Topp 5 tv-serier sett i 2020
I løpet av 2020 konsumerte jeg åtte tv-serier. Det vil si at jeg fullførte minst én sesong av åtte serier, derav tre på strømmeplattformen HBO Nordic, tre på NRK.no og to på TV2 Sumo. Dette er en nedgang fra elleve serier i 2019, noe som ganske sikkert skyldes at jeg har har gått mer i dybden enn i bredden i 2020.
Nedenfor følger en liste over de fem jeg likte best av disse. Det er kun spilleserier (altså serier med skuespillere og manus) jeg har tatt med i betraktning. Ingen dokumentarserier eller reality-serier.
NB! Omtalene nedenfor inneholder ingen spoilere. Ingen alvorlige, iallfall.
5. NORMAL PEOPLE
Regi: Lenny Abrahamson og Hettie Macdonald; utgivelsesår: 2020 (én sesong); denne omtalen gjelder: hele serien; strømmekanal: NRK
En fin, sår og komplisert kjærlighetshistorie om Marianne og Connell som (etter mye om og men) finner hverandre på en videregående skole i Sligo, nord i republikken Irland. Hun er en skoleflinkt mobbeoffer, men er sylskarp i kjeften; mens han er kanskje den mest populære gutten på skolen, men med problemer med å formulere seg, iallfall muntlig. Hun kommer fra en dysfunksjonell og voldelig familie: Hennes far er død, mens både hennes mor og bror avskyr henne. Han er mye heldigere stilt med en omsorgsfull alenemor. Sistnevnte jobber som hushjelp hos Mariannes familie, så det er også et klasseelement i serien. Kontrastene er med andre ord store.
Kontrastene blir ikke særlig mindre ved at Connell stilltiende godtar at Marianne blir mobbet – av frykt for å miste sin status som skolens mest populære. Selv om han blir forelsket i henne, insisterer han på å holde forholdet hemmelig, noe som fører til en håndfull vonde episoder for Marianne. Fordi hun er like forelsket i Connell, godtar hun å bli behandlet som dritt, iallfall periodevis.
Vi følger Marianne og Connell gjennom både videregående skole i Sligo og etterhvert på universitet i Dublin, hvor de går inn og ut av forhold – både med hverandre og med andre studenter (serien tar også geografiske sidespor til Italia og Sverige) . Skuespillerne (Daisy Edgar-Jones og Paul Mescal) er gode, fortellingen er godt skrevet (og basert på romanen “Normal people” av Sally Rooney), og det er nok av sterke emosjonelle scener her – som formidles på neddempet, skjørt og irsk vis.
Jeg har to ankepunkter ved serien, dog: (1) Jeg mener Daisy Edgar-Jones er for pen til å spille rollen som en upopulær og mobbet elev, noe som fører til noe redusert troverdighet. (2) At hun finner seg i måten hun blir behandlet på av Connell mens de går på videregående skole, og attpåtil tilgir ham gang på gang, virker komplett irrasjonelt på meg. Men kjærlighetens og forelskelsens kraft er kanskje sterkere enn det man skulle tro.
Den tolv episoder lange serien ble nominert til fire Emmy-priser (men vant ingen): outstanding lead actor in a limited series or movie (Paul Mescal); outstanding directing for a limited series, movie or dramatic special (Lenny Abrahamson for episode 5); outstanding writing for a limited series, movie or dramatic special (Sally Rooney og Alice Birch for episode 3) og outstanding casting for a limited series, movie or special (Louise Kiely). Det er ikke planlagt flere sesonger – noe som er helt greit ettersom avslutningen ble cliffhanger-fri.
4. 22. JULI
Serieskaper: Sara Johnsen og Pål Sletaune; utgivelsesår: 2020 (én sesong); denne omtalen gjelder: hele serien; strømmekanal: NRK
Mens spillefilmen Utøya 22. juli (2018) utspilte seg på Utøya, tar denne serien for seg systemene rundt hendelsene i Oslo og Hole (kommunen hvor Utøya ligger). Vi får så virkelighetsnære innblikk som mulig i politietaten, redningsapparatet, helsevesenet, barnevernet, skoleverket og pressen. Journalist Anine (spilt av Alexandra Gjerpen) er den karakteren vi følger mest. Alle i serien er nemlig karakterer som er basert på kombinasjoner av virkelige personer. Vi blir kjent med en “typisk” politimann (spilt av Øyvind Brandtzæg), en “typisk” anestesilege (Ane Skumsvoll), en “typisk” lærer (Helga Guren), en “typisk” prest (Gard Skagestad), en “typisk” innvandrer (Hamza Kader) og en “typisk” høyrevridd blogger (Fredrik Høyer) – for å nevne noen representanter.
Journalistene er yrkesgruppa som er representert med flest karakterer. I tillegg til Anine, får vi også å gjøre med medjournalistene Harald (Marius Lien) og Isak (Modou Bah), samt redaksjonssjef Peter (Markus Tønseth). Sistnevnte er i stadig konflikt med sine underordnede om hva som til enhver tid skal publiseres av kritikk mot sviktende systemer. Serien inneholder få scener som skildrer de voldelig handlingene, men desto flere som skildrer skadede (etterhvert som de kommer inn i sykehusene) og etterlatte familiemedlemmer. Selve terroristen ser vi lite til selv om mye av serien handler om rettssaken.
Serien består av seks 50-minutter lange episoder, hvor eksplosjonen i Regeringskvartalet skjer i episode 2, Utøya-massakren i episode 3 og etterdønningene skjer i de resterende. Skuespillerprestasjonene er solide hele veien, men mest imponert er jeg av Øyvind Brandtzæg som spiller politimannen Eivind. Han ble da også Gullruten-nominert for beste skuespiller sammen med Ane Skumsvoll som spiller anestesilegen Anne Cathrine.
Serien vant gullruter i kategoriene beste dramaserie, beste regi (Pål Sletaune), beste manus (Sara Johnsen), beste lyddesign (Tormod Ringnes og Johan Pram) og beste kostyme (Kristine Barlow og Marit Sætren). Øvrige nominasjoner: beste birolle (Hamza Kader og Gard Skagestad), beste klipp (Zaklina Stojcevska), beste sminke (Bjørg Serup og Dorte Pedersen) og beste originalmusikk (Uno Helmersson og Johan Söderqvist).
3. TRUE DETECTIVE
Serieskaper: Nic Pizzolatto; utgivelsesår: 2014-2017 (tre sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1 og 2; strømmekanal: HBO Nordic
True Detective er visstnok en såkalt antologisk serie, hvilket vil si at vi for hver sesong blir presentert for en ny historie og nye karakterer – og i denne seriens tilfelle, foregår sesongene i forskjellige delstater i USA, nemlig henholdsvis i Louisiana, California og Arkansas. Fellesnevneren for sesongene er at en gruppe politifolk (et par i S01, en trio i S02 og et par i S03) etterforsker en komplisert drapsak samtidig som de selv blir gjenstand for intern etterforskning for metoder de har benyttet seg av tidligere i karrieren.
Sesong 3 skal jeg ikke skrive noe mer om her. Den så jeg i løpet av den første uka av 2021, så den skal jeg kanskje komme tilbake til i neste årsliste. Jeg skal egentlig ikke skrive så mye om de to første sesongene heller, med tanke på plot og ytre handling. Jeg nøyer meg med å si at det er mørke saker vi som publikum blir stilt overfor, og karakterene opplever alvorlig trøbbel både i etterforskningen, men også i karrieren, privatlivet og psyken.
Castingen er glimrende gjennomført med unntak av Vince Vaughn som bad-guy i sesong 2 (det tok fire-fem episoder før jeg endelig opplevde ham som troverdig). Ateisten og nihilisten Rustin “Rust” Cohle (Matthew McConaughey) i sesong 1, tar nok prisen som min favorittkarakter, men også Woody Harrelson (S01), Colin Farrell (S02), Rachel McAdams (S02) og Taylor Kitsch (S02) spiller overbevisende i sine roller.
Mens sesong 2 har ett kronologisk narrativ, foregår sesong 1 på tre forskjellige tidsplan – noe som gjør den mest utfordrende å følge med på, og dermed også mest givende. Sesong 1 er mørk, men sesong 2 er enda mørkere – sånn at de som hater klassiske Hollywood-løsninger, vil nok bli mest tilfredsstilt av å se sesong 2. Dersom man klarer å akseptere Vince Vaughn som hardbarka kriminell, da.
Når det gjelder priser, var det første sesong som forsynte seg med Emmy- og Golden Globe-nominasjonene, mens sesong 2 fikk bare en smule. Den gikk til topps i Emmy-kategoriene outstanding casting for a drama series (diverse artister), outstanding make-up for a single-camera series (diverse artister), outstanding main title design (diverse artister), outstanding directing for a drama series (Cary Joji Fukunaga for episode 4) og outstanding cinematography for a single-camera series (Adam Arkapaw for episode 4). Den ble dessuten nominert for outstanding drama series (tapte for femte og siste sesong av Breaking Bad), 2 x outstanding lead actor in a drama series (McConaughey og Harrelson), outstanding writing for a drama series (Nic Pizzolatto for episode 5), outstanding single-camera picture editing for a drama series (Affonso Goncalves for episode 4), outstanding music composition for a series (T Bone Burnett for åttende og siste episode) og outstanding art direction for a contemporary or fantasy series (diverse artister for episode 8).
Sesong 1 ble i tillegg nominert til fire Golden Globe-priser: best miniseries or television film (tapte for første sesong av Fargo), 2 x best actor – miniseries or television film (McConaughey og Harrelson) og best supporting actress – series, miniseries or television film (Michelle Monaghan i rollen som Woody Harrelsons kone).
Hva med sesong 2? Hvilke priser drysset over den? Jo, den ble Emmy-nominert for outstanding sound mixing for a limites series or movie (diverse personer for episode 4).
(Sesong 3 opplevde en prisoppgang, men denne omtalen handler bare om sesong 1-2, så den oppramsingen kan jeg eventuelt komme tilbake til neste år.)
2. EUPHORIA
Serieskaper: Sam Levinson; utgivelsesår: 2019-2020 (én sesong + en julespesial); denne omtalen gjelder: sesong 1; strømmekanal: HBO Nordic
Rue Bennett (spilt av Zendaya Coleman) er en tenåring som gjerne vil føle noe. Forelskelse og annen rus. Det blir veldig mye annen rus – og etterhvert også litt forelskelse. Men teensa i USA er jo som de her i Norge, nemlig at de skifter kjærester like ofte som voksne skifter filter på kaffetrakteren, men et brudd er et brudd åkkesom og oppleves likefullt som jævlig i begge demografiske leire – ja, kanskje enda jævligere for en tenåring. Coleman spiller rollen sin knallgodt (og fortjener sin Emmy-pris), men knallkaka tas likevel av Hunter Shafer, en transseksuell skuespiller som spiller transseksuelle Jules som må gjennomgå mye dritt.
Sårbare Cassie (Sydney Sweeney), tøffe Kat (Barbie Ferreira), bitchen Maddy (Alexa Demie) og drittsekkene Cal (Eric Dane) og Nate (Jacob Elordi), er andre eksempler på karakterer og skuespillere som leverer dyptgående varer. Mye heavy shit i denne serien: Sex, dop, bitching, vold, kjønnsidentitet og annen identitet. Jeg håper inderlig at dette er typisk amerikansk og ikke et tenåringsliv som også er gjeldende i Sør-Varanger kommune. Euphoria har sine stille, fine og refleksive stunder også, men totalt sett er serien den deprimerte stesøsteren til Skam.
Euphoria vant Emmy i klassene outstanding lead actress in a drama series (Coleman for episode 3), outstanding original music and lyrics (Labrinth (Timothy McKenzie) for “All for us” fra episode 8) og outstanding contemporary makeup (non-prosthetic) (diverse artister for episode 8) – og ble nominert i klassene outstanding music composition for a series (original dramatic score) (Labrinth for episode 5), outstanding music supervision (Jen Malone og Adam Leber for episode 8) og outstanding contemporary costumes (diverse artister for episode 6).
I skrivende stund er sesong 2 under planlegging.
1. MODERN FAMILY
Serieskapere: Christopher Lloyd og Steven Levitan; utgivelsesår: 2009-2020 (elleve sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 1-6; strømmekanal: TV2 Sumo
I skrivende stund er jeg midt inne i niende sesong av Modern Family. Jeg må skynde meg å bli ferdig med sesong #10 innen 31. januar, for da blir serien tatt bort fra Sumo-plattformen (med mindre Sumo får utvidet sine publiseringsrettigheter). (Hvor og når jeg skal se den ellevte og definitivt siste sesongen, aner jeg ikke ennå.) Jeg startet å se serien sist sommer og rakk å se de seks første sesongene før nyttårsaften. Derfor handler denne omtalen kun om sesong 1-6. Sesong 7-11 får jeg eventuelt komme tilbake til i tv-serie-årsoppsummeringen neste januar.
Modern Family handler om Jay Pritchett (spilt av Ed O’Neill); hans voksne barn Claire Dunphy (Julie Bowen) og Mitchell Pritchett (Jesse Tyler Ferguson) og de tre husholdningene hver av disse tre personene er medlem av. (Alle tre i tettstedet Los Angeles.) Jay har en blandingsfamilie og bor sammen med sin kone #2, Gloria Delgado-Pritchett (Sofia Vergara) og stesønn Manny Delgado (Rico Rodriguez). Claire har en kjernefamilie og bor sammen med sin mann Phil Dunphy (Ty Burrell); døtrene Haley (Sarah Hyland) og Alex (Ariel Winter) og sønnen Luke (Nolan Gould). Mitchell har en likekjønnsfamilie og bor sammen med sin mann Cameron Tucker (Eric Stonestreet) og adoptivdatter Lily Tucker-Pritchett (spilt av tvillingene Jaden og Ella Hiller i sesong 1-2, og av Aubrey Anderson-Emmons i de øvrige sesongene). Dette var en oppramsing av medlemmene i de tre husholdningene ved seriens oppstart. Én av husholdningene opplever en famileforøkning (kjæledyr ikke medregnet) i løpet av de seks første sesongene, men jeg vil ikke spoile hvilken husholdning dette gjelder.
Sjangeren er sitcom (situasjonskomedie) av typen single-camera (dvs. uten publikum i studio) og mockumentary (liksom-dokumentar) – en original kombinasjon, iallfall i mine øyne: Jeg har ikke tidligere vært borti en sitcom hvor karakterene blir intervjuet (mens de snakker til en intervjuer bak kamera) mellom scenene (ikke mellom alle scener, men mange – akkurat som i diverse reality-program) – og ikke nok med det: Mens scenene utspiller seg, hender det titt og ofte at karakterene kaster hurtige blikk mot kamera. Alt dette for å forsterke dokumentareffekten og dermed også troverdigheten og realismen i scenene.
Dette, i mine øyne, splitter nye formatet, forvirret meg litt de par-tre første episodene, men etterhvert som jeg ble vant til det, skjønte jeg hvor genialt dette er (NRK kopierer formatet i disse dager i serien Familien Lykke). Og dersom man da legger til intelligent og morsom manusskriving samt solide skuespillere og stram regi, så får man en serie som er verdt å se på, hvor høydepunktene og latterkulene står i kø, og som jeg alltid gleder meg å vende tilbake til.
De fleste har en favorittkarakter når man følger med en situasjonskomedie, og min favoritt er seriens patriark Jay Pritchett, eieren av Pritchett’s Closets & Blinds (hvis argeste konkurrent på markedet er Closets, Closets, Closets, Closets – hvis sjef han har mange herlige konflikter med). Jay blir spilt av Ed O’Neill som jeg i min ungdom hadde fornøyelsen av å se som den enkle og mannsjåvinistiske Al Bundy i situasjonskomedien “Bundy” (originaltittel: Married... with Children) (1987-1997), og jeg skal innrømme at det i begynnelsen var veldig uvant å se ham spille en mer moden og fasettert familiemann, dog likevel med et temmelig konservativt syn på familieliv og på andre områder. Men Jay står ikke tilbake for Al Bundy når det gjelder kvikke replikker og andre morsomheter.
Men samtlige av de andre karakterene i galleriet er også morsomme, alle med sine særegenheter og personligheter. Det homofile ekteparet Cam og Mitchell er et forfriskende påfunn av serieskaperne og bidrar med dynamikk og “moderne” situasjoner og forviklinger. Selv om det fort blir åpenbart at dette ikke er en dokumentar, men at det er skuespillere vi ser foran kamera, så er mange av situasjonene realistiske og gjenkjennelige.
Ettersom Pritchett-klanen er velstående (Jay er dollar-millionær pga. hans skapselskap - og det drypper mye på avkommene hans), så blir enkelte av problemene og situasjonene som oppstår noe “rikmannsaktige”. Med andre ord så er det en del i-landsproblematikk i Modern Family, noe som kan være et ankepunkt mot serien for mange, inkludert meg selv. Men jeg lar ikke dette forstyrre helhetsinntrykket av denne serien som har vært en hyggelig åpenbaring for meg. Den har altså holdt det gående siden 2009 (og hadde sin avsluttende kringkasting 8. april 2020), men som ikke jeg har oppdaget før over ti år senere. Oppdagelsen skjedde da jeg sist sommer leste Wikipedia-artikkelen Sitcom fordi jeg ønsket å sette meg inn i situasjonskomediens historie, og jeg ble straks nysgjerrig da jeg fant ut at det faktisk finnes sitcoms som er laget uten publikum i studio – og med suksess! “Hvordan kan det fungere?!”, tenkte jeg da jeg leste det, og jeg bestemte meg for å gi serien en sjanse ettersom den var å finne på en strømmekanal jeg abonnerer på. Og resten er seks måneders historie…
[Prize alert!]
De seks første sesongene (som denne omtalen gjelder) ble nominert til 73 (!) Emmy-priser. Jeg nøyer meg med å ramse opp de 22 Emmy-prisene den vant:
Sesong #1: outstanding comedy series (diverse produsenter); outstanding casting for a comedy series (Jeff Greenberg); outstanding writing for a comedy series (Steven Levitian og Christopher Lloyd for episode #1); outstanding picture editing for a comedy series (Ryan Case for episode #1); outstanding sound mixing for a comedy, drama series or animation (diverse artister for episode #7) og outstanding supporting actor in a comedy series (Eric Stonestreet for episode #9).
Sesong #2: outstanding comedy series; outstanding supporting actress for a comedy series (Julie Bowen for episode #4); outstanding directing for a comedy series (Michael Spiller for episode #6); outstanding writing for a comedy series (Steven Levitian og Jeffrey Richman for episode #13) og outstanding supporting actor in a comedy series (Ty Burrell for episode #22).
Sesong #3: outstanding comedy series; outstanding sound mixing for a comedy, drama series or animation (diverse artister for episode #1); outstanding supporting actress for a comedy series (Julie Bowen for episode #6); outstanding supporting actor in a comedy series (Eric Stonestreet for episode #7) og outstanding directing for a comedy series (Steven Levitan for episode #24).
Sesong #4: outstanding comedy series og outstanding directing for a comedy series (Gail Mancuso for episode #7).
Sesong #5: outstanding comedy series; outstanding actor in a comedy series (Ty Burrell for episode #16) og outstanding directing for a comedy series (Gail Mancuso for episode #18).
Sesong #6: outstanding sound mixing for a comedy, drama series or animation (diverse artister for episode #16).
Dette er altså bare Emmy-triumfene. Det mest bemerkelsesverdige er at serien vant hovedprisen (outstanding comedy series) hele fem år på rad (!) – en tangering av rekorden til Frasier (1994-1998). I tillegg bør det nevnes at Modern Family sesong 1-6, er tolv ganger Golden Globe-nominert, men vant bare én pris, nemlig best television series – musical or comedy for dens tredje sesong.
And that concludes the oppsummering av de viktigste prisene de seks første sesongene av denne fascinerene serien har mottatt. Les gjerne om flere priser og nominasjoner i Wikipedia-artikkelen List of awards and nominations received by Modern Family.
PS! Mens jeg har sett Modern Family, og mens jeg har skrevet omtalen ovenfor, har jeg helt glemt en britisk serie fra 2001 som heter The Office. Den har jeg sett (og satt stor pris på), og den er også av sjangeren single-camera mockumentary sitcom. Med andre ord: Modern Familiy er likevel ikke den første serien jeg har sett av denne typen. Så mye av det jeg har skrevet i avsnitt 3, 4 og 7; er dermed løgn. Men jeg gidder ikke ta avsnittene bort eller omskrive dem, for ettersom The Office faktisk har vært helt bortglemt i min bevissthet det siste halve året (jeg sverger), så har opplevelsen av Modern Family føltes original i mine øyne og hjerne.
Men bortsett fra sjangeren, er jo tematikken i de to seriene helt ulik, så det er på ingen måte snakk om plagiering her (man kan jo ikke ta patent på sjangere), og min forglemmelse av The Office tar selvsagt ikke bort det faktum at Modern Family er den beste tv-serieopplevelsen jeg har hatt i 2020. En eske med lykkepiller i en deprimerende og pandemisk tilværelse.
Denne lista ble publisert 16.–20. januar 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
De tre øvrige tv-seriene jeg konsumerte minst én sesong av i 2020 var (i alfabetisk rekkefølge):
Two and a Half Men (alle tolv sesongene)
Vikingane (sesong 0)
Westworld (sesong 3)
Selv om ingen av disse kom med i det beste selskap ovenfor, så er de slett ingen dårlige serier. Alle får terningkast 4.