Topp 5 svenskspråklige spillefilmer

En spillefilms nasjonalitet bestemmes offisielt av hvilke(t) land produksjonsselskapet/-selskapene holder til, uavhengig av hvilket land regissøren kommer fra eller hvilke(t) språk som snakkes i filmen. Av denne grunn, kan jeg ikke kalle lista “Topp 5 svenske spillefilmer”, for jeg ønsker nettopp å fokusere på spillefilmer hvor svensk er det primære språket, altså filmer hvor minst 50 % av dialogen er på svensk.

Jeg har sett anslagsvis 30-40 filmer i denne kategorien, men bare 16 av dem har jeg en imdb-rating på. Det vil si at jeg på filmdatabasen Internet Movie Database har registrert filmen med en skår på en skala fra 1 (dårligst) til 10 (best). De øvrige filmene er det så lenge siden jeg har sett, at jeg ikke husker hvor gode/dårlige de er – iallfall ikke nøyaktig nok til å sette en imdb-skår. Men 16 holder i massevis som grunnlag for en topp 5-liste. Her er mine fem favorittfilmer blant dem med svensk som hovedmål.

PS1. Turist (internasjonal tittel: Force Majeure) (2014) og The Square (2017) – begge med Ruben Östlund som regissør – er filmer hvor svensk har en dialogandel på under 50 % (i den førstnevnte filmen snakkes det mest norsk, mens i den sistnevnte ødelegger dansk, engelsk og svensk for hverandre slik at ingen av dem kommer over 50 %), med andre ord ikke nok til å være valgbar for denne lista. Begge filmene hadde vært sterke kandidater, bare så det er nevnt.

PS2. Guldbaggen er Sveriges svar på Oscar. I tilfelle noen ikke visste.

5. GRENSEN (2018)

Originaltittel: Gräns
Internasjonal tittel: Border

Regi: Ali Abbasi; manus: John Ajvide Lindqvist, Ali Abbasi og Isabella Eklöf (basert på novellen “Gräns” fra novellsamlingen Päppersväggar (2005) av Lindqvist); produksjonsdesign: Frida Hoas; foto: Nadim Carlsen; klipp: Olivia Neergaard-Holm og Anders Skov; originalmusikk: Christoffer Berg og Martin Dirkov; skuespillere: Eva Melander, Eero Milonoff, Jörgen Thorsson, Ann Petrén, Sten Ljunggren, Kjell Wilhelmsen, Rake Wärmländer m.fl.; produsenter: Nina Bisgaard, Piodor Gustafsson og Petra Jönsson /// Guldbagge-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle (Melander) (vinner), beste mannlige birolle (Milonoff) (vinner), beste klipp, beste visuelle effekter (vinner), beste sminke (vinner) og beste lyd (vinner) /// Oscar-nominasjon: beste sminke

Definitivt bisarr, og i stor grad morbid. En film så utenom det vanlige at jeg hadde problemer, mens og etter jeg så den på Aurora kino i Kirkenes 8. november 2018, med å bestemme meg for om den var genial eller ikke. Men etter et par års fordøyelsestid, har jeg konkludert med at denne filmen har gitt meg et såpasst stort fotavtrykk i hjernen, og originaliteten er såpass høy, at den bare må inkluderes blant mine favorittfilmer av den svenskspråklige sorten.

Her er forøvrig deler av min omtale av filmen i lista “Topp 15 kinofilmer i 2018”, hvor Grensen kom på 8. plass (av 25 filmer jeg så på kino det året):

“I sannhet en bisarr film om Tina (spilt av Eva Melander), en tollinspektør som har en meget velutviklet luktesans. Men det er ikke narkotika hun er flink til å snuse opp, men derimot skam og skyldfølelse. Med imponerende treffprosent klarer hun å sniffe seg fram til folk som har overskredet kvoten for alkohol og tobakk. Noen ganger blir det storfangst på andre områder, som da hun klarer å lukte seg fram til en pedofil mann som prøver å passere tollen med et minnekort fullt av barnepornografisk materiale. Politiet oppdager hennes talent, og hun blir bedt om å assistere dem i å finne de skyldige bak barnepornografien. Og dette er bare begynnelsen. Det blir enda mer bisart etterhvert, og det tar virkelig av den dagen det kommer en merkelig karakter (spilt av Eero Milonoff) og passerer tollen. Noe mer kan jeg ikke si uten å avsløre for mye. For det som skjer de neste 90 minuttene er noe av det aller underligste jeg har sett på stort lerret. […]”

4. RONJA RØVERDATTER (1984)

Originaltittel: Ronja Rövardotter
Internasjonal tittel: Ronja Robbersdaughter

Regi: Tage Danielsson; manus: Astrid Lindgren (basert på hennes roman Ronja Rövardotter (1981)); produksjonsdesign: Ulf Axén; foto: Rune Ericson, Mischa Gavrjusjov og Ole Fredrik Haug; klipp: Jan Persson; originalmusikk: Björn Isfält; skuespillere: Hanna Zetterberg, Dan Håfström, Börje Ahlstedt, Lena Nyman, Per Oscarsson, Med Reventberg, Allan Edwall m.fl.; produsent: Waldemar Bergendahl /// Guldbagge-nominasjoner: antakelig ingen (bare vinnere ble/er offentliggjort)

Ronja Røverdatter er i særklasse den svenskspråklige filmen som har preget barndommen min i størst grad. Jeg så den to ganger på kino (den hadde premiere i 14. desember 1984 og ble ikke tatt av plakaten hos Trondheim kino før minst ett år senere (jeg har et klart minne om at den var inne i sin 52. visningsuke da jeg så den på kino for andre gang). Filmen varte i 2 t og 5 min, mens tv-serie-versjonen var 25 minutter lengre (3 x 50 min).

Jeg var åtte og ni år gammel, og Hanna Zetterberg som spilte Ronja, var ti og elleve år. Jeg skal ikke benekte at jeg var litt forelsket i henne, men filmen hadde (og har) mye mer å by på: Ved siden av en fascinerende (iallfall for et barn som meg) historie om Mattisborgen, bebodd av røverhøvdingen Mattis med storfamilie, som blir delt i to (borgen, altså) av et lynnedslag (samme natt som Ronja blir født) og hvis andre halvdel etterhvert blir bebodd av den konkurrerende røverhøvdingen Borka med storfamilie (inkludert sønnen Birk som gradvis blir bestevenn med Ronja – til både Mattis’ og Borkas store fortvilelse), inneholder den svensk filmhistories første CGI-effekter, nemlig villvettene (skremmende rovfugler som kanskje har en del av skylden for at jeg er engstelig for måker og andre angrepsfugler den dag i dag).

Dessuten lot jeg med bergta av andre (over)naturlige skapninger i det omkringliggende skog- og myrterrenget, bl.a. “de underjordiske” (som ikke synes, men deres hypnotiserende sang kan høres) – og ikke minst de sjarmerende rumpenissene (“Vaffor då då"?” – “Vaffor gör dom det på detta viset?”). Av menneskene ble jeg nok mest glad i Lovis (Ronjas mor som har et litt mer avslappende syn på barneoppdragelse en faren Mattis) og den eldste i Mattis-halvdelen av Mattisborgen: Skalle-Per (utmerket spilt av Allan Edwall (som kanskje er aller mest kjent i sin rolle som faren til Emil i Lønneberget)).

Da jeg så filmen som voksen, antakelig i min studenttid, har det jo etterhvert forstått filmen på et mer overordnet nivå, nemlig at den utfordrer gamle kjønnsroller, markedsfører fri barneoppdragelse og kritiserer voksnes trangsynthet og manglende løsningsorientering. Men selv for oss voksne, vil jeg hevde at filmen fortsatt duger som en film full av spenning, humor og hjertevarme.

3. EN DUE SATT PÅ EN GREN OG FUNDERTE OVER TILVÆRELSEN (2014)

Originaltittel: En duva satt på en gren och funderade på tillvaron
Internasjonal tittel: A Pigeon Sat on a Branch Reflecting on Existence

Regi: Roy Andersson; manus: Roy Andersson; foto: István Borbás og Gergely Pálos; klipp: Alexandra Strauss; originalmusikk: Hani Jazzar og Gorm Sundberg; skuespillere: Nils Westblom, Holger Andersson, Per Bergqvist, Charlotta Larsson, Solveig Andersson, Viktor Gyllenberg, Sture Olsson m.fl.; produsenter: Philippe Bober og Pernilla Sandström /// Guldbagge-nominasjoner: beste film, beste regi, beste klipp, beste musikk, beste scenografi (vinner), beste sminke og beste kostymedesign

Ifølge regissøren selv, er dette den tredje og siste filmen i den nokså løse trilogien om “det å være menneske” – selv om Om det uendelige (2019), både tematisk og formmessig, kunne vært film nr. 4, men da hadde man jo ikke kunne kallet det trilogi, kunne man vel? Jeg skriver “nokså løs” fordi hver de tre filmene i trilogien – Sanger fra andre etasje (2000), Du levande (2007) og En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014) – kan nytes uten å ha noen kjennskap til de øvrige filmene. De står fjellstøtt som egne selvstendige verk, og man behøver ikke å være redd for å miste eller ikke å forstå narrativet (handlingsgangen) – rett og slett fordi det finnes ingen narrativ, det vil si: det finnes ingen overordnet fortelling, i noen av filmene.

En due satt på en gren og funderte over tilværelsen er nemlig en såkalt tablå-film, noe som er en slags novellesamling i filmens verden. Den inneholder rundt 40 tablåer (dvs. teaterlignende scener med nokså stillestående kamera som sjelden zoomer inn eller ut), og hver dem forteller sin egen fortelling og kan i så måte være basert på noveller. (Vi husker jo alle kjennetegnene på novelle fra ungdomsskolen: få personer, kort tidsspenn, lese mellom linjene, åpen slutt osv. – kjennetegn vi finner i de fleste tablåene i filmen.)

Scenografien og kostymene er gråe og triste og er med på å understreke sinnsstemningen i hovedkarakterene. Det er neppe heller noen tilfeldighet at mange av karakterene er sminket slik at de kan minne om vandrende lik. Selv om historiene som utfolder seg på skjermen/lerretet er triste greier, blir de ofte så i overkant triste at lattermuskelen blir stimulert. Men enhver latter blir effektivt kvalt under det siste tablået, som er en ganske ubehagelig sak – og komplett uforståelig.

Selv om filmen er som en novellesamling, så er det et par karakterer som går igjen i flere scener, nemlig entreprenør-duoen Jonathan og Sam – Sveriges mest sørgmodige duo som ikke har noen lyspunkt i deres grå og triste liv – som reiser rundt til ulike firma for å forsøke å selge moro-artikler. Høres dette absurd ut? Jepp, absurd er vel ordet jeg kan oppsummere hele filmen med, og absurditeten når kanskje sin største høyde under scenen hvor kong Karl XII med sin hær, kommer innom en kafé/bar. Roy Andersson har et avslappet forhold til historiske nøyaktigheter, noe jeg takker ham for så lenge resultatet blir stor filmkunst.

Mer tror jeg ikke jeg skal skrive om denne filmen. Den må først og fremst oppleves, ikke nødvendigvis forstås eller overanalyseres.

2. DU LEVANDE (2007)

Internasjonal tittel: You, the Living

Regi: Roy Andersson; manus: Roy Andersson; produksjonsdesign: Magnus Renfors og Elin Segerstedt; foto: Gustav Danielsson; klipp: Anna Märta Waern; originalmusikk: Benny Andersson; skuespillere: Elisabeth Helander, Jörgen Nohall, Jan Wikbladh, Björn Englund, Birgitta Persson, Lennart Eriksson, Jessika Lundberg m.fl.; produsent: Pernilla Sandström /// Guldbagge-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi (vinner), beste manus (vinner) og beste foto

Den andre filmen i Roy Anderssons trilogi om “det å være menneske”. Den første er Sanger fra andre etasje (2000), mens den tredje er En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014). Den siste filmen omtalte jeg ovenfor (#3), og Du levande er bygd over samme lest, men den er ett hakk tristere, ett hakk morsommere, ett hakk mer absurd, et halvt hakk mer velspilt, et halvt hakk mer interessant persongalleri, et halvt hakk bedre musikk (Benny Andersson fra Abba, blir aldri feil) og et halvt hakk flere overraskende sjangerbrudd – og en like enigmatisk og ubehagelig slutt.

Jeg skal ikke kategorisk utelukke muligheten for at min beslutning om å rangere Du levande foran En due… kan ha sammenheng med at Du levande var mitt første bekjentskap med regissør Roy Andersson, så filmens “sjokkeffekt” på meg, var sannsynligvis større – mens jeg var bedre forberedt på hva som skulle komme da jeg skulle se En due… for første gang. Men brukerne av Internet Movie Database, sier sitt: De gir Du levande 7,5 i snittkarakter (per dags dato), mens En due… har 7,0; så det må være flere enn meg som mener at trilogiens andre film er bedre enn den tredje. Men når det er sagt: imdb-brukerne gir trilogiens første film 7,6; og den kom ikke inn på topp 5-lista mi, så jeg behøver ikke være enig i imdb-raterne i alt. Heldigvis.

I likhet med En due satt på en gren og funderte over tilværelsen, er også Du levande en film som bare skal nytes i all dens tristesse og absurditet, ikke nødvendigvis overanalyseres. Også Du levande er en selvstendig film, og man behøver slett ikke å ha sett enern (det gjorde ikke jeg; jeg så først 2-ern, deretter 3-ern og til slutt 1-ern). Filmene har kun et tematisk og stilistisk fellesskap; ingen av de sentrale karakterene dukker opp i mer enn én film (så vidt jeg har klart å registrere).

1. FUCKING ÅMÅL (1998)

Internasjonal tittel: Show Me Love

Regi: Lukas Moodyson; manus: Lukas Moodyson; produksjonsdesign: Heidi Saikkonen og Lina Strand; foto: Ulf Brantås; klipp: Michal Leszczylowski; skuespillere: Alexandra Dahlström, Rebecka Liljeberg, Erica Carlson, Mathias Rust, Stefan Hörberg, Josefine Nyberg, Ralph Carlsson m.fl.; produsent: Lars Jönsson /// Guldbagge-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi (vinner), beste manus (vinner), beste kvinnelige hovedrolle (Dahlström og Liljeberg) (delt vinner) og beste mannlige birolle (Carlsson)

En lykkepille av en film. Såpass beruset ble jeg da jeg så den på kino i mars 1999, at jeg måtte se den på kino én gang til – og senere flere ganger på DVD, både alene og sammen med mine elever. På mange måter handler filmen om å vokse opp som ungdom på et relativt lite og kjedelig tettsted (på størrelse med Kirkenes, Hesseng og Bjørnevatn tilsammen) hvor ungdommene underholder hverandre med drikking, festing, mopedkjøring, kjæresteri og ryktespredning – og ryktespredningen var ille nok selv før sosiale mediers eksistens.

Men filmens hovedfokus er på 16-årige Agnes (spilt av Rebecka Liljeberg), 14-årige Elin (Alexandra Dahlström), hennes 16 år gamle storesøster Jessica (Erica Carlson) og 17-åringene Markus (Stefan Hörberg) og Johan (Mathias Rust). Filmens handler ganske enkelt om det kompliserte med å være et ungt menneske som prøver å finne aksept, tilhørighet, vennskap og kjærlighet – og all den fomlingen og feilingen som hører med.

Fucking Åmål er en emosjonell berg- og dalbane hvor forelskelsen og kjærlighetssorgene står i kø, herlig og ærlig skildret av de to hovedrolleinnehaverne. Det er likevel Alexandra Dahlströms utagerende karakter Elin, som tar den store kaka med sine tidvis hysteriske replikker, men også gjennom å vise mer sårbare sider innimellom. Også Rebecka Liljebergs karakter Agnes har treffende replikker, men hennes sterkeste bidrag synes jeg ikke kommer gjennom det hun sier, men det hun skriver: De to-tre innblikkene vi får i hennes digitale dagbok (datamaskinen i soverommet hennes) er sterke saker.

Et annet fenomen som står i kø i filmen, og som er hovedpåskuddet jeg bruker for å kunne vise denne filmen til elevene mine i diverse samfunnsfag (spesielt sosiologi), er rollekonfliktene. Elins sjonglering mellom datterrollen, søsterrollen, kuleste-i-gjengen-rollen og forelsket-rollen er én ting, men den store rollekonfliktmesteren – eller mer presist, den skuespilleren som lykkes aller best i rollen som rolleforvirret er Mathias Rust som Johan Hult. For en oppvisning, spesielt mot slutten av filmen!

Og når jeg er inne på sluttfasen av filmen: Toalettscenen! En av de mest legendariske og minneverdige scenene i nordisk filmhistorie! Dessuten: Sjokolademelk (O’boy) har en viktig rolle både i filmens aller første og aller siste scene. Disse scenene lager en fin og minneverdig ramme rundt den aller beste svenskspråklige spillefilmen som noensinne er laget.

Denne lista ble publisert 5.–9. juni 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

Ti andre svenskspråklige filmer jeg har sett og som er severdig (i kronologisk rekkefølge):

• Persona (Ingmar Bergman, 1966)

• Tilsammans (Lukas Moodyson, 2000)

• Sanger fra andre etasje (Roy Andersson, 2000)

• Salmer fra kjøkkenet (Bent Hamer, 2003) *

• Så som i himmelen (Kay Pollak, 2004)

• Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Felix Herngren, 2013)

• Turist (Ruben Östlund, 2014) **

• Sameblod (Amanda Kernell, 2016) **

• Kjempen (Johannes Nyholm, 2016)

• The Square (Ruben Östlund, 2017) **

*) Dødt løp mellom svensk og norsk i dialogen i denne filmen. Regissørens nasjonalitet brukes derfor som tie-breaker: Han er norsk, og dermed diskvalifiseres den fra mulighetene til å bli inkludert i topp 5-lista (dessuten er den omtalt i “Topp 15 norskspråklige spillefilmer”).

**) I disse filmene er 30-50 % av dialogen på svensk og er dermed forhindret fra å konkurrere om en plass på topp 5-lista.