Topp 15 konserter

Mitt konsertkonsum kan deles inn i tre kategorier: (1) enkeltkonserter med spesifikke artister/band og (2) festivaler. Festivalene kan igjen deles inn i to undergrupper: (a) festivaler jeg deltar i pga. én eller to artister/band og hvor jeg får med meg resten av artistene/bandene som bonus – og (b) festivaler jeg drar til (nesten) uansett hvem som står i line-upen. Til slutt har vi den sjeldne kategori 3: Overraskelseskonserter.

For denne topp 15-lista har jeg med konserter i alle kategorier. De fleste er konserter jeg hadde store forventinger til og som ble innfridd, men den inneholder også noen jeg hadde null forventninger til, dvs. artister/band med musikkmateriale jeg hadde lyttet minimalt til i forkant. Ingen spesifikke vurderingkriterier ligger til grunn for inkluderingen og rangeringen. Det går mest på hjernefølelsen under og etter konsertene. Med andre ord: Graden av lykke.

15. SEIGMEN @Slottsfjellfestivalen, Tønsberg, 13. juli 2016

En majestetisk opplevelse å oppleve Seigmen på Slottsfjell – i bandets hjemby Tønsberg. De leverte alle sine hits og mer til. De satte kronen på verket med de Lillos-låta “Hjernen er alene” som avslutningsnummer. Jeg så dem også på Grenseløsfestivalen på mitt hjemtettsted Hesseng, 2. september 2017, men energinivået både på band og publikum var ikke i nærheten av Slottsfjell – pluss at jeg muligens var noe bedugget.

14. BIOSPHERE @Trænafestivalen (Petter Dass-kapellet), 7. juli 2013

Ambient/elektronika-musikeren Geir Jenssen fra Tromsø, med artistnavnet Biosphere, var siste nummer på Trænafestivalen 2013. Natt til søndag kl. 0300-0400 tryllet Jenssen ut underlige og rytmeløse lyder fra sin laptop inne i Petter Dass-kapellet. Med en publikumskapasitet på 30, kan jeg trygt slå fast at dette er den meste intime konserten jeg har opplevd. Jeg startet konserten på bergknausene på utsiden av kapellet sammen med hundrevis av andre takket være noen høytalere som var montert opp der. Etterhvert klarte jeg å snike meg inn i kapellet og fikk sitte tre meter unna musikeren som jeg på den tiden nettopp hadde oppdaget. Dessverre ble konserten noen ganger skjemmet over fulle folk som stakk hodet innom døra for å ettersøke mer rock ‘n’ roll, men Geir Jenssen lot seg ikke affisere av dette, heldigvis.

13. HALVDAN SIVERTSEN @Grenseløsfestivalen (Barentshallen, Hesseng), 5. september 2014

Bodøs store sønn Halvdan Sivertsen var fredagsheadliner i Barentshallen på Hesseng 5. september 2014, forøvrig min aller første Grenseløsfestival. “For en mann. For en humorist. For en tekstskriver. For en visemann”, skrev Sør-Varanger Avis’ utsendte journalist Tor Sandø, og jeg må si meg ekstremt enig. Her fikk jeg og tusen andre servert to produkter i ett: En konsert hvor den ene landeplagen etter den andre ble servert (f.eks. “Ti tusen tommeltotta”, “Kjærlighetsvisa”, “Venner” (“Hver gang vi møtes”), “Sommerfuggel i vinterland” og “Førr ei dame”) – og samtidig et standup-show med varm og herlig humor. For en entertainer!

12. HALVDAN SIVERTSEN @Radisson Blu Hotel Bodø, 7. mai 2009

Der var han igjen, gitt! Jeg har vært på totalt tre Halvdan Sivertsen-konserter, og på Trænafestivalen 2012 og Grenseløsfestivalen 2014 var jeg godt forberedt på hans komme. Men torsdag 7. mai 2009, inne i restauranten på Radisson Hotel Blu Bodø, kom han som en nokså stor overraskelse. Det vil si: Vi cirka 150 delegatene som var samlet til Utdanningforbundet Nordlands årsmøte i 2009, hadde blitt lovet en musikalsk godbit til middagen på siste årsmøtekveld, men uten at navn ble nevnt.

Jeg var Træna kommunes utskremte delgat på årsmøtet, og jeg hadde innerst inne håpet det var Bodøs store musikalske høvding som skulle være denne gobiten, men anså det som lite sannsynlig. Skulle virkelig denne nasjonale superstjernen gidde å holde en konsert foran en gjeng lærere inne på en restaurant? Men det gjorde han til min store overraskelse. Han kom inn i restauranten alene, kun ledsaget av gitaren sin, og fra en krakk rett ved bordet der jeg og syv-åtte andre delgater satt, serverte han den ene godbiten etter den andre – ispedd lune humoristiske innslag. Den eneste låta jeg savnet var “Ti tusen tommeltotta” – men det kunne jeg tilgi han for, for dette ble en spesiell, nokså intim og veldig hyggelig opplevelse.

11. JEAN-MICHEL JARRE @Oslo Spektrum, 10. mai 1997

Elektronika-pionéren fra Lyon, Jean-Michel Jarre, var gjennom hele 1990-tallet på 1. plass på min musikkliste (nå har han falt ned til 3. plass), og det var med klibring i magen at jeg ankom en fullsatt Oslos storstue for å bevitne en av synthkongens aller første intimkonserter. Intimkonsert fordi han før 1997 kun holdt konserter på stadioner (utendørs) foran et femsifret antall tilskuere eller på åpne plasser foran et sekssifret antall. Fem ganger i hans karrière har tilskuertallet sågar vært over én million. I Oslo Spektrum denne maikvelden var vi bare et firesifret antall tilskuere, men jeg tror vi alle koste oss, inkludert Jarre selv. Han spilte hovedsaklig låter fra de to Oxygène-albumene han til da hadde gitt ut (“Oxygène”, 1976 og “Oxygène 7-13”, 1997). Det visuelle høydepunktet var selvsagt laserharpa. Mens det aller mest interessante musikalsk, var nok da han dro fram en Theremin (sovjetisk synthesizer fra 1920-tallet) og spilte på den på to-tre låter. Han hadde med seg fem medmusikanter på scenen (to på synth, to på slagverk og én på bassgitar), og sammen ble dette en hyggelig opplevelse selv om lyden til tider var litt grøtete.

10. GÅTE @Trænafestivalen (Trænahallen), 10. juli 2004

I de tre-fire første årene av Trænafestivalen (moderne versjon), ble konsertene holdt innendørs i Trænahallen. Selv om utendørskonserter på Husøy (administrasjonssenteret i Træna kommune) har sin naturidylliske sjarm, foretrakk jeg Trænahallen for der kom både lyd og det visuelle til sin fulle rett.Mitt høydepunkt under den andre utgaven av festivalen ble Gåte. Trønderbandet spilte mystisk, heftig og begeistrende musikk i krysningpunktet mellom tungrock og norsk folkemusikk. De spilte fra deres nyutgitte andrealbum “Iselilja” (2004) og fra deres bunnsolide debutalbum “Jygri” (2002). Det ble en svært energisk konsert, spesielt fra vokalist Gunnhild Sundli, fiolinist Sveinung Sundli (storebroren til Gunnhild) og gitarist Magnus Børmark. En like bra konsert som dette, er ikke blitt spilt på Trænafestivalen senere.

9. COLDPLAY @Friends Arena, Stockholm, 3. juli 2016

Jeg velger å se bort fra “juksekonserten” i Hyde Park, 2. juli 2005 (hvor 100 000 mennesker som ikke hadde fått billett til den ekte Live 8-konserten på østsiden av parken (med scenen vendt mot nord), var samlet på sørsiden for å følge seansen på storskjerm). Derfor er Coldplay-konserten på Friends Arena i Solna kommune (samt i Stockholm tettsted) den mest folkerike konserten jeg har vært på. 55 000 tilskuere fikk se herrene Berryman/Buckland/Champion/Martin i storform. Hitlåtene ble servert på rad og rekke – men med størst antall låter fra albumet “A Head Full of Dreams” som de hadde gitt ut i desember 2015.

Det var en bokstavelig talt en storartet opplevelse både musikalsk og visuelt. Her var det gedigne ballonger, konfetti, glitter og stas, og London-kvartetten benyttet seg av tre scener Scene A (hovedscenen), scene B (på enden av en catwalk) og scene C (en selvstendig scene langt pokker i vold ut mot de bakerste rekker av lokalet). På scene C ble låtene fremført akustisk med kun kassegitar og tamburin, mens på de to andre scenene var instrumenteringen og lydbildet langt mer massivt. På toppen av det hele fikk publikum i forkant utdelt en anretning som ligner et armbåndsur (se bildet). Den var utstyrt med signalmottaker og lyste opp i forskjellige farger i løpet av konserten. Ganske stilig!

Som min kompis Frank Robert Næss sa det etter teppefall: En meget godt regissert konsert!

8. PET SHOP BOYS @Royal Opera House, London, 21. juli 2016

Gamle og ærverdige Royal Opera House i Covent Garden i London, huser opera, ballett og annen sofistikert musikkunst. Pet Shop Boys faller da naturlig nok inn i den siste kategorien, og sommeren 2016 holdt Neil Tennant og Chris Lowe fire konserter på fire kvelder (20.–23. juli) der jeg hadde sikret meg balkongplass på den andre kvelden. Jeg må innrømme det ble svært vanskelig å sitte etterhvert som konserten (med tittelen “Inner Sanctum”) skred frem, og på de siste numrene hadde jeg ikke noe annet valg enn å stå ettersom folk rundt meg hadde reist seg. Som vanlig er på PSB-konserter, er første halvdel dominert av låter fra det siste albumet (i dette tilfellet “Super” (2016)) samt mindre kjente låter fra forrige årtusen. I andre halvdel kom bandets mest populære låter tett som hagl, og det kokte blant de 2256 petheads som hadde møtt opp (alle fire showene var utsolgt) Showet var ellers en nytelse å se på, noe fargerik scenografi og lyseffekter sørget for.

Sommeren 2018 gjentok Pet Shop Boys bedriften: Nye fire utsolgte konserter i samme arena (samme sceneshow, men med to låtbytter), der de to siste er blitt dokumentert gjennom DVD-en og livealbumet “Inner Sanctum” (2019).

7. OSLO FAGOTTKOR @Trænafestivalen (Træna stadion), 7. juli 2017

Helgelands Blad skrev (i slutten av sin anmeldelse): “Men mest av alt var dette en feiende flott hyllest til livet, og til retten enhver har til å leve livet sitt akkurat som den man er”. Frode Dahl skrev (som et innlegg på arrangementssiden til Trænafestivalen 2017 på Facebook): “Oslo fagottkor, sier jeg bare. Den så jeg ikke komme. Beste artistiske innslag på Trænafestivalen siden DumDum Boys i 2003. #terningkast6 #gåsehud”. (Oops, da avslørte jeg en høyere listeplassering, men det får så være.)

Og da er vel ganske mye allerede sagt om denne aldri så lille overraskelsen av en lykkepille som ble servert fra storscenen under Trænafestivalen 2017. Jeg hadde null forventninger, men ble tatt med full storm. Gutta i Oslo fagottkor fremførte en blanding mellom konsert og kabaret bestående stort sett av uoriginalt materiale, derav noe ble servert med den originale teksten, mens andre var omskrevne. Energi- og sprudlenivået var høyt sett bort fra noen rolige og alvorstunge stunder hvor publikum ble minnet på den lange, kronglete og fortsatt pågående kampen som LGBT-mennesker har måttet kjempe oppgjennom årene. Ellers viste koret mye humor, varme og selvironi denne fredagskvelden. Jeg (og helt sikkert de andre på Træna stadion) ble behørig behygget, og feel-good-stemningen varte ut resten av helgen.

6. ÅGE ALEKSANDERSEN @Studenthuset Driv, Tromsø, 29. august 2014

Dette var min første av så langt fire konserter med Åge & Sambandet – og den beste. Og den mest intime: Kun 800 er det plass til foran Haakonscene (fordelt på parkett og galleri). Der jeg sto på parketten kunne jeg kjenne svetteskvette fra Åge, Gunnar, Skjalg og de tre-fire andre, hvor de energisk fremført kjente og kjære (og noen ukjente men likevel kjære) låter fra et 40 år langt soloartistliv. Og noe særlig mer er det ikke å si. Dette var trønderrock fra høyeste hylle, Åge & Sambandet leverte varene og jeg var en lykkelig mann da jeg vandret ut i fredagskvelden mot Rica Ishavshotel (nå: Scandic) hvor jeg lå innkvartert. (Hadde jeg hatt noen med meg til Tromsø, så hadde jeg kanskje turt å gå innom en pub og ta en øl for å feire konserten og levva livet.)

5. JEAN-MICHEL JARRE @Akershus Festning, Oslo, 28. august 2010

Oppvarming: Röyksopp (med Robyn og Anneli Drecker)

Min andre og sannsynligvis siste Jarre-konsert, og denne gangen utendørs. All honnør til hans innendørskonserter, men det er når han får byggverk å belyse, skyer å laserbestråle, fyrverkeri å oppskyte og hundretusener å opptre foran, at Jean-Michel Jarre er i sitt rette element. Nå var det ikke plass til over 100 000 rett utenfor Akershus Festning denne regnlette lørdagssommerkvelden i 2010 (men derimot 15 000), men det var iallfall rikelige mengder lys, laser og fyrverkeri. Pluss et gigantisk animasjonslerret bakerst på scenen (som var nesten like bred som scenen). Og selvfølgelig musikk.

Denne gangen hadde han ingen nytt album å promotere (tre år var gått siden fiaskoalbumet “Téo & Téa” som han klokelig nok ikke spilte noe fra), så konserten ble en to timer lang og deilig greatest hits-seanse som dekket epoken 1976-1997. Av detaljer jeg husker best var hans subordinære entré: Han kom nemlig vandrende mot scenen gjennom publikumsmassen ikledd gul vest og hvit hjelm. Først da han klatret opp på scenen kunne vi se at dette ikke var en hvilken som helst stilasarbeider, men selveste hovedartisten. (Skal tro om en viss Sondre Justad har hentet entré-inspirasjon fra Jarre…) En annen og en litt uheldig detalj jeg husker, var at lyden ikke fungerte på trekkspillet han spilte under “Chronologie Part 6”, noe som var svært synd, da dette er ett av mine favorittpartier i Jarres musikkrepertoar. Men i sin helhet ble konserten svært vellykket. Jeg storkoste meg, og det tror jeg folk rundt meg gjorde også – inkludert Aftenpostens utsendte.

Oppvarmingsbandet fortjener også å nevnes her, nemlig Röyksopp fra Tromsø. De fikk holde på en times tid med sin merksnodige og kule elektroniske musikk, og gledelig nok kunne både Robyn og Anneli Drecker (de to vokalistene Röyksopp har benyttet seg mest av oppgjennom årene) stikke innom og bidra med vakker sang (eller bel canto, som det heter på italiensk).

Joda, ifølge arrangementsplakaten, var det flere musikere i sving denne lørdagen, men jeg (som de aller fleste andre) ankom Festningen i tide for Röyksopp.

4. PET SHOP BOYS @Cirkus Stockholm, 29. juni 2013

Mitt andre møte med Neil Tennant fra Newcastle og Christopher Lowe fra Blackpool, skjedde i gamle, ærverdige, stilige og intime Cirkus i Djurgården i Stockholm. Arenaen, innviet i 1892 og med kapasitet på 1740 mennesker, minnet meg kraftig om Studentersamfundet i Trondheim, både eksteriør-, men spesielt interiørmessig. Jeg sto nesten helt inntil scenekanten på parketten, men jeg lot fire-fem rader stå foran meg, for jeg ønsket ikke å bekymre/skremme gutta med det nokså vansirete ansiktet jeg hadde sommeren 2013 (grunnet en ulykke jeg ble utsatt for på Europavei 105 bare ni dager før konserten).

Men selv med plaster, sår og sting i trynet, klarte jeg å storkose meg i de sju kvarterene Pet Shop Boys fremførte sitt show “Electric” – oppkalt etter det albumet de ga ut denne sommeren. Faktisk ble albumet utgitt to uker etter konserten på Cirkus, så her ble jeg presentert for to av albumets låter for første gang: “Thursday” og Bruce Springsteen-coveren “The last to die”. Mens åpningsnummeret (både på albumet og konserten) “Axis” og avslutningsnummeret (både på albumet og konserten) “Vocal”, hadde jeg hørt noen uker tidligere fordi de var de to første singlene fra “Electric”. Og selvsagt ble det spilt en rekke andre godlåter fra de fleste av de tolv albumene de til da hadde gitt ut. Den mest (i positivt forstand) overraskende godbiten som ble fremført var også kveldens roligste, nemlig Pet Shop Boys dystre iakttakelse av alderdommen: “Invisible”.

Musikken var akkurat som forventet: Topp kvalitet over hele linja! Men det som var ekstra nytt og spennende med denne Electric-turnéen var den heftige bruken av lysstrober og laser. Folk med epilepsi ble frarådet fra å komme pga. den intense blinkingen [videosnutt fra tilsvarende konsert i Tokyo senere samme sommer.] Fokuset var dessuten flyttet bort fra ren pop (som de hadde på den foregående turnéen) til club & dance. Dette ble en “banging experience”, og jeg måtte hele tiden passe på at ikke plastrene falt av ansiktet – eller enda verre: at stingene skulle ryke.

PS. Nå er Cirkus ikke til å kjenne igjen innvendig. Björn Ulveaus overtok som eier i 2017 og foretok en totalrenovering av interiøret. Ifølge de bildene jeg har sett, er parketten radert bort og hele salen består nå av stoler. Så nå ligner ikke interiøret mer på Storsalen i Studentersamfundet i Trondheim, men snarere på Liv Ullmann-salen (sal 1) på Nova kinosenter i samme by.

3. DUMDUM BOYS @Trænafestivalen (Trænahallen), 11. juli 2003

Dette var den første utgaven av Trænafestivalen slik vi kjenner den i dag (Trænafestivalen eksisterte tidligere også, men da i langt mindre skala med småarrangementer på kaia og i ungdomsshuset med lokale artister), og DumDum Boys fra Trondheim var det første bandet som spilte – iallfall i Trænahallen. Som nevnt lenger opp, ble konsertene på de tre-fire første utgavene av festivalen holdt innendørs i Trænahallen, og jeg er en innendørstype, også når det gjelder konserter. Stemningen og trøkket blir mer intenst innendørs, noe DumDum-konserten i 2003 hadde lass og tonnevis av. Per Øivind “Prepple” Houmb, Kjartan Kristiansen, Aslak Dørum, Sola Johnsen og Atle Karlsen ga full gass og serverte de tusen i hallen den ene kvalitetsrockelåta etter den andre, låter jeg gjennom 80- og 90-tallet hadde hatt (og fremdeles har) et kjært forhold til. Den eneste låta jeg savnet var “Stjernesludd”, men den passet kanskje ikke inn i årstiden, så jeg tilga dem dette.

Ja, dette var starten på Trænafestivalen. Siden har festivalen vokst på alle områder, unntatt den musikalske kvaliteten som gradvis har gått nedover – med noen få lysende unntak (som jeg har omtalt lenger opp).

PS. Jeg fikk med meg DumDum Boys’ konsert i Barentshallen under Grenseløsfestivalen 2014 også, men der hadde de så stort fokus på de nyeste to albumene at jeg faktisk kjedet meg. Magien fra DumDum-opplevelsen i Trænahallen elleve år tidligere, var helt borte. Og nei: Denne gangen hadde dette ingenting med alkoholinntaket mitt å gjøre.

2. KRAFTWERK @Flow Festival, Helsinki (Suvilahti), 11. august 2013

Jeg har hatt gleden av å overvære fire konserter med de tyske elektronika-pionerene Kraftwerk. Tre av gangene har min kamerat Tor Erik Aune Brunsvik joinet meg (Grieghallen 2006 og 2 x Den Norske Opera & Ballett 2016). Spesielle og minneverdige konserter alle tre. Men på den aller mest spesielle Kraftwerk-konserten, var ikke Tor Erik med. Jeg dro til Helsinki alene, nærmere bestemt til Flow Festival – en festival som siden 2007 har vært lokalisert inne på området til et nedlagt kraftverk (produksjonen stoppet i 1994) i bydelen Suvilahti. Og der er jeg inne på det mest spesielle med denne Kraftwerk-konserten: Kraftwerk i et kraftverk!

Men i tillegg til perfekte kulisser, leverte herrene Ralf Hütter (den eneste som har vært med i bandet siden starten i 1970), Fritz Hilpert, Henning Schmitz og Falk Grieffenhagen perfekt mekanisk popmusikk til perfekt synkroniserte animasjoner og videoer (som attpåtil var i 3D, og publikum ble tildelt Kraftwerks egne 3D-briller). I to timer spilte de den ene udødelige klassikeren etter den andre: “Autobahn” (1974), “Radioactivity” (1975), “Trans-Europe Express” (1977), “The Man-Machine” (1978), “The Robots” (1978), “The Model” (1978), “Computer World” (1981) og “Tour de France” (1983) for å nevne et knippe. Og på “Musique Non Stop” (1986) tillot Düsseldorf-gjengen seg å improvisere og jamme slik de alltid gjør på denne låta. På én av låtene (husker ikke hvilken) klarte en av gutta å føkke opp og bomme på notene, noe som beviser at ikke alt er forhåndsprogrammert (som skeptiske tunger vil ha det til).

Dette ble en totalopplevelse å få gåsehud av.

1. A-HA @Vallhall Oslo, 25. mars 2001

Oppvarming: Briskeby og Anneli Drecker

Sorgen var stor i 1994 da A-ha kunngjorde at de oppløste seg, og Furuholmen, Harket og Waaktaar-Savoy gikk hvert til sitt. A-ha hadde da vært ett av mine største musikalske gledeskilder i åtte år, så jeg gråt da nyheten kom. Gleden ble derfor stor da bandet gjorde comeback på Nobel-konserten i desember 1998 (hvor de fremførte den nye låta “Summer Moved On”). “Minor Earth Major Sky” (utgitt i april 2000) var et hyggelig comeback-album, og da de annonserte sin første konsert i Norge på sju år, var jeg ikke vond å be. Jeg tok mine studievenner Trond Rypdal og Gyda Kambestad med meg og dro sørover til en Oslo-helg bestående av VM-kvalifiseringskamp (Norge-Polen) på lørdag og A-ha-konsert på søndag. Helga før avreise arrangerte jeg sågar en A-ha-fest hjemme hos meg i Nedre Møllenberg gate 91, og det er fullt mulig å gjette seg fram til hva soundtracket utelukkende besto av.

En Ståle Stensaas-tabbe føre til at Polen vant landskampen 3-2, men skuffelsen ble i stor grad eliminert i euforien jeg opplevde blant 12 000 tilskuerere inne i Vallhall Arena påfølgende søndag. Anneli Drecker (fra Bel Canto) var første musikant ut. Hun fremførte rundt halvparten av låtene på hennes pene og pyntelige debutsoloalbum “Tundra” (2000). Deretter var det Briskeby sin tur til å varme opp, og for en oppvarming! Også de hadde nettopp debutert på album, nemlig det fenomenalt gode “Jeans for Onassis” (2000) som Lise Karlsnes, Bjørn Bergene & Co. fremførte mesteparten av (selvsagt inkludert hittlåtene “Propaganda”, “Wide Awake” og “Cellophane Eyes”). Jeg var svett av lykke allerede før A-ha kom på scenen.

Endelig kom mine barndoms musikkhelter på scenen og fremførte 20 låter, derav åtte fra nyalbumet “Minor Earth Major Sky”. Gåsehud-faktoren var imidlertid høyest de åtte tilfellene en 80-tallslåt ble fremført: “I’ve Been Losing You”, “Manhattan Skyline”, “Cry Wolf”, “Stay on These Roads”, “The Sun Always Shines on T.V.”, “The Living Daylights”, “Hunting High and Low” og til åttende og sist: “Take on Me”. Ekstranummmeret “Angel in the Snow” fra 1993-albumet “Memorial Beach”, var en litt merkelig avslutning på konserten, men åkkesom. Man må jo respektere at den låta betydde mye for Paul Waaktaar-Savoy ettersom den er hans bryllupssang til Lauren Savoy. Dette ble en lykkelig og uforglemmelig søndagskveld i Valle i bydel Gamle Oslo – samme helg som den nå snart 20 år lange fotballandslagsnedturen begynte.

Denne lista ble publisert 19. oktober–2. november 2019 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.

Her er ti konserter som var nære å bli inkludert i lista – i alfabetisk rekkefølge:

• Bare Egil Band, Trænafestivalen (Træna stadion), 12. juli 2013

• Bel Canto, Døgnvillfestivalen, Tromsø (Valhall stadion), 4. september 2010

• Faithless, Studentersamfundet Trondheim, 20. november 1998

• Sondre Justad, Grenseløsfestivalen (Barentshallen, Hesseng), 7. september 2019

• Kraftwerk, Den Norske Opera & Ballett, Oslo, 6. august 2016

• de Lillos, Byscenen Trondheim, 14. august 2014

• The Prodigy, Døgnvillfestivalen, Tromsø (Valhall stadion), 4. september 2010

• Bruce Springsteen, Granåsen Arena, Trondheim, 26. juli 2016

• Sting, Solsiden arena, Trondheim, 19. juni 2019

• De Ubrukelige, Trænafestivalen (Træna stadion), 13. juli 2019