i Hong Kong til å reise rundt med metroen til tilfeldige bydeler rundtomkring – og overjordiske vandringer mellom metrostasjonene. Metrovandringen ble et par ganger avbrutt på grunn av tordenvær (ettermiddaglige tordenbyger er vanlig om sommeren i disse trakter), men jeg holdt meg i ro inne i metrostasjonene, så livet mitt var aldri i fare. Av andre interessante ting jeg foretok meg 25.-29. juli 2014 var å nyte utsikten fra den lille observasjonsplattformen i 43. etasje av Bank of China Tower på Hongkong-øya og et lærerikt besøk i bymuséet på fastlandet. Også den timeslange trikketuren mellom endeholdeplassene Shau Kei Wan i øst og Kennedy Town i vest var morsomt å få med seg – da den fungerte som behagelig sightseeing (men det gjelder å borde trikken tidlig og få sitteplass lengst foran i andre etasje).
Ellers er det masse å foreta seg i Hong Kong som jeg dessverre ikke fikk tid til, bl.a. diverse lufteturer med gondoler og kabelbaner, samt et besøk i det som en gang var Kowloon Walled City (en 2,6 hektar stor fristad med 50 000 innbyggere på det meste, men revet i 1994 (pga. kriminalitet og elendige boforhold) og som nå er omgjort til minnepark). I tillegg ligger den tidligere portugisiske kolonien – nå: Asias casinohovedstad – Macau en knapp times katamarantur unna. I tillegg er det flere destinasjoner langs metrobanen som ikke er prøvd ennå. Så Hong Kong skal jeg selvsagt reise tilbake til.
Foto: Tor Erik Brunsvik
(Innbyggertall: 21 045 000; besøkt: 2010)
Dessverre hadde vi satt av for lite tid, Tor Erik og jeg i juni 2010, til å absorbere tilstrekkelige mengder med metropolisk energi fra denne prototypen av en millionby. Men vi fikk iallfall med oss utsikten fra toppen av Rockefeller Centre, en joggetur i Central Park, vandretur langs Broadway fra Battery Park i sør til Central Park i nord, besøk i Frihetsgudinnen (dvs. kun Tor Erik dro opp dit; jeg ventet utenfor pga. alt for store turistmengder), besøk i Guggenheim-muséet og i Tom's Restaurant, som er obligatorisk for oss Seinfeld-fans (og like obligatorisk for fans av Suzanne Vega og "Tom's Diner"). Neste gang jeg besøker byen skal jeg investere litt mer tid på t-banesystemet samt de andre bydelene (Brooklyn, Bronx, Staten Island og Queens). I ain't seen nothing yet.
Foto: Frode Dahl
(Innbyggertall: 5 670 000; besøkt: 2014)
En veldig pen og oversiktelig by (og selvstendig stat) med alt av arkitektoniske stilarter (moderne som klassiske; vestlige som østlige), ingen kriminalitet og et flott t-banesystem. Samt hjembyen til Tiger-øl og Singapore Sling. Men man må passe på å ikke kaste søppel på gata (ikke engang tyggegummi), ei heller krysse gater utenfor fotgjengeroverganger. Da risikerer man store bøter. Det er jo derfor byen har fått kallenavnet "The Fine City". 9. august 2014 var én av de fire datoene Riia Makkonen, Mika Makkonen, Pasi Kurvinen og jeg oppholdt oss i denne øystaten – noe som var kjempebra og kjempeflaks, for 9. august er nemlig Singapores nasjonaldag, og da smeller det reellt (som det heter på svensk). Makan til fyrverkeri har jeg aldri opplevd verken før eller tidligere. Anbefales!
Også i Singapore ble jeg rimelig godt kjent med metrosystemet og et tilfeldig utvalg av bydeler. Og én av t-banestasjonene random.org bestemte jeg skulle hoppe av på var Senja. Ja, du leser rett: Senja er ikke bare en øy i Norge, men også et strøk i Singapore. Et høyst ordinært boligblokkstrøk, forøvrig. Ellers har jo byen to åpenbare høydepunkt: Hotellet Marina Bay Sands (google det, så skjønner du hvorfor) og pariserhjulet Singapore Flyer – det høyeste pariserhjulet i verden (165 m) utenfor Las Vegas (168 m). Den måtte jeg ta to ganger: én gang på dagtid og én gang på kveldstid. To ganske forskjellige opplevelser.
Singapore representerer for øyeblikket det sørligste jeg har vært på jordkloden. Det eksakte sørpunktet er Marina Bay t-banestasjon på 1°16′ 33.95″N. Hvilket betyr at jeg ennå ikke har vært på den sørlige halvkule, men den tilstanden skal det snart bli slutt på.
Foto: Moyan Brenn
(Innbyggertall: 4 810 000; besøkt: 2012)
"En by som har alt" er blitt et utvannet begrep, ja nærmest en klisjé. Men Catalonias hovedstad, kan faktisk bruke begrepet uten å skjemmes for mye. Her kan nemlig både kunstinteresserte, arkitekturinteresserte, utelivsinteresserte, shoppinginteresserte, t-baneinteresserte, gondolbaneinteresserte, kabelbaneinteresserte, matinteresserte, drikkeinteresserte, beachinteresserte, sportsinteresserte, dyreinteresserte, fornøyelsesparkinteresserte, utsiktsinteresserte, solnedgangsinteresserte og friluftsinteresserte få sine behov tilfredsstilt innenfor 100 kvadratkilometre. Og da har jeg i grunnen sagt nok om hvorfor denne byen er en av mine favorittbyer. Nuff said!
Foto: Alexander Svensson
(Innbyggertall: 2 705 000; besøkt: 2006)
Portugals hovedstad består ikke bare av trange smug og bratte bakker. Byen har også rikelige mengder åpne plasser (Praça do Comércio, Praça do Rossio og Praça dos Restauradores for å nevne noen svært sentrale) samt mer moderne bydeler (f.eks. Oriente som ble bygd til verdensutstillingen i 1998). Men det verket som er mest synlig og ruvende i bylandskapet er festningsverket Castelo de São Jorge, vel verdt å få med seg, om så bare for utsikten.
Og ennå har jeg ikke nevnt den klassiske trikken eller Torre de Belém som er en naturlig endepunkt for spankuleringsturen langs sjøkanten vestover fra Praça do Comércio. Og maten! Joda, jeg vet det er en klisjé, men fiskeretten bacalhau smaker aller best i Portugal (selv om fisken kanskje er fra Norge). Og rett utenfor bygrensen finner vi Sintra med sine Disney-aktige slott, med Palácio da Pena (langs toppen av Sintra-fjellene) som min personlige favoritt. Dessverre var det tåke da min eks-kjæreste og jeg var her i mars 2006, men jeg har sett på bilder at utsikten fra eventyrslottet er praktfull. Jeg kommer til å gjøre et nytt forsøk sommeren 2019.
Lisboa er med rette kalt Europas San Francisco, men førstnevnte er betraktelig mer sjarmerende. Og varmere.
Foto: José Luiz
(Innbyggertall: 13 860 000; besøkt: 2001)
Det har gått 18 år siden jeg var der (forøvrig sammen med Trond Rypdal og Mona Overå som utposten i interrailen vår), så jeg husker ikke så mange detaljer. Men jeg husker et herlig kaos og folkeliv. Lukter. Lyder. Trange smug. Åpne plasser. Og ikke minst praktfulle byggverk, hvor den over 1480 år gamle Aya Sofia (tidligere kirke og moské, nå museum) tar kaka! Og maten! Mye god mat for pengene! Vi hadde basen vår på Sultanahmet (gamlebyen) hvor, i tillegg til Aya Sofia, den blå moskéen og Topkapi-palasset ligger. Vi var ikke i Galata, den mer moderne delen av megabyen, men vi tok oss båtturen over til den asiatiske siden hvor et lite tivoli, strandpromenade, grillede maiskolber og nydelig utsikt over til gamlebyen på den andre siden av Bosporusstredet, er minner som ennå ikke er oppført i glemmeboka. For et herlig kaos Istanbul er!
Foto: Frode Dahl
(Innbyggertall: 2 415 000; besøkt: 2010)
I Nevada-ørkenen ligger denne syndenes og kynismens oase. Her er det ikke mye vennskap og medmenneskelig varme å hente. Her er de ute etter kun én ting: Pengene dine og flest mulig av dem. Og det er helt greit for meg. Jeg kjenner til disse premissene før jeg reiser dit. Det er noe med de glitrende lysene, de enorme hotell- og casinobygningene, den overfladiske underholdningen, og drømmen om de store gevinstene som appellerer til mitt syndige hjerte.
Hvis ikke den stadig innskrumpede bankkontoen din gjør deg svett, så vil den intense lufttemperaturen gjøre det, iallfall om sommeren på dagtid. I juli er nemlig den gjennomsnittlige maksimumstemperaturen 40,1 grader, men den erfarne lasveganer vet selvsagt å holde seg mest mulig innendørs mellom kl. 10 og 18. Og syndenes avguder skal vite at det er nok å ta seg til også på dagtid i dette grelle men akk så vakre bildet på menneskeheten.
Det aller mest positive med Las Vegas er prisene på hotellrom. Her får man mye hotell for pengene. For eksempel kan man bo i en juniorsuite for mye mindre enn det man betaler for et vanlig hotellrom i Norge. For her blir hotellromprisene subsidiert av casinooverskuddet, og meningen er selvsagt at ved å bo rimelig så blir man lokket til å bruke mer penger ved poker-, blackjack- og rullettbordene. Klarer man å motstå gamblingfristelser samt styre unna de mest fancy sirkus-, trylle- og musikkshowene, så klarer man å komme seg fra Las Vegas med bankkontoen og verdigheten intakt. Men på den annen side: Hva er så vitsen med det?
Foto: Tor Erik Brunsvik
(Innbyggertall: 3 995 000; besøkt: 2001, 2004, 2009 og 2015)
Den evige stad er alltid koselig å komme tilbake til, først og fremst på grunn de kulinariske opplevelsene byen har å by på, dernest (men ikke langt bak) de arkitektoniske. Jeg er en italiensk-junkie hva gjelder mat, så når jeg er i Roma er det viktig å være der minst fire dager, så jeg iallfall får nyte to pizza-middager og to pasta-middager – med dertil hørende øl og gelati. (Ah! Hvilken dekadense!) Det aller beste er selvsagt å kombinere det gastronomiske med det arkitektoniske, så to av middagene må nytes ute i en trang gate og to ved en åpen plass (f.eks. Piazza Navona, Piazzo Farnese, Campo de Fiori, Piazza della Rotondo (den utenfor Pantheon) eller Piazza Santa Maria i Trastevere, for å nevne mellom to og ti perler).
Ja, du har kanskje allerede gjettet det: De tre tingene jeg liker aller best med Roma er pizza, pasta og piazza. Men Pantheon og Peterskirken kommer på sterke plasseringer rett bak. Og smug og trange gater: En av de koseligste aktivitetene er nemlig å spankulere planløst omkring langs veitene uten å vite hvor de fører hen. Før eller siden dukker det opp en åpen plass. Eller en elv. Eller kjente landemerker (plutselig er Spansketrappen eller Trevifontenen der). Eller en metrostasjon. Eller en romersk-katolsk kirke.
Tips: Velg et hotell som har frokostservering på taket. Hotel Torino (nær hovedjernbanestasjonen, Termini) er et slikt hotell (hvor min eks-kjæreste og jeg bodde i 2004). Men det er sikkert minst hundre hotell med takservering. Anbefales.
Foto: Gugganij
(Innbyggertall: 890 000; besøkt: 1999)
Jerusalem er en historisk by på mange måter, også på et personlig plan: Før juni 1999 hadde jeg nemlig ikke vært utenfor Nordens grenser, men så – som 22-årig religionsvitenskapsstudent ved NTNU, benyttet jeg meg av sjansen jeg fikk til å gjøre min utenomnordiske debut, finansielt støttet av min morfar Sigmund Charles Dahl og hans ektedame Solveig Dahl. Det var altså snakk om en akademisk tur, et (frivillig) feltkurs arrangert av Religionsvitenskaplig institutt ved NTNU. Turen var ledet av førsteamanuensis og instituttstyrer Dagfinn Rian, og reisegruppa besto av rundt 25 studenter (mest grunnfagsstudenter som meg selv) tilknyttet instituttet. Turen gikk ikke bare til Jerusalem, men til flere steder i Israel og Palestina (Vestbredden); deriblant Betlehem, Jeriko, Nasaret, Getsemane, Dødehavet (inkl. Masada) og Natanya.
Men desidert størst inntrykk på meg hadde Jerusalem. Det var her jeg lå min første utenomnordiske natt – og hvor jeg opplevde den første (og foreløpig den største) overveldende følelsen av å være langt-langt hjemmefra, en følelse av avmakt, ærefrykt og lykke. Programmet var tett, men jeg fikk nok tid til å suge inn den kaotiske og eksotiske stemningen. Mest betatt ble jeg av Gamlebyen, som basert på arealet på 0,9 kvadratkilometer kanskje ikke er egnet til å skremme noen, og jeg ble da heller ikke skremt. Det er vel rettere å si at jeg mistet litt munn og mæle i møte med denne labyrinten som er delt inn i fire kvartér: det jødiske-, kristne-, armenske- og det muslimske kvarteret – og omringet av en mur med åtte porter (det finnes en niende port, Østporten, men den er stengt for alle unntatt den kommende Messias). Juvelen på verket er jo den gylne kuppelen på Klippemoskéen, men Gamlebyen inneholder mange smykker og edelstener.
1999, året jeg var i Israel og Vestbredden, var ett av de fredeligste i Israel og Vestbredden, sannsynligvis på grunn av Eurovision Song Contest som ble arrangert i Jerusalem helga før vi ankom byen. Men det er klart: Det smeller fra tid til annen i dette området, Jerusalem inkludert. "Situasjonen i området er ustabil og omskiftelig og sikkerhetsforholdene kan endre seg raskt", står det å lese på Utenriksdepartementets landsider, men sjansen for å bli lemlestet til fillebiter er relativt liten. Skal man la seg styre av alskens krigs- og terrorfare, får man ikke sett mye av verden. Du kan dø i en trafikkulykke i morgen, så lev livet. Dør du, så dør du. Jeg tror det er ganske smertefritt. Du havner ikke i helvete. Det er bare en skrønehistorie flere religioner serverer. Tror jeg.
Foto: Frode Dahl
(Innbyggertall: 10 840 000; besøkt: tolv ganger i perioden 2004-2016)
London var den første storbyen jeg reiste til på lærerlønn. Det skjedde i februar 2004, og siden har jeg stadig vendt tilbake, i gjennomsnitt én gang i året. Det er summen av mange koselige goder som gjør London til den beste totalopplevelsen for meg. Hvilke goder det er snakk om, kommer jeg tilbake til i lista “Topp 15 grunner til å reise til London” som jeg (re)lanserer 16.–30. juni. Stay tuned!
Denne lista ble opprinnelig publisert på min tidligere (og nå nedlagte) hjemmeside 10.–24. februar 2018. Den er herved republisert nå, med noen endringer, fra 22. mai til 5. juni 2019 (med i gjennomsnitt én oppdatering per døgn).
Her er femten andre utenomnordiske byene som var nære en plass på topp 15-lista (i alfabetisk rekkefølge):
Beijing
Krakow
Ljubljana
Nice
Phnom Penh
Praha
Sarajevo
Seattle
Seoul
Skopje
Sofia
Tallinn
Vancouver
Vilnius
Zürich