Med denne lista rangerer jeg de fem beste TV-seriene på strømmetjenesten HBO Nordic, som jeg har sett og avsluttet i løpet av 2017. (Med avsluttet mener jeg enten å ha sett ferdig en hel TV-serie eller en hel sesong.) Dette betyr med andre ord at lista inneholder serier som er utgitt atskillig tidligere enn 2017 - men som har ligget tilgjengelige på HBO Nordic i løpet av 2017 – og som jeg ikke har sett før. Jeg konsumerte totalt seks serier til fulle (dvs. samtlige sesonger og episoder) i løpet av 2017, som altså innebærer at én av dem faller utenfor denne lista. Ikke fordi den var dårlig, men simpelthen fordi fem serier var enda bedre.
NB! Denne lista er en “reprise” fra min gamle hjemmeside. Jeg republiserer den nå for å oppnå en slags kontinuasjon til den kommende lista (23. - 27. mars): “Topp 5 strømmeserier i 2018” (som åpner opp for flere strømmetjenester enn HBO).
Serieskaper: Tom Kapinos; utgivelsesår: 2007-2014 (sju sesonger); denne omtalen gjelder: alle sesongene
Store deler av sommerferien 2017 gikk med på å konsumere de 84 halvtime-lange episodene om Henry James Moody (spilt av David Duchovny), atskillig bedre kjent under navnet "Hank" Moody. Vi møter ham første gang som 36-åring og tar farvel med ham som 43-åring etter syvende og siste sesong. Første episode starter med at han kommer flyttende (sammen med samboer og datter) fra New York City til Los Angeles for å komme nærmere Hollywood-miljøet. Han er nemlig forfatter av yrke og skriver både romaner og filmmanus. Allerede fra første episode begynner problemene å tårne seg opp for vår kjære kompis: Én ting er skrivesperre, en annen er alkoholisme (og annen rusmisbruk) - og en tredje ting er hans uttømmelige sex-appetitt - spesielt rettet mot yngre kvinner. Spesielt det sistnevnte er jo noe verken samboer eller datter synes noe særlig om for å si det mildt. Kombinasjonen skrivesperre, alkohol og sex med yngre kvinner (og i ett tilfelle: altfor ung kvinne) gjør at han stadig blander seg inn i problematiske situasjoner - som også inkluderer lovens lange arm.
Joda, man kan godt peke bryskt med den moralske pekefinger over hans forkastelige (og noen ganger kriminelle) livsførsel; men for oss som ser på, blir det ofte veldig bra underholding av det. I tillegg til Hank, blir man også godt kjent med Karen (Hanks samboer), Rebecca (Hanks datter som vi i løpet av serien får følge fra hun er 12 år til 20 år), Charlie Runkle (Hanks manager med sterkt varierende suksess både i business og på privaten), Marcy (Charlies kone, ex-kone og atter kone) og i tillegg en rekke snodige og eksentriske karakterer - og selvsagt: Hanks uttallige erobringer (som oftest one-night-stands, men noen ganger mer langvarige).
De fem første sesongene er de beste. Her klarer manusforfatterne å finne på nye plots og vendinger - samt interessante karakterer. Sesong 6 er en nedtur, en langdryg affære uten særlig originalitet. Store deler av syvende og siste sesong er heller ikke noe jeg kommer til å huske, men serien avsluttes med to meget gode episoder, så slutten er både verdig og tilfredsstillende. Natascha McElhone som Hanks samboer Karen, blir jeg møkka lei av ganske tidlig i serien. Hun trekker ned totalopplevelsen i hver eneste sesong. Dette skyldes nok en kombinasjon av dårlig manusarbeid og begrensede skuespillerprestasjoner. Den bikarakteren som trekker totalopplevelsen opp er utvilsomt Charlie Runkle (Hanks manager). For en herlig type! En skallet mann som i første sesong er 45-ish, så dette er nok han jeg identifiserer meg mest med og heier mest på.
Konklusjon: "Californication" var en morsom og underholdende TV-opplevelse for meg, med karakterer man ble glad i. Det fantes sikkert verre måter å slå ihjel tid på i løpet av sommerferien 2017.
Serieskapere: David Benioff og Daniel Brett Weiss; utgivelsesår: 2011-2017 (sju sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1-7
Opprinnelig var jeg fiendtlig innstilt til denne serien fordi fantasy-sjangeren aldri har appellert til meg i mitt voksne liv (jeg elsket "Narnia"-serien da jeg var barn, men da visste jeg ikke bedre). Men når man jobber som lærer på videregående skole, så registrerer man jo at det snakkes om visse serier, og jeg synes det er viktig å sette meg inn i hva kidsa er opptatt av. Så i løpet av en kjedelig onsdag kveld i august, bestemte jeg meg for å se denne serien på trass.
Å si at jeg ble hektet er en overdrivelse, men jeg ble imponert over hvor godt håndverk denne serien er. Storslått, mektig, intens, flotte visuelle effekter og god musikk. Historiene som blir fortalt er ikke alltid like engasjerende for meg (maktkamper mellom diverse familier og slekter har aldri interessert meg nevneverdig), men overraskelsene, vendingene og spenningstoppene var mange nok til at jeg gledet meg til påfølgende episode. Alle 67 episodene ble derfor slukt på tre uker, og jeg ser fram til den åttende og avsluttende sesongen som etter planen skal komme i 2019.
Kort om handlingen: Et fiktivt univers med hovedkontinentene Westeros og Essos. Syv kongedømmer. Flerfoldige familier krangler om makt både eksternt og intern: Lannister-, Stark- Tyrell- og Targaryen-klanen for å nevne fem. Og nord for Muren truer nifse og ondskapsfulle vesener man helst ikke vil sitte sammen med ombord på et rutefly fra Høybuktmoen til Gardermoen. I løpet av de syv sesongene blir man servert rikelige mengder vold av ulikt slag (ultravold, voldtekstvold, torturvold, henrettelsesvold, vold i nære relasjoner, vold i fjerne relasjoner, gladvold m.m.) og like selvsagt masse sex og nakenhet. Av og til blir det for mye vold - og jeg må spørre som Dumdum Boys gjorde til Knutsen & Ludvigsen: "Er det nødvendig å være så sint?". Voldsorgier er jeg absolutt ingen tilhenger av, så det trekker totalopplevelsen ned.
Av karakterene jeg har blitt mest glad i kan nevnes Jorah Mormont (bildet), Tyrion Lannister, Daenerys Targaryen og Jon Snow – mens de to jævligste typene må sies å være Joffrey Lannister og Ramsay Bolton - fy faen, for noen ekle sadister! På kvinnesiden må nevnes Cersei Lannister og Melisandre ("The Red Woman") – for noen motbydelige bitches! (Dog sistnevnte forbedret sin oppførsel mot slutten av serien, mener jeg å huske). Den som derimot har hatt aller sterkest inntrykk på meg gjennom sin karisma og tilstedeværelse er Tywin Lannister (i Charles Dances skikkelse). En skikkelig jævelfant, men en liten porsjon av meg heiet på han likevel fordi han eide hele PC-skjermen min til fulle hver gang han var på.
Konklusjon: "Game of Thrones" er mektige og intense saker, har høy produksjonskvalitet, men unødvendig mye vold etter min smak. Og av og til så blir det så uforutsigbart at det blir forutsigbart. Men jeg gleder meg som en unge på påskeaften, til den aller siste sesongen.
Serieskapere: Graham Gordy og Michael D. Fuller; utgivelsesår: 2016 (én sesong)
Mac Conway (spilt av Logan Marshall-Green) kommer hjem fra Vietnam-krigen til sin kone Joni (Jodi Bafour) i Memphis. Han sliter med å få seg jobb fordi ingen vil ansette ham. Han blir nemlig ikke behandlet som en helt i lokalsamfunnet, derimot som en morder: I Vietnam var han nemlig innblandet i en landsby-massakre som det ble skrevet mye om i amerikansk presse. Da skulle man kanskje tro at man fikk rede på hva som egentlig skjedde ved hjelp av flashbacks i løpet av de åtte episodene, men serieskaperne velger en original vri som jeg ikke skal avsløre.
Det jeg derimot kan avsløre, er at han etterhvert får et jobbtilbud – som leiemorder. Etter mye om og men, tar han jobben. Han får egentlig ikke noe annet valg. Serien dreier seg dermed mye om hvordan leiemordertilværelsen er, og om hvordan Mac tar vare på kona si opp i alt elendigheten han vikler seg inn i. Det som gir et ekstra piff til historien, er at det ganske raskt viser seg at Joni har vært utro mens Mac var i Vietnam.
Utrolig nok ble denne serien kansellert etter én sesong. Men heldigvis avslutter ikke episode 8 med en cliffhanger, så man går ikke rundt og er irritert etter serieslutt. Slutten er av det vakre og poetiske slaget. For meg var det lett å få sympati for både Mac og Joni. Også bikarakterene Buddy (en leiemorder-kollega) og "The Broker" (oppdragsgiveren) portretteres på en glimrende måte av sine skuespillere (henholdsvis Damon Herriman og Peter Mullan). Dette var en spennende og gripende serie - hvor voldsscenene (i motsetning til Game of Thrones) er redusert til de nødvendigste - og ellers er tempoet nokså lavt og man rekker å bli godt kjent med karakterene.
Serieskapere: Damon Lindelof og Tom Perrotta; utgivelsesår: 2014-2017 (tre sesonger); denne omtalen gjelder: alle sesongene
I løpet av ett sekund skjer det utrolige: 2 % av verdens befolkning forsvinner plutselig i løse luften. Tilbake står de 98 % etterlatte. De sørger, blir sinte og frustrerte og forsøker å finne en mening med alt. Nye kulter og religioner oppstår. Folk blir gale. Iallfall i Mapletown, New York, hvor vi møter politikonstabel Kevin Garvey Jr. (spilt av Justin Theroux) og hans dysfunksjonelle familie. Lenge ser det ut til at Kevin er den eneste med fornuften i behold, men etterhvert begynne vi å ane uråd på hans vegne også. Han lurer på om han begynner å bli gal (det hjelper ikke med en far som ser ut til å ha mistet kontakten med virkeligheten), og vi kan ikke gi han svar. For som tilskuer får man vite akkurat like lite som Kevin og man får den samme ekle følelsen som han.
Seriens andre hovedperson er Nora Durst (Carrie Coon) som opplever å miste både mann og begge barna i den mystiske forsvinningen, kalt "The Departure". Hun nekter å gi etter for de nyreligiøse kreftene og tviholder på vitenskapen, men også hun kommer i tvil og blir etterhvert så desperat at hun tyr til ukonvensjonelle metoder. Men det er ikke før sesong 3 før hun flipper ut. De to første er hun ganske fornuftig selv om hun har det veldig vondt. I tillegg til Kevin og Nora møter vi en rekke andre personer som er villig til å gå langt for å få svar på hva som egentlig skjedde og på hvordan leve livet videre. Her bør nevnes de personene som er tilknyttet den nyreligiøse kulten "Guilty Remnant" - samt utvalgte innbyggere i småbyen Jarden (kalt "Miracle" etter at det blir klart at ingen av byens 9261 innbyggere ble rammet av "The Departure").
"The Leftovers" er en av de mest spennende og forunderlige tv-seriene jeg har sett. Og ikke minst: én av de mest originale når det gjelder spenningsoppbygging, fortellerteknikk og episodestruktur. Man vet aldri hvor man havner hen etter hver åpningsvignett. Over 28 episoder fordelt på tre sesonger fortelles historier om det å være menneske og det å drives fremover av håp. I tillegg serveres det rikelige mengder mystikk og uforklarligheter. Fascinerende, vondt og vakkert fra Lindelof & Perrotta.
Serieskapere: Mark Frost og David Lynch; utgivelsesår: 1990-2017 (tre sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 3
Originalserien "Twin Peaks" fra 1990/91 (som besto av 30 episoder fordelt på to sesonger) avsluttet blant annet med replikken: "I'll see you again in 25 years". Og 26 år senere får vi Twin Peaks-fans endelig valuta for ventetiden. (Det ekstra året skyldes markedskrefter utenfor Frost & Lynchs kontroll.) Den første tredjedelen av "Twin Peaks" (1990/91) var konstruert som en detektivserie hvor et mord skulle oppklares, mens i de to siste tredjedelene tok gradvis det mystiske, overnaturlige, uforklarlige og absurde overhånd. Det var neppe mange som hundre prosent forsto hva som skjedde da episode 30 ebbet ut med en av de heftigste cliffhangerne i tv-historien.
"Twin Peaks: The Return" tar på mange måter opp tråden fra originalserien, men på mange måter ikke. Flere av skuespillerne fra 1990/91 er også med her i 2017-versjonen. Noen har tålt tidens tann bedre enn andre, men det var åkkesom hyggelig å se dem igjen (det var nesten som å møte på famlie og slektninger man ikke har møtt på et kvart århundre). Men heldigvis har Mark Frost & David Lynch ikke valgt å spille for mye på nostalgiske strenger. De viser her evne til fornyelse, bl.a. ved å utvide handlingsuniverset til andre steder i USA, f.eks. Las Vegas og Sør-Dakota.
De som likte den mystiske og uforklarige siste tredjedelen av originalserien, har nok storkost seg gjennom de 18 nye episodene som ble kringkastet i mai-september 2017. For her er det nok å henge hjernebarken i. Jeg tror det bare er to personer i hele verden som sitter med nøkkelen til å forstå absolutt alt som hender: Mark Frost og David Lynch. Heller ikke hovedrolleinnehaver Kyle MacLachlan forstår alt, noe han har uttalt i intervjuer. Og apropos Kyle MacLachlan: I et svært persongalleri, så er det likevel han som har aller mest å gjøre blant skuespillerne: Han spiller nemlig tre roller: "The Good Cooper", "The Bad Cooper" og Dougie Jones (en familiefar som synes å ha mistet alle minner). Og det er helt klart som "Bad Cooper" MacLachlan briljerer aller mest. For en herlig ondskapsfull skapning!
Så hva skjer egentlig i "Twin Peaks: The Return"? Ikke godt å si. Her er det mange parallelle fortellinger som fortelles, og ikke alle blir fortalt kronologisk og/eller fullstendig. Og så må vi huske på at vi har med David Lynch å gjøre. Hvilket betyr at mange hjernekalorier går med på å finne ut hva som skjer i den "virkelige" verden - og hva som skjer i én eller flere drømmeverdener. Å få full glede av denne serien krever et åpent sinn, og det er slettes ingen ulempe å være David Lynch-fan i utgangspunktet - noe jeg er til fulle.
Vil jeg anbefale denne serien til andre enn David Lynch-fans? Vel... Til de utålmodige mediekonsumenter som krever en fullstendig forståelig fortelling fortalt på tradisjonelt og kronologisk vis: NEI! VIK UNNA! Men til de tålmodige og tolerante som ønsker noe komplett annerledes og originalt - noe som bryter konvensjoner og tradisjonelle oppskrifter: Ja, da anbefaler jeg denne på det varmeste! MEN: Det er en stor fordel å ha sett originalserien fra 1990/91 ettersom mange løse tråder fra den blir tatt opp igjen her i 2017-serien.
Selv om to-tre episoder gikk litt unødvendig tregt, så ble jeg atter en gang forført, forbløffet, forundret og fascinert av Twin Peaks-universet. Ventetiden mellom hver mandag sommeren 2017, var til tider uutholdelig! Jeg er så glad for at Frost & Lynch fikk helt frie tøyler her - og at David Lynch tok seg tid til å regissere samtlige 18 episoder (i motsetning til originalserien hvor han regisserte seks av 30). For det er iallfall 100 % sikkert: Det finnes ingen make til denne serien. Dette er fullstendig annerledes enn noen annet der ute, iallfall i HBO- og Netflix-verden.
Til slutt vil jeg fremheve episode 8. For meg et sant mesterverk i filmkunst! Den kan faktisk ses på som en "stand-alone"-episode - et slags sidespor til hovedserien som kan ses uten å ha så mye kjennskap til de foregående episodene (og de etterfølgende). Den bør nytes på storskjerm og med storlyd! Jeg takker Mark Frost & David Lynch for "Twin Peaks" generelt, og sesong 3, episode 8 spesielt!
[Oppdatering, 22. mars 2019: Sesong 3 ble nominert til ni Emmy-priser; derav fem for hele sesongen generelt (beste regi; beste manus; beste produksjonsdesign; beste makeup; beste hairstyling) – og fire for episode 8 spesielt (beste foto; beste redigering; beste lyd; beste lydeffekter). Ufattelig nok, vant den ingen!]
Denne lista ble opprinnelig publisert på min gamle hjemmeside 16.–20. januar 2018. Den ble republisert i perioden 18.–22. mars 2019.