Topp 15 The Beach Boys-låter

Det aller første produktet som The Beach Boys ga ut.

27. november 1961 ble det gitt ut en single med tittelen Surfin', fremført av en ukjent guttekvintett fra Hawthorne i Los Angeles, bestående av de tre brødrene Brian (19), Dennis (16) og Carl Wilson (14); deres søskenbarn Mike Love (20) samt Al Jardine (19) som gikk i samme klasse som Brian Wilson på Hawthorne High School. Ved utgangen av 1961, hadde singelen solgt i ca. 40 000 eksemplarer – noe som på det høyeste holdt til 75. plass på den amerikanske singlelista (Billboard Hot 100).

Fire år senere (1965) kom det sjette bandmedlemmet inn i bildet: Bruce Johnston (født i Illinois, oppvokst i bydelene Brentwood og Bel-Air i Los Angeles), startet med å være vikar for Brian Wilson på konserter (fordi Brian heller ville jobbe i studio), men ble fra 1967 offisielt og juridisk innlemmet i The Beach Boys, som dermed ble en sekstett frem til Dennis Wilson døde i en drukningsulykke i 1983. Dennis fikk dermed ikke oppleve bandets fjerde og siste nummer 1-single i USA: Kokomo (1988). De tre øvrige er: I Get Around (1964), Help Me, Rhonda! (1965) og Good Vibrations (1966).

Resten av Beach Boys-historien kan bl.a. leses om i deres Wikipedia-artikkel. En mini-gjennomgang samt noen ord om mitt forhold til bandet, er å finne på 24. plass på lista “Topp 50 musikkartister”. Herunder følger en omtale av de femten Beach Boys-låtene jeg personlig synes er best, iallfall nå per 12. november 2021:

 
 

15. “SUNSHINE”

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av Bruce Johnston
Fra albumet Keepin’ The Summer Alive (1980)

1980-tallet ble et dystert tiår for The Beach Boys sett bort fra en viss kjempehit i 1988. Alle tre albumene de ga ut ble slaktet, noe jeg i stor grad kan forstå. Men enkelte solgløtt slapp gjennom det mørke skydekket, blant dem “Sunshine” som jeg har som en liten guilty pleasure: En enkel gladlåt både musikalsk og tekstuelt, som jeg synes er svært fengende. Hemmeligheten ligger nok i ståltrommene og den smittsomme “dam-di-dam-di-dam”-koringen.

“She can make you feel so fine / Like to love her all the time / It's the reason / I'm a-pleasin' my sunshine / dum-di-dam-di-dam”

 

14. “SURF’S UP”

Skrevet av Brian Wilson (musikk) og Van Dyke Parks (tekst)
Produsert av The Beach Boys
Opprinnelig tiltenkt det kansellerte albumet Smile (1967)
Omsider utgitt på albumet Surf’s Up (1971)

Teksten på denne låta er sannsynligvis den mest komplekse som finnes på en Beach Boys-utgivelse. Mike Love skal visstnok ha sagt at han ikke aner hva den handler om. Så er den også skrevet av lyrikeren Van Dyke Parks som i 1966/67 ble hyret inn for for å skrive tekstene på låtene til Smile (planlagt utgitt i 1967), et album som ikke ble realisert (inntil Brian Wilson ga ut Brian Wilson Presents Smile i 2004 og The Beach Boys ga ut The Smile Sessions i 2011). Materialet de hadde spilt inn for Smile, ble i stedet brukt på de påfølgende seks albumene, fra og med Smiley Smile (1967) til og med Surf’s Up (1971) hvis tittelspor ble siste gang bandet brukte musikk fra det forlatte Smile-prosjektet.

Jeg har aldri reflektert over hva teksten handler om. Det eneste jeg har visst lenge, er at den ikke handler om surfing. I forbindelse med research til denne lista, kom jeg over en uttalelse av Brian Wilson himself om at sangen handler om en mann i en konsertsal som plutselig får en åpenbaring og blir frelst. Spenstige saker, altså.

Nei, grunnen til at jeg liker låta er ikke teksten, men de mange ukonvensjonelle musikalske elementene, kronet av en himmelsk vakker coda (haleheng): Det siste minuttet er rett og slett “pure bliss”. I 2004 blir det forøvrig kjent at codaen er basert på “Child is father of the man”, en vraket låt fra det vrakede albumet Smile.

Analyser dette:

“A diamond necklace played the pawn / hand in hand some drummed along / oh, to a handsome man and baton / A blind class aristocracy / Back through the opera glass you see/ the pit and the pendulum drawn / Columinated ruins domino”

 

13. “LITTLE BIRD”

Skrevet av Dennis Wilson og Steve Kalinich
Produsert av The Beach Boys
Fra albumet Friends (1968)

Det første minuttet er ganske pent, men det er i det andre at spennende ting begynner å skje. Det er fordi Brian Wilson begynner å røre ved det. Ifølge tekstforfatter Steve Kalinich, skal Brian ha stått for komposisjonen av det andre minuttet, men at han avsto fra å bli kreditert for låta fordi han ville “hjelpe sin lillebror”. Det er celloene som introduserer den spennende delen, etterfulgt av banjoen (som tidvis også kan høres i bakgrunnen i det første minuttet) og selvfølgelig: vokalharmoniene. I likhet med låta “Surf’s up” (#14), brukes her deler av Smile-vrakgodset “Child is father of the man”. Etter to minutter er hele greia over. Fuglen har fløyet.

Men det er også en ørret involvert i sangen, og den har et viktig budskap:

“The trout in a shiny brook / gave the worm another look / and told me not to worry about my life”

 

12. “ISN’T IT TIME”

[Singleversjonen]

Skrevet av Brian Wilson, Mike Love, Joe Thomas, Jim Peterik og Larry Millas
Produsert av Brian Wilson
Første gang utgitt på singelen Isn’t It Time (2012)
Første albumutgivelse: Fifty Big Ones (2012)
Originalversjon: That’s Why God Made the Radio (2012)

50 år, 10 måneder og én dag. Dette er tidsspennet mellom The Beach Boys’ første og siste single. Debutsingelen Surfin’ (1961) når ikke opp til denne topp 15- lista, men det gjør definitivt svanesingelen Isn’t It Time (2012), hvor de fire gjenværende bandmedlemmene Brian Wilson (70), Mike Love (71), Al Jardine (69) og Bruce Johnston (69), synger harmonier av samme kvalitet som i de gylne år – muuuuuuuuligens ved hjelp av autotune, men uten at det skjemmer innspillingen nevneverdig. Det viktigste er at hele kvartetten er med, og at de høres inspirerte ut.

Låta er den andre av to singler fra deres siste album That’s Why God Made the Radio (2012), som kom som en (positiv) overraskelse for mange Beach Boys-fans ettersom det hadde gått 20 år etter deres forrige album. Albumet fikk stort sett positiv mottakelse fra både fans og kritikere, så jeg regner med de fleste ble lettet over at det kritikerslaktede albumet Summer in Paradise (1992) likevel ikke ble bandets sorti. Med albumet That’s Why God Made the Radio og singelen Isn’t It Time kunne Wilson/Love/Jardine/Johnston avslutte karrièren med rak rygg og hevet hode.

“Isn’t it time” er en sommerlig gladlåt hvor man oppfordres til å ikke grave seg ned i nostalgi, men heller omfavne dagen på samme måte som man gjorde i sin ungdom:

“Isn't it time we danced the night away / How about doing it just like yesterday”

 

11. “IT’S ABOUT TIME”

Skrevet av Carl Wilson, Dennis Wilson, Bob Burchman og Al Jardine
Produsert av The Beach Boys
Fra albumet Sunflower (1970)

“It’s about time” er den mest rockete låta strandguttene har utgitt (med et lite forbehold ettersom det fortsatt er ca. 50 låter (av totalt drøyt 400) jeg ennå ikke har hørt), og det er på mange måter befriende å høre de ellers så prektige gutta gå litt ut av sine svigermoderlige skall. De tre energiske og gitartunge minuttene går unna så altfor fort med yngstebror Carl Wilson (23) på hovedvokal. Han synger om det å være berømt artist, at nå får det være nok av selvopptatthet og selvforherligelse (samt inntak av kjemiske substanser, som det klart hintes til), og at det er på tide å finne tilbake til den autentiske og ekte artisten man en gang var.

“I used to blow my mind sky high / searching for the lost elation / Little did I know the joy I was to find / in knowing I am only me”

 

10. “BABY BLUE”

Skrevet av Dennis Wilson, Gregg Jakobson og Karen Lamm
Produsert av The Beach Boys og Jeff Guercio
Fra albumet L.A. (Light Album) (1979)

En smektende vakker kjærlighetsballade med passende forsiktig orkestrering og vokalharmonering – fremført av Dennis, fire år før hans død. Etter albumet Holland i 1973, var det lenge mellom lyspunktene. Dette er utvilsomt ett av dem. Det eneste jeg har å utsette med denne, er at den er altfor kort.

“I hold you in my dreams tonight / hold you 'til morning light”

 

9. “CALIFORNIA SAGA: CALIFORNIA”

Skrevet av Al Jardine
Produsert av The Beach Boys
Fra albumet Holland (1973)

Tredje og siste del av låttrilogien California Saga ombord på albumet som er oppkalt etter den nederlandske regionen som det ble innspilt i. Den oppløftende country/shuffle-låta med masse deilige vokalharmonier, er skrevet av Al Jardine, men av en eller annen grunn overlatt til Mike Love for å synge. (I denne videoen fra 2016, viser Jardine at han er i full stand til å synge sin egen låt.)

Teksten er like trivelig som det musikalske arrangementet og inneholder en rekke California-referanser, bl.a. Monterey, Morro Bay, Big Sur og Salinas Valley – og til John Steinbecks roman Øst for Eden (1952). Denne skal definitivt runge over stereoanlegget neste gang jeg er på roadtrip i California. (Forrige gang jeg var på roadtrip i California, i 2010, var min interesse for The Beach Boys på et lite utviklet stadium.)

“Have you ever been down Salinas way / where Steinbeck found the valley / and he wrote about it the way it was / in his travelin's with Charlie”

 

8. “LET THE WIND BLOW”

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av The Beach Boys
Fra albumet Wild Honey (1967)

En harmonisk, men samtidig inderlig og ektefølt kjærlighetsballade. Nydelig harmonert av Brian, Carl og Mike. Men det som skiller denne fra andre kjærlighetserklæringer fra The Beach Boys, er det nokså unike pianoakkompagnementet som både har en melodisk og rytmisk rolle i denne lille sommerbrisen av en komposisjon.

“But don't take her out of my life / Please keep her a part of my life”

 

7. “WILD HONEY”

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av The Beach Boys
Fra albumet Wild Honey (1967)

Frem til oktober 1967, ble The Beach Boys sett på som prektige gutter som de fleste svigermødre kunne like, men da singelen “Wild Honey” ble gitt ut (to måneder før albumet av samme navn), så var det nok mange svigermødre som fikk teen i vrangstrupen. Her ble de presentert for et uvanlig røft, sexy og småskittent lydbilde i rock/soul/r&b-terrenget. Piano, bongotrommer, orgel og en ulende Electro-Theremin preger innspillingen sammen med en kjærlighetssyk Carl Wilson på vokal. Heftig og fengende. Nesten opphissende.

“With all the other stud bees / buzzing all around her hive / she singled me out / single handed took me alive”

 

6. “CALIFORNIA GIRLS”

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av Brian Wilson
Fra albumet Summer Days (And Summer Nights!!) (1965)

Den beste introen i hele Beach Boys-katalogen finner man på denne låta utgitt i juli 1965. Men det som kommer etter 26-sekundersmerket er også av høy musikalsk kvalitet. I bandets fire første år (1961-1965), handlet mesteparten av låtene deres om sommer, sol, strandliv, surfing, jenter og biler. I “California girls” er alle de vellykkede elementene som ga unggutta fra Hawthorne, CA, suksess, på plass: Velklingende vokalharmonier, en lystig melodi og en tekst som hyller ungdommeligheten, denne gangen i form av unge kvinner.

Teksten virker tilsynelatende simpel og rettfrem, men det finnes en del Beach Boys-nerder der ute (på nettet) som diskuterer seg imellom hvorvidt California-jentene blir hyllet eller disset i låta – eller ingen av delene. Det som er sikkert er at i strofene utenom refrenget, blir jenter fra alle kanter av De forente stater hyllet for sine særegne kvaliteter: east coast girls, west coast girls, southern girls, northern girls og midwest girls. Hyllingen blir ledsaget av et refreng hvor Mike Love proklamer at han “wish they all could be California girls”.

Dette åpner for to tolkninger: Er ikke California-jentene gode nok? Eller er California-jentene inkludert i begrepet “west coast girls”? Hvis sistnevnte, blir jo budskapet det jeg personlig, og majoriteten av Beach Boys-fans tror, nemlig at alle amerikanske jenter er diggbare på litt forskjellige måter, og at jeg-personen ønsker at alle kunne bo i California.

Noe annet hadde egentlig vært merkelig. Hvorfor skulle Mike Love og resten av strandgutta synge nedsettende om unge kvinner i California? Det strider både mot all fornuft og mot budskapet i mange andre Beach Boys-låter.

“East coast girls are hip / I really dig those styles they wear / and the Southern girls with the way they talk / they knock me out when I'm down there”

 

5. “HEROES AND VILLAINS”

[The Smile Sessions-versjonen]

Skrevet av Brian Wilson (musikk) og Van Dyke Parks (tekst)
Produsert av Brian Wilson
Fra albumet The Smile Sessions (innspilt: 1966-1967; utgitt: 2011)
Originalversjon: Smiley Smile (1967)

“Heroes and villains” er strandguttenes “Bohemian rhapsody”: En komplisert komposisjon hvor det hele tiden skjer noe nytt og uventet (inkludert flere temposkifter) – og hvor det hele gjøres med kreativitet, vitalitet og lekenhet. (Vel, når jeg tenker meg om, er det selvsagt motsatt: “Bohemian rhapsody”, utgitt åtte år senere, er Queens svar på “Heroes and villains”*).

Låta så offentlighetens lys for første gang 24. juli 1967 da den ble utgitt som den andre singelen fra det kommende albumet Smile (den første singelen: “Good Vibrations”). Men som alle musikkhistorie-kjennere vet: Smile ble kansellert og aldri utgitt. Det nærmeste man har vært en realisering av albumet, er en nyinnspilling i 2004 (Brian Wilson Presents Smile, utgitt av Brian Wilson) og en rekonstruksjon i 2011 (The Smile Sessions, utgitt av The Beach Boys).

Singelversjonen (originalversjonen) fikk sitt albumhjem på Smiley Smile (1967), et album hvis halvparten av materialet er nedstrippede (les: underproduserte) versjoner av låter som egentlig skulle på det havarerte Smile. Singelversjonen med dens varighet på 3:39 er så absolutt kjempegod, men jeg foretrekker likevel den 1:13 lengre versjonen som var tiltenkt Smile og som først 44 år senere ble utgitt på The Smile Sessions, der spor 1-19 er en rekonstruksjon av hvordan Smile ville ha hørtes ut dersom den hadde blitt utgitt back in the days. Den lengre versjonen er identisk med den originale singelversjonen bortsett fra at den inneholder musikalske elementer (inkludert tekst) som ble vraket fra singelversjonen.

Men uansett versjon, er det, i likhet med “Bohemian rhapsody”, en stor fornøyelse å kose seg med “Heroes and villains”. Teksten, som visstnok handler om amerikansk historie og hvordan urbefolkningen er blitt behandlet i løpet av nasjonsbygningen oppgjennom årene, er litt for komplisert for meg å henge med på, men det spiller ingen rolle. Jeg koser meg åkkesom. Dette er The Beach Boys (og Brian Wilson spesielt) på sitt aller mest kreative. Det gikk sakte men sikkert nedover med kreativiteten (og platesalget) etter dette, selv om de fortsatte å utgi pop-perler innimellom.

*) For å rydde all tvil blant mine lesere til side: Jeg betrakter “Bohemian rhapsody” som et enda mer kreativt produkt enn “Heroes and villains”. Begrunnelsen for det, kommer jeg tilbake til i en fremtidig Queen-liste.

“Fell in love years ago / with an innocent girl / from the Spanish and Indian home / Home of the heroes and villains”

 

4. “GOOD VIBRATIONS”

[The Smile Sessions-versjonen]

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av Brian Wilson
Fra albumet The Smile Sessions (innspilt: 1966-1967; utgitt: 2011)
Originalversjon: “Good Vibrations” (single, 1966) / Smiley Smile (1967)

Dersom man har en time å slå ihjel, kan man lese Wikipedia-artikkelen om “Good vibrations”. Jeg kan ikke huske å ha lest en så lang og detaljert Wikipedia-artikkel om noen annen låt. Og det er jo ikke så rart at artikkelen er lang. Låta er en bauta i populærmusikkens historie og fortjener all den spalteplass den har fått i millioner av medier. Ovenfor sammenlignet jeg “Heroes and villains” med “Bohemian hapsody”, men det var med “Good vibrations” at The Beach Boys for første gang brøt de fleste popkonvensjoner.

For å sitere musikkmagasinet Sound on Sound (et sitat som er gjengitt i nevnte Wikipedia-artikkel): “In short, if there's an instruction manual for writing and arranging pop songs, this one breaks every rule”. Personlig synes jeg The Beach Boys tok konvensjonsbruddet ett skritt videre på den påfølgende singelen “Heroes and villains”, men det betyr ikke at jeg ikke synes “Good vibrations” er kompleks nok. Det er alltid nye detaljer å oppdage hver gang jeg hører låta.

Komposisjon er én ting, den er kompleks nok. Instrumentering er annen: Kombinasjonen av cello og Electro-Theremin var sannsynligvis aldri brukt før i popsammenheng, iallfall ikke på en så dominerende måte. Sammen med cembalo, hammondorgel, munnspill, piano, gitar, bassgitar, kontrabass, diverse slagverk og – selvfølgelig – bandets unike vokalharmonier, blir sluttproduktet en eufoni av velklang. Jeg skulle ønske jeg levde og var i 20-årene (tiåret hvor man er mest mottakelig for ny musikk) i 1966, for da kunne jeg selv ha vært blant de forbløffede musikkonsumentene.

Komplekst, men likevel fengende nok til at den nådde førsteplass både i Storbritannia og Samveldestatene (USA), mens i Norge nådde den andreplass som best (i uke 51 og 52; begge ukene slått av “No Milk Today” med Herman’s Hermits). Og fengende nok til at den innehar fjerdeplass på denne topp 15-lista, men jeg må presisere (som jeg også har gjort ovenfor) at det er den utvidete versjonen på The Smile Sessions (2011) jeg foretrekker fremfor den originale singleversjonen fra 1966.

Originalen klokker inn på 3:35, mens versjonen som etter planen skulle havne på det kansellerte albumet Smile (1967), er 40 sekunder lengre: De første 2:49 er identiske, men så kommer det et bridge-parti (mellomspill) som ikke er å høre på originalen. Og rosinen i pølsa: Den rekonstruerte Smile-versjonen eliminerer et irritasjonsmoment ved originalen, nemlig den altfor plutselige fade-outen: I 2011 får endelig Beach Boys-fans verden over høre “fortsettelsen” av låta. Den har fortsatt fadeout, men den er utsatt med hele 25 (!) sekunder – til alle Beach Boys-fans store forlystelse.

“I love the colorful clothes she wears / and the way the sunlight plays upon her hair / I hear the sound of a gentle word / on the wind that lifts her perfume through the air”

 

3. “SLOOP JOHN B.”

Tradisjonell folkesang; arrangert av Brian Wilson
Produsert av Brian Wilson
Fra albumet Pet Sounds (1966)

Uke 17-26 i 1966 var The Beach Boys’ gylne periode på den norske singlelista (VG-lista). I ni uker på rad erobret de førsteplassen: De fire første ukene med “Barbara Ann” (fra albumet Beach Boys Party! (1965)), og de fem neste med “Sloop John B.”. (Det var forøvrig The Beatles som brøt The Beach Boys’ seiersrekke i uke 27, med singelen “Paperback Writer”.) Og i uke 20 var det sågar dobbelt Beach Boys på toppen av VG-lista, med “Barbara Ann” på førsteplass og “Sloop John B.” på andreplass.

(Fun fact: The Beach Boys hadde tre nr. 1-singler på VG-lista: “Barbara Ann” og “Sloop John B.” i 1966 samt “Cottonfields” i 1970. Alle tre er coverlåter!)

“Sloop John B.” er opprinnelig en bahamisk folkesang med ukjent opphavsperson, og den har hatt ulike titler oppgjennom årene, bl.a. “Histe up the John B. sail”, “Wreck of the John B.”, “I wanna go home” og “John B. sails”. (Sloop betyr slupp på norsk og er en type seilbåt, mens John B. er tydeligvis navnet på en slupp.) Første innspilling ble gjort av Cleveland Simmons Group i 1935, men det var The Kingston Trios utgivelse i 1958 som inspirerte Al Jardine som igjen overtalte Brian Wilson til å lage et arrangement. Så stor tiltro hadde de til sin egen versjon at de likesågreit slapp låta som førstesingle i forkant av bandets magnus opus Pet Sounds. Den er forøvrig den eneste coverlåta på albumet. Med tiden er The Beach Boys’ versjon blitt den mest kjente av alle de 51 som per dags dato er listet opp på sangens Wikipedia-artikkel.

Hovedgrunnen til at jeg digger The Beach Boys’ “Sloop John B.” er vel ingen godt bevart hemmelighet. Den er den samme som hovedgrunnen til at jeg liker mange andre av bandets låter, nemlig deres merkevare nr. 1: vokalharmoniene. Og på denne innspillingen sitter de som spikret på himmelen. Jeg nyter av verdensmesterne.

“We come on the sloop John B / my grandfather and me / Around Nassau town we did roam”

 

2. “YOU’RE SO GOOD TO ME”

Skrevet av Brian Wilson og Mike Love
Produsert av Brian Wilson
Fra albumet Summer Days (And Summer Nights!!) (1965)

Med denne låta hadde The Beach Boys vunnet VM i vokalharmoni i 1965, dersom det hadde fantes et slikt mesterskap. Og da skader det heller ikke med en eggende rytme som ledsager harmoniene gjennom hele det 131 sekunder (altfor) korte sporet som handler om en fyr som ikke kan fatte og begripe hvor heldig han vært med å kapre drømmedama. Høydepunktet er vokalkontrastene i refrenget mellom den dype “bom-bom-bom” og den lyse “la-la-la” – og med en forelsket Brian Wilson i midten. And I love it! Love it!

“I know your eyes / are not on the guys / when we're apart / You're so true to me / How come you are?”

 

1. “KOKOMO”

Skrevet av Mike Love, Terry Melcher, Scott McKenzie og John Phillips
Produsert av Terry Melcher
Fra soundtrack-albumet Cocktail (diverse artister, 1988)
Også utgitt på Still Cruisin’ (1989)

Men The Beach Boys var ikke død! Mange hadde avskrevet dem på 80-tallet og betraktet dem som falmende stjerner uten noe mer relevant å bidra med på popscenen. Heller ikke Brian Wilson hadde særlig tro på prosjektet lenger, og han var da heller ikke innblandet i innspillingen av “Kokomo”. Men han har i intervjuer uttalt at han synes “Kokomo” er en fremragende låt, og at han unnet Al Jardine, Bruce Johnston, Mike Love og Carl Wilson all suksess. Låta ble nemlig bandets fjerde og siste nr. 1-single i hjemlandet (Billboard Hot 100) – 22 år etter den forrige listetoppen (“Good vibrations” i 1966).

Ingen annen låt polariserer Beach Boys-fansen slik “Kokomo” gjør. Mange hater den, mange elsker den, noen er nøytrale eller likegyldige. Jeg tilhører dem som elsker den. Dypt og inderlig. For meg er dette den ultimate sommerlåt, fylt til randen av varme og harmoni. Herlige vokalprestasjoner av hele kvartetten (Brian Wilson var som sagt ikke med, mens Dennis Wilson døde fem år tidligere), både vokalharmoniene som Al Jardine, Bruce Johnston, Mike Love og Carl Wilson er sammen om når de ramser opp sommerparadisene Aruba, Jamaica, Bermuda, Bahama, Key Largo og Montego – men også nydelige solovokaliseringer av Mike (versene) og Carl (i siste halvdel av refrenget). På toppen av det hele, er låta krydret med smektende saksofon og deilige ståltrommer.

Selve Kokomo er visstnok et fiktivt paradis, eventuelt et hemmelig ett, som kun The Beach Boys vet om hvor ligger (i så fall ligger det i Florida Keys, hvis vi skal tro det Mike Love synger i første vers). Et utested i Trondheim (på det nordøstre hjørnet av Fjordgata og Nordre gate) er oppkalt etter låta, så en prosent av tankene mine streifer faktisk innom Trondheim hver gang jeg hører “Kokomo”.

“Ooh, I want to take you down to Kokomo / We'll get there fast and then we'll take it slow”

 

Denne lista ble publisert 12.–26. november 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Ti andre godbiter fra “The Silver Years” (1961-1965):

Ti andre godbiter fra “The Golden Years” (1966-1972):

Ti andre godbiter fra “The Bronze Years” (1973-2012):

 

Spotify-spilleliste:
“The Beach Boys – Topp 15 (+30)”
Låtene på topp 15-lista i stigende rekkefølge – etterfulgt av de 30 øvrige godbitene i kronologisk rekkefølge.