Topp 15 tyske bidrag i Eurovision Song Contest
Tyskland er the grandest old lady i Eurovision Song Contest. Hun var blant de sju landene som konkurrerte i den første utgaven av konkurransen i 1956, og siden har hun meldt seg på hvert eneste år. Men i 1996, da Oslo arrangerte ESC (eller “Eurosong” som var benevnelsen det året), fikk ikke Tyskland være med: 29 land hadde meldt seg på, noe som var et altfor stort antall, og dagens ordning med semifinaler og klippekort til “Big Five” var ennå åtte år frem i tid. Løsningen ble en kvalifisering der en fagjury vraket seks påmeldte, deriblant Tyskland. Til tross for dette hullet i tysk ESC-historie, har Tyskland vært med i 63 finaler i perioden 1956-2019, som er én finale flere enn Frankrike og Storbritannia.
Jeg forbinder Tyskland med glede og harmoni i ESC-sammenheng. Det er sjelden vi får servert tristesse herfra. Jeg har ikke gjort noen grundig forskning på dette, men jeg tviler på jeg tar feil hvis jeg hevder at ingen annet ESC-land har servert Europa like mange gladlåter som Tyskland. Temaene har ofte vært håp, kjærlighet, fred, frihet og festlige aktiviteter. I det hele tatt: Tyskland har nærmest vært konkurransens garantist for positivitet – noe som selvsagt reflekteres i denne topp 15-lista.
Tyskland i Eurovision Song Contest:
Debut: Lugano 1956 (“Im Wartesaal zum großen Glück” og “So geht das jede Nacht”); beste plassering: 1. plass i Harrogate 1982 (“Ein bißchen Frieden”) og Oslo 2010 (“Satellite”); topp 10-plasseringer: 36 av 63 forsøk (57,1 %); videre fra semifinale: aldri vært med i semifinaler (som ett av “Big Five”); første toppscore/tolver: Frankfurt 1957 (fra Frankrike (fagjury) for “Telefon, telefon”); siste uttalte tolver: Lisboa 2018 (fra Sveits (fagjury) for “You let me walk alone”); språk: tysk (40 låter), engelsk (17), tysk/engelsk (4), tysk/fransk (1), engelsk/tyrkisk (1) og tysk/tyrkisk/engelsk/hebraisk (1); sist gang på 100 % tysk: Birmingham 1998 (“Guildo hat euch lieb!”); artistkonstellasjoner: 43 x solo (derav 33 kvinner og 10 menn); 8 x duo (derav 4 kvinnelige, 2 mannlige og 2 blandet) og 13 x grupper/band (derav 4 kvinnelige, 1 mannlig og 8 blandet); får ofte poeng fra: Spania (237 poeng på 58 finaler), Danmark (193/48), Portugal (185/50), Sveits (187/58) og Irland (168/52); gir ofte finalepoeng til: Australia (45/5), Polen (68/13), Russland (88/21), Irland (164/44) og Israel (141/36); får sjelden poeng fra: Montenegro (0 poeng på 11 finaler), Tsjekkia (3/8) og Aserbajdsjan (6/12); gir sjelden poeng til: Hviterussland (0/6), Aserbajdsjan (5/11) og Litauen (10/13)
15. “TELEGRAM”
Fremført av: Silver Convention
Skrevet av: Sylvester Levai og Michael Kunze
Resultat: 8. plass i London, 7. mai 1977
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: utvidet originalversjon; finalefremføringen]
Denne låta hadde jeg ikke hørt før jeg gjorde research for denne lista for noen dager siden. Tiden før jeg startet min Eurovision-tv-titter-karrière i 1983, har jeg bare sporadisk kjennskap til. Jeg har med andre ord på langt nær hørt alle ESC-låter pre-1983. Grunnen til at “Telegram” knep 15.-plassen på lista var telegrafmaskinen som ble brukt som instrument på scenen i Wembley Conference Centre. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at låtskriverne lot seg inspirere av introen på Kraftwerks album (og låt) “Radio-Aktivität” gitt ut to år tidligere.
Men der stopper likheten mellom Kraftwerk og dametrioen Silver Convention. Etter at de første morsesignalene er blitt kringkastet, setter souldiskoen inn, og det hele høres ut som en blanding av Abba og The Supremes. Ikke spesielt banebrytende musikk, og heller ikke blant Silver Conventions største hits heller (de var på dette tidspunktet i 1977 en allerede godt etablert musikkgruppe i Europa), men åkkesom en koselig og harmonisk låt med treffende koreografi – noe den britiske (8 p.), greske (8) og portugisiske fagjuyen (8) var enig med meg i da de alle hadde denne låta på sine topp 3-lister. Den norske fagjuryen var forøvrig én av fire juryer som ga denne null poeng. Skammelig.
14. “REISE NACH JERUSALEM – KUDÜS’E SEYAHAT”
Fremført av: Sürpriz
Skrevet av: Ralph Siegel, Bernd Meinunger, Deniz Filizmen og Cihan Özden
Resultat: 3. plass i Jerusalem, 29. mai 1999
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
I skrivende stund er dette det eneste Eurovision-bidraget fra Tyskland som er fremført av den store tyrkiske minoriteten i landet. Sangen synges på tyrkisk, tysk og engelsk – mens i liveversjonen i International Convention Centre i Jerusalem, synger de også et par fraser på hebraisk for å sjarmere publikum i salen – og ikke minst for å forsøke å sjarmere det israelske folk til å gi låta 12 poeng, noe de klarte. Og selvsagt fikk de også 12 poeng fra Tyrkia. I tillegg var låta på topp 3 hos det portugisiske (12 p.), nederlandske (12), belgiske (10), østerrikske (10), bosniske (10) og franske folket (8). Det norske folk ga låta tre poeng. Men den nordiske overmakten denne kvelden (gull til Sverige, sølv til Island) ble for sterk og Sürpriz måtte nøye seg med bronsen.
Teksten er naive og klissete saker (“We walk hand in hand to a peaceful land” og “If we stay friends, a dream will live forever” er de eneste engelskspråklige frasene i låta), men melodien og arrangementet i refrenget er såpass eksotisk og fengende at låta forsvarer sin plass på denne lista. En glad fyr på keyboard hjelper på totalopplevelsen.
PS. Reise nach Jerusalem er forøvrig den tyske benevnelsen på stolleken. No kidding.
13. “NO, NO, NEVER”
Fremført av: Texas Lightning
Skrevet av: Jane Comerford
Resultat: 14. plass i Athen, 20. mai 2006
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
Country er en sjelden sjanger i Eurovision Song Contest, og Tyskland har kun gjort ett country-forsøk i ESC-historien, nemlig med Texas Lightning i den greske hovedstaden i 2006. BBC-kommentator Terry Wogan var nok ganske forvirret etter Texas Lightnings opptreden da han kommenterte: “Are we in Athens, Georgia?”. Europa viste seg å være like mottakelig for country som for alvedans denne lørdagskvelden ettersom Tyskland delte 14.-plassen med “Alvedansen” fremført av Christine Guldbrandsen. Det var 100 % telefon/SMS-juryer i 2006, og det var det sveitsiske folk som var i høyest country-mood denne kvelden da de ga Tyskland 7 poeng. 10 av 36 folkejuryer ga Tyskland poeng, og Norge var ett av dem (1 poeng).
Personlig synes jeg “No, no, never” var en enkel og trivelig låt i et år hvor det ikke var mye å rope hurra for. 2006-finalen var en nokså svak finale med Lordi fra Rovaniemi, Severina fra Split, Hari Mata Hari fra Sarajevo og Texas Lightning fra Hamburg* som hederlige unntak.
*) Vokalist og låtskriver Jane Comerford kommer egentlig fra Newcastle i New South Wales, Australia.
12. “LET’S GET HAPPY”
Fremført av: Lou
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 11. plass i Riga, 24. mai 2003
Lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
“Let's get happy and let's be friends / For tomorrow never, never ends”, synger Louise Hoffner på sitt gebrokne engelsk. Tekstmessig er ikke dette akkurat Bernd Meinungers stolteste øyeblikk i karrièren, men dette oppveies av Ralph Siegels glade og energiske musikk med kanskje det refrenget i 2003-feltet som var vanskeligst å få ut av hodet. Lou sjarmerte noen folkegrupper i senk denne kvelden i Skonto-hallen i Riga, nærmere bestemt svenskene (som ga 10 poeng) og islendingene (som ga 8), mens nordmennene ikke lot seg sjarmere (0 poeng).
11. “WIR GEBEN ‘NE PARTY”
Fremført av: MeKaDo
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 3. plass i Dublin, 30. april 1994
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
Me = Melanie Bender; Ka = Katharina Karney og Do = Dorkas Kiefer. Sammen var de MeKaDo, trioen som kun fremførte én låt i sin eksistens, så de var i sannhet en one-hit-wonder. Sammen med Barbara Margeth (trommer), Rhonda Heath (fra trioen Silver Convention, se #15 på denne lista) og Jerry Rix på keyboards, fremførte de en sprudlende lykkepille av en partylåt – kanskje radarparet Siegel/Meinungers aller gladeste låt. Hele 20 av 24 fagjuryer ble smittet av feststemning og ga poeng til “Wir geben ‘ne Party” (= vi har en fest); den rumenske (12 p.), ungarske (12), kroatiske (10), portugisiske (10) og den spanske juryen (8) hadde den sågar på topp 3; og den endte på tredjeplass til slutt - etter “Rock ‘n’ roll kids” (Irland) og “To nie ja” (Polen). Den sveitsiske, maltesiske, greske og franske fagjuryen var overhodet ikke i partyhumør denne aprilkvelden i 1994 (forøvrig seneste gang Eurovision Song Contest er blitt arrangert i april) og ga låta null poeng (den norske juryen ga ett poeng).
10. “FRAUEN REGIER’N DIE WELT”
Fremført av: Roger Cicero
Skrevet av: Matthias Hass og Frank Ramond
Resultat: 19. plass i Helsinki, 12. mai 2007
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
Kvinnene ruler verden, synger Roger Cicero i denne elegante swingjazz-låta som ikke fikk den plasseringen den fortjente i Hartwall Arena i Helsinki 12. mai 2007. Som det fremgår av tittelen, er det meningen at dette skal være en hyllest-låt til og om damer, men Roger Cicero fikk månedens kaktus av det tyske feministmagasinet EMMA fordi de mente at tekstlinja “Und schon öffnen sich Tasche und Herz und dann kaufst du ´n Ring und ´n Nerz” er mannsjåvinistisk. Jeg skal ikke komme men noen standpunkt her selv om jeg synes det er litt rart at kaktusen ikke gikk til tekstforfatter Frank Ramond i stedet.
Eurovision Song Contest har vært en tøff og ubarmhjertig arena for swingjazz-sjangeren (med et hederlig unntak av Bobbysocks i 1985), spesielt etter at østeuropeiske ble tatt med i ESC-varmen på 1990-tallet. Swing svinger ikke i øst selv om Albania ga denne låta 6 poeng, men dette skyldes sannsynligvis av at Albania (sammen med Andorra) benyttet seg av en fagjury i 2007 fordi de ikke klarte å få opp et fungerende telefon/SMS-system. Hadde det albanske folket fått bestemme, tviler jeg sterkt på om det hadde blitt noen poeng til Tyskland. Folket i Estland ble dermed det eneste østeuropeiske folk som ga Roger Cicero poeng (3 p.). Flest poeng fikk Tyskland fra – kanskje ikke overraskende – Sveits (7 p.) og Østerrike (7). Norge var skammelig nok den eneste folkejuryen blant de nordiske som ga 0 poeng.
Jeg stemte neppe på denne låta i 2007 da jeg bare var 30 år gammel og min swing-interesse ikke var ferdig modnet ennå. Swing og jazz er jo sjangere som appellerer mest til folk som har passert 40, så i dag ville jeg selvsagt ha sendt et par SMS-er i retning Tyskland.
9. “SATELLITE”
Fremført av: Lena
Skrevet av: Julie Frost og John Gordon
Resultat: 1. plass i Oslo, 29. mai 2010
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
“Satellite” er en såpass sjelden sak som en charleston/doop/ragtime-inspirert poplåt skrevet av en amerikansk komponist, dansk tekstforfatter og fremført – på en merkverdig form for engelsk – av en 19 år gammel kvinne fra Hannover. Låta og fremføringen knuste all motstand foran 18 000 tilskuere (jeg deriblant) i Fornebu Arena og vant med 76 poengs margin til det tyrkiske sølvbandet Manga. Hun var ingen soleklar favoritt foran ESC 2010, men nevnt blant fire-fem mulige vinnerfavoritter. At hun avgjorde konkurransen allerede før de seks siste juryene hadde sagt sitt, skyldtes sannsynligvis Lenas sprudlende fremtoning på scenen – hvor hun tok seg svært lite høytidelig med sin høyst amatørmessige dansing.
Selv om seieren var suveren, var ikke stemningen for “Satellite” 100 % unison blant de europeiske juryene (hvis 50 % av poengene ble generert av telefon/SMS-stemmer og 50 % av fagjuryer): Israel, Hviterussland, Georgia, Moldova og Armenia ga nemlig Lena 0 poeng. På den andre enden av begeistringsskalaen la Norge, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia, Slovakia, Sveits og Spania seg: Disse ga Tyskland 12 poeng og var med på å sikre Tysklands andre Eurovision-seier på til da 55 forsøk – og den første tyske seieren på 28 år.
8. “TAKEN BY A STRANGER”
Fremført av: Lena
Skrevet av: Gus Seyffert, Nicole Morier og Monica Birkenes
Resultat: 10. plass i Düsseldorf, 14. mai 2011
Lenker: [Spotify: utvidet originalversjon] [YouTube: utvidet versjon; musikkvideo; finalefremføringen]
Lena Meyer-Landrut (født 23. mai 1991) er fremdeles bare 19 år gammel når hun for andre år på rad representerer Tyskland i Eurovision Song Contest. Denne gangen med noe helt annet enn “Satellite”. “Taken by a stranger” har riktignok den samme klassiske elegansen over seg, men der stopper likheten. I Esprit Arena i 2011 serverer Lena en mørk, nedstrippet og småjazzy låt, og hun serverer med en langt mer stilsikker og erotisk fremtoning enn i Fornebu Arena 2010. I Oslo var hun gladjenta, i Düsseldorf er hun femme fatale.
Hun begeistrer hjemmepublikumet, og hun begeistrer såpass mange juryer (bestående av både folk og fagfolk) at hun havner på en respektabel 10. plass. Østerrikes 10-poenger kan nevnes, så kan også 8-erne fra Danmark, Sveits, Hviterussland og Latvia (Norge gir 5).
7. “THEATER”
Fremført av: Katja Ebstein
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 2. plass i Haag, 19. april 1980
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; finalefremøringen]
Skammelig og uforståelig! Ikke at Katja Ebstein måtte se seg slått av Johnny Logan (“What’s another year”), det kan selvsagt aksepteres. Men at den norske juryen (sammen med den greske) ga "Theater” null (!) poeng, virker helt gresk for meg. Mente virkelig Norges utvalgte fagpersoner at ti låter var bedre enn denne herlige kabaretsangen skrevet av det legendariske låtskriverparet Siegel/Meinunger?! Haha! Heldigvis var avstanden opp til Irland 15 poeng, så den norske jurys hjernekollaps ble heldigvis ikke avgjørende.
Den italienske (12 p.), nederlandske (12), spanske (12), tyrkiske (10), marokkanske (10), britiske (10), franske (10), østerrikske (8) og portugisiske (8) juryen var de mest friske til sinns og hadde “Theater” på sine topp 3-lister. En liten fun-fact til slutt: “Theater” ble fremført som låt nummer 12 i Nederlands Congresgebouw i Haag denne lørdagskvelden i 1980; den etterfulgte låt nr. 11: “Sámiid ædnan” (som havnet på 16. plass på resultatlista).
6. “ÜBER DIE BRÜCKE GEH’N”
Fremført av: Ingrid Peters
Skrevet av: Hans Blum
Resultat: 8. plass i Bergen, 3. mai 1986
Lenker: [Spotify: originalversjon][YouTube: originalversjon; finalefremføringen]
Harmonisk og storartet refreng, flott fremført av Ingrid Peters fra Saarbrücken (passende ift. tittel) og med en gåsehudfremkallende modulasjon mot slutten. Sangen handler om å tørre å gå over brua mellom oss selv og andre mennesker, et budskap som Storbritannia kjøpte fullt ut da dets jury var det eneste som ga låta 12 poeng. Den britiske og østerrikske juryen var de eneste denne kvelden i Grieghallen, som rangerte 32 år gamle Ingrid Peters over 13 år gamle Sandra Kim. Sistnevnte endte opp med å vinne for Belgia med “J’aime la vie”. Hele ni juryer (deriblant den norske) lot være å gi Ingrid samt låtskriver Hans Blum poeng, og Tyskland endte til slutt på en skuffende åttendeplass.
5. “WADDE HADDE DUDDE DA?”
Fremført av: Stefan Raab
Skrevet av: Stefan Raab
Resultat: 5. plass i Stockholm, 13. mai 2000
Lenker: [Spotify: (originalversjon ikke tilgjengelig) originaltro coverversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo; finalefremføringen]
Det var en gang en dame som gikk tur med sin hund et eller annet sted i Tyskland. Hunden hadde fått tak i en uidentifiserbar gjenstand, og damen bøyde seg ned mot hunden og spurte med babystemme: “Wadde hadde dudde da?”. Dette ble snappet opp av Stefan Raab, og dermed ble idéen til det tyske bidraget til Eurovision Song Contest 2000 født. Raab, en på den tiden etablert underholdningstjerne i tysk fjernsyn, skrev sangen i en “dialekt” han konstruerte basert på denne frasen. (Det er dermed en myte at sangen synges i en allerede etablert dialekt eller slang.)
20 år er gått siden Stefan Raab ga meg og mine gjester i Eurovision-festen jeg arrangerte i mitt hjem på Jakobsli i Trondheim, lettere sjokk. Og vi var neppe de eneste med denne reaksjonen. Jeg må innrømme jeg var noe skeptisk der og da, og jeg hadde ikke Tyskland særlig høyt opp på min stueavstemningsseddel. Det er først i retrospekt at jeg har satt pris på “Wadde hadde dudde da?”; først musikkmessig (den er jo svært fengende, både Stefans rapping og de feminine vokalinnslagene) og etterhvert teksten (som selv i oversatt form til engelsk, viser seg å være hilarious). Dette er tysk humor på sitt beste!
I 2000 opererte man med 100 % televoting, dvs. at det europeiske folket hadde all makt i sine hender. “Wadde hadde dudde da?” slo best an i Spania (12 p.), Sveits (12), Østerrike (12), Frankrike (10), Nederland (8) og Latvia (8). Det norske folk ga 3 poeng. Stefan Raab endte til slutt på femteplass med 96 poeng – 99 poeng bak seierherrene ved navn Olsen.
4. “FÜR ALLE”
Fremført av: Wind
Skrevet av: Hanne Haller
Resultat: 2. plass i Göteborg, 4. mai 1985
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; finalefremføringen]
Jeg vil selvsagt ikke ta bort noe av Bobbysocks ære fra denne fantastiske vårkvelden i 1985, men det er slettes ikke sikkert at det hadde blitt en seier for swingen hadde fremføringen av Tysklands bidrag, “Für alle”, vært like flott som studioinnspillingen. Rainer Höglmeier sang surt, det samme gjorde korist/keyboardist Tina Vierstade (kombinert med at vokalmikseren gjorde en tabbe ved at hennes stemme kom så altfor tydelig frem i lydmiksen). Da hjelper det lite at de fire andre i Wind sang godkjent. Men sur sang er en del av gamet, og Bobbysocks vant derfor fortjent i Scandinavium.
Vurderingsgrunnlaget jeg benytter meg av på alle disse ESC-listene, er låtene i sin originalform, altså innspilt form (der de foreligger), og “Für alle” er en nydelig fredshymne med et refreng jeg aldri har klart å glemme siden jeg kjøpte Eurovision-kassetten på Mobil-bensinstasjonen på Kalvskinnet (i Trondheim) dagen etter showet.
Til tross for sur fremføring, fikk Wind og låtskriver Hanne Haller 105 poeng, noe som i 1985 holdt til 2. plass – 18 poeng bak Rolf Løvlands “La det swinge”. Den kypriotiske juryen var krystallklar i sin sak i 1985: De ga Wind 12 poeng og Bobbysocks 0 (og i én av ytterst få tilfeller i historien, ga de Hellas lutfattige 8 poeng). De øvrige juryene som hadde “Für alle” på topp 3 var: Finland (10 p.), Danmark (10), Spania (10), Belgia (10), Luxembourg (10), Frankrike (8), Norge (8) og Sverige (8).
3. “LASS DIE SONNE IN DEIN HERZ”
Fremført av: Wind
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 2. plass i Brussel, 9. mai 1987
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; finalefremføringen]
Wind prøver seg for andre gang, og for andre gang blir det andreplass. Denne gangen har de (klok av skade?) skiftet mannlig hovedvokalist, og Andi Lebbing gjør en langt mer vellykket opptreden enn sin forgjenger Rainer Högelmeier, men så skal det også sies at “Für alle” teknisk sett er en noe vanskeligere sang å synge. “Lass die Sonne in dein Herz” (slipp solen inn i ditt hjerte) er en enkel, lettbeint og herlig liten lykkepille av en sommerlåt – med karibiske klanger. Skal du høre bare én tysk reggaelåt i løpet av livet, er det denne du bør høre!
I 1985 sto altså Bobbysocks i veien for Wind. I 1987 var det Johnny Logan som var i det umulige hjørnet med sin intense ballade “Hold me now” og dermed sørget for en ny sølvmedalje for Wind. Så kan det også nevnes at Wind prøvde seg en tredje gang i 1992, men da ble det kun 16. plass – og siden har det vært Wind-stille i Eurovision Song Contest. Så vidt jeg vet har ingen andre band vært med i Eurovision tre ganger. Sunstroke Project fra Moldova er vel nærmest med to.
Etter at den sjette juryen (den svenske) hadde avgitt sine poeng 9. mai 1987, ledet Tyskland konkurransen, men så tok Irland og Johnny Logan gradvis over og vant til slutt med 31 poengs margin på Wind. Wind fikk faktisk poeng fra flere juryer enn Johnny Logan (20 kontra 19). Faktisk var det bare den greske juryen som ikke ga Wind poeng. Island og Danmark var i det mest sommerlige hjørnet og ga “Lass die Sonne in dein Herz” 12 poeng hver, men også Østerrike (10 p.), Belgia (10), Nederland (10), Storbritannia (10), Finland (10) og Israel (8) satte stor pris på dette friske pustet. Norge møtte Wind med en kaldfront og ga kun 3 poeng.
Fun fact: 1987-utgaven av Wind hadde ikke bare ny mannlig hovedvokalist, men også ny mannlig bassgitarist (og korist) – nemlig ingen ringere enn Robert Pilatus – som året etter (1988) ble den ene halvpart av den sagnomsuste tyske R&B-duoen Milli Vanilli! Tror du meg ikke? Klikk på YouTube-lenken ovenfor og se selv!
2. “DSCHINGHIS KHAN”
Fremført av: Dschinghis Khan
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 4. plass i Jerusalem, 31. mars 1979
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; finalefremføringen]
Det er nok ikke alle som er klar over at denne kjente partylåta er en Eurovision Song Contest-låt; og av de som vet det er en Eurovision-låt, er det ikke alle som vet at den “kun” kom på fjerdeplass (39 poeng bak vinneren Israel og “Hallelujah”). Ganske mange tror altså den vant, men den er iallfall blitt én av de aller mest kjente ikke-vinnerne i konkurransens historie (på lik linje med f.eks. “Nel blu dipinto di blu (Volare!)”, “Congratulations” og “Parlez-vous français?”) – noe jeg skjønner godt, for dette er et herlig stykke festmusikk!
Den eneste måten å ødelegge festligheten ved denne låta, er om man oversetter teksten (og tar den alvorlig). De som skjønner tysk, har jo allerede funnet ut at tekstmateriale er tvilsomt, iallfall sett i 2020-lys. En låt med tilsvarende forherligelse av en maktsyk, morderisk og mannsjåvinistisk kriger, ville neppe ha fått samme gehør nå som i 1979. Men jeg tror at grunnen til at den likevel er populær i festmiljø i Norge og mange andre land i verden, er det faktum at sangen ikke er på et språk folk flest forstår, for eksempel engelsk: Jeg tviler på om tekstpassasjen “And each woman that he liked / He took into his tent / They said, a woman who did not love him / Did not exist anywhere in the world / He fathered seven children in one night” hadde gått upåaktet hen i disse #metoo-tider.
Og kanskje var den norske juryen i #metoo-stemning allerede i 1979, for Dschinghis Khan fikk null poeng derfra – og heller ingenting fra den sveitsiske, østerrikske og greske juryen. Da slo den atskillig bedre an hos juryene fra Danmark (12 p.), Spania (12 p.), Monaco (12), Frankrike (12) og Storbritannia (8).
Fun fact: Låta finnes i utallige cover-varianter i ulike språk, og (så vidt jeg vet) den aller første coverversjonen var det Vikingarna som sto for: Den het “Djingis Khan” og ble gitt ut på “Kramgoa låtar 7”, 13. april 1979 – bare 13 dager etter at låta ble fremført på Eurovision Song Contest-scenen i Jerusalem.
1. “EIN BISSCHEN FRIEDEN”
Fremført av: Nicole
Skrevet av: Ralph Siegel og Bernd Meinunger
Resultat: 1. plass i Harrogate, 24. april 1982
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; finalefremføringen]
Trippel-triumf for radarparet Ralph Siegel og Bernd Meinunger! Låtskriverduoen innehar altså første-, andre-, tredje-, sjuende-, ellevte-, tolvte- og fjortendeplassen på denne lista. Sammen er Siegel/Meinunger ansvarlig for hele 18 Eurovision-låter fra fem land (Tyskland (13 låter), Luxembourg (2), Sveits (1), Montenegro (1) og San Marino (1)). I tillegg har komponist Ralph Siegel komponert ytterligere seks Eurovision-låter uten tekstbidrag fra Meinunger, mens tekstforfatter Bernd Meinunger har skrevet teksten til ytterligere to Eurovision-låter uten komposisjonsbidrag fra Siegel. “Dschinghis Khan” (Tyskland, 1979) er deres første Eurovision-samarbeid, mens “Chain of lights” (San Marino, 2015) er deres foreløpig siste.
Men deres eneste Eurovision-triumf per dags dato, er “Ein bisschen Frieden” fra 1982, som var deres femte forsøk. Og hvilken triumf: Låta havnet til slutt på 161 poeng, 61 poeng foran “Hora” fra Israel. Dette gir en relativ seiersmargin på 61 % som i Eurovision-historien kun er overgått én gang, nemlig av en viss “Fairytale” i 2009 (78 %). Den fikk poeng fra samtlige juryer unntatt den luxembourgske (!) og toppscore (12 poeng) fra halvparten av juryene: Portugal, Tyrkia, Sveits, Kypros, Spania, Danmark, Jugoslavia, Israel og Irland. Den norske juryen bidro med 10 poeng (den hadde femteplassen “Mono i agapi” fra Kypros som favoritt).
Og selvsagt må jeg ikke glemme 17 år gamle Nicole Hohloch fra Saarbrücken opp i alt dette. Det var nemlig hun som sang fredshymnen og spilte på en hvit akustisk gitar. Selvsagt har den harmoniske vokalmelodien hovedskylda for at det gikk som det det måtte gå, men prikken over i-en i melodien, er den fortryllende koringen fra de mannlige ledsagerne på scenen – deriblant fra pianisten ved navn Ralph Siegel. Sammen skapte særlig mannsstemmene, Nicoles vokal, Ralphs piano samt strykerne fra orkestergraven, en perfekt harmonisk helhet. Låta var den siste som ble fremført i Harrogate International Centre i North Yorkshire denne aprilkvelden i 1982, og spenningen i den etterfølgende avstemningen lå i hvem som skulle erobre andreplassen (noe som faktisk ble en thriller og ikke avgjort før aller siste replikk fra den siste juryen, den tyske).
Denne lista ble publisert 2.–16. mars 2020 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Spillelister:
Spotify: Topp 15 tyske bidrag i Eurovision Song Contest (1956-2019). Spillelista inneholder de originale studioversjonene der disse er tilgjengelige – eller versjoner så tett opp til originalen som mulig.
(15.) “Telegram” (originalversjon)
(14.) “Reise nach Jerusalem” (originalversjon)
(13.) “No, no, never” (originalversjon)
(12.) “Let’s get happy” (ingen versjoner tilgjengelige)
(11.) “Wir geben ‘ne Party” (originalversjon)
(10.) “Frauen regier’n die Welt” (originalversjon)
(9.) “Satellite” (originalversjon)
(8.) “Taken by a stranger” (utvidet originalversjon)
(7.) “Theater” (originalversjon)
(6.) “Über die Brücke geh’n” (originalversjon)
(5.) “Wadde hadde dudde da?” (originaltro coverversjon)
(4.) “Für alle” (originalversjon)
(3.) “Lass die Sonne in dein Herz” (originalversjon)
(2.) “Dschinghis Khan” (originalversjon)
(1.) “Ein bisschen Frieden” (originalversjon)
YouTube: Topp 15 tyske bidrag i Eurovision Song Contest (1956-2019):