Topp 15 norskspråklige album
Dette er en liste over de 15 norskspråklige albumene jeg har likt best opp gjennom årene. For å bli vurdert for denne lista, må mesteparten av sporene på albumet være med vokal, og språket må hovedsaklig være på norsk (inkludert alle varianter).
15. “JYGRI” – GÅTE
Utgivelsesår: 2002; produsent: Alex Møklebust; spor: Bendik og Årolilja; Snåle mi jente; Til deg; Springleik; Stengd dør; Kara tu omna; Jygri; Bruremarsj frå Jämtland; Skrømt; Inga Litimor; Margit Hjukse; Solbønn [Spotify-lenke]
Debutalbumet til det trønderske bandet Gåte, ble gitt ut da vokalist Gunnhild Sundli var 17 år gammel og storebroren Sveinung (på fele og keyboard) var 23 år. Ellers besto Gåte på denne tiden av 20 år gamle Magnus Børmark (gitar og synth), 22-årige Gjermund Landrø (bass og gitar) og 20-årige Martin Langlie (trommer, slagverk). Albumet var for meg en inngangsport til to sjangre jeg ikke var så altfor kjent med i 2002, nemlig norsk folkemusikk og rock av det mer hardtslående slaget. Jeg aner ikke om dette kvalifiserer til begrep som metal, tungrock eller hardrock. Jeg er overhodet ikke bevandret i de begrepene, men gitarspillingen på “Jygri” var iallfall hardere enn det jeg hadde vært vant til på det tidspunktet - så for meg var dette hardrock, som assimilert med folketoner blir til folkrock. Albumet er (heldigvis) krydret med elektroniske elementer her og der, noe som gjør dette albumet mer spiselig og mer spennende. (Som dere skjønner, har jeg aldri vært noen stor fan av hardrock, metal o.l.). Gunnhild synger med bredt stemmeregister og solid stemmekontroll, noe som besegler dette albumets fortjente plass på min topp 15-liste.
14. “JUBA JUBA” – KNUTSEN & LUDVIGSEN
Utgivelsesår: 1983; produsent: Ole A. Sørli; spor: Dum og deilig; Godmorgen Norge; Ku i tunnelen; Måneland; Brilleslange; Liten aftensang; Dinosauren og månen; Gammel negermarsj; Spøkelsestoget; Inni en sekk; Kan det være nødvendig; Damer i vindu; Eg ve te Bergen; Syk; Kanskje kommer kongen [Spotify-lenke]
På Discogs.com, verdens største åpne musikkdatabase, har “Juba Juba” fått sjanger-merkelappene new-wave, psykedelisk rock og avantgarde. En passende beskrivese for et album som vant Spellemannsprisen 1983 for beste barneplate (i skarp konkurranse med de to andre nominerte: “Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom” med Anne-Cath. Vestly og “Trollfjell langs leia” med Trygve Hoff). Og så er det litt morsomt for meg å vite at jeg allerede som seks-sju-åring var interessert i psykedelisk rock og avantgarde. Jeg var med andre ord en avansert musikklytter på den tiden. Neida. Noen ganger skal man ta andre folks sjangerbeskrivelser med en klype salt. Først og fremst er “Juba Juba” et festlig, og noen ganger ettertenksomt, album som moret meg ganske mye i min barndom, men har moret meg enda mer nå som voksen. Da jeg var barn hørte jeg på albumet hjemme hos venner. Det var først som voksen at jeg kjøpte albumet – i CD-format.
Albumet er full av høydepunkter: “Godmorgen Norge” er en herlig morgensang som ble brukt som kjenningsmelodi på Frokost-TV (NRK) på 80-tallet; “Dum og deilig” er en barnslig hyllest til oss som var barnestjerner (men bare foran speilet); mens “Spøkelsestoget” er en ode til oss som var superhelter (men bare fram til leggetid); og “Syk” er en herlig absurd greie (“Har du prøvd å løfte dyna opp fra gulvet med rompa?”). Ellers inneholder albumet nasjonalskattene “Eg ve te Bergen” og “Kanskje kommer kongen”. Det inneholder også “Gammel negermarsj”, som Dolmen & Lorentzen neppe ville ha utgitt i 2020 (selv om det “rasistiske” i sangen går ut på at afrikanere har dypere sangrøster enn oss nordboere – ja, pluss bruken av n-ordet, selvsagt).
13. “HADDE MÅNEN EN SØSTER – COHEN PÅ NORSK” – CC COWBOYS & DIVERSE ARTISTER
Utgivelsesår: 1993; produsenter: Lasse Hafreager og Erik Hillestad; spor: Dans meg gjennom kropp og ånd (Somebody’s Darling); Alle vet jo det (Kari Bremnes); Spurv på en snor (Kirsten Bråten Berg); Susanne (Kristin Solli); Jeanne d’Arc (Claudia Scott); Barmhjertige søstre (Sidsel Endresen); Kapteinen (Somebody’s Darling); Det er krig (Claudia Scott); Gikk du noen gang fri? (Kari Bremnes); Hvem i flammer (Kristin Solli); På gjensyn, lille venn (Kirsten Bråten Berg); Du vet hvem jeg er (Sidsel Endresen) [Spotify-lenke]
Sju kvinner (fem enkeltartister pluss duoen Somebody’s Darling (Tine Valand og Liz Tove Vespestad)) synger tolv utvalgte Leonard Cohen-sanger oversatt av Håvard Rem. Alle tolv er tonesatt av CC Cowboys (men uten Magnus Grønnebergs vokal). Hvorfor jeg liker Leonard Cohen, har jeg allerede redegjort for på lista over mine 50 favorittartister/band, så det skal jeg ikke skrive noe om her.
Timingen på albumutgivelsen var ganske god da 1993 var året Cohen innledet en sju år lang pause fra musikkbusinessen for å hengi seg fullt og helt til buddhismen. Buddhismens asketiske idealer står i sterk kontrast til mange av Cohens tekster: kjærlighetshyllester, ofte med erotisk tilsnitt, til kvinnens intellekt og kjød. En tematikk som slettes ikke er fraværende på dette hyllestalbumet – som inneholder tolv vellykkede og vakre Cohen-tolkninger, der de tre første sporene er de aller beste: Somebody’s Darlings, Kari Bremnes’ og Kirsten Bråten Bergs tolkninger av henholdsvis “Dance me to the end of love”, (1984) “Everybody knows” (1988) og “Bird on a wire” (1969).
Cohens låter er gjort om på respektfull måte på hele albumet. Arrangementene av CC Cowboys er elegant utført, og mange av låtene er gjort enda mer melodiøse enn sine originalversjoner – noe som skyldes Leonard Cohens noe begrensede stemmeregister, iallfall sammenlignet med stemmepraktene til Bråten Berg, Bremnes, Endresen, Scott, Solli, Valand og Vespestad. Artistene gjør på mange måter låtene til sine egne, og av og til glemmer jeg faktisk at det er Leonard Cohen som er opphavsmann.
12. “PRINS UMULIUS, GLADIMAT OG BRILLEFIN” – TRØNDELAG TEATER
Utgivelsesår: 1980; produsent: Ivar Gafseth; musikkspor: Overtyre; Heltesangen (Prins Umulius); Heltesangen (Prins Umulius og Gladimat); Heltesangen (Prins Umulius, Gladimat og Brillefin); Hoppetausangen; Skurkesangen; Rotta von Svischs bravournummer; Våkevise (1); Våkevise (2); Sluttsang [Storytel-lenke]
Dette albumet hadde jeg i kassettformat (kjøpt av mamma eller tante Signe, jeg husker ikke), og jeg hørte på det nær hundre ganger i løpet av 1980-tallet. Jeg syntes det var like spennende hver gang å følge Prins Umulius og hans gode hjelpere Gladimat og Brillefin – samt de litt mer tvilsomme hjelperne Rotta von Svisch og Klubba von Bang – i letingen og befrielsen av Prinsesse Hoppeline som var fanget i Heksa von Kratts klør. Joda, opplegget høres ikke spesielt originalt ut, men det brydde jeg meg fint lite om da jeg var en liten drittunge. Spennende, og til tider skummelt, var det åkkesom. Jeg hadde nok noen mareritt om Heksa von Kratt opp gjennom barndommen.
Det må nå være over 30 år siden jeg hørte dette teaterstykket (skrevet av Bentein Baardson og med musikk av Ivar Gafseth fra Travellin’ Strawberries), og jeg husker ikke mange detaljer fra det. Jeg kan såvidt erindre at det mest spennende og skumle var at et eller annet eksploderte tre ganger (og ved den tredje eksplosjonen ble Prinsesse Hoppeline befridd), men jeg har glemt hva som eksploderte. Jeg vurderer nå å tegne et abonnement på Storytel for å finne det ut – og for å høre hele historien på nytt. (Kassetten er enten fortapt eller befinner seg i en nedstøvet og bortgjemt eske enten hjemme hos mamma i Trondheim eller hos tante Signe i Træna).
Eller jeg kan la være. Det kan jo hende jeg finner ut at teaterstykket er dårlige greier og at magien dermed blir borte. Så det er med andre ord ikke kvaliteten på albumet som har sikret det en plass på denne lista, men heller den innvirkningen den har hatt på min barndom. Men “Prins Umulius, Gladimat og Brillefin” Spellemann-nominert til prisen for beste barneplate i 1980, noe som kan indikere at jeg ikke var alene om å synes at den var bra.
11. “VRIMMEL” – ANNE GRETE PREUS
Utgivelsesår: 1996; produsenter: Anne Grete Preus, Knut Bøhn og Per Martinsen; spor: Vrimmel; Frihet og søte kaker; Hjertets lys; Magiske motell; Hun lærer fuglene å synge; Hold aldri opp; Stilleben med gutt; Har alt; Veien heter videre; Elva renner videre; Nøkkelhull [Spotify-lenke]
“Vrimmel” er et lyst og oppløftende album kjemisk renset for bitterhet og depressiv tankegods. Åpnings- og tittelsporet er “en salme for dem som ikke har noen gud og ikke venter seg en hinsidig himmel, men som tar dagen i egne hender og kaster seg ut i tilværelsens store vrimmel”. “Hjertets lys” og “Veien heter videre” handler om lykkelige parforhold (førstnevnte med fokus på elskoven, den sistnevnte på hverdagslykken). Temaet velbehagsoverflod er til stede i “Frihet og søte kaker” og “Har alt”, dog sistnevnte har noen truende skyer i horisonten: “Jeg har alt, men ingenting å ha det i”, synger Preus i duett med Vibeke Saugestad (kjent fra Weld), før de fortsetter med konstanteringen og forespørselen “Gleden har hull i lomma; kan noen sy det igjen?”
Håpet er intenst tilstede i “Hun lærer fuglene å synge”, albumets sterkeste låt – ja, kanskje den sterkeste Preus noensinne skrev. Også “Hold aldri opp” deler samme tematikk i et album som er mykt og forsiktig arrangert, uten skarpe kanter (likevel er fire av låtene uptempo). Strykekvartetten Vertavokvartetten er til stede på flere av låtene og gir lytteopplevelsen en ekstra behagelig dimensjon. Albumets vanskeligste tekst er å finne i avslutningslåta “Nøkkelhull”; men at jeg ikke klarer å tolke den, blir kompensert med en skjør synthmelodi som bidrar til en vakker utebbing av albumet.
10. “METROPOLIS” – SEIGMEN
Utgivelsesår: 1995; produsent: Sylvia Massy; spor: Metropolis; Regn; Slaver av solen; Rød himmel; Epilog; Bayon; Circus; Sort disippel; Juvel; Nihil; Nemesis [Spotify-lenke]
Korporal Hansen fra Bergen, som jeg delte rom med under førstegangstjenesten i Porsangmoen, spilte dette albumet titt og ofte på CD-spilleren utover senhøsten 1995 og vinteren 1996; og rett etter at jeg ble dimittert, kjøpte jeg mitt eget CD-eksemplar hos Akers Mic i Dronningens gate 22 i Trondheim – vel vitende om at musikken på “Metropolis” var dystrere og mørkere enn noe annen musikk jeg hadde kjøpt fram til da. Men tunge eksistensialistiske tekster var ikke hovedgrunnen til at jeg kjøpte denne plata – som Seigmen vant Spellemannprisen for (Beste rock), men derimot fengende og monumental rockemusikk. Det hørtes tøft ut, og på midten av 1990-tallet hadde jeg et behov for å føle meg litt tøff, en 19 år ung mann som snart skulle starte sitt studentliv.
“Epilog” og “Circus” er begge nedstrippede instrumentallåter som jeg forstår skal lage litt kontrast i et ellers tungt lydbilde, men i seg selv er disse to sporene de eneste kjedelige på albumet. De øvrige ni låtene har mye interessant å by på både musikalsk og tekstuelt. Tittellåta “Metropolis” var jo selvsagt den store radiohiten av forståelige grunner, men også “Slaver av solen” og “Bayon” vil jeg trekke frem som høydepunkter underveis i albumet – før det hele avsluttes med den episke komposisjonen “Nemesis”, en tolv minutter lang reise i mørk, mystisk, fengende og støyende lydlandskap hvor Tønsberg-gutta briljerer med sine instrumenter, vokaler og lydeffekter.
9. “VARME UT AV IS” – JØRN HOEL
Utgivelsesår: 1987; produsenter: Billy Cross og Svein Gundersen; spor: Gråt når det e over; Svikta igjen; Til en venn; Elsk mæ sakte; Har en drøm; Ei hand å holde i; Jude; Vi skal elske i sneen; Ingen vet; Siste dans [Spotify-lenke]
Så kjekk og hot var Jørn Hoel på denne tiden, at man måtte ha to bilder av ham på platecoveret. Musikken på “Varme ut av is” er også hot, kanskje det hotteste norskspråklige popalbumet som er gitt ut? Uansett, her er det mye lidenskap, hjerte, smerte og lengsel – både med og uten erotisk damp. Mine to personlige favorittlåter på albumet, er kanskje de to minst dampende, nemlig “Har en drøm” (opprinnelig fra filmmusikken til “Drømmeslottet”, utgitt året før) og “Ei hand å holde i” – begge ført i pennen av Svein Gundersen (musikk) og Trygve Hoff (tekst).
Jørn Hoel (musikk) og Oddvar Nygård (tekst) er hovedansvarlige for de nest beste låtene på albumet: “Gråt når det e over”, “Til en venn” og “Ingen vet”, som selv om de er nest best, likevel er noen av de beste kjærlighetslåtene som er laget på norsk. James House er komponisten bak “Jude” (tekst av Nygård) som isolert sett kanskje er den minst gode låta på plata, men som kontekstuelt sett fungerer som en befriende uptempo-låt blant alle balladene.
“Varme ut av is” er perfekt for de kalde vinterkvelder, spesielt når man er i det melankolske og lengtende hjørnet – noe man ikke rent sjeldent er. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv.
8. “BARE BARN ER BARN (MEN ALLE ER VI BARNEBARN)” – TROND-VIGGO TORGERSEN
Utgivelsesår: 1979; produsenter: Georg Keller og Leif Hemmingsen; spor: Tramp på en smurf; Bare barn er barn; Småprat; Snørr og snerk; Småprat; Den redde mannen; En skummel historie; Juletreet; Småprat; Hjalmar; Slapp reggae; Småprat; Trafikkvise; Laila; Telephonrag; Dyrlege Hambo; Byssanlull [Spotify-lenke]
Dette er et album som ikke har mistet “magien” siden barndommen. Etter over 30 års pause fra albumet, synes jeg det er festligere enn noen gang. Småpraten mellom låtene syntes jeg ikke spesielt om da jeg var drittunge, men nå hører jeg det fornøyelige med dem. Albumets ikke-musikalske masterpiece, og albumets morsomste spor, er “En skummel historie” hvor Trond-Viggo får besøk i studio av Jon Skolmen som skal hjelpe til med lydeffekter til en skummel historie som Trond-Viggo skal fortelle – men det går ikke helt etter planen. Av musikkstykkene er “Hjalmar” blitt en udødelig klassiker, men også “Slapp reggae”, “Snørr og snerk”, “Tramp på en smurf”, “Den redde mannen” og “Bare barn er barn” er både fengende og morsomme. Prisen for det mest absurde humorstykket går likevel til “Laila”. Må bare oppleves for å bli trodd!
Den eneste seriøse låta på plata, “Trafikkvise” er også dens svakeste punkt. Avslutningssporet, Evert Taubes “Byssanlull”, synes jeg var kjedelig da jeg var liten, og jeg synes den fortsatt er kjedelig i dag. Men det er vel kanskje meningen: Man skal jo sovne av den. Men alt i alt er “Bare barn er barn (men alle er vi barnebarn)” et album som fortsatt trekker på smilebåndet mitt, 40 år siden jeg fikk den overrakt av mamma.
7. “BRØLLOPET I KANAAN” – OLA UTELIGGER, SAUPSTADRINGEN DAMEKOR OG KONSTABLENES MAGGABAND
Utgivelsesår: 1985; produsenter: Hans Rotmo og Roger Valstad; spor: Fire fine lænestola; Laustenner’n; Over det blå ocean; Hestmann; Seksti prosent håp; Svartemarja; Brøllopet i Kanaan; Saupstadringen damekor; Bompeng; Dem e vi, og vi e dem; Kong Alkohol; Uti Kaanans land [Albumet finnes verken på Spotify eller YouTube]
Dette er Hans Rotmos debutalbum som Ola Uteligger (siden skulle det komme to til: “Herberget Sannheten” (1987) og “Sorgens bar” (1989)), og jeg var ni år gammel da mamma kjøpte kassettversjonen. Jeg syntes albumet var en fornøyelig affære med morsomme tekster og fengende musikk. I mer voksen alder har albumet fått en ny dimensjon fordi jeg nå forstår de samfunnsrefsende elementene i det. Her er det sosialisme og kapitalkritikk i skamløse baner.
“Fire fine lænestola”, som ble laget i anledning Hotel Royal Gardens åpning i 1985, har fått nasjonalsangstatus i Trondheim. Det hadde vært interessant å høre Ola Uteliggers mening om den store brune kolossen som blant annet huser Adresseavisens hovedkontor og diverse restauranter og barer, og som sto ferdig i 2015 nøyaktig på den plassen de fire fine lenestolene lå. Et av etablissementene som ligger her nå er baren Fire Fine som i navnet åpenbart gjør ære på Ola Uteliggers låt fra 1985, men med disse anmeldelsene spørs det om han hadde trivdes der (om han i det hele tatt hadde kommet inn).
Anyway… Albumet inneholder elleve andre fornøyelige låter hvor tittellåta skiller seg ut som den aller mest fengende, mens sangen om den gamle sliteren av en fraktbåt “Hestmann” (som på 80-tallet lå fortøyd på andre siden av Royal Garden), tilfører albumet nostalgi og melankoli. På Spotify er albumet ikke å finne, ei heller på YouTube (bortsett fra tre-fire klipp). Dersom noen av mine lesere finner albumet på Tidal eller iTunes, så vær vennlig send meg en melding sånn at jeg kan opplyse om det her. I fysisk format ble plata utgitt på vinyl og kassett. En CD-versjon ble aldri laget (dog finnes “Fire fine lænestola”, “Laustenner’n”, “Hestmann” og “Brøllopet i Kanaan” på Hans Rotmos dobbelsamle-CD “Spæll åt mæ” (2003)).
6. “SONGS FROM THE JULEKALENDER” – TRAVELLIN’ STRAWBERRIES
Utgivelsesår: 1994; produsenter: De Nattergale; spor: It’s hard to be a nissemann; The støvel dance; Long time ago in Bethlehem; Rosita og Carlo; Spikk a bitte little; De kjære minner; Jäger-lied; The deilig news blues; Will she wait for me; Knokkel pukkel man; Thousands of vendings; The blues; It’s good to be a nissemann; The playdåse [Spotify-lenke]
Jeg gikk VG3 reiselivslinja på Trondheim Katedralskole 1. desember 1994, dagen da The Julekalender dukket opp på TV2 og raskt ble en nasjonal farsott. Jeg lot meg fort besmitte av denne trøngelske epidemien, og jeg var blant de mange hundre som sto i kø i kjøpesenteret Trondheim Torg for å få mitt eksemplar av CD-en “Songs from The Julekalender” signert av de tre hovedskuespillerne Ivar Gafseth (Günter & Olaf Sand), Tore Johansen (Hansi & Gjertrud Sand) og Erling Mylius (Fritz & Benny Jensen). Jeg husker at jeg spurte dem hvor Good Old Gammel Nok (Arve Opsahl) var, men de hadde ikke et godt svar på det.
Joda, jeg kan godt forstå om noen setter spørsmålstegn ved norskheten til det som synges i dette soundtracket. Av de 14 låtene på albumet er bare to på norsk (“Rosita og Carlo” og “De kjære minner”), mens én er på engelsk (“Long time ago in Bethlehem”), én er på tysk (“Jäger-lied”), én er instrumental (“The playdåse”), mens de ni øvrige er på det oppkonstruerte, men akk så velfungerende språket trøngelsk. Jeg tenker slik at man bør beherske norsk for å få fullt utbytte av flesteparten av låtene, så derfor anser jeg “Songs from The Julekalender” å være valgbar for inkludering på denne lista.
Selv om jeg ikke synes låtene er like hysterisk morsomme over et kvart århundre senere, så har de på grunn av minst 300 gjennomspillinger på CD-spilleren min, derav 250 bare i løpet av desember 1994, gjort seg fortjent til en respektabel plass på denne lista. Det er kun ett eneste album som har moret meg enda mer enn dette (hvilket det er, blir avslørt om noen spaltemetere).
Det er nesten like vanskelig som å fatte at tv-serien “Fleksnes” egentlig er direkte oversatt fra en britisk serie, å begripe at “The Julekalender” egentlig er dansk. Jeg har hørt noen utdrag fra originalvarianten fra 1993, fremført av den danske trioen De Nattergale, men jeg synes overhodet ikke at det er morsomt. Også dette soundtrack-albumet er direkte oversatt fra dansk: Det instrumentale er direkte overført fra det danske originalalbumet, spilt av De Nattergale (Carsten Knudsen, Uffe Rørbæk Madsen og Viggo Sommer), mens Travellin’ Strawberries’ eneste bidrag på plata er vokalene. Men det gjør ingenting. Jeg klarer å fortrenge alle danske tanker i løpet av lytteopplevelsen. Alt er “bærre lækkert”.
5. “MILLIMETER” – ANNE GRETE PREUS
Utgivelsesår: 1994; produsent: Knut Bøhn; spor: Månens elev; Millimeter; Stockholm; Stemmene inni; Hudløs søndag; Sangen; Uro; Du er det du ser; Speilet; Jeg berører nesten [Spotify-lenke]
Sjelden har jeg vært mer enig med Spellemann-komitéen som jeg var lørdag 4. mars 1995 da Spellemannprisene for 1994 ble delt ut. Anne Grete Preus vant tre priser: årets kvinnelige artist, årets låt (“Millimeter”) og den gjeveste av dem alle: årets album. Albumet inneholder ti varierte perler hvor Preus blant annet synger om tilværelsens uutholdelige letthet (“Uro”), menneskenes iboende ondskap (“Speilet”), iakttagerens misunnelige observasjoner (“Du er det du ser”), og bybeboerens ensomme grublerier (“Stockholm”). “Stemmene inni” og “Sangen” handler om henholdsvis låtskriving og låta i seg selv.
Tittellåta er et søskenbarn av “Fryd” (fra albumet “Lav sol, høy himmel”, 1989) og “Hun lærer fuglene å synge” (fra “Vrimmel”, 1996) – og er en ateistisk versjon av “Sommerfuglvinger” (fra “Og høsten kommer tidsnok”, 1991). “Millimeter” er den mest rocka låta på albumet hvor Morten Harket spiller en rolle som er svært ulikt ham, nemlig bakgrunnsvokalist – og da snakker vi skikkelig bakgrunn. Hans navnebror Morten Abel Knutsen trer langt tydeligere fram i lydbildet på “Du er det du ser” og "Speilet” – sistnevnte med refreng lånt fra Jens Bjørneboes “Ungdommens råskap”.
Instrumenteringen på albumet er lekkert, og det er spesielt strengeinstrumenteringen (akustisk gitar, elektrisk gitar, bassgitar, mandolin, slidegitar og dobro) som er den solide prikken over i-en. Trekkspillet i “Stemmene inni”, munnspillet i “Hudløs søndag” og saksofonen på ”Speilet” er også med å heve lytteopplevelsen ytterligere noen millimetre. “Millimeter” er i det hele tatt et inspirert og solid håndverk av en dyktig låtskriver og poet samt minst like dyktige medmusikanter (i tillegg til allerede nevnte Morten Abel og Morten Harket: Knut Bøhn, Jørun Bøgeberg, Stene Osmundsen, Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær, Bendik Hofseth m.fl.).
4. “SOLREGN” – ÅGE ALEKSANDERSEN
Utgivelsesår: 1989; produsent: Lasse Lindbom; spor: Dekksguten; Blodsbrødre; Paradis på jord; Far og fedre; Hymne til de mørke soverom (onsdagsbilaget); Hymne til de mørke soverom (lørdagsbilaget); Rosalita; Så stod du der; Sang til månen; Fra sør til nord; Solregn [YouTube-lenke]
Dette praktfulle albumet har et stort irritasjonsmoment ved seg: Det finnes ikke på Spotify, så dermed kan jeg ikke nyte det mens jeg er på reise, spasertur eller på styrketrening (albumet er derimot ikke upbeat nok til å velegnes for tredemølle) – noe som skyldes at EMI og Spotify ikke er blitt enige om en minnelig digital strømmeløsning for dette og en rekke andre album utgitt av det trønderske plateselskapet Plateselskapet under dets eksistens i 1980-1992 (bl.a. Åges “Dains me mæ” og “Laika” pluss samtlige tre Ola Uteligger-album, hvis ett er beskrevet på sjuendeplassen ovenfor). Heldigvis kan jeg kose meg med “Solregn” når jeg er hjemme, skjønt det er ikke gitt at stereoanlegget jeg kjøpte i 2002 vil vare hele livet mitt ut. Jeg har allerede gjort noen kreative justeringer for å få CD-enheten til å fungere.
But anyways… La oss nå fokusere på Solregns innhold: De udødelige klassikerne “Dekksguten” og “Rosalita” trenger neppe noen videre beskrivelser, men at inderlige “Blodsbrødre”, vakre “Så stod du der” (skrevet i samarbeid med Björn Afzelius), tankevekkende “Far og fedre” og muntre “Sang til månen” ikke har fått mer spilletid verken på konserter eller i kringkasting, synes helt uforståelig for meg. “Hymne til de mørke soverom” er en mellomhit (med passe mengder konsert- og kringkastingstid) som er på grensen til harry, og man kan spørre seg om det blir litt overdoseaktig å kjøre to femminutters versjoner av samme låt på CD-versjonen av albumet. I vinylversjonen er faktisk “onsdagsbilaget” av nevnte låt fraværende og kun “lørdagsbilaget” er tatt med – noe jeg mener var en klok beslutning av Plateselskapet.
Det var derimot via kassettversjonen jeg først ble kjent med “Solregn”. Pappa kjøpte den i 1989 og spilte den gjentatte ganger på bilstereoen i flere sommerferier på rad, så i begynnelsen var “Solregn” en sommerplate for meg. Etter at jeg anskaffet meg CD-versjonen i 1995, har jeg oftest spilt albumet i de sene høstkveldtimer og rocket litt, vugget litt, humret litt og grått litt. Så for meg er “Solregn” forlengst blitt en høstplate – og den definitivt beste norskspråklige som ikke finnes på Spotify.
3. “FISKEPUDDING! LAKRISBÅTER!” – KNUTSEN & LUDVIGSEN
Utgivelsesår: 1980; produsent: Ole A. Sørli; spor: Hallo! Hallo!; Grønn papegøye i en snor; Knutsens drøm; Jeg kjenner ikke mange jenter; Klomse; Jeg gråter når jeg vil; Arm i arm med Det store dyret; Fiskepudding, lakrisbåter; Batteri; Hei, ny dag; Hurra for fødselsdagsbarnet; Til byen; Ingenting så spennende som det; Jeg er en forhekset prinsesse; Trikken hjem; Padde dø; Sov godt [Spotify-lenke]
Et flertall av Knutsen & Ludvigsen-fansen vil kanskje peke ut “Juba Juba” (#14 på denne lista) som trønderduoens beste plate, men jeg har alltid vært hakket mer begeistret for forgjengeren “Fiskepudding! Lakrisbåter”. Den mest sannsynlige årsaken til det er at jeg har eid et eksemplar av albumet i barndommen, nærmere bestemt kassettutgaven kjøpt av mamma. Låtene på det har vært med på å forme det mennesket jeg til slutt er endt opp som – om enn i mikroskopiske doser.
Det mest fascinerende aspektet med albumet er at det i tillegg til elleville tekster også inneholder sterke melodier og nydelige arrangement. Selv om målgruppa er barn, er det ikke tatt noen snarveier på den musikalske fronten. Mange av melodiene og arrangementene kunne likeså gjerne vært brukt i mer “voksne” album. Hør for eksempel på “Knutsens drøm”, “Jeg gråter når jeg vil”, “Arm i arm med Det store dyret”, “Ingenting så spennede som det” og “Hei, ny dag” så skjønner dere hva jeg mener. Den sistnevnte låta har faktisk, som den eneste på albumet, en “seriøs” tekst. Om jeg hadde fått opplyst at Ole Paus hadde skrevet den, hadde jeg ikke hevet øyenbrynene.
Men jeg hadde uansett ikke vært de absurde tekstene foruten, og jeg blir fort oppslukt i Knutsen og Ludvigsens univers. De bor inni en nedlagt togtunnel, men på albumet vi får også ta del i noen av deres tokter (med kollektivtrafikk) til byen hvor de skal kjøpe fisk. Og når de har med seg Det store dyret på disse ekspedisjonene, blir det mye spetakkel og kaos.
Som 43-åring, hører jeg selvsagt “Fiskepudding! Lakrisbåter!” med litt andre ører enn femåringen Frode. Enkelte tekstsegmenter og humorsekvenser forsto jeg ikke så godt på 80-tallet, med det resultat at albumet er enda morsommere å lytte til nå på 20-tallet. For eksempel trodde jeg “Hurra for fødselsdagsbarnet” var en sang som alle ville like å få spilt på sin bursdag, men jeg tror nok ikke jeg lyttet godt nok til teksten da jeg var barn. I dag ville jeg tenkt meg om et par ganger før jeg hadde sunget eller spilt den låta til noen jeg er glad i.
“Fiskepudding! Lakrisbåter!” fyller altså 40 år i år, og det som er ekstra fint med dette albumet, er at det absolutt har tålt tidens tann (både musikalsk og tekstmessig*) og kan trygt spilles for dagens barn og barnebarn.
*) Tre unntak: (1) Låta “Hallo! Hallo!” må kanskje forklares for 2020-tallets unger før den blir avspilt, da den inneholder et par utdaterte beskrivelser av telefonen som kidsa ikke vil forstå noe av: “Når jeg dreier på telefonen så det piper i din” og “Vi tar tak i røret og slenger den rundt som en slegge”. (2) Barn i trikkebyene Oslo og Trondheim må kanskje få forklart, i forbindelse med låta “Trikken hjem”, at det en gang i tiden faktisk fantes noe som het trikkekonduktører. Heldigvis er det i 2020 som i 1980 at trikken trenger skinner for å komme frem, så den delen av humoren i låta vil ungene forstå. Og (3) sangen “Batteri” består av teksten “Det begynner å bli dårlig med batteriet nå / Det går saktere og saktere, og snart går det i stå / Vi har fått så dype stemmer og rompa er blitt si / Denne sangen bli'kke lang hvis ingen skifter batteri”. Her må nesten foreldre, eller aller helst besteforeldre, forklare kidsa musikkformatet kassett.
2. “LEVVA LIVET!” – ÅGE ALEKSANDERSEN OG SAMBANDET
Utgivelsesår: 1984; produsent: Åge Aleksandersen; spor: Levva livet; Ve det du Jesus; Regnbuen og luftslottet; Æ like ikke; Café Farvel; Lys og varme; Hvis du rekke ut ei hand; Fire pils og en pizza; Fremmed fugl [Spotify-lenke]
Ser man bort fra at datidens statsledere Ronald Reagan, Jurij Andropov, Kåre Willoch, Poul Schlüter, Olof Palme, Helmut Kohl, Margaret Thatcher samt datidens olje- og energiminister Kåre Kristiansen og finansminister Rolf Presthus, eksplisitt blir nevnt på tre av de ni låtene på dette albumet som ble innspilt oktober-desember 1983, så har ikke “Levva livet!” mistet særlig mye aktualitet i dag: “Va det du, Jesus” og “Fremmed fugl” handler om henholdsvis krig og flukten fra krig. “Levva livet”, “Regnbuen og luftslottet”, “Æ like ikke” og “Lys og varme” handler om å finne lykke og harmoni i sitt eget liv i en urolig og ustabil verden. “Hvis du rekke ut ei hand” og “Fire pils og en pizza” er uten utenriksreferanser, men handler om å få endene til å møtes i henholdsvis et samliv og et familieliv. “Café Farvel” handler om massenedleggelse av arbeidsplasser (her eksplisitt: Trondheim Mekaniske Verksted), hjørnesteinsbedrifter og lokalsamfunn (her eksplisitt: Sulitjelma) og arbeidsledighet som skyter i været – noe som har rammet Norge i bølger.
Med andre ord inneholder “Levva livet!” en rekke tidløse sosialrealistiske tekster i en svært fengende musikalsk innpakning – avlevert av de seks dyktige musikerne i Sambandet og Åge himself. Hele seks av de ni låtene er blitt gjengangere både på turné, radio og på samleplater. På konserter er disse låtene blitt ikledd ulike musikalske arrangement fra tid til annen, og man må av og til høre på albumet for å bli minnet om hvordan originalversjonene høres ut. Mye av musikken på “Levva livet!” har et tydelig 80-tallsstempel på seg, og det er nok den svært tidtypiske trommespillingen som har skylda. Dette kan man spesielt høre på “Regnbuen og luftslottet”, “Fire pils og en pizza” og “Fremmed fugl”.
Den låta som derimot er blitt minst tuklet med oppgjennom årene er “Lys og varme”, én av Trøndelags nasjonalsanger, som Åge skrev til sin da ett år gamle datter Line Sofie (den samme datteren som synger duett med faren sin på låta “Trondheimsnatt” i 2002). Den låta tåler fremdeles tidens tann både tekstmessig og soundmessig og har vært obligatorisk på alle Åge-konserter – i tillegg til tittellåta, rockeklassikeren “Levva livet”.
I Spellemannpris-utdelingen for 1984, var Åge nominert til tre priser for dette albumet: Først tapte han i klassen Årets produsent/opphavsmann/arrangør for Jon Eberson og Sidsel Endresen og deres album “City Vision”. Dernest måtte Åge se seg slått av Can Can (bandet som Anne Grete Preus spilte i) og deres “En lek i forhold” i klassen Årets rock. Men heldigvis for Åge, i klassen Årets artist, vant han Spellemann-harpa (i konkurranse med Dollie de Luxe og Kine Hellebust) og la ikke skjul på sin lettelse i den korte takketalen.
Når det gjelder mitt personlige forhold til “Levva livet!”, så er den egentlig ganske så lik forholdet til mange av de andre albumene på denne lista: Mamma kjøpte kassetten, jeg spilte den helt til båndet ble slitt, jeg kjøpte CD-utgaven og har hørt på den jevnt og trutt helt til jeg omsider ble innhentet av den digitale tidsalder i 2012-13 og begynte å lytte til albumet på Spotify. Jeg spiller den med jevne mellomrom, kanskje tre-fire ganger i året, enten hjemme i stua eller på trening. Plata egner seg faktisk bra både til styrketrening og tredemølletrening: Bortsett fra “Æ like ikke”, den første halvdelen av “Lys og varme” og den bittelille pianosoloen i midten av “Levva livet”, så er albumet tut, rock og kjør hele veien.
Våren 2019 fylte Åge Aleksandersen 70 år og “Levva livet!” 35 år. I den forbindelse ble det innspilt en podcast-serie hvor Åge snakker med Adresseavisen-journalist Ole Jacob Hoel om albumet. Serien består av ni episoder: Én episode per låt. Jeg anbefaler denne podcast-serien på det varmeste, og du finner den f.eks. på Spotify (ev. på Adresseavisen.no).
PS! Mens vinyl-, CD- og den digitale versjonen av albumet er identiske, så inneholder kassettversjonen ett ekstra spor, nemlig den 4 minutter og 15 sekunder lange “Café” som er plassert som sluttspor. Jeg er ikke lenger i besittelse av kassetten (den befinner seg kanskje i en pappeske nede i kjellerboden hos mamma i Sjetnemarka), men jeg mener meget bestemt å huske at ekstrasporet simpelthen er instrumentalversjonen av spor fem, “Café Farvel”. Så jeg går ikke rundt og erger meg over dette da denne ikke er noen savn.
1. “HJERTEMEDISIN” – TRE SMÅ KINESERE
Utgivelsesår: 1994; produsent: Kyrre Fritzner; spor: Agnar Mykle; En annen dag; Nummeret før Noah; Parabolia; Klassebildet; Hjertemedisin; Så lenge det er varmt; Jævel på lur; Det hørtes så enkelt ut; Den aller beste melodien; Paradis (Havet tar bølgen); Innafor; Sving mæ rundt [Spotify-lenke]
Dessverre for Øystein Hegge, Ulf Risnes og Baard Slagsvold, ble “Hjertemedisin” gitt ut i det store Anne Grete Preus-året 1994 (se #5 ovenfor). Dermed måtte kineserne nøye seg med kun én Spellemann-pris for dette albumet: Årets gruppe (der de til gjengjeld danket ut The September When og deres eminente “Huggermugger” – noe som sier ganske mye om Hjertemedisins kvaliteter). Albumet har egentlig bare ett svakt punkt: tittelen. Den er misvisende. Noen intetanende vil kanskje tro at låtene egner seg til å lege hjertesmerte, sorger, savn, lengsler og melankoli. Joda, jeg skal gladelig innrømme at “Agnar Mykle”, “Nummeret før Noah”, “Jævel på lur” og “Sving mæ rundt” (samt the hidden track “Hopp i havet”), får meg til å trekke på smilefoten, men der stopper det. For hver låt som trekker humøret opp, er det to som trekker det ned.
“Klassebildet”, “Hjertemedisin” og “Paradis (Havet tar bølgen)” kan for noen fortone seg som lykkepiller, mens for andre kan de minne om tider som aldri kommer tilbake – eventuelt tider som aldri kom. “Så lenge det er varmt” og “Innafor” er også to låter som kan oppleves på forskjellige måter avhengig av hvor man befinner seg i livet: Enten kan disse låtene oppleves som en fin anerkjennelse av det lykkelige samlivet – eller en brutal påminnelse om en dimensjon som mangler i livet.
“Parabolia” er bare trist, mens “Det hørtes så enkelt ut” er bare hjerteskjærende. “En annen dag” er en annen sang om lengsel, og da gjenstår det kun én låt jeg ikke har nevnt: Øystein Hegges nydelige voggevise “Den aller beste melodien”, som de fleste småbarnsfedre nok vil synes er hjertemedisinerende, mens ufrivillige barnløse vil synes den er tung å svelge. Jeg tilhører tredje kategori: frivillig barnløs, og jeg må likevel glatt tilkjennegi at jeg synes den er mektig fin og akkurat innenfor klisshetsgrensen.
For meg er “Hjertemedisin” alt annet enn hjertemedisin, men den er likevel et album for hjertet. Hver eneste låt berører meg på ganske ulikt vis, og hver eneste låt er meget godt skrevet, arrangert og fremført. Tekstene beveger seg betryggende utenfor floskelland, og friske formuleringer florerer. Fjorten fenomenale låter som er deilig innpakket i Ulf Risnes’ gitar, Øystein Hegges piano, Baard Slagsvolds kontrabass og alle tre sine stemmer (dog Ulf synger på majoriteten av låtene). De eneste instrumentene vi hører i tillegg, og som spilles av gjestemusikere, er trommer (Rune Arnesen og Tore Wildhauer), orgel (Lars Gunnar Lien) og akustisk bassgitar (Truls Waagø). Med andre ord er det ikke brukt keyboards og synther her. Albumet er 100 % akustisk, 100 % nakent, 100 % jordnært, 100 % ekte.
Men altså ikke 100 % hjertemedisin. Med mindre man ser på lytteopplevesen som en slags katarsis/renselse og at dette er nødvendig for å holde kontakten med sine følelser og vedlikeholde hjertestrengene. I så fall hadde kanskje “Hjerterens” vært en bedre tittel. Men uansett: Tre Små Kineseres fjerde album er for meg det beste norskspråklige albumet som er gitt ut (og som jeg har hørt). Det har fulgt meg i tykt og tynt siden jeg kjøpte det som 18-åring, og for meg er albumet en 42 minutter lang berg- og dalbane gjennom de fleste følelser som hjertet føler.
Denne lista ble publisert 27. januar–10. februar 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
Ti album som var nær inkludering på denne lista (i alfabetisk rekkefølge):
“365 fri” – Tre Små Kinesere
“Absolutt ikke Bare Egil Band” – Bare Egil Band
“Blå krukke” – Kari Bremnes
“Brakara” – Prima Vera
“Ellediller og krokofanter" (en hyllest til Knutsen & Ludvigsen) – Diverse artister
“Et hundeliv” – Jokke & Valentinerne
“Hainhoinn in the band” – Four Jets
“Neste sommer” – de Lillos
“Pstereo” – Dumdum Boys
“Total” – Seigmen