Topp 15 låter i Melodi Grand Prix 2022

Programlederne Kåre Magnus Bergh (43), Annika Momrak (22) og Mikkel Niva (34) skal selvsagt ikke ha noe skyld i det skuffende låtmaterialet i årets MGP. De gjør så godt de kan.

Som en snøball i helvete. Det er Norges vinnermuligheter i Torino 14. mai 2022. Iallfall hvis jeg skal bedømme etter kvaliteten på de 21 låtene som har kommet gjennom MGP-sjef Stig Karlsens nåløye, og deltar i årets delfinale- sistesjanse- og finalesirkus. Karlsen uttalte i høst at vi kunne vente oss “det sterkeste feltet av vokalister i konkurransen noen gang”. Det kan hende han har rett i det, men hva hjelper det når låtene er så skuffende?

Med skuffende mener jeg ikke at det er så mange dårlige låter med i MGP 2022: Bare tre av de 21 låtene er verdt en toer eller ener på terningen, mens hele elleve låter gir jeg terningkast fire. Men der stopper det. Ingen femmer- eller sekserlåter – for første gang på så lenge jeg kan huske. Ingen låter med verken det store eller lille ekstra. Ingen originalitet, ingen sjel, ingen egenart.

Man når alt dette er sagt, så må jeg skynde meg å si at jeg forlengst har mistet takten og bakkekontakten med det som stemmegiverne i Norge og Europa liker. De to siste vinnerlåtene (Nederlands “Arcade” i 2019 og Italias “Zitti e buoni” i 2021) har aldri berørt en eneste musikalsk lykkenerve i min kropp, og for meg er det totalt uforståelig at disse to gikk til topps. Med andre ord: Jeg har ikke peilig lenger, så for alt jeg vet, har vi en åpenbar europamester i ett av årets 21 bidrag. En åpenbaring jeg ikke er i stand til å registrere.

Men jeg er fortsatt engasjert og glad i MGP og ESC, noe jeg har vært siden 1983, og jeg klarer ikke å la være å ha en mening om låtene i år heller. Nedenfor følger en personlig rangering av de 21 sangene med omtale av de 15 øverste (en rangering av de seks svakeste låtene følger som “bonus” etter at jeg har kunngjort min førsteplass). Rangeringen går samtidig med – og er uavhengig av – de pågående delfinalene (15. jan.–5. feb.) og “sistesjansen” (12. feb.).

Rangeringen er gjort basert på lyd alene. Vurderingsgrunnlaget er de innspilte fremføringene slik de foreligger på den digitale plattformen hos den svenske strømmetjenesten Spotify. Joda, jeg er klar over at sceneshow, scenografi, koreografi, kostymer og vokale prestasjoner under fremføring, siden 1998 er blitt en del av pakka som nordmenn og europeere stemmer etter – og også jeg bruker å la visuelle vurderingkriterier virke inn når jeg skal avgi mine telefonstemmer. Men jeg liker noen ganger å slå et slag for den musikalske grunnidéen bak Eurovision Song Contest, nemlig å konkurrere i låtskriving. Det var først i 2008 at fremførende artister fikk ta del i vinnertroféet; i 1956-2007 var det nemlig kun komponister og tekstforfattere som ble overrakt “le grand prix”.

Lenker:

 
 

15. “DEATH OF US”

Skrevet av: Jonas Holteberg Jensen, Andreas Stone Johanson og Elsa Søllesvik
Fremført av: Elsie Bay
Produsert av: Andreas Stone og Jonas Jensen
[RESULTAT: Delt 3. plass. Direkte kvalifisert til finalen, 19. februar. Ble opplest som topp 4, men kom ikke til “gullduellen”.]

Pent, rent og proft fra rettsvitenskapsstudenten fra Haugesund. Men akk så kjedelig og uengasjerende – melodimessig og arrangementsmessig. En soleklar treer på terningen. Man prøver å få det til å høres storartet og emosjonelt ut, men jeg blir ikke det minste beveget (det eneste låta klarer å bevege hos meg er gjespe-refleksen).

Jeg konstanterer at denne seilet opp som oddsfavoritt idet de 21 låtene ble sluppet 10. januar (kan godt hende den er på toppen fremdeles, jeg har ikke giddet å sjekke), og at denne type “flinkislåter” fremført på “flinkisengelsk” (ref. utalen av “us”), i samme poplandskap som Nederlands seierslåt fra 2019, fortsatt er i vinden. En kjedelig poptrend hvis popularitet jeg bare må anerkjenne – og håpe at det er en bølge som snart skyller i land, f.eks. ved Elsie Bay.

Litt ros skal “Death of us” likevel få: Teksten er av de mer spennende og avanserte jeg har lest i en MGP-låt. Jeg finner faktisk ikke en eneste klisjé. Så kudos til låtskriverne der, altså. (Synd musikken ikke er like spennende.) Her er åpningsstrofen:

“The devil hides between the jack and the king / A jezebel filling space in your sheets / Am I keepin' you from your issues? / Lying next to you like it's nothing”

 

14. “ECSTASY”

Skrevet av: Audun Agnar Guldbrandsen, Tea Megaard og Eline Noelia Myreng
Fremført av: Eline Noelia
Produsert av: Audun Agnar
[RESULTAT: tredelt 14. plass. Utslått i første delfinale, 15. januar (vant innledende duell, men tapte “gullduellen”). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen 7. februar.]

Refrenget er i utgangspunktet interessant og av den typen det går an å huske. Men sangen skjemmes av en del støy, både fra produsent Audun (ulydene i de ti første sekundene + ved 1:12, umiddelbart etter første refreng, fungerer ikke i mitt hode) og fra den 22 år gamle vokalist Eline fra Tønsberg (hun blir litt i overkant ekstatisk, særlig i refrenget).

“I can make 'em want me want me more / I can make 'em ah-ah-ah-ah-oh”

 

13. “TITANS”

Skrevet av: Ben Adams, Sindre Timberlid Jenssen og Vilde Johannessen
Fremført av: Vilde
Produsert av: Ben Adams, Sivert Hjeltnes Hagtvet og Anders Kjær
[RESULTAT: tredelt 14. plass. Utslått i tredje delfinale, 29. januar (vant innledende duell, men tapte “gullduellen”). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar.]

26 år gamle Vilde fra Tjøme synger ikke så verst i denne maksimalistiske produksjonen, som er et forsøk på det storslåtte og eksotiske (jeg får litt Lion King-vibber). Men det hele blir for oppjaget og anmasende etter min smak. Altfor mange elementer blir forsøkt presset inn i et 177 sekunder langt lydspor.

“Louder than a siren, oh yeah / Prouder than a lion, oh yeah”

 

12. “QUEEN BEES”

Skrevet av: Anna-Lisa Kumoji, Elsbeth Rehder, Alan Roy Scott og Olli Äkräs
Fremført av: Anna-Lisa Kumoji
Produsert av: Olli Äkräs
[RESULTAT: Seksdelt 5. plass. Direkte kvalifisert til finalen, 19. februar. Ble ikke opplest som topp 4.]

“Småeksotisk, men det eksotiske drukner i støy og kaos”, skrev jeg i 2019 om låta “Holla” som hun deltok med i MGP-finalen det året. Jeg hadde henne på 7. plass blant de ti finalistene, mens folket ville ha henne i “gullfinalen”, men der endte hun på fjerde og siste plass. Jeg kunne egentlig ha skrevet noe lignende om “Queen bees”, men erstattet “småeksotisk” med “småsjarmerende”. For jeg er litt svak for det kabaret-aktige arrangementet, må jeg innrømme. Dessuten drukner ikke denne låta i støy og kaos i like stor grad som “Holla”: Den klarer å holde hodet over vannet. Så det er fremgang å spore hos Anna-Lisa, med andre ord. Kanskje vil 31-åringen fra Viken klare å begeistre meg på neste forsøk. Alle gode ting er tre.

“We don't hide inside a hive / so don't you kill our vibe / or we might sting”

 

11. “WITH ME TONIGHT”

Skrevet av: Nicolai Herwell og Mats William Wennerberg
Fremført av: Steffen Jakobsen
Produsert av: Nicolai Herwell
[RESULTAT: tredelt 14. plass. Utslått andre delfinale, 22. januar (vant innledende duell, men tapte “gullduellen”). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar.]

En vaskeekte countrylåt, med en vaskeekte countryvokalist. Ja, det skal ikke stå på stemmen til 31 år gamle Steffen Jakobsen fra Grimstad, den er dyp og behagelig nok å høre på, den. Hadde bare countrylåta vært litt mer spennende komponert, så kunne denne låta blitt en favoritt hos meg. Men den er bare en låt som forsvinner i den store mengden av countrylåter, uten noe egenart eller særpreg. Produksjonen er likevel upåklagelig, og det høres proft og lekkert ut. Men det er altså grenser for hvor mye lekker produksjon kan bøte på fantasiløs komposisjon.

“In the sorrow and the pain / in the wind and the rain / let me know that you are with me / with me tonight”

 

10. “DANCE LIKE A PINK FLAMINGO”

Skrevet av: Jostein Austvik og Eirik Renton
Fremført av: Trollfest
Produsert av: Trollfest
[RESULTAT: 11. plass. Utslått i første delfinale, 15. januar (tapte innledende duell). Gikk videre fra “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar. Utslått i “Sistesjansen, 12. februar (tapte “gullduellen”).]

Et lappeteppe av låter i ulike hardtslående sjangre. Jeg tør ikke å begi meg utpå noen sjangertipping her, men jeg konstanterer at det går rimelig raskt og hardt i svingene – iallfall til en MGP-låt å være. I starten og slutten av låta, er det helt umulig for et utrent øre å høre hva som blir ytret. For alt jeg vet kan det være oppskriften på mammas lapskaus. Jeg har sjekket den skriftlige versjonen av sangteksten og kan avkrefte at den handler om det, men sangen er som en lapskaus hvor jeg kan like enkelte deler (iallfall den som handler om å danse som om morgendagen ikke finnes – en del som jeg antar er låtas refreng) og tygge og spytte ut andre deler (første og siste strofe). Totalt sett ganske spicy og velsmakende – og ikke som vanlig lapskaus. Morsomt med slike novelty-låter. De hører med i et MGP-sirkus. I et år uten sterke låter i MGP-feltet, kan vi likeså greit sende denne til Torino.

“Everybody hit the dancing floor / Get your freak on and dance like there’s no tomorrrow”

 

9. “SOMEONE”

Skrevet av: Jim Bergsted, Alex Charles, Helge Moen og Sandra Lyng
Fremført av: Northkid
Produsert av: Jim Bergsted og Helge Moen
[RESULTAT: 2. plass. Direkte kvalifisert til finalen, 19. februar. Tapte “gullduellen”.]

Av de fem forhåndskvalifiserte låtene til finalen (a.k.a. “Stig Karlsens favoritter”), synes jeg “Someone” er mest OK. Det finnes noe vakkert og sårbart nedgravd i miksen av plastisk-kirurgisk produksjon og irriterende engelsk-uttale fra vokalist Bilal Saabs kjeft. Denne “flinkis-engelsken” som bl.a. Saab og Elsie Bay (#15 på lista) står for, er en uting som, når man først legger merke til det, skaper en skyggeleggende demper på totalopplevelsen. Tre eksempler bare fra første strofe (iallfall slik sangen fremstår i sin studioversjon): uttalen av head, dad og wanted. Og likhet med Elsie Bay, står også Saab for den kvalmende uttalen av us (dog ikke så kvalmt som hos Bay).

Dessuten er jeg ikke så stor fan av Saabs stemme i utgangspunktet. Så her er det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kan nyte låta – som altså er ganske småpen, iallfall i refrenget. Kanskje blir det mindre å irritere seg over i live-versjonen, men det er irrelevant for denne lista hvor låtenes innspilte versjon utgjør vurderingsgrunnlaget.

Det irriterer meg dessuten at jeg finner så mye å irritere meg over. Hvorfor må det være slik?

“Do ya do ya do ya ever dream of us? / Do ya do ya do ya ever think it’s such a shame? / I was someone you loved / Now I’m someone you hate”

 

8. “BAD BABY”

Skrevet av: Trond Holter, Victoria Land og Lill Sofie Wilsberg
Fremført av: Lily Löwe
Produsert av: Trond Holter
[RESULTAT: femdelt 17. plass. Utslått i andre delfinale, 22. januar (tapte innledende duell). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar.]

Apropos engelskuttale: Heller ikke i “Bad baby” er det helt Oxford-standard over engelskuttalen for å si det pent, men i denne sjangeren – puddelrock – er tøying av uttalestrikken en del av pakka, og det høres kult og friskt ut. Resten av låta er også ganske frisk, selv om den også er veldig standard glam uten det lille ekstra som for eksempel Wigwam serverte i 2005. Trond Holter fra nevnte band, og som skrev “In my dreams”, er også med i låtskriverteamet i “Bad baby”. Hyggelig det, men han har altså komponert bedre kunstprodukt enn dette. Den idétørre overgangen mellom vers og refreng, er neppe et av hans stolteste øyeblikk.

“Bad, bad baby! / You’re bad, bad baby for love!”

 

7. “KVELERTAK”

Skrevet av: Daniel Kalelic og Are Næsset
Fremført av: Daniel Lukas
Produsert av: Are Næsset
[RESULTAT: femdelt 17. plass. Utslått i andre delfinale, 22. januar (tapte innledende duell). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar.]

Den slicke produksjonen er låtas styrke. Den minner meg litt om et par svenske Eurovision-bidrag fra den senere tid, nemlig Robin Bengtssons “I can’t go on” fra 2017 (5. plass) og Benjamin Ingrossos “Dance you off” fra 2018 (7. plass). De nokså fete beatsene fyller øreklokkene mine. Oppå produksjonen gjør 23-åringen Daniel Lukas fra Ellingsrud i Oslo kommune, en helt grei vokalprestasjon – i en låt som ikke er særlig teknisk vanskelig å synge, men med en moderne norsk språkføring som det kan være utfordrende for oss gamliser å henge med på.

En glatt og grei trall, dette. Men ubegeistrende.

“Du bare gir når du trenger / Alt vi deler er senger”

 

6. “MADE OF GLASS”

Skrevet av: Sofie Fjellvang og Ketil Mørland
Fremført av: Sofie Fjellvang
Produsert av: Ketil Mørland
[RESULTAT: delt 3. plass. Kvalifisert til finalen, 19. februar. Vant fjerde delfinale, 5. februar. Ble opplest som topp 4, men kom ikke til “gullduellen”.]

Ketil Mørland har mistet det. Jeg mistenkte det allerede i fjor da han stilte som én av låtskriverne bak den småkaotiske, men fortsatt spennende “Eyes wide open” (fremført av Rein Alexander). Borte er den gåsehudfremkallende nerven fra MGP-låter som “A monster like me” (fremført av ham selv og Deborah Scarlett; 8. plass i ESC i Wien 2015), “Who we are” (fremført av Rebecca Thorsen; 2. plass i MGP 2018), “En livredd mann” (fremført av ham selv; delt 5. plass i MGP 2019) og “Attention” (fremført av Ulrikke Brandstorp; vinner av MGP 2020 og frarøvet en topplassering i et covid-avlyst ESC 2020).

Og likevel er “Made of glass” den sjette beste av de 21 låtene i Melodi Grand Prix 2022. Det sier litt om Mørlands kvalitet som låtskriver. Misforstå meg altså ikke: Låta, samskrevet og godt sunget av den 21 år gamle kristiansanderen Sofie Fjellvang, er god og kommer kanskje til å gjøre en OK figur i Torino dersom Fjellvang & Mørland skulle komme helt dit, men Mørland-magien er dessverre helt borte, og låta skiller seg ikke nevneverdig ut i årets toppsjikt av MGP-låter.

“In your arms I have always felt stronger / We were safe in our castle / I thought it was built to last / But our love was made of glass”

 

5. “BLACK FLOWERS”

Skrevet av: Celine Alette Pedersen Breivoll, Benjamin Larsen, Niklas Rosström og Frode Vassel
Fremført av: Frode Vassel
Produsert av: Benjamin Larsen
[RESULTAT: seksdelt 5. plass. Kvalifisert til finalen, 19. februar. Vant første delfinale, 15. januar. Ble ikke opplest som topp 4.]

Et fint flyt og driv i denne rockeaktige poplåta som ellers mangler spenningsmomenter og originalitet. Men refrenget har en tilstrekkelig mengde klister på seg, slik at det blir huskbart.

“We keep justifyin' your pain / when we refuse to take the blame / We are, we are, we are / we are, we are, we are / the black flowers”

 

4. “YOUR LOSS”

Skrevet av: Mari Bølla, Morten Franck og Lars Horn Lavik
Fremført av: Mari Bølla
Produsert av: Lars Horn Lavik
[RESULTAT: delt 12. plass. Utslått i tredje delfinale 29. januar (tapte innledende duell). Gikk videre fra “Sistesjansen”-kvalifisering, 7. februar. Utslått i “Sistesjansen”, 12. januar.]

Den 15 år gamle vinneren av Idol 2020 er nå blitt 17 år gammel og er MGP 2022s yngste artist. Bryningen serverer en rotete og hesblesende poplåt hvor det nesten er om å gjøre å vise flest mulige sangteknikker på 2 minutter og 39 sekunder. Hun synger lave toner, høye toner, rene toner – og midtveis rapper hun veldig fort: Jeg talte 93 stavelser på 14 sekunder (6,64 stavelser per sekund). Låta virker som et lappeteppe med utdrag fra fire-fem forskjellige låter og er av den grunn et komposisjonelt makkverk.

Så hvorfor kan jeg da ende opp med å gi “Your loss” terningkast 4 og rangere den som den fjerde beste av årets 21 MGP-låter? Det er fordi at to av lappeteppets bestanddeler fungerer svært godt: (1) Strofen som innledes med “I’m not letting you shake me”: Her synger hun “No-no-no-no-no-no!” som hun virkelig mener det. (2) Det energiske refrenget! Her synger hun med et herlig engasjement og driv!

Joda, rappepartiet er teknisk imponerende, men det fortoner seg som et show-off som for meg virker turn-off. Et helt unødvendig parti, etter min ydmyke oppfatning.

“Your loss / Baby, you are toxic / Your loss / Move on to my next gig / Your loss / Honey, here's your exit / I won't miss you one bit / and it's your loss”

 

3. “FLY”

Skrevet av: Einar Kristiansen Five, Maria Mohn og Jan-Tore Saltnes
Fremført av: Maria Mohn
Produsert av: Einar Kristiansen Five
[RESULTAT: seksdelt 5. plass. Kvalifisert til finalen, 19. februar. Utslått av fjerde delfinale, 5. februar (vant innledende duell, men tapte “gullduellen”). Gikk videre fra “Sistesjansen”-kvalifisering, 7. februar. Vant “Sistesjansen”, 12. februar. Ble ikke opplest som topp 4.]

“Fly” preges av store kontraster: Låta inneholder både vakre og vemmelige elementer. For å ta det vemmelige først: Teksten. Den må de ha skrevet “on-the-fly”. De kan i hvert fall ikke ha brukt mer enn tolv-tretten minutter på den. Spesielt klisjéene i refrenget (gjengitt nedenfor) er nærmest til å få brekninger av. Så da er kunsten å forsøke å ignorere teksten og heller fokusere på det vakre, nemlig melodien som den 38 år gamle sangpedagogen fra Fredrikstad, synger i versene – og som mannskoret repeterer senere i låta.

Mens mannskoret synger sine mektige strofer, synger/skriker Maria i bakgrunnen – noe som er med på å løfte sangen til de store høyder (se her, ja: jeg kan klisjéer, jeg også), men dette kan slå feil i en live-fremføring: Dersom lydmiksen blir slik at mannskoret begraves og syngingen/skrikingen kommer i forgrunnen, kan det vakre ved et skrugrep bli forvandlet til noe stygt. Og vemmelig. Og da blir både musikk og tekst vemmelige. Og det kan vi ikke ha noe av! Det fortjener ikke låta.

“Lift your head up high / spread your wings and fly / Let your inner phoenix rise up to the sky / I'd give my all / to catch you if you fall / and still I see the fear deep in your eye / You might fall, but oh, my love, what if you fly?”

 

2. “WE STILL HERE”

Skrevet av: Bård Berg og Mira Craig
Fremført av: Mira Craig
Produsert av: Bård Berg og Mira Craig
[RESULTAT: femdelt 17. plass. Utslått i første delfinale, 15. januar (tapte innledende duell). Utslått i “Sistesjansen”-kvalifiseringen, 7. februar.]

Denne setter jeg høyt på grunn av de nostalgiske middelhavs-vibbene jeg får: “We still here” kunne, med unntak av noen lydeffekter, glidd rett inn på 1970- og 1980-tallets Eurovision-scene og representert Hellas, Israel, Kypros eller Tyrkia. Det ekstremt nynnbare refrenget blir gjentatt mange ganger og fester seg dermed lett til hjernen.

To svakheter, dog: (1) Versene er lite oppfinnsomme og tildels slitsomme; og (2) er det virkelig nødvendig å synge sopran over refrenget når låta nærmer seg slutten? I slike tilfeller, merker jeg at balansen mellom en Eurovision-låt og en parodi på en Eurovision-låt, er hårfin.

“We're here / Na-na-na-na-na / Na-na-na-na-na-na / We still here / Na-na-na-na-na / Na-na-na-na-na-na / Have no fear / Na-na-na-na-na / Na-na-na-na-na-na / We still here / Na-na-na-na-na / Na-na-na-na-na-na / Love is gonna win”

 

1. “LA MELODIA”

Skrevet av: Karianne Amundsen, Marius Hagen, Ronny Janssen og Kim Wigaard Johansen
Fremført av: Kim Wigaard
Produsert av: Ronny Janssen
[RESULTAT: delt 12. plass. Utslått i fjerde delfinale 5. februar (tapte innledende duell). Gikk videre i “Sistesjansen”-kvalifiseringen 7. februar. Utslått i “Sistesjansen” 12. februar.]

Av mangel på noe bedre, får “La melodia” være min personlige MGP-favoritt i år. En kraftfull ballade i grenselandet mellom klassisk og gammeldags, upåklagelig sunget av barytonen Kim Wigaard. Heller ikke her snakker vi om noe grensesprengende, nyskapende eller unikt. Så langt derifra. Dette er standard operapop som har vært fremført flere ganger tidligere i Eurovision-sammenheng (Latvia 2007, Norge 2010, Frankrike 2011, Italia 2015 og Kroatia 2017 er eksempler på baryton/tenor-pop som umiddelbart dukker opp i hodet mitt).

Knappene som trykkes på er altså grundig veltrykket. En formel følges til punkt og prikke. Og nettopp derfor, at den følges til punkt og prikke, uten noen feilskjær og forsøk på å toppe det hele med desperate krumspring, fiksfakseri og annen stemmefrieri (og uten irriterende engelskuttale), gjør at jeg i år velger meg denne. Rent, pent, melodiøst, gammeldags, trygt, godt og klisjéfylt. Og med det klassiske virkemiddelet modulasjon.

Joda, i skrivende stund, er jeg fullstendig klar over at det norske stemmegivende MGP-publikum synes “La melodia” er i overkant umoderne, og selv om Kims sangprestasjon i delfinalen og “Sistesjansen” var strøken, så er det folkets vilje at sangen ikke får delta i den nasjonale finalen, 19. februar. Det er leit, men det får jeg bare respektere. Som jeg hintet om i ingressen, tror jeg heller ikke denne hadde hatt noen vinnersjanser i Torino, så jeg skal sørge med fatning.

“This is my anthem for the lonely ones / the beat up, broken, and the silent ones / Let us sing together, all as one / Canta la melodía”

(Appendikser følger nedenfor.)

 

Denne lista ble publisert 5.–19. februar 2022 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

Redigeringer:
21.2.2022: Endelige plasseringer på hver enkelt låt.
21.2.2022: Et nytt appendiks (“Appendiks III”) med mine terningkast på vinneren (den audiovisuelle pakka). Se nedenfor.

 

APPENDIKS I

Alle 21 låtene rangert med terningkast:

Fet skrift = de ti låtene som er kvalifisert til finalen
Stjerne (*) = de fem låtene som er direkte kvalifisert til finalen (av en fagjury)
[I klammer = sluttplassering]

Terningkast 6
Ingen

Terningkast 5
Ingen

Terningkast 4
1. “La melodia” – Kim Wigaard [12.]
2. “We still here” – Mira Craig [17.]
3. “Fly” – Maria Mohn [5.]
4. “Your loss” – Mari Bølla [12.]
5. “Black flowers” – Frode Vassel [5.]
6. “Made of glass” – Sofie Fjellvang [3.]
7. “Kvelertak” – Daniel Lukas [17.]
8. “Bad baby” – Lily Löwe [17.]
9. “Someone” – Northkid * [2.]
10. “Dance like a pink flamingo” – Trollfest [11.]
11. “With me tonight” – Steffen Jakobsen [14.]

Terningkast 3
12. “Queen bees” – Anna-Lisa Kumoji * [5.]
13. “Titans” – Vilde [14.]
14. “Ecstasy” – Eline Noelia [14.]
15. “Death of us” – Elsie Bay * [3.]
16. “Wonder of the world” – Christian Ingebrigtsen * [5.]
17. “Give that wolf a banana” – Subwoolfer * [1.]
18. “Dangerous” – Farida [5.]

Terningkast 2
19. “Hasta la vista” – Alexandra Joner [17.]
20. “Hammer of Thor” – Oda Gondrosen [5.]
21. “Skår i hjerte” – Sturla [17.]

Terningkast 1
Ingen

 

APPENDIKS II

Noen kommentarer til sceneshowene (som vist i delfinalene):

  • (1) “La melodia” – Meget sterk sangprestasjon. Stilig kjole.

  • (2) “We still here” – De hårreisende stygge kostymene må nok ta mye av skylden for at folket nektet Mira Craig m/dansere adgang til finalen.

  • (3) “Fly” – Den beste låta av de ti finalistene. Dessverre har det gått som jeg har fryktet i delfinalen og “Sistesjansen”: Maria Mohn overdøver mannskoret. Desperat skriking og skråling bare for å vise hva stemmen er kapabel til (såkalt show-off-screaming) uten at det tilfører låta noe som helst, er en stadig mer frekvent uting i Eurovision. Hadde hun i utgangspunktet hatt stålkontroll over stemmen, hadde dette til en viss grad vært tilgivelig, men i enkelte partier sliter hun med vokalen (virker anpusten). Kanskje best å la mannskoret skinne, kutte skrikingen og spare pusten? Hun er sangpedagog av yrke. Burde hun ikke vite dette?

  • (5) “Black flowers” – Kul scenografi.

  • (8) “Bad baby” – I studio er det lett å pynte på vokalen. På scenen blir man fort avslørt.

  • (9) “Someone” – Lekker scenografi.

  • (10) “Dance like a pink flamingo” – Mangelvare: Karisma.

  • (17) “Give that wolf a banana” – Her gjøres det masse for å kamuflere en ordinær og pregløs låt.

Min stemme kommer antakelig til å gå til min navnebror (“Black flowers”) dersom ikke Maria Mohn presterer bedre vokalmessig i finalen – og dersom hun fortsetter med å skrike mannskoret i skyggen.

 

APPENDIKS III

– etter MGP (innredigert 21. februar 2022):

Mine terningkast (skala 1-6) på vinneren, “Give that wolf a banana”:

  • Musikk: 3

  • Tekst: 4

  • Vokalprestasjon: 4

  • Scenografi: 3

  • Kostymer: 4

  • Koreografi: 5

  • Sjanser til høy score i Eurovision:

    • Av fagjuryene: 2

    • Av folkejuryene: 4