Topp 50 (all-time) steder i Trondheim

Etter å ha blitt født på Selfors sykehus i Mo i Rana i november 1976, og etter å ha bodd i Træna kommune i åtte måneder, ankom jeg sammen med min mor og far, Trondheim kommune og Kolstadtunet 4E, juli 1977. 26 år senere, 31. juli 2003, var min foreløpig siste dag som folkeregistrert i Norges tredje folkerikeste kommune (205 163 innb. per 1.1.2020). Hvis man trekker fra året jeg gjennomførte min førstegangstjeneste (1995-96) i Porsanger, har jeg bodd i Trondheim i et kvart århundre – fordelt på ni adresser: Kolstadtunet 4E (1977-78), Erling Skakkes gate 51A (1978-86), Klostergata 1 (1986-89), Bergsligata 15 (1989-91), Osloveien 147 (nå: Stavnevegen 30) (1991-95), Rostengrenda 129 (1996-2000), Nyheimsvegen 51 (2000), Nedre Møllenberg gate 91 (2000-01) og Herman Krags vei 16 (2001-03).

I tillegg til å ha hatt folkeregistrert adresse i Trondheim kommune i 26 år, har jeg over hundre overnattingsdøgn hos min mor på adresser som Bynesveien 14 (1994-96), Magnus Halvorsens vei 14 (2013), Jonsvannsveien 1000 (2013-15), Vådanveien 1B (2015-18) og Lykkmarka 76 (siden 2018). De årene min mor bodde på Sørlandet (2006-13), måtte jeg ta inn på diverse hoteller i byen de gangene jeg besøkte Trondheim, men da begrenset jeg besøkene til høstferiene (oktober) og maks én uke i sommerferiene.

Totalt sett, har jeg oppholdt meg i Trondheim i rundt 30 år, og fartet rundt i byen til fots, buss’, trikks, sykkels og bils (som passasjer) og lært meg de fleste bydeler å kjenne. Gamle og nye minner kan knyttes til mange steder i bykommunen. Et fåtalls minner er delvis eller helt fortrengt, mens de fleste minner er gode. Det er de gode minnene, skapt i perioden 1977-2020, jeg ønsker å fokusere på i denne personlige lista over minneverdige steder i Trondheim.

Alle foto: Frode Dahl.

50. ILA SKOLE

Jeg har aldri vært elev på Ila skole, Trondheims eldste barneskole (grunnlagt i 1770). Søstera mi har gått der, men heller ikke dét er grunnen til at skolen har havnet på denne lista. Grunnen er det som skjedde 28. november 1994: Da var jeg nettopp fylt 18 år og gjorde min første politiske borgerplikt, nemlig å avgi stemme i folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Tidligere samme år hadde det østerrikske, finske og svenske folket stemt ja til EU, men selvfølgelig måtte Norge være annerledeslandet også her: 52,2 % stemte nei, og slik ble det. En mager trøst fikk være at 53,8 % av Trondheims befolkning stemte ja – blant dem: jeg – i det stemmelokalet jeg sognet til i 1994: Ila skole. [Ila skole på Google Maps]

49. TONSTAD SKOLE

Jeg har aldri vært elev på Tonstad skole. Min eks-samboer (med separate soverom) Tore Sveen har gått der, men heller ikke dét er grunnen til at skolen har havnet på denne lista. Grunnen er det som skjedde 15. september 1997: Stortingsvalget. Det aller første stortingsvalget jeg var gammel nok til å stemme i. Hvilket parti den 20 år gamle Frode stemte på, husker jeg ikke, men jeg husker krystallklart at Tonstad skole var det stemmelokalet han sognet til det året. [Tonstad skole på Google Maps]

48. STUDENTERSAMFUNDET

Jeg skulle ønske den runde bygningen på hjørnet av Elgeseter gate og Klostergata hadde havnet høyere på denne lista, men dessverre besøkte jeg den altfor sjeldent. Dette er noe jeg angrer på i ettertid. Hadde jeg kunne skru tiden tilbake, så ville jeg vært en fastere gjest på Samfundet - og vært medlem av diverse gjenger i huset og gjort det til et sosialt hjem. I stedet ble det bare med et par konserter (Faithless og Bel Canto), et par filmvisninger (“Riket 1” og “Riket 2”), noen øl på kaféen Edgar og et par dirty dansetrinn og sjekkemoves på nattklubben Bodegaen. [Studentersamfundet på Google Maps]

47. SHELL ELGESETER

De positive minnene fra denne bensinstasjonen i Elgeseter gate kan dateres 1986-1989, perioden jeg hadde adresse Klostergata 1. Minnene kan kategoriseres i tre hovedelementer: (1) Bilvaskehallen: Som 9-12-åring synes jeg det var fascinerende å kikke inn vinduet til vaskehallen og se bilene bli rene (det var som å se inn i en vaskemaskintrommel, bare mye større skala). (2) Gatekjøkkenet på nordenden av bensinstasjonen (midt på bildet). Det er forlengst innmurt, så det er de færreste som er klar over at det var et gatekjøkken der, hvor jeg på vegne av famlien, titt og ofte (cirka én gang i måneden) kjøpte kylling med tilbehør og fraktet det hjem til Klostergata 1 (som lå fem minutter gange unna). (3) I bensinstasjonens hovedareal, kjøpte jeg musikkassetter for ukelønna mi – gjerne billige kassetter med uoriginal musikk. [Shell Elgeseter på Google Maps]

46. DOWNTOWN

Downtown er én av få utesteder som eksisterte i min studenttid (1996-2003) og som fortsatt eksisterer i dag (før 2000 hadde det navnet Bør Børson). Dette var hovedsjekkeplassen for meg og min kompisgjeng. Jeg fikk dessverre aldri napp her inne (Downtown var Trondheims Champions League i sjekking; her lyktes bare de kjekkeste gutta), men den erotiske spenningen var alltid tilstede over hele lokalet og det var mye lekkert å se på. Lokalet var stort med plass til hundrevis av mennesker: I første etasje var det rom for både en pianobar og et dansegulv hvor gamle og nye pophits ble spilt. I andre etasje var det et noe større dansegulv hvor DJ-er spilte moderne dansemusikk. Og både oppe og nede var det rikelig med sitteareale hvor man kunne ha samtaler med folk. [Downtown på Google Maps]

45. TONSTADKRYSSET

Før 2019 var Tonstadkrysset (eller kryss nr. 34 jf. Statens Vegvesens kryssnummerering for E6 Trøndelag) et helt vanlig stort veikryss langs Europavei 6, ofte benyttet av beboere, pendlere og handlende i bydelene Heimdal, Kolstad, Saupstad, Flatåsen, Rosten, Tillerbyen og Sjetnmarka. Det fantes også et par bussholdeplasser tilknyttet krysset. Men i 2019 åpnet det noe langt mer komplekst og fascinerende enn en vanlig bussholdeplass, nemlig et bussknutepunkt – en slags rutebilstasjon hvor to av byens tre metrolinjer (M1 og M2), trafikkert av 24 meter lange busser med tre ledd, møter bydelslinjene 24, 40 og 45. Det er altså ikke snakk om så veldig mange linjer, men når frekvensen på avgangene i rushtiden er 7,5 minutter per linje, så blir det likevel en heftig opplevelse å stå midt oppe i virvaret og bivåne denne trafikkmaskinen – en maurtue av grønne ormer (bussene) og maur (gående og løpende mennesker som ikke alle er klar over ordtaket “det går alltid en buss”).

Knutepunktet Tonstadkrysset, som jeg benytter ofte ettersom min mor bor i Sjetnmarka, er dermed noe av det nærmeste Trondheim kommer metrosystemet i London. Også Prinsenkrysset, Studentersamfundet, Strindheim og Tillerterminalen er knutepunkter hvor det kryr av busser og mennesker, men ingen knutepunkt er så kompakt og korrespondansevennlig som Tonstadkrysset.

Det består forøvrig av to filer (eller busslommer, om man vil): Tonstadkrysset 1 (metrolinje 1 til sentrum, Ranheim og Kattem og metrolinje 2 til sentrum og Strindheim) og Tonstadkrysset 2 (linje 24 til sentrum, Fossegrenda, Kroppanmarka, Okstad, Sjetnmarka og City Syd; linje 40 til Flatåsen og linje 45 til Sjetnmarka, Tillerbyen og Sandmoen). [Tonstadkrysset på Google Maps]

44. GODTERIKIOSKEN VED PRINSEN KINOSENTER

På det sørvestre hjørnet av Bispegata og Prinsens gate, lå det en godterikiosk fram til slutten av 1980-tallet. Den lå rett ved Prinsen kinosenter og Kalvskinnet skole, barneskolen hvor jeg var elev i 1983-89. Hit stakk jeg innom i forkant av kinoforestillinger, men også, ikke så rent sjeldent, etter endt skoledag (når jeg hadde penger). Her var det ingen selvbetjening. Her måtte man peke på de ulike plastbeholderne og glasskrukkene og fortelle hvor mye man ville ha. Det var ikke snakk om kilopris, men stykkpris – helt ned på 25-øringen. Jeg husker spesielt de gule sure kulene til 30 øre per drops.

I dag ser lokalet tomt ut selv om det ifølge Google Maps fremdeles er et godterifirma (Candy People Norway) som holder til derinne. Det er iallfall ingen utsalg lenger, kanskje et regnskapskontor eller noe slikt. [Godterikiosken på Google Maps]

43. CITY SYD

City Syd var, sammen med Bunnpris Tonstad, “nærbutikken” min i årene jeg bodde på Tonstad (Rostengrenda), 1996-2000. Kjøpesenteret var Norges største da Petter Stordalen etablerte det i 1987. I 1990 brukte Tor Erik Brunsvik og jeg City Syd som arena for diverse barnslige pøbelstreker (som bl.a. involverte fylte sjokoladeboller), men etter at jeg forlot tenårene, har jeg brukt kjøpesenteret til anskaffelse av mat og klær – samt inntak av varmmat fra senterets kaféer og restauranter.

Blant de 74 etablissementene det er plass til i de 37 000 kvadratmetrene, er det ingen tvil om at det er det største av dem, Obs!, jeg har brukt mest tid og penger hos – med Dressmann og Free Record Shop (fram til det ble nedlagt for ca. 10 år siden) på annen- og tredjeplass. Kiosken ved utgangen i andre etasje, brukte jeg flittig til å levere tippe-, V75- og Dagens dobbel-kuponger da jeg drev på med slikt. Av de butikkene som er etablert der i inneværende millennium, er kanskje Clas Ohlsson den mest spennende å vandre i (selv om jeg sjeldent kjøper noe der). Av spisestedene, har jeg frekventert både Egon og Obs-kaféen (i tredje etasje) ganske ofte sammen med diverse familiemedlemmer. De siste årene har Jordbærpikene i tredje etasje seilt opp som en liten outsider. [City Syd på Google Maps]

42. LILLE LONDON

En mellomliten og sjarmerende pub i Carl Johans gate. Dekoren innvending kan narre en til å tro man befinner seg i London, en illusjon man blir vekket fra hver gang man skal betale for ølen. Jeg og my homies brukte ofte (og bruker stadig) denne puben når vi vil ha en duggfrisk en – eller en runde eller fire med biljard i andreetasjen (hvor der er tre biljardbord). Joda, puben var bedre før da de serverte St. Miguel i frosne glass. Sånn cirka i 2015 ble St. Miguel erstattet av Stella Artois, som jeg ikke synes er et spesielt godt øl. Dermed mistet Lille London en stjerne hos meg, men jeg og my comrades har ikke boikottet Lille London av den grunn. Så glade er vi i puben at vi er villige til å sitte ti dager i karantene for å kunne meske oss i illusjonen om London (noe vi også gjorde i oktober 2020). Covid-19 eller ei: Lille London forblir min og my buddies’ go-to-pub hver gang jeg er i byen. Ingen over, så å si ingen ved siden. [Lille London på Google Maps]

41. BYHAVEN

Mine første minner fra bygningsmassen i kvartalet mellom Olav Tryggvasons gate, Nordre gate, Ørjaveita og Jomfrugata, også kalt Lysholmgården, tilskriver seg fra 1980-tallet da det lå et kjøpesenter der med navnet EPA (Enhetspris Aktiebolag), forøvrig kjent for å huse Trondheims første rulletrapp i 1968. EPA strakk seg over tre etasjer og man kunne kjøpe både dagligvarer og klær – og muligens andre typer varer, men her strekker ikke minnet mitt til. Jeg husker det var en kafé i tredje etasje hvor min morfar Sigmund Charles Dahl ofte tok meg med de gangene han var på besøk i Trondheim (han bodde i Mo i Rana). Denne kaféen eksisterer fremdeles, men alt annet er totalforandret siden da.

I 1999 åpnet det som i dag er kjent som Byhaven kjøpesenter, og da fantes det også et diskotek/utested/bar i andre etasje på hjørnet mellom Olav Tryggvasons gate og Nordre gate (utstikkeren midt på bildet). Det er en skam å si at jeg har glemt navnet på diskoteket fordi jeg var jo innom noen ganger i løpet av min tid som lærerstudent på Dragvoll. Jeg har forsøkt i timevis å google navnet uten å lykkes. (Noen vil kanskje si Astoria, men det knytter jeg til en tidligere tidsalder (60-, 70- og 80-tallet). Jeg mener lokalet hadde et annet navn i 2001-2002 da jeg var gjest der, så hvis noen av mine lesere husker det, vennligst kontakt meg.)

I dag er det Jordbærpikene som har overtatt lokalet hvor diskoteket/baren/utestedet lå, og Jordbærpikene på Byhaven er min nåværende primærkafé i Trondheim sentrum. Her har jeg drukket litervis med bykaffe og forbrukt mange stempelkort (hvor hver sjuende kaffe er gratis). Jeg liker denne kaféen først og fremst på grunn av lokasjonen på hjørnet av Lysholmgården, med flott utsikt mot det yrende folke- og busslivet (blant annet passerer to av byens tre metrolinjer bygningen – pluss en rekke andre lokal- og regionallinjer). De gangene det er fullt på Jordbærpikene, iverksetter jeg plan B: Den gode gamle kaféen i tredje etasje – med begrenset utsikt mot Trondheimsfjorden.

Av andre butikker i Byhaven, frekventerer jeg oftest konfeksjonsforretningene Match Man og Selected, begge i andre etasje. Jeg må også innrømme at det hender jeg stikker innom Vinmonopolet i første etasje fra tid til annen. Og når jeg er på jakt etter Flax-lodd i forbindelse med julegaveinnkjøp, er Narvesen-kiosken ved østre inngang, ett av mine faste mål. [Byhaven på Google Maps]

40. RÅDHUSTRAPPA

Jeg er en “late bloomer” på så mange vis, også innenfor erotikkens verden. Våren 2002 klinte jeg for første gang. Med klining mener jeg tungekyss, og tungene tilhørte Frode (25) og Linda (19). Stedet det skjedde, var på trappa utenfor rådhusets hovedinngang. Jeg sto på fortauet, mens hun sto på nederste trappetrinn. Jeg var totalt uforberedt. Det vil si: Jeg var den aktive part og tok initiativ til kysset, men jeg hadde bare forberedt meg på et vanlig kvadrolabialt klikk. Forundringen var derfor stor da jeg plutselig, uten forvarsel, kjente noe som føltes som en sprellende fisk i munnhulen min. Det tok et par-tre sekunder før jeg skjønte hva som skjedde og hvordan jeg måtte reagere. Etter 10-15 sekunders fomling, fikk jeg dreisen på det, og siden denne vårkvelden i 2002, ble jeg gradvis en dyktig utøver av klinekunsten. Mye takket være Linda og rådhustrappa. [Rådhustrappa på Google Maps]

39. STAVNEBANEN

Det er absolutt ingenting som tyder på at der hvor det nå står oppført en jernbanebro og et stykke gang- og sykkelvei i bydelen Stavne (ved Osloveien og tidl. Stavne jernbanestasjon), lå det en halvskala fotballbane i naturgress på 1990-tallet. På denne banen briljerte jeg med mine fotballkunster, riktignok stort sett alene og foran åpent mål. Her brukte jeg mye av fritiden min mens jeg hadde folkeregistrert adresse Osloveien 147 (nå: Stavnevegen 30) i perioden 1991-1995. Banen var begrenset av Dovrebanen i vest, Stavne-Leangen-banen i øst, en gammel togstall (bygd av tre) i sør (revet ca. 2000) og et kommunalt rusavvenningshjem i nord (nå: Byåsen bo- og aktivitetstilbud). [Stavnebanen (midtbanepunktet) på Google Maps]

38. LEANGEN TRAVBANE

Pappa var den som første tok meg med til Leangen Travbane på 80-tallet, men det var først etter at jeg fylte 18 år, i 1994, at jeg deltok med pengeinnsatser. Et par ganger var jeg der sammen med min kompis Tor Erik Brunsvik, og et par ganger var jeg der alene. Men siden årtusenskiftet har jeg ikke vært der. Jeg vil si jeg totalt sett gikk i balanse, både innsatsen og gevinstene var lave. Derimot var spenningen alltid høy, og det er en helt annen opplevelse å stå ringside og kjenne hestene buldre forbi i 3,5 på Richters skala, enn å se travløp på fjernsyn. Jeg likte nemlig best å stå ved gjerdet så nær målstreken som mulig, men det hyggelige tribuneanlegget var grei å ty til mellom løpene og når været var ugreit.

Nå skal snart det ærverdige anlegget fra 1931 legges ned, og sentrum av trøndersk travsport skal flyttes til Orkland kommune. [Leangen travbavne på Google Maps]

37. FREE RECORD SHOP

Akers Mic i Dronningens gate, Hysj-Hysj i Nordre gate og Platekompaniet på hjørnet Munkegata/Thomas Angells gate. Alle disse platesjappene har jeg brukt tusenvis av kroner hos, spesielt på 90- og 00-tallet, men ingen av dem har klart å komme inn på denne topp 50-lista. Det gjør derimot Free Record Shop på det sørvestre hjørnet av Thomas Angells gate og Jomfrugata. Der er i denne musikkforretningen jeg har brukt aller mest penger og tid hos – fra slutten av 1990-tallet og helt fram til 2008 da kjeden la ned sin virksomhet og ble overtatt av Gamestop. I dag er det Apple som holder til i lokalet med et utsalgssted. [Free Record Shop på Google Maps]

36. DALÍ

På det sørvestre hjørnet av Brattørgata og Danielsbakerveita, lå det i perioden 1995-2004 et etablissement som het Café Dalí – eller rett og slett Dalí på studentmunne. Det var kafé på dagtid og bar og dansested på kveldstid (dansegulv i kjelleren, bar i første og andre etasje). Dalí var det utestedet hvor jeg hadde mest hell og lykke på damefronten i løpet av min studenttilværelse. Her ble det både midlertidig fangst (catch & release) og hjemmebrakt fangst (catch). Selvtilliten min får fortsatt et lite boost hver gang jeg passerer det i dag tomme lokalet i Brattørgata 7. Masse positive vibber her. [Dalí på Google Maps]

35. CENTRUM BOWLING

Jeg har ikke vært her i Trondheims bowlingkjeller siden 00-tallet, men minnene om triumf etter triumf lever fortsatt i beste velgående, mens tapene har jeg fortrengt (tapte jeg noen gang?). [Centrum Bowling på Google Maps]

34. NIDARØ STADION

Nidarø stadion (ev. Øya stadion, ev. Trondheim stadion) ligger på halvøya Nidarø – eller rett og slett Øya – omgitt av Nidelva på tre kanter. Stadionet var Trondheims skøyte-storstue (med en rekke norges-, europa- og verdensmesterskap) før Leangen kunstisbane overtok storstueposisjonen i 1979. På 1980-tallet brukte jeg stadionet primært til å spille fotball, enten organisert i Kvik FK eller uorganisert sammen med kamerater. Sekundært brukte jeg stadionet til å lese i erotiske magasiner som var gjemt under flere av trebenkene oppe på tribunen – et tribuneanlegg som ble revet helt på slutten av 80-tallet, så da ble det slutt på den moroa. Etter årtusenskiftet, er Øya stadion blitt til en nokså moderne friidrettsbane, hvis løpebane jeg har brukt sporadisk til å løpe om kapp med kompiser som Thomas Amundsen, Terje Andreas Eikemo, Trond Thomas Rypdal og Tore Sveen. [Nidarø stadion på Google Maps]

33. BURGER KING, OLAV TRYGGVASONS GATE

Burger King-restauranten på det sørøstre hjørnet av Olav Tryggvasons gate og Søndre gate, har eksistert så lenge som jeg kan huske. Et par googlesøk tyder på at den kom i 1988 som én av de fire originalrestaurantene fastfood-kjeden fra Florida etablerte i Norge. Men det var uansett ikke før i siste halvdel av 1990-tallet at jeg tok restauranten i regelmessig bruk. I min studentperiode 1996-2003, var Burger King i Olav Tryggvasons gate 11, plassen mine kompiser og jeg som regel havnet etter en tur på galeien på ett eller flere av byens barer og danseklubber (som regel Bør Børson/Downtown, Ricks, News, Dalí, Frakken, Rio, Posepilten, Familien, Brukbar, Blæst, Tiger Tiger, Bar Sofa eller Lille London).

Burger King lå (og ligger fremdeles) gunstig til midt blant byens utesteder, og dens nærhet til startholdeplassene for nattbussene. I min kameratflokk hadde den en posisjon som evalueringsarena. Her møttes vi idet utestedene stengte i 02-tiden, for å spise nattburger og snakke om hva som gikk rett og galt på sjekkefronten denne kvelden – og ikke minst om hva vi kunne dra lærdom av til neste gang. Det er vel kanskje ikke noen hemmelighet at det gikk mer galt en godt ute på kjøttmarkedet for oss som samlet oss på Burger King mens vi ventet på siste nattbussavgang klokka 0300. Jeg mener, de som en sjelden gang lyktes på damefronten, hadde jo ingen grunn til å dra på Burger King.

Således var Burger King-restauranten en slags arena for de mislykkede og tafatte av oss, så man kan kanskje undre på hvorfor dette stedet er inkludert i topp 50-lista over mine favorittsteder i Trondheim. Den har beslaglagt 33.-plassen først og fremst fordi at her ble kameratskapet dyrket, her var vi samlet i et skjebnefelleskap – i felles trøst og håp.

…pluss at Whopper’n slettes ikke smaker så verst. En av mine favoritt-fastfood-burgere. Det hender at jeg stikker innom denne restauranten på dagtid, i løpet av en ferie, alene, bare for å nyte en Whopper-meny i ro og mak. Vi har jo ikke Burger King i min bokommune Sør-Varanger, må vite. For meg er smaken av en Whopper-burger, smaken av storby (i norsk målestokk), en del av storbykulturen som må oppleves minst én gang i året. [Burger King på Google Maps]

32. RUTEBILSTASJONEN

Leüthenhaven er et kvartal avgrenset av Kongens gate i nord, Prinsens gate i øst, Erling Skakkes gate i sør og Smedbakken i vest. Trøndelag Teater utgjør den sørøstlige delen av kvartalet, mens den vestlige delen brukes i dag til parkeringsplass, både over og under bakken. Men det har ikke hele tiden vært sånn. Mellom 1956 og 1996 lå Trondheims rutebilstasjon her med ulike konfigureringer. Mine minner om Rutebilstasjonen er naturligvis begrenset til de siste 15 årene av dens eksistens. På 80- og 90-tallet, besto den av administrasjonsbygningen som ses midt i bildet, en bygning som i dag huser en rekke kommunale kontor (pluss en frisør).

I tillegg til administrasjonsbygningen, som inneholdt kiosk, utsalgssted for klippekort og månedskort, passfoto-automat, kontorer tilhørende ulike trafikkselskap samt pauserom for sjåfører, besto Rutebilstasjonen (naturlig nok) av en oppstillingsplass for busser. Herfra gikk det både regionbusser til spennende destinasjoner som Orkanger, Melhus, Klæbu og Stjørdal; langdistansebusser til f.eks. Ålesund, Oppdal, Røros og Namsos; og lokalbusser (bybuss) som f.eks. linje 11 til Trollahaugen, 24 til Jonsvatnet, 43 til Ringvål, 54 til Bratsberg, 71 til Leinstrand og 73/75/76 til Spongdal på Byneset (hver linje via ulike traséer).

Mitt forhold til Rutebilstasjonen var på det mest intense mens jeg gikk på Adolf Øien videregående skole i 1992-93 og Trondheim Katedralskole i 1994-95. Da bodde jeg på Stavne (foten av Byåsen), og det var linje 43 og 71 (som begge gikk gjennom bydelen) jeg reiste med desidert oftest.

Året etter at jeg var ferdig på videregående skole, ble det altså besluttet at Rutebilstasjonen skulle termineres. I dag har vi ingen dedikert rutebilstasjon i Trondheim. Det nærmeste vi kommer er Trondheim Sentralstasjon hvorfra det går både tog og busser, men den mest trafikkerte busshuben i byen er utvilsomt Prinsenkrysset (krysset Prinsens gate og Kongens gate). Cirka halvparten av byens busslinjer går forbi der, inkludert alle de tre metrolinjene.

Men ingen av disse er steder hvor jeg i dag kan stille meg og nyte virvaret av busser og mennesker, slik jeg gjorde i forbindelse med den gode gamle Rutebilstasjonen på Leüthenhaven. Dette behovet er det Tonstadkrysset som tilfredsstiller i dag (se plass #45 på denne lista). Men minnene om Rutebilstasjonen vil aldri dø. [Rutebilstasjonen på Google Maps]

31. FINALEBANEN

“Finalen” (som vi kalte den) ligger på Elgeseter, en kunstgressbane omgitt av St. Olavs hospital på to sider (nord- og vestsiden), boligstrøk på én side (sørsiden) og kommeriselle aktører på én side (østsiden). Kunstgresset har kommet dit i inneværende millennium, for på 1980-tallet, da jeg herjet der sammen med mine barneskolekompiser, var banedekket av grus. Fine minner om fine scoringer jeg scoret der. [Finalebanen på Google Maps]

30. TYHOLTTÅRNET

Den 124 meter høye betongbygningen i Otto Nielsens vei 4 (naboen til NRK Trøndelag i Otto Nielsens vei 2) med en dodekagon*-formet kapsel mellom 70 og 80 meter over bakken, er godt synlig fra mange steder i Trondheim. Tårnet sto ferdig i 1985 og er primært bygget for å motta og sende ut radiosignaler, sekundært for å huse utsiktsplattform (70 mob.) og roterende restaurant (74 mob.). Pappa var den første som tok meg med i tårnet (ca. 1986), i den perioden av barndommen/ungdommen hvor jeg hadde heisskrekk (ca. 1985-1995), så det tok et par timers overtaling fra pappas side for å få meg inn i den heisen.

Siden 1999 har restaurantkjeden Egon hatt tilhold i den øverste etasjen av kapselen. Mens enkelte sofistikerte gourmeter diskuterer kvalitetet på maten hos Egon (jeg har alltid syntes at Egon-maten er brukbar), så kan man vanskelig si noe vondt om utsikten derfra (74 meter over bakkenivået som på sin side ligger 113 meter over havet, betyr en sammenlagt høyde på 187 moh.). Med et gulv som roterer 360 grader i timen, så får man nyte utsikten over store deler av Trondheim og Midt-Trøndelag. Hit drar jeg fortsatt med 2-3 års mellomrom for å minne meg selv om hvor vakker Trondheim er.

Etter bybuss-omleggingen i 2019, er det linje 22 (fra Othilienborg/Vestlia via Nardo, Gløshaugen, sentrum, Solsiden, Persaunet og Valentinlyst) jeg må reise med for å komme hit. Siden årtusenskiftet, er det blitt gratis å ta heisen opp til utsiktsplattformen som ligger i etasjen under Egon (70 mob./183 moh.), men denne har ikke roterende gulv, så der må man ta føttene fatt for å komme seg rundt. [Tyholttårnet på Google Maps]

*) dodekagon = tolvkant

29. MIDTBYEN BARNEHAGE

Midtbyen barnehage er Norges eldste barnehage (og Trondheims eneste barnehage i 56 år), åpnet i 1837 under benevnelsen Byens Asyl, en gave fra byens rikeste til barn i fattige familier, og lokalet lå i hjørnet av Dronningens gate og Asylveita. Etter en brann, ble barnehagen flyttet til hjørnet av Erling Skakkes gate og Sverres gate på Kalvskinnet i 1878. Der fikk barnehagen være i fred fram til Rutebilstasjonen (#32 på denne lista) etablerte seg på nabotomta i 1956. Den stadig økende bil- og busstrafikken ble etterhvert for truende for driften, og i 1967 flyttet barnehagen med bestyrer Karen Lidal i spissen, inn i en villa i Elvegata et steinkast unna Gangbrua.

Karen Lidal var fortsatt bestyrer mens jeg vandret mine pjokkeår i og utenfor villaen ved Nidelvas bredd i perioden 1978-1983, nærmere bestemt mandager til fredager mellom klokka 0930 og 1330. Mamma leverte og hentet meg de første årene, men til slutt var jeg stor nok til å spasere de 300 meterne til Erling Skakkes gate 51A hvor vi bodde. Jeg husker svært lite av de ugagnene og rampestrekene jeg gjorde i barnehagen, men jeg tror jeg trivdes veldig godt. Jeg kjenner iallfall bare gode vibber hver gang jeg spaserer på Kalvskinnet og går forbi tomta i Elvegata 1B. [Midtbyen barnehage på Google Maps]

28. TRONDHEIM TORG

Trondheim Torg er det største kjøpesenteret i Trondheim sentrum med 74 butikker og serveringssteder (samme antall som City Syd og tre bak City Lade, men med vesentlig mindre flateinnhold). Fasaden som vender mot torget og Olav Trygvasson-statuen, har stått slik siden varehusene Sundt (i dag: KappAhl, Cubus og Ringo) og HK (i dag: H&M) ble etablert i henholdsvis 1969 og 1971. I 1980 kom Elefanten, en meget kjent, kjær og beklatret statue av en elefantunge (laget av Skule Waksvik) som i tolv år sto ute i friluft i bakgården til Sundt, HK, Trønderheimen hotell (nå: Trondheim hotell) og Drugstore platebar hvor jeg kjøpte musikkassetter i 1989-1991.

I 1992 ble Sundt, HK og Drugstore avviklet, og et glasstak ble bygget over Elefanten, og hele bakgården ble plutselig det sentrale punktet i det nye kjøpesenteret Trondheim Torg. I 2002 ble Trondheim Torg kraftig utvidet sørøver til å innlemme et helt kvartal av trehusbebyggelse langs Prinsens gate, og kjøpesenteret fikk det formatet det har i dag.

Jeg har forlengst sluttet å klatre på Elefanten, men jeg har brukt andre deler av Trondheim Torg nokså flittig de snart 30 årene det har eksistert. På 1990-tallet var jeg hyppig gjest hos McDonalds da det var noe nytt og spennende for en tenåring på den tiden. Mesteparten av mine klær har jeg kjøpt hos Dressmanns og H&Ms avdelinger her inne (og til å begynne med også Cubus, men jeg gikk lei av utvalget her midtveis på 00-tallet).

Av spisesteder er det Kaféen i tredje etasje jeg har gjestet flest ganger, ikke så rart da den har hatt tilholdssted der oppe helt siden senterets begynnelse i 1992. Av mer nyetablerte spisesteder, seiler Thai Thai (også i tredje etasje) opp som en favoritt. De siste par-tre årene har min mamma, søster og nevø vært her nokså hyppig og benyttet oss av stedets buffet (ikke så veldig billig, men jeg synes maten er fortreffelig). Også Jordbærpikene i senterets sørlige ende, besøker jeg ganske titt selv om jeg mest foretrekker kafékjedens avdeling i Byhaven (pga. bedre plass og utsikt).

Ellers består senteret av de vanlige kjede-etablissementene i prissegmentet fra Volt (dyrest) til Nille (billigst), så det er ikke mye å rope hurra for blant de merkantilt sofistikerte, men et kjent og trygt valg for oss merkantlie vanedyr. Og apropos vanedyr: Kjedebutikker kommer, kjedebutikker går, men Elefanten består – på den samme plassen i 40 år.

Fun facts:

• Trondheim Torg har 16 (!) innganger.

• Rulletrappene inne på Cubus og H&M er sannsynligvis Trondheims eldste og nest eldste rulletrapper, etablert i henholdsvis 1969 og 1971 som en del av varehusene Sundt og HK. (Byens første rulletrapp var den inne i EPA (hvor Byhaven er nå), bygd i 1968, men den ble revet på slutten av 90-tallet.)

• Fram til ca. 1985, var det en parkeringsplass på torget utenfor Sundt og HK (på plassen hvor paviljongen/scenen står i dag).

  [Trondheim Torg på Google Maps]

27. ELGESETER BRU

Noen mener Elgeseter bru er vakker, mens Riksantikvaren mener brua må fredes – noe den også ble i 2008. Jeg mener Elgeseter bru er stygg i sin 200 meter lange, 23 meter brede og 17 meter høye heslighet. Betongbrua, oppført i 1951, er likevel på lista mi av to grunner:

1. Praktfull utsikt, spesielt mot øst (Nidelva, Marinen, Nidarosdomen, Øvre Bakklandet, Festningen, Tyholttårnet, NTNUs hovedbygning på Gløshaugen og Studentersamfundet), men også mot vest (Nidelva, Øya/Nidarø, Nordre Byåsen og Kalvskinnet).

2. Brua var en del av skoleveien min i 1986-1989. Om morgenen møtte jeg kompisene mine utenfor Studentersamfundet, og vi gikk sammen over vestsiden av brua på vei mot Kalvskinnet skole. Om ettermiddagen skjedde det motsatte: Vi gikk sammen over brua og tok farvel utenfor Studentersamfundet, hvor jeg gikk det siste stykket opp til Klostergata 1 på egen hånd.

Det har eksistert mange bruer over Nidelva der Elgeseter bru står i dag. Ifølge Trondheim Byleksikon, tilskrives den tidligste benevnelsen av en bru her i 1178 (“Brú over Nið”). Birkebeinerne og baglerne skal ha møttes på brua i bitter kampestrid i 1199. Gårdsbroen og Kannike bro er benevnelser på andre bru-inkarnasjoner. Mellom Gamle Bybros oppføring i 1685 og 1863 var derimot ingen bro der Elgeseter bru står i dag.

I 1863 ble det atter bygget en bru her, med navnet Kongsgårds bro. Den var hovedsaklig en jernbanebro ettersom datidas jernbanestasjon lå på Kalvskinnet (Prinsens gate). Da jernbanestasjonen ble flyttet til dagens lokasjon på Brattøra på 1880-tallet, ble det trikkens tur til å bruke brua. Trikken (Singsakerlinjen og Elgeseterlinjen) fikk trafikkere både Kongsgårds bro og Elgeseter bru i cirka hundre år. I 1968 ble Singsakerlinjen nedlagt, mens i 1983 ble det Elgeseterlinjens tur, og trikkeskinnene ble revet opp med røttene – og siden har bare biler, busser, lastebiler, motorsykler, sykler, fotgjengere, barnevogner og el-sparkesykler krysset brua. Den er blitt Nidelvas mest trafikkerte bru, riktignok i konkurranse med Kroppan bru, Sluppen bru, Bakke bru, Nidelv bru og Pirbrua.

Bortsett fra de to positive tingene jeg nevnte ovenfor, forbinder jeg brua med mye støy og larm samt heftig luftforurensning på vindstille dager – og la meg legge til: iskald frostrøyk fra Nidelva om vinteren. Jeg trives derfor best på brua som busspassasjer. Men om sommeren, når sola skinner og det er 25 grader og en laber bris i lufta, så hender det at jeg stiger av bussen utenfor Studentersamfundet og spaserer det siste stykket mot sentrum – over Elgeseter brus østlige fortau – og nyter utsikten. På slike dager er biltrafikken til å tåle og ignorere. [Elgeseter bru på Google Maps]

26. NIDAROSDOMEN

Jeg gikk mine barneskoleår på Kalvskinnet skole, hvilket betydde at Nidaros domkrike, populært kalt Nidarosdomen, var skolens nærkirke – hvilket igjen betydde at hit ble jeg og de andre elevene, tvunget til skolegudstjeneste hvert år i førjulstiden. Men når man først skal indoktrineres i kristen tro, så finnes det få plasser som er vakrere å bli utsatt for dette enn i Nidarosdomen, et praktfullt, imponerende og mystisk byggverk – og som alle vet, Norges største kirke.

Kirka ble påbegynt på 1100-tallet (det hadde stått to kirker på samme plass før 1100) og har gått gjennom flere byggeetapper. Kirka, slik den fremstår nå, sto ferdig i 1965. Det året ble nemlig de to tårnene på vestfronten ferdig konstruert.

I tillegg til skolegudstjenester, har jeg vært innom bygget par-tre ganger i forbindelse med konserter. Og så har jeg ennå ikke fortrengt at jeg, mens jeg gikk på Kalvskinnet skole, spilte hovedrollen som Moses i en liten teater-oppsetning i domkirka i forbindelse med en familiegudstjeneste. Min første og siste offentlige teateropptreden. Så jeg kan slå meg på brystet og si at i min teaterkarriere har jeg aldri hatt biroller, bare hovedrolle. [Nidaros domkirke på Google Maps]

25. BYÅSVEIEN 136F

I Byåsveien 136F (i dag: Sverresdalsveien 1E), bodde Tor Erik Aune Brunsvik i sine tenårsdager. Jeg ble kjent med Tor Erik da vi gikk i 7. klasse på Sverresborg ungdomsskole (det var jo bare niårig grunnskole den gangen), og siden har vil holdt masse kontakt både innenlands og utenlands. Han er min reisepartner #1, og sammen har vi reist i 36 land, inkludert ni delstater i USA, én i Canada og én i Mexico.

Anyway: I denne kåken hadde Tor Erik og jeg mye moro sammen, mener jeg å huske. De fleste detaljer er slettet fra minnet, men jeg husker vi hørte på musikk (det er takket være Tor Erik at jeg ble kjent med Prima Veras absurdkomiske musikk), så på TV (jeg husker jeg så flere episoder av den franske animasjonsserien “Arcadia – Reisen til jordens indre” (også kjent under navnet “Shagma”) og spilte dataspill. Når det gjelder dataspill, husker jeg spesielt et pokerlignende kortspill hvor gode kort ble premiert med at en dame (fotomodell) kledde av seg plagg for plagg. Ja, en slags klespoker i dataspillformat. Spennende tider…

Det var alltid hyggelig å besøke Tor Erik i Byåsveien 136F. Det er derimot ikke sikkert at Robert Johan Brunsvik, Tor Eriks far, synes det var like hyggelig da jeg til stadighet forstyrret ham mens han fylte ut selvangivelsen. [Byåsveien 136F (nå: Sverresdalsveien 1E) på Google Maps]

24. KALVSKINNSGATA 6

I denne bygården bodde Sverre Selnæs, én av mine klassekamerater på Kalvskinnet skole. I mine barneskoleår, 1983-1989, var jeg ofte i hjørneleiligheten i tredje etasje. Sverre og jeg var sjelden alene, vi var som oftest en kameratgjeng samlet hos ham (som regel Eirik, Jon-Ho, Einar, Mads og jeg). Sverre var jo en av de kuleste gutta i klassen, så det å være i hans omgangskrets på fritiden var viktig for meg. Utfra det jeg kan huske, gikk mesteparten av tiden i Kalvskinnsgata 6 til å spille dataspill (Sverre hadde en Amstrad-maskin) og å lytte til musikk. Michael Jacksons “Bad” (1987) er et album jeg assosierer med Kalvskinnsgata 6. Sverre eide nemlig en original kassettversjon av albumet, så den lyttet vi gutta til mange ganger. [Kalvskinnsgata 6 på Google Maps]

23. OLAV KYRRES GATE 11

I trilogien “Boliger hvor mine barndomskompiser bodde”, er det Olav Kyrres gate 11 som kommer høyest opp. I dette trehuset (av typen “svenskebolig”) på det sørvestre hjørnet av Olav Kyrres gate og Edvard Griegs gate, bodde Eirik Dahl Viggen med familie i første etasje og søskenbarnet Marius Viggen med familie i andre etasje. Begge var mine klassekamerater på Kalvskinnet skole i årene 1983-1989, men det var førstnevnte jeg hang aller mest med i fritiden og som jeg besøkte oftest.

Også i dette tilfellet, husker jeg bare fragmenter og bruddstykker av hva Eirik, Marius og jeg brukte tiden til. Eirik og jeg lyttet til en del musikk, deriblant Leonard Cohens album “I’m Your Man” fra 1988. Eirik hadde også tilgang til tv-kanalen MTV (noe ikke min familie hadde), et vindu mot en spennende musikkverden (den gangen var MTV en ren musikkvideokanal som spilte musikkvideoer hele døgnet). I tillegg husker jeg Eiriks far (navnet har jeg glemt), en hyggelig fyr. Hos Marius i overetasjen, drev vi også mye av tiden til musikk: Marius hadde et keyboard, og under bandnavnet Jackson Fuckers, hadde Marius, Eirik og jeg noen – mer eller mindre fruktbare – jam sessions.

Som man kan se av fotografiet, er det ikke mye bolighus å finne i Olav Kyrres gate 11 lenger. På 1990-tallet ble Viggen-huset og sju-åtte andre bolighus jevnet med jorden for å få plass til å bygge Kvinne-barn-senteret, en del av St. Olavs hospital. Alle spor fra min barndoms gylne år på dette stedet, er slettet. Som en slags “trøst” er det hyggelig å registrere at Finalebanen (#31 på denne lista), som lå et steinkast unna og hvor Eirik, Marius, jeg og flere kamerater brukte å spille fotball, fremdeles eksisterer. [Olav Kyrres gate 11 på Google Maps]

22. JERNBANESTASJONEN

Jernbanestasjonen på Brattøra startet sitt liv som et praktbygg i 1881. Den gule murbygningen står heldigvis der fremdeles, men etter 1972 har den kun vært brukt til kontorer, og det ble bygd en grå og trist murblokk som er blitt brukt til jernbaneterminal i snart 50 år, skjønt siden 2014 er blokken så vidt synlig og redusert til en størrelse som tilsvarer foajéen i en gjennomsnittlig villa. I 1995 ble det bygget et gult tilbygg mot øst for å romme en rutebilstasjon, og Trondheim Sentralstasjon ble et faktum. Allerede i 2012 ble dette tilbygget kløyvd i to adskilte deler av en gangbru som forbinder sentralstasjonen med hurtigbåtterminalen. Oppsummert: Et vakkert stasjonsområde har gradvis oppgjennom årene blitt styggere og styggere, og i dag er det ett av de styggeste i Norge. Ja, Trondheim Sentralstasjon er rett og slett blitt en visuell skamplett for Trondheim.

Men estetikk er ikke hovedkriteriet for å bli inkludert på denne lista. Det er de gode opplevelser og minner som er det viktigste, og jeg forbinder jernbanestasjonen – ikke overraskende – med togreiser. Herfra har guttungen, ungdommen, studenten og den voksne Frode Dahl begitt seg ut på togturer sørover med Dovrebanen (hoveddestinasjon Oslo), østover med Meråkerbanen (hoveddestinasjon Storlien og deretter videre til Østersund og Sundsvall) og nordover med Nordlandsbanen (hoveddestinasjon Mo i Rana) – og til kortere turer med Trønderbanen (hoveddestinasjon Værnes).

Spor 5 er det sporet jeg har brukt mest. Her har toget til og fra Bodø hatt sitt faste oppstillingssted i all den tid jeg kan huske. Jeg anslår jeg har tatt toget herfra til Mo i Rana cirka 50 ganger (og ankommet sporet like mange ganger). Min bestefar (morfar) bodde i Mo i Rana til han døde i 1999, og byen har også fungert som en hub for å komme seg videre til øyene i Lurøy, Rødøy og Træna kommuner (med buss og båt).

Bestefar fra Mo i Rana, tok ofte turen til Trondheim på 1980- og 90-tallet, og da lå spenningen for en guttepjokk å stå på perrongen og vente på toget (dvs. “Ole Tobias”, toget som startet fra Mo i Rana om morgenen og ankom Trondheim om ettermiddagen; toget fra Bodø ankom for sent på kvelden til at jeg fikk lov til å ta imot ham). Bestefar og jeg var også ofte innom jernbanekaféen for å spise middag. I 1995 flyttet kaféen noen meter vestover i bygningskomplekset for å gi plass til rutebilstasjon, mens i 2012 forsvant kaféen for godt. Den savnes dypt. Som jeg tidligere har hintet om, det som nå står igjen av en gammel stolt jernbanestasjon, er til å grine av.

Men for å bidra med litt positiv motbalanse, alt med nye Trondheim sentralstasjon er nemlig ikke helt nitrist, vil jeg gjerne påpeke at utsikten fra stasjonsområdet mot Kanalen og Midtbyen, er smellvakker! [Trondheim Sentralstasjon på Google Maps]

21. SKANSENBRUA

Skansenbrua er ei klaffebru bygd i 1918, designet av ingen ringere enn Joseph Strauss, arkitekten bak Golden Gate-brua i San Francisco. Det er kun tog som får lov til å krysse den. Brua markerer også grensen mellom Trondheimsfjorden og Kanalen (en sidekanal til Nidelva). Når båter høyere enn fire meter, ønsker å ankomme eller forlate Kanalen, må Skansenbrua heve seg for å slippe båtene forbi.

Heving av brua har alltid måttet forhåndsbestilles minst 15 minutter før båtpassering, men togtrafikken har alltid hatt forrang: Avgangs- og ankomsttidene for Dovre-, Røros- og Trønderbanen, samt godstog, har satt begrensinger for når brua kan heves. Men etter at gang- og sykkelbrua Svingbrua, som også er en klaffebru og som ligger parallelt med Skansenbrua, ble åpnet i 2014, er mulighetene for heving blitt ytterligere begrenset til åtte tidsrom per døgn (lenke til Trondheim Havn og liste over hevingstidene).

Det er litt av et maskineri som settes i gang hver gang brua heves, og det er dette maskineriet som fascinerte en guttepjokk ved navn Frode, på 1980-tallet mens han bodde på Kalvskinnet (Erling Skakkes gate). Jeg sto ved utløpet av Kanalen, mellom Sandgata og Skansen Bru, og ventet i spenning på om bruas ringeklokke kom til å ringe – noe som varslet at den straks kom til å heve seg. På den tiden var det ingen faste tidsrom brua kunne heves, det kunne nemlig skje når som helst (unntatt når rutemessig togtrafikk skulle passere, selvsagt). Dette betydde at det noen ganger ble en bomtur for meg, at jeg måtte vandre skuffet hjem uten å ha sett maskineriet i sving. Det kunne hende at jeg sto der og ventet i over en time for at noe skulle skje.

Rett i nærheten (på det nordvestre hjørnet av Hospitalløkkan og Batterigata) lå det en lekeplass som for meg også fungerte som en venteplass. Her kunne jeg høre ringeklokka fra Skansenbrua, og hver gang den ringte, avbrøt jeg leken og løp som besatt de ca. 150 meterne til brua for å ikke gå glipp av én eneste meter med heving.

Brua ble fredet av Riksantikvaren i 2006, så jeg satser på at jeg i mine eldste dager kan returnere til flekken mellom Sandgata og Skansenbrua og nyte forestillingen igjen og igjen. [Skansenbrua på Google Maps]

20. LIAN

I 1933 ble den foreløpige endestasjonen på Gråkallbanen flyttet fra Ugla til Lian. I dag, 87 år senere, er Lian fortsatt endestasjon selv om Gråkallen (Skistua) var den opprinnelige intensjonen (derav navnet på banen). Siden 1933 har Lian vært et yndet utfartssted for byfolket (med unntak av krigsårene da Lian gård var okkupert av tyskerne). Her ved Lianvatnet (221 moh.) har folk badet, svømmet, stupt, gått og hoppet på ski, gått på skøyter, kjørt bil- og motorsykkelrace og drevet travløp – og sist, men ikke minst: spist mat på Lian restaurant, den hvite funkisbygningen (265 moh.) som ble bygd samtidig som Lian stasjon, nemlig 1933.

Lian har hatt en viktig rolle også i mitt liv, først og fremst som en følge av min trikkeentusiasme. Som guttunge tok jeg ofte trikken helt til Lian stasjon (234 moh.) for så umiddelbart å ta trikken tilbake til byen igjen (såkalt “rundtur”). Men også her spiller min bestefar Sigmund Charles Dahl, en viktig rolle. Han hadde lagt sin elsk på Lian restaurant, så nesten hver gang han var innom Trondheim, gikk ferden også til restauranten hvis største konkurransefortrinn er den flotte utsikten over Lianvatnet og sørlige deler av Trondheim tettsted. På bestefars tid, var det (så vidt jeg kan erindre) kafé i første etasje og finere restaurant i toppetasjen. Bestefar var ingen gourmet, så det var alltid kaféen han tok oss (min mor, søster og jeg) med til. Jeg tror faktisk jeg aldri har vært i toppetasjen.

Den regulære kafé- og restaurantdriften stoppet i 2005. Siden har det stort sett vært irregulære åpningstider basert på forhåndsbestillinger og større selskap (konferanser, konfirmasjoner, bryllup, firmafester, julebord etc.). Tiden med drop-ins for turglade byfolk, ser ut til å være forbi.

Nerd fact: Fram til kommunesammenslåingen i 1964, lå Lian i Strinda kommune! Man skulle kanskje ikke tro at Strinda kommune strakk seg så langt vestover, men det gjorde den (kartbevis)!

[Lian stasjon på Google Maps]

19. POLITISTASJONEN

Sentrum politistasjon lå i en rødbrun murbygning (tegnet av Herman Krag) i Kongens gate 87 i perioden 1974-2004. Siden har politiet holdt til i Brattøra, mens kontor- og garasjeanlegget på Kalvskinnet har vært brukt av Skatteetaten fram til 2018 (da den flyttet til nye lokaler i Elgeseter/Lerkendal), og de siste par årene har eiendomsselskapet Entra benyttet seg av bygget.

I perioden 1977-1986, bodde jeg rett bak politistasjonen (Erling Skakkes gate), og i den siste delen av perioden, da jeg var 5-9 år gammel, brukte jeg ofte å stille meg opp på garasjeanlegget (hvor det var parkeringsplass for de ansatte i politistasjonen) og kikke ned på all action som utspant seg nede i området hvor politibilene rykte ut med fulle sirener – og inngangen hvor arresterte ble brakt inn. [Den gamle politistasjonen på Google Maps]

18. LEANGEN ISHALL

Leangen ishall er en del av Leangen idrettspark som også rommer håndballhall (innendørs), kunstgressbane (utendørs) og skøytebane (utendørs). Her inne holdt også Løpeklubben TaFatt til, grunnlagt av Thomas Amunden og meg i 1997 (TaFatt = Thomas and Frode's Athletic Turbo Trimmers). På den 230 meter lange løpebanen på oversiden av tribuneanlegget i ishallen, sprang vi to ganger i uka (hver mandag og fredag i perioden 1997-2000), og vi varierte mellom 10000 m, 5000 m, 3000 m (hoveddistansen vår), 1500 m, 800 m og 400 m. Min personlige rekord på 3000 m, satt i april 2000, den holder fremdeles stand: 10'52.

Jeg brukte også Leangen Ishall til å se en del ishockeykamper på 90-tallet. Hallen var nemlig hjemmearenaen til den nokså kortlevde Trondheim Ishockeyklubb (TIK), en klubb som eksisterte mellom 1986 og 2008 og som ble seriemestere i 1989 og 1992. Å se ishockey i levende live er noe helt annet enn å se det på TV hvor det knapt er mulig å se pucken. Ettersom inngangsbilletten bare kostet 50 kroner for barn og studenter, ble dette en fritidsaktivitet jeg hadde råd til. Det var et heftig trykk på tribunen selv om makskapasiteten på 3000 tilskuere ikke høres spesielt imponerende ut. [Leangen Ishall på Google Maps]

17. MATHJØRNET

Når man tar dette bolighuset i Klæbuveien 67, drøyt 300 meter nord for Lerkendal stadion, i nærmere øyesyn, er det ingen tegn som tyder på at det en gang var en dagligvarebutikk på hjørnet av det. Alle spor er slettet og kamuflert: Blant annet er det bygd et hvitt stakittgjerde med busker utenfor det som var butikkens inngangsparti, og der hvor det var en trapp og inngangsdør, er det nå et vindu.

Fram til 1996 var Mathjørnet etablert her. De siste fem årene av dens eksistens, var butikken eid av min daværende stefar John Herman Kristoffersen, og min mor Solrun Synnøve Dahl jobbet her på heltid, mens jeg jobbet der på deltid. Selv om jeg jobbet som avisbud 1990-1992, var mitt arbeidsforhold hos Mathjørnet ANS i 1992-1995 mitt første skikkelige møte med arbeidslivet. Her satt jeg i kassa og solgte matvarer og tok imot tippekuponger.

Hva som skjedde i 1996? Jo, da var det gått ett år siden Rema 1000 Elgeseter etablerte seg diagonalt på andre siden av gata, og vesle Mathjørnet kunne ikke lenger holde seg konkurransedyktig og gikk konkurs. Det var koselig så lenge det varte. [Mathjørnet på Google Maps]

16. HOVEDBIBLIOTEKET

I 1933-1989 lå Trondheim folkebiblioteks hovedbibliotek i det gamle rådhuset (bildet). Det gjør det fortsatt, men i 1989 ble hovedbiblioteket kraftig utbygget nordover slik at det gamle rådhuset i dag fungerer som et inngangsparti (riktignok med en kafé i første etasje og to mindre konsertsaler i andre etasje). Hovedbiblioteket er samlokalisert med Trøndelag fylkesbibliotek, men det er umulig for besøkende å skjelne mellom disse to virksomhetene (alt fungerer som ett bibliotek).

Jeg har bare noen vage minner fra tiden før 1989, men mye sterkere minner fra første halvdel av 1990-tallet da jeg for alvor begynte å ta biblioteket i bruk – som ungdomsskoleelev (1989-1992) og etterhvert “gymnasiast” (1992-1995). Først tok jeg førsteetasjen (barne- og ungdomsavdelingen) flittig i bruk, og gradvis begynte jeg også å bruke andre etasje (voksenavdelingen). Etter at jeg fikk CD-spiller i 18-årsgave (av mamma) 14. november 1994, var jeg en hyppig gjest i musikkavdelingen i andre etasje av den gamle Lorckgården (en trebygning som ligger mellom det gamle rådhuset og den nyeste delen av biblioteket), for her var det nemlig mulig å låne CD-er – noe jeg ofte gjorde i et par år, helt til jeg hadde oppkjøpt meg en anselig mengde utgivelser.

Etterhvert som 1990-tallet gikk mot slutten, mistet jeg gradvis interessen for bibliotek og bøker. Da var jeg student, og jeg følte jeg hadde mer enn nok lesestoff i pensumbøkene jeg kjøpte i bokhandelen på NTNU Dragvoll; jeg mistet all overskudd til å lese noe “ekstra” – et overskudd jeg har slitt å finne tilbake til siden. Så 1990-tallet var så definitivt mitt bibliotek-decennium. Jeg frekventerte også Heimdal bydelsbibliotek nokså hyppig i en periode (nærmere bestemt skoleåret 1993-1994 da jeg var elev ved Tiller videregående skole, som den gang hadde sitt lokale ved Heimdal stasjon). Etter årtusenskiftet mistet jeg mye leseglede, og jeg har bare sporadisk stukket hodet innom hovedbibliotekets mange vegger.

Somrene 2016 og 2017 hadde jeg riktignok et lite hovedbibliotek-comeback: Da benyttet jeg meg av arbeidsplassene i vindusrekka i andre etasje av nybygget, for å forberede meg til mitt virke som norsklærer på henholdsvis VG2 og VG3 studiespesialiserende. Jeg var der hver hverdag i to uker begge somrene, og jeg fikk konsentrere meg på en helt annen måte enn det jeg ville ha gjort hjemme hos mamma på Dalgård (Byåsen). Og når jeg kunne kombinere lesestundene med kafébesøk hos Jordbærpikene i Byhaven (#41 på denne lista), så var “arbeidsdagene” fullkomne. Jeg tror faktisk jeg ble en bedre norsklærer av dette. [Hovedbiblioteket på Google Maps]

15. NOVA KINOSENTER

Det tidligste minnet jeg har fra Nova kinosenter er “Nilens juvel”, våren 1986. Da var jeg 9 år, og kinoen het Sentrum kino. Den var ingen kinosenter på den tiden ettersom den bare besto av én sal med plass til drøyt 800 besøkende. I 1993 fikk Sentrum kino kinosenterstatus da storsalen ble supplementert med fire saler, og senteret fikk navnet Nova. I 2004 ble senteret utvidet til elleve saler, det samme antall det har i dag. Nova 1 er den gamle storsalen, men med antall seter nærmest halvert siden storhetstiden (i dag: 431 seter). Ettersom det stort sett er hjernedøde underholdningsfilmer som blir vist i den salen, er det Nova 6-11, de minste salene som befinner seg opp i etasjene i Folkets Hus, jeg stort sett frekventerer når jeg besøker kinosenteret (som jeg stort sett gjør ved hvert eneste Trondheims-opphold). Aller minst, og aller behageligst og luksuriøsest er Nova 6 med 32 seter. Jeg tipper jeg har sett nærmere 150 filmer på Nova kinosenter. [Nova kinosenter på Google Maps]

14. PRINSEN KINOSENTER

Reutgivelsen av tegnefilmen “Robin Hood” (1973) var min første film på dette kinosenteret i 1983 da kinosenteret het Verdensteateret og besto av de fire salene Filmteateret (hovedsalen med 1100 seter; i dag oppløst i fem saler: Prinsen 2, 3, 6, 7 og 8)), Verdensteateret Rød (i dag: Prinsen 5), Verdensteateret Blå (i dag: Kongesalen) og Lilla’n (i dag: Prinsen 1). Da var jeg seks år gammel og så “Robin Hood” sammen med min støttekontakt Rune. To andre milepælfilmer jeg husker jeg så på Prinsen kino var “Barton Fink” (1991) og “Natural Born Killers” (1994) som var henholdsvis min første 15-års og 18-årsfilm på kino.

I 1993 skiftet Verdensteateret navn til Prinsen kinosenter og økte fra fire til åtte saler. I dag er Prinsen 5 den største salen i senteret med 253 seter – ni flere enn Prinsen 6. Den salen som var minst i min barndom, Lilla’n, er fortsatt minst i dag (28 seter), under navnet Prinsen 1 – men nå er den utstyrt med systemet D-Box med seter som beveger seg i takt med filmen. Dette har jeg ennå til gode å prøve, men ellers har jeg besøkt kinosenterets åtte saler mange ganger, definitivt over 100 filmer har jeg sett her i årenes løp. Hvis jeg skal tippe, så er det nok Prinsen 7 og Prinsen 8 jeg har vært i flest ganger – iallfall siden utvidelsen til åtte saler i 1993 – da de smaleste filmene havner her. [Prinsen kinosenter på Google Maps]

13. DRAGVOLL IDRETTSSENTER

I en åker utenfor NTNU-campusen Dragvoll, i et bygg ferdigbygget i 1998, utøvet jeg mitt siste yrke før jeg ble lærer, nemlig som resepsjonist for NTNUI inne på Dragvoll Idrettssenter. Her har studenter og ansatte ved landets nest største utdanningsinstitusjon fått trene til en relativt billig penge i over tjue år. Mitt ansettelsesforhold varte fra januar 2000 til juli 2003 da jeg flyttet til Træna for mitt første lærervirke.

I løpet av mine tre og et halvt år på senteret, solgte jeg halvårs og helårs medlemsskap i NTNUI, sjekket om de som ankom senteret hadde med seg sitt medlemskort, solgte dagbilletter for ikke-medlemmer og tok imot aerobic- og squashbestillinger – samt gjennomførte dagsoppgjør i kassa og åpnings- og stengingsprosedyrer. Alt dette som en del av en arbeidsgjeng på 7-8 studenter, direkte underlagt lederen i SiT-Idrett Arne Brevik og idrettskonsulent Ragnhild Sand.

Som skrankeansatt fikk jeg benytte treningsfasilitetene fritt. Dragvoll Idrettssenter består av to 60-meters håndballbaner (brukt mest til fotball, volleyball og innebandy), tre squashbaner, et treningsrom (med styrke- og utholdenhetsapparater), en gymsal, én aerobicsal (også brukt til dans og capoeira) og en 12 meter høy klatrevegg – de to sistnevnte fasilitetene benyttet jeg meg aldri av da aerobic og klatring er kjedelig og altfor slitsomt.

I tillegg holdt Idrettsvitenskapelig institutt til i bygget med både forskningslaboratorium og undervisningsrom. Det ser ut som at instituttet i dag er blitt en del av Institutt for sosiologi og statsvitenskap, og om det fremdeles foregår idrettssforskning og idrettsutdanning på Dragvoll Idrettssenter, er for meg uklart. Kanskje tar jeg meg en tur dit og sjekker forholdene i 2023, tjue år etter at mitt arbeidsforhold i bygget opphørte.

Etter at jeg var ferdig i Dragvoll Idrettssenter har NTNU-studentene fått enda bedre treningstilbud. Antall treningssentre er gått opp fra to (Dragvoll og Gløshaugen) til fem (de tre nye er Solsiden, Moholt og Strindheim). I tillegg tilbyr NTNUI organisert virksomhet i 60 idretter – fra aikido til volleyball. [Dragvoll Idrettssenter på Google Maps]

12. SVERRESBORG SKOLE

Skolen ble bygd i 1962 av Strinda kommune, men siden kommunesammenslåingen i 1964 er det Trondheim kommune som har stått som eier av skolen, som ifølge Wikipedia har utdannet elever som Erlend Loe (1982-85), Are Sende Osen (1983-86), Ingrid Lorentzen (1985-88) og Alexander Tettey (1999-2002). Jeg (1989-92) står ikke nevnt i Wikipedia-artikkelen; det gjør heller ikke Tor Erik Brunsvik, Thomas Nerbø Smågesjø, Tarje Halvorsen, Kristian Steiro, Elisabeth Tapper, Ann Kristin Gamlemshaug, Anne Dahl, Ingunn Remme, Erik Foss, Jannie “Jenny” Bech Sperling, Hilde Undeland Krogh, Heidi Leonhardsen, Tina Stai, Håvard Jakobsen, Linn Eikje, Line Schistad, Petter Ofstad, Linda Aalberg, Erik Skaugstad, Ketil Aagesen eller Siri Nakstad – alle elever i 7B/8B/9B i årene 1989-1992 (det var niårig grunnskole på denne tiden) – og alle under stram ledelse av klassestyrer og samfunnsfagslærer Arnfinn Johnsen, samt lærere som Torill Utne (matematikk og heimkunnskap), Unni Stolt-Nielsen (norsk og fransk), Bjørg Røed (norsk), Olav Ohlgren (sløyd), Ola Stai (gym) og Stein Bonesmo (musikk). Alt dette tatt etter min og Tor Eriks hukommelse (med bittelitt hjelp av Facebook).

Det sies at årene på ungdomsskolen preger en resten av livet, noe som i stor grad kan stemme i mitt tilfelle. Her ble min musikalske hovedretning utpeilet (mye takket være musikklærer Bonesmo), her ble varig vennskap stiftet (Tor Erik Brunsvik), og her begynte jeg å frykte jenter (etter å ha blitt kraftig lugget av Maria Markovic Westum som jeg hadde beundret og stalket over lengre tid (så jeg hadde nok fortjent det) (her startet sannsynligvis min hårtapsperiode)).

Minnene fra ungdomsskoleårene på Sverresborg er mange, gode og vonde. En fin miks. Jeg husker trappegjengen (som jeg var en del av); jeg husker noen knuste flasker; jeg husker mitt hemmelige tilfluktssted i skogen rett nord for skolebygningen (med flott utsikt over Trondheim); jeg husker jeg fikk Nokså godt (NG) i gym fordi jeg nektet å dusje (jeg hadde vannskrekk i denne perioden), Meget godt (M) i samfunnsfag, mitt beste fag; jeg husker noen forelskelser (Ingunn og Jenny i min klasse, Birgitte Gulliksen i A-klassen, Heidi Kjeldsen i C-klassen og allerede nevnte Maria i trinnet under – pluss noen flere som jeg har fortrengt). Etter å ha hatt få problemer med det motsatte kjønn på barneskolen, så opplevde jeg motstand, kraftig sådan, på dette feltet på Sverresborg ungdomsskole. Det var ikke lenger så enkelt som å plukke de jentene man likte som om de var jordbær.

I tillegg husker jeg skoleveien. 35 minutter og i gjennomsnitt 111 høydemetre rett opp om morgenen – og 25 minutter og 111 høydemetre nedover etter skoletid. Skolen ligger nemlig 133 meter over havet, og i 7. klasse bodde jeg i Ila (17 moh), mens i 8. og 9. klasse bodde jeg på Stavne (25 moh). Så man kan godt si jeg var våken til sinns og kropps hver gang jeg ankom skolen om morgenen.

I dag ser skolen helt uforandret ut, iallfall på utsiden. Jeg har ikke vært på innsiden siden jeg sluttet i 1992, men jeg har lest på nett at skolen har gjennomgått en omfattene innvendig rehabilitering på midten av 00-tallet. På lista over skolens ansatte, kjenner jeg nå kun igjen gymlærer Stai og musikklærer Bonesmo. De må da begge nærme seg aldersgrensen i offentlig sektor (72 år), kan ikke skjønne noe annet. [Sverresborg ungdomsskole på Google Maps]

11. NYHEIMSVEGEN 51

I grenseområdet mellom bydelene Charlottenlund og Jakobsli (6 km øst for Midtbyen), ligger “Area 51”, som hybelkollektivet i Nyheimsvegen 51 ble kalt på folkemunne. Og med “folk” mener jeg å huske at det i dette tilfellet er snakk om Frank Robert Næss (han hevder det iallfall selv) som originalt kom på idéen, og siden spredte begrepet seg fort. Her bodde jeg bare i ni måneder, fra januar til oktober 2000, i en hybel i husets sørvestre hjørne. Å flytte dit var et sosialt tiltak som jeg og min kompis og medstudent fra Geografisk institutt på NTNU, Trond Rypdal, gikk sammen om.

Innen januar 2000 bodde vi nemlig hjemme hos hver vår mamma (i Tronds tilfelle: mamma og pappa) – noe vi fort fant ut er turn-off hos damene – et folkeslag vi begge hadde et ønske om å nærme oss. Da var det jo som plommen i egget at vi havnet i et hybelkollektiv sammen med fem damer (studenter): nordlendingen Karoline Sandnes Olsen, canadenseren Shannon Bodhild Johansen og nordtrønderne Karoline Sørli Jensås, Mona Moen og Anita Lillemark. Sammen bodde vi i gangavstand (15-20 min) til NTNU Dragvoll, men et godt stykke unna sentrum (20-25 min med buss nr. 36 eller 66).

Selv om det var eggende nok for Trond og meg å dele stue og kjøkken med fem studinner, ble det aldri noen erotiske tilnærminger mellom oss (dessuten hadde fire av dem kjærester). Trond fikk derimot napp fra andre hold og hadde noen damebesøk på rommet, mens jeg var ennå to år unna mitt store erotiske gjennombrudd. Mye moro hadde vi likevel. Mange fester (inkl. grandprix-fest), en brødmaskin til besvær og noen småskandaler – bl.a. et etterlatt kamera som ble for fristende for meg og noen kompiser å (mis)bruke under innflytelse av alkohol etter en fest (eieren av kameraet viste seg å være en av våre kvinnelige samboere).

Både Trond og jeg fikk ganske raskt nye hybeltilbud (billigere og mer sentralt), så vi flyttet til hver vår nye hybeltilværelse henholdsvis sommeren og høsten 2000. Trond flyttet til Øya (Nidarø), mens jeg flyttet til Møllenberg/Buran (jf. nr. 10 på denne lista). Men Trond og jeg skulle – helt tilfeldig – bli samboere igjen to år senere (jf. nr. 7 på denne lista). [“Area 51” på Google Maps]

10. NEDRE MØLLENBERG GATE 91

Her ligger kåken hvor “the magic happened” i perioden oktober 2000-juni 2001. Etter å ha bodd sammen med Trond Rypdal og fem jenter i Charlottenlund/Jakobsli (jf. #11 på denne lista), var det nå tid for å prøve å bo mer sentralt. Nedre Møllenberg gate 91 (på folkemunne: “NM 91”) ligger i grensesonen mellom strøkene Møllenberg og Buran, og leiligheten i fjerde etasje ligger i luftlinje 800 meter øst for Midtbyens nordøstligste punkt (Krigsseilermonumentet). Leiligheten delte jeg med en da nyanskaffet kamerat, hedmarkingen Anders Kjølhamar, Stor-Elvdals store sønn, som også studerte på NTNU Dragvoll (hovedsaklig statsvitenskap). Leilighetens eier var (og er fremdeles) ingen ringere enn Torill Skar, moren til Tore Sveen – som 15 år senere skulle bli min samboer (med separate soverom) på Hesseng. Ettersom hun selv hadde en undervisningsstilling i Longyearbyen og en sønn studerende i Tromsø og Århus på denne tiden, så leide hun ut denne fenomenale kåken til studenter som Tore kunne gå god for.

Anders og jeg lot ikke anledningen gå fra oss, så kåken i NM91 ble meget flittig brukt til fester og sammenkomster, med a-ha-festen 16. mars og grandprix-festen 12. mai 2001 som de største høydepunktene. Med gangavstand til Solsiden (500 m) og Midtbyen (1000 m), var NM91 ideell for vorspiels hvor Anders, jeg og våre kompiser kunne drikke oss til mots før vi inntok det ubønnhørlige kjøttmarkedet. Kåken lå også ganske ypperlig til for nachspiels, men den ble sjelden brukt til dette pga. for dårlige fangstmetoder på det nevnte marked. Men du verden, selv om det ikke ble blandet mye kjønnsafter i denne kåken, ble det dyrket mye kameratskap, og jeg sitter igjen med mange herlige minner herfra åkkesom.

Selv om jeg, pga. Tore Sveens tilbakekomst til byen og leiligheten, måtte flytte ut av NM91 på tampen av vårsemesteret 2001, har jeg i ettertid brukt mye kvalitetstid i kåken i den tiden Tore har bodd der – noe han gjør i skrivende stund, sammen med kvinne og sønn. Så NM91 er fortsatt en adresse jeg besøker nesten hver gang jeg er i Trondheim. [“NM 91” på Google Maps]

9. TRONDHEIM KATEDRALSKOLE

Jeg gikk på tre forskjellige videregående skoler i Trondheim. Verken Adolf Øien vgs (i dag: Thora Storm vgs), hvor jeg gikk grunnkurs (GK) i handel og kontor i 1992-93, eller Tiller vgs, hvor jeg gikk VK1 Kontor og administrasjon i 1993-94, nådde opp til en plassering på denne topp 50-lista. Det gjorde derimot Trondheim Katedralskole (på folkemunne: “Katta”), Norges eldste skole, grunnlagt i 1152 med nåværende eldste bygning (mot Munkegata, ikke avbildet) oppført i 1786.

Her gikk jeg VK2 Reiseliv i 1994-95, og det er to hovegrunner til at min avgangsskole kom med på lista mi: (1) Reiselivslinja med dens morsomme og spennende fag. Timeplanen var fylt av luftfartslære, sjøfartslære, jernbanelære, hotellære, turistgeografi, reisebyrålære og organisasjonslære i tillegg til norsk, engelsk og fremmedspråk (i mitt tilfelle: fransk). Klasse 3RL var også ute og reiste i Sør-Norge for å bli bedre kjent med norsk reiselivsbransje, og det var selvsagt gøy å reise gratis med hurtigrute, fly, tog, hurtigbåt (selv om jeg spydde både mellom Bergen og Leirvik og mellom Leirvik og Haugesund) og buss – samt bo gratis på flotte hoteller som Oslo Plaza, Hotel Norge (Bergen) og Bryggen hotell (Ålesund).

(2) Sosialt sett, trivdes jeg best på Katta. Vi ble en sammensveiset gjeng, og jeg følte meg langt mer integrert her enn det jeg gjorde på de to første videregående skolene. Til tross for dette: På Katta skulle jeg også ha vært russ, men jeg boikottet russefeiringen fullstendig. På den tiden var jeg nemlig kraftig motstander av fest, sex og fyll. I dag er jeg sterk tilhenger av alle de tre tingene, og det å ikke være russ er en av de beslutningene i livet jeg har angret mest på. [“Katta” på Google Maps]

8. BERGSLIGATA 15

I en loftsleilighet på Ila, bodde jeg og min familie i 1989-1991. Flyttingen fra Elgeseter til Ila innebar at jeg måtte skilles fra mine klassekamerater gjennom seks år ettersom jeg flyttet inn i en ny skolekrets. Jeg gikk i 6. klasse (siste året i datidens barneskole) og fikk etter søknad fortsette på Kalvskinnet skole ut skoleåret, men fikk ikke være med resten av klassen til Rosenborg ungdomsskole. I stedet ble det Sverresborg ungdomsskole hvor jeg ikke kjente noen (men hvor jeg skulle bli kjent med bl.a. Tor Erik Brunsvik, som har vært min kompis og reisepartner siden). Skoleveien dit var 1,5 lengdekilometre og 116 høydemetre lang.

Fra loftsleiligheten i Bergsligata 15 hadde vi fabelaktig utsikt i to retninger. Mot øst så vi bl.a. Nidarosdomen, Festningen og Tyholttårnet; mens mot vest så vi Gråkallbanen og dens trikker (som nå er blitt verdens nordligste trikkelinje etter at Arkhangelsk la ned sin trikkevirksomhet i 2004). I tillegg til takterasse vendt ut mot trikkelinja, hadde jeg soverrom med vindu mot trikken. Dermed kunne jeg bruke store deler av fritida mi på å sjekke om trikken holdt rutetida. Bergsligata er også navnet på en trikkeholdeplass som ligger mellom holdeplassene Ila og Nyveibakken.

Jeg var 12-14 år gammel da jeg bodde her. Når jeg ikke observerte trikker, brukte jeg å henge, alene eller sammen med bekjente, i Ilaparken fem minutter unna. Jeg spilte også fotball og tennis på en steinvegg mellom Bergsligata 11 og 13. Nærmeste dagligvarebutikk var Ila Mat, som hadde lokale i samme bygårdkvartal som Bergsligata 15. Butikken gikk konkurs i 2019. [Bergsligata 15 på Google Maps]

7. HERMAN KRAGS VEI 16

Herman Krag var en arkitekt som har satt sine spor i Trondheim. Før han døde i 1982, rakk han blant annet å tegne Lykke/Bunnpris-bygget og Nordenfjeldske kunstmuseum (begge i Munkegata) samt den gamle politistasjonen (#19 på denne lista). Han hadde akkurat gjort seg ferdig med Berg studentby i 1963 før han gikk løs på Moholt studentby i 1964. Førstnevnte studentby ble jevnet med jorda i 2009 og erstattet med en moderne byggemasse. Også store deler av Moholt studentby er blitt modernisert siden jeg bodde der i 2001-2003, de to siste årene av min studenttilværelse, men Herman Krags vei 16, hvor jeg bebodde hybelleilighet nr. 12, synes å stå uberørt og fredet i skrivende stund.

Fire studenter (hybel 11-14) delte kjøkken og bad. To av dem var vestlendinger (fra Voss?) jeg forlengst har glemt navnet på. De var idrettsutøvere og oppførte seg pent og pyntelig uten de store festlige utskeielsene. Fjerdemann i kollektivet var en comeback-kid i livet mitt, Trond Rypdal, som var min samboer i “Area 51” i første halvdel av 2000 (jf. #11 på denne lista), og som nå helt tilfeldig fikk utdelt hybel av Studentsamskipnaden, rett ved siden av min.

På grunn av de seriøse idrettsutøverne (jeg har glemt idretten, men mulig det hadde noe med utholdenhet å gjøre… ski? orientering? skiorientering? husker ikke…), ble det lite festing i kollektivet, så Trond og jeg var prisgitt invitasjoner fra andre venner i kretsen vår. Dermed ble mesteparten av festingen gjort på bortebane. Men det hendte at vi tok med jentefangst til hyblene våre, og i motsetning til i vårt første samboerskap, var det ikke bare Trond som dro med jentefisk hjem: I de to årene jeg bodde her på Moholt studentby, opplevde jeg mitt erotiske gjennombrudd.

Våren 2002 sluttet jeg med briller (og begynte med kontaktlinser), og jeg begynte for første gang på tretten år å virke tiltrekkende på det motsatte kjønn – i motsetning til frastøtende, som var hovedmelodien i perioden 1989-2002. Det er en mulighet for at jeg gjorde min seksuelle debut her høsten 2002, jeg husker dessverre for lite av detaljene (var den inne eller ikke?). Men koselig og erotisk var det uansett. (Så om det var Maria i 2002 eller Torill i 2004 som tok min uskyld, er svært uvisst. Dette har plaget meg litt, og jeg husker ikke etternavnet på Maria (hun var en one-night-stand), så jeg kan ikke kontakte henne og spørre.)

Herman Krags vei 16 er min foreløpige siste folkeregistrerte adresse i Trondheim kommune. I juli 2003 forlot jeg Trondheim til fordel for en lærerjobb i Træna kommune i Nordland, og jeg har siden aldri flyttet tilbake til min kjære hjemby. Tiden vil vise om det noensinne vil skje. Jeg har mine håp og drømmer, men realistisk sett er det lite trolig fordi det er bortimot umulig å få jobb som lærer på videregående skole i Trondheim (eller nærmeste omegn) som en ussel adjunkt jeg er (mye takket være Regjeringen Solbergs avskiltningspolitikk mot lærerstanden). [Herman Krags vei 16 på Google Maps]

6. KLOSTERGATA 1

Den hvite bygningen på det vestre hjørnet av Klostergata og Vollabakken på Elgeseter (ved foten av Gløshaugen), har en lang historie, og er hos Riksantikvaren klassifisert i klasse B (høy antikvarisk verdi). Før bygningen ble brukt til ordinært boligformål fra 1910, huset den en tvangsarbeideranstalt (1863-1910) og før det igjen: et kvinnefengsel (1854-1863) under navnet Vollan gård. Den nåværende bygningen ble oppført tidlig på 1800-tallet (uvisst hvilket år), men tomtas historie går helt tilbake til 1100-tallet da det lå et kloster her, som en del av Elgeseter gård. Etter reformasjonen (1500-tallet) og fram til 1800-tallet var tomta og dens bygninger både i privat og kongelig eie. Før 1863 lå bygningen i Strinda kommune. I 1863 ble bygningen innlemmet i Trondheim kommune og var bokstavlig talt Trondheims yttergrense fram til 1892 (da bygrensen ble utvidet ytterligere). Grensesteinen mellom Trondheim og Strinda kommuner (1863-1892) eksisterer fremdeles (skimtes på gressplenen til venstre på bildet).

Og som ikke dette var nok: I 1986-1989 bodde familien Dahl (mamma Solrun Dahl, sønn Frode Dahl, datter Irene Dahl og stefar John Herman Kristoffersen fra Bø i Vesterålen) i hjørneleiligheten i første etasje. Her inne brukte jeg mye fritid på å høre på musikk. Hver torsdag kl. 1702 lyttet jeg til NRK P2 og “Ti i skuddet”, og her ble jeg introdusert for mange av de artistene jeg har på topp 50-lista mi i dag: Depeche Mode, George Michael, Leonard Cohen, Eurythmics, Michael Jackson, Madonna og A-ha. I tillegg lyttet jeg mye til (og hadde plakater av) Samantha Fox , Sandra og Sabrina. (Pussig nok: Pet Shop Boys, duoen som er nr. 2 på musikklista mi, som hadde sitt store gjennombrudd i tiden jeg bodde i Klostergata 1 i 86-89, falt ikke i smak hos meg på den tiden. Først drøyt tjue år senere, la jeg min elsk på musikken deres.)

Andre ting jeg ellers fylte tiden med i 86-89, har jeg tidligere vært inne på: Fotballspilling på Finalebanen (#31 på lista); besøke Eirik og Marius i Olav Kyrres gate (#23) og Sverre i Kalvskinnsgata (#24) og henting av grillet kylling med tilbehør på gatekjøkkenet på Shell Elgeseter hvor jeg også drev med “carwash-spotting” og kjøpte musikkassetter (#47). Jeg drev også med aking og alpint ned Gløshaugen (Høyskolevegen) sammen med Eirik, Sverre og Jon-Ho. I tillegg drev jeg med noen rampestreker som jeg velger å la være å utbrodere her, men jeg er redd de blant annet involverer noen vinduer på Riksarkivets bygning på nabotomta, singelgrus og en badmintonracket.

Jeg gikk på Kalvskinnet skole (3.-6. klasse) mens jeg bodde i Klostergata 1, så den 900 meter lange skoleveien gikk forbi Studentersamfundet (#48) og over Elgeseter bru (#27). På tampen av min boperiode her (1988-89) ble jeg mer og mer interessert i Rosenborg Ballklubb, og jeg begynte så smått å dra på fotballkamp på Lerkendal stadion på egen hånd og egne føtter, drøyt én kilometer sør for Klostergata 1. Lerkendal stadion kommer jeg kanskje tilbake til senere på denne lista. [Klostergata 1 på Google Maps]

5. ERLING SKAKKES GATE 51A

Midtbyen er Trondheims mest sentrale bydel, en halvøy avgrenset av Nidelva, Kanalen og Skansen. (Merk! Jeg snakker ikke om den administrative bydelen Midtbyen, som inkluderer Singsaker, Elgeseter, Øya, Trolla (!) samt hele Byåsen (inkludert Munkvoll, Stavset og Lian) (!!). Jeg mener, hvem med vettet i behold, sier mens de vandrer på Havstad eller Skistua: “Hei! Jeg befinner meg nå i Midtbyen!”?! Bydelsinndelingen er et tåpelig påfunn som NAV er hovedansvarlig for. Jeg sier bare: Rykk tilbake til start, NAV, og prøv igjen!)

Anyway: Av mine ni folkeregistrerte adresser i Trondheim kommune, ligger bare én i (den ekte) Midtbyen, nærmere bestemt i strøket Kalvskinnet, enda nærmere bestemt i Erling Skakkes gate 51A, rett ved Museumsplass, Hospitalsløkkan og den gamle politistasjonen. Erling Skakkes gate 51 er en bygård oppført i 1911, og den har sett sine beste dager selv om den gjennomgikk en oppussing på 00-tallet. Her bodde jeg i 1978-1986 mens jeg gikk på Midtbyen barnehage og Kalvskinnet skole (1.-3. kl.). Jeg flyttet inn sammen med mamma og pappa, jeg hadde finsk statsborgerskap og het kun Frode Veikko Charles Sieppi. Da jeg flyttet ut var mamma og pappa forlengst skilt (1983), jeg hadde blitt norsk statsborger (1984) og fått et ekstra etternavn: Dahl (1985), etter min morfar.

Leiligheten vi leide i andre etasje, var eid av ekteparet Bersås (uttales “Bæsjås”) som drev dagligvarebutikken i første etasje (som det forøvrig ikke finnes noen synlige spor av i dag, sjekk bildet). De truet oss stadig med utkastelse pga. av den støyen min søster og jeg (spesielt sistnevnte) laget i etasjen over. Stakkars mamma hadde nok nervene i høyspenn – iallfall inntil hun fant seg ny mann (John Herman fra Bø i Vesterålen) og flyttet oss til Elgeseter (Klostergata 1).

Minnene fra barndommen på Kalvskinnet er mange og fragmenterte. 70-tallet husker jeg ingenting fra, så de tidligste minnene skriver seg til 1982 og utover. Jeg husker bl.a. at mye fritid ble brukt til å kjøre buss og trikk (den gang gikk trikken helt ut til Lade), kjøre heis i byens høyere bygninger, gå på epleslang langs Elvegata, observere Skansenbrua (jf. #21 på denne lista), se på politibiler rykke ut fra politistasjonen (#19), besøke kompiser (#23 og #24) og lage mest mulig bråk og støy til mammas og søsters store irritasjon. Min fobi for tordenvær har sin opprinnelse fra denne tiden og dette strøket, da lynet slo ned i et av nabobygningene mens jeg sto utenfor.

Men mitt aller beste minne fra Erling Skakkes gate 51A, er fra 4. mai 1985 da Bobbysocks og Rolf Løvland skaffet Norge vår første seier i Eurovision Song Contest. Da løp jeg bokstavlig talt rundt og rundt i leiligheten (den var innordnet slik at det var mulig å gå/løpe gjennom rommene i en sirkulær trasé); mens mitt verste minne var skilsmissen i 1983. Jeg flyttet dit i 1978 sammen med mamma og pappa – og flyttet ut i 1986 sammen med mamma og stefar. Etter skilsmissen, bodde pappa et par år i Buran (Biskop Sigurds gate 11) før han flyttet til Østlandet (hvor han bodde ut 80-tallet) og etterhvert til Sør-Varanger (90-tallet) og Sørøst-Finland (hvor han har bodd siden 2000). [Erling Skakkes gate 51A på Google Maps]

4. ROSTENGRENDA 129

Sju av ni folkeregistrerte adresser er blitt inkludert i denne topp 50-lista, og Rostengrenda 129 topper disse sju. Dette betyr samtidig at det ikke ble plass til Kolstadtunet 4E (min aller første adresse i Trondheim, 1977-1978) eller Osloveien 147 (i dag: Stavnevegen 30) (1991-1995). Førstnevnte fordi jeg har ingen minner derfra (jeg var bare noen måneder gammel); sistnevnte fordi jeg har flere vonde minner derfra enn gode.

Rostengrenda 129 er en del av strøket Tonstad, som igjen er en del av området Tiller, som igjen er en del av den administrative bydelen Heimdal. I denne rekkehusleiligheten bodde jeg (sammen med søster, katter, mor og diverse av hennes kjærester) i 1996-2000. Mamma fortsatte å bo her helt fram til 2006 da hun flyttet til Lindesnes kommune sammen med sin nåværende samboer (men returnerte til Trondheim i 2013). Med andre ord: Rostengrenda 129 har vært en viktig del av livet mitt i ti år (1996-2006).

Mamma hadde allerede bodd her i et halvt års tid da jeg flyttet inn hit i august 1996, rett etter førstegangstjenesten (Porsanger). Her bodde jeg i mine sju første studiesemestre ved NTNU (med soverrom i kjelleren), før jeg i januar 2000 flyttet inn i hybelkollektiv sammen med kompis Trond Rypdal og fem jenter (jf. #11 på denne lista). Jeg var på ukentlige maternale besøk i Rostengrenda borettslag fram til jeg forlot kommunen og ble lærer i 2003. I 2003-2006, mens jeg bodde i Nordland, var R129 et selvfølgelig krypinn i hver ferie. Rett etter at jeg flyttet hjemmefra i 2000, ble soverrommet mitt i kjelleren omgjort til lager; så i 2000-2006 sov jeg i gjesterommet i andre etasje.

R129 ligger i et rolig strøk, et stykke unna trafikken. Nærmeste butikker i gangavstand er Bunnpris Tonstad og kjøpesenteret City Syd (se #43). Mens jeg hadde R129 som folkeregistrert adresse, studerte jeg på NTNU Dragvoll og tok bussen dit og tilbake nesten hver dag (noen ganger i sommerhalvåret, syklet jeg Rostengrenda-Dragvoll tur/retur (via Stjetnemarka, Øvre Leirfoss, Utleira, Risvollan og Lohove)). På denne tiden gikk det “direktebuss” fra Rostengrenda holdeplass til Dragvoll, dvs. den gikk utenom sentrum (trasé: (Heimdal)-Rostengrenda-Kroppanmarka-Fossegrenda-Nidarvoll-Nardo-Risvollan-Lohove-Dragvoll).

Min fremtidige kompis og samboer (med separate soverom) Tore Sveen bodde også i Rostengrenda (R9) på denne tiden og tok den samme bussen (noen ganger alene, noen ganger med kjæreste) som meg fra samme holdeplass. Men vi snakket aldri med hverandre i forbindelse med disse bussturene. Først etter drøye to år som ikke-kommuniserende medpassasjerer på linje 19 (senere: 9), i 1999, kommuniserte vi med hverandre, men da i en annen sammenheng (vi ble introdusert for hverandre på Dragvoll) via felles studiekamerater, derav Trond Rypdal var én av dem).

Rostengrenda ligger en mil unna studentmiljøet i Trondheim, så det var sjelden jeg hadde noen større sosiale sammenkomster her, med grandprix-festene i 1998 og 1999 som unntak. Av andre kulturelle begivenheter jeg bivånet fra stua i Rostengrenda 129, var Norges 2-1-seier over Brasil i Frankrike-VM 1998 og RBKs 3-0-seier borte mot Borussia Dortmund i 1999. Nabojenta i nr. 193 <3 .

Det hender rett som det er, at jeg tar turen innom strøket hvor Rostengrenda ligger for å oppleve stedets uniformitet og ro, og for å fremkalle de gode minnene herfra. [Rostengrenda 129 på Google Maps]

3. KALVSKINNET SKOLE

Kalvskinnet skole ble nedlagt i 2010, og siden da har Birralee International School rådd grunnen alene og inntatt det ærverdige nyrenessansebygget fra 1887. (I 1975-2010 holdt Birralee til i den mindre bygningen nordøst for skolegården.) Kalvskinnet ble nedlagt grunnet lave elevtall: kun 90 elever fordelt på sju trinn i 2008. I 1983-1989, da jeg var elev der (1.-6. kl.), var det dobbelt så mange elever, men likevel ikke flere enn at det stort sett holdt til én klasse per trinn. 1976-kullet, som jeg var en del av, hadde iallfall ingen parallellklasse. Dette til tross for at alle barn med boadresse i Midtbyen, Øya og Elgeseter sognet til Kalvskinnet skole – noe som viser at det ikke har bodd så veldig mange barnefamilier i dette området det siste halve århundret, og siden årtusenskiftet har vi nok sett en studentifisering (hyblifisering) av Midtbyen og Elgeseter (kanskje ikke Øya).

Jeg var en ekte Kalvskinnet-gutt i 1.-3. klasse (jf. #5 på denne lista), og jeg slapp heldigvis å bytte skole da jeg flyttet fra Kalvskinnet til Elgeseter i 1986, etter som vi fortsatt holdt oss innenfor skolekretsen. Men i 1989, da vi flyttet videre til Ila, var det ingen bønn. Jeg fikk ikke være med Kalvskinnet-klassen til Rosenborg ungdomsskole, men måtte begynne et nytt sosialt liv på Sverresborg ungdomsskole (#12). Dermed måtte jeg ta farvel med Eirik Dahl Viggen, Marius Viggen, Sverre Selnæs, Jon-Ho Christensen, Abraham Marouga, Ann-Kristin Krangnes, Marianne Røkke, Ingvild Stølen, Cecilie Hay Wold, Mads Linge, Catherine Eggen, Catherine Fiksdal, Karianne Hassel, Siv Tone Almli og Svein Harald Aasø for å nevne de jeg husker.

Jeg var en hyperaktiv gutt på barneskolen, men jeg var stort sett lykkelig – selv om jeg fryktet klassestyrer Nancy Stokvold. I 1. klasse hadde jeg en kjæreste: Karianne. I 2. klasse hadde jeg to kjærester samtidig (polygami): Karianne og Siv Tone. Fra 3. klasse ble det tungt: Karianne begynte sin besettelse for Eirik, mens Siv Tone mistet interessen. I 5. klasse prøvde jeg å kjøpe Cecilies kjærlighet for en tikroning uten å lykkes. Først på tampen av 6. klasse (24. mai 1989) ble det fart i kjærlighetslivet igjen, da med australske Marianne som gikk på Birralee (som vi delte skolegård med), men da var den seks år lange barneskoletilværelsen over, og vi mistet kontakten.

Andre gode minner fra Kalvskinnet skole, er fotballspillingen og klinkekuletrillingen i friminuttene, diskokveldene i loftsetasjen (for 5.- og 6.-klassingene) og slåballspillingen i gymtimene (Nancy var en fryktet lærer, men hun lot oss ofte spille slåball). Leirskole til Mjuklia (i Rennebu kommune) i 5. klasse var spennende og småerotiske saker, mens jeg allerede har skrevet ovenfor (#26) hva jeg mente om skolegudstjenestene i Nidarosdomen. Dessverre har jeg et vondt minne fra Kalvskinnet skole også, nemlig da jeg fikk melding med hjem bare fordi jeg løp naken rundt og rundt i gymsalen i en gymtime i 4. klasse.

Jeg registrerer at det i dag er enkelte lokalpolitikere som går i bresjen for en gjenåpning av Kalvskinnet skole for å stimulere flere barnefamilier til å bosette seg i Midtbyen/Elgeseter/Øya. Men det viktigste er at hovedbygningen blir brukt til utdanningsformål, noe den jo gjør med Birralee International Schools tilstedeværelse i dag. Jeg håper det praktfulle bygget av arkitekt Ole F. Ebbell, får stå i mange år til. [Kalvskinnet skole på Google Maps]

2. LERKENDAL STADION

Lerkendal stadion ligger rett på utsiden av sentrum, 2 km sør for torget, og har siden 1957 vært hjemmearenaen til Rosenborg Ballklubbs herrelag, som i 26 sesonger har vært Norges beste fotballklubb – første gang i 1967, siste gang i 2018, og glansperioden med 13 seriemesterskap på rad: 1992-2004. Dagens publikumskapasitet er 21 421 tilskuere, men rekorden på 28 569 er fra 1985 da det eksisterte ståtribuner på nord- og østsiden av stadion.

Jeg debuterte på Lerkendal stadion (som tilskuer) 1. august 1983. Da var jeg seks år gammel, og pappa tok meg med på en seriekamp der RBK måtte gi tapt (2-3) mot Vålerengen. Men det var ikke før laget vant både serie og cup i 1988, at min interesse eksploderte. Fra og med 1989-sesongen til og med 1996, året da alle ståtribunene gradvist ble ersattet av sittetribuner, var jeg nokså fast gjest på stadion, iallfall til andre omgang: Fram til 1996 ble nemlig ståtribunene åpnet i pausen slik at publikum kunne gå gratis inn og se de siste 45 minuttene. (Derfor er det grunn til å anta at antall tilskuere på rekordkampen i 1985, var minst 30 000 ettersom "“gratispassasjerene” ikke ble telt med.) Da hadde jeg Radiosporten i øret under første omgang, mens jeg så scoringene jeg gikk glipp av, på Sportsrevyen senere på søndagskvelden. I 1991-1995 bodde jeg forøvrig på Stavne, rett på andre siden av elva for stadion. Det tok 15 minutter å gå til stadion via Stavne bru, mens det tok 20-25 minutter tilbake (pga. folkemassene).

Fra og med 1997-sesongen ble det slutt på gratismoroa, og lommeboka mi satte sine klare begrensninger på hvor ofte jeg var på RBK-kamp. Fram til jeg flyttet fra Trondheim i 2003, var jeg i gjennomsnitt tilstede på 5-6 kamper per sesong, men dette er også inkludert cupkamper og Champions League-kvalifiseringskamper. Dessverre fikk jeg aldri sett RBK i levende live i Champions League. Billettene var altfor dyre, og de ble kun solgt i “trepakninger” (pakke med billetter til alle tre gruppespillkampene). Jeg har aldri hatt sesongkort på Lerkendal stadion, men jeg sverger jeg kommer til å anskaffe meg det hvis jeg noen gang flytter tilbake til Trondheim.

Jeg vil anslå at jeg har vært på Lerkendal stadion og sett RBK spille kamp cirka 70 ganger – samt et par Strindheim-kamper da de var i eliteserien i 1995 og delte hjemmebane med Rosenborg. Ikke overraskende, har jeg oftere vært vitne til RBK-seier enn RBK-tap, og de to gangene Brann fra Bergen ble pulverisert med 9-0 i 1994 og 10-0 i 1996, er klare kandidater til de beste kampene jeg har sett som Lerkendal-tilskuer. En annen kandidat er 6-1 mot Hamarkameratene 8. mai 1994, med et praktfullt selvmål av Bjørn Otto Bragstad – og på ståtribunen sammen med meg, oppå en medbrakt bruskasse: Affaline (kallenavnet på Solveig Dahl, min morfars andre ektefelle som ikke var min egentlige bestemor, men som fungerte som det).

Rett sør for stadion (i Klæbuveien) ligger klubbhuset til RBK, men på 80- og 90-tallet var ikke RBK alene der: Klubben delte klubbhus med FK Kvik. Sistnevnte klubb, som jeg spilte for i min barndom, holdt til i den sørlige tredjedelen av bygningen, og det hendte ganske ofte at vi traff på fotballkjendiser der. Jeg husker spesifikt Gøran Sørloth som etter en endt sesong delte ut diplomer til oss. Kvik hadde sine treninger på grusbanen rett utenfor stadion – hvor det i dag ligger et hotell og konferansesenter. [Lerkendal stadion på Google Maps]

1. NTNU DRAGVOLL

NTNU står for Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet og er landets største universitet med drøyt 41 000 studenter og 7 000 ansatte fordelt på åtte fakulteter og 55 institutter. Universitetet har over 20 campuser, hovedsaklig i Trondheim. Gløshaugen og Dragvoll er hovedcampusene med desidert flest studier og studenter. Gløshaugen huser en rekke realfag og tekniske fag (med andre ord svært langt unna mine fagområder, så her har jeg sjeldent satt mine føtter), mens på Dragvoll (i luftlinje: 4 km sørøst for Midtbyen) finner man mesteparten av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

I epoken 1996-2003 var Dragvoll mitt andre hjem – i perioder, spesielt to perioder i året kalt eksamenstid: mitt første hjem. Her hadde jeg alt jeg trengte: lærerike forelesninger; interessante lærebøker (dvs. noen av dem); flott kantine med rimelig mat; tre-fire PC-laboratorier hvor jeg utforsket verden (1996 var året da internett (verdensveven og e-post) fikk sitt gjennombrudd i allmennheten); et glasspalass (ti bygninger under samme glasstak) hvor jeg kunne vandre dag, kveld og helg; to-tre lesesaler hvor øynene mine vekselsvis fordypte seg i bøker og kvinnelige lesehester (mao. lesehopper) og etterhvert fikk jeg også venner på campus.

Jeg fikk en tøff start: Det første året hadde jeg null venner på Dragvoll, og jeg strøk (karakteren F) på mine to første eksamener: ex.phil. og innføringsemnet i geografi. Jeg tok meg etterhvert kraftig sammen og strøk ikke på flere eksamener (men hadde noen studieavbrudd fordi jeg så hvilken vei studiet kom til å gå), og ex.phil. (andre forsøk) ble den eneste eksamenen jeg fikk A på.

Her er en oversikt over alle mine studier på NTNU, sortert kronologisk etter eksamenssemester (med karakterer hvor skalaen for bestått er A-E, mens F er stryk):

• Høsten 1996: examen philosophicum (F); innføring i geografi (F)

• Våren 1997: naturgeografi (D)

• Høsten 1997: examen philosophicum, andre forsøk (A); samfunnsgeografi (D)

• Våren 1998: innføring i geografi, andre forsøk (B); innføring i sosiologi (E); grunnemne i sosialantropologi (E)

• Høsten 1998: allmenn religionskunnskap (D); kristendommen (C); forprøve i fonetikk og språkvitenskap (bestått)

• Våren 1999: religionssystematikk (D), fellesemne geografi mellomfag (B), regional utvikling og planlegging (C)

• Høsten 1999: Midtøstens religioner (B), historisk geografi og kulturlandskap (B)

• Våren 2000: nordisk språk (E*); nordisk litteratur (B)

  • *) Jeg hadde C etter den skriftlige eksamenen, men klarte å snakke meg ned til en E på den muntlige oppfølgningseksamenen. (Ikke så rart ettersom jeg trakk emnet norrønt.)

• Høsten 2000: fransk grunnemne (avbrutt)

• Våren 2001: italiensk grunnemne (avbrutt)

• Høsten 2001: pedagogikk 1 (D); geografi fagdidaktikk 1 (E); norsk fagdidaktikk 1 (D); praksis 1 (bestått)

• Våren 2002: pedagogikk 2 (avbrutt); geografi fagdidaktikk 2 (D); norsk fagdidaktikk 2 (avbrutt); praksis 2 (bestått)

• Høsten 2002: pedagogikk 2, andre forsøk (E); norsk fagdidaktikk 2, andre forsøk (B)

• Våren 2003: musikk i mediealderen (B), grunnemne i kjønnsstudier (avbrutt)

Totalt tok jeg 348 studiepoeng (116 vekttall), som fordelte seg på disse fagområdene:

• Geografi, 90 stp.

• Religionsvitenskap, 60 stp.

• Nordisk språk og litteratur, 60 stp.

• Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), 60 stp.

• Sosiologi og sosialantropologi, 33 stp.

• Forprøver (ex.phil.+fonetikk/språkvitenskap), 30 stp.

• Musikk, 15 stp.

Dette resulterte i graden cand.mag., som i dag tilsvarer bachelor. På den tiden vurderte jeg aldri hovedfag (i dag: master), det hadde jeg ingen motivasjon til. Nå, snart tjue år senere, angrer jeg litt på det ettersom det å ha master åpner flere dører i lærerjobbmarkedet. (Så mye tyder på at jeg blir ved min lest resten av yrkeskarrieren – som adjunkt med tilleggsutdanning (tidl. adjunkt med opprykk)).

Fransk og italiensk var studier jeg prøvde meg på først og fremst for å sjekke ut studienes kvinnelige miljø. Etterhvert som jeg innså at det ikke var noe å hente på dette området, avbrøt jeg disse studiene.

Jeg studerte i sammenlagt sju år på NTNU, som jo er to år lengre enn det tar for å gjennomføre et normert masterprogram i dag, men (som karakteroversikten avslører) jeg var ikke så veldig effektiv, og jeg klarte så vidt å karre meg til bestått karakterer i de fleste emner – stort sett ved hjelp av skippertakmetoden: I april og november hvert år, brukte jeg stort sett all min tid på Dragvoll og lesesalene der (spesielt de i Bygg 8 og Paviljong C). Jeg var bare hjemom for kveldsmat og søvn. Utenom april og november var jeg på forelesninger, deltok på kollokvier, dyrket vennskap, forelsket meg i jenter (stort sett uten hell), trente og jobbet på Dragvoll Idrettssenter (jf. #13 på denne lista), deltok på en rekke fester – og de siste par årene var jeg også fadder.

Bekjentskap og vennskap ble det mange av. De studievennene jeg brukte mest tid med var Trond Rypdal, Rita Gjersvold, Tore Sveen, Tommy Clausen, John Martin Holmvik, Anders Kjølhamar, Frank Robert Næss, Mona Overå, Sylvi Stjern, Trine Tvildal, Rigmor Bergh, Terje Eikemo, Snorre Hansen, Marianne Haraldsvik, Beate Bergsmo, Maria Villmones, Ole Morten Hammer, Vidar Eliassen, Kjell Gunnar Boldermo, Reidun Bottenvann, Kristin Borck, Kristin Urvik, Tore Fredlund, Jan Åge Almås, Ingunn Ervik, Martin Alex Nielsen, Ingeborg Amundrud, Ragnhild Sund, Astrid Rabås, Marianne Følling, Gyda Kambestad, Marte Tingstad Grav, Cecilie Bjerk Olsen, Ruth Astrid Strøm, Kjetil Jomaas, Linda Cecilie Vangen, Olav Rian, John Aage Haugen, Vidar Munkvold, Knut Arne Langås, Knut Arne Aasen, Lars Henrik Morset, Stian Reinertsen, Thomas Bekkavik, Erling Hoem, Håkon Jordet, Mona Bang Adrian, Therese Fuglestad, Aneta Holmvik, Oddbjørn Devik, Sonja Gunnestad, Hilde Waterloo, Johannes Folkestad, Kari Skjølberg, Odd Andreas Sørgård, Olve Utne, Tord Nygård, Eivind Sivertsen, Sindre Veland, Anette Dolva, Ingvild Røste, Vidar Stølen, Elisabeth Ulriksen – samt min egen søster Irene Dahl – for å nevne 64 medstudenter som jeg fremdeles husker både for- og etternavnet på, som jeg jevnlig hadde kontakt med under studiene og som hadde en positiv innvirkning på studielivet mitt.

Under min studietid, 1996-2003, besto NTNU campus Dragvoll av ti bygninger (Bygg 1-10) under samme glasstak, samt tilleggsbygninger som f.eks. Paviljong A-D, Idrettssenteret og “Låven” (hvor Program for lærerutdanning (PLU) hadde tilholdssted). I ettertid har bygg 11 og 12 kommet til. I fremtiden er det klart at Dragvoll gradvis vil bli nedlagt og erstattet av felles campus i sentrum (i og rundt Gløshaugen).

Studieårene 1996-2003 (kanskje med unntak av det anstrengende og tunge førsteåret) står som den gylneste epoken av livet mitt – den epoken jeg savner mest. Her opplevde jeg noen sørgelige (spesielt på kjærlighetsfronten), men mest gledelige øyeblikk (gode vennskap, mye moro). Her fant jeg etterhvert ut at det var lærer jeg skulle bli, og året med PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) (2001-02) står igjen som det mest morsomme, spennende, krevende og lærerrike året av dem alle.

Andre kjære minner fra studiene på Dragvoll:

• Studieturen til Israel og Palestina i juni 1999, sammen med ca. 20 medstudenter på Religionsvitenskapelig institutt – ledet av førsteamanuensis Dagfinn Rian. Min første utenomnordiske reiseopplevelse. Eksotisk, spennende og vakkert!

• Kantina på Dragvoll (Bygg 5). Ufattelig mange timer ble slått ihjel der. Her foregikk det mye sekundærsosialisering.

• “Grava” (Bygg 10) – den PC-laben jeg brukte mest tid i. Herfra laget jeg min første hjemmeside (som var opp og gikk fra 2000 til jeg sluttet som student i 2003).

• Auditorium VI (Bygg 5) – hovedauditoriet til Geografisk institutt

• Rom 8485 (Bygg 8) – et handikaptoalett som fungerte som mitt tilfluktsrom i tunge stunder.

[NTNU Dragvoll på Google Maps]

Denne lista ble publisert 23. oktober–11. desember 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.