Topp 15 låter i Eurovision Song Contest 2021
[NB! Plass 16-39 blir presentert som en bonusliste nederst på siden!]
EBU (European Broadcasting Union) fikk en ripe i lakken i fjor da de, helt unødvendig, avlyste Eurovision Song Contest og dermed avbrøt en 63 år gammel årlig tv-tradisjon. De kunne ha gått for en desentralisert løsning (hvor låtene blir fremført i de nasjonale tv-studioene mens pauseunderholdning og poengtelling blir gjennomført i Rotterdam), men det gjorde de ikke. De gikk heller ikke inn for at 2020-låtene kunne konkurrere i 2021 (visstnok et brudd på egne regler), noe som var et hån mot alle nasjonale artister, låtskrivere og støtteapparat som hadde brukt måneder på å forberede seg. Vår egen Ulrikke ble snytt for en god plassering, mens The Roop fra Litauen ble frarøvet en åpenbar vinnermulighet. Rødt kort til feige, smålige og lite løsningsorienterte EBU!
Sånn! Da fikk jeg “rante” litt om dette i år også. Men nå er sårene mine slikket, og jeg er klar for å se fremover mot det vidunderlige som skal skje i Ahoy Arena i Rotterdam 18.–22. mai. Nederlandske myndigheter har besluttet å innlemme Eurovision Song Contest 2021 inn i prosjektet Fieldlab Eventementen, som er et samarbeid mellom myndigheter og forskere, hvor målet er gradvis å tillate flere tilskuere på ulike arrangement, både innenfor næringsliv og kulturliv, hvor deltakerne blir underlagt et nokså strengt kontrollregime. Derfor kan 3500 tilskuere slippes inn i hvert av de ni arrangementene (finalen, to semifinaler og seks generalprøver (“dress rehearsals”)), dvs. 20 % av maks kapasitet i arenaen.
Når det gjelder de nasjonale delegasjonene, inkl. artistene, skal de i utgangspunktet konkurrere i Rotterdam, men EBU har heldigvis åpnet for at de deltakere som eventuelt ikke kan reise til Nederland pga. inn- og utreiseregler i sine hjemland (jeg vil tro at den australske delegasjonen ligger tynt an med de brutale og menneskerettighetskrenkende reglene australske helsemyndigheter har vedtatt), får delta med en forhåndsinnspilt video av fremførelsen, spilt inn under streng EBU-kontroll. Så vil tiden vise hvor mange artister som fremfører låtene fysisk i Ahoy og hvor mange som blir vist på storskjerm i arenaen.
De drøyt 10 000 tilskuerne (primært nederlandske, vil jeg tro) som tilsammen kan slippes inn på semifinalene og finalen, blir uansett vitne til at 24 av de 41 artistene som skulle konkurrere i fjor, vender tilbake med nye låter. 15 land (deriblant Norge) stiller opp med nye artister, mens Armenia (som slikker sine sår etter en krig med Aserbajdsjan) og Hviterussland (diskvalifisert pga. politisk låt) ikke deltar denne gangen.
Nedenfor følger en liste over de 15 låtene jeg synes er best av de 39 på startstrek. Mine vurderinger er 100 % basert på lyd, nærmere bestemt det formatet som foreligger på den svenske strømmetjenesten Spotify. Jeg tillater meg ikke å se på musikkvideoene før etter jeg har publisert omtalene her. På den måten hindrer jeg at mine meninger blir forurenset av visuelle inntrykk.
Joda, jeg er fullstendig klar over at man i disse moderne ESC-tider stemmer på en audiovisuell pakke, og også jeg kommer til å ta med fysisk fremtoning, kostyme, koreografi og scenografi i betraktning når jeg skal avgi mine SMS-stemmer 18. og 22. mai (vi nordmenn får ikke lov å stemme 20. mai). Men jeg anser meg å være retrofil i denne sammenhengen: Eurovision Song Contest er jo opprinnelig nettopp det: en sangkonkurranse hvor prisen (Grand Prix) gikk til låtskriverne, ikke til artistene. “Alle” andre i “Eurovision-anmeldelsesbransjen” tar med visuelle elementer i sine omtaler. Jeg ønsker å være en liten motvekt og kun fokusere på musikken. Kall det gjerne min lille kjepphest eller gimmick.
I denne Spotify-spillelisten og i denne YouTube-spillelisten, kommer jeg til å legge ut én låt om dagen etterhvert som jeg publiserer omtalene. Dersom man ønsker å høre, se og lese om samtlige bidrag, er den offisielle nettsiden til Eurovision Song Contest et godt utgangspunkt, mens her er en Spotify-spilleliste med samtlige 39 låter (der de 33 første (16+17) er sortert i den rekkefølgen de blir fremført i de to semifinalene – og de seks siste er de allerede finaleklare (“Big Five” + arrangørlandet), sortert i alfabetisk rekkefølge). Likeledes: Her er den offisielle YouTube-spillelista med 40 videoer (først en “recap-video” med korte utdrag av alle låtene, deretter de 39 låtene i sin helhet).
NYHET: Spotify-spilleliste med de 26 finalelåtene – i riktig startrekkefølge.
Ved å klikke på bildene nedenfor (som forøvrig er offisielle pressefoto tatt fra ESCs offisielle nettside), får man se og høre YouTube-videoene av studioversjonene (audio only). De offisielle musikkvideoene, er klikkbar under “Andre lenker”. OK, here we go:
15. “ØVE OS PÅ HINANDEN” (DANMARK)
Skrevet av: Laurits Graae
Fremført av: Fyr & Flamme
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
For første gang siden 1997 (Kølig Kaj med “Stemmen i mit liv”) stiller danskene opp med en 100 % danskspråklig låt, noe retrofilen i meg selvsagt applauderer. Jeg applauderer også selve musikken, en forfriskende danselåt med tydelige vibber fra de glade 1970- og 80-årene. Om ikke av en overveldende danselyst, så blir jeg iallfall grepet av godt humør når jeg hører denne sangen som handler om de store følelsene som kan oppstå på et dansegulv, for eksempel når “rivaler spænder ben og fører krig”. Videre synges det: “Hele gulvet er gået fra forstanden / La' os øve på hinanden”. Så gjenstår det å se om Ahoy Arena i Rotterdam – og resten av Europa går av forstanden, først under semifinale #2 (som vi nordmenn dessverre ikke får stemme i) 20. mai og deretter i selve Grand Final 22. mai.
[FASIT: Ikke kvalifisert til finalen; 11. plass i sin semifinale]
14. “VOICES” (SVERIGE)
Skrevet av: Joy Deb, Linnea Deb, Jimmy Thörnfeldt og Anderz Wrethov
Fremført av: Tusse
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Da jeg skulle spille av denne låta første gang, trodde jeg at jeg hadde bommet og satt på Emmelie de Forests vinnerlåt for Danmark i 2013 (“Only teardrops”) i stedet. Men det viste seg at det var “Voices” jeg hadde funnet fram, det var bare at introen på den er nærmest identisk med “Only teardrops”. Etter introen, skiller de to låtene heldigvis lag, og den svenske låta går inn i et hyggelig og velkjent musikalsk terreng, som man er vant til fra söta bror. Nok en gang disker svenskene opp med godt pophåndverk innenfor mainstream pop-rammer. Glatt produsert med tidvis gode melodier og vellydende synging av VG3-eleven Tusse Michael Chiza ved Rytmus gymnasium i Borlänge. Koringen, “A million voices, voices”, er det elementet som sørger for at jeg husker låta og tidvis nynner på den. Kanskje vil noen hevde at låta er litt for tidlig ute da ekkoet etter Polina Gagarina og “A million voices” (Russland, 2015) ennå ikke har stilnet.
[FASIT: 14. plass i finalen; 7. plass i sin semifinale]
13. “TOUT L’UNIVERS” (SVEITS)
Skrevet av: Wouter Hardy, Nina Sampermans, Gjon Muharremaj og Xavier Michel
Fremført av: Gjon’s Tears
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Dette er den låta som ligner mest på forfjorårets vinnerlåt fra Nederland. Duncan Lawrences “Arcade” hadde jeg personlig på 29. plass, og jeg karakteriserte den som kjedelig indiepop. Jeg både tror og håper at “Tout l’univers” ikke vinner i Rotterdam. I så fall vil det danne en slags presedens, og jeg frykter vi vil få et dusin låter i samme subsjanger i Sveits i 2022. Vi må helt tilbake til 2003 (“Everyway that I can” - Sertab Erener) og 2004 (“Wild dances” - Ruslana) for å finne to vinnerlåter på rad som lignet hverandre subsjangermessig.
Men når det er sagt: “Tout l’univers” er en bedre låt enn “Arcade”. Den har rett og slett en mer tydelig og minneverdig melodi. Ja, faktisk en god melodi, vil jeg påstå. Og selvsagt: “Tout l’univers” er vesentlig bedre enn “Répondez-moi”, låta som Gjon Muharremaj (22) skulle ha deltatt med i fjor. Så man kan trygt si at koronapausen har gjort ham godt.
[FASIT: 3. plass i finalen; 1. plass i sin semifinale]
12. “VOILÀ” (FRANKRIKE)
Skrevet av: Barbara Pravi, Antoine Barrau og Lili Poe
Fremført av: Barbara Pravi
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Dette er den franskeste sangen Frankrike har deltatt med siden “Et s'il fallait le faire” med Patricia Kaas i Moskva 2009. Kanskje er ikke melodien like vakker her, men den 28 år gamle chanteusen Barbara Pravi står på ingen måte tilbake for Kaas. Hun leverer de vokale varene med en inderlighet som kjennes ekte. Spesielt inderlig blir det mot slutten når tempoet og den instrumentelle intensiteten gires opp. Jeg ser fram til 22. mai når Barbara står på scenen i Rotterdam. Vil inderligheten skinne gjennom tv-skjermene?
[FASIT: 2. plass i finalen (direkte kvalifisert)]
11. “THE MOON IS RISING” (LATVIA)
Skrevet av: Samanta Tīna, Aminata Savadogo og Oskars Uhaņs
Fremført av: Samanta Tīna
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Samanta Tīna og Aminata Savadogo (sistnevnte sang Latvia til sjetteplass i Wien 2015 med “Love injected”) vender tilbake med nytt låtskriver-samarbeid i år. Dubstepen fra fjorårets “Still breathing” er nå erstattet av heftige bassrytmer som kan få det til å dirre i barskapet i de fleste velmøblerte hjem. Samanta synger om og som en dame med bein i nesa og som man ikke kødder med. Det er jo tross alt “the queen of darkness” som serverer oss majestetiske fraser som “You got something to say / say it to my face!” og “Get ready for a / pa-ra-ra / pa-ra-ra / pa-ra-ra-pa / pa-ra- ra / pa-pa-rade”. Joda, fjoråtes låt oste det tøffe-tøff av, men denne har mer klasse, kulhet og attityde.
[FASIT: Ikke kvalifisert til finalen; 17. plass (sisteplass) i sin semifinale]
10. “YOU” (GEORGIA)
Skrevet og fremført av: Tornike Kipiani
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Noen kommer bedre ut av fjorårets korona-avlysning enn andre. Tornike Kipiani (33) er den artisten av de 24 som i år gjør et nytt forsøk, som har gjort størst forbedring med tanke på låtkvalitet. Fjorårets “Take me as I am” var pinlige saker og var, sammen med Russlands “Uno”, den svakeste i det avlyste feltet. “You” er noe ganske annet: En koselig og behagelig låt av det enkle slaget. Den har en liten “eksplosjon” etter 1:55 (ref. Spotify) som hever låta opp til store høyder, men uten å bli for pompøs.
Teksten er dog farlig nær å få strykkarakter. Den er svært banal og kunne ha vært skrevet av en gjennomsnittlig kompetent ungdomsskoleelev i et hvilket som helst ikke-engelskspråklig land. Klisjéene til tross, totalpakken berges av fine melodilinjer og en sangstemme som virker beroligende på en nesten søvndyssende og hypnotiserende måte. Ja, hadde det ikke vært for den nevnte eksplosjonen, så hadde jeg kanskje sovnet av. Men dette er altså ment som et kompliment til låtskriver og artist. Well played, Tornike!
[FASIT: Ikke kvalifisert til finalen; 16. plass i sin semifinale]
9. “SHUM” (UKRAINA)
Skrevet av: Katerina Pavlenko og Taras Sjevtsjenko
Fremført av: Go_A
Andre lenker: [Spotify: Eurovision-versjon; originalversjon] [YouTube: offisiell musikkvideo (Eurovision-versjon) (originalversjon); lyric-video (Eurovison-versjon) (originalversjon)]
Folktronika-kvartetten Go_A er blant de 24 artistene/gruppene som prøver seg på ny etter fjorårets skandaløse avlysning. Jeg likte “Solovey” (min 15. plass på fjorårets liste), men i “Shum” får jeg enda mer folklore og elektronika – samt noe mindre unødvendig jamring/skriking, som var mitt store ankepunkt mot fjorårets bidrag.
Årets ankepunkt er temposkiftet de siste 45 sekundene. Forut for disse sekundene, preges låta av en spennende buldrende bakgrunnspuls, krydret med lyse fløytelyder og mørke synth-lyder. Temposkiftet etter 2-minuttersmerket gjør ikke låta noe særlig godt, snarere tvert imot: Det hele går over fra å være eventyraktig og eksotisk til jagende og stressende. Da setter jeg noe større pris på den ett minutt lengre originalversjonen (“Shum” ble nemlig ikke laget med Eurovision Song Contest for øyet) hvor temposkiftet utgjør en mindre andel av sangen.
Men for all del: “Shum” er i sum en bra låt – som forøvrig (akkurat som fjorårets “Solovey”) i sin helhet synges på ukrainsk, noe Ukraina aldri tidligere har gjort i Eurovision Song Contest. (I 2004, 2005 og 2007 hadde låtene enkelte ukrainskspråklige elementer, mens da Jamala vant i 2016 (“1944”) sang hun delvis på krimtatarisk.)
[FASIT: 5. plass i finalen; 2. plass i sin semifinale]
8. “AMEN” (ØSTERRIKE)
Skrevet av: Tobias Carshey, Ashley Hicklin og Jonas Thander
Fremført av: Vincent Bueno
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
34-åringen Vincent Mendoza Bueno prøvde seg i fjor med anonyme “Alive”, men fikk akkurat som de andre, startnekt. 35-åringen Vincent, derimot, får komme til startstrek med “Amen”, en langt mer minneverdig låt. De to første minuttene er gode nok, men fungerer egentlig som oppvarming. For på 2:01 (ref. Spotify), idet han synger “‘Cause it all feels like…” sammen med det ganske neddempede koret i bakgrunnen (hvis det i det hele tatt er et kor, men kanskje bare Vincent selv), begynne velbehaget å bre seg i mitt musikalske nervesystem. Velbehaget konsolideres på 2:25 når refrenget for siste gang synges. Denne gangen er koret (jepp, definitivt et kor denne gangen) mer fremtredende og løfter låta til halleluja-høyder.
PS. Det er to låter i årets ESC-startfelt som heter “Amen”. Jeg kan avsløre at denne er den beste av dem.
[FASIT: Ikke kvalifisert til finalen; 12. plass i sin semifinale]
7. “DISCOTEQUE” (LITAUEN)
Skrevet av: Vaidotas Valiukevičius, Mantas Banišauskas, Robertas Baranauskas, Laisvūnas Černovas, Ilkka Wirtanen og Kalle Lindroth
Fremført av: The Roop
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
OK! Da er vi inne i topp 7, og herfra og opp ruller jeg fem på terningen. Hvis en av disse sju vinner, skal jeg være svært godt fornøyd med årets ESC 2021:
Litauen ble, etter alle solemerker, frarøvet seieren i fjor. Blant solemerkene var de aller fleste internettavstemninger, deriblant de som ble avholdt i de nasjonale Grand Prix-klubbene rundtomkring i Europa og Australia. Vi skulle, med andre ord, ha rettet vårt søkelys mot Vilnius i år, ikke Rotterdam.
Fjorårets “On fire”, også fremført av The Roop, var også min personlige favoritt, og årets “Discoteque” er nesten like god. Imponerende at The Roop tok den tunge veien tilbake til ESC. De fikk ikke noen gratisbillett til årets ESC, men måtte gjennom ny nasjonal finale – som de (åpenbart) vant. Det som for meg skiller “On fire” og “Discoteque” er at sistnevnte har et kreativt hull, et dødpunkt – noe “On fire” ikke hadde. Dødpunktet er tidsrommet 2:24-2:41 (ref. Spotify) hvor disse “tsjk-tsjk”-lydene forteller meg at her ble The Roop utsatt for en idétørke. For meg virker dette partiet flowforstyrrende. (De hadde med “tsjk-tsjk”-lyder også i fjor, men da med motsatt effekt: flowberikende.)
Men fram til 2:24 er alt bare frydefullt og gammen. Konkurransens heftigste discorytme kommer inn ved 1:01, 1:51 og 2:41 og kunne med fordel ha tatt større beslag på den totale lengden enn de 37,2 % den har tatt (1 min 7 sek). Synthmelodien som spilles over disse rytmene, gjør det hele næremst euforisk. Det foregår spennende ting i løpet av de øvrige 62,8 % også, f.eks. den angstfulle måten “alone” blir gjentatt på, i stadig stigende toner.
“Discoteque” har forøvrig den mest smitteverntiltak-relaterte teksten i årets ESC, da den handler om “gleden” av å danse alene hjemme hos seg selv. Dette er riktignok ikke et unikt tema i ESC: I 2017 var Jana Burčeska langt forut for sin tid da hun sang “Dance alone” for Nord-Makedonia (min nestfavoritt det året), så forut at hun røk ut i semifinalen. Folk skulle bare ha visst. :-)
[FASIT: 8. plass i finalen; 4. plass i sin semifinale]
6. “BIRTH OF A NEW AGE” (NEDERLAND)
Skrevet av: Jeangu Macrooy og Pieter Perquin
Fremført av: Jeangu Macrooy
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video (liveversjon)]
Nederland og Jeangu Macrooy (27) fra Suriname, rykker én plassering opp i forhold til min toppliste fra i fjor. “Grow” var (og er) en rolig, behagelig og småmelankolsk låt, mens “Birth of a new age” er mer oppløftende, vital og festlig. De fleste av mine lesere har forlengst forstått at jeg er svak for kor, og her får jeg servert en sjenerøs og deilig dose – attpåtil med smak av Afrika. Spesielt deilig er na-na-na-koringen de siste 20 sekundene.
Sangen synges delvis på sranantongo, et kreolspråk (med elementer fra bl.a. nederlandsk og engelsk) som mange snakker i Surinam i Sør-Amerika (et land som tidligere var nederlansk koloni). “Yu no man broko mi” (du kan ikke knekke meg) – eller som jeg trodde første gang jeg hørte sangen: “You are my broccoli” – gjentas flest ganger underveis. Sangen avsluttes med konkurransens kanskje beste metamor: “Mi na afu sensi” betyr “jeg er en halv-cent”, og en halv-cent var lenge den minste mynten i Surinam, så liten at den ikke lot seg knekke.
Et høydepunkt av det mer musikalske slaget er det nokså uvanlige som skjer ved 1:15 (ref. Spotify), iallfall i ESC-sammenheng: Etter at Jeangu synger “Soul blazing like a hurricane”, går koret en halvtone ned i forhold til tilsvarende passasje i første vers. Med andre ord, så har vi med en slags “omvendt modulasjon” å gjøre, en overraskende forfriskende effekt som gir sangen enda større tyngde og substans, vil jeg påstå.
“Birth of a new age” er opplagt en vesentlig bedre låt enn den dørgende kjedelige som Nederland vant med i 2019, men med blant annet “Haba haba” for 10 år siden fremdeles friskt i minne, så vet jeg at låter med tydelig afrikansk sound, har hatt vanskelige vilkår i Eurovision Song Contest, iallfall i SMS-avstemningens tidsalder. Så jeg tviler på at denne havner på topp 10. Men jeg tåler så inderlig vel å bli motbevist – kanskje blir vi vitne til en birth of a new age?
[23. plass i finalen (direkte kvalifisert)]
5. “RUSSIAN WOMAN” (RUSSLAND)
Skrevet av: Ori Avni, Ori Kaplan og Manizha Sanghin
Fremført av: Manizha
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video (engelsk transkripsjon) (engelsk oversettelse)]
Dette er en musikalsk godtepose av en sang. Hver gang jeg lytter til den, oppdager jeg nye smaker. Her er det noe søtt, men mest salte, syrlige og aromatiske biter – som for meg, alltid kommer i en uforutsigbar rekkefølge (jeg blir like overrasket hver gang). Noen biter er tradisjonelle, mens andre er mer moderne. En ukonvensjonell låt på mange låter, og kanskje en låt som ikke helt passer for den gigantiske Eurovision-scenen.
Når jeg lukker øynene ser jeg nemlig for meg at jeg befinner meg i et lite klubblokale, en stinn og intim brakke hvor Tadsjikistan-fødte Manizha (29) spretter rundt på scenen blant sine medmusikanter (gitarist, perkusjonist, blåsere og korister) og egger opp et relativt ungt, rødt og feststemt publikum. Dette er en type musikk som ville passet perfekt i Barentsspektakel, en festival som arrangeres hver februar i Kirkenes (i min hjemkommune Sør-Varanger) på diverse småscener, hvor både norske og russiske artister opptrer. Denne låta ville garantert ha skapt kok i lokalet! Så får vi se om Manizha lykkes med å fylle storscenen i Ahoy Rotterdam med like mye energi som jeg ser for meg i hodet mitt.
Tekstmessig er “Russian woman” et kraftfullt statement. Satt i riktig kontekst, er dette i høyeste grad politikk. Men av den korrekte typen. Den handler om en verdi vi i den vestlige verden verdsetter høyt, nemlig kvinners selvstendighet, så dermed var det selvsagt aldri aktuelt å diskvalifisere denne, slik det hviterussiske bidraget ble. Jeg forstår ikke russisk, men den engelske oversettelsen slik den fremstår på ESCs offisielle nettside, er kruttsterke saker. Jeg liker spesielt denne linjen: “Hey, beauty! / Are you waiting for your prince? / Hey, beauty! / You’re 30! / Hello? Where are your kids? / You are cute overall / But should lose some weight”.
Ifølge samme nettside, synger Manizha: “Every Russian woman needs to know / You're strong enough to bounce against the wall”. Men i Spotify-versjonen hører jeg dette: “You're strong enough, you’re gonna break the wall” – som jo er en mye bedre og sterkere symbolbruk. Etter nærmere research, har jeg funnet ut at “bounce the wall”-versjonen er den opprinnelige, men så ble den endret til “break the wall” da låta skulle gis ut som single 19. mars. En endring jeg applauderer, da den bouncingen ikke bare høres latterlig ut, men også strider mot låtas hovedbudskap. Greit nok at man viser motstandsdyktighet mot muren ved å sprette og komme uskadd fra den, men er det ikke enda bedre å rive hele skiten?! Muren skal knuses, for pokker!
At “Russian woman” vant det russiske Melodi Grand Prix, har irritert mange konservative krefter i landet, og hun har allerede rukket å motta mange hatmeldinger, men selvsagt også mange støtteerklæringer – noe hun forteller om i dette BBC-intervjuet. Det hadde jo unektelig vært morsomt om hun hadde gått til topps i Rotterdam og at Russland hadde måttet arrangere neste års Eurovision Song Contest i kjølvannet av en feministisk bølge.
Girlpower!
[FASIT: 9. plass i finalen; 3. plass i sin semifinale]
4. “LAST DANCE” (HELLAS)
Skrevet av: Dimitris Kontopoulos, Dimitris Beltsos, Loukas Damianakos, Gavriil Gavriilidis, Pavlos Manolis, Egion Parreniasi, Anastasios Rammos og Sharon Vaughn
Fremført av: Stefania
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Denne er den klart beste av de fire låtene Dimitris Kontopoulos deltar med i år, og for ordens skyld, de tre andre er Moldovas (låtskriver og produsent), Albanias (produsent) og Estlands (produsent). “Last dance” har han skrevet og produsert sammen med det seksmanns sterke produksjonsteamet Arcade pluss Sharon Vaughn (sistnevnte har også vært med på å skrive Estlands og Moldovas bidrag i år).
18 år gamle Stefania Liberakakis er blitt gitt en ny sjanse av det greske statlige tv-selskapet ERT etter at hennes Eurovision-drøm ble knust i fjor. Heldigvis har nevnte Kontopoulos/Vaughn/Arcade skrevet og produsert en vesentlig bedre låt for Stefania i år enn de gjorde i fjor. Refrenget har et herlig drivende energi med masse 80-tallsvibber, og prikken over i-en er – jepp, du gjettet rett – koringen. At Stefania synger “Let’s dance our last dance” som om hun står overfor sin aller siste dans i hennes jordiske liv, hjelper på å styrke helhetsinntrykket av dette solide pop-håndverket.
I fraværet av Raylee Kristiansen, som burde ha vunnet årets norske MGP, får jeg i stedet heie på Stefania. “Last dance” er nemlig den låta i årets ESC-felt som ligner mest på “Hero”. Ja, den er sågar nesten like god (den mangler gitarsoloen “Hero” har). Men på den annen side: Hadde “Hero” vært Norges bidrag i år, så hadde kanskje Raylee og Stefania ødelagt litt for hverandre med tanke på stemmesanking.
[FASIT: 11. plass i finalen; 6. plass i sin semifinale]
3. “JE ME CASSE” (MALTA)
Skrevet av: Malin Johansson, Amanuel Dermont, Nicklas Eklund og Pete Barringer
Fremført av: Destiny
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Destiny Ckukunyere (18) fra Birkirkara i Midt-Malta kan bli historisk ved å bli den første artisten om vinner både junior- og seniorutgaven av Eurovision Song Contest. Som 13-åring gikk hun nemlig til topps i Junior Eurovision Song Contest i Sofia med den (i stor grad) egenskrevne låta “Not my soul”. Denne prestasjonen gjorde at presidenten og statsministeren ga henne M.Q.R.-medaljen (en slags Maltas svar på St. Olavs-medaljen her i Norge). Skal tro hva slags statlig premiedryss som venter henne dersom hun skulle ta hjem Maltas aller første seier i den ordentlige Eurovision Song Contest? Som et minimum, forventer jeg at 22. mai vil bli lagt til som landets sjette nasjonaldag (i tillegg til 31. mars, 7. juni, 8. og 21. september og 13. desember). Noen annet ville vært uhørt i det Eurovision-gale landet.
Jeg skal ikke nekte for at jeg har fått med meg at årets maltesiske bidrag, “Je me casse” er én av favorittene til å vinne årets ESC (sammen med Bulgaria, Frankrike, Island, Italia, Kypros og Sveits – for å nevne – i alfabetisk rekkefølge – de andre i topp 7 i skrivende stund på oddschecker.com), og det ville ikke vært meg imot om Destiny endelig bryter den maltesiske forbannelsen (Malta har to andreplasser og to tredjeplasser som beste plasseringer tidligere). “Je me casse” høres nemlig ut som en vinnerlåt. Den minner meg om “Toy” som Netta vant med for Israel i 2018. Men “Je me casse” er enda bedre: bedre melodi, mer dynamikk, mer energi… ja, mer av det meste, egentlig.
I “Je me casse”, hører jeg elementer fra Grease (starten på versene ligner unektelig på åpningen av “You’re the one that I want”), Sunstroke Project (saksofonen i refrenget) og nevnte “Toy” (vokalarrangementene, dog (heldigvis, kanskje) uten kakling). Og hvis man tar med noen doser The Mamas’ “Move” (Sveriges bidrag i fjor – som jeg personlig hadde på tiendeplass) og Destinys “All of my love” (hennes bidrag i fjor – min niendeplass) oppi miksen, så har man en fin oppskrift her. Og for å krydre det hele: Sitatet "Excuse my French" mot slutten av låta, er et lite genistrek som hever smaken.
At låtteksten handler om kvinners suverenitet over egen kropp og eget liv, og at vi mannfolk får unngjelde, er også noe som er i takt med tiden vi lever i, og som sikkert kommer til å sanke masse stemmer. Jeg har ikke noe imot å bli pisset på, så lenge det gjøres på denne fengende måten.
Fengende og kraftfullt fra Malta i år, altså. Jeg gleder meg til å se og høre henne på scenen 18. og 22. mai. Etter å ha vunnet Junior-ESC, bør hun ha trygghet og selvtillit nok til å gi oss kresne tv-seere et minneverdig show. Måtte hun feie alle italienere og franskmenn av banen! For det er nemlig dette bidraget jeg får feste størst lit til, da det ikke ser ut til at mine topp 2-låter har særlig gode vinnersjanser ifølge bookmakernes odds.
[FASIT: 7. plass i finalen; 1. plass i sin semifinale]
2. “DARK SIDE” (FINLAND)
Skrevet av: Aleksi Kaunisvesi, Joonas Porko, Joel Hokka, Niko Moilanen og Olli Matela
Fremført av: Blind Channel
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Det er ikke mye mine topp 2-låter har til felles – bortsett fra at begge har en tekst som omhandler angst. Riktignok to helt forskjellige former for angst. “Dark side” handler om angst for noe udefinerbart og uhåndgripelig, mao. den mer eksistensielle typen. Slik jeg tolker teksten, handler den om å velge den mørke siden fordi man har gitt opp den lyse. Referansen til “27 club”, en fellesbetegnelse på musikere som døde i en alder av 27 (Cobain, Hendrix, Joplin, Morrison, Winehouse m.fl.), styrker teorien om at låta handler om å føle seg utilpass i en krevende og kaotisk verden, og om å søke virkelighetsflukt.
De som leter etter andre selvmordsreferanser i teksten, vil sikkert finne det, men jeg tror likevel at hovedbudskapet i “Dark side” er å drikke og feste som om morgendagen ikke kommer (“Put your middle fingers up / Take a shot / Throw it up and don’t stop”). Så på sett og vis, passer også denne låta godt inn i den pandemiske og konfliktfylte tiden vi lever i her på kloden. Det skriket som avslutter låta, tror jeg er et skrik som mange kan stille seg bak.
Det finske folket stilte seg så til de grader bak Oulu-bandet Blind Channel i Uuden Musiikin Kilpailu 2021. I tillegg hadde fire av de sju inviterte fagjuryene fra utlandet “Dark side” på topp. Vinnersummen ble 551 poeng – over tre ganger flere poeng enn andreplassen (i en konkurranse hvor sju jury-utvalgte låter stilte til start og hvor fjorårets finske utsendte, Aksel, kom på en skuffende femteplass).
Ingen tvil om at finnene ønsker seg tilbake til en mer rockete sound på sine ESC-bidrag, da dette er soundet som har gitt dem best resultater de siste femten årene: De tre beste plasseringene Finland har hatt i denne perioden er nemlig førsteplassen i 2006 (“Hard rock hallelujah” - Lordi), ellevteplassen i 2014 (“Something better” - Softengine) og syttendeplassen i 2007 (“Leave me alone” - Hanna Pakarinen) – alle i sjangeren rock og/eller metal (jeg har ennå ikke funnet ut av forskjellen på disse to, noe som sier det meste om hvor bevandret jeg er i dette musikalske landskapet).
Ifølge flesteparten av de kildene jeg har sjekket, kommer årets finske bidrag, “Dark side” inn under subsjangeren nu metal, en sjanger som visstnok hadde sin storhetstid på 1990-tallet med bl.a. Deftones, Korn, Slipknot, Limp Bizkit, Disturbed og Linkin Park som de store frontbandene. Sjangeren skal ha dødd ut (iallfall i popularitet) i løpet av 00-tallet, men nå er det visstnok en revival-bølge på gang. Jeg har overhodet ingen forhold til noen av de nevnte bandene ovenfor (av all musikken jeg lyttet til på 90-tallet, er nok Clawfinger det nærmeste jeg kommer et forhold), men etter å ha hørt “Dark side”, så vurderer jeg faktisk å gjøre noen smådykk i diskografien til de nevnte band – når jeg får tid.
Uansett hva man kaller sjangeren Blind Channel opererer i med “Dark side”, og uansett hvilken tid folk mener låta passer best inn i, så fungerer den meget bra hos meg (og sist jeg sjekket kalenderen, sto det 2021). For at rock og metal skal fungere optimalt i mine musikalske blodårer og nervesentre, bør den være melodiøs og inneholde hooks. “Dark side”, spesielt refrenget, inneholder begge disse bestanddelene – i motsetning til Italias “Zitti e buoni” (den andre rockelåta i årets ESC) som mangler begge. Jeg skal riktignok innrømme at jeg har et nokså ambivalent forhold til disse “hooh-hooh”-ropene underveis i låta (jeg har ennå ikke bestemt meg om dette elementet er et “aye” eller “no”).
“Dark side” er for meg et friskt pust i året ESC, en låt jeg føler jeg trenger å høre i disse tider selv om den kanskje er i overkant pessimistisk, en låt som fungerer som en katarsis: en renselse av sjelen (jf. Bokmålsordboka). Så kan man selvsagt diskutere kvaliteten på ordene (beskrivelsen “cringe-worthy” går igjen i mange omtaler på verdensveven), men jeg har hørt verre tekster enn denne, så den trekker på ingen måte ned helhetsinntrykket av denne solide, stødige og slagferdige låta.
“All drinks on me!”
[FASIT: 6. plass i finalen; 5. plass i sin semifinale]
1. “THE WRONG PLACE” (BELGIA)
Skrevet av: Alex Callier og Charlotte Foret
Fremført av: Hooverphonic
Andre lenker: [Spotify] [YouTube: offisiell musikkvideo; lyric-video]
Delikatesse. Hvis jeg bare skulle brukt ett ord på å beskrive “The wrong place”, så er det nok det. Men som jeg har nevnt tidligere: Alle mine topp 7-låter får terningkast fem fra meg, og jeg vil bli en lykkelig mann 22. mai (rettere: 23. mai) om en av disse sju vinner Eurovision Song Contest 2021. Alle sju er meget gode, men ingen av dem gir meg det jeg forlanger av en terningkast seks-låt, nemlig enten vedvarende eufori, lykkerus, gåsehud eller en annen kraftig følelsesmessig reaksjon.
Men med “The wrong place” er jeg så nær en euforisk sinnsstemning som det er mulig å komme i årets konkurranse. Jeg føler i det minste et kraftig velbehag når jeg hører låta – som er skrevet av Hooverphonics bassist/keyboardist Alex Callier og den 20 år gamle Charlotte Foret, vinneren av The Voice Belgia 2019. (Han er flamsk, hun er vallonsk, så tilsammen er låta 100 % belgisk.) Skjønt, det er litt rart å bruke ordet “velbehag” når teksten er såpass angstfull som den er, så her sliter jeg med litt kognitiv dissonans.
Akkurat som det finske (“Dark side”), så er altså angst hovedtema i det belgiske bidraget, men i dette tilfelle en mer konkret form for angst: fylleangst, nærmere bestemt fylleangst etter en one-night-stand. Man våkner i senga med et menneske som man skulle ønske, i etterpåklokskapens navn, man ikke skulle ha våknet opp med (“You're lying next to me / I don't know where to hide”). Men på grunn av inntak av diverse kjemiske substanser kvelden i forveien (“It all ended in the weirdest trip”), som resulterer i svekket vurderingsevne (“I ignored you for a long, long time / but then you had the best opening line”), så blir man svak nok til å la det skje. Når dette mennesket i senga, attpåtil smiler til deg og har tatt på seg din favortitt-t-skjorte, så er kvalmen og vemmelsen ikke langt unna (“I get up cause I need / a shot of instant remedy”).
Tekst er viktig i god rock- og popmusikk, men i kontekst Eurovision Song Contest, har tekst alltid hatt underordnet betydning for meg (mye grunnet at jeg ikke forstår de fleste europeiske språk). Det er kun når teksten er særlig svak eller særlig god at den påvirker min totalvurdering, og i “The wrong place” har jeg med en særlig god tekst å gjøre. Jeg liker spesielt at man blir satt i en uggen stemning allerede i første vers (erkjennelsen av å ha vært på fylla kvelden i forveien), men at katastrofens fullstendige omfang ikke blir avslørt før i refrenget (“You’re lying next to me”). Jeg liker også skiftet mellom bruk av førsteperson i første strofe (“I wake up, and I think I can use another drink”) og andreperson i tilsvarende strofe etter refrenget (“You wake up, and you think you won’t need another drink”). Dette skaper en kontrast mellom de to sengekameratenes helt ulike opplevelser av situasjonen de har havnet i. Og denne kontrasten kommer frem flere andre steder i teksten også (han smiler, hun vil gråte; hun vil ha en ny drink, han vil ha organisk te osv.). Nei, denne teksten er ess – og jeg kan godt sette meg inn i både hun-personens og han-personens situasjonsopplevelse uten å avsløre hvilken rolle jeg er aller mest kjent med.
Det er 25 år siden Hooverphonic ga ut sitt debutalbum, triphop-miniklassikeren A New Stereophonic Sound Spectacular (1996), et album jeg kjøpte til CD-samlingen min samme år som det ble utgitt, mens de fremdeles titulerte seg som Hoover. På grunn av navnekonflikt med andre band, skiftet de raskt navn til Hooverphonic, og de skiftet også vokalist like raskt. Liesje Sadonius ble erstattet av Geike Arnaert som holdt ut med resten av bandet gjennom fem studioalbum (utgitt 1998-2008). Geike sto over de påfølgende fire studioalbumene (utgitt 2011-2019), og hun sto også over ESC 2020 da det var Luka Cruysberghs som sang “Release me”. Nå er altså bandets mest benyttede vokalist tilbake. Man kan jo saktens begynne å lure på hvordan de to gutta i bandet, Alex Callier og Raymond Geerts, behandler sine kvinnelige kolleger, men det vil nok være å dra spekulasjonene for langt.
Uavhengig av vokalist, fjorårets “Release me” var en stillferdig og noe søvndyssende affære som jeg plasserte midt på rangeringstreet mitt. Hooverphonics andre forsøk, “The wrong place”, er det langt mer substans over. Melodisk er den nydelig, noe jeg kan si om alle tre hoveddeler (vers, pre-refreng og refreng), men skal jeg utpeke mitt favorittelement, så vil det nok bli gjentakelsene av “last night”, som er det som har klistret seg mest fast i hjernen, nærmere bestemt i nynnebanken. Det eneste min pirkefinger vil peke på, er tekstfrasen “Don’t you ever dare to wear my Johnny Cash t-shirt” – som jo utvilsomt er et litterært høydepunkt, men jeg er ikke spesielt begeistret for hvordan den er melodisatt og plassert. At låta ender ganske så brått med denne frasen, er også et lite ankepunkt.
Komposisjonen (dvs. Cash-frasen og den brå avslutningen) er det eneste som trekker ned i mine ører. Resten av det innspilte produktet – produksjonen, arrangementet, teksten, instrument- og vokalutøvelsen – er det klasse over. Noen hevder (i diverse kommentarfelt) at låta er for god for Eurovision, at den ikke passer inn i konseptet – ja, rett og slett at den er på “the wrong place”. Paneldeltaker og tidligere ESC-vinner (1999) Charlotte Perrelli ville sikkert ha sagt: “Bra låt, fel arena” dersom det eminente nordiske tv-programmet “Inför Eurovision” fortsatt hadde vært eksisterende.
I prinsippet, mener jeg disse påstandene er reneste tøv da det er viktig å ha variasjon i bidragene for å sikre mangfold og toleranse for forskjellige kulturelle uttrykk i ESC. Men i praksis, har nok skeptikerne rett. Dette er sannsynligvis en låt som vil bli likt i fagjuryene rundtomkring i Europa, men vil neppe bli tatt like godt imot blant Europas SMS-stemmende folk. I et knalltøft semifinale-heat (#1) er jeg redd Hooverphonic kun får én sjanse til å skinne i Rotterdam, nemlig tirsdag 18. mai. Jeg håper jeg tar feil.
Men uansett hvordan det går, så har Hooverphonic gitt meg en god musikalsk (og litterær) opplevelse. Det samme kan jeg si om de andre seks bidragene i min topp 7 (Finland, Malta, Hellas, Russland, Nederland og Litauen). Jeg heier på dem alle sammen og skal bruke all min SMS-makt for at disse skal lykkes i årets Eurovision-uke.
[FASIT: 19. plass i finalen; 9. plass i sin semifinale]
Denne lista ble publisert 1.–15. mai 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Den vil bli fortløpende oppdatert med de faktiske resultatene (fra semifinalene og finalen).
De andre låtene rangerer jeg slik (lenkene fører til audio-versjonene på YouTube (åpner i eget vindu)):
16. SERBIA - “Loco loco” - Hurricane
Festlig på en russelåtaktig måte. [Finalen: 15. plass/Semifinalen: 8. plass]
17. PORTUGAL - “Love is on my side” - The Black Mamba
Enkel og melankolsk. [F: 12./SF: 4.]
18. ESTLAND - “The lucky one” - Uku Suviste
Röyksopp-aktig (dvs. fete tromme- og synthlyder + masse ekko), men jeg savner en minneverdig melodi. [F: -/SF: 13.]
19. SLOVENIA - “Amen” - Ana Soklič
Flotte vokale elementer. [F: -/SF: 13.]
20. ALBANIA - “Karma” - Anxhela Peristeri
Passelige mengder balkansvulstighet og balkaninstrumentering. [F: 21./SF: 10.]
21. NORD-MAKEDONIA - “Here I stand” - Vasil
Vakkert, men stillestående. [F: -/SF: 15.]
22. MOLDOVA - “Sugar” - Natalia Gordienko
Ustrukturert, men et oppildende refreng med brunstige synthblåsere. [F: 13./SF: 7.]
23. TYSKLAND - “I don’t feel hate” - Jendrik
Trivelig låt med forstyrrende avbrytelser. [F: 25. (direkte kvalifisert)]
24. POLEN - “The ride” - Rafał
Velklingende, men lite dynamisk 80-tallsflørt. [F: -/SF: 14.]
25. ROMANIA - “Amnesia” - Roxen
God tekst om vår tid. Melankolsk. Noen irriterende lydeffekter. [F: -/SF: 12.]
26. IRLAND - “Maps” - Lesley Roy
For en geografilærer er dette musikk i ørene. Tidvis fengende, tidvis stressende. [F: -/SF: 16.]
27. SAN MARINO - “Adrenalina” - Senhit feat. Flo Rida
Brukbar poplåt med brukbar rap. Men kommer Flo Rida til Rotterdam? [F: 22./SF: 9.]
28. ISLAND - “10 years” - Daði og Gagnamagnið
Ikke like kul som i fjor. Fete synthriff og god koring berger ikke låta fra det ordinære. [F: 4./SF: 2.]
29. BULGARIA - “Growing up is getting old” - Victoria
Småpent og (altfor) stillferdig. [F: 10./SF: 3.]
30. KROATIA - “Tick-tock” - Albina
Ordinært, men jeg liker partiene hvor hun roper “Oh, no!” [F: -/SF: 11.]
31. ASERBAJDSJAN - “Mata Hari” - Efendi
Fordummende kvinnevokal, spennende mannevokal. [F: 20./SF: 8.]
32. SPANIA - “Voy a quedarme” - Blas Cantó
Ligner noe på Nederlands vinnerlåt fra 2019, mao. ganske kjedelig. God koring, dog. [F: 24. (direkte kvalifisert)]
33. KYPROS - “El diablo” - Elena Tsagrinou
Dusinpop. [F: 16./SF: 6.]
34. ITALIA - “Zitti e buoni” - Måneskin
Forfriskende med rock i Eurovision, men denne rocken er ordinær i mine ører. Mye energi, men uten minneverdige riff eller melodier. [F: 1. (direkte kvalifisert)]
35. ISRAEL - “Set me free” - Eden Alene
Meh. Har sine øyeblikk i refrenget, men låta er for masende og Eden er tidvis for skrikende (iallfall i studioversjonen). [F: 17./SF: 5.]
36. AUSTRALIA - “Technicolour” - Montaigne
Eksentrisk vokal. Intet mer positivt å melde, egentlig. [F: -/SF: 14.]
37. TSJEKKIA - “Omaga” - Benny Cristo
Dansbart, men kjedelig. [F: -/SF: 15.]
38. NORGE - “Fallen angel” - TIX
Det var en gang en god låt (“Ut av mørket”). Andreas Haukeland har siden gjort sitt beste for å radbrekke den med en pinlig svak oversettelse og en toneart som reduserer dynamikken. Håper han får sin straff. [F: 18./SF: 10.]
39. STORBRITANNIA - “Embers” - James Newman
Adekvat vokalprestasjon. Låta er sirup. Jeg er vanligvis begeistret for kor, men her låter koringen for masende og (iallfall i studioversjonen) metallisk. [F: 26. (direkte kvalifisert)]