Topp 50 spillefilmer fra 1990-tallet

Jeg gikk inn i 1990-tallet som 13-åring og forlot den som 23-åring. Som hos de aller fleste av oss, var disse mine såkalte “formative” år hvor mye av min kulturelle smak ble grunnlagt. Hos meg gjaldt dette spesielt musikk og film, og filmene som er høyt oppe på denne topp 50-lista, befinner seg dermed høyt oppe på min all-time-liste, som jeg kanskje kommer til å publisere om noen år.

Mange av filmene jeg omtaler nedenfor, har jeg ikke sett siden 1990-tallet, og hukommelsen min har på mange måter forvitret når det gjelder deres konkrete handlinger og storylines. I flere tilfeller er det kun fragmenter og bruddstykker som står igjen i hjernen min. Derimot er det lettere for meg å huske de følelsene og sinnsstemningene jeg satt igjen med etter at jeg hadde sett filmene. Derfor er store deler av rangeringen basert på emosjonelle gjenklanger som meldte seg hos meg mens jeg scrollet meg gjennom oversikten over de ca. 200 filmene jeg har sett fra dette tiåret. Og heldigvis er internett (spesielt Internet Movie Database og Wikipedia) til god hjelp når filmnarrativene skal påminnes og opprustes.

NB1! Omtalene inneholder ingen alvorlige spoilere – med mindre jeg har markert det i forkant.

NB2! Under “Nominasjoner og priser”, tar jeg åtte prisseremonier inn i varmen: Oscar (Los Angeles), Golden Globe (Los Angeles), MTV Movie Awards (Los Angeles), BAFTA (London) og de internasjonale filmfestivalene i Berlin (Gullbjørnen osv.), Cannes (Gullpalmen osv.), Venezia (Gulløven osv.) og Haugesund (Amanda).

50. DØDEN PÅ OSLO S. (1990)

Internasjonal tittel: Death at Oslo Central

Regi: Eva Isaksen; manus: Axel Hellstenius (basert på romanen Pelle og Proffen 2: Døden på Oslo S. av Ingvar Ambjørnsen); produksjonsdesign: Crispin Gurholt, Bjørn Lauritzen og Hege Palm; foto: Philip Remi Øgaard; redigering: Pål Gengenbach; originalmusikk: Kjartan Kristiansen; skuespillere: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Helle Beck Figenschow, Henning Syverud, Porfiro Gutierrez, Brit Elisabeth Haagensli, Viggo Jønsberg m.fl.; produsent: Harald Ohrvik

Tre grunner til at 14 år gamle jeg lot meg fascinere av Døden på Oslo S. da jeg i forbindelse med norskundervisningen, ble tvunget til å se den som skolekino: (1) En splitter naken Lena, det første tilfelle av “full frontal nudity” i mitt kinoliv; (2) Pelles kule hippie-foreldre og (3) Dumdum Boys’ “Englefjes” – bandets gjennombruddslåt hos meg. I motsetning til “Englefjes”, som jeg har spilt over hundre ganger siden, har jeg aldri hatt noen gjensyn med Døden på Oslo S. Men jeg mener å huske at filmens kriminelle handling, satt til Oslos mindre lyse sider (rusmisbruk, prostitusjon og hjemløshet), var ganske spennende.

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste norske kinofilm; beste barne- og ungdomsfilm

49. THELMA OG LOUISE (1991)

Originaltittel: Thelma & Louise

Regi: Ridley Scott; manus: Callie Khouri; produksjonsdesign: Norris Spencer; foto: Adrian Biddle; redigering: Thom Noble; originalmusikk: Hans Zimmer; skuespillere: Susan Sarandon, Geena Davis, Harvey Keitel, Michael Madsen, Christopher McDonald, Stephen Tobolowsky, Brad Pitt m.fl.; produsenter: Mimi Polk Gitlin og Ridley Scott

To gode venninner, servitøren Louise og hjemmeværende Thelma, drar på helgetur. De tar bilen fatt, og på vei til fiskehytta gjør de noe dumt slik at de får politiet i hælene. Resten av filmen er en katt-og-mus-fortelling med mange uforutsette hendelser. Spenningen holdes vedlike hele veien, og sluttscenen er én av filmhistoriens mest legendariske.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle x 2 (Sarandon og Davis), beste foto og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste originalmanus og 2 x beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Sarandon og Davis)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle x 2 (Sarandon og Davis), beste foto, beste redigering og beste originalmusikk
AMANDA: beste utenlandske film

48. HVA ER DET MED GILBERT GRAPE? (1993)

Originaltittel: What’s Eating Gilbert Grape?

Regi: Lasse Hallström; manus: Peter Hedges (basert på hans egen roman med samme navn (1991)); produksjonsdesign: Bernt Amadeus Caprra; foto: Sven Nykvist; redigering: Andrew Mondshein; originalmusikk: Björn Isfält og Alan Parker; skuespillere: Johnny Depp, Leonardo DiCaprio, Juliette Lewis, Mary Steenburgen, Darlene Cates, Laura Harrington, Mary Kate Schellhardt m.fl.; produsenter: David Matalon, Bertil Ohlsson og Meir Teper

En ganske gripende og rørende historie om en ganske dysfunkjonell famile på landsbygda i Iowa. En 29 år gammel Johnny Depp spiller butikkarbeider Gilbert som er storebror – og de facto far – til psykisk utviklingshemmede Arnie som spilles av en 18 år gammel Leonardo DiCaprio som virkelig briljerer i sin rolle. Brilliant synes jeg også Darlene Cates er, som spiller familiens mor som lider av ekstrem fedme og gjør seg skyldig i omsorgssvikt – som igjen skyldes en gradvis destruktiv prosess som startet etter at familiefaren hengte seg selv rett etter at Arnie ble født.

Dette er bakgrunnen. Herfra skjer det interessante ting.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige birolle (DiCaprio)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige birolle i en dramafilm (DiCaprio)

47. GUDFAREN - DEL III (1990)

Originaltittel: The Godfather Part III

Regi: Francis Ford Coppola; manus: Mario Puzo og Francis Ford Coppola; produksjonsdesign: Dean Tavoularis; foto: Gordon Willis; redigering: Lisa Fruchtman, Barry Malkin og Walter Murrch; originalmusikk: Carmine Coppola; skuespillere: Al Pacino, Diane Keaton, Talia Shire, Andy Garcia, Eli Wallach, Joe Mantegna, George Hamilton m.fl.; produsent: Francis Ford Coppola

16 år etter Gudfaren - del II, presenterer Francis Ford Coppola en eldre og noe mildere mafiaboss, Michael Corleone (spilt av Al Pacino). Det antydes ganske klart at han angrer på en spesiell gjerning tidligere i karrieren (som jeg ikke skal avsløre her i tilfelle noen av mine lesere ikke har sett 2-eren). Dette betyr selvsagt ikke at del III mangler hensynsløse karakterer og skruppelløs blodsutgytelse. Vincent, Don Altobello og Mosca er topp 3 i så henseende.

Som ganske mange andre filmelskere, mener jeg at 3-eren ikke når opp kvalitetsmessig til 1-eren og 2-eren (derimot er jeg ikke en del av hylekoret som disser ned Sofia Coppolas skuespillerprestasjon; regissørens 18 år gamle datter gjør en helt adekvat jobb), men stemningen, lidenskapen, de praktfulle bildene og det gode skuespillet er fremdeles til stede.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste mannlige birolle (Garcia), beste scenografi, beste foto, beste redigering og beste originale sang (“Promise me you’ll remember” - Carmine Coppola/John Bettis)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Pacino), beste mannlige birolle i en dramafilm (Garcia), beste originalmusikk og beste originale sang (“Promise me you’ll remember” - Coppola/Bettis)

46. BASIC INSTINCT (1992)

Regi: Paul Verhoeven; manus: Joe Eszterrhas; produksjonsdesign: Terence Marsh; foto: Jan de Bont; redigering: Frank J. Urioste; originalmusikk: Jerry Goldsmith; skuespillere: Michael Douglas, Sharon Stone, George Dzundza, Jeanne Tripplehorn, Denis Arndt, Leilani Sarelle m.fl.; produsent: Alan Marshall

Nick Curran (Michael Douglas) jobber som politidetektiv i San Francisco. Han sliter en del med kokainbruk, løs pistol, enorm seksuell appetitt og det å falle for kvinner han slett ikke bør falle for. Én av disse kvinnene er krimforfatteren Catherine Tramell (Sharon Stone) som er hovedmistenkt i en drapssak som Nick og hans kolleger etterforsker. Dette bærer selvsagt galt avsted, og det blir ikke særlig bedre av at drapsofferet i Catherines nyeste roman ligner veldig på Nick.

En spennende film, dette. Fine bilder og en svært tilstedeværende Sharon Stone som eier lerretet (ev. skjermen).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste redigering og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Stone) og beste originalmusikk

45. JURASSIC PARK (1993)

Regi: Steven Spielberg; manus: Michael Crichton og David Koepp (basert på førstnevntes roman med samme tittel (1990)); produksjonsdesign: Rick Carter; foto: Dean Cundey; redigering: Michael Kahn; originalmusik: John Williams; skuespillere: Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum, Richard Attenborough, Bob Peck, Martin Ferrero, BD Wong m.fl.; produsenter: Kathleen Kennedy og Gerald R. Molen

Jeg har ikke sett filmen siden jeg så den på kino høsten 1993, så jeg vet ikke om de visuelle effektene har tålt tidens tann, men 16 år gamle meg lot seg iallfall forbløffe. Det skulle en ABBA-konsert til, i London 29 år senere, før jeg lot meg forbløffe over digitalskapt livaktighet i like stor grad igjen. Det middelmådige skuespillet (jeg har aldri vært noen stor fan av Laura Dern og aldri forstått min favorittrregissør David Lynchs fascinasjon for henne) ble fort tilgitt etterhvert som brachiosaurusene, dilophosaurusene, tyrannosaurusene, velociraptorene og de morsomme strutselignende gallimimusene buldret over kinolerretet. Selve historien av Michael Crichton (forfatteren bak Westworld) og konseptet om å vekke tilbake forhistoriske skapninger ved hjelp av genteknologi, er også fascinerende og potensielt aktuell.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste visuelle effekter, beste lyd og beste lydeffekter
BAFTA: beste spesialeffekter og beste lyd

44. FRIDA – MED HJERTET I HÅNDEN (1991)

Internasjonal tittel: Frida – Straight from the Heart

Regi: Berit Nesheim; manus: Torun Lian; produksjonsdesign: Kristin Sundt-Hansen; foto: Harald Gunnar Paalgard; redigering: Lillian Fjellvær; originalmusikk: Geir Bøhren og Bent Åserud; skuespillere: Maria Kvalheim, Ellen Horn, Helge Jordal, Andreas Bratlie, Cathrine Bang, Kristian Mejdell Nissen, Jan Hårstad m.fl.; produsenter: Mattis Mathiesen og Ole Bjørn Salvesen

Det begynte med den 40 minutter lange novellefilmen Frida som ble sendt som en del av ungdomsprogrammet Midt i smørøyet i 1989. To år senere ble spillefilmen Frida – med hjertet i hånden et faktum, som det også ble laget en fem episoder lang tv-serie av. I 1992 ble det hele kronet med en ny novellefilm: Frida og det urolige hjertet. Alt dette, unntatt spillefilmen, er tilgjengelig for alles forlystelse på NRKs nettspiller.

I spillefilmen, som denne omtalen handler om, har 13 år gamle og kjærlighetssyke Frida Bakke Thomsen brukt sommerferien til å lese en bok av psykoanalytikeren Erich Fromm (“Om kjærlighet”). Sterkt inspirert av den, går hun i gang med sitt store kjærlighetsprosjekt som ikke bare handler om å fikse eget kjærlighetsliv, men også andres, inkludert hennes mor og andre godt voksne. Hun trekker i amorøse tråder og forsøker å spleise folk sammen, og dette fører selvsagt til kleine og besværlige situasjoner.

Jeg var 13, 14 og 15 år gammel i de årene Frida fikk skinne på norske tv-skjermer og kinolerreter, og jeg skal ikke nekte for at jeg var svært betatt av den 12-, 13 og 14 år gamle skuespilleren Maria Kvalheim, og at denne betattheten kan ha vært med på å påvirke mine følelser for hele filmprosjektet (og dermed også inkluderingen i denne topp 50-lista). Jeg har ikke sett filmene (eller tv-serien) siden de gikk på NRK for første gang, så jeg har ikke tatt meg tid til å vurdere andre filmatiske kvaliteter. Men jeg registrerer at filmproduktene ble godt mottatt av filmkritikerne i sin samtid.

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste norske kinofilm, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle (Kvalheim)

43. FRYKTENS SPILL (1992)

Originaltittel: The Crying Game

Regi: Neil Jordan; manus: Neil Jordan; produksjonsdesign: Jim Clay; foto: Ian Wilson; redigering: Kant Pan; originalmusikk: Anne Dudley; skuespillere: Forest Whitaker, Miranda Richardson, Stephen Rea, Adrian Dunbar, Breffni McKenna, Joe Savino, Jaye Davidson m.fl.; produsent: Stephen Woolley

Filmens bakteppe er den voldelige konflikten mellom IRA og unionister; dens hovedpersoner er krigere for begge sider; og filmens store wtf-øyeblikk skjer i leiligheten til en britisk soldats kjæreste. Mye bra skuespill og musikk, spesielt tittellåten fremført av Boy George og Pet Shop Boys.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Rea), beste mannlige birolle (Davidson) og beste klipp
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm
BAFTA: beste film, beste britiske film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Rea), beste mannlige birolle (Davidson) og beste kvinnelige birolle (Richardson)
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

42. SHORT CUTS (1993)

Regi: Robert Altman; manus: Robert Altman og Frank Barhydt (basert på ni noveller og ett dikt av Raymond Carver); produksjonsdesign: Stephen Altman; foto: Walt Lloyd; redigering: Suzy Elmiger og Geraldine Peroni; originalmusikk: Mark Isham; skuespillere: Andie MacDowell, Bruce Davison, Jack Lemmon, Zane Cassidy, Julianne Moore, Matthew Modine, Anne Archer m.fl.; produsent: Cary Brokaw

Short Cuts er en såpeopera konsentrert ned til kun tre timer spilletid. Den har hele 22 hovedkarakterer – spilt av et såkalt “ensemble cast” bestående av (på den tiden) godt kjente skuespillere (sjekk filmplakaten). De 22 fordeler seg på ni parallelle og isolerte historier hvis eneste fellesnevner er at de foregår i Los Angeles i dagene rett før et større jordskjelv.

Bortsett fra en svært rødhåret Julianne Moore, så har få detaljer fra både karakterer eller hendelser, brent seg inn i hukommelsen min. Men jeg husker følelsen av å ha sett noe spesielt da jeg forlot kinosalen i Trondheim som 17-åring våren 1994. Jeg skulle ønske jeg kunne se filmen på nytt, men den finnes ikke på noen norske strømmetjenester, og som DVD kan den kun avspilles på DVD-spillere kjøpt i USA eller Canada (DVD-region 1).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi
GOLDEN GLOBE: beste manus

41. HÅNDEN SOM RØRER VUGGEN (1992)

Originaltittel: The Hand That Rocks the Cradle

Regi: Curtis Hanson; manus: Amanda Silver; produksjonsdesign: Edward Pisoni; foto: Robert Elswit; redigering: John F. Link; originalmusikk: Graeme Revell; skuespillere: Annabella Sciora, Rebecca De Mornay, Matt McCoy, Ernie Hudson, Julianne Moore, Madeline Zima, John de Lancie m.fl.; produsent: David Madden

Rebecca De Mornay er nifs som barnepike (nanny) fra helvete, og hun vant fortjent prisen som beste skurk (best villain) under MTV Movie Awards i 1992 – i konkurranse med bl.a. Robert De Niro i Cape Fear og Robert Patrick i Terminator 2.

Nominasjoner og priser:
MTV: beste kvinnelige skuespiller (De Mornay), beste skurk (De Mornay)

40. NÅDELØSE MENN (1992)

Originaltittel: Unforgiven

Regi: Clint Eastwood; manus: David Webb Peoples; produksjonsdesign: Henry Bumstead; foto: Jack N. Green; redigering: Joel Cox; originalmusikk: Lennie Niehaus; skuespillere: Clint Eastwood, Gene Hackman, Morgan Freeman, Richard Harris, Jaimz Woolvett, Saul Rubinek, Frances Fisher m.fl.; produsent: Clint Eastwood

Will Munny (Clint Eastwood) er en tidligere kriminell som etter en del om og men, sier ja til å være med på et siste betalt oppdrag. Sammen med en gammel bekjent, Ned Logan (Morgan Freeman) og en ny bekjent, The Schoefield Kid (Jaimz Woolvett), drar de på jakt etter en dusør som er lovet den/de som tar knerten på Quick Mike (David Mucci) som har vansiret prostituerte Delilah (Anna Thomson) i ansiktet. Dusøren er utlovet av Delilahs kolleger fordi de mener sheriff “Little Bill” Daggett (Gene Hackman) har behandlet voldsmannen altfor mildt.

Selvsagt blir dette blodig, men jeg husker filmen best for Gene Hackmans strålende spill som badass sheriff. Han vant fortjent Oscar for rolletolkningen.

Nominasjoner:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Eastwood), beste mannlige birolle (Hackman), beste scenografi, beste foto, beste redigering og beste lyd
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus og beste mannlige birolle i en dramafilm (Hackman)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige birolle (Hackman), beste foto og beste lyd

39. SEVEN (1995)

Originaltittel: Se7en

Regi: David Fincher; manus: Andrew Kevin Walker; produksjonsdesign: Arthur Max; foto: Darius Khondji; redigering: Richard Francis-Bruce; originalmusikk: Howard Shore; skuespillere: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow, Kevin Spacey, R. Lee Ermey, Richard Roundtree, Richard Schiff m.fl.; produsenter: Phyllis Carlyle og Arnold Kopelson

En mørk og spennende thriller om de to detektivene David Mills (Brad Pitt) og William Somerset (Morgan Freeman) som jakter en psykopatisk seriemorder (Kevin Spacey) som dreper folk på bestialsk vis fordi han mener de er representanter for De syv dødssyndene (jf. den katolske kirkes lære). Sluttscenen er nesten like legendarisk som den i Thelma & Louise (jf. #49 på denne lista)

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste redigering
BAFTA: beste originalmanus
MTV: beste film, beste skurk (Spacey), beste duo (Pitt og Freeman) og mest attraktive mann (Pitt)
AMANDA: beste utenlandske film

38. LOST HIGHWAY (1997)

Regi: David Lynch; manus: David Lynch og Barry Gifford; produksjonsdesign: Patricia Norris; foto: Peter Deming; redigering: Mary Sweeney; originalmusikk: Angelo Badalamenti; skuespillere: Bill Pullman, Patricia Arquette, John Roselius, Louis Eppolito, Jenna Maetlind, Michael Massee, Robert Blake m.fl.; produsenter: Deepak Nayar, Tom Sternberg og Mary Sweeney

En surrealistisk thriller som jeg ikke skjønner særlig mye av. 20 år har gått siden forrige gang jeg så den (har sett den to ganger), så det kan hende jeg forstår den bedre hvis jeg ser den igjen nå – som en moden mann. Men en fortelling som (tilsynelatende) ikke henger sammen, kan f.eks. kompenseres med intense scener, enigmatiske (og skumle*) karakterer, delikat lyssetting, fremragende scenografi og god musikk. Alle disse ingrediensene har Lost Highway masse av.

*) “Mystery Man” (spilt av Robert Blake) er en av de nifseste karakterene jeg noensinne har opplevd gjennom visuelle fiksjonsmedier. Kanskje kommer jeg til å lage en toppliste over de nifseste/skumleste/mest skremmende karakterer i film og tv-serier. I så fall, tror jeg at jeg allerede nå kan love Mystery Man en plass høyt på lista.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige.

37. FARGO (1996)

Regi: Joel Coen og Ethan Coen; manus: Ethan Coen og Joel Coen; produksjonsdesign: Rick Heinrichs; foto: Roger Deakins; redigering: Ethan Coen og Joel Coen; originalmusikk: Carter Burrwell; skuespillere: Frances McDormand, William H. Macy, Steve Buscemi, Peter Stormare, Harve Presnell, Kristin Rudrüd, Tony Denman m.fl.; produsenter: Ethan Coen og Joel Coen

Det drepes, parteres, bannes og kidnappes over en lav sko i og rundt Fargo, North Dakota – men mest action foregår rett over delstatsgrensen, i Minnesota. Fargo husker jeg spesielt for det merksnodige persongalleriet, og da tenker jeg spesielt på bilselger Jerry Lundegaard (William H. Macy), politidetektiv Marge Gunderson (Frances McDormand) og leiemord-duoen Carl Showalter (Steve Buscemi) og Gaear Grimsrud (Peter Stormare). Førstnevnte leier de to sistnevnte til å kidnappe sin egen ektefelle slik at han (i det skjulte) kan presse løsepenger fra hans bemidlede svigerfar.

Men kidnappingsoppdraget eksalerer til det ene drapet etter det andre, og Jerry blir ganske stresset av dette. Politidetektiv Marge, derimot, tar det hele med stoisk og landlig ro, og nøster opp i drapene på sine særegne måter.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (McDormand), beste mannlige birolle (Macy), beste foto og beste redigering
CANNES: Gullpalmen og beste regi
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (McDormand)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (McDormand), beste foto og beste redigering
MTV: beste duo (Buscemi og Stormare)

36. ENSLIG UNG KVINNE SØKER… (1992)

Originaltittel: Single White Female

Regi: Barbet Schroeder; manus: Don Roos (basert på John Lutz’ roman SWF Seeks Same (1990)); produksjonsdesign: Milena Canonero; foto: Luciano Tovoli; redigering: Lee Percy; originalmusikk: Howard Shore; skuespillere: Bridget Fonda, Jennifer Jason Leigh, Steven Weber, Peter Friedman, Stephen Tobolowsky, Frances Bay, Michele Farr m.fl.; produsent: Barbet Schroeder

Det var en gang en kvinne som heter Allie (Bridget Fonda). Hun sparker ut sin samboer og kjæreste Sam (Steven Weber) fordi han nylig har ligget med sin ex. Det blir dyrt for henne å bo i den lukrative leiligheten på Manhattan alene, så hun legger ut en annonse hvor hun søker en kvinnelig samboer (roommate: samboer med separate soverom). Valget faller på Hedy (Jennifer Jason Leigh), og de to blir gode venner. Etter en stund begynner forholdet mellom Allie og Sam å bli revitalisert, og Hedy begynner å bli sjalu.

Og dette er bare begynnelsen. Senere blir det spennende, intenst, nifst og ganske groteskt.

Nominasjoner og priser:
MTV: beste skurk (Leigh)

35. DUFTEN AV KVINNE (1992)

Originaltittel: Scent of a Woman

Regi: Martin Brest; manus: Bo Goldman (basert på den italienske spillefilmen Profumo di donna (1974), som igjen er basert på romanen Il buio e il miele (1969) av Giovanni Arpino); produksjonsdesign: Angelo P. Graham; foto: Donald E. Thorin; redigering: Harvey Rosenstock, William Steinkamp og Michael Tronick; originalmusikk: Thomas Newman; skuespillere: Al Pacino, Chris O’Donnell, James Rebhorn, Gabrielle Anwar, Philip Seymour Hoffman, Richard Venture, Bradley Whitford m.fl.; produsent: Martin Brest

Charlie (Chris O’Donnell) er en student ute etter deltidsjobb, og han sier ja til å være en slags støttekontakt til en blind krigsveteran som heter Frank (Al Pacino). Med sitt skiftende humør (mest sinne), sterke meninger og uredde fremferd, blir Frank en litt større utfordring enn det Charlie hadde sett for seg.

Et interessant utgangspunkt blir enda mer interessant når Frank reiser til New York med Charlie på slep, for å bo på luksushotell og for å oppsøke familemedlemmer Frank ønsker å ta et oppgjør med. Tilbake i Boston begynner Frank etterhvert å blande seg inn i Charlies studentliv.

Bortsett fra et par scener, så har ikke filmen mye med kvinner å gjøre. Men én av disse scenene, som involverer dans, er rimelig intens og er én av filmens mest ikoniske scener. En annen ikonisk og minneverdig scene foregår på universitetet som Charlie går på. De fleste av mine lesere som har sett filmen, skjønner garantert hva jeg prater om. De som ikke har sett den, bør se den – først og fremst for å oppleve Al Pacinos kanskje aller beste skuespillerprestasjon (som han vant både Oscar og Golden Globe for).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus og beste mannlige hovedrolle (Pacino)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Pacino) og beste mannlige birolle (O’Donnell)
BAFTA: beste adapterte manus

34. KJÆRLIGHETENS KJØTERE (1995)

Internasjonal tittel: Zero Kelvin

Regi: Hans Petter Moland; manus: Lars Bill Lundholm og Hans Petter Moland (basert på romanen Larsen (1953) av Peter Tutein); produksjonsdesign: Janusz Sosnowski; foto: Philip Øgaard; redigering: Einar Egeland; originalmusikk: Terje Rypdal; skuespillere: Gard Eidsvold, Stellan Skarsgård, Bjørn Sundquist, Camilla Martens, Paul-Ottar Haga, Johannes Joner, Erik Øksnes m.fl.; produsent: Bent Rognlien

Denne filmen kan minne noe om Orions belte (Ola Solum, 1985). Svalbard er byttet ut med Grønland, mens det storpolitiske spillet mellom Sovjetunionen og NATO er byttet ut med et psykologisk spill mellom tre fangstmenn – der to av dem ikke tåler trynet på hverandre og den tredje etterhvert får nok av rivaliseringen og gjør noe uventet. Felles med Orions belte er den intense spenningen og storslåtte bilder av iskald og øde naturlandskap (Kjærlighetens kjøtere er faktisk spilt inn på Svalbard selv om handlingen er lagt til østkysten av Grønland).

Den mest interessante karakteren er Henrik Larsen (Gard Eidsvold) – en forfatter fra Oslo som opplever motgang i både forfatterlivet og kjærlighetslivet. Dette er grunnen til at han bestemmer seg for å dra til Grønland for å jobbe for et fangstselskap – hvor han blir stasjonert sammen med to hardhudete og barske menn, Randbæk (Stellan Skarsgård) og Jakob Holm (Bjørn Sundquist). Det er førstnevnte Larsen kommer i konflikt med – for å si det mildt.

Fun fact: Dette er den eneste norskspråklige filmen som er oppført i den amerikanske utgaven av 1001 Movies You Must See Before You Die (siste utgave: 2020).

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste norske kinofilm, beste nordiske film og 3 x beste mannlige skuespiller (Eidsvold, Skarsgård og Sundquist)

33. INDEPENDENCE DAY (1996)

Regi: Roland Emmerich; manus: Dean Devlin og Roland Emmerich; produksjonsdesign: Oliver Scholl og Patrick Tatopoulos; foto: Karl Walter Lindenlaub; redigering: David Brenner; originalmusikk: David Arnold; skuespillere: Will Smith, Bill Pullman, Jeff Goldblum, Mary McDonnell, Judd Hirsch, Robert Loggia, Vivica A. Fox m.fl.; produsent: Dean Devlin

En imponerende film for øyet. Den beste visuelle effekter-festen siden Jurassic Park (1993). Fortellingen om utenomjordiske skapninger med overlegen teknologi og onde hensikter med oss jordboere, kan jo en vakker dag bli realistisk, så det er interessant å se hva vi kan stille opp med. For eksempel Will Smith. Med ham har vi muligheter å forsvare oss.

Selvsagt må Hollywood fore oss med sentimentale mellommenneskelige relasjoner innimellom spennings- og actionsekvensene, men det får jeg se gjennom tærne med. Jeg tåler nok å se denne filmen igjen, bare for effektene – som, hvis man skal bedømme etter traileren, fortsatt er imponerende 26 år senere.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste visuelle effekter og beste lyd
BAFTA: beste visuelle effekter og beste lyd
AMANDA: beste utenlandske spillefilm
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Smith), beste nye skuespiller (Fox), beste kyss (Smith og Fox) og beste actionsekvens (aliens bomber amerikanske storbyer)

32. REDD MENIG RYAN (1998)

Originaltittel: Saving Private Ryan

Regi: Steven Spielberg; manus: Robert Rodat; produksjonsdesign: Thomas E. Sanders; foto: Janusz Kaminski; redigering: Michael Kahn; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Tom Hanks, Tom Sizemore, Edward Burns, Matt Damon, Jeremy Davies, Vin Diesel, Adam Goldberg m.fl.; produsenter: Ian Bryce, Mark Gordon, Gary Levinsohn og Steven Spielberg

Etter at den 25 minutter lange (og unødvendige, vil kanskje noen si?) åpningsscenen – hvor en strand i Normandie blir dekket av blod, lemmer og innvoller – er unnagjort, får vi endelig vite hva som er hovedplottet i filmen, nemlig kompanisjef John H. Miller (Tom Hanks) sitt forsøk på å finne menig James Ryan (Matt Dillon) og få han trygt hjem til sin mor i USA fordi alle de tre andre sønnene hennes er meldt drept i krigen.

Vips, med kun én setning (to med denne) har jeg oppsummert det ytterst spennende premisset for denne solide filmen.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Hanks), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste originalmusikk, beste sminke, beste lyd og beste lydeffekter
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Hanks) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle (Hanks), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste musikk, beste sminke/hår, beste spesialeffekter og beste lyd
AMANDA: beste utenlandske spillefilm
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Hanks) og beste actionsekvens (landgangen i Normandie)

31. OPEN YOUR EYES (1997)

Originaltittel: Abre los ojos

Regi: Alejandro Amenábar; manus: Alejandro Amenábar og Mateo Gil; scenografi: Wolfgang Burmann; foto: Hans Burmann; redigering: María Elena Sáinz de Rozas; originalmusikk: Alejandro Amenábar og Mariano Marín; skuespillere: Eduardo Noriega, Penélope Cruz, Chete Lera, Fele Martínez, Najwa Nimri, Gérard Barray, Jorge de Juan m.fl.; produsenter: Fernando Bereira og José Luis Cuerda

Spansk mindfuck fra øverste hylle. Her gjelder det å henge med i svingene, spesielt etter at filmens hovedperson, casanovaen César, havner i en kraftig bilulykke og deformerer ansiktet sitt. For filmtittere som misliker filmer hvor man blir satt til å gjette hva som er drøm og hva som er virkelighet, så er det likevel mye å hente hvis man er tålmodig nok. Selv en med lav IQ som meg (95), klarte å pusle sammen bitene etter cirka seks kvarter og oppleve en aldri så liten åpenbaring.

Det er vanskelig å si så mye om handlingen uten å avsløre de store tvistene, men jeg kan si såpass at premisset kan bli en realitet i fremtiden – og at både scenografien og skuespillerne er vakre.

Fem år senere ble det laget en amerikansk remake: Vanilla Sky. Også den med Penélope Cruz i den kvinnelige hovedrollen, men med Tom Cruise i den mannlige. Jeg er nok veldig forsiktig hvis jeg anslår at at 8 av 10 som har sett begge versjonene, foretrekker den spanske originalen. Tallet er kanskje nærmere 9.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

30. FRIHETENS REGN (1994)

Originaltittel: The Shawshank Redemption

Regi: Frank Darabont; manus: Frank Darabont (basert på novellen “Rita Hayworth and the Shawshank Redemption” fra novellesamlingen Different Seasons (1982) av Stephen King); produksjonsdesign: Terence Marsh; foto: Roger Deakins; redigering: Richard Francis-Bruce; originalmusikk: Thomas Newman; skuespillere: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler, Clancy Brown, Gil Bellows, James Whitmore m.fl.; produsent: Niki Marvin

Frihetens regn ble nominert til sju Oscar-priser i 1995 uten å vinne noen, men trøsten får være at den i 2008 overtok førsteplassen (fra Gudfaren) på den brukergenererte topp 250-lista til Internet Movie Database – og har siden ikke gitt den fra seg.

Jeg synes ikke den er verdens beste film, men jeg kan godt forstå hvorfor den er ranket øverst på IMDB, nemlig at den har et ikke-kontroversielt narrativ som ingen lar seg krenke av; det er tydelig for alle hva som er de gode og hva som er de onde kreftene; de to hovedpersonene er henholdsvis hvit- og mørkhudet; de kjemper for friheten som er et universelt gode; og ikke minst: den er et meget godt filmhåndverk med to fenomenale skuespillerprestasjoner. Ellers kan nok førsteplassen også tilskrives IMDBs hemmelige utregningsformel, men en slik diskusjon går jeg ikke inn på her.

Hva filmen handler om? Hovedsakelig om to innsatte i et fengsel, Andy (Tim Robbins) og Red (Morgan Freeman), begge med livstidsdommer. Vi følger dem over en periode på 19 år (1947-1966) hvor de danner allianser med sine medfanger, får juling av både innsatte og ansatte, lærer seg kriminalitet – samt bereder grunnen (bokstavelig talt for den ene av dem) for at de en vakker dag skal kjenne på frihet igjen.

Den amerikanske skuespilleren Rita Hayworth spiller en viktig rolle i filmen uten at hun spiller en rolle i filmen.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Freeman), beste foto, beste redigering, beste originalmusikk og beste lyd
GOLDEN GLOBE: beste manus og beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Freeman)

29. TWIN PEAKS: FIRE WALK WITH ME (1992)

Regi: David Lynch; manus: David Lynch og Robert Engels; produksjonsdesign: Patricia Norris; foto: Ronald Víctor García ; redigering: Mary Sweeney; originalmusikk: Angelo Badalamenti; skuespillere: Sheryl Lee, Ray Wise, Kyle MacLachlan, Mädchen Amick, Dana Ashbrook, Phoebe Augustin, David Bowie m.fl.; produsenter: Gregg Fienberg og Francis Bouygues

Spillefilmen er en forløper (prequel) til tv-serien Twin Peaks (1990-91) – en serie hvor 18-åringen Laura Palmer blir funnet drept i første episode. I filmen får vi servert den mørke historien til Laura (Sheryl Lee) ispedd solide doser mystikk, surrealisme og intense karakterer som regissør David Lynch er kjent, elsket og hatet for. Filmen fungerer best for de som har sett tv-serien (sesong 1 og 2) og har forstått og akseptert narrativet.

Som de fleste andre Twin Peaks-fans, synes også jeg at spillefilmen ikke helt når opp til de spenningsmessige kvaliteter som tv-serien gjør, men jeg synes den likevel er et interessant kunstprodukt med tilstrekkelige mengder med uhyggelig stemning, god filming (foto), lekker produksjonsdesign og interessante hendelser og skildringer, til at jeg blir sittende fast i godsofaen.

Nominasjoner og priser:
CANNES: Gullpalmen

28. BOYS DON’T CRY (1999)

Regi: Kimberly Peirce; manus: Kimberly Peirce og Andy Bienen; produksjonsdesign: Michael Shaw; foto: Jim Denault; redigering: Tracy Granger og Lee Percy; originalmusikk: Nathan Larson; skuespillere: Hilary Swank, Chloë Sevigny, Peter Sarsgaard, Brendan Sexton III, Lecy Goranson, Jeannetta Arnette, Matt McGrath m.fl.; produsenter: John Hart, Eva Kolodner, Jeffrey Sharp og Christine Vachon

Brendan Teena (Hilary Swank) er en ung transmann (i dagens terminologi: KtM) som bor i et lite tettsted i Nebraska. Den kombinasjonen er kanskje ikke den heldigste, verken nå eller i 1993 som handlingen dateres til. Når hans biologiske kjønn blir avslørt og kjent blant tettstedets mest konservative og transfobiske innbyggere, blir det bråk. Alvorlig bråk. Den eneste som støtter ham er Lana (Chloë Sevigny), men også hun er maktesløs når de mørke kreftene settes i sving.

Filmen er biografisk, altså den er en sann historie. Noe som gjør den enda mer rystende. Hilary Swank briljerer. Hvor ble det av henne, forresten? Har ikke sett henne siden Million Dollar Baby (2004).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste kvinnelige hovedrolle (Swank) og beste kvinnelige birolle (Sevigny)
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Swank) og beste kvinnelige birolle i en dramafilm (Sevigny)
BAFTA: beste kvinnelige hovedrolle (Swank)
MTV: beste kvinnelige nykommer (Swank) og beste kyss (Swank og Sevigny)

27. PHILADELPHIA (1993)

Regi: Jonathan Demme; manus: Ron Nyswaner; produksjonsdesign: Kristi Zea; foto: Tak Fujimoto; redigering: Craig McKay; originalmusikk: Howard Shore; skuespillere: Tom Hanks, Denzel Washington, Jason Robards, Mary Steenburgen, Antonio Banderas, Joanne Woodward, Robert W. Castle m.fl.; produsenter: Johnathan Demme og Edward Saxon

Tom Hanks spiller kanskje hans mest minneverdige rolle, nemlig som den verdsatte og ettertraktede advokaten Andy Beckett som etter å ha blitt diagnosistert med aids, ikke blir fullt så verdsatt og ettertraktet lenger – iallfall ikke hos sitt eget advokatfirma hvis ledelse sparker ham grunnet sin medisinske tilstand. Dermed er det Andy som behøver en advokat, og etter ni forespørsler med avslag, tar den homofobe advokaten Joe Miller (Denzel Washington) saken.

En film som både er oppløftende og trist, og jeg husker fremdeles snufse- og hulkelydene blant publikum i kinosalen under rulleteksten. Jeg svelget unna og klarte å holde min knallharde fasade intakt, men det spørs om jeg hadde klart å holde fjeset fri for fukt dersom jeg hadde sett filmen i mer private omgivelser.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Hanks), beste sminke, 2 x beste originale sang (“Streets of Philadelphia” – skrevet av Bruce Springsteen; “Philadelphia” – skrevet av Neil Young)
GOLDEN GLOBE: beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Hanks) og beste originalsang (“Streets of Philadelphia” – Bruce Springsteen)
BAFTA: beste manus
BERLIN: Gullbjørnen for beste film og Sølvbjørnen for beste mannlige skuespiller (Hanks)
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Hanks), beste duo (Hanks og Washington) og beste sang (“Streets of Philadelphia” – Bruce Springsteen)

26. MAGNOLIA (1999)

Regi: Paul Thomas Anderson; manus: Paul Thomas Anderson; produksjonsdesign: William Arnold og Mark Bridges; foto: Robert Elswit; redigering: Dylan Tichenor; originalmusikk: Jon Brion; skuespillere: Tom Cruise, William H. Macy, John C. Reilly, Julianne Moore, Melora Walters, Philip Baker Hall, Jeremy Blackman m.fl.; produsenter: Paul Thomas Anderson og JoAnne Sellar

Dette er en film som i form ligner mye på Robert Altmans Short Cuts (1993) (#42 på denne lista), nemlig ved at vi har med et såkalt “ensemble cast” å gjøre, dvs. ingen hovedroller, bare biroller: Cirka 20 skuespillere har omtrent like mye skjermtid (lerrettid), og vi følger 5-6 parallelle historier lagt i Los Angeles. En annen likhet er at også i Magnolia skjer det en naturkatastrofe mot slutten av filmen som påvirker personene i forskjellig grad: I Short Cuts var denne katastofen et jordskjelv, mens i Magnolia snakker vi om nedbør av en slik art og omfang som iallfall fikk meg til å kvekke til i kinostolen.

Forskjellene fra Short Cuts ligger blant annet i at karakterene har litt tydeligere forbindelse med hverandre og (men dette er jo selvsagt subjektivt) at persongalleriet er mer interessant og at skuespillerprestasjonene er enda bedre: William H. Macy og John C. Reilly er jo mestere i å portrettere mennesker med taper-mentalitet, mens Tom Cruise vant Golden Globe nokså fortjent for sin tolkning av Frank T.J. Mackey, en mannssjåvinistisk kursholder i kunsten å sjekke damer, men som sliter med “father issues”.

I tillegg er Magnolia krydret med en teskje surrealisme (som gjør smaken mer pikant) – samt tilført mye bra kassegitarbasert musikk fremført og skrevet av Aimee Mann.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus, beste mannlige birolle (Cruise) og beste originale sang (“Save me” – skrevet av Aimee Mann)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige birolle i en dramafilm (Cruise) og beste originale sang (“Save me” – Aimee Mann)
BERLIN: Gullbjørnen for beste film

25. DEN TYNNE RØDE LINJEN (1998)

Originaltittel: The Thin Red Line

Regi: Terrence Malick; manus: Terrence Mallick (basert på romanen The Thin Red Line (1962) av James Jones); produksjonsdesign: Jack Fisk; foto: John Toll; redigering: Leslie Jones, Saar Klein og Billy Weber; originalmusikk: Hans Zimmer; skuespillere: Sean Penn, Adrien Brody, Jim Caviezel, Ben Chaplin, George Clooney, John Cusack, Woody Harrelson m.fl.; produsenter: Robert Michael Geisler, Grant Hill og John Roberdeau

Den tynne røde linjen er beretningen om amerikanske bakkestyrker i en virkelig krig (annen verdenskrig), virkelige fiender (japanerne) men et oppdiktet slag i Stillehavsregionen. Som vanlig, når Terrence Malick lager film, får vi servert majestetiske og eiendommelige scener, i dette tilfellet strålende filmet av John Toll (director of photography) og hans mannskap. Persongalleriet består av så mange kjente skuespillere at de “nuller” hverandre ut – noe som kan være med på å forklare hvorfor filmen mottok sju Oscar-nominasjoner, men ingen i skuespillerkategoriene.

Jeg husker ikke lenger detaljene og hvilke karakterer som får blåst hvilke innvoller ut over de frodige landskapene, men jeg husker inntrykket jeg satt igjen med etter at jeg hadde sett filmen ferdig. Jeg var sliten.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste foto, beste redigering, beste lyd og beste originalmusikk
BERLIN: Gullbjørnen for beste film

24. TITANIC (1997)

Regi: James Cameron; manus: James Cameron; produksjonsdesign: Peter Lamont; foto: Russell Carpenter; redigering: Conrad Buff IV, James Cameron og Richard A. Harris; originalmusikk: James Horner; skuespillere: Leonardo DiCaprio, Kate Winslet, Billy Zane, Kathy Bates, Frances Fisher, Gloria Stuart, Bill Paxton m.fl.; produsenter: James Cameron og Jon Landau

Jeg har knyttet vonde minner til denne filmen: Fredag 13. februar 1998, dagen da den hadde norgespremiere, blant annet i Trondheims største kinosal, Nova kinosenters sal 1, hadde 21 år gamle Frode mannet seg opp til å be en ung kvinne og medstudent på kinodate. Men hun dukket aldri opp, og det eneste ledige setet i kinosalen (med en kapasitet på ca. 450 seter), var setet til venstre for ham, og hans selvbilde nådde havsens bunn lenge før Titanic gjorde det på lerretet. Denne opplevelsen gjorde såpass vondt at jeg er tvunget til å omtale meg i tredje person av terapautiske årsaker.

Min filmopplevelse ble ødelagt denne milde vinterkvelden, men jeg ga filmen et par nye sjanser i årene som kom. Den ble sendt flere ganger på tv, og en gang hadde jeg ikke noe annet å finne på enn å gi James Cameron en ny sjanse til å like filmen hans. Og det kan man trygt si jeg gjorde. Kjærlighetshistorien mellom Rose og Jack var gripende nok, men jeg ble aller mest bergtatt av spesialeffektene rundt [SPOILER] Titanics havari [SPOILER SLUTT] – som sto i stil med filmens prislapp på 200 millioner dollar, verdens til da dyreste film.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle (Winslet), beste kvinnelige hovedrolle (Stuart), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste visuelle effekter, beste sminke, beste lyd, beste lydeffekter, beste originalmusikk og beste originale sang (“My heart will go on” – skrevet av James Horner (musikk) og Will Jennings (tekst))
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Winslet), beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (DiCaprio), beste kvinnelige birolle i en dramafilm (Stuart), beste originalmusikk og beste originale sang (“My heart will go on” – James Horner/Will Jennings)
BAFTA: beste film, beste regi, beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste spesialeffekter, beste kostymedesign, beste sminke/hår, beste lyd og beste originalmusikk
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film, beste kvinnelige skuespiller (Winslet), beste mannlige skuespiller (DiCaprio), beste skurk (Zane), beste duo (Winslet og DiCaprio), beste actionsekvens (det som skjer med skipet), beste kyss (Winslet og DiCaprio) og beste sang (“My heart will go on” – fremført av Céline Dion)

23. INSOMNIA (1997)

Undertittel: Den som synder sover ikke

Regi: Erik Skjoldbjærg; manus: Nikolaj Frobenius og Erik Skjoldbjærg; produksjonsdesign: Eli Bø; foto: Erling Thurmann-Andersen; redigering: Håkon Øverås; originalmusikk: Biosphere (Geir Jenssen); skuespillere: Stellan Skarsgård, Sverre Anker Ousdal, Marianne O. Ulrichsen, Maria Bonnevie, Bjørn Floberg, Frode Rasmussen, Gisken Armand m.fl.; produsenter: Tomas Backström, Petter J. Borgli og Tom Remlov

En mørk thriller lagt til lyse nordnorske sommernetter. En svensk politidetektiv ved navn Jonas Engström (Stellan Skarsgård) reiser opp til Troms for å bistå det lokale politiet i etterforskningen av drapet på Tanja (17). Han har vanskeligheter med å sove – i utgangspunktet fordi solen ikke går ned, men etterhvert også på grunn av en gedigen tabbe han gjør under etterforskningen. Han forsøker å skjule tabben, men søvnmangelen gjør dette ekstra utfordrende. Etterhvert blir han mer og mer tullete i hodet, noe Tanjas morder utnytter.

Filmen falt såpass i smak i USA at Christopher Nolan regisserte en remake i 2002 med Al Pacino, Hillary Swank og Robin Williams i de viktigste rollene.

Vanligvis er originalen bedre enn remaken. Det er også tilfelle her.

Nominasjoner og priser:
CANNES: Gullkameraet for beste debutfilm
AMANDA: beste norske kinofilm, beste mannlige hovedrolle (Skarsgård) og beste foto

22. LIVET ER HERLIG (1997)

Originaltittel: La vita è bella
Internasjonal tittel: Life is Beautiful

Regi: Roberto Benigni; manus: Vincenzo Cerami og Roberto Benigni; produksjonsdesign: Danilo Donati; foto: Tonino Delli Colli; redigering: Simona Paggi; originalmusikk: Nicola Piovani; skuespillere: Roberto Benigni, Nicoletta Braschi, Giorgio Cantarini, Giustino Durano, Horst Buchholz, Marisa Peredes, Sergio Bini Bustric m.fl.; produsenter: Gianluigi Braschi og Elda Ferri

Hva gjør man når man er jøde under jødeutryddelsen, blir sendt til konsentrasjonsleir og ønsker å beskytte sin fem år gammel sønn mot de grufulle omgivelsene og utsiktene som møter dem i leiren? Da kan man gjøre som Guido (Roberto Benigni) i Livet er herlig og lage en konkurranse av det og love sønnen en stridsvogn i førstepremie. Mye humor og mye underliggende tragedie preger denne komedien, en av få filmer om holocaust som er til å le av. Og gråte av.

Til å le av (og kanskje gråte litt av) var også hans “takkeopptreden” da han vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film i 1999.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste ikke-engelskspråklige film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Benigni), beste redigering og beste originalmusikk
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film, beste mannlige hovedrolle (Benigni) og beste originalmanus
CANNES: Gullpalmen og Juryens storpris
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

21. THE ADDAMS FAMILY (1991)

Regi: Barry Sonnenfeld; manus: Caroline Thompson og Larry Wilson (basert på tegneserie-karakterer (først publisert i 1938) av Charles Addams); produksjonsdesign: Richard Macdonald; foto: Owen Roizman; redigering: Dede Allen og Jim Mille; originalmusikk: Marc Shaiman; skuespillere: Anjelica Huston, Raul Julia, Christopher Lloyd, Christina Ricci, Jimmy Workman, Judith Malina, Carel Struycken m.fl.; produsent: Scott Rudin

En nusselig fortelling om den svært velstående, men også ganske makabre, familien Addams. Familiens rikdom er noe mange vil utnytte, og én av dem er en skallet fyr som oppsøker familien og later som han er den savnede broren (Fester Addams) til familiefaren Gomez Addams.

Familien og husholdningen er full av bisarre og tildels skremmende karakterer. Jeg husker nok aller best Wednesday Addams, spilt av en ung Christina Ricci – samt hovmesteren Lurch, spilt av samme mann som spiller Kjempen i Twin Peaks-produksjonene, nemlig nederlenderen Carel Struycken.

Og hvordan er det mulig å glemme Thing, “spilt” av Christopher Hart? Hvorfor han ikke ble Oscar-nominert, er et uhåndgripelig mysterium.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste kostymedesign
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (Huston)
BAFTA: beste produksjonsdesign og beste sminke
MTV: beste kyss (Huston og Julia) og beste sang (“Addams groove” – fremført av M.C. Hammer)

20. DE MISTENKTE (1995)

Originaltittel: The Usual Suspects

Regi: Bryan Singer; manus: Christopher McQuarrie; produksjonsdesign: Howard Cummings; foto: Newton Thomas Sigel; redigering: John Ottman; originalmusikk: John Ottman; skuespillere: Gabriel Byrne, Kevin Spacey, Chazz Palminteri, Benicio Del Toro, Stephen Baldwin, Kevin Pollak, Pete Postlethwaite m.fl.; produsenter: Michael McDonnell og Bryan Singer

Det er som regel to utfall som kommer av å se mindfuck-filmer: Enten får man hjerneorgasme eller så får man ikke hjerneorgasme. For å oppnå full tilfredsstillelse med denne mysteriethrilleren, må man gjøre som jeg: Rydd vekk alle distraksjoner, ha full fokus på filmen, legg merke til hva karakterene sier og gjør, og vær på vakt etter smarte og skitne triks begått av filmens klipper John Ottman – og sjekk scenografien. Den minste replikk og den minste rekvisitt kan ha avgjørende betydning.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus og beste mannlige birolle (Spacey)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige birolle (Spacey)
BAFTA: beste film, beste originalmanus og beste redigering

19. FACE/OFF (1997)

Regi: John Woo; manus: Mike Werb og Michael Colleary; produksjonsdesign: Neil Spisak; foto: Oliver Wood; redigering: Steven Kemper og Christian Wagner; originalmusikk: John Powell; skuespillere: John Travolta, Nicolas Cage, Joan Allen, Alessandro Nivola, Gina Gershon, Dominique Swain, Nick Cassavetes m.fl.; produsenter: Terrence Chang, Christopher Godsick, Barrie M. Osborne og David Permut

Selv blinde haner kan finne gullkorn én gang i blant: En av tidenes verste regissører, John Woo (mannen bak verdens kanskje største makkverk av en film, Hard Boiled (1992)), glimter til med Face/Off, en spennende actionthriller med et genialt premiss: John Travoltas karakter, politidetektiv Sean Archer, jakter på Nicolas Cages karakter, skurken Castor Troy. De havner i en situasjon (hvis opptakt jeg skal la være å utbrodere her) hvor de i all hemmelighet (og mer eller mindre frivillig) ikke bare bytter identitet, men bytter ansikt (!). Noen vet om ansiktsbyttet, noen vet ikke (f.eks. politimannens ektefelle).

For filmtitteren blir dette selvsagt en utfordrende øvelse: Fra å være vant til John Travoltas og Nicolas Cages ansikt som representanter for henholdsvis de gode og onde krefter, blir man plutselig tvunget til å snu oppfatningene 180 grader. Det kan nesten sammenlignes med at man plutselig blir tvunget til å heie på Molde i en fotballkamp mot RBK.

Filmen holder koken til det endelige oppgjøret mellom våre to kompiser, men i filmens sluttscene går regissør Woo tilbake til gamle synder og viser hvor langt ned han kan synke. Heldigvis er det oppfunnet puter som man kan grave ned ansiktet i – og ikke minst en stoppknapp på videoavspilleren.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste lydeffekter
MTV: beste film, 2 x beste mannlige hovedrolle (Travolta og Cage), 2 x beste skurk (Travolta og Cage), beste duo (Travolta og Cage) og beste actionsekvens (speedbåtjakten)

18. SPEED (1994)

Regi: Jan de Bont; manus: Graham Yost; produksjonsdesign: Jackson De Govia; foto: Andrzej Bartkowiak; redigering: John Wright; originalmusikk: Mark Mancina; skuespillere: Keanu Reeves, Sandra Bullock, Dennis Hopper, Joe Morton, Jeff Daniels, Alan Ruck, Glenn Plummer m.fl.; produsent: Mark Gordon

En ren og skjær underholdningsfilm med mye fart, smell, to attraktive hovedroller og en jævel av en skurk. Filmens hovedelement er en passasjerbuss som skurken Howard Payne (Dennis Hopper) har plassert en bombe under, og som vil aktiveres idet speedometeret når 80 km/t (noe den uvitende bussjåføren selvsagt fører bussen opp i) og detoneres i det øyeblikk hastigheten igjen kryper under 80 km/t. Våre to helter, politioffiser Jack Traven (Keanu Reeves) og busspassasjer Annie Porter (Sandra Bullock) forsøker å manøvrere bussen (bussjåføren er hardt skadd) slik at de får tømt den for passasjerer (i en fart over 80 km/t, altså) og samtidig forsøke å finne og desarmere bomben.

Alt dette mens skurken Payne morer seg glugg i hjel et eller annet sted i downtown L.A. Og jeg som seer morer meg kanskje med ham. Uten ham, så blir det jo ingen action. Dessuten får jeg ingen særlig følelsesmessig tilknytning til Jack og Annie. Om det skyldes svak regi eller svakt skuespill, er uvisst.

Men actionsekvenser er det flust av, og jeg som lett skygger unna rene actionfilmer, satte likevel pris på denne fordi selve bussbombe-plottet er ganske troverdig. Det kunne jo ha skjedd, og kanskje har det skjedd for alt jeg vet. (Filmen er så vidt jeg vet ikke basert på en sann historie.)

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste redigering, beste lyd og beste lydeffekter
BAFTA: beste redigering, beste lyd og beste spesialeffekter
MTV: beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Bullock), beste mannlige hovedrolle (Reeves), beste skurk (Hopper), beste duo (Bullock og Reeves), beste kyss (Bullock og Reeves), beste actionsekvens (for flyeksplosjonen), mest attraktive kvinnelige skuespiller (Bullock) og mest attraktive mannlige skuespiller (Reeves)

17. THE STRAIGHT STORY (1999)

Regi: David Lynch; manus: John Roach og Mary Sweeney; produksjonsdesign: Jack Fisk; foto: Freddie Francis; redigering: Mary Sweeney; originalmusikk: Angelo Badalamenti; skuespillere: Richard Farnsworth, Sissy Spacek, Harry Dean Stanton, Jane Galloway Heitz, Joseph Carpemter, Donald Wiegert, Ed Grennan m.fl.; produsenter: Neil Edelstein og Mary Sweeney

I forhold til forrige omtalte film (Speed), er farten i The Straight Story satt ned fra 80 til 8 km/t, som er topphastigheten til den motoriserte gressklipperen Alvin Straight (Richard Farnsworth) kjører, på sin 400 kilometer lange ferd for å besøke sin døende bror Lyle Straight (Harry Dean Stanton) som han ikke har sett på flerfoldige år. Han kjører gressklipper (med tilhenger) fordi han er for svaksynt og for dårlig til beins til å kjøre bil. Dette blir det god og annerledes roadmovie av.

Filmens tittel er selvsagt en referanse til hovedkarakteren, men den er også et humoristisk sleivspark til de filmkritikerne som på dette tidspunkt hadde stemplet David Lynch som en regissør uten evne og vilje til å lage filmer med enkle og rett-frem fortellinger. Med mystiske, mørke, tungfordøyde og tildels surrealistiske filmer som Eraserhead (1977), Blue Velvet (1986), Twin Peaks (både tv-serien fra 1990-91 og spillefilmen fra 1992) og Lost Highway (1997) i sin portefølje, overrasket han flere med denne ukompliserte og hjertevarme historien om en gammel mann på vei fra A til B i en mest mulig rett linje.

Hovedrolleinnehaver Richard Farnsworth døde året etter (2000), men rakk å oppleve å bli Oscar-nominert for sitt skuespill i denne filmen. Forøvrig hans andre Oscar-nominasjon (den forrige var med Det kom en cowboy (1978)).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige hovedrolle (Farnsworth)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Farnsworth) og beste originalmusikk
CANNES: Gullpalmen

16. BEING JOHN MALKOVICH (1999)

Regi: Spike Jonze; manus: Charlie Kaufman; produksjonsdesign: K.K. Barrett; foto: Lance Acord; redigering: Eric Zumbrunnen; originalmusikk: Carter Burwell; skuespillere: John Cusack, Cameron Diaz, Catherine Keener, John Malkovich, Orson Bean, Mary Kay Place, Charlie Sheen m.fl.; produsenter: Steve Golin, Vincent Landay, Sandy Stern og Michael Stipe

En herlig absurd og kreativ film om Craig Schwartz (John Cusack) som jobber på et kontor mellom 7. og 8. etasje i et høyhus i New York, hvor han bokstavelig talt opplever lav takhøyde. Her oppdager han en skjult dør som leder inn i en tunnel som igjen leder inn i hodet på den kjente skuespilleren John Malkovich! Her får han være i 15 minutter før han blir kastet ut og havner ved en motorvei utenfor byen.

Han prøver dette flere ganger med samme resultat, og han innvier også kjæresten sin, Lotte (spilt av en ganske ugjenkjennelig Cameron Diaz) i denne hemmeligheten. Og ikke nok med det: Etterhvert gjør han business av dette og inviterer turister til å betale billett til tunnelinngangen slik at de bokstavelig talt får oppleve 15 minutes of fame. Alt dette uten John Malkovichs vitende (han spiller seg selv i denne filmen), men det skal snart forandre seg.

Ja, såpass høyt absurditetsnivå er det altså snakk om. Men selv om det hele er komisk, så fungerer også filmen som en samfunnskritisk kommentar (satire, om man vil) til vår kjendisfokuserte kultur hvor vi “alle” hyller kjendiser og ønsker å bli som dem. Filmen ble jo laget i en tid hvor de første realityseriene hadde begynt å dominere amerikanske sendeflater, men også etterhvert norske (Robinsonekspedisjonen og Big Brother for å nevne de to seriene som for alvor igangsatte realityfeberen her til lands).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi, beste originalmanus og beste kvinnelige birolle (Keener)
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste manus, 2 x beste kvinnelige birolle (Diaz og Keener)
BAFTA: beste originalmanus, beste kvinnelige birolle (Diaz) og beste redigering
MTV: beste nye regissør

15. DANSER MED ULVER (1990)

Originaltittel: Dances with Wolves

Regi: Kevin Costner; manus: Michael Blake (basert på hans egen roman Dances with Wolves (1988)); produksjonsdesign: Jeffrey Beecroft; foto: Dean Semler; redigering: William Hoy, Chip Masamitsu, Steve Potter og Neil Travis; originalmusikk: John Barry; skuespillere: Kevin Costner, Mary McDonnell, “Buck”, “Teddy”, Graham Greene, Rodney A. Grant, Floyd Red Crow Westerman m.fl.; produsenter: Kevin Costner og Jim Wilson

Løytnant John Dunbar (Kevin Costner) gidder ikke mer kriging i den amerikanske borgerkrigen, så han hopper av og blir naturens mann. Etterhvert blir han kjent med ulven Two Socks (spilt av Buck og Teddy) og en Sioux-indianerstamme som han joiner. Status quo holdes i noen år – før militæret vil ha ham tilbake.

Dette og storslagne naturscener fra South Dakota, er det jeg husker best fra denne tre timer lange episke filmen.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Costner), beste kvinnelige birolle (McDonnell), beste mannlige birolle (Greene), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste lyd og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle (Costner), beste kvinnelige birolle (McDonnell) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Costner), beste foto, beste redigering, beste sminke, beste lyd og beste originalmusikk

14. TERMINATOR 2 - DOMMENS DAG (1991)

Originaltittel: Terminator 2: Judgement Day

Regi: James Cameron; manus: James Cameron og William Wisher; produksjonsdesign: Joseph C. Nemec III; foto: Adam Greenberg; redigering: Conrad Buff IV, Dody Dorn, Mark Goldblatt og Richard A. Harris; originalmusikk: Brad Fiedel; skuespillere: Arnold Schwarzenegger, Linda Hamilton, Edward Furlong, Robert Patrick, Earl Boen, Joe Morton, S. Epatha Merkerson m.fl.; produsent: James Cameron

To terminatorer, en T-1000 (Robert Patrick) og en T-800 (Arnold Schwarzenegger), blir sendt fra 2029 til 1995 for henholdsvis å drepe og beskytte John Connor (Edward Furlong). Han skal nemlig bli en samlende figur for menneskeheten og motstandsbevegelsen mot det A.I.-drevne samfunnet i 2029. Connors mor, Sarah (Linda Hamilton) blir også kraftig innblandet i dette dramaet som jeg aller mest husker for de Oscar-belønnede visuelle effektene knyttet til T-1000 og det Oscar-belønnede sminkearbeidet knyttet til T-800.

Jeg husker filmen nest mest for de knalltøffe entitetene de to terminatorene utgjorde, samt den seksuelle tiltrekningskraften som 34 år gamle Linda Hamilton hadde på 16 år gamle Frode Dahl (som så filmen på VHS et par år etter kinopremieren).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste foto, beste redigering, beste sminke, beste visuelle effekter, beste lyd og beste lydeffekter
BAFTA: beste produksjonsdesign, beste spesialeffekter og beste lyd
MTV: beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Hamilton), beste mannlige hovedrolle (Schwarzenegger), beste mannlige gjennombrudd (Furlong), beste skurk (Patrick), beste actionsekvens (biljakten på L.A. freeway), beste sang (“You could be mine” – fremført av Guns N’ Roses) og mest attraktive kvinne (Hamilton)

13. DEN SJETTE SANSEN (1999)

Originaltittel: The Sixth Sense

Regi: M. Night Shyamalan; manus: M. Night Shyamalan; produksjonsdesign: Larry Fulton; foto: Tak Fujimoto; redigering: Andrew Mondshein; originalmusikk: James Newton Howard; skuespillere: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams, Donnie Wahlberg, Glenn Fitzgerald, Mischa Barton m.fl.; produsenter: Kathleen Kennedy, Frank Marshall og Barry Mendel

Malcolm Crowe (Bruce Willis) jobber som barnepsykolog og får litt av en utfordring i fanget i form av en klient ved navn Cole (Haley Joel Osment). 9-åringen lever i konstant frykt og ubehag, og han hevder bl.a. at han kan se og kommunisere med døde personer. Ved å se Coles prøvelser gjennom både hans eget og barnepsykologens perspektiv, blir man naglet til godstolen/godsofaen, og det er noen intense og skremmende poltergeist-lignende scener underveis hvis fragmenter jeg husker med gru. Filmen huskes (og verdsettes) også for glimrende manus og godt og plausibelt skuespill av unge Forrest Gu… eh, Haley Joel Osment.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige birolle (Collette), beste mannlige birolle (Osment) og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste originalmanus og beste mannlige birolle (Osment)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus og beste redigering
CANNES: beste DVD-design
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Willis), beste mannlige gjennombrudd (Osment) og beste duo (Willis & Osment)

12. JFK - SAKEN FORTSETTER (1991)

Originaltittel: JFK

Regi: Oliver Stone; manus: Oliver Stone og Zachary Sklar (basert på bøkene On the Trail of the Assassins (1988) av Jim Garrison og Crossfire: The Plot That Killed Kennedy (1989) av Jim Marrs); produksjonsdesign: Victor Kempster; foto: Robert Richardson; redigering: Joe Hutsching og Pietro Scalia; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Kevin Costner, Kevin Bacon, Tommy Lee Jones, Laurie Metcalf, Gary Oldman, Michael Rooker, Jay O. Sanders m.fl.; produsenter: A. Kitman Ho og Oliver Stone

Hvem skjøt John Fitzgerald Kennedy i 1963? Hvem trakk i trådene? Denne filmen er Oliver Stones “take” på mordgåten – hvis fasit de fleste tror er Lee Harvey Oswald, og et betydelig antall mennesker, inkludert Stone, tror også at amerikanske myndighetspersoner hadde flere fingre med i spillet. Vi følger distriktsadvokat Jim Garrison oppnøstninger.

Selvsagt tas det en del kunstneriske og historiske friheter her, men filmingen, monologene, rettssakene og den endelige gjennomgangen av de tekniske og logistiske bevisene (sistnevnte scene herlig parodiert i 1992 av Jerry Seinfeld i tredje sesong av Seinfeld (i episoden “The Boyfriend”)), er det høy klasse over, og både min kinokamerat Tor Erik Brunsvik og jeg ble enige om at vi hadde sett en særs spennende film på Prinsen kinosenter denne februarkvelden i 1992. Min fascinasjon for rettsdrama startet på NRK med Lov og rett i L.A. (originaltittel: L.A. Law) på 80-tallet og nådde et høydepunkt med denne filmen.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige birolle (Jones), beste foto, beste redigering, beste lyd og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm
BAFTA: beste adapterte manus, beste mannlige birolle (Jones), beste redigering og beste lyd
MTV: beste film

11. DEN STORE LEBOWSKI (1998)

Originaltittel: The Big Lebowski

Regi: Joel Coen og Ethan Coen; manus: Ethan Coen og Joel Coen; produksjonsdesign: Rich Heinrichs; foto: Roger Deakins; redigering: Ethan Coen, Joel Coen og Tricia Cooke; originalmusikk: Carter Burwell; skuespillere: Jeff Bridges, John Goodman, Julianne Moore, Steve Buscemi, David Huddleston, Philip Seymour Hoffman, John Turturro m.fl.; produsenter: Ethan Coen og Joel Coen

En film som fikk en ganske lunken mottakelse i 1998, men som utover 00-tallet fikk kultstatus – og det av gode grunner, deriblant et eksentrisk persongalleri, legendariske replikker og en helsprø historie som bare Coen-brødrene har kreativitet til å finne på. Filmen foregår i et bowlingmiljø i L.A., og det hele starter med at vår mann Jeffrey “The Dude” Lebowski (Jeff Bridges) tar et bad og blir forstyrret av innbruddstyver som forveksler ham med en millionær som også heter Jeffrey Lebowski. Etter at vår Lebowski, The Dude, har klart å overbevise tyvene om at han er feil Lebowski, avbryter de sitt tokt, men rekker å urinere på et gulvteppe før de drar. The Dude forlanger å få erstattet teppet, men uten gehør hos tyvene.

Resten av filmen handler hovedsakelig om The Dudes jakt etter innbruddstyvenes oppdragsgiver(e) for å få erstattet teppet. Med seg på jakten får han sine bowlingkamerater, deriblant krigsvetaran Walter Sobchak (John Goodman) som tar jakten på dypeste alvor.

Selvsagt støter The Dude og hans bowlingvenner på mange hindringer både i jakten på nytt teppe og på seier på bowlingbanen – den ene hindringen mer absurd og hysterisk morsom etter den andre. En viss Jesus-figur og en gjeng med tyske nihilister kommer meg spesielt for minnet.

The Dude er forøvrig mannen som har æren for å introdusere meg for den forfriskende cocktail-drinken white russian.

Nominasjoner og priser:
BERLIN: Gullbjørnen

10. HEAT (1995)

Regi: Michael Mann; manus: Michael Mann; produksjonsdesign: Neil Spisak; foto: Dante Spinotti; redigering: Pasquale Buba, William Goldenberg, Dov Hoenig og Tom Rolf; originalmusikk: Elliot Goldenthal; skuespillere: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman m.fl.; produsenter: Art Linson og Michael Mann

To legendariske skuespillere som tidligere aldri hadde spilt sammen (Al Pacino og Robert De Niro), tre intense og uforglemmelige scener (kaféscenen, bankranscenen og avslutningsscenen) og et særs passende og stemningsfullt soundtrack (i tillegg til originalmusikken komponert av Elliot Goldenthal, bidrar Terje Rypdal, Moby, Lisa Gerrard, Michael Brooke, Einstürzende Neubauten, Brian Eno og U2).

Dette er de tre viktigste grunnene til hvorfor denne politi- og gangsterfilmen fungerer så til de grader bra – en film som skammelig nok ikke ble nominert til noen av de gjeveste filmprisene, men som i skrivende stund er vel fortjent rangert som tidenes 111. beste film ifølge IMDB Top 250.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

9. PULP FICTION (1994)

Regi: Quentin Tarantino; manus: Quentin Tarantino og Roger Avary; produksjonsdesign: Neil Spisak; foto: Andrzej Sekula; redigering: Sally Menke; originalmusikk: (ingen originalmusikk); skuespillere: John Travolta, Bruce Willis, Samuel L. Jackson, Uma Thurman, Tim Roth, Ving Rhames, Maria de Medeiros m.fl.; produsent: Lawrence Bender

Tja… Hva skal man si? Å se Pulp Fiction er en filmopplevelse helt utenom det vanlige, så det er lett å bli målløs og vanskelig å bestemme seg for hva man skal fokusere på og fremheve. Filmen er en parade av originale scener som forlengst har fått klassikerstatus (dansescenen, bildrapscenen, hamburgerdiskusjonsscenen, overdosescenen, kjellerfangenskapsscenen, kaféransscenen, samt en voldtektsscene litt utenom det vanlige – for å nevne bare noen få eksempler) pluss masse deilig musikk, solide skuespillere, minneverdige replikker og grov vold.

Filmen har nemlig mange heftige voldsscener, men i stedet for å grues og pines gjennom dem, ender jeg i stedet med å dra på latterbåndene – noe få andre regissører klarer å få meg til å gjøre. Jeg tror aldri jeg har gapskrattet så mye av en drapsscene som jeg gjorde i forbindelse med en viss biltur med Jules Winnfield (Samuel L. Jackson) og Vincent Vega (John Travolta) i henholdsvis fører- og passasjersetet.

Et annet særtrekk ved Pulp Fiction er den utradisjonelle fortellerteknikken hvor kronologisk orden er satt til side – men ikke slik at det er umulig å henge med.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Travolta), beste kvinnelige birolle (Thurman), beste mannlige birolle (Jackson) og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Travolta), beste kvinnelige birolle (Thurman) og beste mannlige birolle (Jackson)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Thurman), beste mannlige hovedrolle (Travolta), beste mannlige birolle (Jackson), beste foto, beste redigering og beste lyd
CANNES: Gullpalmen
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film, beste kvinnelige skuespiller (Thurman), beste mannlige skuespiller (Travolta), beste duo (Travolta & Jackson), beste dansesekvens (Thurman & Travolta) og beste sang (“Girl, you’ll be a woman soon” – fremført av Urge Overkill)

8. THE TRUMAN SHOW (1998)

Regi: Peter Weir; manus: Andrew Niccol; produksjonsdesign: Dennis Gassner; foto: Peter Biziou; redigering: William M. Anderson; originalmusikk: Burkhard von Dallwitz; skuespillere: Jim Carrey, Laura Linney, Noah Emmerich, Natascha McElhone, Holland Taylor, Brian Delate, Ed Harris m.fl.; produsenter: Edward S. Feldman, Andrew Niccol, Scott Rudin og Adam Schroeder

Hva for no’?! Jim Carrey i en seriøs rolle i en dramafilm?! Javisst er det mulig! Og mens jeg setter stor pris på Carreys ablegøyer og fornøyelige mimikk i komedier som Ace Ventura 1 & 2, Dum og dummere, The Cable Guy, Lystløgneren og Jeg, meg og Irene; kan jeg fort bli lei av ansiktsuttrykkene og faktene hans etter en snau times tid ut i filmen. Heller ikke i The Truman Show er han helt fri for tullefakter, men her fremviser han også store doser av bekymring, sorg, redsel, nysgjerrighet, lengsel, forelskelse, resignasjon, sinne og frustrasjon – og jeg går aldri lei.

Noe mer enn dette vil jeg ikke skrive om filmen ettersom faren er stor for å spoile viktige hendelser og erkjennelser Jim Carreys karakter Truman Burbank erverver seg i løpet av filmens gang – i tilfelle noen av mine lesere ikke har sett den ennå og heller ikke har hørt noe om filmens overordnede plott. Jeg anbefaler alle nysgjerrige om IKKE å lese noen synopsier og omtaler om filmen da det er stor fare for at disse inneholde spoilere som er med på å forringe seeropplevelsen.

Det beste er å finne filmen (den finnes bl.a. på Blockbuster, Google Play, iTunes, Prime Video, TV2 Play, Viaplay og YouTube), la være å lese noen som helst tekst, sette seg ned og nyte forestillingen. Da vil man bli belønnet. Da vil man forstå hvorfor denne filmen, i skrivende stund, er på 141. plass på IMDBs liste over tidenes beste filmer (28. plass blant filmene fra 90-tallet) – og på åttendeplass på den nesten like presisjetunge topp 50-lista over 90-tallsfilmer på frodedahl.com.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi, beste originalmanus og beste mannlige birolle (Harris)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Carrey), beste mannlige birolle (Harris) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige birolle (Harris), beste produksjonsdesign og beste foto
MTV: beste film og beste mannlige skuespiller (Carrey)

7. FORREST GUMP (1994)

Regi: Robert Zemeckis; manus: Eric Roth (basert på romanen Forrest Gump (1986) av Winston Groom); produksjonsdesign: Rick Carter; foto: Don Burgess redigering: Arthur Scmhidt; originalmusikk: Alan Silvestri; skuespillere: Tom Hanks, Robin Wright, Gary Sinise, Mykelti Williamson, Sally Field, Michael Conner Humphreys, Haley Joel Osment m.fl.; produsenter: Wendy Finerman, Steve Starkey og Steve Tisch

Jeg får en klump i halsen (og litt rusk i øyet) bare ved å lese synopsisen av filmen Forrest Gump, for denne er én av få filmer som har resultert i høy vannføring gjennom mine tårekanaler. Helsikes regissør Robert Zemeckis, som vet å trykke på de rette knappene hos meg.

Men jeg tror neppe jeg er den eneste som har strigrått til denne fantastiske og rørende historien om en lettere psykisk utvikligshemmet mann fra Alabama, Forrest Gump, som lever et oppsiktsvekkende hendelsesfullt liv (for å si det mildt), iallfall i perioden vi følger ham, fra 1956 til 1981, hvor han bestreber seg på å være godhjertet mot andre mennesker – spesielt godhjertet mot sin ungdomsforelskelse Jenny som han hele tiden håper skal vise ham lignende romantiske interesser.

Lar man seg ikke imponere av selve historien som blir fortalt, som i tillegg til å være trist, også er ellevill og morsom, så kan man ikke la være å bli fjetret av de visuelle effektene: én av de tidligste utstrakte og troverdige bruk (iallfall i spillefilm-bransjen) av en teknologi som senere skulle få benevnelsen deepfake.

Musikken i filmen er også et kapittel for seg selv, og da snakker jeg ikke om den høyst ordinære originalmusikken av Alan Silvestri, men om den “uoriginale” musikken, nemlig klassiske rock- og poplåter fra perioden handlingene i filmen foregår i, altså 1956-1981. Den doble soundtrack-CD-utgivelsen Forrest Gump: The Soundtrack (1994) er ett av mine bedre CD-kjøp oppgjennom min personlige mediehistorie (må ikke forveksles med Forrest Gump – Original Motion Picture Score, som ble sluppet samme dag).

Jeg har gitt Forrest Gump en 9-er (på en skala fra 1 til 10) inne på Internet Movie Database (hvor filmen i skrivende stund har en gjennomsnittsscore på 8,8 og en all-time 11.plass) – en score jeg også har gitt sjette-, femte-, fjerde-, tredje- og annenplassen på denne lista.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Hanks), beste mannlige birolle (Sinise), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste sminke, beste visuelle effekter, beste lyd, beste lydeffekter og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Hanks), beste kvinnelige birolle (Wright), beste mannlige birolle (Sinise) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste adapterrte manus, beste mannlige hovedrolle (Hanks), beste kvinnelige birolle (Field), beste foto, beste redigering og beste spesialeffekter
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Hanks) og beste nye skuespiller (Williams)

6. AMERICAN BEAUTY (1999)

Regi: Sam Mendes; manus: Alan Ball; produksjonsdesign: Naomi Shohan; foto: Conrad L. Hall; redigering: Tariq Anwar og Christopher Greenbury; originalmusikk: Thomas Newman; skuespillere: Kevin Spacey, Annette Bening, Thora Birch, Wes Bentley, Mena Suvari, Peter Gallagher, Chris Cooper m.fl.; produsenter: Bruce Cohen og Dan Jinks

“My name is Lester Burnham. This is my neighborhood; this is my street; this is my life. I am 42 years old; in less than a year I will be dead. Of course I don't know that yet, and in a way, I am dead already. — Look at me, jerking off in the shower... This will be the high point of my day; it's all downhill from here.”

Dette er starten på filmens åpningsmonolog, som fremføres av Lester Burnham (Kevin Spacey) mens kamera panorerer over en idyllisk middelklasse-forstad i USA; deretter zoomer inn over familien Burnhams hage og hus, over sengen hvor Lester våkner og står opp, og til slutt beveger seg inn på badet og dusjen hvor han får ut sine frustrasjoner. Videre i monologen presenterer han oss for sine to nærmeste, hans kone Carolyn (Annette Bening) og hans 17 år gamle datter Jane (Thora Birch), som begge synes han er en taper. Han gir uttrykk for å ha mistet livsgnisten, men monologen avsluttes med et varsel om bedring og revitalisering.

Etter at den tre minutter lange monologen og de ledsagende scenene er gjennomført, sitter jeg fanget i filmen med en sterk nysgjerrighet. Jeg lurer selvsagt mest på to ting: (1) Hva er det som gjør at han etterhvert får økt sin livskvalitet, og (2) hva er det som fører til hans død?

Regissør Sam Mendes og manusforfatter Alan Ball, som begge debuterer i spillefilm-sammenheng, lykkes særdeles godt å sette fingeren på vår jakt på det perfekte liv og på ulike perspektiver på hvordan livet skal leves og hvilke livselementer som regnes som betydningsfulle. Dette gjør de på måter som får meg både til å forundres, skjemmes og le.

Selv om Lester Burnham tidlig presenteres som filmens jeg-person, får vi også rikelige innblikk (som ikke Lester får) i livene til kona Carolyn (som også forsøker å heve sin livskvalitet); datteren Jane og hennes venn Angela hvis store skrekk i livet er å bli stemplet som ordinær. Etterhvert blir vi også bedre kjent med naboene – og da spesielt den merkelige Ricky Fitts, en ung mann som legger sin beundring og elsk på Jane og som også finner skjønnhet i de mest simpleste ting, som f.eks. en plastpose som flyr i vinden.

Jeg skal ikke legge skjul på at min helt i filmen er Lester. Han har de mest treffende, hardtslående og morsomme replikkene. Mens jeg heier på ham, har jeg samtidig også sympati med Carolyn som også føler seg mislykket, spesielt i arbeidslivet hvor hun gang på gang møter veggen i sin jobb som eiendomsmegler. Kanskje burde Annette Bening blitt belønnet med Oscar-pris for sin fremstilling av Carolyn, men så var det denne Hilary Swank i Boys Don’t Cry, da (jf. #28 på denne lista).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Bening), beste mannlige hovedrolle (Spacey), beste foto, beste redigering og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Bening), beste mannlige hovedrolle i en drramafilm (Spacey) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Bening), beste mannlige hovedrolle (Spacey), 2 x beste kvinnelige birolle (Birch og Suvari), beste mannlige birolle (Bentley), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste sminke/hår, beste lyd og beste originalmusikk
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film og beste nye mannlige skuespiller (Bentley)

5. FUCKING ÅMÅL (1998)

Internasjonal tittel: Show Me Love

Regi: Lukas Moodyson; manus: Lukas Moodyson; produksjonsdesign: Heidi Saikkonen og Lina Strand; foto: Ulf Brantås; redigering: Michal Leszczylowski; originalmusikk: ingen; skuespillere: Alexandra Dahlström, Rebecka Liljeberg, Erica Carlson, Mathias Rust, Stefan Hörberg, Josefine Nyberg, Ralph Carlsson m.fl.; produsent: Lars Jönsson

[Omtalen nedenfor er i sin helhet kopiert (med noen grammatiske justeringer) fra min egen tekst skrevet i “Topp 5 svenskspråklige filmer”, 9. juni 2021, hvor Fucking Åmål er på førsteplass.]

En lykkepille av en film. Såpass beruset ble jeg da jeg så den på kino i mars 1999, at jeg måtte se den på kino én gang til – og senere flere ganger på DVD, både alene og sammen med mine elever. På mange måter handler filmen om å vokse opp som ungdom på et relativt lite og kjedelig tettsted (på størrelse med Kirkenes, Hesseng og Bjørnevatn tilsammen) hvor ungdommene underholder hverandre med drikking, festing, mopedkjøring, kjæresteri og ryktespredning – og ryktespredningen var ille nok selv før sosiale mediers eksistens.

Men filmens hovedfokus er på 16-årige Agnes (spilt av Rebecka Liljeberg), 14-årige Elin (Alexandra Dahlström), hennes 16 år gamle storesøster Jessica (Erica Carlson) og 17-åringene Markus (Stefan Hörberg) og Johan (Mathias Rust). Filmens handler ganske enkelt om det kompliserte med å være et ungt menneske som prøver å finne aksept, tilhørighet, vennskap og kjærlighet – og all den fomlingen og feilingen som hører med.

Fucking Åmål er en emosjonell berg- og dalbane hvor forelskelsen og kjærlighetssorgene står i kø, herlig og ærlig skildret av de to hovedrolleinnehaverne. Det er likevel Alexandra Dahlströms utagerende karakter Elin, som tar den store kaka med sine tidvis hysteriske replikker, men også gjennom å vise mer sårbare sider innimellom. Også Rebecka Liljebergs karakter Agnes har treffende replikker, men hennes sterkeste bidrag synes jeg ikke kommer gjennom det hun sier, men det hun skriver: De to-tre innblikkene vi får i hennes digitale dagbok (datamaskinen på soverommet hennes) er sterke saker.

Et annet fenomen som står i kø i filmen, og som er hovedpåskuddet jeg bruker for å kunne vise denne filmen til elevene mine i diverse samfunnsfag (spesielt sosiologi), er rollekonfliktene. Elins sjonglering mellom datterrollen, søsterrollen, kuleste-i-gjengen-rollen og forelsket-rollen er én ting, men den store rollekonfliktmesteren – eller mer presist, den skuespilleren som lykkes aller best i rollen som rolleforvirret er Mathias Rust som Johan Hult. For en oppvisning, spesielt mot slutten av filmen!

Og når jeg er inne på sluttfasen av filmen: Toalettscenen! En av de mest legendariske og minneverdige scenene i nordisk filmhistorie. Dessuten: Sjokolademelk (O’boy) har en viktig rolle både i filmens aller første og aller siste scene. Disse scenene lager en fin og minneverdig ramme rundt den aller beste svenskspråklige spillefilmen som noensinne er laget.

Nominasjoner og priser:
BERLIN: Teddy-prisen for beste LGBT-film
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

4. JAGET (1993)

Originaltittel: The Fugitive

Regi: Andrew Davis; manus: Jeb Stuart og David Twohy (basert på tv-serien The Fugitive (1963-67) av Roy Huggins); produksjonsdesign: J. Dennis Washington; foto: Michael Chapman; redigering: Don Brochu, David Finfer, Dean Goodhill, Dov Hoenig, Richard Nord og Dennis Virkler; originalmusikk: James Newton Howard; skuespillere: Harrison Ford, Tommy Lee Jones, Jeroen Krabbé, Andreas Katsulas, Joe Pantoliano, Julianne Moore, Sela Ward m.fl.; produsent: Arnold Kopelson

Harrison Ford er doktor Richard Kimble som blir uskyldig dømt til døden for drapet på sin kone Helen. På vei til “death row” klarer han å flykte, og resten av filmen blir en intens og handlingsmettet katt- og musejakt der Kimble er musa og Sam Gerard (Tommy Lee Jones) er en dyktig føderal marshall-mus. Mens han blir jaget, forsøker Kimble å etterforske drapet på sin kone stort sett på egen hånd, kun med hjelp fra sin eks-kollega Charles Nichols (Jeroen Krabbé).

Takket være fenomenalt skuespill av Ford og Jones og utsøkt filming og redigering, går to timer altfor fort – iallfall hvis vi sammenligner med “originalen”, nemlig tv-serien The Fugitive som gikk over fire sesonger med 120 episoder á 50 minutter i løpet av 1960-tallet. Spesielt Harison Ford er strålende – sannsynligvis hans aller beste skuespill i karrieren, iallfall etter at karakteren hans tar skjegget.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste mannlige birolle (Jones), beste foto, beste redigering, beste lyd, beste lydeffekter og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste regi, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Ford) og beste mannlige birolle (Jones)
BAFTA: beste mannlige birolle (Jones), beste redigering, beste spesialeffekter og beste lyd
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Ford), beste duo (Ford & Jones) og beste actionsekvens (togavsporingsscenen)

3. POSTMANNEN (1994)

Originaltittel: Il postino
Internasjonal tittel: Il Postino: The Postman

Regi: Michael Radford og Massimo Troisi; manus: Anna Pavignano, Michael Radford, Furio Scarpelli, Giacomo Scarpelli og Massimo Troisi (basert på spillefilmen Ardiente paciencia (1983) av Antonio Skármeta); produksjonsdesign: Lorenzo Baraldi; foto: Franco Di Giacomo; redigering: Roberto Perpignani; originalmusikk: Luis Bacalov; skuespillere: Massiomo Troisi, Philippe Noiret, Maria Grazia Cucinotta, Renato Scarpa, Linda Moretti, Sergio Solli, Carlo Di Maio m.fl.; produsenter: Mario Cecchi Gori, Vittori Cecchi Gori og Gaetano Daniele

En usigelig nydelig film som rører meg langt ned i hjerterota – og uten tvil den mest romantiske filmen fra 1990-tallet – ja, kanskje den mest romantiske filmen som noensinne er laget. Men i tillegg er den også tidvis så trist at tårene sprutet som en fontene da jeg så den for første gang, nemlig hjemme alene på DVD. Takk og pris for at jeg ikke så den på kino for da ville jeg fått alvorlige problemer med å ivareta mitt offentlige knallharde image ut av kinosalen.

Handlingen er lagt til Italia i 1950, og vi møter fiskersønnen Mario Ruoppolo som ikke lenger ønsker å følge sin fars yrkesspor og tar i stedet jobb som postmann på øya han bor på. Men postmannstillingen er spesiell: Han skal dele ut post i en postrute med kun én postmottaker, med adresse avsides. Denne mottakeren er ingen ringere enn den chilenske forfatteren Pablo Neruda som av politiske årsaker har flyktet til Italia og nå lever et skjermet liv på øya. (22 år senere skal han vinne Nobels litteraturpris.)

Samtidig faller Mario pladask for Beatrice som jobber på en kafé på øya. Alle hans forsøk på fremstøt er totalt mislykkede, han klarer knapt å fremføre noen gjenkjennelige ord overfor henne. Etter å ha levert posten til Neruda i en periode (for det meste brev fra kvinnelige fans), tar han mot til seg og ber ham om hjelp til skrive kjærlighetsdikt som han kan imponere Beatrice med.

Og noe mer skal jeg ikke røpe. Jeg anbefaler mine lesere å se filmen – enten alene, sammen med kjæresten eller som en del av en date. Den kan i skrivende stund strømmes på Allente, Blockbuster, Filmoteket, iTunes, SF Anytime, Telia Play og Vega Hjemmekino (ifølge Streamingguiden).

Sad fact: Hovedrolleinnehaver, medregissør og medmanusforfatter Massimo Troisi døde av hjerteinfarkt dagen etter at siste scene ble spilt inn. Han hadde utsatt en nødvendig hjerteoperasjon slik at han kunne fullføre filmen uten å forsinke produksjonen. Dermed mottok han sin Oscar-nominasjon posthumt.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Troisi) og beste originalmusikk
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Troisi) og beste originalmusikk i en dramafilm
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

2. THE MATRIX (1999)

Regi: Larry Wachowski og Andy Wachowski; manus: Andy Wachowski og Larry Wachowski; produksjonsdesign: Owen Paterson; foto: Bill Pope; redigering: Zach Staenberg; originalmusikk: Don Davis; skuespillere: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster, Joe Pantoliano, Marcus Chong m.fl.; produsent: Joel Silver

En science-fiction-klassiker som det er blitt skrevet mye om, mest i positive ordelag. Det er det gode grunner til. Filmen appellerer sterkt til både actionelskere, science-fiction-elskere og filosofielskere. Jeg var nok aller mest det midtnevnte da jeg så filmen på Prinsen kinosenter (i Trondheim) sammen med Tore Sveen sommeren 1999, men jeg må innrømme jeg ble imponert over mange av actionsekvensene, spesielt de som involverte visuelle effekter jeg aldri hadde sett maken til.

Selve den filosofiske grunntanken i filmen, måtte min kinopartner forklare meg over en øl på Brukbar i Kongens gate, og jeg måtte se filmen én gang til før jeg forsto konseptet fullt ut. Og uten å spoile, kan man jo si at konseptet – eller problemstillingene – er: Kan man stole på det som sansene forteller oss? Lever vi i den virkelige verden? Hvordan kan vi være 100,0 % sikre på at vi ikke lever i en drøm eller i en alternativ virkelighet? Hvis tilværelsen er en drøm, hvordan ser den virkelige verden ut? Og sist, men ikke minst: Spiller det noen rolle?

Det siste spørsmålet utbroderes videre i de to umiddelbare oppfølgerne The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions (begge fra 2003), men i disse tok Wachowski-søsknene litt for mye tran. Det holder egentlig i massevis å få med seg kun den første filmen, den kan jeg gjerne se én gang i året fordi den er så engasjerende og inspirerende, mens toer’n og treer’n blir jeg bare sliten i hodet av.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste redigering, beste visuelle effekter, beste lyd og beste lydeffekter
BAFTA: beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste visuelle effekter og beste lyd
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film, beste mannlige skuespiller (Reeves), beste nye kvinnelige skuespiller (Moss), beste duo (Reeves & Fishburne), beste actionsekvens (helikopter- og takscenen) og beste slåsskamp (Reeves & Fishburne)

1. SCHINDLERS LISTE (1993)

Originaltittel: Schindler’s List

Regi: Steven Spielberg; manus: Steven Zaillian (basert på romanen Schindler’s Ark (1982) av Thomas Keneally); produksjonsdesign: Allan Starski; foto: Janusz Kaminski; redigering: Michael Kann; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Liam Neeson, Ralph Fiennes, Ben Kingsley, Caroline Goodall, Jonathan Sagall, Embeth Davidz, Malgorzata Gebel m.fl.; produsenter: Branko Lustig, Gerald R. Molen og Steven Spielberg

En meget sterk og hardtslående film som jeg ser omtrent hvert tiende år, men uten å glede meg til hver gang. Og det er ikke så rart ettersom det er en sann historie som fortelles. Den systematiske jødeutryddelsen under annen verdenskrig er et tydelig bakteppe, men filmen har hovedfokus på den tyske forretningsmannen (og medlem av nazipartiet) Oscar Schindler og hans oppvåkning og transformasjon. Han går inn i historien som kanskje det enkeltmennesket som berget flest jøder fra den sikre død i utryddelsesleire, nemlig ca. 1200 individer.

Schindler blir først fremstilt som en kynisk og utnyttende fabrikkeier som i begynnelsen av annen verdenskrig ser sitt snitt til å hyre inn jøder til sin våpendel-fabrikk for en særs billig penge. I løpet av filmens gang blir hans tankesett forandret i en mer humanitær retning, og etterhvert ser og behandler han sin arbeidskraft som likeverdige mennesker. Han forstår den livreddende funksjonen fabrikken hans får, og han strekker seg stadig lengre, og betaler stadig dyrere, for å sikre jøder en plass på sin ansattliste – selv om fabrikken går med dundrende underskudd, ikke bare grunnet det enormt antall ansatte, men også fordi han med viten og vilje sørger for at fabrikken produserer våpendeler som er ubrukelige i strid.

Det eneste jeg ikke liker ved filmen, er bruken av det engelske språk og engelsktalende skuespillere. Jeg mener filmen hadde blitt enda bedre og sterkere ved bruk av tysk og tyske rolleinnehavere. Men når dette er sagt: Liam Neeson portretterer Schindler på glitrende vis, og også Ralph Fiennes (som nazikommandant Amon Göth) og Ben Kingsley (som Schindlers assistent og regnskapsfører Itzhak Sterrn) gjør solide og minneverdige prestasjoner.

Til tross for mine lingvistiske innvendinger, gir jeg Schindlers liste en 10-er på imdb-skalaen, som én av totalt fire spillefilmer jeg har gitt den utmerkelsen. (De tre andre er fra henholdsvis 60-, 00- og 10-tallet. Den første har jeg allerede avslørt på lista “Topp 5 spillefilmer fra pre-1970”, mens de to andre vil jeg kunngjøre i forbindelse med senere lister.)

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Neeson), beste mannlige birolle (Fiennes), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste sminke, beste lyd og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Neeson), beste mannlige birolle (Fiennes) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Neeson), beste mannlige birolle (Fiennes), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste sminke, beste lyd og beste originalmusikk
AMANDA: beste utenlandske kinofilm
MTV: beste film og beste nye skuespiller (Fiennes)

Denne lista ble publisert 29. august–17. oktober 2022 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

Nesten på lista:

• Wild at Heart (David Lynch, 1990)

• Hjemme alene 2 (Chris Columbus, 1992)

• En ny dag truer (Harold Ramis, 1993)

• Den enestående Will Hunting (Gus Van Sant, 1997)

• Dark City (Alex Proyas, 1998)

Andre severdige filmer fra 1990-tallet:

• Pretty Woman (Gary Marshall, 1990)

• Die Hard 2 (Renny Harlin, 1990)

• Hjemme alene (Chris Columbus, 1990)

• De hensynsløse (Quentin Tarantino, 1992)

• Elskeren (Jean-Jacques Annaud, 1992)

• Giftige løgner (Martin Asphaug, 1992)

• Døden kler henne (Robert Zemeckis, 1992)

• Piano (Jane Campion, 1993)

• Hodet over vannet (Nils Gaup, 1993)

• Fire bryllup og en gravferd (Mike Newell, 1994)

• Sorte engler (Peter Jackson, 1994)

• Léon (Luc Besson, 1994)

• Før soloppgang (Richard Linklater, 1995)

• Die hard i New York (John McTiernan, 1995)

• Eggs (Bent Hamer, 1995)

• Å leve, det er å elske (Bo Widerberg, 1995)

• Søndagsengler (Berit Nesheim, 1996)

• Trainspotting (Danny Boyle, 1996)

• The Rock (Michael Bay, 1996)

• Det femte element (Luc Besson, 1997)

• I blanke messingen (Petter Cattaneo, 1997)

• American History X (Tony Kaye, 1998)