For ordens skyld: Her utvider jeg filmbegrepet til også å gjelde tv-serier.
Foto: Georges Biard
I 60 år har italieneren Ennio Morricone komponert og arrangert musikk for film og fjernsyn. Skal man tro den engelskspråklige Wikipedia-artikkelen om han, har han vært musikalsk ansvarlig for over 400 kinofilmer, fjernsynsfilmer og tv-programmer, for det meste i Italia. Han er utvilsomt mest kjent for musikken til fire Sergio Leone-regisserte filmer på 1960-tallet: “A Fistful of Dollars” (1964), “For a Few Dollars More” (1965), “The Good, the Bad and the Ugly” (1966) og “Once Upon a Time in the West” (1968) – samt Roland Joffés “The Mission” (1986). I nyere tid har hans partnerskap med regissør Quentin Tarantino båret frukter, nærmere bestemt i forbindelse med “Kill Bill Vol. 1 & 2” (2003/2004), “Inglourious Basterds” (2009), “Django Unchained” (2012) – og sist og ikke minst med “The Hateful Eight” (2015) hvor han endelig – lysår på overtid – fikk Oscar-prisen sin.
Jeg må innrømme jeg bare har sett høyst 2 % av de filmene Morricone har komponert musikken til, noe som kanskje ikke er så rart ettersom at over 90 % av filmene er italienske og ofte i sjangere som ikke appellerer særlig høyt hos meg. Men musikken er ofte distinkt og umiskjennelig: Melodiøst, skarpt, dramatisk og plystrevennlig – musikk som skapt for åpne, tørre og øde landskap med cowboyer, indianere, gangstere og andre maskuline menn med hår på brystet – ridende i solnedgangen.
Lenke til Spotify-spillelista “This is Ennio Morricone” (kompilert av Spotify)
Foto: Richard Yaussi
Mens Ennio Morricones filmmusikk er av mer jordnær karakter, er Hans Zimmers mer overjordisk, utenomjordisk og esoterisk. Med en fifty-fifty-miks av elektroniske og akustiske instrumenter lager han ofte svært intens og storslagen musikk. Noen ganger blir det for mye av det gode, mens de gangene det blir akkurat passe av det gode, treffer han hardt og deilig i opplevelsessenteret i hjernen.
“Rain Man” (1988), “The Lion King” (1994), “Gladiator” (2000), “Inception” (2010), “Interstellar” (2014) og “Blade Runner 2049” (2017) er alle filmer hvor jeg personlig har latt meg prege av Hans Zimmers majestetiske musikk. Han er også kjent for å ha vært musikalsk ansvarlig for tre “Pirates of the Caribbean”-filmer og fire “Batman”-filmer uten at jeg har noe nevneverdig forhold til dem (flesteparten av dem har jeg ikke sett). Selv om jeg ikke har sett “The Dark Knight” (2008) ennå (jeg er grunnleggende skeptisk til superhelt-filmer), så har jeg likevel hørt og latt meg imponere av den mørke og hardtslående filmmusikken.
Zimmer er heller ikke redd for å la ukonvensjonelle instrumenter dominerere i lydbildet, som f.eks. panfløyta i “Rain Man”, el-gitaren i “Inception” og kirkeorgelet i “Interstellar”. Han har bokstavelig talt mange strenger å spille på. Det eneste man vet sikkert når Zimmer står ved det musikalske roret, er at resultatet blir noe interessant, originalt og storartet.
PS. Hans Zimmer har i skrivende stund blitt nominert til Oscar elleve ganger (første gang for “Rain Man” (1988) – sist gang for “Dunkirk” (2018)), men bare vunnet én pris til nå, nemlig på andre forsøk for “The Lion King” (1994). Siden seremonien i 1995, har han altså blitt nominert ni ganger på rad uten å vinne.
Lenke til Spotify-spillelista “This is Hans Zimmer” (kompilert av Spotify)
Foto: Nationalparks
John Towner Williams er utvilsomt The Grand Old Man i amerikansk filmmusikkindustri. Merittlista hans er langt som et vakkert år: Han begynte sin filmmusikk-karrière som 22-åring i 1954 da han satte toner til en reklamefilm for Newfoundland etter oppdrag fra Newfoundlands turistkontor. Fire år senere, i 1958, skrev han sin første spillefilmscore (“Daddy-O”). I 1975 gjorde han sitt gjennombrudd med “Jaws”, (kjent i Norge som “Haisommer”) og siden da har det gått slag i slag. Han er nok defintivt mest kjent for å være den musikalske høyrehånda til regissør Stephen Spielberg, som har regissert 33 filmer, derav 29 med Williams som komponist (deriblant “Jaws” (1975”), “Close Encounters og the Third Kind” (1977), “E.T.” (1982), “Jurassic Park” (1993), “Shindler’s List” (1993), “Saving Private Ryan” (1998), “A.I.” (2001), “Minority Report” (2002), “Catch Me If You Can” (2002), “Munich” (2005), “The Post” (2017) og ikke minst de fem Indiana Jones-filmene (1982-2021)).
I tillegg er John Willliams kjent for soundtracket til George Lucas’ univers (“Star Wars”-filmene inkl. diverse spin-offs), to Superman-filmer, Oliver Stone-klassikerne “Born on the Fourth of July” (1989) og “JFK” (1991) samt de tre første Harry Potter-filmene for å nevne noen. Totalt er det snakk om over 100 spillefilmer, og han er Oscar-nominert hele 51 ganger – men bare hver tiende nominasjon har ført til pris: “Fiddler on the Roof” (1971), “Jaws” (1975), “Star Wars” (1977), “E.T.” (1982) og “Schindler’s List” (1993). Siden sistnevnte film, har Williams blitt nominert 20 (!) ganger uten å vinne Oscar.
Hans musikalske stil er ganske umiskjennelig. Vi vet hva vi får når han står oppført under “Music by”, nemlig melodiøs og dramatisk musikk spilt av tradisjonelle symfoniorkestre (eller av John Williams på piano) uten nevneverdig hjelp av elektroniske instrumenter. Ganske mange ganger blir resultatet vakkert og gåsehudfremkallende, og det er derfor han er inne på topp 5-lista mi. Han er nå blitt 87 år gammel og holder visstnok koken fremdeles: I 2021 får vi høre hans musikk til den femte Indiana Jones-filmen (selv om jeg kommer til å gi den filmen samme behandling som de fire første Indiana Jones-filmene, nemlig å la være se den).
Lenke til Spotify-spillelista “This is John Williams” (kompilert av Spotify)
Foto: discogs.com
Halvt italiensk, men mest amerikansk (han har bodd i USA hele sitt liv). Angelo Badalementis navn er uløselig knyttet til regissøren David Lynch og hans spillefilmer “Blue Velvet” (1986), “Wild at Heart” (1990), “Lost Highway” (1997), “The Straight Story” (1999) og “Mulholland Drive” (2001) (hvor han også spiller rollen som en ekstrem kresen kaffedrikker) – for ikke å glemme tv-serie-sesongene fra Twin Peaks (1990, 1991 og 2017) samt spillefilmen “Twin Peaks: Fire Walk with Me” (1992). Av ikke-David-Lynch-regisserte filmer Badalamenti har laget musikken til, kan nevnes “Cousins” (Joel Schumacher, 1989), “The Comfort of Strangers” (Paul Schrader, 1990), “Arlington Road” (Mark Pellington, 1999), “Holy Smoke!” (Jane Campion, 1999), “The Beach” (Danny Boyle, 2000), “A Very Long Engagement” (Jean-Pierre Jeunet, 2004) og “Stalingrad” (Fedor Bondartsjuk, 2013). Kanskje er ikke merittlista hans like lang og imponerende som de tre allerede nevnte filmkomponister på denne lista; han har blant annet aldri vært Oscar-nominert (dog skal det sies at han vant Grammy for “Twin Peaks Theme” i kategorien “Best Pop Instrumental Performance” i 1991), men for meg personlig har han truffet noen sentrale hjertestrenger. Kvalitet trumfer som regel kvantitet.
Selvsagt, som så mange andre nordmenn, var det med tv-serien “Twin Peaks” på begynnelsen av 1990-tallet, at jeg først la merke til Badalamentis musikk (selv om noen nordmenn allerede hadde fått med seg seg “Blue Velvet” (1988) og “Wild at Heart” (1990) noen år i forkant). Det er noe spesielt som skjer når Badalamenti og David Lynch parer seg. Det musikalske resulatet blir som regel noe mørkt, drømmende, vakkert og fortryllende – med mulig unntak av “The Straight Story” (1999) hvor det nøyer seg med å være vakkert og fortryllende. Jeg liker Angelo Badalamenti aller best når han er på sitt mest nedstrippede rent instrumentelt. Det blir ofte uhyre stemningsfullt når han alene spiller mørke og dvelende toner på synthesizer eller piano – slik han ofte gjør i David Lynchs filmer og tv-serier. Så får vi høre om det blir noe mer å høre fra 82-åringen eller om han har fremført sitt siste vers. Jeg er uansett dypt takknemlig for de gjessene han har klart å fremkalle på huden min oppgjennom årene.
Lenke til Spotify-spillelista “This is Angelo Badalamenti” (kompilert av Spotify)
Foto: discogs.com
De tre mest kjente soundtrackene Evangelos Papathanassiou fra Volos i Hellas har bidratt til musikalsk er utvilsomt “Chariots of Fire” (Hugh Hudson, 1981) – hvor han vant sin eneste Oscar-pris – science-fiction-klassikeren “Blade Runner” (Ridley Scott, 1982) og fiaskofilmen “1492: Conquest of Paradise” (Ridley Scott, 1992) – sistnevnte hyllet for dens musikk og slaktet for det meste annet.
I “Chariots of Fire” og “1492” briljerer Vangelis med en melodisk teft som savner sidestykke blant moderne komponister. Spesielt når jeg hører sistnevntes soundtrack, må jeg ofte gni meg i ørene fordi de nydelige melodilinjene ligger tett som ei potte. Også “Blade Runner” har noen vakre melodilinjer, men det soundtracket må først og fremst skamroses for sin futuristiske og dystopiske ambience, dvs. stemningsfullhet og atmosfære av det mørke slaget.
I tillegg til disse tre åpenbare høydepunktene i Vangelis’ filmmusikkarrière (som strekker seg fra 1963 til 2014), har han komponert musikken til ytterligere 40-50 soundtrack (inkludert spillefilmer, teaterstykker, musikaler, dokumentarfilmer og dokumentarserier). Han er med andre ord ikke like produktiv som Ennio Morricone eller John Williams, men så skal det sies til Vangelis sitt forsvar at han også jobber som “vanlig” komponist og artist: Han har nemlig per dags dato gitt ut 28 ordinære studioalbum (derav 19 soloalbum, seks duoalbum (fire med Jon Anderson og to med Irene Papas) og tre album med det greske progrock-bandet Aphrodite’s Child), men mange av dem inneholder likevel musikk med filmatisk kvalitet.
Summen av melodisk briljans og ambient ekspertise, servert med synthesizere, kor og piano, gjør at Evangelos Odysséas Papathanassiou ligger mitt filmmusikalske hjerte nærmest.
Lenke til Spotify-spillelista “This is Vangelis” (kompilert av Spotify). Advarsel: Inneholder også utenomfilmatisk musikk.
Lenke til min personlige Spotify-liste “Topp 5 filmmusikkomponister”
Denne lista ble publisert 6.–10. juni 2019.
Nesten på lista (i alfabetisk rekkefølge):
Ramin Djawadi (“Game of Thrones”, “Westworld” m.fl.)
James Horner (“Braveheart”, “Titanic” m.fl.)
Thomas Newman (“The Shawshank Redemption”, “American Beauty” m.fl.)
Rachel Portman (“The Cider House Rules”, “Chocolat” m.fl.)
Howard Shore (“The Lord of the Rings”, “The Aviator” m.fl.)