Topp 5 høydepunkter fra sommerferien 2019

“En sommer er over, men minnene om den består. En sommer er over, men vi skal ses igjen til neste år.”

Treffende ord sunget av Kirsti Sparboe i 1972 i en låt skrevet av Christian Bruhn og Andreas Diesen. Sommerferien 2019 har vært en fin og avslappende affære, hvor mest tid ble brukt i Trondheim (to uker), Hesseng (to uker), Træna (én uke) og Portugal (én uke). I tillegg til å farte rundt og se kulturlandskap og fremmede mennesker, har jeg også hatt kvalitetstid med famile og venner, deriblant én mor (i Trondheim), én far (Helsinki/Tallinn), én søster (Trondheim), én nevø (Trondheim), én tante (Træna), én svigeronkel (Træna) og tre søskenbarn (Træna). Jeg har opplevd mange minneverige øyeblikk, og nedenfor har jeg listet opp de fem aller mest minneverdige.

5. DE UBRUKELIGE @TRÆNAFESTIVALEN 2019

Trænafestivalen når stadige nye lavmål når det gjelder det musikalske innholdet. Hvert år forteller jeg trøstende til meg selv at neste sommer kan de umulig synke dypere. Men jo, det kan de. Jeg kunne skrevet mangt og meget om denne triste utviklingen (noe jeg også har gjort på Trænafestivalens Facebook-side), men her skal jeg nå fokusere på noe positivt:

Av all ubrukelig musikk på årets havgap-festival (40 km i luftlinje unna nærmeste punkt på fastlandet) så var det De Ubrukelige som glimtet til med det minst ubrukelige bidraget. De Ubrukelige er en fersk duo fra Finnsnes (som ligger i det kommende storfylket Troms og Finnmark) bestående av Christine Henriksen (vokal og fele) og Hallvard Høiberg (gitar). De opererer, som de selv uttrykker det på sin Facebook-profil, i sjangeren “misvisesang” og oppgir Kari Bremnes og Edith Piaf som to av sine inspirasjonskilder. I skrivende stund har de gitt ut to singler (“Januar” og “Sykkel”), mens deres første album (“Sukker og margarin”) er ventet utgitt i løpet av høsten 2019.

Det kommende albumet tror jeg blir brukbart, iallfall utfra det jeg og et par hundre andre fikk høre i XRK-teltet i løpet av 45 altfor raske minutter lørdag 13. juli. Vi fikk høre visesang med svært brukbare betraktninger om hverdagslivets mysterier, ekstremt brukbart fremført av Christine med sin fele og glimt i øyet. Hallvard gjorde det også ganske brukbart på sin gitar. Stemningen i teltet ble etterhvert mer enn brukbar, ja jeg vil si nærmest begeistrende. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne konserten – iallfall for meg – ble en liten lykkepille i en ellers så nitrtist festival. Jeg tipper vi kommer til å høre mer fra De Ubrukelige i fremtiden, og kanskje vender de tilbake til Træna en vakker sommer, men da på hovedscenen Træna Fyr.

4. PORTO

Sist gang (og inntil i år, eneste gang) jeg var i Portugal, påska 2006, var det Lisboa og Sintra som sto på programmet. Det gjorde det denne gangen også, men nå bestemte jeg meg for å utvide min portugisiske portefølje med Porto, Portugals nest støste by. Nord-Portugals hovedstad overrasket meg positivt med dens pittoreske skjønnhet. Her er det nok av åpne plasser, trange smug, bratte trapper, vakre bygg og koselige kaféstrøk. Sentrum er kompakt og kan utforskes til fots, men takket være et godt utviklet transportsystem, inkludert et nokså funklende nytt t-bane-nettverk (åpnet i 2002), er det lett å komme seg ut i bydelene for å oppleve for eksempel strandliv:

Med t-banens linje B går kan man komme seg helt til tettstedet Póvoa de Varzim (30 km nord for Porto sentrum) som blant annet kan by på en langstrakt beach med god boltreplass. En såkalt “hidden gem” med andre ord. Iallfall var det langt fra trangt om plassen den dagen jeg var der. Men man behøver ikke ta t-bane i 60 minutter for å slikke sol langs en strand når man er i Porto. Det holder i massevis å ta bussen i 20 minutter på linje 500 til Foz du Duoro – hvor det også finnes sandstrender i lange baner, og heller ikke her er det særlig overbefolket. Jeg var der i slutten av juni så kanskje hadde ikke den portugisiske fellesferien startet ennå. Dessuten drar jo masseturistene til andre strøk av Portugal for å oppleve sol og strand.

Anyway: Porto frister til gjentakelse. Jeg var strålende fornøyd med opplevelsen, og særlig med å bo i det billedskjønne strøket Ribeira. Jeg bodde på et lite, koselig og ganske rimelig hotell som ligger på plassen Praça da Ribeira (engelsk: Ribeira square), Ribeira do Porto Hotel. Jeg hadde rom i femte etasje med flott utsikt over Ribeira-plassen elva Duoro og brua Ponte de Dom Luís I (designet av Gustave Eiffels arkitektkompanjong Théophile Seyrig).

3. GUTTETUR TIL TALLINN (PAPPA OG JEG)

Fredag 5. juli ankom jeg Helsinki med Stockholm-ferga og møtte pappa på Helsinki jernbanestasjon. Eero Veikko Sieppi hadde tatt toget fra hans bostedskommune Joensuu i det østlige Finland (i regionen Nord-Karelen). Egentlig er han fra Inari i Lappland (nærmere bestemt bygda Sikovuono, 8 km nord for Inari tettsted; 17 km sør for Kaamanen-krysset), og han har i sitt voksne liv hovedsaklig bodd i kommunene Trondheim, Sør-Varanger, Kitee og Joensuu – i den rekkefølgen.

Fra Helsinki gikk ferden med Tallinks ferge “Mega Star” over til Estlands hovedstad Tallinn, en overfart som tok to timer. I Tallinn brukte vi helga på drikking, spising, drikking, vandring og drikking. Søndag 7. juli tok vi Tallink-ferga “Star” (noe mindre enn “Mega Star”) tilbake til Helsinki hvor jeg fulgte pappa til Helsinki jernbanestasjon. Mens han toget nordøstover till Joensuu, satte jeg så smått kursen mot Trænafestivalen (fly, Helsinki-Bodø, båt Bodø-Træna).

Mens vi drakk, spiste, drakk, vandret og drakk, fikk vi god tid til far/sønn-samtaler om fortid, nåtid og fremtid. Dette var forøvrig aller første gang pappa og jeg har vært på tur sammen i et land som ikke heter Norge, Sverige eller Finland. Det ble både eksotisk og koselig. Kanskje blir det Syden neste?

2. NARVIK-STOCKHOLM

Alle gode ting er som kjent to. I fjor gjorde jeg det første forsøket i å ta Nordens lengste sammenhengende togtur, nemlig den 18 timer og 30 minutter (eller 1365 km) lange ferden mellom Narvik og Stockholm (via Kiruna, Boden, Luleå, Umeå og Sundsvall). Da lærte jeg at buss-for-tog ikke er et fenomen utelukkende knyttet til NSB/Vy, men også SJ/Norrtåg. Å sitte på en fullpakket buss fra Narvik til Kiruna var interessant nok, men langt fra den opplevelsen jeg hadde betalt for. Jeg ble nemlig snytt for den desidert vakreste delen av togturen, nemlig den 43 km lange strekningen mellom Narvik og Riksgränsen, også kalt Ofotbanen.

Men på det andre forsøket gikk det knirkefritt: Toget forlot perrongen på Narvik stasjon nøyaktig på rutetid klokka 1515, og de neste 45 minuttene kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å stirre ut gjennom vinduet utenfor sovekupéen min (både direkte og indirekte (via mobilkameraet)). Utsikten mine medpassasjerer og jeg ble presentert for de 523 høydemeterne opp til Riksgränsen station, var av det vackre og naturskjønne slaget, en utsikt som tåler konkurranse med de flotteste strekningene av Nordlandsbanen, Bergensbanen, Raumabanen og Dovrebanen (og sikkert også Flåmsbanen selv om jeg aldri har reist med den).

De neste 129 kilometerne fra Riksgränsen til Kiruna, var også en fascinerende opplevelse, nesten litt Dovrefjell-aktig. Interessant var også de første par milene ut fra Kiruna stasjon, hvor toglinja gikk gjennom et utstrakt gruve-landskap. Etter å ha lagt Kiruna bak meg i 19-tiden, inntok jeg horisontal stilling helt til toget nådde de nordlige forstader av Stockholm, og klokka 0945 kunne jeg uthvilt strekke beina på perrongen inne på Stockholm Centralstation (hvor ferden gikk videre via t-bane til Silja Lines terminal, der ferga “Silja Serenade” skulle ta meg over til Helsinki (via Mariehamn i Åland)).

PS. Jeg har tatt mange nattog i løpet av mitt liv (noe jeg kommer tilbake til i en annen liste) men dette er første gangen jeg har reist i 1. klasse sovekupé, dvs. med egen WC og dusj. Denne luksusen hadde jeg selvsagt ikke veltet meg i hadde det ikke vært for det faktum at hele reisen kun kostet den nette sum av 2237 svenske kroner, som tilsvarer NOK 2084,- på kjøpstidspunktet. Sammenlignet med nattoget Oslo-Trondheim, som distansemessig utgjør kun 40 % av strekningen Narvik-Stockholm, og som sovekupémessig ikke har egen WC og dusj, koster mellom kr. 1199 (minipris) og 1913 (ordinær pris), så var dette å betrakte som et røverkjøp. Det er med andre ord vesentlig billigere å sove i seng på svenske tog enn norske tog. (Kanskje får vi svenske sengepriser på Dovrebanen når SJ skal overta driften fra sommeren 2020? Tvilsomt, men det er lov å håpe.)

1. NYTT BUSSYSTEM (OG NYE BUSSER) I TRONDHEIM

Bussystemet (dvs. rutestrukturen) i Trondheim hadde vært ganske uforandret siden 1970-tallet og basert på den tids bo- og pendelmønster. Mye har forandret seg på 40-50 år når det gjelder hvor trondhjemmere bor, jobber og studerer. Dessuten ble det i 2016 inngått en avtale mellom Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune (som den het da) og staten om en såkalt “bymiljøavtale” der målet er nullvekst i bilkjøring. Alt dette tvang fram en ny måte å strukturere rutetilbudet på samt anskaffelse av nye og miljøvennlige busser.

Lørdag 3. august 2019 opphørte samtlige gamle ruter og linjer å eksistere – og ble erstattet av nye ruter (ny linjenummerering) med nye traséer. Linje 1, 2 og 3 utgjør nå stammen i det nye systemet. Disse trafikkeres av de nye metrobussene, 24 meter lange (tre ledd) og med plass til 150 passasjerer – og går fra én kant av byen, via sentrum, til en motsatt kant av byen. Metrobussene mates og suppleres av de øvrige linjene (fra nr. 10 og oppover) – derav de færreste kjører gjennom sentrum: Noen linjer går fra bydel til bydel uten å gå via sentrum, mens andre er lagt internt innenfor en bydel.

For å bruke meg selv som eksempel: Min mor bor i Sjetnemarka (8 km sør for sentrum), og for å reise dit fra sentrum, måtte jeg tidligere reise med linje 3 – som var en melkerute som tok en halvtime (den gikk via Nidarvoll, Fossegrenda og Kroppanmarka). Fra og med 3. august kan jeg i stedet ta metrolinje 1 eller 2 direkte (via E6, raskeste vei) til Tonstadkrysset og derfra foreta en omstigning på enten linje 24 eller 45 som begge går innom Sjetnemarka med korte intervaller. Man skal ha uflaks hvis man må vente på Tonstadkrysset i mer enn fem minutter på hverdager (eller ti minutter på helgedager). (Metrobussene passerer Tonstadkrysset gjennomsnittlig hvert 5. minutt i rushtida.) Dersom det klaffer 100 % med omstigningen fra metrobuss til bydelsbuss, tar det nå kun 20 minutter å komme seg fra Prinsenkrysset i sentrum til Sjetnemarka. Big improvement.

Jeg kjøpte meg ukesbillett og brukte perioden 3.–10. august til å farte rundt med de nye bussene (mange av dem elektriske) på de nye linjene. Noen ganger tok jeg også med meg mamma på busstur. Selv om jeg storkoste meg, synes ikke alle at denne forandringen fryder. Debatten har herjet, både på adressa.no og på Facebook-siden til AtB (transportselskapet som koordinerer alt av busser i Stor-Trondheim), og meningene er svært delte. Jeg velger å tro at folk flest ofte er grunnleggende skeptisk til forandringer, særlig når det gjelder hverdagsrutiner og særlig hos trege trøndere; og jeg regner med at kritikken snart kommer til å stilne. Selvsagt har det vært startproblemer, og selvsagt må AtB foreta noen justeringer denne høsten basert på tilbakemeldinger fra de reisende, for å gjøre det nye tilbudet enda bedre.

For meg er dette en forandring som fryder, og omleggingen får meg bare til å lengte enda mer etter å flytte tilbake til Trondheim. Jeg gleder meg allerede til høstferien. Da skal jeg til trønderhovedstaden, og jeg tror jeg vet hva jeg skal fylle mye av dagene med. Her skal det utforskes mer!

Denne lista ble publisert 20.–24. august 2019.