Topp 15 Pink Floyd-låter
Kort fortalt: Pink Floyd er/var et britisk rockeband (psykedelisk rock, progressiv rock, art rock, stadionrock, poprock m.m.) som albumdebuterte i 1967 og hvis siste album kom ut i 2014. Bandet har hatt fem medlemmer, der to er døde (Syd Barrett i 2006 og Richard Wright i 2008), og tre lever i skrivende stund fremdeles (David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters). Bandet er nr. 10 på min liste over musikkfavoritter.
Denne lista er en oppfølger til “Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner” hvor jeg fokuserte på spor lengre enn ti minutter. De sporene jeg skal rangere her, er av mer radiovennlig lengde. Jeg velger å kalle dem “låter” selv om enkelte av disse sporene kan utfordre folks oppfatning av dette begrepet. Bokmålsordboka definerer riktignok “låt” slik: “musikkstykke, melodi, slått”, en definisjon som faktisk rommer det aller meste.
(Alle tidsreferanser i teksten refererer til Spotify, desktop-versjonen.)
15. “MONEY”
En koselig låt om samfunnets grunnpilarer: penger og grådighet. Skrevet av Roger Waters, sunget av David Gilmour. Jeg liker spesielt de første sekundene: de monetære lydeffektene og bassintroen. Gitarsoloene underveis er også kule. Liveversjonen fra “P.U.L.S.E.” (1995) er også koselig. Den inneholder “more of the good stuff”: mer gitarsolo og mer damekor.
“Money, it's a gas / Grab that cash with both hands / and make a stash”
14. “ANOTHER BRICK IN THE WALL (PART 2)”
– inkludert introsporet “The Happiest Days of Our Lives”
En låt jeg digget da jeg var skoleelev, men som jeg er gått grundig lei av nå på grunn av den overspillingen låta ble utsatt for. Den har dermed fått plass på lista mi på grunnlag av tidligere prestasjoner alene. Forøvrig Pink Floyds eneste nr. 1-single i UK. Den toppet lista i 1979 foran ABBAs “I Have a Dream” – begge låtene med refreng fremført av barnekor. Å skille introen “The happiest days of our lives” ut som eget spor, er kanskje det mest talentløse Pink Floyd har gjort som produsenter. Jeg velger å late som det aldri skjedde.
“When they got home at night / their fat and psychopathic wives / would thrash them within inches of their lives”
13. “ON THE RUN”
Skrevet av David Gilmour og Roger Waters
Fra albumet The Dark Side of the Moon, 1973
Jeg måtte gni meg i ørene og sjekke baksiden av CD-etuiet da jeg hørte “On the run” for første gang en gang på 90-tallet. Sto det virkelig 1973 der? Var det teknisk mulig å lage slik musikk allerede det året? Jeg kan knapt forestille meg hvordan det måtte ha vært å være LP-kjøper i 1973 og høre dette sporet da. Det måtte jo oppleves som høyst futuristisk og mindblowing. Selv om den ikke høres like sci-fi ut i dag, snart 50 år senere, har “låta” beholdt sitt klaustrofobiske og angstfulle preg.
Det er bandets nyinnkjøpte EMS Synthi AKS som dominerer lydbildet her, og som gjør det til en spesiell lytteopplevelse. Pussig nok er det ikke Richard Wright, bandets faste tangentist, men derimot David Gilmour og Roger Waters som leker seg med instrumentet på dette sporet. Det “On the run” mangler på melodi og tekst, tar den igjen på stemning, mystikk og uro. De sjeldne gangene jeg får anledning til å høre den på full guffe (lydnivå 11) på et stereoanlegg (sist gang gjort i 2016 da jeg bodde i et helt hus for meg selv), resulterer i gåsehud. Å høre den gjennom øreklokker gjør nesten samme susen. Det kiler i ørene.
“Live for today / gone tomorrow / That's me / Ha-ha-ha-ha!”
12. “RUN LIKE HELL” (LIVE)
Skrevet av David Gilmour og Roger Waters
Fra livealbumet P.U.L.S.E., 1995
(Originalversjon utgitt på The Wall, 1979)
Originalversjonen fra 1979 er fet nok, men versjonen på dobbellivealbumet P.U.L.S.E., fra Earls Court Exhibition Centre, 15. oktober 1994, tar kaka. Ikke bare er den dobbel så lang som 1979-versjonen, men også dobbel så energisk, dobbel så skarp, ja, dobbel så god. Javisst savnes Roger Waters’ vokal, men Pink Floyds faste Roger Waters-erstatter siden 1987 (både på bass og vokal) Guy Pratt, gjør en svært adekvat og troverdig jobb bak mikrofonen.
Liveversjonens største fortrinn er utvidelsen i den ene enden, nemlig starten: David Gilmour spar fram en deilig intro som i begynnelsen terger lytteren litt, men så blir den gradvis heftigere før den “egentlige” låta starter. Og etter at den angstfulle og hallusinatoriske teksten er ferdig fremført, kulminerer det hele i en buldrende avslutning som også tar et godt stykke av kaka – eller som Fridtjof fra Ytre Enebakk ville ha sagt det: “Den satt rett i sikringsboksen!”
Bonusvideo: Fremføring (lyd og bilde) av “Run like hell”, Earls Court Exhibition (London), 20. oktober 1994.
“If they catch you in the back seat / trying to pick her locks / they're gonna send you back to London / in a cardboard box”
11. “BIKE”
En morsom og romantisk kjærlighetssang fra Pink Floyds psykedeliske periode. Jeg-personen prøver å imponere sin potensielle kjæreste med de få (lokke)midler han har til rådighet, nemlig en (lånt) sykkel, en (fillete) frakk, kaker (ingefærmenn), et kjæledyr (en gammel mus), samt tilgang til et rom full av klokker og annet urverk. Synges av Pink Floyds første frontfigur Syd Barrett som kun var med på bandets første singler og debutalbum (samt på én låt på album nr. 2).
Låta består av to halvdeler: Høydepunktet i den første delen har jeg allerede beskrevet ovenfor, nemlig den morsom-romantiske teksten; mens andre halvdel er ett eneste langt høydepunkt, nemlig en lydkollasje som skal illudere klokkerommet som tekstens han vil lokke tekstens hun inn i. Et herlig stykke musique concrete som rundes av med et lite kor av noe som høres ut som frosker og ender (som rent teknisk er opptak av latter, avspilt baklengs og i dobbel tempo).
“I know a mouse / and he hasn't got a house / I don't know why I call him Gerald / He's getting rather old / but he's a good mouse”
10. “ONE SLIP”
Skrevet av David Gilmour og Phil Manzanera
Fra albumet A Momentary Lapse of Reason, 1987
Mange mener mangt og meget om albumet A Momentary Lapse of Reason (1987). Min mening er at det inneholder to fenomenale poplåter, der “One slip” er den ene av dem. Låta inneholder to introer på 2 x 35 sekunder. Den første introen er unødvendig og direkte irriterende. Den neste introen er grei nok og fungerer som en OK oppbygging til det som skal skal komme. Og det som kommer er det fres og intensitet over – skapt av et drivende samspill mellom keyboards, gitarer og slagverk, og med god vokalleveranse fra David Gilmours side.
Gilmour synger, trolig med selvopplevd innlevelse, om en lei og kinkig glipp (eng.: “slip”) enkelte kan gjøre etter en kveld på by’n (eller “lokalet” som det heter i mer grisgrendte strøk). En feil med livsvarig konsekvens: Man er gjerne godt i farta, hører god musikk, tar sikte på et flott stykke menneske på dansegulvet og kjører på med kåthet og pågangsmot – og får napp! Det seksuelle begjæret overgår den preventive fornuften i noen få avgjørende sekunder (“a momentary lapse of reason”), og konsekvensen kommer skrikende til verden ni måneder senere.
Mange mener mangt og meget om kvaliteten på tekstene til Pink Floyd etter at Roger Waters forlot bandet i 1985, men denne slår hardt og treffsikkert på beltestedet!
“A restless eye across a weary room / A glazed look and I was on the road to ruin”
9. “SEVERAL SPECIES OF SMALL FURRY ANIMALS GATHERED TOGETHER IN A CAVE GROOVING WITH A PICT”
Denne “låta” er akkurat like psykedelisk som tittelen antyder, og man må kanskje være i en spesiell sinnstilstand, muligens hjulpet av kjemiske substanser, for å kunne nyte den til fulle. I praksis er dette et rent solospor av Roger Waters, hvor han har lekt seg med de muligheter et innspillingsstudio anno 1969 gir – med hans egen kropp (stemme, bevegelser med armer og ben osv.) som eneste "musikkinstrument”. Han har åpenbart lekt seg aller mest med hastighetsknappen på miksebordet, og skrudd den opp til et sted mellom det triple og kvadruple.
Jeg synes det er høyst underholdende – og ikke minst befriende – å høre en ellers så alvorstung mann som Roger Waters (mannen bak flesteparten av Pink Floyds tekster de 14 påfølgende årene), ikle seg roller som ekorn og andre gnagere. Fra 3:43 og ut sporet, hører vi ham også som pikter (et gammelt folkeslag som holdt til i dagens Skottland for over 1000 år siden), noe jeg ikke synes er like morsomt – muligens fordi han snakker i normal hastighet.
Synes man, slik som jeg, at “Several species of small furry animals gathered together in cave grooving with a pict” er rasende festlig, anbefales det å sjekke ut låta på YouTube og leke seg med de ulike avspillingshastighetene man har til rådighet der. Dersom man spiller den på halv (eller kvart) hastighet når videoen passerer 4:31, kan man lettere høre sitatet nedenfor – fremført av et ekorn ved navn Roger:
“That was pretty avantgarde, wasn’t it?”
8. “ONE OF THESE DAYS”
Skrevet av David Gilmour, Nick Mason, Richard Wright og Roger Waters
Fra albumet Meddle, 1971
I likhet med “Several species of small furry animals gathered together in a cave grooving with a pict”, er også åpningssporet på Meddle først og fremst en oppvisning i lydeffekter – iallfall de første 60 prosentene. Men på “One of these days” er effektene mer “musikalske”, det vil si laget av vanlige rockeinstrumenter. De inneholder kanskje den mest heftige bassgitarspillingen jeg har hørt. Her briljerer Gilmour og Waters på hver sin bass, godt hjulpet av ekkoeffekter og andre typer innspillingsteknikker man hadde til rådighet for 50 år siden. Gitarer, orgel og ikke minst trommer trer inn i lydbildet etterhvert, og etter 3:35 får den intense oppbyggingen sin utløsning i rock ‘n’ roll. Låta inneholder kun én tekstlinje, fremført for en sjelden gangs skyld av bandets trommeslager, Nick Mason:
“One of these days / I’m going to cut you into little pieces”
7. “SUMMER ‘68”
Bandets pianist, organist, keyboardist, tredjekomponist og tredjevokalist Richard Wright, synger en ganske sørgmodig tekst satt til en av de gladeste melodiene i hele Pink Floyd-katalogen. Jeg ble kjent med melodien lenge før jeg begynte å lytte til hva teksten handlet om, så til å begynne med var jeg alltid en glad gutt da jeg hørte låta – da melodien minner om glade sommerminner.
Musikken inneholder da også klare referanser til sommerpopgruppe nr. 1: The Beach Boys. Det klareste eksemplet på det er koringen mellom 3:15 og 3:22, som nesten er tatt rett ut av “Good vibrations”, “I get around” eller “California girls”. Jeg blir også i godt humør av The Beatles’ “Penny Lane” – som messingblåser-sekvensene i “Summer ‘68” minner meg om.
Så hva handler teksten om? Jo, mest sannsynlig om one-night-stands som jeg-personen (trolig Richard Wright selv) får fysisk kjennskap til ved hvert konsertsted (i motsetning til groupier som følger et band eller bandmedlem gjennom en turné). Møtet mellom han og henne beskrives som rutinemessig, følelsesløst og kaldt. Tekstens “mystikk” eller tolkningsrom, ligger i spørsmålet: Hvem er det som utnytter hvem?
Rent umiddelbart skulle man tro at det er mannen som utnytter henne, men ved mer grundig tekstanalyse, finner man ut at også hun går gjennom det samme ritualet nesten hver kveld – med andre musikere fra andre band. Jeg-personen gir også klart uttrykk for, både i versene og refrenget, et ønske om å bli bedre kjent med kveldens “fangst”. Refrenget består jo bare av fire ord: “How do you feel?”
Ja, det er nesten litt trist at en så lystbetont melodi, med herlige innslag av piano, kor og messigblåsere, skal “ødelegges” av en såpass mørkebetont tekst. Men for meg er det slik at musikk trumfer tekst. Nesten alltid. Også i dette tilfellet. Så jeg blir fortsatt i godt humør hver gang jeg hører Richard Wright synge “Summer ‘68”. Melodien er rett og slett så uimotståelig fengende, at det blir altfor lett å ignorere teksten.
“We said goodbye before we said hello / I hardly even like you / I shouldn't care at all / We met just six hours ago / the music was too loud”
6. ”LEARNING TO FLY”
Skrevet av David Gilmour, Jon Carin, Bob Ezrin og Anthony Moore
Fra albumet A Momentary Lapse of Reason, 1987
Det er selvfølgelig den uimotståelige grunnrytmen, skapt av Nick Masons trommer og David Gilmours forvrengte rytmegitar (muligens ispedd synth fra Richard Wright (bedøm selv på 0:02)), som gjør at jeg har digget denne låta siden den kom ut i 1987. Gode vokalprestasjoner (og god vokalproduksjon), både av David selv og den kvinnelige korkvartetten, skader heller ikke på inntrykket. Midtveis krydres det hele av autentiske opptak mellom flytårn og flypilot – sistnevnte ingen ringere enn Nick Mason selv (som har flylappen (iallfall i 1987)).
Pink Floyd-fans strides om hva David synger om. Handler teksten konkret om flyvning (også David Gilmour hadde skaffet seg flylappen på denne tiden) eller om livsmestring generelt? For meg spiller det ingen rolle hva den handler om så lenge ordene passer til musikken – og så lenge de ikke blir for klisjéaktige eller platte, noe jeg ikke skal beskylde “Learning to fly” for. Uansett: Det at en tekst kan romme flere plausible tolkninger, er som regel et tegn på at teksten er god.
PS. Dersom man liker selve sangen, men ikke 80-talls-soundet, kan jeg anbefale å lytte til remiksen Pink Floyd ga ut i 2019 (Spotify/YouTube). Her er lydbildet oppgradert til et mer moderne 10-talls-sound.
“There's no sensation to compare with this / suspended animation / a state of bliss”
5. “MAROONED”
Skrevet av David Gilmour og Richard Wright
Fra albumet The Division Bell, 1994
“Marooned” er rett og slett en fem minutter lang praktfull stratocaster-solo av David Gilmour, delikat ledsaget av Richard Wright på tangenter og Nick Mason på trommer. Tekst er totalt fraværende på denne låta, men tittelen betyr å være isolert, strandsatt på en øde øy. Og i disse koronatider, kan ordet godt beskrive det å være i karantene. I konteksten av albumet den er på, The Division Bell, handler den trolig om et forhold som er i ferd med å gå i oppløsning, dvs. at partene befinner seg på hver sin øy. Jeg har iallfall ingen problemer med å kunne forestille seg flere former for isolasjon og aleneværelse når jeg hører “Marooned”.
Tre fine fakta om denne låta:
Pink Floyd fremførte den bare to ganger. Begge gangene på Valle Hovin i Oslo: 29. og 30. august 1994, under bandets verdensturné. “Marooned” ble spilt som det første ekstranummeret i stedet for “Hey you” (som de spilte ellers på turnéen).
Med “Marooned” vant Pink Floyd sin eneste Grammy-pris: 1. mars 1995, i Shrine Auditorium i Los Angeles, gikk de til topps i kategorien Best Rock Instrumental Performance.
Tjue år etter utgivelsen fikk låta sin offisielle musikkvideo. (Det advares om en sterk opplevelse.)
4. “WISH YOU WERE HERE”
En meget spesiell popballade. Eller er den mer countrypop? Uansett: Introen er smart: [NB! Spoileralarm for førstegangslyttere!] Det skapes et bilde av en mann som hører gitarspill på radio, for dernest å joine inn med sin egen gitar (Gilmour). [Spoiler slutt!] Et herlig overraskelsesmoment for en som ikke har hørt låta før! Så kommer den såre vokalen (Gilmour), deilige instrumentalpartier hvor jeg liker Steinway-pianoet (Wright) og scat-syngingen (Gilmour) best, og etterhvert “refrenget” som bare synges én gang og er dermed, teknisk sett, ikke et refreng.
Pink Floyd vurderte forresten å hive innpå fele i lydmiksen, noe de også gjorde i denne alternative versjonen (spilt inn på samme tid som originalen), men de valgte å satse på den feleløse versjonen i stedet. Jeg mener at dersom de hadde lagt opp til mer forsiktig bruk av fele (noe de ikke gjør i den alternative miksen – fela blir for dominerende og improviserende), så hadde sluttproduktet blitt høyst interessant. Men den endelige versjonen endte opp svært bra, så jeg savner ærlig talt ingen strykeinstrumenter i låta.
Det er nærmest opplest og vedtatt at teksten handler om Syd Barrett, men den kan selvsagt brukes om generelle ting som f.eks. vennskapsforhold som forvitrer (eller har forvitret), ambisjoner som går i vasken, muligheter som glipper osv. Meningene og tolkningene er hundrevis, slik som sangens diskusjonsside på SongMeanings tyder på.
“We're just two lost souls / swimming in a fish bowl / year after year”
3. “COMFORTABLY NUMB”
I konteksten av albumet den er på, handler låta om en rockestjerne (Pink) på randen av totalt sammenbrudd, og som får injisert nok medisiner/dop til å klare å gjennomføre en konsert. Substansen som blir sprøytet inn i årene hans, gjør ham “comfortably numb”, og en bieffekt er at han begynner å se tilbake på barndommen sin og de drømmene han hadde da. Roger Waters synger rollen som legen som setter stikket, mens David Gilmour er Pink.
Utenfor albumkonteksten, er det selvfølgelig opp til enhver og alle å tolke ordene i sangen. Jeg får iallfall en overvelmende fornemmelse av at den handler om tapt barndom, smerten ved å ha blitt godt voksen uten å ha oppnådd noe i livet – samt det å være følelsesløs og likegyldig til det som skjer i og rundt deg, med andre ord det å gi opp å leve (men uten å gjøre det fysisk slutt, for noen selvmordssang opplever jeg ikke låta som).
Musikalsk består “Comfortably numb” av tre komponenter: Roger Waters’ innledende vers, som er interessante nok; David Gilmours refreng, som han avleverer med inderlighet, spesielt andre halvdel av andre refreng (tidsref: 3:46–4:25), forsterket av et nydelig blåse- og strykearrangement av Michael Kamen; og selvfølgelig de to legendariske gitarsoloene: Den første soloen er utvilsomt den beste og mest populære. Her går det som regel kaldt nedover ryggen på meg. Studioversjonen er perfeksjon, den lar seg ikke overgå på scenen. Den andre gitarsoloen er også god selv om den ikke tar helt av før mot slutten. I diverse konsertversjoner, spesielt denne fra David Gilmours konsert i Gdansk i 2006 (hvor Richard Wright synger Roger Waters’ strofer), når også andresoloen opp til gåsehudsprengende høyder.
“Comfortably numb” er forøvrig den aller siste låta Pink Floyd fremførte fra scenen. Det skjedde i Hyde Park i London, 2. juli 2005 i forbindelse med Live 8.
“The child is grown / the dream is gone / I have become comfortably numb”
2. “THE GREAT GIG IN THE SKY”
Skrevet av Richard Wright og Clare Torry
Fra albumet The Dark Side of the Moon, 1973
Denne låta har jeg nærmest et religiøst forhold til. Jeg hadde nemlig en type ute-av-kroppen-opplevelse da jeg hørte denne låta på en bussreise mellom Ivalo og Rovaniemi, sommeren 2003. Da bussen hadde lagt tettstedet Ivalo bak seg, på vei sørøver på E75, satte jeg inn cd-en The Dark Side of the Moon i discman-en min og trykket på play. Et drøyt kvartér senere, idet bussen var kommet inn i snaufjellområdet Saariselkä (tre kilometre før ankomst fjellbygda med samme navn), var jeg kommet ett minutt og seks sekunder inn i sporet “The Great Gig in the Sky”. 1:06 er nemlig punktet hvor Nick Masons to trommeslag markerer overgangen mellom introen (fremført av Richard Wright på piano, David Gilmour på pedal-steelgitar og Roger Waters på bassgitar) og låtas vokale fase.
Jeg hadde hørt både albumet og låta en håndfull ganger tidligere (jeg kjøpte cd-en på slutten av 90-tallet), og fram til denne bussreisen i 2003, hadde jeg lunkne følelser for “The Great Gig in the Sky”. Jeg hadde betraktet den som “grei nok”. Men denne sommerdagen i 2003, på Europavei 75 (eller Riksvei 4 som den heter i det finske veisystemet), på snaufjellet 3 km nord for ferielandsbyen Saariselkä, idet Clare Torrys ordløse vokal penetrerte mine øreganger, frøs kroppen min til is og jeg begynte etterhvert å gråte i strie strømmer (men stille og med ansiktet vendt mot vinduet, slik at ikke mine medpassasjerer skulle legge merke til det).
Dette var en kroppslig reaksjon jeg var totalt uforberedt på, men som jeg etter hver gjennomlytt av låta etter 2003, forstår skyldes den nærmest utenomjordiske vokale prestasjonen til Clare Torry, 25-åringen som Pink Floyd hyret inn til Abbey Road Studios i London en søndagskveld i januar 1973. Hun fikk først høre backingsporet og ble deretter bedt om å synge improvisert – uten ord – oppå det hele (fra 1:06) uten noen andre hint enn at låta skulle handle om døden.
Etter to og en halv tagning (midtveis i den tredje orket hun ikke mer), fikk Clare Torry utlevert en standardsjekk på 30 pund og forsvant ut i søndagskvelden, uvitende om hennes vokale bidrag var godt nok til at det ville bli brukt i den endelige utgitte versjonen. Først tre måneder senere, da The Dark Side of the Moon var ute i butikkhyllene, og hun gikk inn i en platebutikk og leste i LP-folderen: “Vocals on ‘The Great Gig in the Sky’ by Clare Torry”, skjønte hun at jobben hun hadde gjort var bra nok. (Det skulle derimot gå 32 år før hun fikk songwriting-credits for låta, noe hun oppnådde etter et utenomrettslig forlik med bandet i 2005.)
Etter opplevelsen i 2003, har jeg hatt et godt kjærlighetsforhold til “The Great Gig in the Sky” (som i skapelsesfasen hadde arbeidstitlene “The Mortality Sequence” og “The Religion Song”). Selv om jeg aldri har fått like stor følelsesmessig reaksjon som den jeg fikk på snaufjellet i Saariselkä, så nyter jeg låta til fulle. Hver eneste tone Clare Torry synger, hver eneste tone Richard Wright spiler på pianoet og Hammond-orgelet, hvert eneste drag David Gilmour tar over steelgitaren og hvert eneste trommeslag fra Nick Mason. Også Roger Waters’ bassgitarspilling setter jeg pris på, selv om den ikke gjør seg fremtredende før i låtas siste og mer rolige halvdel.
Clare Torry har aldri sunget låta live med bandet. I turnéen de hadde i 1973-74, brukte de andre innleide vokalister. Men i 1987 sang hun den i en Roger Waters-solokonsert, mens i 1990 gjorde hun tilsvarende i en David Gilmour-solokonsert. Prestasjonen hennes på disse konsertene var OK: Hun nådde ikke de samme utenomjordiske høyder som i studioinnspillingen i 1973 – noe heller ikke noen andre vokalister har klart å gjøre. (Det nærmeste noen har vært Clare Torrys magiske avlevering fra 1973, er etter min oppfatning, Ola Bienkowska og Amy Smith i en konsert med det australske Pink Floyd-tributebandet The Australian Pink Floyd Show, i Royal Albert Hall 4. mai 2007.)
Til nå har jeg ikke nevnt låtas krydder, men som må nevnes fordi det gir et viktig bidrag til totalopplevelsen: I introen (fra 0:37 til 0:50) og mot slutten av låta (3:32–3:34) høres to utdrag fra intervjuer med “folk på gata” hvor begge intervjuobjektene fikk spørsmål om de var redde for å dø. Det siste utdraget høres bare så vidt: “I never said I was afraid of dying”; mens utdraget i introen høres mer tydelig og er gjengitt nedenfor. Om ikke krydder, så iallfall en småmorsom iakttagelse jeg har gjort: David Gilmours oppadstigende steelgitar-riff fra 1:03 til 1:06 er identisk med riffet mellom 0:03 og 0:06 på “Comfortably numb” (jf. #3 på denne lista). Et riff som skaper store forventninger om det som skal komme, kanskje?
Oppsummert: “The Great Gig in the Sky” er ikke bare en sang, men en sterk og intens opplevelse. Clare Torrys enorme vokalprestasjon, hvor hun ordløst synger ut sin sorg og dødsangst, men også dødsforsoning (mot slutten av låta), er selvsagt låtas største beholdning, men kudos skal også rettes mot backingsporets komponist, Richard Wright. Sammen har de skapt et mesterverk som også passer perfekt inn i resten av konseptalbumet The Dark Side of the Moon – hvor den verdig nok avslutter side A, slik at de som spiller av sangen på vinyl har sangen dvelende i hodet idet de snur plata (hvis de snur plata).
“I am not frightened of dying. Any time will do, I don't mind. Why should I be frightened of dying? There's no reason for it. You've got to go sometime.”
1. “KEEP TALKING”
Skrevet av David Gilmour, Richard Wright og Polly Samson
Fra albumet The Division Bell, 1994
Mitt Pink Floyd-favorittspor av de under 10 minutters lengde, er et mesterverk av en rockelåt, full av herlige detaljer, og delikate og ekstatiske høydepunkt står i kø. La oss ta en nærmere titt på den køen:
0:00 - Svisjelydene, sannsynligvis skapt av synth (Richard Wright). Sammen med gitaren (David Gilmour), kiler dette i ørene.
0:16 - Perkusjon (Nick Mason) trer inn i lydbildet og bygger seg gradvis opp med flere elementer.
0:26 - Varm og deilig gitarlyd kommer inn.
0:52 - Dype trommelyder kommer inn og bidrar ytterligere til den fascinerende oppbyggingen.
1:04 - Låtas største genistrek blir introdusert: Den suggererende gitarloopen som ruller (med få unntak) gjennom resten av låta. Den er visstnok spilt på akustisk gitar, men manipulert gjennom både en e-bow og en effektboks – slik at resultatet blir en unik og fet gitarlyd som jeg ikke kan få nok av og som fortsetter å rulle i hodet mitt lenge etter at låta er ferdig. Ekstremt vanedannende gitarloop! Skulle jeg få demens i mine eldste dager, tipper jeg at jeg kommer til å dra kjensel på den loopen helt til det siste.
1:13 - Den britiske astrofysikeren Stephen Hawking kommer inn og leverer sitt budskap om kommunikasjon. Avleveringen er en sampling fra en tv-reklame for British Telekom (BT).
1:30 - Ansatsen/introen er over, og David Gilmour kommer inn med sin fremføring av en tekst han har skrevet sammen med sin daværende forlovende (i dag: ektefelle) Polly Samson. Alltid hyggelig å høre Gilmours behagelige stemme.
1:52 - Femkvinnekoret (Samantha Brown, Carol Kenyon, Rebecca Leigh-White, Durga McBroom og Jackie Sheridan) gjør seg til kjenne. De har en mektig og virkningsfull rolle gjennom resten av låta.
2:37 - Stephen Hawking kommer inn med en kort og viktig appell – en sekvens som er det nærmeste vi kommer refreng i denne låta.
2:47 - Heftig gitarsolo incoming (Gilmour)! Ledsaget av energisk tromming (Mason)!
3:25 - Like heftig keyboardsolo (Wright)! Frenetisk tromming (Mason)!
3:45 - Keyboardsoloen blir lekkert akkompagnert av gitarlyder vi ikke har hørt tidligere i låta (med mer klang/ekko). Høy gåsehudfaktor i dette partiet!
4:01 - Nick Mason dundrer til og er på sitt mest slagkraftige her!
4:04 - Damene er tilbake igjen og synger hakket mer innlevende enn tidligere i låta.
4:25 - Frekt! Veldig frekt! Det skal egentlig ikke være lov å gjøre det i en låt om kommunikasjonssvikt, men her blir den altså tatt fram: En talkbox! Koblet til Gilmours gitar. Frekt, men genialt, da talkbox-lyden jo høres ut som en person med… skal vi si… svekket kommunikative evner!
4:40 (og cirka sytten sekunder fremover) - Mer gåsehud! Damekoret er på sitt aller mest intense når de synger “Where do we go from heeeeeere” – umiddelbart etterfulgt av høye talkbox-toner – som igjen etterfølges av Hawking som roer det hele ned med “It doesn’t have to be like this”.
5:20 - Outroen begynner, og på veien mot fade-out blir vi igjen minnet på den uimotståelige gitarloopen. Den har ligget litt i bakgrunnen de siste par minuttene, men trer nå tydelig fram i forgrunnen igjen.
6:10 - Saligheten er slutt.
Salighet betyr, ifølge Bokmålsordboka, ”dyp, intens lykkefølelse” og er dermed et meget passende ord å bruke om min personlige lytteopplevelse av “Keep talking”. Hver gang! Jeg takker alle involverte, men spesielt David Gilmour og Richard Wright for den musikalske komposisjonen og Bob Ezrin for co-produksjonen (sammen med Gilmour).
“It doesn't have to be like this / All we need to do is make sure we keep talking”
Denne lista ble publisert 3.–17. oktober 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
“Honourable mentions”
De ti låtene som var nærmest listeinkludering (i kronologisk rekkefølge):
“Let there be more light” (Waters) – fra A Sauceful of Secrets, 1968
“Corporal Clegg” (Waters) – fra A Sauceful of Secrets, 1968
“Obscured by clouds” (Gilmour/Waters) – fra Obscured by Clouds, 1972
“Wots … uh the deal” (Gilmour/Waters) – fra Obscured by Clouds, 1972
“Time” (Gilmour/Mason/Waters/Wright) – fra The Dark Side of the Moon, 1973
“Mother” (Waters) – fra The Wall, 1979
“Sorrow” (Gilmour) – fra A Momentary Lapse of Reason, 1987
“What do you want from me” (Gilmour/Wright/Samson) – fra The Division Bell, 1994
“Wearing the inside out” (Wright/Moore) – fra The Division Bell, 1994
“Louder than words” (Gilmour/Samson) – fra The Endless River, 2014
(Lenkene fører til Spotify.)
Spillelister
Spotify:
“Topp 15 Pink Floyd-låter” (1 t 22 min)
“Topp 15 Pink Floyd-låter +10” (2 t 20 min)
YouTube:
“Topp 15 Pink Floyd-låter” (1 t 22 min)