Topp 50 R.E.M.-låter
Foto: discogs.com
R.E.M. (rapid eye movement), hvis bandnavn er som tekstene på de to første albumene deres: noe de fant på i full fart; snek seg inn i mine ører på 1990-tallet og fikk sitt store gjennombrudd i min hjerne i løpet av den elleve måneder lange førstegangstjenesten i og rundt Porsangmoen leir i 1995-96. Siden da, fulgte jeg bandet i tykt, men mest tynt, helt frem til de i 2011 overraskende annonserte at de ikke orket mer.
På fjerdeplass på lista “Topp 50 musikkartister” kan man lese mer om mitt forhold til Berry/Buck/Mills/Stipe (etter 1997: Buck/Mills/Stipe) fra Athens, Georgia. De stoppet opp etter å ha gitt ut 303 låter (kilde), derav 178 på de 15 ordinære studioalbumene. De øvrige 125 låtene ble gitt ut på singler, EP-er, greatest hits-kolleksjoner, diverse artister-kolleksjoner (inkl. soundtrack), spesialutgivelser (inkl. gjenutgivelser av gamle album) og singler kun utgitt gjennom bandets offisielle fanklubb.
Personlig har jeg hørt ca. 240 av låtene, så det er en mulighet for at det er noen skatter der ute som jeg ennå ikke har oppdaget (og som jeg kanskje aldri kommer til å oppdage) – og som kanskje hadde gjort seg fortjent til en plass på lista som straks følger. Å plukke ut de 50 låtene jeg liker best, er selvsagt utfordrende, spesielt med tanke på at en slik liste er dynamisk – og et “øyeblikksbilde”: De 50 låtene jeg liker best i dag, er verken de samme som de 50 jeg likte best i fjor og som jeg kommer til å like best om ett år – med unntak av de ti-tjue beste hvis bosted på topp 50-lista er av den mer varige sorten.
Låtskrivere:
Alle låter utgitt før 1997 er kreditert Bill Berry/Peter Buck/Mike Mills/Michael Stipe.
Alle låter utgitt etter 1997 er kreditert Peter Buck/Mike Mills/Michael Stipe.
…med mindre noe annet er oppgitt.
Spillelister:
Spotify: “Topp 50 R.E.M.-låter”
Alle låtene i stigende rekkefølge (fra #50 til #1)
YouTube: “Topp 50 R.E.M.-låter i stigende rekkefølge (fra #50 til #1)”
Kun audio-videoene (ingen musikkvideoer)
50. “FINEST WORKSONG”
Singelversjonen
Original versjon utgitt på albumet Document (1987); singelversjonen utgitt på singelen “Finest Worksong” (1988) og på samlealbumet Eponymous (1988)
Vanligvis skiller ikke singelversjonene seg fra albumversjonene i R.E.M.s låtkatalog. Unntakene kan telles på én hånd, og “Finest worksong” er ett av disse. Albumversjonen så dagens lys i august 1987 sammen med ti andre låter på Document, mens singelversjonen ble lagt ut for salg i mars 1988. “Finest Worksong” ble utgitt som den tredje og siste singelen fra Document, og den ble R.E.M.s siste singel utgitt av I.R.S. Records (etter dette overtok Warner Bros.).
Melodien og teksten er den samme i de to versjonene, så hva er det som skiller dem? Jo, bruk av messing- og treblåsere. Albumversjonen er uten, mens i singelversjonen er brassbandet The Uptown Horns hyret inn for å gjøre en innsats med trompeter, tromboner og saksofoner. Resultatet er vellykket – og ikke minst avgjørende for inkludering i denne topp 50-lista.
Utfra låttittelen å dømme, skulle man tro at dette er en sang om inntektsgivende arbeid. Det kan godt hende den handler om det. Det kan også være en anti-arbeidssang, altså at tittelen er ironisk. Det kan også være politiske undertoner og kontekst innblandet (albumet Document inneholder mange politiske låter). Når jeg leser låtteksten, blir jeg ikke klokere. Men hva så? Musikalsk er dette holdbart i massevis for meg. Jeg liker drivet i låta – og ikke minst blåseinstrumentene som prikker over i-ene.
“The time to rise has been engaged / You're better best to rearrange / I'm talkin' here to me alone / I listen to the finest worksong”
49. “ME IN HONEY”
Out of Time, 1991
Jeg føler litt kognitiv dissonans når jeg hører “Me in honey”: På den ene siden, er musikken oppløftende – ja, innenfor grensen til en gladlåt. På den andre siden, handler teksten om en mann hvis gravide kjæreste ønsker å kvitte seg både med ham og barnet. Mørk tematikk med andre ord. Den beveger seg i samme lende som “Shiny happy people” fra samme album, også det en tilhørelatende gladlåt, men med ironisk distanse til hva teksten egentlig handler om.
Begge de nevnte låter gjestevokaliseres av Kate Pierson fra B-52s (forøvrig et band som kommer fra samme by som R.E.M. (Athens, Georgia)), og låtene hadde ikke blitt de samme uten hennes bidrag. Men “Shiny happy people” ble jeg fort lei av. “Me in honey” sliter jeg med å bli lei av. En feiende mørk og flott avslutning på deres Grammy-vinnende album Out of Time (best alternative rock album).
“Baby's got some new rules / Baby said she's had it with me / There's a fly in the honey / Baby's got a baby with me”
48. “THE WORST JOKE EVER”
Around the Sun, 2004
Jeg har ingen peiling hva denne sangen handler om. Vitsen som fortelles (synges) i første strofe, om en svaksynt “cat burglar” som går inn i en bar, men havner i baret, er langt fra den verste jeg har hørt (den er også litt tankevekkende). Sannsynligvis er vitsen en allegori (“cat burglar” synes å ha dobbel betydning), og sammen med de øvrige strofene, har sangen sikkert en dypere mening. Årstallet 1954 nevnes i andre strofe, så det aner meg at man kanskje bør ha noe kjennskap til amerikansk historie for å få ut sangens fulle mening.
Det er to grunner til at jeg har denne låta blant den øvre sjettedelen av de drøyt 300 låtene bandet har utgitt, nemlig at jeg (1) liker den smittsomme melankolien, og (2) jeg liker sangtittelen. The best songtitle ever? Neppe. Men iallfall blant de bedre.
“You see, there's this feeling that I've heard this one before”
47. “BEACHBALL”
Reveal, 2001
R.E.M., eller mer presist: Michael Stipe, er kjent for å skrive avanserte tekster (til populærmusikk å være), gjerne med mye metaforer og symbolikk, og gjerne med budskap som man må grave og gruble for å finne, og da gjerne et budskap som er det helt motsatte av det man egentlig trodde.
Derfor sitter jeg med en vag følelse av at “Beachball”, til tross for sommerlig melodi og arrangement samt sommerlig og positiv tekst, egentlig handler om noe svært dystert – som ligger og lurer mellom linjene. Jeg har søkt i teksten, og jeg har grublet, men jeg kan ikke finne tegn til mørke. Heller ikke i omtalene og mini-analysene jeg har lest om sangen på internettet, er det tegn som tyder på at denne låta er noe annet enn en beskrivelse av en lat sommerkveld på et typisk sommersted (kanskje i en liten badelandsby på den franske rivieraen ettersom det er noen franske gloser i teksten) med håp i lufta om ytterligere sommerlige eventyr.
But so what?! Hva så om Michael Stipe prøver å lure meg (igjen) med en tekst som tilsynelatende er positiv, men hvor han gjemmer en eller annen “grusom sannhet”? Jeg har tatt et endelig standpunkt: Jeg har vedtatt at denne sangen, for meg, er utelukkende positiv og livsbejaende, og det er flere R.E.M.-fans som er enige med meg der ute. Antakelig er denne låta like straight-forward som “Everybody hurts” og “At my most beautiful”, og med sitt drømmeaktige blåsearrangement (flere på internettet kaller det “yacht rock”), er “Beachball” en deilig og varm avslutning på Reveal – bandets sommeralbum.
“Tonight’s alive / The beachball’s set to fly / Those well tequillaed guys / who smile at strangers”
46. “HOPE”
(Buck/Mills/Stipe/Leonard Cohen)
Up, 1998
En fascinerende låt både musikalsk og tekstuelt. Det elektroniske arrangementet ispedd akustiske elementer, er et fem minutter langt monotont crescendo (i den grad et crescendo kan være monotont) som gradvis går fra enkelt til komplisert og som ender opp i et nokså heftig klimaks. Den fyldige teksten (skrevet i 2. person) er antakelig rettet mot en person som lider av en uhelbredelig sykdom og som venter på å dø – og den synes å inneholde en slags miks av dødsdrømmer og mer bevisste og reflekterte tanker om livet og døden. Kanskje representerer det musikalske klimakset dødstidspunktet – eller at h*n våkner opp fra en av drømmene?
Med andre ord, er ikke denne en spesielt lystig låt, men likevel høyst delikat og interessant, og jeg oppdager stadig nye musikalske elementer mer eller mindre nedgravd i den stadig mer intense og detaljerte lydmiksen.
Leonard Cohen er, interessant nok, kreditert som låtskriver. Det er fordi “Hope” endte opp med å ligne såpass mye på Cohens “Suzanne” – både i melodi og tekststruktur – at R.E.M. tok ingen sjanser på å bli plagiatbeskyldt.
“So you look up to the heavens / and you hope that it's a spaceship / and it's something from your childhood”
45. “TIGHTEN UP”
(Archie Bell/Billy Buttier)
Opprinnelig utgitt som vedlegg til magasinet Bucketful of Brains (nr. 11), 1985; første gang utgitt i albumformat i 1992 som bonusspor på gjenutgivelsen av Reckoning (1984)
R.E.M. blir nok betraktet av mange som et gravalvorlig band, men jeg tør påstå at 10-15 % av låtkatalogen deres består av reale gladlåter, mens 10-15 % av dem igjen, er av den mer lekne og useriøse sorten, spesielt fra deres 80-tallskatalog. “Voice of Harold”, “Walter’s theme” og “King of the road” er eksempler på mer kjente “tullelåter” av R.E.M. (på de to sistnevnte var de drita fulle under innspilningen), da de ble utgitt som b-spor på diverse singelutgivelser samt på b-side- og raritetsalbumet Dead Letter Office (1987). “Tighten up” er noe mindre kjent da den i perioden 1985-1992 kun var å finne på en fleksiplate (grammofonplate laget av myk plast) sammen med det britiske rockemagasinet Bucketful of Brains, utgitt i februar 1985. Låta ble gjort mer allment tilgjengelig da I.R.S. Records utga R.E.M.s fem første studioalbum (pluss Dead Letter Office) i 1992 og 1993.
Originalversjonen; skrevet, fremført og utgitt av r&b- og funkbandet Archie Bell & The Drells; tronet øverst på den amerikanske singellista (Billboard Hot 100) to uker på rad i mai 1968 (den tredje uka ble den tronet ned av Simon & Garfunkels “Mrs. Robinson”) – mens Bell tjenestegjorde i Vietnam (den ble utgitt rett før han reiste). Tittelen virker ironisk, da sangen egentlig handler om å “tighten loose”, i betydningen slippe løs spilleglede og ikke minst danseglede.
Låta er egentlig ingen sang i tradisjonell forstand, men en funkgroove hvor vokalisten (Archie Bell i originalversjonen; Michael Stipe i denne versjonen) roper ut og proklamerer ulike statements og oppfordringer – samt introduserer og kommenterer de ulike instrumentene som er med i grooven (trommer, bass, vibrafon (erstatter orgelet i originalversjonen) og gitar). Proklameringene kommer noe tettere og er mer varierte hos Bell, mens Stipe stort sett bare roper ut “Tighten up!” og “Testify!” når han ikke introduserer sine medmusikanter. Og her er vi ved en annen forskjell mellom originalen og R.E.M.-versjonen, nemlig at Bell stort sett introduserer musikkinstrumenter (han navngir kun én av sine musikanter), mens Stipe har hovedfokus på artistene som spiller disse instrumentene (Bill, Mike, “Mr. Guitar Man” (Peter) og gjestemusiker og produsent Mitch (Easter) på vibrafon).
“Tighten up” (begge versjonene) gjør meg i godt og groovy humør, og det er koselig å oppleve R.E.M. i det lekne hjørnet.
“Testify!”
44. “WORLD LEADER PRETEND”
Green, 1988
Nok en R.E.M.-låt i kategorien “Jeg aner ikke hva sangen handler om, men jeg liker melankolien”. Det kan se ut som (etter noen googlesøk) at handler om en (ensom) person som sliter med en indre krig og muligens noen stormannstanker. Melankolien skapes av nokså uvanlige akkordprogresjoner produsert av piano, stålgitar og cello i tillegg til de mer regulære bandinstrumentene (gitar, bass og trommer).
“World leader pretend” er forøvrig den eneste låta på Green hvis tekst er trykket i cd-heftet – noe som kanskje betyr at bandet selv synes teksten er den mest sentrale på albumet.
“I recognize the weapons / I've practiced them well / I fitted them myself”
43. “ALL THE WAY TO RENO” (YOU’RE GONNA BE A STAR)”
Reveal, 2001 / All the Way to Reno (You’re Gonna Be a Star) (single), 2001
Andre singel fra R.E.M.s sommeralbum. Melankolsk og vakker, og jeg tror jeg vet hva den handler om: Ambisjoner og drømmen om berømmelse. Versene er faktisk finere enn refrenget. Herlig musikkvideo.
“‘Wing’ is written on your feet / your Achilles' heel / is the tendency to dream”
[Spotify] [YouTube: audio; moffisiell musikkvideo]
42. (DON’T GO BACK TO) ROCKVILLE
Reckoning, 1984 / (Don’t Go Back to) Rockville (single), 1984
En ganske så rett-frem country-inspirert “gladlåt” med sjenerøse mengder piano (av typen som spilles av trubadurer på barer). Visstnok hovedsaklig skrevet av bandets bassist Mike Mills allerede i 1980 – som et forsøk på å overtale hans den-gang-kjæreste om å ikke reise tilbake til Rockville, Maryland (en forstad til Baltimore), noe som vil være en bortkastet handling – om ikke for henne, så iallfall for ham.
Til tross for at låta ble utgitt som singel (singel nr. 2 fra album nr. 2), ble det ikke produsert noen offisiell musikkvideo – noe som kan være en del av forklaringen bak at singelen verken kom inn på topp 100-singlelistene i USA eller UK.
Personlig bruker jeg å synge refrenget til denne låta til meg selv, mot slutten av hver sommerferie, bare at jeg erstatter Rockville med Hesseng (en forstad til Kirkenes) – uten at det har hatt noen effekt.
“Don’t go back to Rockville / and waste another year”
41. “LOW”
Out of Time, 1991
Denne låta led motsatt skjebne som låta jeg omtalte ovenfor (“Rockville”): Her ble en offisiell musikkvideo laget til tross for at den ikke ble utgitt som singel. Og for en musikkvideo! Nydelig og delikat av regissør James Herbert! Det kan godt hende jeg skriver mer om den hvis jeg lager en musikkvideo-liste senere.
Om selve låta: Jeg må innrømme at de par første årene jeg hadde albumet Out of Time i min besittelse, brukte jeg å skippe spor 3, “Low”. Jeg syntes den var kjedelig. Men nå synes jeg forlengst den er blitt til en liten skjønnhet med sitt forsiktige arrangement bestående av gitar, bass, orgel, conga-trommer, fire fioliner, to bratsjer, to celloer og en bassklarinett. Neida, disse instrumentene gjør ikke så stort nummer av seg, så jeg står ved at arrangementet er forsiktig.
Hva den handler om? En fyr som er deppa og har gitt opp kjærligheten. Eller: Kanskje han ikke har gitt den helt opp, kanskje han har lyst å føle på kjærligheten, men er ikke lenger i stand til det. Kanskje fordi han har avvist og fortrengt følelsen fra tidligere i livet. Han har det ikke så veldig bra med seg selv, det er iallfall sikkert.
“I skipped the part about love / It seems so silly and low”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
40. “FRETLESS”
Until the End of the World (soundtrack; diverse artister), 1991 / Losing My Religion (single), 1991
En mørk og nydelig sang om et dysfunksjonelt samliv hvor jeg-personen (kanskje parets barn?) forsøker å holde seg nøytral. Antakelig blir det spilt en fretless-bass (antakelig av Mike Mills) i låta, derav tittelen. Om en fretless-bass også kan brukes som metafor på et skrantende forhold, aner jeg ikke, men det gjør det sikkert – det er jo tross alt R.E.M. og Michael Stipe vi snakker om.
Det som er helt sikkert, er at Kate Pierson har en vokal bakgrunnsrolle (akkurat som i #49, “Me in honey”), og sammen med mellotronen, utgjør hun den store forskjellen i denne låta som ble vraket fra Out of Time (kanskje fordi den er “out of context”?), men så dagens lys på soundtrack-albumet til Wim Wenders fiaskofilm Until the End of the World (1991) – og på enkelte utgivelser av singelen “Losing My Religion” (1991). Det første R.E.M.-albumet låta fant sin vei til, var In Time: The Best of R.E.M. 1988-2003 (2CD-utgaven) i 2003, og det var på den jeg oppdaget denne lille skatten.
“He's got his work, and she comes easy / They each come around when the other is gone / Me, I think I got stuck somewhere in between”
39. “THE ONE I LOVE”
The One I Love (single), 1987 / Document, 1987
Kun fire R.E.M.-singler nådde en topp 10-plassering på USAs singleliste (Billboard Hot 100). “The One I Love” er den første av dem (de tre andre er “Stand” (1988), “Losing My Religion” (1991) og “Shiny Happy People” (1991)) – en prestasjon som kanskje aller mest kan skyldes Bill Berrys bastantante tromming og Michael Stipes intense “Fire!” i det som ligner et refreng.
Man kan tolke denne på ulikt vis, men hva låta definitivt ikke er, er en bryllupssang – noe den visstnok ofte er (mis)brukt som. Mye av sangens betydning hviler på hva “prop” (rekvisitt) sikter til: This one (sangen selv) eller the one I love? Fengende er låta åkkesom, og høydepunktet er selvsagt Michael Stipes flammende refreng (etterhvert vokalt ledsaget av Mike Mills og Bill Berry).
“This one goes out to the one I’ve left behind / A simple prop to occupy my time”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
38. “FALL ON ME”
Fall on Me (single), 1986 / Lifes Rich Pageant, 1986
Nok en låt hvor Bill Berry dundrer løs på trommene sine, og nok en låt hvor refrenget består av flotte vokalharmonier fra alle bandmedlemmene unntatt Peter Buck. Her er spesielt Mike Mills i sitt vokale ess, spesielt i verset (mellomspillet) hvor han får skinne alene. Hva sangen handler om (hva som menes med at himmelen står i fare for å falle ned) bryr jeg meg ikke nevneverdig om. For meg handler denne sangen kun om vokalharmoniene.
“Well, I would keep it above / but then it wouldn't be sky anymore / So if I send it to you / you've got to promise to keep it whole”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
37. “AT MY MOST BEAUTIFUL”
Up, 1998 / At My Most Beautiful (single), 1999
Sannsynligvis R.E.M.s mest romantiske sang, og i motsetning til “The one I love” (#39), kan denne trygt spilles i brylluper. Her er det ingen skumle dobbelmening-feller å falle i. Michael Stipe har sagt i en mengde intervjuer at denne sangen er en straight-forward-lovesong – og at det nettopp derfor tok over ett år å skrive ferdig teksten. I begynnelsen lurte jeg på hvorfor “my” brukes i tittelen i stedet for “your”, men det har sannsynligvis med at man selv gjerne synes man er vakker når man er i selskap med et menneske som elsker deg tilbake. Til det er det bare én ting å si: Awwwww… <3
Det musikalske barokkpop-arrangementet kunne passet inn på Beach Boys’ Pet Sounds (1966) med sine vokalharmonier, piano, orgel, klokker og ikke minst bassmunnspill. Celloen i sluttfasen er en nice touch. En annen interessant detalj er at Peter Buck spiller trommer på denne låta (bandets faste trommeslager, Bill Berry, hadde nettopp sluttet) da det ikke var bruk for hans gitartjenester (det er ingen gitarer i miksen her, bortsett fra Mike Mills’ bassgitar).
“I found a way to make you smile”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
36. “BE MINE”
New Adventures in Hi-Fi, 1996
Dette er en kjærlighetssang som har gått for langt. Det er ikke lenger snakk om kjærlighet, men besettelse. Det tok et par tiår før jeg skjønte det. Selv om uglene i mosen nå er funnet, synes jeg fremdeles dette er en god låt. Ja, kanskje synes jeg den er blitt enda bedre med ugler.
“I never thought of this as funny / It speaks another world to me / I wanna be your Easter bunny / I wanna be your Christmas tree”
35. “TONGUE”
Monster, 1994 / Tongue (single), 1995
Musikkmessig, tittelmessig og overflatemessig, er dette en sexy sang. Michael Stipe synger falsetto og musikkinstrumentene spiller eggende. Men det er klart, tar man teksten i nærmere øresyn, finner man ut at: Ja, det dreier seg om sex, men fra en “ugly girl’s point of view”. Stipe inntar perspektivet til en kvinne (det er hovedgrunnen til at han synger i falsett) med lav selvfølelse og som føler at hennes partner puler henne som siste utvei – fordi han ikke finner noen bedre.
Sexy? Kanskje. Trist? Definitivt.
“Call my name / here I come / Your last ditch lay / will I never learn?”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
34. “DEPARTURE”
New Adventures in Hi-Fi, 1996
En rett fram rock ‘n’ roll-låt om at man bør godta at man kan ikke kan oppleve alt man har lyst til her i livet, og at man i stedet for forgjeves forsøk på å jage opplevelser på et sted, bør komme seg videre til neste sted. Iallfall er det slik jeg har lest meg opp til at sangen handler om. Teksten er nemlig så fullpakket av (for meg) uforståelige referanser, at jeg må stole på hva internett forteller meg. Skjønt, det spiller ingen rolle: “Departure” liker jeg på grunn av dens røffe og fengende musikk.
Dette er en av de ti låtene (av 14) på albumet New Adventures in Hi-Fi som ble spilt inn live mens de var på Monster-turnéen i 1995 (“Departure” ble spilt inn under konserten i Auburn Hills, Michigan, 6. eller 7. juni 1995) – noe som resulterer i et ekstra rockete og røffere lydbilde.
“There is so much that I can’t do”
33. “CATAPULT”
Murmur, 1983
Til tross for tullete og non-sensical tekst (aner Michael selv hva han synger om?) som mumles gjennom alle vers, og til tross for den mest skuffende og antiklimatiske slutten i hele R.E.M.-katalogen (iallfall de ca. 240 R.E.M.-låtene jeg har hørt), så er “Catapult” så fengende og poppete at jeg digger den. Prikken over i-en: Gitarspillingen i refrenget.
Fin garasjepop fra bandets debutalbum. Det hadde vært fristende å skrive at etter at denne låta ble utgitt, skjøt bandets karriere fart som en katapult, men den gjorde ikke det (det skulle ennå ta åtte år), så jeg lar være.
“Did we miss anything?”
32. “ELECTROLITE”
New Adventures in Hi-Fi, 1996 / Electrolite (single), 1996
En hyllest til Los Angeles generelt og den 34 km lange veien Mulholland Drive spesielt. Veien er mest berømt for den fremragende utsikten over verdens 21. folkerikeste tettsted med dets 15,5 millioner innbyggere. Tittelen er et ord Michael Stipe fant på da han prøvde å beskrive teppet av lys som møter en når man betrakter megamillionbyen fra veien på kveldstid. Sangen er samtidig en farvelsang til det 20. århundre.
Selv om låta er innspilt under en soundcheck i forkant av en konsert i Phoenix i november 1995, spares det ikke på detaljer med tanke på instrumentering. Hovedkrydderet er guiroen (spilt av Nathan December) som gir låta et særpreg i lag med passelige mengder piano og fiolin. En fin måte å avslutte bandets tiende album på.
PS! Fascinerende musikkvideo.
“Hollywood is under me / I'm Martin Sheen / I'm Steve McQueen / I'm Jimmy Dean”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
31. “SUMMER TURNS TO HIGH”
Reveal, 2001
En enkel (!), rolig og lat Beach Boys-inspirert sommerlåt som legger seg som et behagelig lydteppe jeg kan legge min sommerbrune kropp på. Jeg liker spesielt det elektroniske arrangementet (ispedd lyden av sikader) som åpner og avslutter låta.
“With my bedsheet cape and sandals / circle citronella candles / Summer’s here / The light is raising / hopes and dragonflies”
30. “MAN-SIZED WREATH”
Accelerate, 2008 / Man-Sized Wreath (single), 2008
Teksten på denne er ignorerbar. Ikke fordi den ikke er god, men fordi temaet visstnok er amerikansk politikk. Ikke fordi det er interessant nok, men fordi jeg personlig ikke synes noe særlig om politiske sangtekster – det er ikke helt min greie. Unntaket er hvis den politiske teksten er right-to-the-point, gjerne ispedd masse herlig sarkasme. Men i “Man-sized wreath” må jeg gjennom en vegg av metaforer, symboler og avanserte ord og begreper for å kunne nyttiggjøre meg sarkasmen, og det gidder jeg ikke.
I stedet storkoser jeg meg med låtas energi, for denne er det futt og fart i – som i så mange andre låter på bandets nest siste album Accelerate.
“Turning on the TV and what do I see? / A pageantry of empty gestures all lined up for me / Wow!”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
29. “ALLIGATOR, AVIATOR, AUTOPILOT, ANTIMATTER”
Collapse into Now, 2011
Samme type låt som den overfor (#30), men denne har en tekst det er lettere for meg å relatere meg til. Det vil si, Michael Stipe har sagt at den handler om en tenåring som er høy på testosteron – noe jeg aldri var i min ungdom, men i mitt yrkesliv har jeg hatt mye med slike å gjøre. I tillegg berikes låta med kvinnelig vokal: Peaches.
Denne låta, fra R.E.M.s siste album, ble ikke sluppet som single, men i likhet med de andre elleve låtene på skiva, ble det laget musikkvideo også til denne. Med Peaches. Verdt å sjekke ut.
“I feel like a contradiction / I'm a walking science-fiction / I don't know which way to turn / I've got a lot to burn”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
28. “ORANGE CRUSH”
Green, 1988 / Orange Crush (single), 1988
Både tekst, instrumenter og lydeffekter (inkludert ropende offiserer og soldater) levner liten tvil om hvor tankene bør gå når man lytter til denne rockeren, nemlig krig. Tittelen gir også hint om hvilken krig, men jeg skal ikke innbille mine lesere at jeg fant det ut uten å google: I Vietnamkrigen ble nemlig giftmiddelet Agent Orange brukt av U.S. Army til å sprøyte over vietnamesisk skog slik at bladene fort falt av – for på denne måten å gjøre det vanskeligere for de nordvietnamesiske soldatene å gjemme seg.
Peter Buck er i sitt ess her med sine herlige gitarriff, og sammen med Bill Berrys trommer, fyrer han løs med kanskje det mest “dødelige” avslutningssekundet i hele R.E.M.s låtkatalog. Det sitter som et maskingevær.
“We are agents of the free / I've had my fun and now it's time / to serve your conscience overseas”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
27. “BOY IN THE WELL”
Around the Sun, 2004
En klang- og stemningsfull melankolsk låt om to personer fra en småby (sannsynligvis deres oppvekstby). Den ene (jeg-personen) vil vekk derfra, den andre vil bli. Jeg-personen sier: “Fett nok! Du får bare bli her, da! Men jeg advarer deg: Du kommer til å drukne, du kommer til å bli the boy in the well.” Eller noe i den moll. Mistanken om at jeg-personen føler han må flykte fra hjembyen fordi han ikke får være seg selv der, er påtrengende gjennom hele låta – hvis pre-refreng (“It’s that sinking feeling…”) er det musikalske høydepunktet for meg.
“Look at this / it's me / walking away / Look at you / drowning / on display”
26. “WALK UNAFRAID”
Up, 1998
En innspilling full av instrumentale detaljer – nok et bevis på at R.E.M. nektet å ta arrangementsmessige snarveier. Ta for eksempel sporets siste minutt: Lykke til til dem som prøver å gjenskape det lydbildet og alle dets bestanddeler. Ellers er bandet i “teaser-mode” ved å være gjerrig på refrenget de tre første minuttene, men de som venter på noe godt, får det godt.
“Walk unafraid” er forøvrig en anti-konformitetssang. Den handler om å våge å gå sine egne veier uten å la seg presse av den gemene hop.
“Walk unafraid / I’ll be clumsy instead”
25. “IT’S THE END OF THE WORLD AS WE KNOW IT (AND I FEEL FINE)”
Document, 1987 / It’s the End of the World as We Know It (And I Feel Fine) (single), 1987
Kanskje ikke så merkelig, men denne sangen opplevde kraftig oppsving på diverse nedlastnings- og strømmelister i mars 2020, og den har fått plass i en rekke apokalypse- og covid 19-relaterte spillelister. Den har også ved tidligere hendelser fått økt popularitet, f.eks. 11. september-angrepet i 2001 og da Donald Trump vant presidentvalget i 2016.
Bevissthetsstrømmeteksten som “It’s the end of the world as we know it” er preget av, ble skrevet i 1987. Det skjedde sikkert urovekkende ting i verden på den tiden også, f.eks. den kalde krigen og oppblomstringen og spredningen av aids/hiv, men Michael Stipe refererer ikke til noen bestemt hendelse i sangteksten, noe som har hjulpet sangen til dens udødelige status. Derimot nevnes ordet “hurricane”, så kanskje låta får oppleve nye oppsving på hitlistene etter hver klimarapport som FNs klimapanel gir ut i årene som kommer.
Jeg er personlig ikke så opphengt i teksten i denne låta, iallfall ikke i versene. Teksten i refrenget derimot (som er identisk med teksten i tittelen) passer meg bedre. Kombinert med låtas rock-groove, blir summen en låt å kose seg til. For jeg ser ikke sangen som et pessimistisk verk, men snarere optimistisk:
Jeg ser nemlig på tittelen som en reise i sinnstemninger: “It’s the end of the world” er selvsagt pessimistisk (jeg ser for meg at verden bokstavlig talt eksploderer). Med “as we know it”, glir tittelen over fra pessimistisk til realistisk; mens med “and I feel fine” glir den over fra realistisk til optimistisk. Med andre ord: “Its the end of the world as we know it (and I feel fine)” er for meg en apokalyptisk gladlåt.
“That's great / it starts with an earthquake / birds and snakes /and aeroplanes / And Lenny Bruce is not afraid”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
24. “NEAR WILD HEAVEN”
Out of Time, 1991 / Near Wild Heaven (single), 1991
En vokalharmonisk delikatesse. Lag på lag med nær-himmelsk “bab-bab-bab-baa” og “ooo-iii-ooo”. Sangen handler om et nokså langvarig forhold hvor det er noe som ikke stemmer – noen sentrale følelser som burde være der, er der ikke lenger. Man er “near wild heaven”, men “not near enough”.
Med andre ord er dette nok en R.E.M.-låt med ironisk distanse mellom (bedrøvelig) tekst og (lystig) musikk. Men for meg, i tilfeller hvor tekst og musikk konkurrerer i mitt hode, vinner som regel musikken. Dermed blir tittelen på denne låta beskrivende for min sinnsstemning hver gang jeg hører den. Musikkvideoen er også å bli glad av.
“Near Wild Heaven” er forøvrig den andre og siste R.E.M.-singelen med Mike Mills som hovedvokalist (den første: “Superman” fra 1986).
“Whenever we hold each other / we hold each other / There's a feeling that's gone / Something has gone wrong”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
23. “LIVING WELL IS THE BEST REVENGE”
Accelerate, 2008
Er man godt bevandret i popens verden, er det lett å bli villedet av den tittelen. Et samlivsbrudd. Én av partene prøver å overbevise den andre om at bruddet ikke betød noe ved å vise at man nå lever herrens glade dager. Denne betydningen klamret jeg meg også til inntil jeg for et par dager siden leste resten av teksten (og fortolkninger av den) og skjønte at også denne, i likhet med de fleste låter på R.E.M.s nest siste album, handler om amerikansk politikk, nærmere bestemt om Bush-administrasjonen.
Men det får så være. Jeg liker den likevel. Om så bare på grunn av energien. En høyenergisk start på et energisk album.
“Don't turn your talking points on me / History will set me free / The future's ours / and you don't even rate a footnote now”
22. “IMITATION OF LIFE”
Imitation of Life (single), 2001 / Reveal, 2001
R.E.M.s første single i det tredje årtusenet, og, i sterk konkurranse med “Leaving New York”, den mest kjente R.E.M.-singelen i det tredje årtusenet – en single som er minst like kjent for sin innovative musikkvideo som sangen selv. Lystig, lett og skinnende – ja, nesten som sukkerspinn og kanel. En velsmakende rett av strykere, skranglegitar, keyboard og krystallklar vokal.
Tema: Vår lengsel etter kjendislivet.
Budskap: Kjendislivet er ikke noe å trakte etter.
Synsvinkel: Fra en kjendis.
“You want the greatest thing / the greatest thing since bread came sliced”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
21. “WENDELL GEE”
Fables of the Reconstruction, 1985 / Wendell Gee (single), 1985
Fables of the Reconstruction (deres tredje album) er det R.E.M.-albumet jeg liker minst, men det avsluttes med ett av dere tre beste avslutningsspor (marginalt overgått av #17 og #19 på denne lista). “Wendell Gee” er visstnok oppkalt etter en virkelig person, etter sigende en bilmekaniker og eksentriker fra R.E.M.s hjemtrakter i Georgia. I låta virker det som han dør, men den virkelige Wendell Gee døde visstnok ikke før i 1996. Jeg lurer på om han selv fikk høre denne låta og synes om den likedan som meg, nemlig rørende og trist.
Med fele og banjo, er “Wendell Gee” den mest countryaktige singelen bandet har utgitt. Den var albumets tredje og siste singel, og den første R.E.M.-singelen som kom inn på UK Singles Chart (Top 100). Likevel ble det ikke produsert noen musikkvideo. Den kunne vært interessant å se hadde den eksistert.
“There wasn’t even time to say goodbye to Wendell Gee”
20. “TEXARKANA”
Out of Time, 1991
Texarkana er et tettsted (150 000 innb.) midt på delstatsgrensen mellom Texas og Arkansas (Tex = Texas; ark = Arkansas; ana = Louisiana (som ligger 40 km unna)). Befolkningen fordeler seg likt mellom de to statene og delstatsgrensen går gjennom byen (i nord-sør-retning) i form av State Line Avenue. (På tiden da R.E.M. ga ut sitt gjennombruddsalbum, var Arkansas-siden (østsiden) av State Line Avenue preget av en lang rekke med liquor-stores fordi alkoholsalg var totalforbudt på Texas-siden (vestsiden) av tettstedet. (Men fra 2014 er alkoholsalg tillatt på begge sider av delstatsgrensen.)) På noen måter kan man dermed si at dette er et tettsted uten identitet (eller i det minste opplever identitetsforvirring) – noe som gir grobunn for god poesi, f.eks. i form av en låttekst.
Men ingenting i teksten til R.E.M.s “Texarkana” handler om tettstedet. Dette skyldes at tittelen er noe som henger igjen etter demo-versjonen av låta, hvor tettstedet blir nevnt i refrenget: “When I'm there in Texarkana / where's that county line / another county line”. Tydeligvis oppsto det misnøye med ikke bare originalteksten, men også originalvokalen. Ny tekst ble skrevet fra bunnen av, og bassist Mike Mills ble satt til å synge den. Det eneste som overlevde fra demoversjonen var mesteparten av melodien og deler av arrangementet – samt tittelen.
Det musikalske sluttresultatet er en vesentlig forbedring fra demo-versjonen i denne skribentens ører. (Det skulle vel egentlig bare mangle: demo-versjoner er jo vanligvis tynnere saker enn sluttproduktet.) Mike Mills avleverer den nye teksten, om ensomhet og håp, med en naiv inderlighet. Strykere er blitt lagt til lydbildet og gjør det hele fullkomment. Så får jeg se gjennom fingrene at enkelte deler av teksten er blitt kanskje i overkant søtladen:
“Forty-thousand stars in the evening / look at them fall from the sky / Forty-thousand reasons for living / forty-thousand tears in your eyes”
19. [Uten tittel]
Green, 1988
Avslutningssporet, en såkalt “hidden track”, på bandets sjette album har aldri fått noen ordentlig tittel. På cd-utgivelsen jeg innehar, er den ikke engang nevnt på baksiden av coveret (kanskje ikke så rart ettersom vi har med en “hidden track” å gjøre), mens på selve compact-discen finnes iallfall en hentydning: “11. ”, står det der. På Spotify har den fått benevnelsen “Untitled”, og det er stort sett denne som brukes når R.E.M.-fansen omtaler sangen. Den juridiske tittelen (copyright-tittelen) er derimot “11”, og jeg har også sett benevelser som “Eleven”, “11th Untitled Song”, “The Eleventh Untitled Song” og “So awake volunteer” (som kan ha vært arbeidstittelen). Som det heter: Kjært barn har mange navn.
Og kjært er forholdet jeg har til denne skjulte skatten. Det at den er noe ensformig i struktur (ingen refreng og ellers lite variasjon), blir veiet opp av den særdeles oppløftende vokalharmonien som presteres av Michael Stipe (hovedmelodi) og Mike Mills (kontrapunkt-melodi) – og av den relativt korte lengden på låta (3'10) som gjør at jeg aldri rekker å bli tilstrekkelig oppmerksom på ensformigheten. Vokalharmonien er så skjønn at jeg egentlig ikke bryr meg om hva det synges om, nemlig om det å være mye bortreist og dermed savne sin familie.
Fun fact: Peter Buck (bandets gitarist) spiller trommer på denne, mens Bill Berry (bandets trommis) spiller gitar – noe som gjør innspillingen sjarmerende uprofesjonell.
“This world is big and so awake / I stayed up late to hear your voice”
18. “7 CHINESE BROS.”
Reckoning, 1984
Visstnok basert på barneboka The Five Chinese Brothers (Claire Hutchet Bishop, 1938) som jeg overhodet ikke har noen forhold til. Men så er heller ikke teksten på noen måte grunnen til at jeg digger “7 Chinese bros.” Det får nemlig de diggbare gitarriffene og det slagkraftige pianoet ta æren for.
Apropos tekst, her er en fun fact: “Voice of Harold” (b-siden på singelen “So. Central Rain (I’m Sorry)”, 1984)) er identisk med “7 Chinese bros.” bortsett fra at teksten er byttet ut med opplesning fra baksiden av en tilfeldig valgt LP, nemlig The Joy of Knowing Jesus (1983) av gospelgruppa The Revelaires.
“Seven Chines brothers swallowing the ocean / Seven thousand years to sleep away the pain”
17. “FIND THE RIVER”
Automatic for the People, 1992 / Find the River (single), 1993
Den sjette og siste singelen fra Automatic for the People, som ble sluppet et drøyt år (54 uker) etter at moderalbumet ble utgitt, ble langt fra noen suksess på hitlistene. Kanskje var folk (og radiostasjoner) gått litt lei av R.E.M. og den dundrende suksessen til Out of Time (1991) og Automatic for the People (1992) med den medfølgende intense medieeksponeringen verden over. Ti singler fra disse to albumene ble kanskje en smertegrense. Vel, dette er egentlig bare spekulasjoner fra min side.
Det det ikke kan spekuleres i, er hva sangen har betydd for meg. Jeg liker den veldig godt i dag, men enda bedre i min studietid. Låtas håpefulle budskap om havet av muligheter som ligger foran meg (jeg må bare finne én av de mange elvene som leder til havet først), kombinert med den skjøre og melankolske stemningen, først og fremst fremkalt av Bill Berrys melodika* og Mike Mills’ piano, berørte mange strenger hos en ung og usikker NTNU-student.
Michael Stipes oppramsing av diverse planter, blomster, frukter og urter (bergamott, indigo, ingefær, koriander, pors, vetiver m.fl.), får stå for hans regning. Hva disse vekstene representerer, bryr jeg meg fint lite om. Innsjøen, elva og havet er mer enn gode nok symboler for meg. Enkle, effektive og udødelige. Merkverdig botanikk til tross, “Find the river” er for meg, riktignok i sterk konkurranse med “Wendell Gee” (#21) og den uten tittel (#19), det aller beste av totalt femten avslutningsspor i R.E.M.s albumkatalog.
*) Inntil nå, har jeg trodd det var snakk om munnspill (harmonica), men etter nærmere granskning i offisielle kilder, viser det seg at det er snakk om dets nære slektning: melodika (som har samme “innmat” som munnspill, men med munnstykke og tangenter).
“I have got to leave to find my way / watch the road and memorize / this life that pass before my eyes”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
16. “ELECTRON BLUE”
Around the Sun, 2004 / Electron Blue (single), 2005
Michael Stipe har på en rekke konserter annonsert denne sangen ved å si at “Electron blue” er et futuristisk stoff (drug) som som består av lys (light). Med denne annonseringen, ser jeg selvsagt låta og teksten i et litt annet lys enn tidligere – da jeg ikke hadde noe peiling. Men for all del: Låta hadde kapret en 16. plass på denne lista åkkesom, og det er på grunn av det elektroniske lydbildet – eksotisk til R.E.M. å være. Faktisk er denne låta den mest synthesizer-tette i hele R.E.M.-katalogen, og kanskje den eneste synthesizer-drevne R.E.M.-låta (mulig at “Leave” (1996) også kommer inn i denne kategorien), for låta hadde mistet mye effekt dersom den hadde vært akustisk.
På en måte er elektronikken med på å illudere følelsen og sinnstilstanden man gjerne er i når man er ruset på kjemiske substanser (uten at jeg har inngående kjennskap om noe annet enn etanol, men jeg har jo lest litt), og i teksten finner man poetiske linjer som kan passe til å beskrive både rusens oppturer og nedturer. Likevel er det noen tekstpassasjer jeg ikke får helt til å passe inn i rusbildet. Men skitt au! Musikken er delikat og i toppsjiktet på R.E.M. melankolibarometer.
“It's hard to focus on more than what's in front of you / Electron blue”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
15. “MAKE IT ALL OKAY”
Around the Sun, 2004
En tilhørelatende rett-frem kjærlighetssang av typen bitter, dog med et par Jesus-referanser som skaper noe usikkerhet hos denne lytteren (skal de tolkes som pro-kristne, anti-kristne eller nøytrale?). Men igjen, som med de fleste andre R.E.M.-låter: Låtas musikalske kvalitet (melodilinje, hooks, arrangement osv.) gjør at jeg ikke lar lyriske forstyrrelser forstyrre min helhetsopplevelse. Måten ordene høres ut er ofte viktigere enn hva ordene betyr.
Jeg-personen i “Make it all okay” tar iallfall et ganske kraftig oppgjør med sin ex-partner som, etter å ha forlatt ham for en stund tilbake, nå kommer mer eller mindre tryglende tilbake, hvorpå jeg-personen standhaftig avviser ex-partnerens ønske om å “make it all okay”. Om disse to “turtelduene” ender opp som par igjen, er overlatt til lytteren å spekulere i.
For meg fungerer denne balladen på alle nivå, med partiene med “Didn’t you, now?”, “It’s a long, long, long road” og den musikalske avleveringen av Jesus-referansene, som de tre høydepunktene.
“So our past has been rewritten / and you threw away the pen / You'd said that I was useless / but now you'll take me in again”
14. “I’LL TAKE THE RAIN”
Reveal, 2001 / I’ll Take the Rain (single), 2001
En vinterlig låt på sommeralbumet Reveal – og en aldri så liten “tearjerker” av en R.E.M.-ballade hvis eneste negative aspekt er at den. dvs. albumversjonen (originalversjonen), kanskje er ett minutt for lang. Ett minutt er riktignok tatt bort på singleversjonen (videoversjonen), men denne lider av så uheldige redigeringsløsninger, at jeg likevel foretrekker albumversjonen. Og det er jo nettopp dette, det å velge blant to “onder”, denne låta handler om.
De to ondene det er snakk om er (1) bli værende i et ikke-fungerende og destruktivt parforhold eller (2) velge å være ensom – det sistnevnte symbolsk representert av regn. Og det sistnevnte er åpenbart det valget han faller på. Med andre ord er “I’ll take the rain” også en breakup-sang – nydelig levert av Michael Stipe og hans medmusikanter.
“If this is what you're offering / I'll take the rain”
[Spotify] [YouTube: audio (5'51); offisiell musikkvideo (4'37)]
13. “DAYSLEEPER”
Daysleeper (single), 1998 / Up, 1998
R.E.M.s første single som trio kan handle spesifikt om det å ha en nattjobb eller generelt om det å leve et isolert og ensomt opp-ned-liv i forhold til den gemene hop. Her er det bare å velge. Uansett, følelsen av ensomhet, isolasjon, fremmedgjøring, tristhet, trøtthet og apati skinner igjennom denne mid-tempo-balladen. Synthlyden som åpner og avslutter låta, og som dukker opp midtveis (1'55), er en lekker detalj, og for meg prikken over i-en i denne innspillingen.
“Fluorescent flat caffeine lights / It’s furious balancing”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
12. “THE GREAT BEYOND”
The Great Beyond (single), 1999 / Man on the Moon (soundtrack; diverse artister), 1999
“En salme for den som ikke har noen gud og ikke venter seg en hinsidig himmel, men som tar saken i egne hender og kaster seg ut i tilværelesens store vrimmel”. Slik lyder Anne Grete Preus sine ord på låta “Vrimmel” som kom ut på albumet med samme navn i 1996. Tre år senere kommer R.E.M. med en tematisk oppfølger. “The Great Beyond” handler om å være nysgjerrig, undrende, livsbejaende, verdsette skjønnhet i mennesker og steder – og å søke svar og mening utenfor religionens sfærer.
Musikalsk sett, vil jeg beskrive de tre første minuttene som en “teaser” – i den forstand at bandet er ekstremt gjerrige på refrenget (spesielt på 1'11, hvor refrenget de har bygget så fint opp til, ikke kommer (nesten litt irriterende)). Men etter 3'14 får man betalt for tålmodigheten, og de siste to minuttene får man servert det nær-euforiske refrenget igjen og igjen og igjen og igjen (et par ganger færre i musikkvideoen hvor låta er 40 sekunder forkortet) gjennom en “wall of sound” – en mur av velklang, først og fremst bygd opp av lag på lag av strykere.
Med denne låta tok R.E.M. et storartet og verdig farvel med det 20. århundre.
(Og jo, den er også en oppfølger til bandets 1992-slager “Man on the Moon”. Begge låtene kan relateres sterkt til den amerikanske underholdningsartisten Andy Kaufman, og begge er å finne på soundtracket til Man on the Moon (1999) – filmen om Andy Kaufman, spilt av Jim Carrey. Den skal jeg nok se en gang.)
“I want the hummingbirds / the dancing bears / sweetest dreams of you”
[Spotify] [YouTube: audio (5'05); offisiell musikkvideo (4'17)]
11. “I BELIEVE”
Lifes Rich Pageant, 1986
Og prisen for R.E.M.s beste 80-tallslåt går til…”I believe”! De to elementene som ble avgjørende for at den strakte seg noen hestehoder foran 80-tallets nest beste R.E.M.-låt, “7 Chinese bros.” (#18), er banjoen i innledningen og den nitten sekunder lange trekkspill-soloen omtrent midtveis. Begge disse instrumentene er forbausende lite brukt i bandets låter tatt i betraktning det ubestemte, men store antallet instrumenter de (og gjestemusikere) har brukt på de 15 R.E.M.-albumene. Så da er det ekstra pirrende at banjoen og trekkspillet dukker opp i én og samme låt. Banjo-innledningen pirrer nysgjerrigheten om hva som kommer, mens trekkspillet skaper en ekstra varme i lytteopplevelsen.
Mens de to nevnte instrumentene er det som skiller første- og andreplassen på lista over R.E.M.s 80-tallslåter, er det drivet og energien i “I believe” som gjør at den i det hele tatt havner på denne topp 50-lista. “Joyful” er et ord som ofte er brukt blant R.E.M.-fansen til å beskrive låta, noe jeg må si meg enig i. “Gledefylt”, sier Google Translate, og det kan nok stemme. Er låta fylt med glede? Ja, det er den. Blir jeg full av glede? Ja, det blir jeg.
Slik jeg opplever “I believe”, handler den ikke om å tro, men heller om å ha trua. På seg selv, på andre levende vesener, på forandring i tilværelsen med mye mer.
“I believe in coyotes / and time as an abstract”
10. “I’VE BEEN HIGH”
Reveal, 2001
Michael Stipes melankolske tekstleveranse er én fascinerende ting med denne låta. En annen er alle de soniske detaljene som foregår i bakgrunnen: trommemaskinens finurligheter, orgelet som kommer inn ved ettminuttsmerket og de elektroniske eksentrisitetene som kommer inn ved halvannetminuttsmerket – for å nevne et utvalg.
Når det gjelder temaet, er tittelen en ledetråd – men jeg tror låta kan avskrives som en ren rusmiddel-låt. Dette handler nok om noe større og viktigere.
“Have I missed the big reveal?”
9. “THE LIFTING”
Reveal, 2001
Hele sju av de tolv sporene på albumet Reveal har klart å lure seg inn på denne topp 50-lista! Og aller høyest av dem: åpningssporet “The lifting”. Akkurat som tilfellet “Texarkana” (#20), er tittelen en overlevende fra demoversjonen (“You said you found the lifting”). Selv om “lifting” ikke nevnes i den endelige versjonen, så er tittelen særdeles beskrivende for sinnsstemningen jeg ofte kommer i når jeg hører låta.
Teksten har jeg ikke klart å bryte ned til noe helhetlig budskap/mening, men den inneholder noen interessante fragmenter. For eksempel foregår det et seminar i teksten, antakelig om livsmestring. En dose søvnløshet får vi også servert, et slags ekko fra “Daysleeper” (#13) som ble utgitt tre år tidligere.
Men føkk teksten! Det desidert mest interessante i denne låta er den altoppslukende musikken og den detaljerte produksjonen som tilsammen skaper et spacy lydbilde som nærmest tar meg til uante høyder. Det er fristende å kalle “The lifting” for en nesten fem minutter lang elektroakustisk orgasme. Den er i alle fall et meget oppløftende musikalsk produkt.
“Once settled into sleep / you have watched on repeat / the story of your life / across the ceiling”
8. “WHAT’S THE FREQUENCY, KENNETH?”
What’s the Frequency, Kenneth? (single), 1994 / Monster, 1994
En veldig skurrende innspilling med masse vrengte gitarlyder og nedgravd vokal – men akk så fengende! Så fengende at jeg mange ganger har sunget/nynnet den selv om jeg ikke aner hvordan teksten går (det går som regel i hjalmar-engelsk). Jeg tror heller ikke det er mange med engelsk som morsmål som får med seg alt Michael Stipe synger.
Heldigvis har man moderne hjelpemidler på internett (som f.eks. SongFacts.com, SongMeanings.com og et virvar av andre lyric-sider – samt YouTube) som man kan benytte seg av for å finne mer eller mindre korrekte sangtekster, og jeg må innrømme at jeg ble ikke særlig klokere da jeg endelig leste den komplette teksten til “What’s the frequency, Kenneth?” for ikke lenge siden. Men ifølge de fleste forståsegpåere er temaet generasjonskløft, iallfall den kløfta som eksisterte på 90-tallet. Middelaldrende menn versus “Generasjon X”. Og låtas jeg-person henvender seg til den unge generasjonen og forsøker å finne ut hva “greia” (the frequency?) er.
Men at jeg ikke skjønner verken tekst eller tema, har for meg ikke spilt noen rolle i alle de 27 årene jeg har hatt et forhold til denne låta – et forhold som startet på samlealbumet Absolute Music 12, sammen med samtidige hits som Rednex’ “Cotton Eye Joe”, Whigfields “Saturday night”, The September Whens “Cries like a baby” og Lisa Ekdahls “Vem vet?”. Jeg har digget låta for dens riff, hooks og generelle kulhet. Spesiell kul er den ekstra gitaren (den med en “vibrerende” lyd) som dukker opp i refrenget.
Men det kuleste av alt? Tittelen. (Her er forresten historien bak tittelen (for de spesielt interesserte) (men den og sangtemaet har ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre)).
“'What's the frequency, Kenneth?' is your Benzedrine, uh-huh / I was brain-dead, locked out, numb, not up to speed”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
7. “IT HAPPENED TODAY”
It Happened Today (single*), 2010 / Collapse into Now, 2011
*) Om “It happened today” kan regnes som en single, er et definisjonsspørsmål i vår moderne internettalder. Til forskjell fra tre andre låter på albumet Collapse into Now, fikk den aldri en egen fysisk utgivelse (cd-single, 7’’ vinyl etc.), et kriterium mange konservative musikkonsumenter mener må fylles for at noe kan kalles single. Derimot ble det laget musikkvideo** og artwork – og ikke minst: Den ble gjort tilgjengelig som enkeltlåt tre måneder før Collapse into Now ble utgitt (albumet ble sluppet 7. mars 2011), via kanaler som YouTube (en offisiell lyric-video ble lagt ut der 22. desember 2010) og som en nedlastbar låt for alle som kjøpte albumet på forhånd (pre-order) på digitale musikksalgsteder (Amazon, iTunes etc.). Spesielt det sistnevnte, at man betaler penger og får en låt som gjenytelse, dvs. tilstedeværelsen av en pengetransaksjon, er for mange (konservative eller ei) et kriterium for en single.
**) Det ble laget offisielle musikkvideoer til samtlige tolv låter på Collapse into Now.
“It happened today” er en lykksalig låt fremført av R.E.M. med Joel Gibb (fra indiepopbandet The Hidden Cameras) og Eddie Vedder (fra rockebandet Pearl Jam) som gjestevokalister, og den er å finne på R.E.M.s femtende album, Collapse into Now, som skulle vise seg å bli bandets siste. Som vanlig trer verken tema, budskap eller handling klart fram av sangens tekst. Det jeg derimot har en følelse av, er at (1) det foregår noe metafysisk, altså en låttekst om det å skrive en låttekst, og (2) det foregår en slags feiring (derav gjentatte “Hip-hip hooray”), men det er umulig å si om det er en ironisk eller reell feiring. Jeg har også en følelse av at “it” kanskje kan være en åpenbaring, erkjennelse eller en viktig avgjørelse – kanskje avgjørelsen om å legge ned instrumentene og avslutte virksomheten som band?
Teksten presenteres i de 37 første prosentene av låta. De øvrige 63 % er en eneste lang jubalong – en ordløs allsang (hvor gjestevokalistene Joel Gibb og Eddie Vedder joiner med) i tonearten glad, som jeg skulle ønske (1) inneholdt større mengder mandolin og trompeter (disse instrumentenes nærvær er litt for høflig etter min smak) og (2) varte i noen flere minutter (iallfall like lenge som na-na-na-partiet i The Beatles’ “Hey Jude”). Riktignok er musikkvideo-versjonen av låta utvidet, men det er dessverre “feil” parti av låta som utvides.
Litt merkelig at denne sangen er spor 5 på albumet. Den burde vært plassert sist (spor 12). For meg er nemlig “It happened today” R.E.M.s svanesang – en verdig og frydefull avslutning på bandets 32 år lange eksistens.
“Yes, I will rhyme that after / After all I've done today / I have earned my wings”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo (med utvidet versjon av låta)]
6. “BELONG”
Out of Time, 1991
En låt om forholdet mellom en mor og hennes (lille) barn, men også om hvordan en stor omveltende hendelse i samfunnet – som moren bevitner gjennom media (“Those creatures jumped the barricades / and have headed for the sea”) – påvirker mor/barn-forholdet. Gjennom sin monolog (teksten prates, ikke synges) kommenterer Michael Stipe “trekantdramaet” mellom mor, barn og media – men uten å spesifisere noen konkret faktisk hendelse. Stipe har sagt i ettertid at det er snakk om en positiv hendelse, iallfall for moren som nå føler på frihet og en helt ny type tilværelse (“Her world collapsed early Sunday morning”) for henne og barnet.
Det var om teksten. Og den er interessant nok. Nå skal jeg skrive litt om musikken også: Den er vidunderlig. Det ordløse refrenget synges flerstemt av Stipe, bassist Mills og trommis Berry, og resultatet er en aldeles frydefull vokalharmoni – lekkert akkompagnert av bassgitar og piano. Begge instrumentene er spilt av Mills, men det er spesielt som bassgitarist at Mills briljerer her. Refrenget kan på godt engelsk (av mangel på tilsvarende norsk ord) beskrives som “haunting”, og man får servert rikelige mengder av det: Cirka halvparten av låta består av refrenget, og da skulle man kanskje tro at man blir lei av det, men jeg klarer ikke å bli lei av de deilige harmoniene her. Harmoniene blir en tanke mer instense for hver gang refrenget gjentas, og jeg legger ikke skjul på at gåsehuden er på sitt mest sprengende på siste refreng.
“Belong” utstråler varme, optimisme og fryd. Jeg digger den!
“She began to breathe / to breathe at the thought of such freedom / stood and whispered to her child / belong”
5. “E-BOW THE LETTER”
E-Bow the Letter (single), 1996 / New Adventures in Hi-Fi, 1996
Da har vi endelig kommet til avdelingen for populærmusikalske mesterverk, noe jeg trygt slår fast at topp 5-låtene på denne lista er. Det er tre hovedfaktorer som gjør “E-bow the letter” et mesterverk i mine ører: (1) Peter Bucks e-bow (=electronic bow; en liten håndholdt anordning som manipulerer lyden på en gitar); (2) ordene Michael Stipe benytter seg av og måten han fremfører dem på (ettersom ordene er fra et brev, blir fremføringen i grenselandet mellom synging og snakking) og (3) Patti Smiths unike og gåsehudfremkallende gjestevokal. Og hører man godt etter, kan man høre eminent mellotron- og basspilling av Mike Mills også. Tilsammen blir dette et stemningsfullt og enestående produkt som er ulikt alt annet R.E.M. har utgitt – samtidig som det er umiskjennelig R.E.M.
Å dekryptere teksten vil aldri falle meg inn – til det er den altfor avansert. Men jeg tror de mest sannsynlige temaene man kan trekke ut av ordflommen (brevet) er berømmelse, rus, ensomhet, savn og sorg.
Musikkvideoen: Production-design i verdensklasse!
“Smoke it / drink / here comes the flood / anything to thin the blood / These corrosives do their magic slowly and sweet”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
4. “EVERYBODY HURTS”
Automatic for the People, 1992 / Everybody Hurts (single), 1993
En av musikkhistoriens mest kjente trøstehymner og anti-selvmord-sanger. Teksten er forbausende straight-forward til R.E.M. å være – uten doble meninger eller skjulte budskap. Musikken er også enkel, iallfall til å begynne med: Gitar, orgel og en trommemaskin. Men etterhvert kommer det inn strykere (arrangert av Led Zeppelins bassist og keyboardist John Paul Jones) og til slutt trommene til Bill Berry.
Teksten spiller en enorm rolle. Låta hadde neppe fått den statusen den har fått (og hadde neppe kommet høyt på denne lista) hvis teksten for eksempel hadde handlet om politikk. Og det finnes ingen andre som kan synge teksten på en så sår og hjertevarm måte som Michael Stipe.
“Everybody hurts” er en funksjonslåt (en leilighetsballade, om man vil). Den er laget med kun ett mål for øyet: Å gi lytteren håp og styrke i ensomme studer og tunge tider. Den vil ikke fungere like bra hvis man lytter til den i lykkelig modus (f.eks. hvis man vinner én million i Joker – eller når RBK slår Molde). For meg har denne låta fungert etter hensikten cirka hundre ganger siden jeg hørte den første gang i den amerikanske tv-serien My So-Called Life (norsk tittel: Angela) i 1994/1995, med 15 år gamle Claire Danes og 22 år gamle Jared Leto i sine gjennombruddsroller.
“Don’t throw your hand”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
3. “NIGHTSWIMMING”
Automatic for the People, 1992 / Nightswimming (single), 1993
“September’s coming soon”, synger Michael Stipe i “Nightswimming”, så dette er en augustsang/sensommersang. Det lyriske jeget sitter i bilen på vei hjem fra et frigjørende nakenbad og reflekterer over tidens ubønnhørlige flyktighet. Refleksjonen er tonesatt av Mike Mills’ piano, Deborah Workmans obo, tre bratsjister, fire cellister og seks fiolinister – arrangert av John Paul Jones, dirigert av George Hanson.
Æres den som æres bør for denne fortryllende innspillingen framført av halve R.E.M.: Trommis Bill Berry og gitarist Peter Buck er nemlig ikke involvert (men de har bidratt med komposisjon).
“The photograph on the dashboard / taken years ago / turned around backwards so the windshield shows / every streetlight reveals the picture in reverse / Still, it's so much clearer”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
2. “DRIVE”
Drive (single), 1992 / Automatic for the People, 1992
For meg inneholder denne låta R.E.M.s sterkeste minutt – nemlig låtas tredje (fra ca. 2'00): Det innledes med Peter Bucks el-gitar som, nesten som lyn fra klar himmel, penetrerer øregangene mine – tett og mektig fulgt av de samme tretten strykerne som er med på å definere lydbildet i “Everybody hurts” (#4) og “Nightswimming” (#3) (fortsatt arrangert av John Paul Jones); men her får strykerne skinne i enda større grad enn i de to nevnte låtene. Dette minuttet er hva jeg kaller en audiorgasme.
Men det første, andre og fjerde minutt, samt det siste halvminuttet, er slettes ikke verst med Peter Bucks fyldige akustiske gitar og Michael Stipes fremføring av den småkryptiske teksten, som høydepunkt. En annen merkverdighet med “Drive” er dens struktur, med klimaks (det nevnte minuttet) midt i låta i stedet for mot slutten, som er det vanligste i pop- og rockuniverset. Men etter en heftig audiorgasme, så trenger man jo et par minutter til kos og nedroing, så derfor opplever jeg ikke de siste to minuttene som et antiklimaks.
Temaet i låta er det samme som i “What’s the frequency, Kenneth?” (#8 på denne lista), nemlig kløften mellom ungdomsgenerasjonen og de voksne, og også i “Drive” er den eldre som henvender seg til de unge (“hey, kids…”), men her på en mindre aggressiv og bitter måte.
“Hey kids / rock and roll / nobody tells you where to go”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
1. “LOSING MY RELIGION”
Losing my Religion (single), 1991 / Out of Time, 1991
Topp 3-låtene på denne lista, har én spesiell ting til felles: De er uten refreng. Til tross for det, gjorde topp 2-låtene (“Drive” og denne) det bra på hitlistene, mens topp 1-låta ble den største av alle. Ikke bare mangler “Losing my religion” refreng, men den er også basert på strengeinstrumentet mandolin – et sjeldent instrument i popmusikk generelt (noe mindre uvanlig i rock) og i hitlåter spesielt. Den tredje grunnen til at det var ganske usannsynlig at denne låta skulle blir spilt millioner av ganger på radio og tv (og senere: strømmetjenester), og til at plateselskapet (Warner) var i tvil om å utgi den som første single fra R.E.M.s kommende album Out of Time, er den enigmatiske teksten – noe som er uvanlig i hitsammenheng, men var slett ikke uvanlig for de som allerede kjente til bandets musikk i 1991.
Med “Losing my religion” ble R.E.M. forvandlet fra et ganske godt kjent og respektert collegeband i USA, til internasjonale tungvektere i den alternative rockescenen (Out of Time vant Grammy-pris i kategorien Best Alternative Rock Album) og globale popstjerner. Jeg kan tenke meg at mange av hipsterne som før 1991 høstet “kred” for å like R.E.M., nå ble utsatt for et uutholdelig krysspress – ja, kanskje en aldri så liten identitetskrise. Men spøk til side:
“Losing my religion” traff meg hardt da jeg hørte den for første gang i en eller annen episode av en eller annen tv-serie tidlig på 1990-tallet (nei, det var definitivt ikke S02E01 av Beverly Hills, 90210 – nærmere bestemt scenen hvor Brenda gjør det slutt med Dylan!). Jeg ble revet med av låtas opprivende melankoli, og de første årene trodde jeg den handlet om å miste sin religiøse tro. Først i internettets tidsalder ble det klart for meg at ordene som kommer, mer eller mindre sammenhengende, ut av Michael Stipes munn, er ordene som svever i hodet hos en dypt forelsket mann.
Stipe har selv kategorisert sangen som en “obsession love song”, og den er om “unrequited love”: ugjensidig forelskelse – så ugjensidig at jeg-personen sliter med å få forelskelsesobjektet til i det hele tatt å legge merke til ham. Teksten inneholder tanker om hvordan jeg-personen forholder seg til ham/henne han er fortapt i (f.eks. “Oh no, I’ve said too much” og motsatt: “I haven’t said enough”), forestillinger, ønsketenkninger og observasjoner han gjør av ham/henne (f.eks. “I thought that I heard you laughing” og “I think I thought I saw you try”), ønsker om at han/hun skal legge merke til ham (f.eks.“That’s me in the corner / that’s me in the spotlight” og “Consider this / the hint of the century”) samt redsler for at han skal bli avslørt og dermed tape ansikt (“What if all these fantasies come flailing around?”).
Joda, jeg-personen er i deep shit med begge beina i forelskelsesgjørma. Been there, done that osv. Jeg elsket jo sangen i utgangspunktet, så jeg ble ikke akkurat mindre bergtatt av den da jeg endelig fant ut av dens mening. Jeg fant endelig en sang som kunne sette ord på følelser jeg kjente på mange ganger i mitt liv som student ved NTNU. I min post-studenttilværelse har jeg selvsagt forlengst sluttet å føle slike følelser (I skip the part about love, it seems so silly and low).
NRK og SVT har laget en 30 minutter lang dokumentar om historien bak “Losing my religion”, nemlig første episode av serien Hitlåtenes historie (2015), med eksklusive intervjuer av Michael Stipe og Mike Mills samt Scott Litt (produsent), John Keane (lydtekniker), Bertis Downs (bandets manager), Tarsem Singh (regissør av musikkvideoen) og folk på gata i R.E.M.s hjemby Athens, Georgia. Episoden er tilgjengelig på NRKs egen avspiller her. Anbefales!
“Losing my religion” ble forøvrig Grammy-nominert for Record of the Year, Song of the Year, Best Pop Performance by a Duo or Group with Vocals og Best Short Form Music Video. Den vant i de to sistnevnte kategoriene (i de to førstnevnte tapte den for “Unforgettable”, fremført av Natalie Cole og Nat King Cole).
“The lengths that I will go to / the distance in your eyes”
[Spotify] [YouTube: audio; offisiell musikkvideo]
Denne lista ble publisert 15. juni–3. august 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Albumvis oppsummering av lista (med avsløring av den låta fra hvert album som var nærmest topp 50-plassering) (lenkene fører til YouTube):
Fra Murmur (1983): “Catapult” (#33)
Nærmest lista: “We walk”
Fra Reckoning (1984): “7 Chinese bros.” (#18) og “(Don’t go back to) Rockville” (#42)
Nærmest lista: “So. Central rain (I’m sorry)”
Fra Fables of the Reconstruction (1985): “Wendell Gee” (#21)
Nærmest lista: “Can’t get there from here”
Fra Lifes Rich Pageant (1986): “I believe” (#11) og “Fall on me” (#38)
Nærmest lista: “Superman”
Fra Document (1987): “It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)” (#25), “The one I love” (#39) og “Finest worksong” (#50)
Nærmest lista: “Fireplace”
Fra Green (1988): “Untitled” (#19), “Orange crush” (#28) og “World leader pretend” (#44)
Nærmest lista: “Pop song 89”
Fra Out of Time (1991): “Losing my religion” (#1), “Belong” (#6), “Texarkana” (#20), “Near wild heaven (#24), “Low” (#41) og “Me in honey” (#49)
Nærmest lista: “Radio song”
Fra Automatic for the People (1992): “Drive” (#2), “Nightswimming” (#3), “Everybody hurts” (#4) og “Find the river” (#17)
Nærmest lista: “Sweetness follows”
Fra Monster (1994): “What’s the frequency, Kenneth?” (#8) og “Tongue” (#35)
Nærmest lista: “I don’t sleep, I dream”
Fra New Adventures in Hi-Fi (1996): “E-bow the letter” (#5), “Electrolite” (#32) og “Be mine” (#36)
Nærmest lista: “Leave”
Fra Up (1998): “Daysleeper” (#13), “Walk unafraid” (#26), “At my most beautiful” (#37) og “Hope” (#46)
Nærmest lista: “Falls to climb”
Fra Reveal (2001): “The lifting” (#9), “I’ve been high” (10), “I’ll take the rain” (#14), “Imitation of life” (#22), “Summer turns to high” (#31), “All the way to Reno (You’re gonna be a star” (#43) og “Beachball” (#47)
Nærmest lista: “Beat a drum”
Fra Around the Sun (2004): “Make it all okay” (#15), “Electron blue” (#16), “Boy in the well” (#27) og “The worst joke ever” (#48)
Nærmest lista: “Leaving New York”
Fra Accelerate (2008): “Living well is the best revenge” (#23) og “Man-sized wreath” (#30)
Nærmest lista: “Supernatural superserious” *
Fra Collapse into Now (2011): “It happened today (#7) og “Alligator, aviator, autopilot, antimatter” (#29)
Nærmest lista: “Oh my heart”
Ikke-albumlåter: “The great beyond” (#12), “Fretless” (#40) og “Tighten up” (#45)
*) Fun fact: Dette er den eneste R.E.M.-singelen som har toppet den norske singellista (VG-lista topp 20). “Drive” og “Losing my religion” nådde henholdsvis tredje- og fjerdeplass. Andre topplasseringer på VG-lista: #4 - “Imitation of life”; #6 - “E-bow the letter”, #7 - “Leaving New York”; #8 - “The great beyond”; #9 - “What’s the frequency, Kenneth?”; #10 - “Shiny happy people”, #11 - “Bad day” og #12 - “Daysleeper”.
Spillelister:
Spotify: “Topp 50 R.E.M.-låter”
Alle låtene i stigende rekkefølge (fra #50 til #1)
YouTube: “Topp 50 R.E.M.-låter i stigende rekkefølge (fra #50 til #1)”
Kun audio-videoene (ingen musikkvideoer)