Topp 15 kinofilmer i 2021

Meg på Nova kinosenter i Trondheim, sal 10, rad 2, sete 6, mandag 5. juli 2021, kl. 2110-2300. Film: *The Book of Vision*. Antall øvrige besøkende: 0

Jeg har sett 113 filmer på kino de siste fem årene – derav 29 i 2017, 25 i 2018, 31 i 2019, 8 i 2020 og 20 i 2021. Med andre ord: Det begynner å ta seg opp etter det pandemiske og uvaksinerte året 2020. Og endelig kan jeg lage en topp 15-liste for dette igjen.

For de spesielt interesserte, kan jeg henvise til mine tidligere topp 15-kinolister for 2017, 2018, 2019 samt topp 5-lista for 2020 (lenkene åpnes i egne faner/vinduer). Nedenfor følger lista over de femten filmene jeg synes var best av de tjue jeg så på kino (derav seksten i Trondheim og fire i Kirkenes) i løpet av fjoråret.

NB! Mine opplistinger av “nevneverdige nominasjoner og priser” er foreløpige. Jeg forbeholder meg retten til å gå inn og oppdatere dem etterhvert som flere nominasjoner og priser ruller inn.

15. THE MATRIX RESURRECTIONS

Regi: Lana Wachowski; manus: Lana Wachowski, David Mitchell og Aleksandar Hemon; foto: Daniele Massaccesi og John Toll; produksjonsdesign: Hugh Bateup og Peter Walpole; redigering: Joseph Jett Sally; originalmusikk: Johnny Klimek og Tom Tykwer; skuespillere: Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, Yahya Abdul-Mateen II, Jonathan Groff, Jessica Henwick, Neil Patrick Harris, Jada Pinkett Smith m.fl.; produsenter: Grant Hill, James McTeigue og Lana Wachowski; verdenspremiere: 16. desember 2021 (Toronto); norgespremiere: 25. desember 2021; sett: tirsdag 28. desember på Nova kinosenter (Trondheim), sal 1

[RØPEALARM! Første avsnitt inneholder plottblottere fra The Matrix Revolutions (2003).]

Men Thomas “Neo” Anderson og Trinity var visst ikke døde likevel. Maskinene i den virkelige verden har klart å gjenopplive dem og koble dem på en ny versjon av den simulerte virkeligheten The Matrix. Den fjerde filmen i Matrix-serien tar opp tråden 60 år etter handlingen i The Matrix Revolutions, men våre venner fra de tre første filmene (1999-2003) som er med oss også i den fjerde, har kun blitt 20 år eldre takket være litt programmeringsmagi. I det nye Matrix jobber Thomas Anderson som spillutvikler og er i ferd med å utvikle et spill som heter The Matrix, basert på sin egen fantasi. Men som vi som har sett de tre første filmene vet, så er denne “fantasien” egentlig minner som maskinene i den virkelige verden har forsøkt å undertrykke i minnet hans, mens han har vært tilkoblet The Matrix i kapselen sin. I den lokale kaféen møter han titt og ofte Tiffany, en trebarnsmor som ligner veldig mye på en vi filmseere kjenner som Trinity.

Dette er utgangspunktet, og vi ser at Thomas blir mer og mer forvirret utover åpningshalvtimen. Etter dette, er det min tur å bli forvirret. Jeg opplever nesten den samme graden av wtf-faktor her som i de to foregående filmene. Men jeg tror jeg skjønner litt mer av Matrix 4 fordi det skjer ikke fullt så mye her, og jeg er bedre mentalt forberedt foran denne filmen enn det jeg var foran de tre første. Også antall actionscener er redusert og er mindre påkostet og intens. Jeg behøver ikke å bruke merkelappen “actionorgie” på denne. Alt dette gjør at jeg opplever firer’n som en noe bedre film enn både toer’n og treer’n. På imdb-skalaen gir jeg dermed de fire filmene 9-6-5-6 (der den siste sekseren er litt sterkere enn den første).

Nevneverdige nominasjoner og priser:
BAFTA (utdeles 13.3.22): beste visuelle effekter

14. DE USKYLDIGE

Internasjonal tittel: The Innocents

Regi: Eskil Vogt; manus: Eskil Vogt; foto: Sturla Brandth Grøvlen; produksjonsdesign: Simone Grau Roney; redigering: Jens Christian Fodstad; originalmusikk: Pessi Levanto; skuespillere: Rakel Leonora Fløttum, Alva Brynsmo Ramstad, Sam Ashraf, Mina Yasmin Bremseth Asheim, Ellen Dorrit Pettersen, Morten Svartveit, Kadra Yusuf m.fl.; produsent: Maria Ekerhovd; verdenspremiere: 11. juli 2021 (Cannes); allminnelig norgespremiere: 3. september 2021; sett: torsdag 9. september på Aurora kino (Kirkenes)

En fascinerende og forstyrrende film om fire psykopatiske unger (iallfall et par av dem) i et nabolag som gjør såpass grufulle ting mot hverandre og andre mennesker (og dyr) at skuespillerbarna ikke får lov å se filmen før de er blitt noen år eldre. Jeg ble ikke akkurat mer glad i barn etter å ha sett denne. Dessverre ble det litt for mye overnaturlighet involvert, noe som gjør at den ikke ble noen topp 5-film for meg. Det tok litt av i perioder. Jeg liker vanligvis ikke filmer som utgir seg for å være realistiske og hvor magi etterhvert får fritt utløp. Men Eskil Vogt skal ha for originaliteten, spenningen og uforutsigbarheten. Det var aldri godt å vite hvilket faenskap ungene skulle finne på i neste scene.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
CANNES: Un certain regard
EFA (“Europas Oscar”): beste lyddesign
…kan komme flere

13. NINJABABY

Regi: Yngvil Sve Flikke; manus: Johan Fasting, Yngvil Sve Flikke og Inga Sætre (basert på tegneserieromanen Fallteknikk (2011) av Sætre); foto: Mariannae Bakke; redigering: Karen Gravås; originalmusikk: Kåre Vestrheim; skuespillere: Kristine Kujath Thorp, Arthur Berning, Nader Khademi, Tora Christine Dietrichson, Silya Nymoen, Herman Tømmeraas, Evelyn Rasmussen Osazuwa m.fl.; produsent: Yngve Sæther; verdens- og norgespremiere: 18. januar 2021 (Tromsø); allminnelig norgespremiere: 21. mai 2021; sett: mandag 5. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 4

Seks måneder ut i graviditeten oppdager Rakel (23) at hun skal ha barn – noe som hun overhodet ikke ønsker i livet sitt. Jakten på en mannlig medskyldig ender opp med to kandidater (Mos og “Pikkjesus”) som med varierende grad av villighet støtter henne, og hun er også på utkikk etter et kvinnemenneske som er villig til å adoptere ungen. Rakel tegner tegneserier og har livlig fantasi, og titt og ofte får vi filmseere ta del i denne fantasiverdenen som domineres av Ninjababy, en projeksjon av babyen Rakel har i magen. Småmorsom og småkoselig film med både bisarre og hjertevarme episoder.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
AMANDA: beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (Thorp), beste mannlige hovedrolle (Berning), beste mannlige birolle (Khademi), beste foto, beste redigering, beste visuelle effekter, beste musikk og beste lyddesign
EFA: beste komedie
…kan komme flere

12. HERSELF

Regi: Phyllida Lloyd; manus: Clare Dunne og Malcolm Campbell; foto: Tom Comerford; produksjonsdesign: Tamara Conboy; redigering: Rebecca Lloyd; originalmusikk: Natalie Holt; skuespillere: Clare Dunne, Molly McCann, Ruby Rose O’Hara, Ian Lloyd Anderson, Harriet Walter, Shadaan Felfeli, Conleth Hill m.fl.; produsenter: Rory Gilmartin, Ed Guiney og Sharon Horgan; verdenspremiere: 24. januar 2020 (Sundance, Utah); norgespremiere: 19. februar 2021; sett: lørdag 17. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 8

Renate Reinsve (Verdens verste menneske) har en irsk tvillingsøster som heter Clare Dunne og som også er skuespiller. Sistnevnte spiller tobarnmoren Sandra som sliter med økonomi, en voldelig ex-mann og det irske byråkratiet. Først og fremst er det bopel til seg og ungene hun strever med. Hun tjener ikke nok penger til å leie leilighet, men takket være en YouTube-video og et adekvat sosialt nettverk, setter hun igang med å bygge sitt eget billighus i hagen til en bekjent av hennes mor. Drømmen om hennes nye tilværelse får etterhvert en liten knekk når ex-mannen saksøker henne for omsorgsretten over de to ungene.

Varmt, velspilt og smågripende sosialrealistisk drama – og langt bedre takter fra regissøren som sjenket oss Mamma Mia! i 2008.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
IFTA (“Irlands Oscar”): beste film, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (Dunne), beste kvinnelige birolle (McCann), beste mannlige birolle (Hill) og beste produksjonsdesign

11. PROMISING YOUNG WOMAN

Regi: Emerald Fennell; manus: Emerald Fennell; foto: Benjamin Kracun; produksjonsdesign: Michael Perry; redigering: Frédéric Thoraval; originalmusikk: Anthony Willis; skuespillere: Carey Mulligan, Bo Burnham, Alison Brie, Clansy Brown, Adam Brody, Ray Nicholson, Sam Richardson m.fl.; produsenter: Tom Ackerley, Ben Browning, Emerald Fennell, Ashley Fox, Josey McNamara og Margot Robbie; verdenspremiere: 25. januar 2020 (Sundance); norgespremiere: 21. mai 2021; sett: torsdag 8. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 8

Cassie bedriver kveldene med å late som hun drikker seg full, sjekker opp mannfolk, blir med dem hjem for så å ta dem med smekken åpen – en aktivitet hun holder telling på i sin lille notatbok. Vi får etterhvert vite at hun gjør dette for å hevne seg på mannfolk etter at hennes beste venn Nina, ble voldtatt på fest og senere tok sitt eget liv. Etterhvert får hun tilgang til en video som viser voldtekten, og via tilfeldigheter får hun også vite at voldtektsmannen skal gifte seg og skal på utdrikningslag. Cassie legger en plan for å snike seg inn på dette utdrikningslaget.

En nokså frisk og uforutsigbar film hvor jeg som seer stadig vekk blir utfordret: Skal jeg heie på Cassie? Eller går hun altfor langt i sitt mannehat og sine tvilsomme hevnmetoder?

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Mulligan) og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle (Muligan)
BAFTA (“Storbritannias Oscar”): beste film; beste britiske film; beste originalmanus; beste redigering; beste musikk og beste rollebesetting
AMANDA: beste utenlandske spillefilm

10. OLD

Regi: M. Night Shyamalan; manus: M. Night Shyamalan (basert på tegneserieromanen Sandcastle (2010) av Pierre-Oscar Lévy og Frederik Peeters); foto: Mike Gioulakis; produksjonsdesign: Naaman Marshall; redigering: Brett M. Rees; originalmusikk: Trevor Gureckis; skuespillere: Gael García Bernal, Vicky Krieps, Rufus Sewell, Alex Wolff, Thomasin McKenzie, Abbey Lee, Nikki Amuka-Bird m.fl.; produsenter: Marc Bienstock, Ashwin Rajan og M. Night Shyamalan; verdenspremiere: 21. juli 2021; norgespremiere: 30. juli 2021; sett: tirsdag 3. august på Prinsen kinosenter (Trondheim), sal 6

Tolv mennesker møtes på en idyllisk strand. De oppdager etterhvert at de er fanget der. Og ikke nok med det: Stranden har den egenskapen at tiden går vesentlig fortere: Ett år går unna på bare en halvtime! Med andre ord: I løpet av 24 timer blir de 48 år eldre! Dette er et høyst interessant premiss som det blir en ganske interessant film av. Middels skuespillerprestasjoner oppveies i stor grad av (1) nokså heftige skildringer av uungåelige hendelser (fysiske som psykiske) som tiden har skyld i og (2) filosofiske betraktninger om livets forgjengelighet som fort tvinger seg frem hos meg.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
Ingen (foreløpig)

9. SWEAT

Regi: Magnus von Horn; manus: Magnus von Horn; foto: Michal Dymek; produksjonsdesign: Jagna Dobesz; redigering: Agnieszka Glinska; originalmusikk: Piotr Kurek; skuespillere: Magdalena Kolesnik, Julian Swiezewski, Aleksandra Konieczna, Zbigniew Zamachowski, Tomasz Orpinski, Lech Lotocki, Magdalena Kuta m.fl.; produsent: Mariusz Wlodarski; verdenspremiere: 23. juni 2020 (Cannes); norgespremiere: 2. juli 2021; sett: torsdag 15. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 9

“Hvem trenger venner når du har 600 000 følgere”? En treffende tagline for en film som handler om fitness-influenseren Sylwia. Nesten ikke én dag går uten at noen av følgerne hennes ber om en selfie. Et drømmeliv. Men tingen er at hun egentlig er ensom og deprimert, og når hun bestemmer seg for å dele disse tunge tankene, går det nedover med karrieren fordi sponsorer trekker seg og hun blir invitert på færre events. Blant annet ønsker hun seg en kjæreste, men det nærmeste hun kommer er en fitness-partner som kun er ute etter kortvarige forlystelser med kroppen hennes og en middelaldrende mann som stalker henne fra en parkert bil utenfor leiligheten hennes.

Mange minneverdige scener i filmen, blant annet hva som skjer med stalkeren, en familiemiddag, men også det som skjer mellom scenene, nemlig mange flotte bilder av moderne arkitektur i Warszawa.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
Ingen.

8. SOVEKUPÉ NR. 6

Originaltittel: Hytti nro 6
Internasjonal tittel: Compartment No. 6

Regi: Juho Kuosmanen; manus: Andris Feldmanis, Juho Kuosmanen, Livia Ulman og Ljuba Mulmenko (basert på romanen Hytti nro 6 (2011) av Rosa Liksom); foto: Jani-Petteri Passi; produksjonsdesign: Kari Kankaanpää; redigering: Jussi Rautaniemi; originalmusikk: ingen; skuespillere: Seidi Haarla, Juri Borisov, Dinara Drukarova, Julija Aug, Tomi Alatalo, Lidia Kostina, Polina Aug m.fl.; produsenter: Emilia Haukka og Jussi Rantamäki; verdenspremiere: 10. juli 2021 (Cannes); norgespremiere: 25. desember 2021; sett: onsdag 29. desember på Nova kinosenter (Trondheim), sal 11

Musikalsk ledsaget av franske Desireless’ 1987-hit “Voyage, voyage” (nr. 1 i Norge i uke 40 og 44/1987), blir vi med den finske arkeologistudenten Laura på togtur fra Sovjetunionens hovedstad Moskva (hvor hun studerer og driver kjæresteri med litteraturprofessoren Irina) til Murmansk hvor hun skal ta noen petroglyfer i nærmere øyesyn. “Desireless” er også et adjektiv som kan beskrive forholdet mellom Laura og den unge russiske mannen Lhoja som blir hennes nysgjerrige og til tider plagsomme medpassasjer inne i sovekupé nr. 6. Hun klager sin nød til vognkonduktøren Natalia og ber om å få en annen sovekupé, men hun blir bare møtt med fnys.

Lauras homofile seksuelle orientering setter en brems for både Lhoja og kinogjengerens frykt for, eller forhåpninger om, at romantiske klisjéer skal utvikle seg. Men et slags forhold blir utviklet likevel, noe som selvfølgelig er filmens drivkraft. Filmens mest interessante scener, iallfall for meg, utspiller seg under en tolvtimersstopp hvor Lhoja tar med seg Laura og stjeler en Lada i Petrozavodsk, vennskapsbyen til Mo i Rana. Sammen kjører de til filmens mest fascinerende bikarakter: en gammel dame som forsøker å lære Laura om livet – før Lhoja og Laura fortsetter sin ferd til Kolahalvøyas nordkyst.

En absolutt fin og severdig film som kanskje kan påklages å vedlikeholde enkelte stereotypier av russiske unge menn samt av servicenivået i russisk reiselivsbransje, men hva skal en finsk regissør liksom gjøre? Finne på et alternativt univers? Jeg hadde dessuten likt filmen enda bedre hadde filmens Murmansk-fase blitt trimmet med fem minutter samtidig som Petrozavodsk-fasen hadde blitt utvidet med tilsvarende tid, for ved Onegasjøens bredde var det i ferd med å skje geniale ting.

Med nevnte franske hitlåt, ble det også grunn for meg å sitte ut hele rulleteksten og nyte de fete synth-akkordene fra Jean-Michel Rivats mesterproduksjon gjennom kinosalens Yamaha DME64-lydsystem.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste internasjonale film
CANNES: Gullpalmen, Grand Prix, Queerpalmen
…kan komme flere

7. THE FATHER

Regi: Florian Zeller; manus: Christopher Hampton og Florian Zeller (basert på teaterstykket Le Père (2012) av Zeller); foto: Ben Smithard; produksjonsdesign: Peter Francis; redigering: Yorgos Lamprinos; originalmusikk: Ludovico Einaudi; skuespillere: Anthony Hopkins, Olivia Colman, Mark Gatiss, Olivia Williams, Imogen Poots, Rufus Sewell, Ayesha Dharker m.fl.; produsenter: Simon Friend og Christophe Spadone; verdenspremiere: 27. januar 2020 (Sundance); norgespremiere: 28. mai 2021; sett: mandag 12. juli på Prinsen kinosenter (Trondheim), sal 8

En forvirrende og frustrerende opplevelse for alle parter. Både for filmtitteren og karakterene. Og kanskje ikke minst for faren selv, Anthony. Mens jeg kan prise meg lykkelig over å få tilbake sans og samling etter at kinoforestillingen er over, er forvirringen og frustrasjonen vedvarende for demente mennesker. De og deres pårørende kan ikke bare forlate en kinosal, og så er alt det vonde over.

Det er kanskje unødvendig å nevne de fremragende skuespillerprestasjonene, spesielt fra Anthony Hopkins, men kanskje nødvendig å nevne viktigheten av produksjonsdesignen. Der man i det originale teaterstykket fra 2012 [RØPEALARM!] gradvis fjernet rekvisitter fra scenen for å illudere demens, for så å avslutte stykket med en nærmest tom scene, løser filmens produksjonsdesigner Peter Francis det hele med stadig [RØPEALARM!], fra scene til scene, å bytte ut objekter med lignende objekter – akkurat nok til å gjøre titteren mistenksom og/eller ukomfortabel.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Hopkins), beste kvinnelige birolle (Colman), beste produksjonsdesign og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste manus, beste mannlige hovedrolle (Hopkins) og beste kvinnelige birolle (Colman)
BAFTA: beste film, beste britiske film, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Hopkins), beste produksjonsdesign og beste redigering
AMANDA: beste utenlandske spillefilm
CÉSAR (“Frankrikes Oscar”) (utdeles 25.2.22): beste utenlandske film

6. VERDENS VERSTE MENNESKE

Regi: Joachim Trier; manus: Joachim Trier og Eskil Vogt; foto: Kasper Tuxen; produksjonsdesign: Roger Rosenberg; redigering: Oliver Bugge Coutté; originalmusikk: Ola Fløttum; skuespillere: Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, Herbert Nordrum, Maria Grazia Di Meo, Hans Olav Brenner, Mia McGovern Zaini, Deniz Kaia m.fl.; produsenter: Andrea Berentsen Ottmar og Thomas Robsahm; verdenspremiere: 9. juli 2021 (Cannes); norgespremiere: 15. oktober 2021; sett: lørdag 16. oktober på Aurora kino, Kirkenes

Joachim Triers overvurderte spillefilmdebut Reprise (2006) skuffet meg så monumentalt at jeg har holdt meg unna hans filmer siden, inkludert Oslo, 31. august (2011), Louder Than Bombs (2015) og Thelma (2017). Men i forbindelse med Verdens verste menneske, ble omtalene og hypen så stor at jeg måtte bøye meg for presset og gi ham en ny sjanse, femten år etter makkverket. Renate Reinsves skuespillerpris i Cannes var den utløsende faktoren bak at jeg løste billett til filmen på Aurora kino i Kirkenes, 16. oktober.

Renate skuffet ikke. Heller ikke Joachim. Han er tilgitt. Kanskje gir jeg de nevnte spillefilmene hans et spinn i nest nærmeste fremtid. I tillegg til Reinsves fortryllende fortolkning av Julie, ble jeg også fascinert av filmens friske filmspråk samt av prestasjonene til Herbert Nordrum (som Eivind) og Anders Danielsen Lie. Sistnevntes tolkning av Aksel, er som å se Lie stå opp fra de døde. Jeg har jo de siste femten årene (etter Reprise) alltid forbundet hans fjes med kjedsommelighet og skuffelse, men her i Verdens verste menneske spiller han på et imponerende register.

Filmen burde kanskje ha hett Uro (men den tittelen ble tatt i 2006 av Stefan Faldbakken), for det er det jeg føler filmen handler om. “Uro” er også tittelen på en Anne Grete Preus-sang hvor refrenget går slik: “Uro / ikke for ubetalte regninger / uro / ikke for det en skulle gjort og sagt / men uro / for at livet tikker i samme takt”. Et passende refreng for Julie som er urolig for å slå seg til ro og for å bestemme seg for hva hun vil i livet. Filmen handler også om døden. Og om romantikk. Og utroskap. Og om livet. Og ikke minst om Oslo. Fotograf Kasper Tuxen klarer på nærmest magisk vis å gjøre den nokså grå og triste byen til noe vakkert og fargerikt.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR (utdeles 27.3.22): beste internasjonale film og beste originalmanus
BAFTA (utdeles 13.3.22): beste ikke-engelskspråklige film og beste kvinnelige hovedrolle (Reinsve)
CANNES: Gullpalmen, beste kvinnelige skuespiller (Reinsve)
EFA: beste manus og beste kvinnelige hovedrolle (Reinsve)
CÉSAR (utdeles 25.2.22): beste utenlandske film

5. BABYTEETH

Regi: Shannon Murphy; manus: Rita Kalnejais (basert på teaterstykket Babyteeth (2012) av Kalnejais); foto: Andrew Commis; produksjonsdesign: Sherree Phillips; redigering: Stephen Evans; originalmusikk: Amanda Brown; skuespillere: Eliza Scanlen, Toby Wallace, Essie Davis, Ben Mendelsohn, Emily Barclay, Eugene Gilfedder, Edward Lau m.fl.; produsent: Alex White; verdenspremiere: 4. september 2019 (Venezia); norgespremiere: 25. juni 2021; sett: tirsdag 20. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 8

Babyteeth er en kjærlighetshistorie om kreftsyke Milla (16) som forelsker seg i narkotikaavhengige Moses (23). Foreldrene hennes er meget skeptiske til forholdet til å begynne med, men de mykner etterhvert. Også Milla får alternative tanker om forholdet når hun tar Moses på fersken i å tømme foreldrenes medisinskap. Som de fleste kjærlighetshistorier som utfolder seg på et lerret, dukker det opp både hindringer, konflikter, men også gode stunder. Solid skuespill fra alle fire parter samt mye uforutsigbarhet i det forutsigbare, gjør Babyteeth til en spesiell film som til tider tok meg off-guard.

Dette var forøvrig første gang på 33 år at jeg ser en australsk film på kino (forrige gang: Crocodile Dundee II i 1988).

Nevneverdige nominasjoner og priser:
BAFTA: beste regi
VENEZIA: Gulløven; beste unge skuespiller (Wallace); beste par (Scanlen og Wallace)
AACTA (“Australias Oscar”): beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (Scanlen), beste mannlige hovedrolle (Wallace), beste kvinnelige birolle (Davis), beste mannlige birolle (Mendelsohn), beste foto, beste produksjonsdesign, beste redigering, beste originalmusikk, beste lyd og beste rollebesetting
GULDBAGGE (“Sveriges Oscar”): beste utenlandske film

4. MINARI

Regi: Lee Isaac Chung; manus: Lee Isaac Chung; foto: Lachline Milne; produksjonsdesign: Yong Ok Lee; redigering: Harry Yoon; originalmusikk: Emile Mosseri; skuespillere: Steven Yeun, Yeri Han, Alan S. Kim, Noel Cho, Will Pattton, Yuh-Jung Youn, Scott Haze m.fl.; produsenter: Dede Gardner, Jeremy Kleiner og Christina Oh; verdenspremiere: 26. januar 2020 (Sundance); norgespremiere: 4. juni 2021; sett: fredag 9. juli på Prinsen kinosenter (Trondheim), sal 7

Det var jaggu på tide at jeg fikk anledning til å se en spillefilm om koreanske innvandrere til De forente stater og deres jakt på den amerikanske drømmen. Handlingen er satt til første halvdel av 1980-tallet, og vi følger ekteparet Jacob og Monica (to koreanere som har anglofisert sine fornavn) med barna Anne og David. Etter å ha slitt med å få endene til å møtes i urbane strøk i California, har de flyttet ut til rurale strøk i Arkansas for å starte en gård i håp om å kunne dyrke og selge koreanske grønnsaker til den koreanske minoritetsbefolkningen i området.

Jacob går inn i prosjektet med optimisme, mens Monica er mer skeptisk. Selvfølgelig oppstår det hindringer i veien av forskjellig art, som familien må passere. Eksempler: tørke, vannmangel, brann, sosialt/religiøst press fra lokalbefolkningen, vanskeligheter med å inngå salgs- og leveringskontrakter med butikker og restauranter, og sønnen Davids hjerteproblemer (som gjør at han ikke får lov til å løpe).

Heldigvis får familien etterhvert to hjelpere: Den ene er en “bygdeoriginal”, en strengt kristen Koreakrigs-veteran ved navn Paul; mens den andre kommer langveisfra, fra Sør-Korea, nemlig Monicas mor Soon-ja. Hun kommer for å hjelpe til i husholdningen og med barneoppdragelsen. Begge disse hjelperne gjør et nesten uutslettelig inntrykk, og jeg synes begge skuespillerne, Will Patton og Yuh-Jung Youn, hadde fortjent Oscar-nominasjoner, ikke bare sistnevnte – som attpåtil vant en Oscar-statuett (den aller første Oscar-statuett som er gitt for en koreanskspråklig rolle).

Og apropos Oscar: Sørkoreanske Parasitt (2019) vant priser for beste film, regi og manus i 2020-seremonien, men ble ikke engang nominert til noen skuespillerpriser. Denne uretten og fornærmelsen mot sørkoreansk filmindustri, ble rettet med Minari som mottok Oscar-nominasjoner både for film, regi, manus og skuespillerprestasjoner.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Yeun), beste kvinnelige birolle (Youn) og beste musikk
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film, beste regi, beste kvinnelige birolle (Youn), beste mannlige birolle (Kim), beste musikk, beste rollebesetting

3. MANDIBLER

Originaltittel: Mandibules
Internasjonal tittel: Mandibles

Regi: Quentin Dupieux; manus: Quentin Dupieux; foto: Quentin Dupieux; produksjonsdesign: Joan Le Boru; redigering: Quentin Dupieux; originalmusikk: Metronomy; skuespillere: Grégoire Ludig, David Marsais, Adèle Exarchopoulos, India Hair, Roméo Elvis, Coralie Russier, Bruno Lochet m.fl.; produsenter: Vincent Mazel og Hugo Sélignac; verdenspremiere: 5. september 2020 (Venezia); norgespremiere: 23. juli 2021; sett: lørdag 24. juli på Nova kinosenter (Trondheim), sal 10

Ettersom de to høyeste plasseringene på denne lista tilhører dokumentarfilmer, går prisen for beste spillefilmopplevelse på kino i 2021 til Frankrike og den befriende originale, uforutsigbare, morsomme og idiotiske Mandibler – som rett og slett ikke er noe mer enn en absurd komedie uten dypere mening, laget simpelthen for å få folk til å le.

Plottet er ganske enkelt dette: To kompiser (Manu og Jean-Gab, spilt av komikerduoen Palmashow), som i adferd og hjernekapasitet kan minne om kompisparet i Dum og dummere (1994), har i oppdrag å frakte en koffert (med ukjent innhold) og en bil fra A til B, men under kjøreturen hører de lyder fra bagasjerommet. De finner etterhvert ut at lydene tilhører en flue på størrelse med en hund. Ja, du leste rett: En gigantisk flue – forøvrig troverdig laget av filmens spesialeffektmakere. Som den naturligste ting i verden, bestemmer kameratene seg for å trene opp flua slik at de kan reise rundt og tjene penger på den. Men de ønsker ikke å lage oppstuss, så de må skjule flua under treningsperioden.

Elleville episoder utspinner seg gjennom filmens ganske korte spilletid på 77 minutter, inkludert møter med andre mennesker, derav ett som er minst like snodig som dem selv, nemlig Agnès. Overraskende og artig å se at Adèle Exarchopoulos, best kjent fra Blå er den varmeste fargen (2013)), har komiske strenger å spille på. Hun er forøvrig nominert til prisen César (“Frankrikes Oscar”) i kategorien Meilleure actrice dans un second rôle, altså beste kvinnelige birolle. Vinneren utropes 25. februar.

Forøvrig er denne den eneste César-prisen Mandibler er nominert til, dessverre. Jeg sier “dessverre”, for filmen hadde selvsagt også fortjent en nominasjon for beste originalmanus (og kanskje også beste visuelle effekter) – men så har jeg, i rettferdighetens navn, ikke sett noen av de andre nominerte filmene i konkurransen (bortsett fra The Father, Sovekupé nr. 6 og Verdens verste menneske – som alle er nominert til Meilleur film étranger (beste utenlandske film)).

Den glade galskap og det komplette vanvidd. Det var akkurat det jeg trengte en lørdagskveld, sommeren 2021. Litt synd at filmen bare ble besøkt av 350 personer på de fire ukene filmen ble vist på norske kinoer, noe som ga den en beskjeden 324. plass på Kinotoppen 2021.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
CÉSAR (utdeles 25.2.22): beste kvinnelige birolle (Exarchopoulos)

2. GRETA

Original- og internasjonal tittel: I Am Greta

Regi: Nathan Grossman; foto: Nathan Grossman; redigering: Charlotte Landelius og Hanna Lejonqvist; originalmusikk: Jon Ekstrand og Rebekka Karijord; medvirkende: Greta Thunberg, Svante Thunberg, Anuna De Wever, Niclas Svenningsen, António Guterres, Emmanuel Macron, Jean-Claude Juncker m.fl.; produsenter: Fredrik Heinig og Cecilia Nessen; verdenspremiere: 3. september 2020 (Venezia); norgespremiere: 6. november 2020; sett: torsdag 23. september på Aurora kino, Kirkenes (skolekino)

Man kan mene hva man vil om klimakrisen (eller kan man det?), men det går ikke an å betvile det brennende og blødende engasjementet Greta Thunberg har for klodens fremtid. Regissør Nathan Grossman har laget en intens dokumentarfilm om noen måneder i en 16-årings liv. Hennes glødende taler var jeg allerede kjent med, så spenningen var knyttet til hvor mye vi fikk vite om hennes liv backstage, og her skuffer verken Greta eller Nathan. Vi får se henne på skolen (hun streiket kun på fredager), på hjemmebane med hennes far Svante og de to hundene Roxy og Moses, og ut på lange reiser til sjøs, veis og togs – hvor pappa Svante alltid er med. Også moren, Malena Ernman (operasangeren som representerte Sverige i Eurovision Song Contest i 2009), stikker innom.

Andre interessante høydepunkt er møtene hun har med unge klimaforkjempere i mange land – og ikke minst små og kleine samtaler med toppolitikere som f.eks. FNs generalsekretær og Frankrikes president. Hennes steinansikt og sinnaansikt har jo lenge vært kjent for meg, men her får jeg også se hennes gråteansikt og latteransikt. Henholdsvis gripende og fornøyelig.

I det hele tatt, Greta er en dokumentarfilm som selvfølgelig også dreier seg om selve klimasaken, men dens hovedfokus ligger heldigvis på Greta som person – på godt og vondt. Hadde den bare handlet om klima, hadde den druknet i andre dokumentarfilmer, så takk til regissøren og hovedpersonen for fokuset. Og takk til pappa Svante. Uten hans omsorg og altoppofring, så hadde neppe Greta kommet så langt som hun har gjort til nå. Dette er nemlig også en dokumentarfilm om tenåringsoppdragelse.

Forøvrig er dette en film jeg neppe ville ha sett dersom jeg ikke hadde blitt “tvunget” til det gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS). Jeg så den bl.a. sammen med mine elever i VG1 og VG3. Jeg tror nok at vi alle hadde godt av å se den selv om noen klimafornektere ville ha kalt filmen propaganda og filmvisningen et overgrep.

Nevneverdige nominasjoner og priser:
GULDBAGGE: beste film, beste dokumentarfilm og beste regi

1. A-HA: THE MOVIE

Regi: Thomas Robsahm og Aslaug Holm; foto: Aslaug Holm; redigering: Hilde Bjørnstad; originalmusikk: ingen; medvirkende: Magne Furuholmen, Morten Harket, Pål Waaktaar-Savoy, Andy Whittle, Sebastian Pitzer, Heidi Rydjord, Jan Omdahl m.fl.; produsenter: Tore Buvarp, Thomas Robsahm og Yngve Sæther; verdenspremiere: 12. juni 2021 (Tribeca, New York City); allminnelig norgespremiere: 3. september 2021; sett: onsdag 8. september på Aurora kino, Kirkenes

Joda, denne filmen er først og fremst laget for fansen, og jeg definerer meg som en del av den norske poptrioens nest innerste fanbase (altså en så stor fan man kan være uten å reise verden rundt for å se på konserter og/eller kjøpe alt av utgivelser og fan-merchandise). Derfor er det vanskelig for meg å forestille meg hvordan A-ha: The Movie vil oppleves for personer som har samme forhold til A-ha som jeg for eksempel har til Imagine Dragons, Muse, Foo Fighters, The Who og Mastodon – altså ingen forhold. Jeg ville selv ha hatt betenkeligheter med å se dokumentarfilmer om de nevnte band. Kanskje hvis man har et musikalsk hjerte som banker for popmusikk, gjerne pop fra tidligere tiår, men ikke har noen forhold til A-ha, er det muligens likevel mulig å få et utbytte av Thomas Robsahms og Aslaug Holms produkt, for den sjenerøse mengden av popmusikk under og mellom intervjuene i filmen, er det høy kvalitet over.

Så dette var altså utgangspunktet før jeg satte meg på rad C, sete 7 i Aurora kino, Kirkenes, onsdag 8. september kl. 2015. Og som en hvilken som helst hjernevasket guttepjokk, ble jeg begeistret. Det vil si: Historien om “Take on me” har jeg hørt hundre ganger tidligere, og filmen hadde lite nytt å melde om tilblivelsen av monsterhiten fra 1985. Det var tilblivelsen av en rekke andre låter som fascinerte meg mest, altså det Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar-Savoy hadde å si om låtskriver- og innspillingsprosessene og om de spenningene, diskusjonene og kranglingene som lå til grunn for de ferdige musikkproduktene. Som gutta så treffende sier i filmen: “A-ha har aldri vært basert på vennskap” (Morten), “[Men] vi har et fellesskap gjennom musikken” (Magne) og “I don’t mind going through the painful bits if we can strengthen the legacy of the band” (Pål). Det siste sitatet er på engelsk fordi Pål insisterer på å snakke engelsk gjennom hele filmen – noe som for meg er en liten svakhet med produksjonen – og en svakhet ved én av verdens beste pophjerner. Hva pokker, liksom?! Er det blitt for flaut og mindreverdig for Pål å snakke sitt morsmål? Pinlig. Han burde skamme seg. For å bruke Magnes terminologi: Jeg skulle gjerne ha klint ham rett ned!

Hovedfokuset i filmen er altså på hvordan høykvalitets popkunst lages i et band med tre talentfulle, dyktige, sterke, egoistiske, selvhøytidelige og oppblåste personer, og om hvordan et slikt band holder seg i live mot alle odds. Noe fokus er også gitt på guttas oppvekst, skolegang og etterhvert om forholdet mellom dem og fansen. Dessverre ble det for lite fokus på det siste tiåret. Jeg skulle gjerne likt å høre deres versjoner av hvorfor de holdt hundretusener av fans (inkludert meg selv) for narr ved å gjøre comeback i 2015 selv om de fem år tidligere holdt avskjedskonserter verden rundt (inkludert den aller siste, i Oslo Spektrum, som jeg selv hadde betalt mye penger for å oppleve). Dette ble skuffende nok bare hoppet over. Følte ikke filmskaperne Robsahm & Holm et ansvar her? De burde stilt dem kraftig til veggs!

Men uansett: A-ha: The Movie er en høyst severdig, lytteverdig og interessant dokumentarfilm full av gode historier, anspenthet, fantastisk musikk og rikelige mengder filmopptak av bandet i innspillingsstudio og on-the-road – men som er minst en time for kort. Jeg gir fimen en 8-er på imdb-skalaen. Den hadde fått en 9-er om den ikke hadde hoppet bukk over 2010-tallet – og en 10-er hvis Pål i tillegg hadde snakket norsk.