Topp 15 norske låter i Eurovision Song Contest

Ryktene har lenge fortalt at Norge er et elendig ESC-land. Disse baserer seg på en statistikk som viser til ti sisteplasser – derav fire “smultringer”. Før seieren i Göteborg i 1985, så kunne det kanskje være noe i ryktene; men fra og med Rolf Løvlands første triumf og frem til i dag, så har Norsk Rikskringkasting (NRK) en topp 10-rate på hyggelige 50,0 % (18 topp 10-plasseringer av 36 mulige).

Dessuten har jeg allerede “dokumentert” her på hjemmesiden, at Norge var det tolvte beste ESC-landet på 10-tallet, sjuende best på 00-tallet og femte best på 90-tallet. Så nå må ryktepipa begynne å få en annen lyd, synes jeg. Fun fact: Norge har tilsammen fått 3706 poeng i alle finaler fra debuten i 1960 til og med 2022. Det er mer enn blant andre Irland, Spania, Nederland og Danmark. Kun Sverige, Storbritannia, Italia og Frankrike har fått flere poeng enn Norge.

Fra meg har det vært mye elsk, stolthet, skam og likegyldighet knyttet til de norske bidragene. De siste to årene (Tix i 2021 og Subwolfer 2022) har det dessverre vært mest av de to sistnevnte, mens det er gått åtte år siden sist jeg følte de to førstnevnte.

Spilleliste – YouTube:
Topp 15 norske låter i Eurovision Song Contest 1960-2022
Mine 15 favorittlåter i stigende rekkefølge (fra 15 til 1) etterfulgt av 15 “honourable mentions” i kronologisk rekkefølge.

Norge i Eurovision Song Contest:
Debut: London 1960 (“Voi voi”); beste plassering: 1. plass i Göteborg 1985 (“La det swinge”), Dublin 1995 (“Nocturne”) og Moskva 2009 (“Fairytale”); topp 10-plasseringer: 25 av 60 forsøk (41,7 %); videre fra semifinalen: 12 av 15 forsøk (80,0 %); første toppscore/tolver: Göteborg 1985 (fra Irland for “La det swinge”); siste tolver (fra fagjury): Lisboa 2018 (fra Italia for “That’s how to write a song”); språk: norsk (35 låter), engelsk (24), engelsk/fransk (1) og engelsk/swahili (1); sist gang på norsk: Aten 2006 (“Alvedansen”); artistkonstellasjoner: 46 x solo (derav 26 kvinner og 20 menn), 9 x duo (derav 2 kvinnelige, 5 blandet og 2 mannlige) og 5 x gruppe/band (derav 1 kvinnelig, 3 blandet og 1 mannlig); får ofte poeng fra: Island (170 poeng fordelt på 31 finaler), Sverige (249/55), Danmark (189/43), Belarus (66/13) og Estland (109/23); gir ofte poeng til: Sverige (397/57), Danmark (221/40), Bulgaria (39/5), Island (130/27) og Litauen (73/14); får sjelden poeng fra: Bulgaria (8/11), Albania (21/15) og Nord-Makedonia (25/17); gir sjelden poeng til: Belarus (0/6), Georgia (1/7) og Albania (3/10)

15. “ROMEO”

Skrevet av: Ketil Stokkan
Fremført av: Ketil Stokkan
Resultat: 12. plass i Bergen, 3. mai 1986
Andre lenker: [Spotify: 2011-versjon; originalversjon ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; engelskspråklig musikkvideo; norskspråklig musikkvideo ikke produsert]

Gøyt, energisk og fengende fra harstadværingen (30) som i Grieghallen til en viss grad klarte å forføre fagjuryene i Sveits, Irland, Tyskland og Kypros. Disse ga ham høyest enkeltscore med 6 poeng hver, mens svenskene avviste ham blankt og henviste til en kjent kavaler. Totalt ble det 44 poeng og 12. plass av de 20 låtene som stilte til start. Den hadde nok fortjent noen flere poeng, spør man meg.

“Min største lykke va’ å ta på dæ, min største dumhet va’ å klå”

14. “ADIEU”

Skrevet av: Jahn Teigen (musikk) og Herodes Falsk (tekst)
Fremført av: Jahn Teigen & Anita Skorgan
Resultat: 12. plass i Harrogate, 24. april 1982
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Denne bedårende sangen var Norges bidrag i 1982 – året før jeg debuterte som ESC-seer. Derfor oppdaget jeg den ikke før noen år senere – og først nå, 41 år senere, ser jeg den noe kleine fremføringen for første gang. Men heldigvis for Jahn Teigen (32) og Anita Skorgan (23), er det kun de musikalske kvalitetene som ligger til grunn for inkludering i dette topp 15-selskapet, og denne er jo en enkel men uimotståelig hjerteknuser.

Den tyske fagjuryen var den mest sjenerøse og ga låtskriverne Teigen & Falsk 10 poeng av de totalt 40 poengene sangen fikk. Også luxembourgerne (6), østerrikerne (6) og irene (6) hadde “Adieu” på topp 5. Den svenske juryen ga fire poeng.

“Si meg, hva betyr adieu? Kan det ha verdi om alt er forbi?”

13. “VOI VOI”

Skrevet av: Georg Elgaaen
Fremført av: Nora Brockstedt
Resultat: 4. plass i London, 25. mars 1960
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

1960 ble det første året Norge deltok i Eurovision Song Contest; Royal Festival Hall i London ble den første arenaen et norsk Eurovision-bidrag ble fremført i; Georg Elgaaen (37) ble den første låtskriveren for Norge; Nora Brockstedt (37) ble den første norske artisten i ESC; mens Frankrike ble det første landet som ga Norge poeng, nærmere bestemt ett poeng – det første av totalt 3706 poeng Norge har mottatt i alle finaler i 1960-2022. Likevel var det den sveitsiske juryen som ga Nora flest poeng, nemlig fire, av totalt elleve poeng som den gangen holdt til fjerdeplass (det var et helt annet poengsystem på den tiden).

Hva jeg mener om sangen som handler om en sang som en samepike synger i retning av kjæresten sin, spør du? Jo, den er veldig koselig.

Fun fact: Hver gang du hører på “Voi voi” på Spotify, Tidal eller på Nora Brockstedts offisielle YouTube-kanal, triller det inn noen ører inn på bankkontoen til Human-Etisk Forbund fordi opphavsmann Georg Elgaaen bestemte, rett før han døde i 2005, at 100 % av låtas royalties skulle dirigeres dit.

“Voi voi! Om noen dager er det lørdag, du vet”

12. “IT’S JUST A GAME”

Skrevet av: Arne Bendiksen (m) og Bob Williams (t)
Fremført av: Bendik Singers
Resultat: 7. plass i Luxembourg, 7. april 1973
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Bendik Singers består av Ellen Nikolaysen (21), Anne-Karine Strøm (21) og brødreparet Bjørn (27) og Philip Kruse (23). I den norske Melodi Grand Prix-finalen i Chateau Neuf, vinner de ganske komfortabelt med lystige og lekne “Å, for et spill” med musikk og tekst av Arne Bendiksen. I perioden 1973-1976 var det ingen språkbegrensninger i den internasjonale finalen, så kvartetten slo til med en multilingual versjon i Nouveau Théâtre i Luxembourg by, hovedsakelig på engelsk og fransk, men med fraser på finsk, hebraisk, irsk, italiensk, nederlandsk, norsk, serbokroatisk, spansk, svensk og tysk – det vil si språk som tales i samtlige deltakerland i Eurovision Song Contest 1973.

Ikke bare er sangen en lek med ord, men også med vokalharmonier. Personlig skulle jeg ønske de slapp seg enda mer løs, men dette var likevel annerledes og forfriskende nok til å sikre Norge vår eneste topp 10-plassering i perioden 1967-1982. Det gjorde de med flest poeng fra Israel (9 poeng av 10 mulige), Finland (8), Luxembourg (7), Monaco (7) og Sveits (7).

Fun facts: Anne-Karine Strøm skulle senere representere Norge i 1974 med “The first day of love” (med brødrene Kruse som korister) og i 1976 med “Mata Hari”; Ellen Nicolaysen gjør det samme i 1975 med “Touch my life (with summer)”; Philip Kruse skriver tekstene til de norske bidragene “The first day of love”, “Mata Hari” og “Oliver” (den sistnevnte i 1979, fremført av Anita Skorgan); mens Bjørn Kruse blir faren til Jannike Kruse.

“Pour chercher la femme, ne fais pas de drame”

11. “ATTENTION”

Skrevet av: Kjetil Mørland (m/t), Christian Ingebrigtsen (m/t) og Ulrikke Brandstorp (m/t)
Fremført av: Ulrikke
Resultat: Konkurransen avlyst (Rotterdam 2020)
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Melodi Grand Prix 2020 ble dessverre først og fremst husket for kollapsen av stemmesystemet, så vi får aldri vite om “Attention” ble den korrekte vinneren. Men det spilte til slutt ingen rolle; for av pandemiske årsaker, fikk ikke MGP-vinneren anledning til å konkurrere i Europa. Utfra resultater av en mengde internasjonale internett-avstemninger, tyder alt på at “Attention” ville ha kapret en topp 10-plassering i Rotterdam (men seieren ville sannsynligvis ha gått til Bulgaria (“Tears getting sober” – Victoria), Island (“Think about things” – Daði og Gagnamagnið), Italia (“Fai rumore” – Diodaro), Litauen (“On fire” – The Roop) eller Sveits (“Répondez-moi” – Gjon’s Tears)).

Personlig var det to låter som skilte seg ut blant MGP-finalistene i Trondheim Spektrum 15. februar 2020 – begge ga jeg 9 poeng av 10 mulige – og det var “Out of air” fremført av brødrene Solli-Tangen, som trakk mitt lengste strå. Dette skrev jeg om “Attention” på “Topp 5 låter i Melodi Grand Prix 2020”:

For meg er det to låter i årets MGP som skiller seg markant ut fra resten, og blant topp 2 er det svært jevnt! Bare ørsmå marginer skiller Ulrikkes “Attention” fra låta jeg har på førsteplass. Og la meg klinke det helt klart: Årets høyeste gåsehudfaktor er det Ulrikke som står for, nærmere bestemt mellom 2:15 og 2:48 [rettere: 2:28]. Oppbygningen fra et stille “…on the dancefloor” til et eksploderende “Why?!” er det mest rystende vakre jeg har hørt siden det siste minuttet av “A monster like me”, MGP-vinneren i 2015! Og hva har ellers “Attention” til felles med monsterlåta fra 2015? Jo, Kjetil Mørland. Den regjerende kongen av MGP-gåsehud. (Christian eller Ulrikke: Dere får sende meg et pip hvis det viser seg at det er en av dere som har komponert gåsehud-øyeblikket i låta.)

Men så er det slik med ballader, og spesielt Kjetil Mørland-ballader, at det tar noe tid før man kommer til de lekreste bitene. “Attention” klarer ikke helt å holde på min oppmerksomhet de første to minuttene, iallfall ikke de første to-tre gangene jeg hørte låta. Etter flere gjennomlyttinger, har jeg lært meg å verdsette også de to første minuttene fullt ut. Men i Rotterdam, gitt at denne blir Norges representant, kommer Ulrikkes stemme og den nydelige scenografien til å holde på seernes “attention”. For jeg likte godt det jeg så og hørte da denne låta (som er direkte kvalifisert til MGP-finalen i Trondheim Spektrum) ble urfremført som pauseinnslag under delfinalen 1. februar. For en stemmekontroll Ulrikke Brandstorp har! Så hvis dette blir den audiovisuelle pakken som serveres i Rotterdam 12. og 16. mai, så tror jeg Norge kan komme svært høyt opp på resultatlista – med hjelp av både fagjuryer og publikumsstemmer. For dette er vakkert både for ører og øyne.

“Why do I think it's okay not being me 'cause of you?”

10. “IN MY DREAMS”

Skrevet av: Trond Holter
Fremført av: Wig Wam
Resultat: 9. plass i Kyiv, 21. mai 2005
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Lordi kan sannsynligvis rette en takk til Wig Wam for å berede grunnen for elgitar-tunge låter i Eurovison Song Contest, året før de førte Finland til topps med “Hard rock hallelujah”. I 2005 var kanskje Europa ennå ikke helt klar for dette, så derfor måtte Åge Sten “Glam” Nilsen (35), Trond “Teeny” Holter (39), Øystein “Sporty” Andersen (39) og Bernt “Flash” Jansen (38) ta til takke med en noe skuffende niendeplass med denne herlige energibunten av en rockelåt.

Wig Wam fikk poeng fra hele 25 telefonerende land (i 2005 var det kun telefonstemmer, ingen fagjuryer), men kun seks av dem hadde “In my dreams” på topp 3: Danmark (12 p.), Finland (12), Island (12), Estland (8), Polen (8) og Sverige (8). Dermed endte Norge på niendeplass, en plassering vi måtte dele med Danmark, med totalt 125 poeng, 105 bak den greske vinneren Helena Paparizou (“My number one”), men bare 33 poeng bak tredjeplassen.

“If this ain't real, don't wake me up”

9. “ALLE MINE TANKAR”

Skrevet av: Bjørn-Erik Vige
Fremført av: Silje Vige
Resultat: 5. plass i Millstreet, 15. mai 1993
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Silje Vige fra Jørpeland, er den eneste Eurovision-deltakeren jeg har sosialisert meg med. Det skjedde ved et par-tre festlige anledninger i Trondheim i vårsemesteret 1999, da vi begge studerte på NTNU. Den første sosiale interaksjonen fant sted på en MGP-fest på Tyholt lørdag 27. februar, hjemme hos vår felles studievenninne Ingeborg Amundrud fra Stange, i forbindelse med den norske MGP-finalen denne kvelden, som ble vunnet av Stig van Eijk fra Bergen. Jeg kan tydelig huske at Ingeborg, rett før MGP-festen, av frykt for at jeg skulle bli for starstruck, ba meg love å la være å spørre Silje om Eurovision Song Contest 1993. Lovnaden holdt jeg, men heldigvis la Silje selv, på eget initiativ, ut om sine opplevelser i Millstreet.

Senere i semesteret møttes vi igjen hjemme hos Ingeborg, denne gangen på et vorspiel i forkant av Studentersamfundets årlige trafikklysfest. Selv om Silje og jeg var single og dermed dro til Samfundet kledt i grønt, så hadde vi egentlig forlengst innsett at vi var kjemisk inkompatible. Utover kvelden og natta ble Silje og jeg borte fra hverandre, og siden så vi hverandre aldri igjen.

Ingen gnister mellom Silje og meg våren 1999, altså. Men seks år tidligere, tente hun en liten flamme hos meg da hun som 16-åring (samme alder som meg) sto på scenen i Green Glens Arena i Millstreet, som med sine snaue 2000 innbyggere er det desidert minste tettstedet Eurovision Song Contest har vært arrangert i per dags dato. Som siste startende (nr. 25), sang hun en vidunderlig og gåtefull ballade som hennes far, Bjørn-Erik Vige, hadde skrevet. I forhold til den fire minutter lange innspilte versjonen, måtte hun kutte bort første strofe og kutte ned antall ganger refrenget ble sunget fra tre til to. Likevel rørte hun ved hjerteroten til mange jurymedlemmer i Europa, og det mest oppsiktsvekkende var at den greske juryen, som vanligvis gir sin 12-er til Kypros, ga Silje toppscoren mens Kypros måtte ta til takke med 10-eren. Kypros på sin side, ga sin 12-er på sedvanlig vis til Hellas, mens de ga “Alle mine tankar” 8 poeng. Kanskje var det bouzouki-gitaren (spilt av Lakis Karnezis) som sjarmerte både grekerne og kypriotene – forøvrig et instrument som er fraværende i studioversjonen.

Også finnene (12 p.), kroatene (12), tyrkerne (10), tyskerne (10), sveitserne (10), islendingene (10) og portugiserne (8) lot seg bevege av Siljes kjærlighetsang som kan tolkes på forskjellig vis. Jeg-personen er definitivt forelsket i deg-personen, mens deg-personen er kanskje (og forhåpentligvis) forelsket tilbake, men det kan også bare dreie seg om en ønskedrøm (en besettelse?) fra hennes side (les teksten her og tolk selv). Personlig er jeg forsiktig tilhenger av den gjensidig-forelskelses-tolkningen, først og fremst grunnet linja “og du stryge meg forsiktig øve hånnå når du går forbi”, men jeg kan likevel ikke la være å undre over hvorfor de i så fall holder forholdet hemmelig for omverdenen. Her er det noe som skurrer. Men vakkert er det åkkesom.

PS. Jeg har frem til i dag vært lykkelig uvitende om at Silje Vige også spilte inn en engelsk versjon – med tittelen “Love’s tokens”.

“Ingen må se det. Bare du og eg vet det.”

8. “FAIRYTALE”

Skrevet av: Alexander Rybak
Fremført av: Alexander Rybak
Resultat: 1. plass i Moskva, 16. mai 2009
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Et feiende, fengende, solid og spenstig håndverk fra 23-åringen Alexander Rybak som med tolv poeng fra Belarus, Danmark, Estland, Island, Israel, Latvia, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovenia, Spania, Sverige, Tyskland, Ukraina og Ungarn; ti poeng fra Andorra, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Kypros, Hellas, Montenegro, Serbia, Slovakia og Storbritannia; og åtte poeng fra Armenia, Aserbajdsjan, Finland, Frankrike, Irland, Kroatia, Malta, Moldova, Nord-Makedonia og Sveits; gikk helt til topps med 387 poeng – som forble verdensrekord med poengsystemet anno 1975-2015. Faktisk er den absolutte seiersmarginen på 169 poeng (ned til andreplassen) fortsatt verdenrekord i dag. Verken Loreen (113 p.), Salvador Sobral (143) eller Kalush Orchestra (165) har kunnet matche den.

<nerdfact> Rybak fikk poeng fra samtlige 41 juryer. Ikke overraskende var det Bulgaria han fikk færrest poeng fra (to poeng). Bulgaria er jo, som nevnt lenger opp, det gjerrigste landet når det gjelder å gi poeng til Norge i Eurovision-sammenheng. Siden Bulgaria debuterte i 2005 har totalt åtte (!) poeng blitt sendt Norges vei, derav to til Wig Wam (2005), ett til Maria Haukaas Storeng (2008), to til Alexander Rybak (2009), ett til Margaret Berger (2013) og tre poeng (derav to fra fagjuryen og ett fra det bulgarske folket) til Subwoolfer (2022). </nerdfact>

“That was then, but then it’s true”

7. “HOLD ON BE STRONG”

Skrevet av: Mira Craig
Fremført av: Maria Haukaas Storeng
Resultat: 5. plass i Beograd, 24. mai 2008
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Mira Craig skrev “Hold on be strong” som 15-åring, og ti år senere, 18. januar 2008, ble den urfremført i Kongsvingerhallen i MGP-delfinale #2 av Maria Haukaas Storeng (28), med et luftig, elegant og sjelfullt arrangement og produksjon av Simen Eriksrud og et deilig gåsehud-øyeblikk i sangens siste note.

9. februar vinner låta MGP-finalen i Oslo Spektrum med klar margin ned til de tre andre gullfinalistene (deriblant den minst like sjarmerende, “Am I supposed to love again”, skrevet av Anne Takle (m) og Laila Samuelsen (t) og fremført av Veronica Akselsen), og 20. mai kommer den på fjerdeplass i ESC-semifinale #1 i Beograd.

24. mai fikk Maria Storeng (i dag: Mittet) æren av å avslutte finalen kledt i lekker blå bekledning, og hun innkasserte til slutt høye poeng fra folket i Sverige (12 p.), Finland (12), Danmark (10), Island (10), Estland (8), Polen (8), Albania (7), Armenia (7), Irland (7), Israel (7), San Marino (7) og i Storbritannia (7). Alle disse folkene ville dermed ha “Hold on be strong” på en høyere plassering enn den femteplassen hun endte opp med. (Forøvrig: 31 land ga Mira & Maria poeng.) At svenskene var begeistret for låta, visste jeg allerede en uke tidligere da den fikk 24 poeng av 25 mulige av ekspertpanelet i SVTs “Inför Eurovision”.

“Why won't anybody try me?’”

6. “I FEED YOU MY LOVE”

Skrevet av: Karin Park (m/t), Robin Lynch (m/t) og Niklas Olovson (m/t)
Fremført av: Margaret Berger
Resultat: 4. plass i Malmö, 18. mai 2013
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Et deilig skittent og industrielt elektronisk bakteppe tapetserer øregangene mine ved første sekund i denne unike Eurovision-låta. Deretter blir jeg heftig og begeistret når trommene trer inn i lydbildet – og deretter de diggbare strykersynth-linjene. Ti år senere høres “I feed you my love” fortsatt hypermoderne og fresh ut, og teksten er fremdeles den mest billedfremkallende som er brukt på et norsk ESC-bidrag noensinne. Jeg var selv tilstede og fikk gåsehud der jeg satt på tribunen i Oslo Spektrum under MGP-finalen, 9. februar 2013.

I Malmö slo låta godt an både blant fagjuryer (fjerdeplass) og folket (sjetteplass), og Maragret Berger endte opp med fjerdeplass med høye poeng fra de kombinerte fag- og folkejuryene i Danmark (12 p.), Finland (12), Sverige (12), Island (10), Italia (8), Latvia (8), Nord-Makedonia (8) og Romania (8). Bare Frankrike, Irland, Storbritannia og Østerrike lot være å stemme på dette elektroniske popmesterverket. Ja, til og med det mest norgesfiendtlige ESC-landet, Bulgaria, ga ett poeng!

“I have the future on my tongue. Give me a kiss.”

5. “DUETT”

Skrevet av: Rolf Løvland (m) og Hans Olav Mørk (t)
Fremført av: Elisabeth Andreasson & Jan Werner Danielsen
Resultat: 6. plass i Dublin, 30. april 1994
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

“Duett” er en mektig strøm av vellyd. Med denne sangen, strømmer varmen inn og bringer våren til mitt frosne sinn. Ja, den finner vei til en elv dypt inn i meg. Skjønn melodi og robuste vokaler av Jan Werner Danielsen (18) og Elisabeth (36) som fremdeles het Andreasson i april 1994, imponerte flere juryer, først og fremst den kypriotiske (10 p.), estiske (8), russiske (8), svenske (7), nederlandske (7), og den bosniske-hercegovinske (6). Men jeg mener vokalprestasjonene er bedre i studio, for på scenen virker Elisabeth nervøs og Jan Werner stresset.

(De tre første setningene ovenfor, krediterer jeg Hans Olav Mørk.)

“Våg å gi, slippe våren løs. Sangen bor under alt som frøs.”

4. “ALDRI I LIVET”

Skrevet av: Finn Kalvik
Fremført av: Finn Kalvik
Resultat: 20. plass (null poeng) i Dublin, 4. april 1981
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Tre mulige grunner til at Finn Kalvik (33) fikk null poeng med sin eminente låt “Aldri i livet”: (1) Benny Andersson, (2) Agnetha Fältskog og (3) Anni-Frid Lyngstad – eller rettere: fraværet av disse tre.

Hæ?!

Jo, tillat meg å forklare:

I studioversjonen bidrar Agnetha og Frida med bakgrunnsvokal, mens Benny spiller piano og er innspillingens produsent. Hadde disse tre fjerdedelene av ABBA befunnet seg på scenen i Simmonscourt Pavillon i Royal Dublin Society sammen med Finn, så nekter jeg å tro at Norge hadde endt på sisteplass.

Men det burde uansett ikke være nødvendig å ha disse på scenen fordi sangen i seg selv duger i massevis, og fremføringen til Finn Kalvik og de fem koristene (der Anita Skorgan er den eneste jeg klarer å identifisere) er tilfredsstillende. Jeg skjønner godt hvorfor Jahn Teigen fikk null poeng tre år tidligere med trøtte “Mil etter mil”, men at Finn Kalvik fikk null for “Aldri i livet” er for meg fortsatt ett av de største mysteriene i Eurovision-historien.

“Du har gitt livet en ny harmoni. Tiden i ensomhet er forbi.”

3. “A MONSTER LIKE ME”

Skrevet av: Kjetil Mørland
Fremført av: Mørland & Debrah Scarlett
Resultat: 8. plass i Wien, 23. mai 2015
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Herved offentliggjør jeg det jeg skrev på min private Facebook-side 19. mai 2015 om “A monster like me”:

Som i 2009 og 2013, har jeg Norge som personlig favoritt. Og i likhet med «Fairytale» og «I feed you my love», falt jeg pladask for «A monster like me» allerede etter første lytt. Låtas skjønnhet penetrerte meg i alle kroppens hulrom, og alle rygghårene reiste seg synkront. Skjønnhet kan ikke forklares, bare oppleves. Har et klokt menneske sagt. Derfor er det vanskelig å sette presise ord på hvorfor jeg opplever «A monster like me» som en fantastisk komposisjon.

Stemningen, strykearrangementet, den mystiske historien som utfolder seg (hva er dette forferdelige han har gjort i sin early youth?), oppbyggingen til det såre refrenget, stemmen til Debrah, den merkelige fysiske fremtoningen til begge. Balladen har absolutt ingen kjedelige øyeblikk, og det gjør litt vondt når tre minutter plutselig er omme, og jeg blir røsket ut av Mørland & Scarletts drømmeverden.

Høydepunktet er bridgen, altså dette stille ooh-ooh-partiet (som i en mørk og disig skog) rett før det siste refrenget eksploderer ut i eteren. Uhyre stemningsfullt og gåsehudfremkallende! For meg er «A monster like me» årets naturlige vinner. Jeg kan egentlig ikke forestille meg en annen vinner. Og skulle Norge - mot formodning - ikke vinne, så er det iallfall ikke låtas sin feil, men kanskje fremførelsens feil. For den var nemlig ikke særlig bra i Oslo Spektrum 14. mars. Her er det rom for mye forbedring, og av de få bildene jeg har sett fra den første prøven på scenen i Wiener Stadthalle, så er iallfall kostymebiten på plass. Tvi, tvi! Dette bør gå veien, Kjetil og Debrah! Alt annet enn seier vil skuffe meg, men så lenge dere gjør deres beste der oppe på scenen, så skal jeg ikke klage. Norge har årets suverent beste bidrag. Punktum. Terning: 6

Det viste seg at Kjetil Mørland (34) og Debrah Scarlett (21) gjorde en forbedret figur på finalescenen, og jeg ble veldig skuffet over åttendeplassen (fagjuryene hadde låta på sjuendeplass, mens folkemassene rangerte den som nr. 17, så litt matematisk flaks gjorde at det sammenlagt ble en topp 10-plassering).

2015 ble det siste året hvor hvert land ga maks 12 poeng – i en kombinert fag- og folkejury. Bare islendingene (10 p.), sveitserne (10), svenskene (7), portugiserne (6), rumenerne (6) og sanmarinerne (6) ville ha duoen fra Grimstad og Basel/Hakadal på topp 5.

PS. Det ble også spilt inn en forlenget versjon av sangen, med vokalbidrag fra Oslo Filharmoniske Kor – og med ekstra tekst (Spotify/YouTube).

“Now I have pulled the trigger on this awful truth”

2. “LA DET SWINGE”

Skrevet av: Rolf Løvland
Fremført av: Bobbysocks
Resultat: 1. plass i Göteborg, 4. mai 1985
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Jeg var 8 1/2 år, og dette var tredje gangen jeg fikk lov av mamma å være oppe sent og se Eurovision Song Contest. Kanskje unødvendig å si, men stemningen i Erling Skakkes gate 51 i bydel Midtbyen i Trondheim, var ekstatisk (iallfall blant meg) etterhvert som tolverne rant inn fra Irland, Danmark, Belgia, Tyskland, Israel, Storbritannia, Sverige og Østerrike. (Den irske tolveren er forøvrig Norges første tolver i Eurovision-historien.) Pussig nok fikk “La det swinge” ingen tiere eller åttere, så enten hadde juryene låta helt på topp eller utenfor topp 3. Totalsummen på 123 poeng er den laveste scoren en vinnerlåt noensinne har fått med det klassiske poengsystemet (1975-2015), men likevel ble seiersmarginen ned til Wind fra Tyskland, som ledet under mesteparten av avstemningen, komfortabel (18 poeng). Norge hadde avgjort konkurransen allerede før den siste juryen, fra Hellas, ga oss ett poeng.

Når det gjelder energi- og lykkeinnsprøytingen av en sang, skrevet av 29-åringen Rolf Løvland (som rakk å bikke 30 før finalen), så sier tittelen alt. Denne swinger og rock’n’roller infernalsk, og Hanne Krogh (29) og Elisabeth Gunilla Andreasson (27) sprudler og koser seg på scenen i Scandinavium. Høydepunktet er den medrivende broen over til siste refreng: “slår og slår… og slåååår!”. Øregasmisk!

PS! Elisabeth Andreasson, ble født som norsk statsborger i Göteborg av norske foreldre (Ingrid og Jarle Andreassen), men bodde sine formative år i Sverige. Tilbake i Norge, giftet hun seg med en norsk mann som attpåtil het Tor Andreassen. Så hun har altså hett Andreassen, Andreasson og så Andreassen igjen. Med andre ord: Andreassen er ikke en fornorskning av Andreasson (som jeg hadde trodd), men tvertimot: Andreasson var en svenskifisering av Andreassen.

“Føler du hvor gjerne du vil danse?”

1. “NOCTURNE”

Skrevet av: Rolf Løvland (m) og Petter Skavlan (t)
Fremført av: Secret Garden
Resultat: 1. plass i Dublin, 13. mai 1995
Andre lenker: [Spotify: engelskspråklig versjon; originalversjon ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Dette tre minutter lange mesterverket hadde sin urpremiere 11. mars i åttende episode av NRKs lørdagsunderholdningsprogram Æres den som æres bør – ledet av Knut Bjørnsen. Programserien som gikk over ti lørdager, handlet egentlig om helt andre ting enn Melodi Grand Prix, men midt i hver sending hadde statskanalen skviset inn en MGP-duell mellom to låter hvor den som fikk flest telefonstemmer fra 300 utvalgte husholdninger, kvalifiserte seg til den norske MGP-finalen 1. april.

“Nocturne” – fremført av den nye duoen Secret Garden (Rolf Løvland på keyboard og Fionnuala Sherry på fiolin), Gunnhild Tvinnereim (vokal), Åsa Jinder (nøkkelharpe) og Hans Fredrik Jakobsen (fløyte) – ble satt opp i duell mot “Kjære min engel”, fremført av Ole Ask og skrevet av Nick Borgen (m) og Arve Sigvaldsen (t). 156 husholdninger (52 %) stemte på “Nocturne”, mens 144 foretrakk “Kjære min engel”. Så her var vi faktisk nær en nasjonal katastrofe.

Jeg forelsket meg umiddelbart i denne irsk/norsk-folkemusikk-inspirerte melodien med 25 ord (nedskriblet av Fredrik Skavlans bror) og ESC-historiens lengste instrumentalparti på 2 minutter og 16 sekunder – og jeg reagerte med kaldsvette og pusteproblemer over hvor nær den var å bli nektet adgang til MGP-finalen. I nasjonalfinalen 1. april, ble det ikke fullt så jevnt, og Secret Garden vant med komfortabel margin ned til Arnold B. Family og “La oss feire livet”.

I Point Theatre i Dublin, ble flere fagjuryer grepet av hva de fikk høre fra scenen fra de tre nordboerne (Løvland, Tvinnereim og Jacobsen), svensken (Jinder) og iren (Sherry). Det ble 12 poeng fra Polen, Russland, Island, Tyrkia, Portugal og Hellas – samt 10 poeng fra Irland, Frankrike og Israel – og 0 poeng fra Sverige fordi de ikke syntes en så ordfattig låt hadde noe i Eurovision Song Contest å gjøre. Kanskje hadde svenskene et poeng, men jeg brydde meg aldri. Dessuten: Fionnualas fele taler mer enn tusen ord.

“La dagen få sin hvile nå”

Denne lista ble publisert 17.–31. mars 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

BONUSLISTE: “Honourable Mentions” (nr. 16-30 i kronologisk rekkefølge)

“Intet er nytt under solen”
(Arne Bendiksen)
Åse Kleveland
3. plass i Luxembourg, 1966
”Jeg vet om en gammel mann”

“Oi, oi, oi, så glad jeg skal bli”
(Arne Bendiksen)
Kirsti Sparboe
16. plass i Madrid, 1969
”Han flyr etter Eva, Lise og Anne”

“Lykken er”
(Arne Bendiksen)
Hanne Krogh
17. plass i Dublin, 1971
”Lykken er sild i dill”

“Samiid ædnan”
(Sverre Kjelsberg/Ragnar Olsen)
Sverre Kjelsberg & Mattis Hætta
16. plass i Haag, 1980
”Joik har større kraft enn krutt”

“Do-re-mi”
(Jahn Teigen/Anita Skorgan/Herodes Falsk)
Jahn Teigen
9. plass i München, 1983
”Gitaren tryller fram en liten sang”

“Lenge leve livet”
(Benedicte Adrian/Ingrid Bjørnov)
Dollie de Luxe
17. plass i Luxembourg, 1984
”Våpen blir varme mens kropper blir kalde”

“Mitt liv”
(Rolf Løvland/Hanne Krogh)
Kate Gulbrandsen
9. plass i Brussel, 1987
”Nå står jeg foran en vei bare jeg kan gå”

“For vår jord”
(Erik Hillestad/Anita Skorgan)
Karoline Krüger
5. plass i Dublin, 1988
”Hennes skrik er uten hud”

“Brandenburger Tor”
(Ketil Stokkan)
Ketil Stokkan
21. plass i Zagreb, 1990
”Vi så sannheta åpent på TV”

“Mrs. Thompson”
(Per Gerhard Roness/Kaare Skevik/Dag Kolsrud)
Just 4 Fun
17. plass i Roma, 1991
”En hverdagshelt som viser vei”

“I evighet”
(Torhild Nigar)
Elisabeth Andreassen
2. plass i Oslo, 1996
”Elven renner stille hen over sletter, skog og eng”

“My heart goes boom”
(Tore Madsen/Morten Henriksen)
Charmed
11. plass i Stockholm, 2000
”You were standing in the shadows”

“My heart is yours”
(Hanne Sørvaag/Fredrik Kempe)
Didrik Solli-Tangen
20. plass i Oslo, 2010
”You are like a sunset behind a mountain somewhere”

“Haba haba”
(Beyond51/Big City/Stella Mwangi)
Stella Mwangi
Utslått i semifinalen i Düssedorf, 2011
”Haba haba hujaza kibaba”

“Spirit in the sky”
(Tom Hugo Hermansen/Fred Buljo/Alexandra Rotan/Henrik Tala/Rüdiger Schramm)
KEiiNO
6. plass i Tel Aviv, 2019
”Čajet dan čuovgga”

Og dermed er nøyaktig halvparten av Norges 60 bidrag til Eurovision Song Contest 1960-2022 nevnt. Den beste halvparten, selvsagt.

Spilleliste – YouTube:

• Topp 15 norske låter i Eurovision Song Contest 1960-2022
  Mine 15 favorittlåter i stigende rekkefølge (fra 15 til 1) etterfulgt av 15 “honourable mentions” i kronologisk rekkefølge.