Topp 15 låter i Eurovision Song Contest 2019

DareToDream.jpg

Jeg har ikke gått glipp av én eneste finale i Eurovision Song Contest siden jeg, som seks-og-et-halvt-åring, lørdag 23. april 1983 kl. 2100-2400, satt foran TV-skjermen i en bygårdsleilighet i Erling Skakkes gate 51 (på Kalvskinnet, Midtbyen, Trondheim) og så fascinert på den 28. finalen, arrangert i Rudi-Sedlmayer-Halle i München i Vest-Tyskland, sendt på NRK og kommentert av Ivar Dyrhaug. Jeg ble ikke så begeistret for vinnerlåta fra Luxembourg (“Si la vie est cadeau” - Corinne Hermès), men desto mer av andreplassen fra Israel (“Hi” - Ofra Haza), tredjeplassen fra Sverige (“Främling” - Carola Häggkvist), fjerdeplassen fra Jugoslavia (“Julie” - Daniel) og ikke minst niendeplassen fra Norge (“Do Re Mi” - Jahn Teigen). Jeg ble straks oppslukt av denne fascinerende kombinasjonen av fengende popmusikk og spennende avstemning. To år senere (1985) vant Norge konkurransen for første gang (“La det swinge” - Bobbysocks), og da ble min kulturelle skjebne beseglet: Jeg ble for evig og alltid Eurovision Song Contest-frelst!

Så det er for 37. gang på rad at jeg 14.–18. mai setter meg ned for å se Eurovision Song Contest (to semifinaler og én finale). Den 64. utgaven av vårens vakreste eventyr skal arrangeres av Israeli Public Broadcasting Corporation (IPBC) i Expo Tel Aviv i Tel Aviv foran 7300 tilskuere i hallen og ca. 200 millioner TV-seere rundt omkring i verden. 41 land deltar med hver sin tre minutter lange låt. Seks av landene er allerede klare for finalen lørdag 18. mai: Årets vertsland (og fjorårets vinnerland) Israel og de fem som alltid er finalekvalifiserte (pga. at de er de største finansielle bidragsyterne i den europeiske kringastingsunionen, EBU), og som kalles “Big Five” i Eurovision-slang: Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 35 landene må kvalifisere seg gjennom semifinalene tirsdag 14. og torsdag 16. mai.

Nedenfor presenterer jeg en rangeringsliste over de 15 låtene jeg synes er best i år. Jeg uthever låtene fordi mitt vurderingsgrunnlag utelukkende er bygget på musikalske kriterier, nærmere bestemt på det jeg hører av låtene på Spotify. Og bare for å være streng mot meg selv når det gjelder dette, så har jeg lagt ned personlig forbud mot å se hver enkel låts musikkvideo før etter jeg har lagt ut omtale på denne siden. Jeg har sett musikkvideoene til de jeg har på 16.–41. plass på lista mi, så skal jeg se én per dag fremover. Dette betyr at jeg må vente til denne lista er ferdig, 11. mai, før jeg endelig får se musikkvideoen til min favorittlåt.

 

Foto: BTRC

15. “LIKE IT” (HVITERUSSLAND)

Fremført av: ZENA
Skrevet av: Júlia Kiréjeva (musikk/tekst) og Viktor Drobysj (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube

Det er vel kanskje ikke noen stor hemmelighet for de som kjenner min musikksmak, at latino-inspirert dansepopmusikk er en pop-subsjanger jeg sjelden blir overbegeistret for. Det skjer heller ikke i år, men at hele to av årets fem bidrag som kommer inn under denne kategorien, har havnet på topp 15-lista mi, er ganske oppsiktsvekkende. For årets hviterussiske bidrag er noe jeg kan like.

"Like it" er en energisk og lettbeint danselåt fremført av årets yngste deltaker, 16-årige Zina Kuprijánovitsj. Den holder koken fra start til mål, har en interessant oppbygging, et passende catchy refreng som gjentas passende ofte, og den føles ikke overlesset med unødvendige lydeffekter. Zinas vokal virker adekvat, og vokalarrangementet funker godt (muligens, hvis jeg skal pirke litt, er hun i overkant energisk enkelte steder i siste refreng). Låtas høydepunkt er svært kortvarig, nemlig det ni sekunder lange mellomspillet mellom 1:52 og 2:01 (jf. Spotify-versjonen).

Frisk pust fra øst dette! Og apropos pust: Vokalt er denne låta ganske krevende da det ikke er lagt inn mange pustepauser (regner med hun skal gjøre noen moves i tillegg?). Vil hun klare å holde løpet helt ut i Expo Tel Aviv tirsdag 14. mai – og forhåpentligvis også lørdag 18. mai?

[FASIT: 10. plass i semifinale; 24. plass i finalen]

 

Foto: Cedomir Popovski

14. “PROUD” (NORD-MAKEDONIA)

Fremført av: Tamara Todevska
Skrevet av: Robert Bilbilov (musikk), Lazar Cvetkoski (musikk), Darko Dimitrov (musikk), Kosta Petrov (tekst) og Sanja Popovska (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube

Halvveis i "Proud" halvtidskonkluderer jeg med at dette er en ordinær dusinvare-ballade hvor det snart må skje noe interessant for at Nord-Makedonia skal ha noen sjanse til å bryte sin semifinaleforbannelse (seks semi-exits på rad nå). Verselinjer som ”Don't be afraid to spread your wings and fly”, legger i tillegg en demper på forventingene.

Men så skjer det noe: Andre halvdel innledes med en stillferdig og nydelig celloparti som faktisk får holde på i 18 sekunder (10 % av låtas lengde), som er veldig romslig i ESC-sammenheng. Når cellosoloen er ferdig kommer det et flott mellomspill med vokal, cello og piano i skjønn og dramatisk forening, og så eksploderer det hele i et majestetisk sisterefreng hvor gåsehuden ikke er langt unna.

Denne låta bør Tamara og Nord-Makedonia være stolte av, og jeg håper at dette holder til landets første finaleavansement siden 2012. (Og kanskje er det lov til å drømme om landets første topp 10-plassering noensinne.)

[FASIT: 2. plass i semifinale; 7. plass i finalen (nordmakedonsk rekord!)]

 

Foto: Edward Knai Nilsen

13. “SPIRIT IN THE SKY” (NORGE)

Fremført av: KEiiNO
Skrevet av: Tom Hugo Hermansen (musikk/tekst), Fred-René Buljo (musikk/tekst), Henrik Tala (musikk), Rudiger Schramm (musikk), Alexander Olsson (tekst) og Alexandra Rotan (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube

Denne låta hadde jeg på 4. plass av låtene som stilte til startstrek i Oslo Spektrum 2. mars (lenke til min topp 5-liste fra MGP 2019). På topp hadde jeg "En livredd mann" (Ketil Mørland) selv om jeg glatt kan innrømme at den ville hatt små sjanser til finaleavansement i Tel Aviv. Videre på 2. og 3. plass hadde jeg "Feel" (Ingrid Berg Mehus) og "Fake it" (Hank von Hell), som jeg i begges tilfelle, mener ville ha klart å passere semifinalehinderet (men falle gjennom i finalen). Jeg synes i det hele tatt at årets MGP-felt i Oslo Spektrum, var den svakeste på mange år – uten en eneste soleklar topp 10-kandidat i Israel.

Mine største innvendinger mot "Spirit in the sky" var de stadige temposkiftene i låta pluss altfor mange ingredienser sauset sammen – så mye sausing at det grenset til kleint. Jeg levnet låta 50 % sjanse for finaleavansement. Men etterhvert som jeg har hørt de 40 konkurrentene KEiiNO har å forholde seg til i Expo Tel Aviv, spesielt de 17 de skal konkurrere mot i semifinalen 16. mai, så registrerer jeg at "Spirit in the sky" er langt fra den eneste låta med hyppige temposkifter og maksimalistisk lydbilde. Det er faktisk nesten slik at KEiiNO er blitt en av de snilleste i klassen på dette området.

Derfor, sett i lys av de andre låtene og diverse internettavstemninger og odds-settinger Europa rundt, har min semifinaleoptimisme økt. Jeg mener sjansen til finale nå er 80 %, men jeg tror ikke det blir en topp 10-plassering, i hvert fall ikke med det kaotiske og ukarismatiske sceneshowet de viste i MGP-finalen. Her må regien strammes betydelig for at Norge skal ha noe håp om topp 10. Helst bør scenografen og koreografen få sparken og erstattes med noen som kan tenke nytt og fresht.

Til slutt litt mer om låta, denne gangen positivt: Den har to styrker, nemlig refrenget og mellomspillet (the bridge). Refrenget har et høyt tempo og energinivå, høyere enn gjennomsnittet i årets startfelt, og er ganske fengende. De samiske innslagene i refrenget kan slå ut begge veier: Genialt eller kleint, det kommer an på ørene som hører. (Personlig klarer jeg ikke å bestemme meg.)

Mellomspillet er det iallfall klasse over: Det fungerer effektivt som oppbygging til det siste refrenget. Det (mellomspillet) har fire intensitetstrinn, hvor det første er rolig og kun fylt av joik, og for hvert trinn som så kommer, blir det lagt til nye elmenter samtidig som joikingen blir mer heftig og lidenskapelig. Og det beste av alt: Dette mellomspillet varer i hele 30 sekunder, slik at det kan nytes lenge. Og når det siste refrenget kommer, kan man nesten kjenne at rygghårene reiser seg.

Oppsummert: "Spirit in the sky" er småkaotisk og småklein, men med et strålende sisteminutt. Ja, faktisk ett av de beste av de 41 avslutningsminuttene vi blir presentert for i Tel Aviv 14.–18. mai. Men altså: De må gjøre en kraftig forbedring av de visuellle elementene hvis Norge skal ha noen muligheter for en topp 10-plassering.

[FASIT: 7. plass i semifinale; 6. plass i finalen]

 

Foto: Pedro Pina / RTP

12. “TELEMÓVEIS” (PORTUGAL)

Fremført av: Conan Osíris
Skrevet av: Tiago Miranda
Lenker: Spotify / YouTube

Det var en modig avgjørelse det portugisiske folk og fagjury gjorde da de, med maksimal oppnåelig poengsum, vedtok å kåre Conan Osíris som vinner av Festival da Canção 2019 i Portimão 2. mars, med den modernistiske komposisjonen “Telemóveis”. Denne kommer enten til å få juling eller gjøre det stort i Tel Aviv 14. og (ev.) 18. mai. Modig fordi dette er noe unikt i ESC-sammenheng, et nærmest avantgardistisk stykke, og jeg synes å høre Charlotte Perrellis mantra i det fjerne: “Bra låt, men fel arena!” Hvorvidt arenaen er feil, skal jeg ikke vurdere her (dette spørsmålet vil jo Europa gi et svar på 14. mai: går Portugal videre til finalen, så er arenaen riktig), så jeg legger bort det kontekstuelle og vurderer låta i seg selv.

Jeg liker dette. Både musikken og teksten (engelsk oversettelse) pirrer meg. Jeg liker miksen av orientalske strenge- og slaginstrumenter ispedd samplinger av menneskestemmer, som tilsammen skaper en slags harmonisk disharmoni eller velklingende kakofoni, et virvar som jeg synes er spennende å høre på. Hver gang jeg hører “Telemóveis” på full guffe i mine Beoplay H9-øreklokker, legger jeg merke til lyder jeg ikke har lagt merke til tidligere, så hver gjennomhøring er som en liten reise i ukjent terreng. Jeg kan verken kalle dette catchy eller fengende, men det kiler meg likevel i øret.

Selvfølgelig skjønner jeg ikke et kvekk av hva Conan Osíris (som egentlig heter Tiago Miranda) synger om, men det høres ut som en klagesang. Og der ligger litt av det som trekker ned totalopplevelsen en smule: Det kan i perioder bli litt for “klagete”, litt for mye henging med geipen. Men teksten, i engelsk oversettelse, fascinerer meg. Telemóveis betyr mobiltelefoner, og jeg har ikke klart å komme til bunns i hva som er hovedbudskapet. Det nevnes i teksten at hver gang selve livet sender ham en tekstmelding, ødelegger han mobiltelefonen sin, noe som selvsagt har en eller annen metaforisk betydning. Det ender med (i siste vers) at han ikke lenger ødelegger mobiltelfoner, så kanskje har han endelig funnet en ro i livet?

Portugals ESC-bidrag oppgjennom årene skiller seg som regel ut fra massen, dog for det meste på en negativ måte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjedet meg til halvdøde når Portugal gjennomfører sine tre minutter. Men noen ganger er annerledesheten positiv, f.eks. i 2014 (den livsbejaende “Quero ser tua”) og i 2017 (den skjøre og behagelige “Amar pelos dois”). Portugal anno 2019 er et velkomment tillegg til denne lista.

Jeg er forøvrig veldig spent på fremførelsen av dette. Blir den like spesiell som sangen, så har jeg noe å glede meg til.

[FASIT: 15. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

Foto: Thomas Cato

11. “LOVE IS FOREVER” (DANMARK)

Fremført av: Leonora
Skrevet av: Lise Cabble, Melanie Wehbe og Emil Lei
Lenker: Spotify / YouTube

Danmark serverer i år ein bisschen frieden til det europeiske folk. En sjarmerende liten låt som ikke bare henleder tankene mine til Nicoles vinnerlåt fra 1982, men også til rekken av positive og trivelige låter Danmark serverte oss i siste halvdel av 1980-tallet. Budskapet er fred, og klisjéer er uungåelige, dog jeg synes faktisk teksten i strofene utenom refrenget er klisjémessig akseptabel.

Jeg liker melodien og instrumenteringen. Begge minner meg om en viss landeplage i 1996 av det tyske bandet Fool’s Garden – som jeg digget til å begynne med, men som jeg senere utviklet en avsmak for. Så vil tiden vise om jeg kommer til å bli lei av “Love is forever” også. Men foreløpig blir jeg bare glad av å høre denne.

Forresten, nice touch å synge siste strofe og refreng på fransk, tysk og dansk i tillegg til engelsk. (Dette er forøvrig første gang siden 1997 (“Stemmen i mitt liv”) at danskene synger på dansk i ESC – selv om det bare snakk om fire verselinjer.) Jeg har jo tidligere uttrykt skepsis til språkskifte midt i en låt, men i dette tilfelle har flerspråkligheten en viktig funksjon, nemlig å styrke budskapet om fred og samhold mellom nasjoner.

[FASIT: 10. plass i semifinale; 12. plass i finalen]

 

Foto: José Irún

10. “LA VENDA” (SPANIA)

Fremført av: Miki
Skrevet av: Adrià Salas
Lenker: Spotify / YouTube

Årets beste latinobidrag er det Spania som står for, et land med lang erfaring med denne sjangeren. “La venda” er en vital, småfrekk og sommerlig vitamininnsprøtning som er forfriskende uoriginal: Den har ingen overraskende elementer, og deilig er det. Spanjolene satser nemlig på det sikre og enkle. Derfor blir også denne omtalen av det enkle slaget.

“Lo que ere, lo que ere, ere, ere, e… Lo que ere, lo que ere, ere, ere, e…"

[FASIT: 22. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

 

Foto: Alexandr Porubaymych

9. “TRUTH” (ASERBAJDSJAN)

Fremført av: Chingiz
Skrevet av: Borislav Milanov (musikk/tekst), Trey Campbell (musikk/tekst), Joacim Bo Persson (musikk/tekst), Hostess (musikk/tekst), Pablo Dinero (musikk) og Chingiz Mustafajev (musikk)
Lenker: Spotify / YouTube

Småeksotiske lyder og dype rytmer innleder årets bidrag fra "the land of fire”, hvorpå en lettere filtrert stemme begynner å synge. Det dunkle verset (som noen steder minner meg om “I can’t go on”, Sveriges ESC-bidrag fra 2017) følges opp av et meget godt refreng som bæres fram av drivende synth-rytmer og frasen “shut up about it” som gjentas flere ganger. Dette er et refreng som tar tak i hjernebarken min og ikke vil gi slipp med det første.

Låta høres uhyre profesjonell ut, og det forundrer meg ikke at det er minst én svenske ved roret her (Joacim Bo Persson) (og mon tro hvem som skjuler seg bak pseudonymet “Hostess”). Faktisk er Persson og Milanov også opphavsmenn bak det maltesiske bidraget “Chameleon”, men nok om Sverige og Malta: I sannhet fungerer “Truth” akkurat slik en bra poplåt skal gjøre. Selv om den store euforien uteblir, får den meg til å nynne, synge (“shut up about it”) og vugge med hodet.

Flinkt, formelbasert og forfriskende fra Aserbajdsjan denne gangen. Det begynner nå å bli på tide for ildfolket å hevde seg i ESC igjen. Hele seks år har gått siden forrige topp 10-plassering, som avsluttet en periode med seks topp 10-plasseringer på rad. I fjor ble det bråstopp i semifinalen, noe som aldri har skjedd med Aserbajdsjan tidligere. På tide å reise seg fra asken?

[FASIT: 5. plass i semifinale; 8. plass i finalen]

 

Foto: Giorgi Tsaava

8. “KEEP ON GOING” (GEORGIA)

Fremført av: Oto Nemsadze
Skrevet av: Roma Giorgadze (musikk) og Diana Giorgadze (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube

Ikke la dere lure av tittelen: For andre året på rad prøver georgierne å finte ut det europeiske publikum med et bidrag med engelsk tittel, men ellers med georgisk tekst. Men greit nok, jeg kan se gjennom fingrene med dette lureriet ettersom årets låt er av god kvalitet. Komponist Roma Giorgadze benytter seg av en velkjent oppskrift, nemlig å starte rolig, mørkt og stemningsoppbyggende – for så å eksplodere i dramatikk og intensitet den siste tredelen.

Som instrumentelle virkemidler er det i hovedsak brukt strykere og marsjtrommer gjennom hele komposisjonen. Med jevne mellomrom dukker også lyden av kirkeklokker opp, og jeg får en slags middelaldersk totalopplevelse av denne miksen. Musikken kunne ha glidd rett inn i soundtracket til “Game of Thrones”, “Vikings”, “Rome”, “Spartacus” og andre tv-serier som handler om menn som slåss i umoderne klær og med lavteknologiske våpen. Og jeg har enda ikke skrevet noe om låtas vokale virkemidler.

Oto Nemsadze synger muligens ikke så rent, men derimot med stor styrke og lidenskap, noe det siste minuttet er et klart bevis på. Maken til engasjement og innlevelse Oto leverer (iallfall på Spotify) har jeg ikke hørt siden Rona Nishlius skriking i “Suus”, Albanias bidrag i Baku 2012 (som resulterte i femteplass). Men selve rosinen i pølsa er likevel den munkeaktige koringen som murrer litt i bakgrunnen før den på slaget 2:11 (jepp… på Spotify-versjonen) bryter ut i all sin prakt, og det begynner å kvekke noen gjess under huden min. Dette er mektige og majestetiske saker.

Teksten er som sagt på georgisk, men den engelske oversettelsen inneholder fraser som “barb wires”, “wounds”, “cross the sea” m.m., som sammen med “keep on going” gjør at jeg tolker låta som et innlegg i flyktningeproblematikken – hvor budskapet er at man ikke skal la seg stoppe av fysiske hindringer, men være rak i ryggen og fortsette sin marsj fremover – og at sårene man får på sin ferd skal heles med sang.

[FASIT: 14. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

Foto: Alek Živković

7. “KRUNA” (SERBIA)

Fremført av: Nevena Božović
Skrevet av: Nevena Božović (musikk/tekst) og Darko Dimitrov (musikk)
Lenker: Spotify / YouTube

Dette er en typisk Balkan-ballade. Jeg liker typiske Balkan-ballader. Strykere, blåsere og strengere i skjønn harmoni med en vakker melodi og god vokalprestasjon. Det vil si… Det er ett element ved årets Balkan-ballade fra Serbia som er utypisk, og som jeg ikke liker. I to verselinjer synges det på engelsk, noe som er totalt unødvendig. Ikke bare brytes “magien”, men verselinjene avslører låtas tema: Total underkastelse for et kjærlighetsobjekt – det mest reaksjonære og stupide temaet som finnes.

Selv om dette irriterende grepet ikke er lett å riste av seg, så er jo melodien og arrangementet av det skjønne slaget, noe som er vanskelig å ignorere. Det praktfulle instrumentale mellomspillet mellom 1:25 og 1:45 er det opplagte høydepunktet, mens den mannlige ekkostemmen i den påfølgende strofen, samt elgitaren som fyrer opp mellomspillet og det siste refrenget, også er detaljer som bidrar til å heve låta over det typiske og ordinære. Da blir dette rimelig vakkert likevel.

[FASIT: 7. plass i semifinale; 18. plass i finalen]

 

Foto: Janne Danielsson / SVT

6. “TOO LATE FOR LOVE” (SVERIGE)

Fremført av: John Lundvik
Skrevet av: John Lundvik, Anderz Wrehov og Andreas Johansson
Lenker: Spotify / YouTube

Problemet med årets svenske bidrag er refrenget. Det er ikke fordi det er svakt, for det er det ikke – tvert imot: refrenget er knallsterkt, sannsynligvis det beste refrenget av alle i denne årgangen av Eurovision Song Contest. Refrenget er derimot et problem fordi vi får jo knapt høre det. Av låtas 178 sekunder, dekker refrenget tilsammen kun 46 av dem (fordelt 13+19+14). Dette utgjør kun 25,8 % av låtas lengde, noe som er lite i forhold til andre låter med refreng (til sammenligning: Norges refrengrate i år er 34,1 %, mens Danmarks er 49,2 %). La meg forte meg å presisere: En låt behøver ikke å ha et refreng for å fungere bra, men når låtskriverne først velger å ha et refreng, så bør det utgjøre iallfall en tredjedel av låtas lengde – iallfall i ESC-sammenheng – for at lytterne skal kunne huske det. (I velfungerende poplåter, er ofte kvantitet like viktig som kvalitet.) I tillegg, når det gjelder “Too late for love”, sages refreng #1 tvert av og får en brå slutt, mens refreng #3 slutter før det får anledning til å bygge seg opp til euforisk nivå. Det kan nesten sammenlignes med et avbrutt samleie. Bare refreng #2 får godkjent. Det varer i 19 sekunder, noe som er identisk med refreng #1 på “Spirit in the sky”. Men hva er det man bruker å si? It’s just my opinion, dude.

(Jeg må for ordens skyld nevne at noen kan argumentere for at sekvensen som innledes med “I could be the sun that lights your dark”, er en del av refrenget. Men jeg opplever denne som en refrengopptakt, altså en intro/oppbygging til refrenget – først og fremst fordi det har et annet tempo. Derfor teller jeg ikke dette som refreng i mitt regnestykke. Men musikk er jo en subjektiv opplevelse, så jeg respekterer de som opplever den sekvensen som første del av refrenget.)

Dersom et refreng kun utgjør en fjerdedel av en poplåt, så stiller det krav til at resten av den høres bra ut, noe jeg mener “Too late for love” gjør til en viss grad: Opptakten til refrenget (“I could be the sun that lights your dark” osv. ) er fint og inderlig sunget av John Lundvik, og jeg liker avslutningen isolert sett (“Is it”?). Og selvfølgelig: Koringen, vokalarrangementet, høres strålende ut. Ellers sliter låta med mye av det samme som jeg har klandret en god del låter i nedre halvdel av lista mi for, nemlig litt for mange sekvens- og temposkifter, noe som gir låta en noe rotete struktur.

Men takket være storartet refreng og herlig koring, kommer denne rotete låta opp på sjetteplass på lista mi – tross alt. John Lundvik sørger for en bra avslutning på Sveriges desidert sterkeste tiår i Eurovision-historien. (Tiåret startet tragisk med semifinale-exit i 2010, men etter dette har det vært en maktdemonstrasjon fra svenskenes side.) Jeg håper og forventer at John Lundvik klarer å skaffe Sverige og SVT den åttende topp 10-plasseringen på ni år(!).

[FASIT: 3. plass i semifinale; 5. plass i finalen]

 

Foto: Tomas Gal

5. “FRIEND OF A FRIEND” (TSJEKKIA)

Fremført av: Lake Malawi
Skrevet av: Jan Steinsdoerfer, Maciej Mikolaj Trybulec og Albert Černý
Lenker: Spotify / YouTube

Synth-riff er en mangelvare i årets Eurovision Song Contest. Heldigvis så berger tsjekkerne litt av den beholdningen med et synth-riff som nesten (men bare nesten) minner meg om “Take on me”. Riffet er lett å nynne på og lett å få klistret på innsiden av hodet. Catchy stuff! Også resten av låta er bra. Friskt, kult, smooth. Refrenget minner meg nesten (men bare nesten) om et knippe velfungerende Michael Jackson-låter (“Billie Jean”, “The way you make me feel” m.fl.), og den ligner sikkert også på diverse låter av Justin Timberlake, Robin Thicke og den gjengen der. Jeg vil vel tro at dette også er “noko som ungdommane liker” (fritt etter Nils Georg Lie).

Hvis jeg skal pirke på noe, så må det vel være den rolige sekvensen rett før refrenget kicker inn (“She was my neighbour/When we were thirteen” osv.). Dette fungerer greit som opptakten til det første refrenget, men når det hele skal gjentas foran andre refreng, så blir det for dvelende og det forstyrrer drivet i låta. Men heldigvis: Det påfølgende refrenget (“She’s only a friend of a friend of a friend of a friend”…) retter opp det meste. At de krydrer låta med en kvinnestemme som tre ganger kommer inn og konstanterer “I’m only your friend”, er også med på å heve totalopplevelsen.

Teksten er også morsom, iallfall fra mannens og nabojentas perspektiv, men kanskje ikke særlig hyggelig for mannens kjæreste. Kan hun virkelig stole på ham når han synger “Please believe me, I’m your man”?

[FASIT: 2. plass i semifinale; 11. plass i finalen]

 

Foto: BBC / Joe Giacomet

4. “BIGGER THAN US” (STORBRITANNIA)

Fremført av: Michael Rice
Skrevet av: Laurell Barker, Anna-Klara Folin, John Lundvik og Jonas Thander
Lenker: Spotify / YouTube

John Lundvik deltar med to låter i årets Eurovision – som låtskriver: Sveriges (som han også fremfører) og Storbritannias (som synges av 21 år gamle Michael Rice fra Hartlepool). Låtene har sine likheter: Begge synges med lidenskap og inderlighet, begge har fremragende koring, begge har svulstige tekster, begge er 2:58 lang (i sine Spotify-versjoner), og begge har kruttsterke refreng. Forskjellen er refrengenes lengde (here we go again…). Som jeg påpekte i omtalen av Sveriges låt, “Too late for love”, består kun 46 sekunder av den av refreng. I “Bigger than us” viser John Lundvik at han kan hvis han vil: Her klokker refrenget inn til en sammenlagttid på 1:37, altså over halvparten av låtas lengde. Det er jo faktisk slik at det nesten blir for mye av det gode.

Men for meg er dette akkurat nok. Låta er tilstrekkelig variert: Det er funnet plass til en rolig intro (med kun piano og vokal) og et mellomspill. Det frekke trikset som her gjøres er at når andre vers starter, går det bare ti (!) sekunder før refrenget er i gang igjen – noe som kommer nesten like overraskende på meg som Trent Alexander-Arnolds hjørnespark kom på Barcelona-forsvaret i en viss Champios Leauge-semifinale 7. mai. Men i motsetning til den Liverpool-scoringen, er overraskelsen i “Bigger than us” av det positive slaget. “Don’t bore us! Get to the chorus!”, var det et par svensker som skrev på et platecover i 1995.

Koringen er faktisk enda mektigere og gåsehudfremkallende på denne låta enn på Sveriges låt, og jeg er nok stygt redd for at den ikke kan gjenskapes på scenen i Expo Tel Aviv 18. mai, da det i studioversjonen høres ut som et et 18-personers-kor. I ESC er det som kjent ikke lov til å ha flere enn fem på scenen, og kor-playback var forbudt sist jeg sjekket. Men det er lov å håpe. Jeg skal gi fem-personers-koret en fair sjanse til å vise hva det duger til.

[FASIT: 26. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

 

Foto: Lilja Jóns

3. “HATRIÐ MUN SIGRA” (ISLAND)

Fremført av: Hatari
Skrevet av: Klemens Nikulásson Hannigan, Matthías Tryggvi Haraldsson og Einar Hrafn Stefánsson
Lenker: Spotify / YouTube

Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Island tar en Lordi og vinner hele skiten lørdag 18. mai. Og dette sier jeg uten å ha sett musikkvideoen ennå. Jeg har imidlertid lest om sceneshowet de hadde på Söngvakeppnin 2019, og er inneforstått med at det er spesielt. Og hvis det er slik at Hatari benytter seg av sjokkeffekter, så er det jo rimelig å anta at Island tar sin første ESC-seier. For en vesentlig forskjell i så fall, mellom “Hard rock hallelujah” og “Hatrið mun sigra”, er at sistnevnte er en bedre låt. Men de må passe seg for at showet ikke glir over i å bli usmakelig.

Men nå skal jeg slutte å spekulere om noe jeg ikke har sett, og heller uttale meg om noe jeg har hørt (cirka 70 ganger) nemlig selve låta (Spotify-versjonen): “Hatrið mun sigra” er en industriell teknolåt som gjør inntrykk bare ved å høre den. Den skrikende vokalen er egentlig på bristepunktet for hva jeg tolererer i min musikkverden, men sett i lys av tekstens tematikk, så kan jeg godta den. En annen grunn til at skrikingen kan tolereres, er at den blir kontrastert av en betraktelig lysere og renere vokal og dermed blir det opprettet en slags balanse.

Grunnrytmen i låta er eggende og melodien som formidles av den lyse vokalen, er vakker. Teksten er noe helt unikt i Eurovision-sammenheng (her snakker vi virkelig om mørk materie). I tillegg har låta to refreng (en mørk og en lys) samt en modulasjon mot slutten. Tilsammen blir dette noe så sjelden som en fengende og catchy bråkesang. Og dersom de sjokkerer i passende mengder på scenen i Expo Tel Aviv, så blir Hatari seierherrer og det blir Adresse Reykjavik neste år. Og dette sier jeg selv om jeg har to låter som jeg liker enda bedre enn Islands. (Jeg erkjenner, utfra vinnerodds og internettavstemninger, at mine topp 2 har små vinnersjanser.)

Ísland mun sigra.

[FASIT: 3. plass i semifinale; 10. plass i finalen]

 

Foto: Ana Šantl

2. “SEBI” (SLOVENIA)

Fremført av: Zala Kralj & Gašper Šantl
Skrevet av: Zala Kralj og Gašper Šantl
Lenker: Spotify / YouTube

Slovenia sjenker oss en vakker, stillferdig og drømmeaktig perle. Zalas stemme minner meg om Liesje Sadonius' i det belgiske trip-hop-bandet Hoover (senere: Hooverphonic), bandet bak hitlåter som “2 wicky” og “Inhaler”. Mens det elektroniske arrangementet får tankene mine til lydlandkapet som Nils Johansen skapte i Tromsø-duoen Bel Canto.

“Sebi” er jo egentlig for god til å kunne hevde seg i Eurovision Song Contest: Partyfaktoren er null, og den er så neddempet, upompøs og udramatisk (ingen som synger av full hals, ingen modulasjon) at den står i fare for å ikke bli lyttet til tirsdag 14. mai. Men uansett hvordan det går, så vil den ikke bli glemt. Jeg kommer til å vende tilbake til “Sebi” ved senere anledninger, når jeg har behov for et lite pusterom i en stressende hverdag eller en vuggesang for å dysse meg i søvn.

Jeg skjønner ikke hva Zala synger om, og jeg bryr meg faktisk ikke. Hun kan for min del synge om hundedrap og kjønnslemlestelse så lenge det høres like vakkert ut som her. Men skal duoen Zala & Gašper ha noen muligheter til å fortrylle det europeiske publikum også 18. mai, så bør også fremførelsen og scenografien være like fortryllende. Jeg er dessverre redd for at “Sebi” egner seg bedre som studiolåt enn livelåt. Heldigvis har de fått en gunstig trekning i sin semifinale: De skal nemlig på scenen umiddelbart etter det slitsomme og potensielt måkeskrikende bidraget fra Polen. I forhold til den, er “Sebi” en oase.

[FASIT: 6. plass i semifinale; 15. plass i finalen]

 
Foto: Cem Talu

Foto: Cem Talu

1. “SAY NA NA NA” (SAN MARINO)

Fremført av: Serhat
Skrevet av: Ahmet Serhat Hacıpaşalıoğlu (musikk/tekst) og Mary Susan Applegate (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube

Verdens eldste republikk stiller til start med en tyrkisk gjenganger: Som de fleste vet, har ikke Tyrkia vært med i Eurovision Song Contest siden 2012 (pga. uenigheter om jurysystemet og misnøye med den økende eksponeringsgraden av homofili i TV-ruten); og San Marino med sine 33 000 innbyggere, har hatt problemer med å rekruttere sanmarinske artister til representere landet i det åpne europeiske mesterskapet i popmusikk (det får være grenser for hvor mange ganger de kan stille med Valentina Monetta). Derfor har SMRTV ved to anledninger invitert tyrkeren Ahmet Serhat Hacıpaşalıoğlu, bare kjent under artistnavnet Serhat, til å representere dem, nemlig i 2016 og 2019.

Jeg likte Leonard Coh… unnskyld, Serhats bidrag for San Marino i 2016: Jeg hadde “I didn’t know” på en personlig tredjeplass, men Europa dømte den til tolvteplass – i semifinalen – så det ble ikke noen finale for Serhat i Stockholm. I Tel Aviv har jeg null tro på et nytt justismord. Jeg forventer faktisk at "Say na na na” ikke bare fører San Marino til dets andre finaleplass i ESC-historien, men jeg tar det for gitt at Valentina Monettas 24. plass i 2014 (“Maybe”) ryker som sanmarinsk rekord. Skjer ikke det, kommer jeg til å si “Nei, nei, nei!”

Serhat har nemlig en enda bedre låt i år enn i forforfjor. I “Say na na na” ligger på mange måter essensen i Eurovision Song Contest: En enkel og effektiv poplåt med groovy rytme og catchy refreng! I dette tilfellet snakker vi om skamløs disko sunget av en dyp maskulin og gebrokken røst kontrastert av vellydende feminin koring. Denne bruken av kontrast, var jo Leonard Cohen kjent for å bruke ofte, og kjenner jeg Serhat rett, kommer han til å stille minst like velkledd som Cohen på scenen i Tel Aviv. (I 2012 karakeriserte Cohen seg selv som en “lazy bastard in a suit”, men det blir vel å trekke sammenligningen for langt, for så godt kjenner jeg ikke Serhat.)

“Say na na na” hadde umiddelbar effekt på meg. Den gikk rett inn på førsteplassen min fra første lytt, en posisjon som aldri har vært truet. Jeg prøver å kontrollere meg, men hver gang jeg lar denne deilige diskolåta runge i øreklokkene mine, blir jeg i kjempegodt humør med nynning og hodevugging som merkbart resultat. Jeg har hatt den på hjernen daglig siden mars, og jeg verken kan eller vil bli kvitt den. Det frydefulle diskoarrangementet er jo selve i-en under prikken, mens prikken over i-en er den herlige koringen – både i refrenget og mellom sekvensene. Det vil si: Den første gangen refrenget spilles, holdes koringen litt tilbake for så å blomstre den andre og tredje gangen.

Koringen er esseniell: Uten damene blir låta helt ordinær. Hadde jeg vært musikalsk rådgiver i årets sanmarinske kontingent, så hadde jeg forsøkt å få koret til å være like hørbart også i førstegangsrefrenget. Refrengraten er forøvrig 45 % (1:21 av 2:59) – noe som er nokså sjenerøst, men likevel føler jeg at låta er for kort. (Heldigvis finnes det en “extended version” på Spotify som jeg av og til kan kose meg med.)

Jeg er forøvrig spent på både musikkvideo og sceneshow. Håper de er stilige og fargefulle. Jeg håper også at Serhats stemmeleie er en nyanse lysere enn den var i Globen i 2016. (Jeg synes han sang for dypt.) Og så får jeg håpe at Europa er klar for litt diskofryd på en tirsdag og en lørdag. San Marino skal avslutte semifinale #1: En lett gladlåt etter den mektige greske låta, tror jeg vil fungere bra. Jeg sier ja, ja, ja til Adresse San Marino 2020!

[FASIT: 8. plass i semifinale; 19. plass i finalen (sanmarinsk rekord!)]

 

Denne lista ble publisert 27. april–11. mai 2019 med én oppdatering per dag.

 

Min rangering av de øvrige låtene – med korte kommentarer:

16. “The dream” (Kroatia)
En enkel, men ganske mektig ballade. Dessverre virkrer kroatene å være språkforvirret i år. Halvparten av låta er på engelsk, halvparten er på kroatisk. HELE låta skulle selvsagt ha vært på kroatisk! (Hvem vet? Kanskje tar de til vettet 16. mai.) [Fasit: 14. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

17. “She’s got me” (Sveits)
Dirty dancing. [Fasit: 4. plass i semifinale; 4. plass i finalen]

18. “Soldi” (Italia)
Moderne. Annerledes. Kul bass. [Fasit: 2. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

19. “Heaven” (Montenegro)
En småklein gladlåt. Bra “fele”-spill. [Fasit: 16. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

20. “Better love” (Hellas)
Mektig avslutning. [Fasit: 5. plass i semifinale; 21. plass i finalen]

21. “22” (Irland)
Hyggelig countrypop. [Fasit: 18. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

22. “Run with the lions” (Litauen)
Småfriskt. Småcatchy. [Fasit: 11. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

23. “Ktheju tokës” (Albania)
Småeksotisk, men i overkant maksimalistisk. [Fasit: 9. plass i semifinale; 17. plass i finalen]

24. “Storm” (Estland)
Dusinvare-EDM. Brukbart refreng. [Fasit: 4. plass i semifinale; 20. plass i finalen]

25. “Az én apám” (Ungarn)
Sparsommelig arrangement. Annerledes. Fin plystring og felelyd. OK refreng. [Fasit: 12. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

26. “Limits” (Østerrike)
Fin stemme. Stillferdig, men litt for søtladen ballade. [Fasit: 17. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

27. “Sister” (Tyskland)
For søtladen ballade, men har sine øyeblikk. [Fasit: 25. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

28. “Walking out” (Armenia)
Dusinpop. Soulfylt stemme. Ganske bra trøkk i refrenget. [Fasit: 16. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

29. “Arcade” (Nederland)
Kjedelig flinkispop. [Fasit: 1. plass i semifinale; 1. plass i finalen]

30. “Scream” (Russland)
Bra håndverk, men virker for formelbasert og upersonlig. [Fasit: 6. plass i semifinale; 3. plass i finalen]

31. “Stay” (Moldova)
Standard og konservativ Eurovision-ballade uten nevneverdige høydepunkter. [Fasit: 12. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

32. “Chameleon” (Malta)
Småeksotisk og smålekent refreng. Resten er dusinvare. [Fasit: 8. plass i semifinale; 14. plass i finalen]

33. “On a Sunday” (Romania)
Standard (småkjedelig) countrybluespop. [Fasit: 13. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

34. “Replay” (Kypros)
Treffende tittel: Dette er jo et billig og tynt forsøk på å kopiere fjorårets suksesslåt (2. plass). [Fasit: 9. plass i semifinale; 13. plass i finalen]

35. “Wake up” (Belgia)
Årets mest skuffende refreng. [Fasit: 13. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

36. “Look away” (Finland)
1990-tallet ringte og ville ha tilbake låta si. Tiden har stått stille for Darude. Hadde dette bare vært like bra som de beste dance-låtene fra 1990-tallet, så kanskje… Men dette er substandard. Ingen sandstorm i sikte. Helt vindstille. [Fasit: 17. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

37. “Roi” (Frankrike)
Forglemmelig låt. Forvirrende lingvistikk. [Fasit: 16. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

38. “That night” (Latvia)
Søvnig og fantasiløst. [Fasit: 15. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

39. “Zero gravity” (Australia)
Stort sett rotete og gnålete. [Fasit: 1. plass i semifinale; 9. plass i finalen]

40. “Home” (Israel)
Klisjéfull. Klein. [Fasit: 23. plass i finalen (direkte kvalifisert)]

41. “Fire of love (Pali się)” (Polen)
Slitsom. Måkeskrikende. Lydterror. [Fasit: 11. plass i semifinale; ikke kvalifisert til finalen]

 

Lenker til spillelister (Spotify):


Andre lenker: