Topp 5 høydepunkter i sommerferien 2022

Sommerferien (inkl. sommeravspaseringen) i 2022 varte i 37 dager – eller 53 hvis jeg teller med helgedagene. Første feriedag: fredag 24. juni. Siste feriedag: mandag 15. august.

Overnattinger:

  • 25 i Trondheim (Sjetnmarka, hos mamma)

  • 6 i Træna (Husøy, hos tante)

  • 4 i London (Tophams hotel, sammen med Tor Erik)

  • 4 i Berlin (Mercure Hotel Berlin Wittenbergplatz, sammen med Tor Erik)

  • 3 i Joensuu (Hammaslahti, hos pappa)

  • 2 over Østersjøen (Silja Line, Stockholm-Helsinki t/r);

  • 2 i Oslo (Comfort Hotel Xpress Central Station)

  • 2 i Folldal (Tor Eriks hytte, sammen med Tor Erik)

  • 1 i Örebro (Scandic Grand Örebro)

  • 1 i Bodø (Scandic Havet)

  • 1 i Ullensaker (Park Inn by Radisson Oslo Airport Hotel West, sammen med Tor Erik)

  • 1 i Stjørdal (Radisson Blu Hotel Trondheim Airport)

Topp 5 høydepunkter:

 
 

5. PÅ OPPDAGELSESFERD MED ATB

Når jeg er i Trondheim, tar jeg en del buss – både fordi jeg må og fordi det er morsomt. AtB, selskapet som styrer kollektivtilbudet i Trøndelag, har i år gjort et sjenerøst genistrek, nemlig å utvide takstsone A til også å gjelde nabokommunene Melhus og Stjørdal. Dette betyr at man f.eks. kan ta buss fra Trondheim til Værnes (35 km) for samme pris som innenfor Midtbyen (kr. 42 for enkeltbillett, voksne; eller 294 kroner for ukesbillett som jeg hadde kjøpt).

En slik mulighet kunne jeg ikke la løpe fra meg, så onsdag 10. august, av pur moroskap og eventyrlyst, tok jeg linje 70 fra Strindheim til Stjørdal – og tilbake igjen. Denne bussruten går hovedsaklig langs gamle E6; og på sin ferd gjennom Malvik kommune – og langs Trondheimsfjorden – kunne jeg fryde meg over å reise innom spennende holdeplasser som Sjølyst, Vikhammer, Naustkleiva, Midtsandan, Blåhammaren, Hommelvik stasjon, Smeplassen og Gjevingsåsen før Trondheim lufthavn og Stjørdal stasjon. Dette var på mange måter en mimretur tilbake til barndommen: Mange av disse stedene har jeg knapt nok vært siden nye E6 ble bygd på 1990-tallet.

Straks nr. 70 var kommet tilbake til Trondheim, hadde jeg lyst på mer: Jeg satte meg på linje 75 fra Trondheim sentralstasjon og reiste med den alle 26 kilometrene til endeholdeplassen Spongdal. På ferden dit (via eksotiske holdeplasser som Killingdal, Biologen, Høvringen, Brænne, Folafoten, Flakkråa, Klefstadhaugen, Øverbylykkja, Hegsnippen, Fortuna, Karosserifabrikken og Berg bedehus) ble jeg forbløffet over hvor stort Byneset egentlig er – og hvor idyllisk det ser ut der (med unntak av den grå og triste endeholdeplassen ved den gamle og falleferdige Spongdal skole). Byneset er en bydel jeg besøker gjennomsnittlig hvert syttende år, så dette var i sannhet en oppdagelsesreise.

På Spongdal steg jeg ombord linje 77 som tok meg – via Leinstrand og Klett – til Heimdal stasjon, med den flotte utsikten over Gaulosen (den delen av Trondheimsfjorden som skiller kommunene Trondheim og Skaun).

Så morsomt syntes jeg Byneset-turen med linjene 75 og 77 var, at jeg likesågreit gjentok turen tre dager senere, men denne gangen motsatt vei (Heimdal-Spongdal-Trondheim S.) – og denne gangen med mamma!

 

4. BRIGHTON AND HOVE

Det var faktisk min reisekompis Tor Eriks idé å dra på dagstur til Brighton for å se fotballkamp. Jeg skriver “faktisk” fordi Tor Erik er langt fra den mest fotballinteresserte av oss. Under vårt London-opphold i midten av juli, gikk det opp for Tor Erik at det foregikk en forballturnering i England, kalt Europamesterskapet i fotball, kvinner. Han lurte på hvor Norge skulle spille sin neste gruppespillkamp mot Østerrike. Jeg svarte Brighton, som bare ligger sju mil sør for London, og han lurte på om jeg tenkte det samme som ham. Jeg undersøkte togtider og kampbilletter, og vips dro vi sørover mot badebyen dagen etter.

Vi holdt en relativt lav profil i og utenfor Falmer stadium, til daglig hjemmebanen til Premier League-klubben Brighton & Hove Albion. Ikke bare hadde de norske landslagsjentene skjemt oss ut med braknederlaget (0-8) mot vertsnasjonen fire dager tidligere, men vi var også omringet av østerrikske fans. Det ble et nytt pinlig tap for “Gresshoppene”, denne gangen 0-1 mot et lag med langt færre stjernespillere.

Heldigvis var det langt triveligere å vandre i Brighton sentrum. Jeg har oppdaget nå i ettertid at vi faktisk så vidt var innom Hove også (Brunswick Road), men mesteparten av tiden vandret vi langs beachen i Brighton – pluss at vi drakk øl på The Bootlegger og spiste heftig kebabmiddag på Antep Doner House – før vi toppet alt sammen med å oppsøke Brighton Dome, bygningen hvor ABBA vant Eurovision Song Contest 48 år tidligere.

Det var varmt i været og svært mye folk i gatene denne lørdagen (15. juli), så jeg fikk kanskje et litt for hektisk førsteinntrykk av Brighton. Kanskje vender jeg tilbake dit senere på en tirsdag formiddag når det er litt mindre folksomt. Men det var morsomt at vi fant på denne impulsturen. På mine ca. 15 turer til England, er dette første gangen jeg har vært utenfor London. Det var jaggu på tide.

 

3. BERLINMUREN

Det er ikke mye igjen av den 106 km lange betongmuren (av totalt 155 km fysisk avsperring) som stengte Vest-Berlin inne i Øst-Tyskland i perioden 1961-1989 – og som delte Berlin i to halvdeler. Ett av de lengste fragmentene av genuin berlinmur som fremdeles ikke er revet, finnes langs Bernauer Strasse (ved Berlin Nordbahnhof). Her får besøkende (gratis) anledning til å gå langs 1,4 km med “ingenmannsland”, sonen mellom indre og ytre mur hvor 140 mennesker ble bekreftet omkommet (som oftest skutt av grensevakter) i fluktforsøk fra øst mot vest.

Langs denne sonen er det med ujevne mellomrom, stilt opp en rekke informasjonssøyler med tekst, bilder og kart som dokumenterer dette mørke kapittelet i tysk historie – samt et minnesmerke (bildet) med bilder over personer som døde i fluktforsøk. Jeg husker fortsatt ganske godt åpningen (og rivingen) av Berlinmuren da jeg var 13 år gammel, men det å være der, gå langs, se og ta på betongmuren, er ganske annen opplevelse.

Det tok meg en time å gå gjennom alt (fredag 22. juli) og forsøke å fordøye alle inntrykk, som slett ikke var lett. Én ting er at en strengt bevoktet og livsfarlig mur satte begrensninger på Øst-Berlins geografiske bevegelsesfrihet; noe helt annet (og som jeg ikke hadde tenkt så mye på før), er at familier og slektninger ble splittet og frarøvet muligheten å treffe hverandre i 28 år.

 

2. TRONDHEIM RÅDHUS (PRIVAT OMVISNING)

Sommerferiens nest største personlige høydepunkt kom sent: onsdag 10. august. Da fikk jeg en privat omvisning i Trondheim rådhus av Håkon, en kompis fra studentårene på NTNU og som jeg fremdeles har ujevnlig kontakt med, og som nå jobber i staben til kommunedirektøren (eller rådmannen som enkelte nostalgikere fremdeles vil kalle det). Jeg har jo bodd i Trondheim i 25 år av mitt liv (1977-2003), men jeg har aldri satt mine føtter innenfor denne oransje murbygningen (ferdigbygget i 1896) som var en del av Norges Tekniske Høgskole (NTH, en forløper til NTNU) fram til den ble omregulert til rådhus (kommunehus) fra 1929.

Så da han inviterte meg til sin arbeidsplass 10. august (etter først å ha møtt meg og to andre kompiser på Dromedar kafé kl. 0700 om morgenen), kunne jeg ikke la anledningen fly fra meg. Det var med en viss ærefrykt jeg ble tatt med til spennende rom som bystyresalen, formannskapssalen og ordførerens kontor – samtidig som Håkon fortalte om husets liv og daglige virke. Jeg kunne trygt konstantere at innsiden av rådhuset ser like flott ut som det utsiden gir et hint om. Dette ble en flott og nesten overveldende opplevelse. Takk, Håkon!

 

1. ABBA VOYAGE

Bildet viser en lykkelig Frode Dahl utenfor ABBA Arena i Queen Elizabeth Olympic Park nordøst i London, torsdag 14. juli kl. 2305. I posen har han merchandise, nærmere bestemt en t-skjorte med påskriften “ABBA Voyage – a concert like no other”.

Man behøver langt fra å være ABBA-fan for å være enig i den påstanden. Den er faktisk en objektiv sannhet. Aldri tidligere, er det laget en konsert av denne typen og med denne teknologien – som får hologrammer til å fortone seg som helleristninger. Man må rett og slett se det for å tro det. Jeg hadde iallfall store problemer med å se virkelighetsforskjell på de digitale ABBA-medlemmene anno 1977, og det analoge timannsbandet til venstre på scenen.

I starten av konserten, under åpningslåten “The visitors”, ble jeg faktisk mer skremt enn begeistret. Det var direkte nifst å ikke være i stand til å se forskjell på digitale og analoge artister på scenen. Men etterhvert ble forferdelsen byttet ut med ellevill henrykkelse. Jeg la også bak meg lysten og evnen til å lete etter visuelle feil, digitale “glitcher”, som kunne avsløre abbatarenes falskhet. Jeg henga meg fullstendig til entusiasmen, euforien og ekstasen som jeg delte med 2999 andre mennesker, inkludert min reisekompis Tor Erik, i ABBA Arena, en bygning som er spesialbygd til å huse konsertserien ABBA Voyage, som hadde premiere i mai, og som i første omgang skal holde det gående daglig til neste mai (2023).

“Dette er den beste konserten jeg har vært på!”, ropte Tor Erik til meg straks etter at siste låt, “The winner takes it all”, hadde ebbet ut og ABBA anno 2022 entret scenen (var det dem, eller var også dette digitale versjoner?) under overstrømmende jubel fra publikum. Det er vanskelig å være uenig med Tor Erik, som ikke kan sies å være en stor ABBA-fan, i dette. Jeg var i furore, og det var lett å tilgi ABBA for at de verken spilte “Money, money, money”, “Take a chance on me”, “I have a dream” eller “Super Trouper” (og heller ikke min favoritt “The day before you came”, men den har nok begrenset masse-appell, så det er egentlig forståelig).

Hele moroa (inkl. leie av tomt, bygging av ABBA Arena, anskaffelse av digital teknologi (fra selskapet Industrial Light & Magic); lønning av bl.a. musikere, lys- og lydteknikere, animasjonfilmskapere, foajéarbeidere (inkl. bartendere) og vakter; koster ABBA nærmere to milliarder (!) kroner. Hver kveld hanker de inn billettinntekter på 2-3 millioner kroner (5-6 millioner på lørdager og søndager ettesom det er to konserter disse dagene), så det vil ta dem omtrent to år å tjene inn pengene (som de tross alt har tatt fra egen lomme) – noe som ikke er noe problem. ABBA Voyage kommer til å gå sin seiersgang ved Pudding Mill Lane (som nærmeste togstasjon heter), med utsolgte konserter helt frem til april 2026 når kontrakten for tomteleie går ut og området skal omgjøres til boligfelt (men i skrivende stund er det “kun” lagt ut billetter til mai 2023).

Anyway: Denne turen til London, som Tor Erik og jeg kun foretok grunnet ABBA Voyage, var verdt hvert eneste pund! Om jeg vil tilbake og se konserten på nytt (spesielt hvis setlisten blir oppdatert med én, flere eller alle de nevnte savnede låter)? Dumt spørsmål.

Og til de av mine lesere som lurer på om de skal ta turen til Pudding Mill Lane i nærmeste fremtid? Ikke nøl! Et tips: Kjøp såkalte dansegulv-billetter (ståplasser). Der kommer man nærmere magien – pluss at prisen (ca. 50 pund) er det halve av sitteplassene. Og dessuten: Det er umulig å holde seg sittende gjennom hele konserten.

ABBA spilte: The visitors / Hole in your soul / SOS / Knowing me, knowing you / Chiquitita / Fernando / Mamma mia / Does your mother know / Eagle / Lay all your love on me / Summer night city / Gimme! Gimme! Gimme! (A man after midnight) / Voulez-vous / When all is said and done / Don’t shut me down / I still have faith in you / Waterloo / Thank you for the music / Dancing queen / The winner takes it all.

 

Denne lista ble publisert 24.–28. august 2022 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Andre høydepunkter (i kronologisk rekkefølge):

  • Örebro
    Mye kluss med SJ gjorde at det ble en ufrivillig overnatting i en overraskende fin by (spesielt borgen i sentrum).

  • Byvandring i Stockholm
    En vakker by å vandre i når sola skinner.

  • Joensuu
    Hyggelig å treffe pappa og annen slekt i sørøstre Finland.

  • Træna
    Besøk hos tante + Trænafestivalen med NATO-sjef Jens Stoltenberg som største stjerne.

  • 9-euro-billetten
    For bare 9 euro, kan man kjøre så mye buss, trikk, t-bane og regiontog man vil i hele Tyskland en hel måned. Et godt klimavennlig tiltak som gjelder både tyskere og utlendinger, men kun i sommermånedene (i første omgang).

  • Tiergarten
    Den store byparken i sentrum av Berlin. Stor nok – og tettvokst nok – til å gå seg vill i.

  • DDR-museet
    Fenomenet Øst-Tyskland (DDR) har alltid fascinert meg. Dette muséet hadde kommet på topp 5 dersom det ikke hadde vært ubehagelig fullt. Har lyst til å vende tilbake hit senere, men da tidlig på dagen.

  • Mutter Hoppe
    En sjarmerende drikke- og spisested nær Alexanderplatz hvor man kan nyte husmannskost, som f.eks. fårikål – eller iallfall den tyske ekvivalenten av fårikål.

  • Byblos Restaurant Berlin
    En libanesisk restaurant i særklasse.

  • Tempelhofer Feld
    Frem til 2008 ett av tre lufthavner i Berlin. I dag brukes det 3,5 km² store området til offentlig rekreasjon. En fascinerende og underlig følelse å kunne vandre fritt og lovlig på taksebaner og rullebaner (to stk. med en lengde på 2,1 og 1,8 km).

  • Hyttetur i Folldal
    Alltid trivelig i Tor Eriks hytte – spesielt når han står for matlagingen (noe han gjør hver gang).

  • Rammstein-konsert
    60 000 tilskuere (ny personlig rekord) på Bjerke travbane fikk se (og kjenne varmen av) et mektig pyroshow og høre ganske fet musikk.

  • Frokosten på Park Inn by Radisson Hotel Oslo Airport West
    Ett av de mest varierte frokosttilbudet jeg har vært borti i mitt reiseliv.

  • Hos mamma i Lykkmarka
    De tre siste ukene av sommerferien var preget av lav puls hos mamma i lycliga gatan (Lykkmarka) i Sjetnmarka i Trondheim. Min nevø Simon Cornelius, stakk også innom ved flere anledninger.

  • Pub-til-pub i Trondheim
    25 utesteder, 25 alkoholenheter – sammen med Trond, Marko og Anne-Sofie. Et dyrt og tåpelig påfunn. Men moro.

  • Romantica, Ranheim
    En overraskende sjarmerende restaurant i Ranheim. Takk til Thomas som tok meg med dit.

  • Arctic Race, siste etappe
    Jeg er langt fra noen sykkelsport-fan, men artig å se tv-bildene fra siste etappe, som gikk fra Trondheim, via Trondheims omegn (Byneset, Skaun, Melhus og Klæbu) og tilbake til Trondheim igjen,