Når jeg skal innta frukt og c-vitaminer, liker jeg best å gjøre det i flytende form, og jeg foretrekker å kjøpe disse små flaskene som f.eks. Bama og Cevita produserer. De koster gjerne 20 kroner, så jeg tar meg ikke råd til mer enn én flaske per dag. Kiwis 15 % trumfbonus ved kjøp av frukt inkluderer gledelig nok også smoothie, så derfor drikker jeg mest Cevita sine flasker. Mine favoritter er “Bringebær & Solbær”, “Mango Goji” og “Mynte & Ananas” (sistnevnte ser ut som grønt gugg, men smaker forfriskende).
En flaske (0,25 liter) inneholder 25-30 gram karbohydrater, noe som utgjør et alvorlig hugg i den daglige karbokvoten (50-70 gram), så denne søte og forfriskende drikken må jeg dessverre avstå fra under en lavkarbodiett. Også vanlig frukt må jeg holde meg langt unna. Under et åtte uker langt lavkarboregime, er brokkoli og blomkål mine største (og egentlig eneste) kilder til c-vitaminer, så behovet for å utvide min c-vitamin-horisont er skrikende når man har kommet inn i den siste fasen av diettperioden.
Grovbrød, solsikkebrød, rugbrød, havrebrød, kneippbrød – men også wienerbrød, boller, kanelsnurrer, smultringer, vafler og annen søtbakst. Tunga mi vasser i vann og matsenteret i hjernen svømmer i sødme når jeg tenker på disse herlig produktene som jeg har måttet avstå helt og holdent fra de siste sju ukene. Med en karbohydratprosent på nærmere 50 (og enda høyere ved søtbakst), så er det klart at brødmat har vært totalforbudt i denne perioden. Jeg gleder meg til å sette tennene mine i saftige smuler igjen fra 18. juni og kjenne den deilige aromaen spre seg i kropp og sinn.
Det nærmeste jeg har vært brødmat i lavkarboperioden, er knekkebrød. Maks. fire skiver per dag. Selv om den nye 100 års-jubileumsknekkebrødet til Wasa smaker godt (mitt favorittknekkebrød under dietten), så kommer det nok til å gå noen måneder før jeg setter tennene mine i et knekkebrød igjen.
Søtmonsen jeg er, så er det smertelig tungt å må avstå fra sjokolade og annet smågodt i så lang tid som snaue to måneder. Under normale omstendigheter, nyter jeg godterier flere dager i uka, ikke bare på lørdagene, er jeg redd. Når det gjelder sjokolade og hvilke jeg liker best, kan det svært godt hende at jeg kommer med en sjokolade-toppliste her på frodedahl.com ganske snart, men jeg kan avsløre at jeg liker best de som ikke er for mørk, men heller ikke de som er for mild/søt – og jeg sier gjerne ja takk til sjokolade i kombinasjon med marsipan, gelé, toffee, mint, kjeks og knuste nøtter (hele nøtter, kokos og konjakk kan jeg ha meg frabedt, mens frukt har ingenting i en sjokolade å gjøre).
Av smågodt (i løsvekt) er jeg svak for bananer i lange baner, lakrisbåter, skolekritt, bamsebums, sjokolademus, festkarameller, sure fredsmerker, skumputer, jordbærfisker og masse mer. Mmmm…Snart blir det. Snart.
Jeg ble introdusert for pastaens gleder tidlig i livet takket være min mor som ofte og titt serverte min søster og meg spaghetti med lungemos – en herlig rett som det dessverre blir vanskeligere å vende tilbake til fordi lungemos er blitt en sjeldenhet i butikkene. Etterhvert ble mammas pastasortiment utvidet til spaghetti med kjøttdeig og tomatsaus som også falt i god jord hos meg. Etter at jeg flyttet ut av redet i 2000, har jeg oppdaget mange andre pastavarianter, hvor pasta carbonara tidlig ble min favoritt. Jeg oppdaget utover i 20-årene at spaghettien kunne erstattes av andre pastaformer som tagliatelle, penne, rigatoni, fusili og fettucine – samt fylte varianter som tortelli og ravioli. Pasta er forøvrig den mattypen jeg oftest rekvirerer når jeg er på restaurantbesøk.
Det går aldri en uke uten at jeg spiser pasta. Bortsett fra når jeg har lavkarbodiett, selvsagt. Da er pasta en absolutt syndighet med sin høye karbohydratandel. I den senere tid har jeg riktignok funnet ut at hvis man kjøler ned pastaen før man spiser den, blir den fetende effekten lavere pga. noe som heter resistent stivelse. Men kald pasta byr meg imot. Selvsagt skal pastaen spises varm, og selvsagt er dette usunt hvis det blir for mye av det gode. Noe det ofte blir. Men jeg gleder meg likevel stort til jeg kan innta denne syndens substans igjen. Savnet har vært enormt. I skrivende stund når det gjenstår tre og et halvt døgn, fantaserer jeg stadig vekk om pasta i ulike varianter. Til og med tanken på fiskegrateng med makaroni, gjør at ganen min drukner i vann.
Tirsdag 18. juni kl. 0000 tar jeg en pizza ut av ovnen (etter å ha satt den inn på 225 grader på nederste rist, mandag 17. juni kl. 2347) av typen butikkpizza/ferdigpizza/frossenpizza eller – som Eyvind Hellstrøm foretrekker å kalle den – industripizza. Etter å ha kuttet den opp i fire deler, går ferden til kjøleskapet hvor jeg henter ut en Isbjørn, og ferden ender på sofaen hvor jeg skal nyte hver eneste karbohydrat av denne herlige retten som jeg har flasket meg selv opp på siden 1997. Da er lavkarbodietten over, og den skal markeres med denne høytidelige pizzastunden. For industripizzaen er den retten jeg har savnet aller mest i disse åtte helvetesukene.
Bevares, jeg liker både hjemmelaget og restaurantlaget pizza også, men førstnevnte har jeg verken tålmodighet eller talent til å lage, mens prislappen forklarer hvorfor det ikke blir oftere av det sistnevnte. Så derfor har industripizzaen vært den som har vært enklest å ty til opp gjennom årene, og skamløst vil jeg hevde at enkelte industripizzamerker smaker minst like godt som hjemme- eller kokkesnekret. Og her kan jeg skyte inn at jeg om ikke lenge, kommer til å publisere en liste over mine fem favorittindustripizzaer her på frodedahl.com. Stay tuned.
Personlig pizzahistorikk: Jeg kunne ikke fordra pizza i barndommen. Hver gang mamma og lillesøster skulle kose seg med pizza, spiste jeg pølse med brød i stedet. Men i 1997, året jeg fylte 21, etter gjentakende og gnagende mas fra min kompis Thomas Amundsen, klarte han å overtale meg til å gjøre et pizzaforsøk – i det minste for å gjøre slutt på maset. Åstedet for eksperimentet var på et bakeri (eller lignende) inne på Rema 1000s butikklokale ved Lade gård i Trondheim. Jeg husker ikke hva som var på pizzaen, men den falt forbausende nok i smak. Kort tid senere introduserte Thomas meg for Pizza Grandiosa, og vipps ble jeg pizzastrucked!
I siste halvdel av studietiden min (2000-2003), da jeg bodde for meg selv (eller rettere: på diverse hybelkollektiv i Trondheim), spiste jeg Grandiosa til middags minst hver tredje dag. I denne perioden utvidet jeg min industripizzahorisont til også å omfavne Big One. I 2003 flyttet jeg til Træna kommune for å jobbe som grunnskolelærer, og i leiligheten min hadde jeg et eget kott hvor jeg samlet tomme pizzakartonger, og stablene hadde nådd takhøyde åtte år senere, da jeg skulle flytte derifra og sette kursen mot Sør-Varanger, min nåværende hjemkommune. Etter at jeg ble ansatt som lærer på Kirkenes videregående skole i 2011, så har jeg ikke spist industripizza like ofte som i tidligere livsfaser. Jeg er blitt bevisst på at det ikke er så veldig sunt i lengden, og jeg har åpnet ganen og magen for et bredere spekter av (sunnere) matretter – selv om jeg fremdeles har et stort utvidelsespotensiale.
Grandiosa, Big One og Dr. Oetker er noe jeg i dag vender tilbake til 2-3 ganger i måneden. Unntatt i lavkarboperioder, selvsagt. Å du himmelske freds plass, hvor himmelsk det skal bli midnatt til tirsdag 18. juni! Jeg har faktisk vurdert å kjøre hattrick: Pasta og smoothie til forrett, industripizza og øl til hovedrett og sjokolade og kaffe til dessert. Men jeg har slått det fra meg. Jeg må ha en fornuftig inngang til normalkarbotilværelsen. Man kan ikke begynne å fråtse i verken pizza eller noen av de andre elementene på denne topp 5-lista. Det gjelder å ta det rolig og fornuftig slik at jeg ikke begynner å ese ut igjen. For én ting er (ganske) sikkert: Dette er siste gang jeg kjører en åtte ukers full lavkarbokur. Neste gang garderoben eventuelt ikke skulle passe lenger, så kjøper jeg heller ny garderobe i stedet for å pine meg gjennom dette helsikes lavkarbotullet atter en gang.
Denne lista ble publisert 11.–15. juni 2019.