Topp 15 spillefilmer fra 1970-tallet
Jeg har ikke sett så altfor mange spillefilmer fra 1970-tallet heller, men iallfall betydelig flere enn tidligere tiår. Kanskje er det snakk om 30-50 filmer, og 26 av dem finnes på min personlige watch-liste (med karakter) på Internet Movie Database (imdb.com). Nedenfor følger en kort omtale av de 15 jeg liker best.
NB! Omtalene inneholder ingen viktige spoilere.
15. HET ETTERMIDDAG (1975)
Originaltittel: Dog Day Afternoon
Regi: Sidney Lumet; manus: Frank Pierson (basert på en nyhetsartikkel av P.F. Kluge og Thomas Moore); foto: Victor J. Kemper; produksjonsdesign: Charles Bailey; klipp: Dede Allen; skuespillere: Al Pacino, John Cazale; Charles Durning, Chris Sarandon, Penelope Allen, Sully Boyar, Susan Peretz m.fl.; produsenter: Martin Bregman og Martin Elfand /// Oscar-nominasjoner: beste film, beste regi, beste originalmanus (vinner), beste mannlige hovedrolle (Pacino), beste mannlige birolle (Sarandon) og beste klipp
Sonny (spilt av Al Pacino) og Sal (John Cazale) forsøker å rane en bank, men det går ikke helt etter planen. For det første: De ankommer banken rett etter at pengetransport-bilen har vært der og hentet dagens pengebeholdning. For det andre, tredje, fjerde, femte, sjette osv.: Se filmen. Dette høres kanskje ut som en komedie eller farse, men beinhard sosialrealisme er et bedre uttrykk. Jeg kan avsløre såpass at ranet utvikler seg til en gisselsituasjon med både lokalt og føderalt politi involvert.
Al Pacino og John Cazale leverer strålende rolleprestasjoner i denne filmen som er basert på et sant bankran i 1972. Etterhvert som jeg blir bedre kjent med karakterene, føler jeg empati overfor dem, men ikke på en slik måte at jeg blir bitt av Stockholm-basillen.
Fun fact: Med unntak av en Elton John-låt, som høres fra en bilradio, finnes det ikke musikk i denne filmen. Jeg tror Regissør Sidney Lumet valgte dette virkemiddelet for å forsterke realismen i hendelsene.
14. EKSORSISTEN (1973)
Originaltittel: The Exorcist
Regi: William Friedkin; manus: William Peter Blatty (basert på hans roman av samme navn (1971)); foto: Owen Roizman; produksjonsdesign: Bill Malley; klipp: Norman Gay og Evan Lottman; originalmusikk: Jack Nitzsche; skuespillere: Ellen Burstyn, Max von Sydow, Lee J. Cobb, Kitty Winn, Jack MacGowran, Jason Miller, Linda Blair m.fl.; produsent: Willian Peter Blatty /// Oscar-nominasjoner: beste film, beste regi, beste adapterte manus (vinner), beste kvinnelige hovedrolle (Burstyn), beste kvinnelige birolle (Blair), beste mannlige birolle (Miller), beste foto, beste scenografi, beste klipp og beste lyd (vinner)
En koselig og smågørrete familiefilm om Satan og hans bosettelse i den 12 år gamle jenta Regan – samt om fader Karras’ og fader Merrins kamp om å drive djevelen ut av Regans kropp. Har du lyst på å lage barn etter å ha sett denne filmen, har du seriøst et problem. Neida. Joda.
Selv om filmen nærmer seg 50 år i alder, så er det fortsatt mulig å la seg skremme – iallfall vemme – av den. Men tempoet er betraktelig lavere enn lignende filmer fra det inneværende årtusen, så den gjengse ungdom i dag (filmen har i dag 15-årsgrense) vil nok synes den er satans kjedelig fordi den går så djevelsk sakte.
Scary fact: Filmen er kjent for sin bruk av såkalte “subliminale effekter” i form av en håndfull ultrakorte sekvenser som kun vises i løpet av én frame (1/25-sekund) – så fort at de fleste ikke legger merke til det. For min egen del, oppdaget jeg disse ved hjelp av pauseknappen på DVD-spilleren for 15 år siden.
Fun fact: Filmen er også kjent for dens bruk av (deler av) komposisjonen “Tubular Bells Part One” av Mike Oldfield. Den ble riktignok kun brukt under rulleteksten (end credits) og i en kort scene i begynnelsen av filmen – men dette var likevel nok til at albumet Tubular Bells gikk til topps på den britiske albumlista i 1974 og at 22 år gamle Mike Oldfield vant Grammy-pris i kategorien Best Instrumental Composition for “Tubular Bells – Theme from The Exorcist”. Det hører også med til historien at komposisjonen ble brukt i filmen mot Mike Oldfields viten og vilje.
13. ERASERHEAD (1977)
Regi: David Lynch; manus: David Lynch; foto: Herbert Cardwell og Frederick Elmes; produksjonsdesign: David Lynch; klipp: David Lynch; originalmusikk: David Lynch; skuespillere: Jack Nance, Charlotte Stewart, Allen Joseph, Jeanne Bates, Judith Roberts, Laurel Near, V. Phipps-Wilson m.fl.; produsent: David Lynch /// Oscar-nominasjoner: ingen
Alle som misliker David Lynchs filmer og tv-serier kan trygt styre unna hans debutfilm Eraserhead. Her er det mer enn nok av surrealistiske og svært forstyrrende scener ispedd et skittent industrielt soundtrack. Absolutt ingen fredagstaco-film! Jeg er sannelig usikker på når på døgnet, eller når i uka, eller når på året, det er gunstig å se denne kunstfilmen som, ifølge David Lynch selv, handler om en manns overveldende og altoppslukende frykt for å bli far. Sammen med Eksorsisten (#14 på denne lista) utgjør Eraserhead den perfekte prevensjonspakke i filmformat.
Jeg nærmest forguder David Lynch; og selv om ikke Eraserhead er min favoritt blant hans ti spillefilmer, så ser jeg jo filmspråklige trekk og varsler om det som senere skal komme av filmer og tv-serier fra Lynch – og som jeg ganske sikkert kommer tilbake til i senere omtaler på senere lister, på denne hjemmesiden.
Eraserhead er uten tvil hans aller dystreste og mest makabre verk. En film for viderekommende – og for folk med ekstrem tålmodighet. Jeg har ikke ekstrem tålmodighet, så det er sjelden jeg ser denne filmen i sin helhet, men derimot i småporsjoner (enkeltscener). Faktisk har jeg sett Eraserhead i sin helhet kun to ganger: Først på en kinovisning arrangert av Trondheim filmklubb søndag 4. februar 2001 kl. 1800, på Rosendal kino i Trondheim – i par med The Straight Story (1999) (av samme regissør) kl. 2100. (Disse to filmene representerer hver sin ende av den allmenne tilgjengelighetsskalaen blant David Lynchs filmer.) Så forsøkte jeg å vise denne filmen til min daværende kjæreste i 2007, men hun orket bare å se det første kvarteret. De fem øvrige kvarterene måtte jeg pent se for meg selv.
Forøvrig – i tilfelle noen ikke visste det (jeg visste det ikke før for cirka ti år siden): Jack Nance, han som spiller hovedrollen som Henry Spencer i denne filmen, er samme skuespiller som spiller rollen som tømmerhugger, hobbyfisker og sjakkekspert Pete Martell i David Lynch & Mark Frosts kultserie Twin Peaks (1990-91).
12. BØR BØRSON JR. (1974)
Regi: Jan Erik Düring; manus: Harald Tusberg (basert på romanen Bør Børson jr. (1920) av Johan Falkberget); foto: Sverre Bergli; klipp: Jan Erik Düring; originalmusikk: Egil Monn-Iversen; skuespillere: Rolv Wesenlund, Britt Langlie, Sølvi Wang, Tom Tellefsen, Rolf Sand, Alf Malland, Per Theodor Haugen m.fl.; produsent: Egil Monn-Iversen /// Oscar-nominasjoner: ingen
Det svakeste punktet med Jan Erik Dürings filmatisering av Johan Falkbergets roman om Bør Børson Jr., er lengden. Tre timer er litt voldsomt. Det hadde holdt med to. Noen vil vel kanskje hevde at Rolv Wesenlund og andre utenomtrønderske skuespilleres forsøk på snakke trøndersk, blir et så svakt punkt at det grenser til det pinlige, men der er jeg uenig. For det første, finnes ikke Olderdalen i virkelighetens Trøndelag (sett bort fra strøket Olderdalen i bydelen Ranheim i Trondheim, men det er selvsagt ikke det Johan Falkberget har siktet til i hans roman), så man har ingen “ekte” dialekt-målestokk å sammenligne med; og for det andre så blir det ofte hysterisk morsom, spesielt når Rolv Wesenlund åpner kjeften.
Og da er jeg ved det sterkeste punktet i filmen: Rolv Wesenlund, hans vesen og hans avleveringer av trønderske replikker, spesielt når han prøver seg på finere trondhjemsk. Wesenlund eier filmen så mye at jeg kan se gjennom fingrene at selve beretningen som berettes er av det tynne slaget og at de musikalske numrene blir for mange og langdryge etter mitt behag. Bør Børson jr. i Rolv Wesenlunds skikkelse er, med andre ord, “prima vare, sekunda ikke”.
11. SUPERMANN (1978)
Originaltittel: Superman
Regi: Richard Donner; manus: Mario Puzo, David Newman, Leslie Newman og Robert Benton (basert på karakterer fra tegneserien Superman (1938-) av Jerry Siegel (forfatter) og Joe Shuster (tegner)); foto: Geoffrey Unsworth, produksjonsdesign: John Barry; klipp: Stuart Baird og Michael Ellis; originalmusikk: John Williams skuespillere: Christopher Reeve, Margot Kidder, Gene Hackman, Marlon Brando, Ned Beatty, Jackie Cooper, Glenn Ford m.fl.; produsenter: Richard Lester og Pierre Spengler /// Oscar-nominasjoner: beste klipp, beste originalmusikk, beste visuelle effekter (vinner) og beste lyd
Siden superhelt-filmer i dag byr meg kraftig imot, hadde jeg neppe sett Supermann om filmen hadde blitt lansert i dag. I barndommen min, derimot, betydde superhelter mer for meg – spesielt Supermann. Og jeg kan jo ikke bare sette en strek over barndommen min. Den kriblende og til tider euforiske følelsen jeg hadde når jeg bevitnet Supermann redde verden fra onde skurker via tegneserie, tegnefilm eller spillefilm, må tas på alvor. Derfor får denne første filmen av totalt fire med Christopher Reeve som Supermann, komme inn i denne varmen som min topp 15-liste tilbyr.
10. OMEN (1976)
Originaltittel: The Omen
Regi: Richard Donner; manus: David Seltzer; foto: Gilbert Taylor; klipp: Stuart Baird og Ralph Kemplen; originalmusik: Jerry Goldsmith; skuespillere: Gregory Peck, Lee Remick, David Warner, Billie Whitelaw, Harvey Stephens, Patrick Troughton, Martin Benson m.fl.; produsent: Harvey Bernhard /// Oscar-nominasjoner: beste originalmusikk (vinner) og beste originale sang (“Ave Satani” (Goldsmith))
Se der, ja! Der var Satan igjen, gitt! Denne gangen bosetter han seg i en liten pjokk ved navn Damien. Sammenlignet med Eksorsisten (#14) er de sataniske ledetrådene mer subtile i Omen. Her er ingen oppkast, masturbasjon, vulgært språk eller overnaturlige, magiske hendelser – noe som kan plante en liten tvil hos seeren om at hendelsen kanskje kan forklares rasjonelt.
Men etterhvert som det skjer stadig styggere “uhell” med folk som er i Damiens nærvær, så kan dette ikke lenger skyldes tilfeldigheter. Ett av disse “uhellene” (som skjer mot slutten av filmen og som bl.a. involverer en lastebil) er fortsatt noe som er brent inn i hjernebarken min tredve år siden jeg så denne filmen i min ungdom. Kanskje ikke så rart at denne filmen fortsatt har 18-års aldersgrense her i Norge (og de fleste andre land).
Ikke bare Satan som er gjenganger her, men også regissør Richard Donner. Ikke visste jeg (før i dag) at Omen og Supermann (#11) er regissert av samme mann.
9. GUDFAREN (1972)
Originaltittel: The Godfather
Regi: Francis Ford Coppola; manus: Mario Puzo og Francis Ford Coppola (basert på romanen The Godfather (1969) av Puzo); foto: Gordon Willis; produksjonsdesign: Dean Tavoularis; klipp: William Reynolds og Peter Zinner; originalmusikk: Nino Rota; skuespillere: Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Richard S. Castellano, Robert Duvall, Sterling Hayden, John Marley m.fl.; produsent: Albert S. Ruddy /// Oscar-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi, beste adapterte manus (vinner), beste mannlige hovedrolle (Brando) (vinner), 3 x beste mannlige birolle (Caan, Duvall, Pacino), beste klipp, beste kostymedesign og beste lyd
En trivelig film om familien Corleone – med spesielt fokus på far Vito (Marlon Brando), eldstesønn Sonny (James Caan) og yngstesønn Michael (Al Pacino). Sammen finner de på mye ablegøyer og sprell rettet mot familiens uvenner. Det hender også at familiemedlemmene krangler med hverandre om forskjellige ting.
Flott skuespill, minneverdig scenografi og vakker italiensk musikk. Samt et brukbart manus. Disse er grunnene til at jeg liker denne filmen.
8. APOKALYPSE NÅ! (1979)
Originaltittel: Apocalypse Now
Regi: Francis Ford Coppola; manus: John Milius og Francis Ford Coppola (basert på romanen Heart of Darkness (1899) av Joseph Conrad); foto: Vittorio Storaro; produksjonsdesign: Dean Tavoularis; klipp: Lisa Fruchtman, Gerald B. Greenberg og Walter Murch; originalmusikk: Carmine Coppola og Francis Ford Coppola; skuespillere: Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Frederic Forrest, Sam Bottoms, Laurence Fishburne, Albert Hall m.fl.; produsent: Francis Ford Coppola /// Oscar-nominasjoner: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige birolle (Duvall), beste foto (vinner), beste scenografi, beste klipp og beste lyd (vinner)
Filmen skildrer en oppdiktet hendelse i den reelle Vietnamkrigen. Kaptein Willard (Martin Sheen) får som hemmelig oppdrag å reise noenlunde ubemerket fra Sør-Vietnam og inn i Kambodsjas regnskog, for å finne og terminere desertøren Oberst Kurtz (Marlon Brando) som har løsrevet seg fra sitt kompani og dannet sitt eget samfunn hvor han dyrkes som en gud. Spenningen ligger vel så mye i Willards reise langs den oppdiktede elva Núng som i den endelige konfrontasjonen med Kurtz.
Jeg liker filmen for dens bevaring av spenning hele filmen gjennom, samt dens storslåtte filming (fortjent Oscar for filmens sjefsfotograf Vittorio Storaro) og interessante skildringer av Vietnamkrigens absurditeter. Musikken (spesielt The Doors og Richard Wagner) er et annet uforglemmelig aspekt, og jeg kommer selvsagt aldri til å glemme filmens to mest kjente replikker: “I love the smell of napalm in the morning” og “The horror…the horror…”.
PS! Martin Sheens voice-over er tilgitt.
7. ALIEN: DEN 8. PASSASJER (1979)
Originaltittel: Alien
Regi: Ridley Scott; manus: Dan O’Bannon (basert på en fortelling av Dan O’ Bannon og Ronald Shusett); foto: Derek Vanlint; produksjonsdesign: Michael Seymour; klipp: Terry Rawlings og Peter Weatherley; originalmusikk: Jerry Goldsmith; skuespillere: Sigourney Weaver, Tom Skerritt, John Hurt, Veronica Cartwright, Harry Dean Stanton, Ian Holm og Yaphet Kotto; produsenter: Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill /// Oscar-nominasjoner: beste visuelle effekter (vinner) og beste scenografi
Ombord på romskipet Nostromo har mannskapet fått besøk av en utenomjordisk skapning, som bokstavlig talt har klamret seg fast i ett av besetningsmedlemmene under en mellomlanding på en måne (mens de er på vei tilbake til Jorden), og dermed er helvete løs. Eller for å være mer korrekt: Vesenet dør, men rekker å legge et egg i kroppen hos den uheldige astronauten. Det nyklekkede og raskt voksende avkommet er veldig flink til å gjemme seg, skremme mannskiten ut av besetningen og drepe dem én etter én. Men Ripley (og Jones, skipets katt) nekter å dø!
6. HJORTEJEGEREN (1978)
Originaltittel: The Deer Hunter
Regi: Michael Cimino; manus: Deric Washburn, Michael Cimoni, Louis Garfinkel og Quinn K. Redeker; foto: Vilmos Zsigmond; klipp: Peter Zinner; originalmusikk: Stanley Myers; skuespillere: Robert De Niro, Christopher Walken, John Cazale, John Savage, Meryl Streep, George Dzundza, Chuck Aspegren m.fl.; produsenter: Michael Cimino, Michael Deeley, John Peverall og Barry Spikings /// Oscar-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi (vinner), beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (De Niro), beste kvinnelige birolle (Streep), beste mannlige birolle (Walken) (vinner), beste foto, beste klipp (vinner) og beste lyd (vinner)
I Hjortejegeren fortelles den oppdiktede historien om tre kamerater som jobber i en stålfabrikk i Pennsylvania – og som blant annet jakter hjort i fritiden. Mike (Robert De Niro) og Nick (Christopher Walken) elsker samme kvinne, nemlig Linda (Meryl Streep) Plutselig blir de alle innkalt til militærtjeneste i Vietnam hvor de, som så mange andre amerikanske soldater i denne utmattende krigen, opplever traumatiske ting. Én av dem kommer hjem igjen hel, én kommer hjem lemlestet, mens én mister kontakten med virkeligheten og blir igjen i Vietnam. Den som kommer hjem hel, takler ikke det sivile livet – og han returnerer etterhvert til Vietnam for å prøve å finne han som ble igjen der.
Her får man medmenneskelig dramatikk og tragedier på løpende bånd – inkludert ubehagelige krigsscener, trekantdrama, posttraumatikk samt et fascinerende innblikk i selskapsleken russisk rullett.
5. GUDFAREN 2 (1974)
Originaltittel: The Godfather: Part II
Regi: Francis Ford Coppola; manus: Mario Puzo og Francis Ford Coppola (basert på romanen The Godfather (1969) av Puzo); foto: Gordon Willis; produksjonsdesign: Dean Tavoularis; klipp: Barry Malkin, Richard Marks og Peter Zinner; originalmusikk: Nino Rota; skuespillere: Al Pacino, Robert De Niro, Robert Duvall, Diane Keaton, John Cazale, Talia Shire, Lee Strasberg m.fl.; produsent: Francis Ford Coppola /// Oscar-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi (vinner), beste adapterte manus (vinner), beste mannlige hovedrolle (Pacino), beste kvinnelige birolle (Shire), 3 x beste mannlige birolle (De Niro (vinner), Strasberg, Michael V. Gazzo), beste scenografi (vinner), beste originalmusikk (vinner) og beste kostymedesign
Personlig mener jeg den andre installasjonen i Gudfaren-trilogien er den aller beste. Ettersom del 2 både er en forløper og oppfølger til del 1, får man her i sekk og pose: Her blir vi presentert for oppveksthistorien til mafiabossen Vito Corleone (spilt av Marlon Brando i del 1 og bl.a. spilt av Robert De Niro i del 2) og hans første ablegøyer. Parallelt får vi vite hvordan det går med Michael Corleone, som i slutten av del 1 overtok tronen i familiegeskjeften.
Gjennom 3 timer og 22 minutter (en halvtime lenger enn ener’n) blir man servert så mye familie- og bedriftsøkonomisk drama at det er vanskelig å komme med noen highlights her. (Sant å si er det såpass mange år siden jeg så filmen, at jeg ikke husker så mange detaljer annet enn magefølelsen jeg fikk av at toer’n er bedre enn ener’n. Eller forresten: Jo, jeg husker en hjerteskjærende scene i en fiskebåt på en innsjø. Den ble liggende i systemet i lang tid etterpå.)
4. BRENNPUNKT MARSEILLE (1975)
Originaltittel: French Connection II
Regi: John Frankenheimer; manus: Alexander Jacobs, Robert Dillon og Laurie Dillon; foto: Claude Renoir; produksjonsdesign: Jacques Saulnier; klipp: Tom Rolf; originalmusikk: Don Ellis; skuespillere: Gene Hackman, Fernando Rey, Bernard Fresson, Philippe Léotard, Ed Lauter, Charles Millot, Jean-Pierre Castaldi m.fl.; produsent: Robert L. Rosen /// Oscar-nominasjoner: ingen
Dette er den andre av totalt to filmer (den første: Bør Børson jr.) som har blitt innlemmet i denne topp 15-lista takket være strålende skuespill av hovedrolleinnehaveren. Brennpunkt Marseille er oppfølgeren til Brennpunkt New York (1971) som vant fem Oscar-priser, bl.a. for beste film, beste regi og beste mannlige hovedrolle (Hackman), og jeg kan avsløre med én gang at film nr. 1 ikke lyktes med med å få en plass på denne topp 15-lista – vel vitende om at jeg går mot strømmen. Det er ikke det at jeg synes dårlig om Brennpunkt New York: Jeg satte pris på politidetektiv Jimmy “Popeye” Doyles jakt på den franske narkotikasmuglerkongen Alain Charnier (spilt i begge filmer av Fernando Rey), men jeg setter enda større pris på Popeyes oppfølgerjakt på Frankrikes sørkyst.
Det kan godt hende at oppfølgeren lider av et noe svakere manus (som mange kritikere mener), men grunnen til at jeg setter større pris på Brennpunkt Marseille, er ene og alene Gene Hackmans enestående skuespill. Det er en skam at han ikke fikk en ny Oscar-nominasjon, så der hadde Academy of Motion Pictures Arts and Sciences mye å lære av Hollywood Foreign Press Association som nominerte Hackman til en Golden Globe-pris, som seg hørte og burde. Sov Academy-medlemmene under Hackmans heroin-scener?
Kan hende filmen led av det faktum at det gikk fire år mellom ener’n og toer’n og at “momentum” dermed ble borte, men det Gene Hackman presterer i rus- og avrus-scenene, er noe som gjorde et uutslettelig inntrykk på en ung filmtitter. Scenene hvor han som brautende og høykjeftet amerikansk gjestepoliti får store problemer både med både kulturen i fransk politi og kommunikasjonen med lokalbefolkningen (han forstår ikke fransk), er også stor skuespillerkunst.
3. MONTY PYTHON OG RIDDERNE AV DET RUNDE BORD (1975)
Originaltittel: Mony Python and the Holy Grail
Regi: Terry Gilliam og Terry Jones; manus: Graham Chapman, John Cleese, Eric Idle, Terry Gilliam, Terry Jones og Michael Palin; foto: Terry Bedford; produksjonsdesign: Roy Forge Smith; klipp: John Hackney; originalmusikk: Fats Waller; skuespillere: Graham Chapman, John Cleese, Eric Idle, Terry Gilliam, Terry Jones, Michael Palin, Connie Booth m.fl.; produsenter: Mark Forstater og Michael White /// Oscar-nominasjoner: ingen
En tullete og festlig historie satt til England i middelalderen – basert på legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Vi følger Arthur i hans oppdrag i å finne Den Hellige Gral, og på veien mot målet støter han på absurde utfordringer. Dette er crazy-komikk fra øverste hylle, og jeg kan forestille meg at komikersekstetten Mony Python, må ha ledd både under filming og hele veien til banken.
Humorperlene kommer tett og jevnlig på en snor gjennom alle seks kvarterene filmen varer, og jeg skal la være å skrive om detaljer om enkeltscener fordi det kan godt hende at jeg lager en egen liste om dette ved et senere tidspunkt. Jeg nøyer meg med noen stikkord: europeisk svale, afrikansk svale, flyvende kuer, trojansk hest, statsvitenskapelig debatt, morderkanin, Den Hellige Håndgranat, et kjøttsår, riddere som sier “Ni!”, en prins med avvikende seksualitet, et buskas, en sild, heksejakt, en trollmann og en dokumentarfotograf.
2. PROFETEN BRIANS LIV OG HISTORIE (1979)
Originaltittel: Monty Python’s Life of Brian
Regi: Terry Jones; manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin; foto: Peter Biziou; produksjonsdesign: Terry Gilliam; klipp: Julian Doyle; originalmusikk: Geoffrey Burgon; skuespillere: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones, Michael Palin, Terence Bayler m.fl.; produsent: John Goldstone /// Oscar-nominasjoner: ingen
Fire år etter Monty Python og ridderne av det runde bord, gir den britiske komikersekstetten ut en film hvis handling er satt ytterligere ett årtusen tilbake i tid. Profeten Brians liv og historie (fra 2004 heter den Life of Brian også her i Norge) er minst like hysterisk morsom, men den har i tillegg en religionskritisk brodd. Mange mente filmen er blasfemisk og gudsbespottende, og dermed ble filmen forbudt i flere land, deriblant Norge (men forbudet ble opphevet etter ni måneder og erstattet med 18-års aldersgrense) og Irland (hvor forbudet varte i åtte år). I Sverige (hvor filmen fikk tittelen Ett herrans liv) ble filmen markedsført med slagordet: “Filmen som är så rolig att den är förbjuden i Norge”. Men mange av de som ropte høyest, hadde ikke engang sett filmen. De hengte seg på et hylekor igangsatt av høyerestående personer i Den engelske kirke.
Personlig er jeg selvsagt enig med Mony Python selv, som hele tiden har hevdet at filmen ikke gjør narr av Gud eller Jesus, men heller setter et humoristisk søkelys på hvordan religion oppstår og på religionstilhengere som ikke evner å tenke selv, men som blindt og ukritisk følger massene. Brian Cohen, filmens hovedkarakter, blir født samme dag som Jesus – i en nabostall, og mye av filmen handler om hvordan Brian blir forvekslet med Jesus som den store messias. Brian får nemlig en tilhengerskare som han febrilsk prøver å bli kvitt (han har ingen ønske om å være noen messias eller noen som helst form for lederfigur).
Men det foregår mer enn messiasforvikling i denne filmen. Personlig liker jeg best konflikten mellom organisasjonene People’s Front of Judea (PFJ) og Judean People’s Front (JPF) som begge er mer opptatt av å krangle med hverandre enn å kjempe mot deres felles fiende (romerne). I tillegg er hele prosessen med korsfestelsen en svært fornøyelig affære. Av enkeltscener, synes jeg den med den offentlige steiningseremonien (med John Cleese som seremonileder), den om latinsk rettskriving og den hvor en romersk soldattropp gjennomsøker bygningen hvor PFJ (eller var det JPF?) har gjemt seg, er de aller mest fornøyelige og som jeg oftest vender tilbake til på YouTube. Av skuespill, er det regissøren selv, Terry Jones, som imponerer meg mest i sin rolle som Brians mor.
Og sist, men ikke minst, har denne filmen en ekstra prikk over i-en som ikke den foregående Monty Python-filmen hadde, nemlig en minneverdig sang (som fort ble en klassiker), nemlig “Always look on the bright side of life”, skrevet og fremført av Eric Idle. En storartet avslutning på en storartet film.
1. FLÅKLYPA GRAND PRIX (1975)
Internasjonal tittel: The Pinchcliffe Grand Prix
Regi: Ivo Caprino; manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino, Kjell Syversen og Remo Caprino; foto: Charles Patey; klipp: Ivo Caprino; originalmusikk: Bent Fabricius-Bjerre; skuespillere (stemmer): Frank Robert, Kari Simonsen, Toralv Maurstad, Rolf Just Nilsen, Harald Heide-Steen jr., Helge Reiss, Henki Kolstad, Per Theodor Haugen og Wenche Foss; forteller: Leif Juster; produsent: Remo Caprino /// Oscar-nominasjoner: ingen
Heldigvis kan jeg ha mine egne regler her på frodedahl.com. Jeg vet jeg er i mindretall når jeg klassifiserer Flåklypa Grand Prix som spillefilm. De fleste filmkjennere, i hvert fall i Skandinavia*, vil kreve skuespillere for at slikt begrep kan brukes – og dermed putte denne i kategorien animasjonsfilm (eller enda mer presist: dukkefilm). Men jeg tar den likevel inn i spillefilmvarmen fordi man har med et manus å gjøre. Her er en dramatisk handling med planlagte og instruerte bevegelser og replikker – med andre ord: Det foregår et spill selv om ikke skuespillere er involvert. Jeg velger, og jeg er slett ikke alene om dette, å ikke betrakte animasjon som en egen filmsjanger, men heller som en filmteknikk (som kan brukes i flere sjangre).
*) Interessant nok: I det engelske språket opererer man med begreper som narrative films og fictional films (og hvis de er over én time lange: feature films), og i disse inkluderes animasjonsfilmer (selv om animasjonsfilmer har to egne Oscar-priskategorier – som kanskje sier mer om holdningene innenfor amerikansk filmindustri om animasjonsfilmer som noe barnslig og dermed mindreverdig). Så kanskje, uten at jeg har sjekket alle verdens språk, er skillet mellom spillefilm og animasjonsfilm et særskandinavisk fenomen.
Anyway! Tilbake til Flåklypa Grand Prix: Jeg ble presentert for denne filmen tidlig i min barndom og har sett den 10-15 ganger siden, spesielt i forbindelse med jul når NRK og TV2 har vekslet om å vise den. Dessverre har jeg aldri sett den på kino (jeg var ikke født da den hadde kinopremiere i 1975), men jeg kan forestille meg at det suget jeg kjenner i magen under bilrace-sekvensen vil føles enda heftigere i en kinosal.
Hadde Amandaprisen eksistert i 1975 (den ble lansert ti år senere), så er jeg 100 % sikker på at Flåklypa Grand Prix hadde vunnet prisen for beste film, beste foto og beste musikk. Den sistnevnte ville dermed gått til den danske komponisten Bent Fabricius-Bjerre (som døde i juli 2020, 95 år gammel) som i Norge allerede var kjent for å lage musikk til Olsenbanden-filmene. I denne filmen egner hans fortryllende og fengende toner seg godt til handlingen og til å beskrive de underlige skruene i persongalleriet.
Det sistnevnte skal selvsagt Kjell Aukrust ha hovedæren for ettersom han er Flåklypa-universets skaper og forfatter, men mye ære må også gå til Ingeborg Riser som modellerte dukkene vi ser i filmen, Ivo Caprino (og hans crew) som levendegjorde dem med bevegelser – og ikke minst et knippe norske stjerneskuespillere som levendegjorde dem med stemmer.
Sykkelreperatøren og oppfinneren Reodor Felgen, og hans hjelpere Solan og Ludvig; oljesjeiken Ben Redik Fy Fazan og hans assistent Emmanuel Desperados; samt originaler som Hallstein Bronskimlet, Roger Jurtappen, Ollvar O. Kleppvold, Jostein Kroksleiven og enkefru Stengelføhn-Glad, er alle karakterer jeg har blitt glad i opp gjennom årene. Kanskje pinnsvin/moldvarp-hybriden Ludvig spesielt.
Og det er nesten like spennende hver gang jeg ser filmen, hvem av Reodor Felgen m/assistentene Solan og Ludvig (Norge), Rudolf Blodstrupmoen m/assistent Mysil Bergsprekken (Norge), Ronnie Medel-Svensson (Sverige), Jimmy McQuick (Irland), Heinrich von Schnellfahrer (Tyskland), Ruffino Gassolini (Italia) og Carlos Fandangio (Argentina) som vinner det avsluttende bilracet.
Flåklypa Grand Prix er en fascinerende, morsom, spennende og etterhvert fartsfylt film som jeg mener er den beste som er blitt laget på 1970-tallet. Men så kan det hende at min oppfatning er farget av oppveksten min og at jeg var lettpåvirkelig som barn, så det er ikke 100 % sikkert at denne filmen hadde tronet helt øverst på denne topp 15-lista dersom jeg hadde oppdaget filmen nå i mitt middelalderske liv – men kanskje bare 98 % sikkert. Jeg mener, filmen har ikke tapt seg nevneverdig i mine øyne og ører, i løpet av de ca. 40 årene som er gått siden jeg så filmen første gang.
Denne lista ble publisert 4.–18. august 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Nesten på lista (i kronologisk rekkefølge):
Brennpunkt New York (William Friedkin, 1971)
A clockwork orange (Stanley Kubrick, 1971)
Tyrkisk konfekt (Paul Verhoeven, 1973)
Papillon (Franklin J. Schaffner, 1973)
Stikket (George Roy Hill, 1973)
Gjøkeredet (Milos Forman, 1975)
Taxisjåføren (Martin Scorsese, 1976)
Reisen til julestjernen (Ola Solum, 1976)
Star Wars - Stjernekrigen (George Lucas, 1977)
Drømmekvinnen 10 (Blake Edwards, 1979)