Topp 15 spillefilmer fra 1980-tallet

Jeg har sett minst 34 spillefilmer fra 1980-tallet. 34 er iallfall antallet filmer jeg har gitt en score inne på Internet Movie Database. I realiteten er antallet minst det femdoblete, men flesteparten av dem har jeg glemt enten innholdet i, tittelen på eller begge deler. Jeg regner med at filmene jeg har glemt, er glemt av en god grunn: De er ikke gode nok, og dermed hadde de ikke hatt noe å gjøre på denne lista uansett.

NB1! Omtalene inneholder ingen alvorlige spoilere.

NB2! Under “nominasjoner og priser”, tar jeg sju prisseremonier inn i varmen: Oscar (Los Angeles), Golden Globe (Los Angeles), BAFTA (London) og de internasjonale filmfestivalene i Berlin (Gullbjørnen osv.), Cannes (Gullpalmen osv.), Venezia (Gulløven osv.) og Haugesund (Amanda).

 
 

15. DIRTY DANCING (1987)

Regi: Emile Ardolino; manus: Eleanor Bergstein; foto: Jeffrey Jur; produksjonsdesign: David Chapman; redigering: Peter C. Frank; originalmusikk: John Morris; skuespillere: Jennifer Grey, Patrick Swayze, Jerry Orbach, Cynthia Rhodes, Jack Weston, Jane Brucker, Kelly Bishop m.fl.; produsent: Lina Gotlieb

Denne lille skyldige forlystelsen er med på denne lista av to grunner: (1) filmmusikken og (2) Jennifer Grey. Med filmmusikken mener jeg først og fremst hitlåtene “Hungry eyes” (fremført av Eric Carmen; skrevet av Franke Previte og John De Nicola), “She’s like the wind” (fremført av Patrick Swayze og Wendy Fraser; skrevet av Patrick Swayze og Stacy Widelitz) og “(I’ve had) the time of my life” (fremført av Bill Medley og Jennifer Warnes; skrevet av Franke Previte, John De Nicola og Donald Markowitz). Sistnevnte låt vant både Oscar- og Golden Globe-pris – og den gikk til topps på den amerikanske singlelista Billboard Hot 100. Merkelig nok kom den ikke inn blant de 20 singlene som utgjør VG-lista her hjemme i Norge, men der havnet derimot “She’s like the wind” – med sjuendeplass som høyeste plassering.

I tillegg til disse låtene som spesifikt ble laget til filmen, inneholder soundtracket rikelige mengder av 1960-tallsklassikere som f.eks. The Ronettes’ “Be my baby”, Frankie Vallie an The Four Seasons’ “Big girls don’t cry”, The Contours’ “Do you love me”, Mickey & Sylvias “Love is strange” og The Shirelles’ “Will you love me tomorrow” for å nevne fem. CD-en Ultimate Dirty Dancing (2003), som jeg er så heldig å være i besittelse av (for albumet finnes ikke på offisielle strømmetjenester), inneholder samtlige 26 låter som høres i filmen arrangert i kronologisk rekkefølge. Men for all del, standardversjonen fra 1987 (12 låter), er ikke å forakte: De “viktigste” låtene er med på den.

Jennifer Grey var et superhot kvinnemenneske selv for en 11-åring som så filmen da den gikk på norske kinoer senhøstes 1987. Hun spilte den 19 år gamle hovedkarakteren Frances “Baby” Houseman, men senere lærte jeg at Grey selv var 26 år gammel uten at det spiller noen rolle: Både karakteren og skuespilleren var for gammel for meg uansett. Men det må jo være lov for en 11-åring å ha drømmer om den type jenter/kvinner som senere i livet skal erobres – dog ble det ingen stor erobrer av akkurat denne 11-åringen, men det er en annen historie.

Handlingen i filmen, som på Microsoft Store har tittelen Snuskedans, husker jeg ærlig talt ikke mye av, men det er en kjærlighetshistorie der – samt et løsrivelsesdrama (datter vs. foreldre) og en dansekonkurranse som Baby og den 25 år gamle danseinstruktøren Johnny Castle (spilt av 35 år gamle Patrick Swayze) forsøker å vinne.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originale sang (Franke Previte, John De Nicola og Donald Markowitz for “(I’ve had) the time of my life” – fremført av Bill Medley og Jennifer Warnes)
GOLDEN GLOBE: beste komedie/musikal, beste kvinnelige hovedrolle i en komedie/musikal (Grey), beste mannlige skuespiller i en komedie/musikal (Swayze) og beste originale sang (“(I’ve had) the time of my life”)
AMANDA: beste utenlandske film

 

14. DØDSMARKENE (1984)

Originaltittel: The Killing Fields

Regi: Roland Joffé; manus: Bruce Robinson (basert på romanen The Death and Life of Dith Pran (1980) av Sydney Schanberg); foto: Chris Menges; produksjonsdesign: Roy Walker; redigering: Jim Clark; originalmusikk: Mike Oldfield; skuespillere: Sam Waterston, Haing S. Ngor, John Malkovich, Julian Sands, Craig T. Nelson, Spalding Gray, Bill Paterson m.fl.; produsent: David Puttnam

Det var denne filmen som gjorde meg for første gang opplyst om den ekstreme kommunistiske bevegelsen Røde Khmer (ledet av Pol Pot) og dens terrorregime i Kambodsja i 1975-1979 hvor anslagsvis 1,5 til 2 millioner mennesker døde – mange av disse henrettet på Dødsmarkene ikke langt unna hovedstaden Phnom Penh. Jeg hadde også filmen i tankene da jeg dro dit selv i 2014 for å lære mer om denne grufulle tragedien i menneskehetens historie.

I filmen Dødsmarkene spiller Sam Waterston journalist Sydney Schanberg som i 1973 reiser til Phnom Penh for å møte sin kambodsjanske kollega Dith Pran, spilt av Haing S. Ngor. Når Røde Khmer tar makten i 1975, blir Pran etterhvert tatt til fange og store deler av filmen fokuserer på Schanbergs l. eting etter Pran og Prans egne opplevelser i fangenskap og flukt.

Den britiske komponisten og artisten Mike Oldfield (nr. 9 på min liste “Topp 50 musikkartister”) komponerte originalmusikken [Spotify/YouTube] til denne filmen – forøvrig den eneste spillefilmen han har laget originalmusikken til. Han har selv uttalt at å komponere filmmusikk ikke er hans “cup of tea”: Det er altfor kunstnerisk begrensende, noe han fikk erfare med denne komposisjonopplevelsen i 1984. (Joda, Oldfield er også kjent for en viss melodi i Eksorsisten (1973), men den var på ingen måte komponert spesielt til den filmen. Tvert imot: komposisjonen (“Tubular bells”) ble brukt i filmen uten hans viten.)

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Waterston), beste mannlige birolle (Ngor), beste foto og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle (Waterston), beste mannlige birolle (Ngor) og beste musikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste skuespiller (Waterston), beste skuespiller (Ngor), beste foto, beste produksjonsdesign/scenografi, beste redigering, beste originalmusikk, beste spesialeffekter og visuelle effekte, beste sminke, beste lyd og beste nykommer (Ngor)
AMANDA: beste utenlandske film

 

13. ELEFANTMANNEN (1980)

Originaltittel: The Elephant Man

Regi: David Lynch; manus: Christopher De Vore, Eric Bergren og David Lynch (basert på bøkene The Elephant Man and Other Reminiscenes (1923) av Frederick Treves og The Elephant Man: A Study in Human Dignity (1971) av Ashley Montagu); foto: Freddie Francies; produksjonsdesign: Stuart Craig; redigering: Anne V. Coates; originalmusikk: John Morris; skuespillere: Anthony Hopkins, John Hurt, Anne Bancroft, John Gielgud, Wendy Hiller, Freddie Jones, Michael Elphic m.fl.; produsent: Jonathan Sanger

Elefantmannen er den mest gripende filmen David Lynch har laget – hvis man sidestiller begrepet gripende med det engelske tear-jerking. Ja, den er til og med mer gripede enn hans The Straight Story (1999). Det er vanskelig å holde tårene unna i de mest hardtslående scenene, f.eks. de hvor mannen med deformert ansikt, John Merrick (spilt av John Hurt), blir mishandlet av hans “eier” Mr Bytes (Freddie Jones) og tvunget til å opptre i freakshows sammen med andre personer med fysiologiske avvik; og scenene hvor Merrick blir tatt hånd om av legen Frederick Treves (Anthony Hopkins) med medhjelpere, drømmer om sin mor og bygger en modellkatedral som han klarer å fullføre før han til slutt dør av sin uhelbredelige sykdom.

Filmen er basert på den sanne historien om Joseph Merrick (1862-1890) fra Leicester i England som i sin barndom opplevde at moren døde samtidig som hans far og nye stemor avviste ham. I sitt voksne liv bodde han for det meste i London hvor han tjente til livets opphold ved å få folk til å betale penger for å se ham – før han i sine siste år bodde på London Hospital hvor han bl.a. ble tatt hånd om av legen Frederick Treves.

Det kan se ut til (utfra det jeg leser om Merrick) at David Lynch har tatt seg noen friheter i filmen. Ting tyder på at Merrick selv tok initiativ til å la seg utstille til andre folks forlystelse og forskrekkelse for å kunne tjene til livets opphold (uten at historien blir mindre tragisk av den grunn), men etterhvert som freakshows ble mindre sosial akseptert og til slutt forbudt, hadde ikke Merrick noen annet valg enn å la seg hospitalisere. I Elefantmannen svartmaler Lynch Merricks historie ved å tilføre den traumatiske episoder som ikke skjedde i virkeligheten, f.eks. at Merrick blir kidnappet fra sykehuset av den onde Mr Bytes (han forlot sykehuset av egen vilje uten at Mr Bytes var med i bildet). Men slike små historieforfalskninger for å sprite opp historien, har vært, og er fortsatt, vanlig blant regissører. Men man kan jo spørre seg om Joseph Merricks liv behøvde ytterligere mørklegging. Men bra film, åkkesom.

Filmen ble nominert til åtte Oscar-priser til 1981-seremonien uten å vinne noen. Det hører med til Oscar-historien at det var Elefantmannen som til slutt påvirket Oscar-akademiet til å innføre priskategorien Beste Sminke, noe som skjedde året etter (1982). Det hjalp selvsagt ikke Elefantmannen stort, men derimot alle fremtidige vinnere i den kategorien. De fleste filmkjennere regner med at Elefantmannen hadde rasket med seg sminkeprisen dersom den hadde vært etablert i 1981.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Hurt), beste scenografi, beste redigering, beste kostymedesign og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus og beste mannlige skuespiller
BAFTA: beste film, beste regi, beste manus, beste mannlige skuespiller (Hurt), beste foto, beste produksjonsdesign/scenografi og beste redigering

 

12. MISSISSIPPI I FLAMMER (1988)

Originaltittel: Mississippi Burning

Regi: Alan Parker; manus: Chris Gelormo; foto: Peter Biziou; produksjonsdesign: Philip Harrison og Geoffrey Kirkland; produksjonsdesign: Philip Harrison og Geoffrey Kirkland; redigering: Gerry Hambling; originalmusikk: Trevor Jones; skuespillere: Gene Hackman, Willem Dafoe, Frances McDormand, Brad Dourif, Ronald Lee Ermey, Gailard Sartain, Stephen Tobolowsky m.fl.; produsenter: Robert F. Colesberry og Frederick Zollo

Mississippi flammer handler om to detektiver som etterforsker rasistisk motiverte forsvinninger og drapsaker i sørstaten Mississsippi på 1960-tallet. Når man ser at detektivparet spilles av Gene Hackman og Willem Dafoe, da skjønner man fort hvem av dem som spiller “good cop” (han som følger boka) og hvem som spiller “bad cop” (han som tyr til ukonvensjonelle og tvilsomme etterforskoningsmetoder). Jepp, du gjettet riktig. Og det er nettopp Gene Hackman og hans skuespillerinnsats, som hever denne filmen over alle andre krimfilmer med fokus på sørstatene, 1960-tallet og K.K.K.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle (Hackman), beste kvinnelige birolle (McDormand), beste foto, beste redigering og beste lyd
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus og beste mannlige hovedrolle (Hackman)
BAFTA: beste regi, beste foto, beste redigering, beste lyd og beste originalmusikk
BERLIN: Gullbjørnen (beste film), Sølvbjørnen – beste mannlige skuespiller (Hackman)

 

11. RONJA RØVERDATTER (1984)

Originaltittel: Ronja Rövardotter
Internasjonal tittel: Ronia: The Robber's Daughter

Regi: Tage Danielsson; manus: Astrid Lindgren (basert på hennes roman Ronja Röverdotter (1981)); foto: Rune Ericson, Mischa Gavrjusjov og Ole Fredrik Haug; produksjonsdesign: Ulf Axén; redigering: Jan Persson; originalmusikk: Björn Isfält; skuespillere: Hanna Zetterberg, Dan Håfström, Börje Alstedt, Lena Nyman, Per Oscarsson, Med Reventberg, Allan Edwall m.fl.; produsent: Waldemar Bergendahl

[Følgende tekst er en kopi av det jeg skrev om filmen på “Topp 5 svenskspråklige spillefilmer”, 6. juni 2021.]

Ronja Røverdatter er i særklasse den svenskspråklige filmen som har preget barndommen min i størst grad. Jeg så den to ganger på kino (den hadde premiere i 14. desember 1984 og ble ikke tatt av plakaten hos Trondheim kino før minst ett år senere (jeg har et klart minne om at den var inne i sin 52. visningsuke da jeg så den på kino for andre gang). Filmen varte i 2 t og 5 min, mens tv-serie-versjonen var 25 minutter lengre (3 x 50 min).

Jeg var åtte og ni år gammel, og Hanna Zetterberg som spilte Ronja, var ti og elleve år. Jeg skal ikke benekte at jeg var litt forelsket i henne, men filmen hadde (og har) mye mer å by på: Ved siden av en fascinerende (iallfall for et barn som meg) historie om Mattisborgen, bebodd av røverhøvdingen Mattis med storfamilie, som blir delt i to (borgen, altså) av et lynnedslag (samme natt som Ronja blir født) og hvis andre halvdel etterhvert blir bebodd av den konkurrerende røverhøvdingen Borka med storfamilie (inkludert sønnen Birk som gradvis blir bestevenn med Ronja – til både Mattis’ og Borkas store fortvilelse), inneholder den svensk filmhistories første CGI-effekter, nemlig villvettene (skremmende rovfugler som kanskje har en del av skylden for at jeg er engstelig for måker og andre angrepsfugler den dag i dag).

Dessuten lot jeg med bergta av andre (over)naturlige skapninger i det omkringliggende skog- og myrterrenget, bl.a. “de underjordiske” (som ikke synes, men deres hypnotiserende sang kan høres) – og ikke minst de sjarmerende rumpenissene (“Vaffor då då"?” – “Vaffor gör dom det på detta viset?”). Av menneskene ble jeg nok mest glad i Lovis (Ronjas mor som har et litt mer avslappende syn på barneoppdragelse en faren Mattis) og den eldste i Mattis-halvdelen av Mattisborgen: Skalle-Per (utmerket spilt av Allan Edwall (som kanskje er aller mest kjent i sin rolle som faren til Emil i Lønneberget)).

Da jeg så filmen som voksen, antakelig i min studenttid, har det jo etterhvert forstått filmen på et mer overordnet nivå, nemlig at den utfordrer gamle kjønnsroller, markedsfører fri barneoppdragelse og kritiserer voksnes trangsynthet og manglende løsningsorientering. Men selv for oss voksne, vil jeg hevde at filmen fortsatt duger som en film full av spenning, humor og hjertevarme.

[Kopi slutt]

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

 

10. FLUEN (1986)

Originaltittel: The Fly

Regi: David Cronenberg; manus: Charles Edward Pogue og David Cronenberg (basert på novellen “The Fly” (1957) av George Langelaan); foto: Mark Irwin; produksjonsdesign: Carol Spier; redigering: Ronald Sanders; originalmusik: Howard Shore; skuespillere: Jeff Goldblum, Geena Davis, John Getz, Joy Boushel, Leslie Carlson, George Chuvalo, Michael Copeman m.fl.; produsenter: Stuart Cornfeld og Mel Brooks

Seth Brundle (spilt av Jeff Goldblum) er en vitenskapsmann som forsker på teleportering. Ifølge Store Norske Leksikon er teleportering “en hypotetisk situasjon hvor et fysisk objekt som har masse og energi oppløses og dukker opp et annet sted”. Jeg kan vel røpe såpass av situasjonen ikke lenger er hypotetisk i denne sciencefiction-grøsseren. Og jeg kan gå enda litt lengre ved å røpe at i et forsøk på å teleportere seg selv, blir en husflue med som blindpassasjer på ferden fra teleport A til teleport B, med de hybridologiske konsekvenser det får.

Jeff Goldblum, i alle hans metamorferte roller, er filmens store trekkplaster (eller rettere ilmens fluepapir) – og grunnen alene for at Fluen havner på min liste over de beste spillefilmene fra 1980-tallet. Stephan Dupuis og Chris Walas vant fortjent Oscar-pris for beste sminke – forøvrig den eneste Oscar-prisen som per dags dato har tilfalt en David Cronenberg-regissert film. Sistnevnte sminkør regisserte forøvrig den langt mindre suksessfulle oppfølgeren Fluen II - Som far, så sønn (1989).

Nominasjoner og pris:
OSCAR: beste sminke
BAFTA: beste spesialeffekter og beste sminke

 

9. FULL METAL JACKET (1987)

Regi: Stanley Kubrick; manus: Stanley Kubrick, Michael Herr og Gustav Hasford (basert på romanen The Short-Timers (1979) av Gustav Hasford); foto: Douglas Milsome; produksjonsdesign: Anton Furst; redigering: Martin Hunter; originalmusikk: Vivian Kubrick; skuespillere: Matthew Modine, Adam Baldwin, Vincent D’Onofrio, Ronald Lee Ermey, Dorian Harewood, Kevyn Major Howard, Arliss Howard m.fl.; produsent: Stanley Kubrick

En trivelig film om Vietnamkrigen. Denne skiller seg ut ved å være delt inn i to distinkte deler: Handlingen i de tre første kvarterene er lagt til en treningscamp i USA, mens de fire siste kvarterene foregår i Da Nang med omegn. Jeg sliter med å skille del 2 fra andre Vietnam-krigsfilmer (med et unntak av en scene som involverer en ung kvinnelig skarpskytter), mens del 1 er noe helt for seg selv i filmhistorien, vil jeg hevde. Jeg tenker da spesielt på den spesielle dynamikken mellom sersjant Hartman (spilt av Ronald Lee Ermey) og menig Leonard Lawrence (Vincent D’Onofrio) som fort får kallenavnet Gomer Pyle av nevnte sersjant. Skuespiller Ronald Lee Ermey var selv befal under Vietnamkrigen, noe som gjør sersjant Hartmans væremåte og replikkavleveringer ekstra troverdige. Slutten av del 1, er uten fnugg av tvil, det jeg husker aller best av Stanley Kubricks nest siste spillefilm.

Nominasjoner:
OSCAR: beste adapterte manus
GOLDEN GLOBE: beste mannlige birolle (Ermey)
BAFTA: beste spesialeffekter og beste lyd

 

8. ORIONS BELTE (1985)

Internasjonal tittel: Orion’s Belt

Regi: Ola Solum; manus: Richard Harris (basert på romanen Orions belte (1977) av Jon Michelet); foto: Harald Gunnar Paalgard; produksjonsdesign: Harald Egede-Nissen; redigering: Bjørn Breigutu og Anne Marie Nørholm; originalmusikk: Geir Bøhren og Bent Åserud; skuespillere: Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen, Vidar Sandem, Nils Johnson, Jon Eikemo m.fl.; produsenter: Dag Alveberg og Petter J. Borgli

[Følgende tekst er en remiks det jeg skrev om filmen på “Topp 15 norskspråklige spillefilmer”, 22. mai 2020]

Den aller første Amanda-utdelingen fant sted i 1985, og “Orions belte” er historiens første Amanda-prisvinner for beste film. Filmen er, i likhet med romanen den er bygd på, satt til Svalbard under den kalde krigen, og vi møter kameratene Tom, Lars og Sverre som cruiser rundt med lastebåten “Sandy Hook” mens de viser utenlandske turister rundt i øyriket.

Det er lenge siden jeg har sett filmen, så de fleste detaljer er hvisket ut av minnet mitt, men jeg husker at de tre kompisene etterhvert kommer over noe de ikke burde ha kommet over, nemlig en hemmelig sovjetisk militær installasjon. Russerne oppdager at de er blitt oppdaget, og de tre kompisene blir en skyteskive og jaget både til sjøs og til lands – i konstant livsfare. Jeg husker også at filmen var svært spennende, og den regnes også som Norges første (vellykkede) actionthriller. Gode norske filmer var jo noe som dukket opp cirka én gang i tiåret fram til 1990-tallet, så denne filmen vakte oppsikt og er etterhvert blitt en norsk klassiker.

Jeg husker filmen også for praktfulle naturbilder og stemningsfull musikk.

[Remiks slutt]

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste film, beste mannlige skuespiller (Jordal), beste foto og beste originalmusikk

 

7. GHOSTBUSTERS II (1989)

Regi: Ivan Reitman; manus: Dan Aykroyd og Harold Ramis; foto: Michael Chapman; produksjonsdesign: Bo Welch; redigering: Don Cambern og Sheldon Kahn; originalmusikk: Randy Edelman; skuespillere: Bill Murray, Dan Aykroyd, Sigourney Weaver, Harold Ramis, Rick Moranis, Ernie Hudson, Annie Potts m.fl.; produsent: Ivan Reitman

Som niåring var jeg for ung til å se den første Ghostbusters-filmen på kino fordi den hadde 12-årsgrense. I ettertid har jeg registrert at Ghostbusters (1984) regnes som bedre enn Ghostbusters II (1989) hos de aller fleste filmkjennere, noe jeg respekterer. Men for meg gjorde toer’n mest inntrykk fordi jeg så den på kino. Toer’n fikk 10-årsgrense på norske kinoer, og selv om jeg var 14 år gammel, synes jeg så absolutt den var skummel (og morsom) nok. Det aller skumleste var maleriet av tyrannen Vigo av Karpatene (lenken åpnes på eget ansvar), som kommer til live, bryter ut av rammen og forsøker å erobre verden. Jeg hadde jevnlige mareritt om maleriet til langt ut på 1990-tallet. Det nest skumleste med filmen var elvene av slim (ektoplasma) som fyller New Yorks kloakksystem og som reagerer på negativ energi fra mennesker.

Jeg har ikke sett filmen siden min ungdom, og jeg tror jeg lar være å se den på en god stund av frykt for at “magien” ved filmen skal bli borte – og av frykt for det nevnte maleriet.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

 

6. RAINMAN (1988)

Originaltittel: Rain Man

Regi: Barry Levinson; manus: Barry Morrow og Ronald Bass; foto: John Seale; produksjonsdesign: Ida Random; redigering: Stu Linder; originalmusikk: Hans Zimmer; skuespillere: Dustin Hoffman, Tom Cruise, Valeria Golino, Gerald R. Molen, Jack Murdock, Michael D. Roberts, Ralph Seymour m.fl.; produsent: Mark Johnson

Charles Babbitt (spilt av Tom Cruise) får vite at hans formuende far er død, men blir forbauset over at det eneste han er blitt tilgodesett i testamentet er farens Buick Roadmaster convertible. Farens formue på tre millioner dollar er testamentert til en psykriatisk institusjon hvor Charlies bror Raymond (Dustin Hoffman) er pasient. Charlie visste ikke at han hadde en bror, noe som gjør forbauselsen enda større. Forbauselsen går raskt over til sinne og frustrasjon. Charlie er nemlig en gjeldstynget privat næringsdrivende, og en større del av farens arv hadde vært kjærkomment. Så han reiser fra Los Angeles til Cincinnati, Ohio, kidnapper Raymond i håp om at institusjonen skal betale ut løspenger fra farens testamente.

Charlie forsøker å ta Raymond med til L.A., men det er lettere sagt enn gjort: Raymond har flyskrekk og nekter å fly, så dermed blir det roadtrip i stedet. Raymond er også sterkt autistisk og er avhengig av forutsigbare rutiner i hverdagslivet, f.eks. faste tv-program og fast leggetid (kl. 2300) – vaner han nekter å fravike under noen omstendigheter. Dermed blir det selvsagt duket for en rekke interessante episoder, og takket være fremragende skuespill fra både Cruise og Hoffman, får vi et tidvist morsomt og tidvist gripende innblikk i hvordan relasjonen brødrene imellom, utvikler seg.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Hoffman), beste foto, beste scenografi, beste redigering og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle (Hoffman)
BAFTA: beste manus, beste mannlige hovedrolle (Hoffman) og beste redigering
BERLIN: Gullpalmen (beste film)
AMANDA: beste utenlandske film

 

5. UBÅTEN (1981)

Original- og internajonal tittel: Das Boot

Regi: Wolfgang Peterson; manus: Wolfgang Peterson (basert på romanen Das Boot (1973) av Lothar-Günther Buchheim); foto: Jost Vacano; produksjonsdesign: Rolf Zehetbauer; redigering: Hannes Nikel; originalmusikk: Klaus Doldinger; skuespillere: Jürgen Prochnow, Herbert Grönemeyer, Klaus Wennemann, Hubertus Bengsch, Martin Semmelrogge, Bernd Tauber, Erwin Leder m.fl.; produsent: Günter Rohrbach

Et intenst og spennende psykologisk-klaustrofobisk krigsdrama om 42 besetningsmedlemmer ombord på den tyske ubåten U-96 og deres oppdrag i Atlanterhavet under andre verdenskrig – ja, selv i de mer rolige partiene av filmen – og selv i den én time lengre “director’s cut” fra 1997 (sistnevnte med en total lengde på 3 t 28 min).

Nominasjoner:
OSCAR: beste regi, beste adapterte manus, beste foto, beste redigering, beste lyd og beste lydredigering
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film

 

4. SEX, LØGN OG VIDEOTAPE (1989)

Originaltittel: Sex, Lies, and Videotape

Regi: Steven Soderbergh; manus: Steven Soderbergh; foto: Walt Lloyd; scenografi: Joanne Schmidt; redigering: Steven Soderbergh; originalmusikk: Cliff Martinez; skuespillere: James Spader, Andie MacDowell, Peter Gallagher, Laura San Giacomo, Ron Vawter, Steven Brill, Alexandra Root m.fl.; produsenter: John Hardy og Robert Newmyer

Denne filmen handler om et firkantdrama: To menn og to kvinner som påvirker hverandres liv på både ante og uante måter. De to kvinnene, som forøvrig er søstre, er helt forskjellige: Den ene er introvert og seksuelt frigid (iallfall på overflaten), mens den andre er ekstrovert og seksuelt frilynt. De to mennene er også seksuelle motsetninger: Den ene har høy seksuell selvtillit, mens den andre anser seg som impotent, dvs. ute av stand til å få ereksjon i intime situasjoner. Sistnevnte ernærer seg seksuelt ved å videointervjue kvinner som svarer på hans personlige og private spørsmål om deres sex-liv og sex-fantasier – for deretter å se på videoene alene i ro og mak etterpå. To av disse er gift med hverandre, mens den ene er utro med den tredje. Så kommer den fjerde og røsker opp i hele greia og driver handlingen fremover via ganske uforutsigbare veier.

Uforutsigbart er et nøkkelord her. Så er også originalt. Skuespillet til de fire er også et friskt pust. Andie MacDowell spiller sin beste rolle her. Så gjør også James Spader. Mens Peter Gallagher er alltid troverdig som glatt og vellykket hingst. Laura San Giacomo er kanskje den eneste av de fire hovedrolleinnehaverne som er erstattelig, men hun gjør sakene sine greit og troverdig nok i denne filmen hvor magien ligger i replikkene, i dialogene. Og de er det mange av. Hele filmen er fylt til randen av intrikat, fascinerende og tidvis opphissende dialog, og jeg skjønner ganske fort at jeg ikke behøver mer enn det.

Tre høydepunkt – og tre bevis på mesterlig manusskriving: Telefonsamtalen mellom søstrene, videosamtalen mellom Ann og Graham og sluttscenen (én av de bedre sluttscenene jeg har sett).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus
GOLDEN GLOBE: beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (MacDowell) og beste kvinnelige birolle (Giacomo)
BAFTA: beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (MacDowell)
CANNES: Gullpalmen (beste film) og beste mannlige skuespiller (Spader)

 

3. BRAZIL (1985)

Regi: Terry Gilliam; manus: Terry Gilliam, Tom Stoppard og Charles McKeown; foto: Roger Pratt; produksjonsdesign: Norman Garwood; redigering: Julian Doyle; originalmusikk: Michael Kamen; skuespillere: Jonathan Pryce, Robert De Niro, Katherine Helmond, Ian Holm, Bob Hoskins, Michael Palin, Ian Richardsom m.fl.; produsent: Arnon Milchan

På engelskspråklig Wikipedia er Brazil kategorisert som en “dystopian science fiction black comedy”, noe jeg mener passer godt til denne filmen – som forøvrig ikke har så mye med Brasil å gjøre. (Brazil er oppkalt etter sambalåta “Aquarela do Brasil”, komponert i 1939 av Ary Barrosa, en låt man får høre flere varianter av underveis i filmen, bl.a. en nynneversjon nynnet av hovedpersonen.) Handlingen foregår i et engelskspråklig land, hvor menneskene styres av et eneveldig byråkrati hvor individets frihet står lavt i kurs. Vår byråkrat Sam Lowry (fenomenalt split av Jonathan Pryce) har sine drømmer for både fremtiden og romantikken, men støter stadig på hindringer i veien.

Kjeden av hendelser i Brazil starter med at feil person, skomaker Archibald Buttle, blir arrestert og etterhvert terminert, fordi en død flue har forårsaket en skrivefeil på arrestdokumentet som egentlig var myntet på mistenkt terrorist Archibald Tuttle (Robert De Niro) som dermed fremdeles går fri. Dette er en feil som Sam, etter ordre fra sin nærmeste sjef, Mr Kurtzmann, blir satt til å rette opp og glatte over sånn at ikke de høyeste herrer i systemet oppdager den – med de fatale følger det kan få for de ansvarlige småmenn i byråkratiet. At Sam blir hodestups forelsket i en transportarbeider, gjør oppdraget særlig lettere for ham.

Brazil er en merkverdighet av en film som bare må oppleves, både på grunn av de mørke dystopiske elementene, men også for de komiske og til tider surrealistiske bestanddelene – og ikke minst for det fascinerende persongalleriet som forvaltes av solid skuespill. I tillegg til Jonathan Pryce, legger jeg min elsk på Robert De Niro som terrorist/frihetskjemper (kommer an på perspektivet), Michael Palin som den høytstående byråkraten Jack Lint og Bob Hoskins i en rasende festlig rolle som statsansatt klimaanleggtekniker.

Brazil kom ut fire måneder etter Nineteen Eighty-Four (1984), regissert av Michael Radford, en film med mye av den samme tematikken (totalitær stat vs. enkeltindivider), men Terry Gilliam hadde verken sett 1984 eller lest romanen (skrevet av George Orwell) den er basert på, før Brazil ble laget. Jeg har heller ikke sett 1984 (eller lest romanen), så jeg skal være varsom med å sammenligne filmene kvalitetsmessig, men Radfords film har i skrivende stund en imdb-score på 7,1 – mens Gilliams har 7,9. En vakker dag skal jeg se 1984 og danne meg en egen mening. Enn så lenge: Brazil er utvilsomt en original filmopplevelse – ubehagelig og oppfriskende på samme tid.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus og beste scenografi
BAFTA: beste produksjonsdesign og beste spesialeffekter/visuelle effekter

 

2. NATTSEILERE (1986)

Regi: Tor M. Tørstad; manus: Ivar Enoksen; foto: Svein Krøvel; scenografi: Trine Kolstad Vegem; redigering: Edith Toreg; originalmusikk: Geir Bøhren og Bent Åserud; skuespillere: Vera Holte, Helge Jordal, Per Oscarsson, Frode Rasmussen, Katja Medbøe, Bjørn Sundquist, Sigmund Sæverud m.fl.; produsent: Svein Toreg

Nattseilere er den gripende, morsomme, spennende og storslagne beretningen om en ung jente/kvinne (spilt av Vera Holte) som blir funnet tilsynelatende livløs i fjæra på Senja. Når hun blir brakt inn i varmen og kommer til hektene, er det ikke mye info å hente fra henne. Det virker som hun ikke forstår norsk, og hun kan ikke gjøre rede for hvem hun er. Hun får etterhvert tilskrevet navnet Båremor (fordi hun er skylt på land av bårene (bølgene)).

Beretningen handler også om Borr i Bekkmørtna (Helge Jordal), en landstrykeraktig mann som lever på kanten av loven og som støtt og stadig er etterlyst av dens lange arm. Han tar seg etterhvert av Båremor (ufrivillig til å begynne med), og sammen legger de ut på en ekspedisjon hvor målet er å finne Båremors identitet og opphav.

Jeg så Nattseilere på kino på 10-årsdagen min i 1986 (filmen hadde 12-årsgrense, men jeg hadde følge med min daværende stefar John Herman Kristoffersen), og i 1988 så jeg den som tv-serie på NRK: Seks episoder à 40 minutter – med dobbelt så mange scener og mer omfattende karakterutvikling.

Jeg ble fortryllet av det jeg så og hørte i 1986/1988: En gripende fortelling ledsaget av mektig vakker musikk (komponert av Orions belte-paret Geir Bøhren/Bent Åserud) og mektig vakre naturbilder fra Senja med omegn. Og jeg må også innrømme at jeg hadde et lite crush på fortryllende vakre – og tre år eldre – Vera Holte. Ettersom jeg ikke var gammel nok til å få se Orions belte i 1985, så var dette mitt første møte med den ruvende skuespilleren Helge Jordal, som jeg i mange år etter trodde var nordlending/tromsing.

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste barne- og ungdomsfilm, beste faglige innsats (Enoksen) og beste mannlige skuespiller (Jordal)

 

1. BLADE RUNNER (1982)

Regi: Ridley Scott; manus: Hampton Fancher og David Peoples – basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep? (no.: Livstyvene) (1968) av Philip K. Dick; foto: Jordan Cronenweth; produksjonsdesign: Lawrence G. Paull; redigering: Marsha Nakashima og Terry Rawlings; originalmusikk: Vangelis; skuespillere: Harrison Ford, Rutger Hauer, Sean Young, Edward James Olmos, M. Emmet Walsh, Daryl Hannah, William Sanderson m.fl.; produsent: Michael Deeley

Blade Runner er en film som er forbløffende og tankevekkende. Forbløffende på grunn av produksjonsdesignen/scenografien, de visuelle effektene og musikken. Tankevekkende på grunn av de nokså eksistensielle spørsmålene som blir stilt i filmen, som blant andre: Hva er et liv? Hva er et menneske? Hva er sjel? Hva er bevissthet? Hva er ekte? Hva er falskt? Ønsker vi at teknologien skal komme så langt? Det som setter i gang disse tankene, er de svært menneskelignende androidene, i filmen kalt replikanter – så menneskelike at man må benytte seg av avanserte testmetoder (bl.a. en såkalt Voight-Kampff-test) for å skille dem fra mennesker. Vi filmtittere blir utfordret på to måter: Først må vi finne ut av hvem som er ekte mennesker og hvem som er replikanter. Når det er gjort, må vi finne ut hvor stor grad av empati vi skal ha for androidene? Og som en dyktig regissør skal gjøre, klarer Ridley Scott å plante emosjonell tvil i hjernene våre. Hva skjer med oss når vi blir kjent med replikanter som er mer sympatiske og likanes enn de menneskene vi blir presentert for?

Handlingen er lagt 37 år inn i fremtiden beregnet fra filmens premiereår– eller 51 år utfra utgivelsen av romanen filmen er bygget på. Men for oss filmseere i 2021, er denne fremtiden nå blitt fortid (på samme måte som fremtiden i Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (1968) ble fortid i 2002). Den fremtidige handlingen er nemlig lagt til Los Angeles i 2019, og man kan selvsagt kritisere filmen (og romanen) for alle “fremtidsspådommer” om teknologi og samfunnsliv, som har slått feil. Men avviser man filmen på grunn av dette, går man selvsagt glipp av hovedpoengene, nemlig de filosofiske og eksistensielle spørsmålene som blir reist. Dessuten: Noen av fremtidsprediksjonene er allerede oppfylt for ti-tjue år siden, mens andre forhold kan fortsatt bli mulig i fremtiden. Filmen er ingen fantasyfilm, men pur science-fiction, det vil si at alt vi ser er 100 % realiserbart.

Fremtiden som blir skildret i filmen (og i enda større detalj i romanen) består av at menneskeheten har lykkes i å etablere et nytt samfunn på Mars – som et alternativ til den sterkt forurensede jordkloden. Selvsagt er det kun de mest ressurssterke menneskene som har fått anledning til å forlate jordkloden. Jeg skriver “anledning” fordi flyttingen er frivillig, og myndighetene prøver fortsatt å lokke til seg folk til Mars gjennom reklamekampanjer. Ett av lokkemidlene som brukes, er at alle som forlater jorden (og som har penger og helse til det), får tilbudt sine egne personlige androider, altså replikanter, når de kommer frem til den røde planeten.

Den nyeste og mest kompliserte og menneskelike generasjonen replikanter, Nexus-6, er for det meste til stor nytte for nyinnbyggerne på Mars, men noen av replikantene utvikler etterhvert såpass stor selvbevissthet at de skjønner at (1) de er slaver og (2) at de, som en sikkerhetsmekanisme, er programmert til kun å leve i fire år. Seks slike replikanter gjør opprør og rømmer til jordkloden (ved å kapre et romskip) hvor målet er å finne sine skapere (programmerere) og få dem til å endre livslengden deres.

Fimen starter etter at de seks replikantene har ankommet jorda og to av dem er blitt oppdaget, funnet og terminert (drept). Det gjenstår fire replikanter som skjuler og integrerer seg blant menneskene. Disse må lokaliseres og termineres før de når sitt hovedmål. De som er satt til å gjøre denne oppgaven, kalles blade runners, og det er her vår “helt”, den tidligere politimannen Rick Deckard (spilt av Harrison Ford) kommer inn i bildet.

Det ble laget to originalversjoner av filmen: én for de nordamerikanske kinoene og én (mer voldelig) for resten av verden. Disse versjonene inneholdt et snakkespor (voiceover) innsnakket av Rick Deckard. I både The Director’s Cut (1992) og The Final Cut (2007) er sporet heldigvis tatt bort slik at vi filmtittere kan tenke mer selv og nyte bildene og musikken i enda større grad. Selv foretrekker jeg The Final Cut da den er den eneste versjonen som regissør Ridely Scott har hatt full kunstnerisk kontroll over.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste scenografi og beste visuelle effekter
GOLDEN GLOBE: beste originalmusikk
BAFTA: beste foto, beste produksjonsdesign/scenografi, beste redigering, beste sminke, beste kostymedesign, beste spesialeffekter/visuelle effekter, beste lyd og beste originalmusikk

 

Denne lista ble publisert 27. november–11. desember 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Her er ti andre gode spillefilmer fra 1980-tallet – i kronologisk rekkefølge:

  • Ondskapens hotell (Stanley Kubrick, 1980)

  • E.T. the Extra-Terrestrial (Steven Spielberg, 1982)

  • Terminator (James Cameron, 1984)

  • Crocodile dundee (Peter Faiman, 1986)

  • Aliens (James Cameron, 1986)

  • Blue velvet (David Lynch, 1986)

  • Big (Penny Marshall, 1988)

  • Aksjon skyskraper (John McTiernan, 1988)

  • Jesus av Montreal (Denys Arcand, 1989)

  • Dagen er din (Peter Weir, 1989)