Topp 15 portugisiske låter i Eurovision Song Contest

Jeg skammer meg litt her jeg sitter og skriver denne ingressen. Opp gjennom årene har jeg ikke vært særlig vennlig i mine uttalelser og meninger om de portugisiske bidragene i ESC. Noen få unntak finnes, men for det meste har jeg karakterisert låtene som gørr kjedelige. Etter å ha brukt de siste dagene på å høre gjennom samtlige 52 låter som den portugisiske statskanalen RTP (Rádio e Televisão de Portugal) har meldt på konkurransen, så har jeg fått et ganske annet gjennomsnittsinntrykk:

44-årige meg innser (nok en gang) at jeg ikke hadde en moden nok musikksmak som 34-, 24- og 14-åring, for gjennom mine Beoplay H9-øreklokker (og noen ganger gjennom min Sony SRS-XB33 bærbare og trådløse høytaler), har de mest lifligste, elegante og sjarmerende toner fylt mine øreganger den siste uka. Joda, det finnes fortsatt ugress, men Portugal har hatt noen perler å by på siden debuten i 1964. De kan dessuten være stolte over å ha stort sett holdt seg til sin særegne portugisiske og tidløse stil (mye fado og lidenskap). De få gangene de har latt seg påvirke av utenomportugisiske poptrender, så har de ligget 3-4 år etter utviklingen, slik at resultatet er blitt særegent bare av den grunn.

I løpet av gjennomlyttingen av de 52 låtene, har det vært trist å registrere at bare én dem nådde en topp 5-plassering, nemlig Salvador Sobrals triumf i 2017. Tre av låtene på denne topp 15-lista, klarte sågar ikke å kvalifisere seg til finalen (utslått i semifinale). At Portugal har fått relativt dårlig betalt for sine bidrag oppgjennom ESC-historien, er det liten tvil om. En betydelig del av forklaringen ligger nok i at Portugal ikke har mange naboland – og at de skiller seg ut kulturelt fra de fleste land i Europa. Og som tidligere nevnt, har Portugal i de fleste tilfeller tviholdt på sin kulturelle identitet på ESC-scenen, noe som eksemplifiserer seg i at samtlige 52 låter er sunget på portugisisk (tre av dem riktignok med enkeltstrofer på engelsk). Det blir kanskje ikke mye poeng av en slik tilnærming til Eurovision Song Contest, særlig ikke i SMS-stemmingens tidsalder, men portugiserne har stått rakrygget og aldri gitt opp konkurransen. “Alle gode ting er 49” som portugiserne bruker å si, og i 2017, på det 49. forsøket, klarte endelig Portugal å klatre til topps.

Nedunder følger en subjektiv liste over de 15 mest skinnende perlene i den portugisiske ESC-porteføljen. Vurderingene er som vanlig basert på studioinnspillingene. Men først noen grunnleggende fakta:

Portugal.jpg

Portugal i Eurovision Song Contest:
Debut: København 1964 (“Oração”); beste plassering: 1. plass i Kiev 2017 (“Amar pelos dois”); topp 10-plasseringer: 10 av 51 forsøk (19,6 %); videre fra semifinalen: 4 av 13 forsøk (30,8 %); første toppscore/tolver: Ville de Luxembourg 1966 (fra Spania for “Ele e ela”); siste uttalte tolver: Kiev 2017 (fra Tsjekkia (fagjury) for “Amar pelos dois”); språk: portugisisk (49 låter) og portugisisk/engelsk (3); sist gang på 100 % portugisisk: Rotterdam 2020 (avlyst) (“Medo de sentir”); artistkonstellasjoner: 41 x solo (derav 26 kvinner og 15 menn), 3 x duo (derav 2 mannlige og 1 blandet) og 8 x gruppe/band (derav 2 kvinnelige og 6 blandet); får ofte finalepoeng fra: Frankrike (188 poeng på 40 finaler), Tsjekkia (27/4), Spania (178/42), Armenia (26/5) og Georgia (20/4); gir ofte finalepoeng til: Moldova (76/9), Italia (218/34), Ukraina (74/13), Spania (221/51) og Romania (65/15); får sjelden finalepoeng fra: Russland (4 poeng på 9 finaler), Danmark (29/28) og Romania (13/8); gir sjelden finalepoeng til: Nord-Makedonia (5/7), Polen (10/13) og Finland (33/39)

 
 

15. “O MEU CORAÇÃO NÃO TEM COR”

Skrevet av: Pedro Osório og José Fanha
Fremført av: Lúcia Moniz
Resultat: 6. plass i Oslo, 18. mai 1996
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Litt rotete, men stort sett sjarmerende gladlåt som hyller de ti landene/territoriene i verden med portugisisk som offisielt språk (Angola, Brasil, Ekvatorial Guinea, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Macau, Mosambik, Portugal, São Tomé og Príncipe og Øst-Timor). Fremføringen i Oslo Spektrum var det ingenting å si på annet enn at samtlige seks på scenen sang og spilte med full livsglede. Selv spilte 19 år gamle Lúcia gladelig på sin ukulele. Resultatet ble en sjetteplass – ny portugisisk rekord – en rekord som skulle stå seg i 21 år. (Det skulle også gå 21 år til neste topp 10-plassering for Portugal.)

Den kypriotiske fagjuryen lot seg sjarmere så mye av “O meu coração não tem cor” (no.: Mitt hjerte har ingen farge) at de glemte å gi Hellas sin sedvanlige tolver og ga den i stedet til Portugal. Også den norske fagjuryen ga Portugal tolv poeng, mens fagjuryene i Island, Kroatia og Sveits nøyde seg med en tier hver.

 

14. “O VENTO MUDOU”

Skrevet av: Nuno Nazareth Fernandes og João Magalhães Pereira
Fremført av: Eduardo Nascimento
Resultat: 12. plass i Wien, 8. april 1967
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: originalversjon; musikkvideo ikke produsert]

Eduardo Nascimento var en angolsk artist som prøvde lykken i Europa i siste halvdel av 1960-tallet. Hans største triumf var å vinne Festival da Canção, den portugisiske Melodi Grand Prix, i 1967. Etter en beskjeden tolvteplass i Hofburg-palasset i Wien (med ett poeng fra den franske, spanske og den sveitsiske juryen (poengsystemet var helt annerledes på denne tiden)), og etter en utgivelse av en EP, ga han opp sangkarrieren og flyttet tilbake til Angola i 1969 – hvor han bodde til sin død 50 år senere. “O vento mudou” (no.: Vinden har snudd) ble dermed hans eneste hit. En mystisk, vakker, men trist sang med James Bond-aktig klang, som handler om at jeg-personens store kjærlighet ikke kom tilbake etter en reise til den andre siden av havet. Hun hadde lovet å komme tilbake når vinden snudde. Vinden snudde, men hun kom aldri med den. Typisk kvinnfolk… Neida. Joda. Neida.

 

13. “CONQUISTADOR”

Skrevet av: Ricardo Landum og Pedro Luís Neves
Fremført av: Da Vinci
Resultat: 16. plass i Lausanne, 6. mai 1989
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

1989 er en av de få årene hvor Portugal deltar med en nokså uportugisisk sang. “Conquistador” (no.: Erobrer) er nemlig en høyoktan rock ‘n’ roll-poplåt av typen som var populær i Europa på 1980-tallet. Men tekstmessig er låta ultraportugisisk: Den er en skamløs hyllest til Portugals fortid som kolonimakt. Her navnedroppes Brasil, Praia (Kapp Verde), Bissau (Guinea-Bissau), Angola, Mosambik, Goa (a.k.a. Portugisisk India), Macau og Timor, og det synges om hvordan de portugisiske erobrerne brakte med seg kulturens lys til disse områdene (“E levaram a luz da cultura”). De færreste europeere skjønte nok hva Da Vinci (med vokalist Manuela Alves) sang om, men det spørs om denne låta hadde fått lov å stille til start nå i internetts og krenkehysteriets tidsalder.

Den spanske fagjuryen hadde kanskje språkører nok til å oppfatte hva sangen handlet om, og de ga den åtte poeng, flest av de ni juryene som ga den poeng (den norske var én av dem (ett poeng)). Jeg lar meg ikke krenke, verken på vegne av meg selv eller de nevnte koloniene. Jeg forholder meg til at Da Vinci fikk lov å delta og at alle nå har fått sin selvstendighet tilbake, senest Øst-Timor i 2002. (Det vil si: Goa er nå en del av India og Macau en del av Kina). Jeg forholder meg også til det faktum at låta er såpass energisk og fengende at jeg lar meg rive med. Apropos rive: “Conquistador” erobret en 16. plass, 98 poeng bak den jugoslaviske vinnerlåta “Rock me” – fremført av bandet Riva.

 

12. “A CIDADE (ATÉ SER DIA)”

Skrevet av: Pedro Abrantes, Marco Quelhas og Paulo de Carvalho
Fremført av: Anabela
Resultat: 10. plass i Millstreet, 15. mai 1993
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Antònia Tonicha, Carlos Mendes, Fernando Tordo, Manuela Bravo, José Cid, Dulce Pontes, Sara Tavares, Lúcia Moniz, Salvador Sobral og Anabela Pires. Dette er Portugals ESC-hall-of-fame – de ti artistene som har klart å returnere hjem til Portugal med en topp 10-plassering i Eurovision Song Contest i bagasjen. Tatt i betraktning at totalt 51 forsøk har vært gjort, så er disse en ganske eksklusiv gjeng. (Så er det også litt pussig å registrere at samtlige topp 10-plasseringer har vært hentet hjem av soloartister. Ingen portugisiske duoer eller grupper har hatt nevneverdig suksess, med andre ord.)

Anabela var bare 16 år gammel da hun innkasserte tiendeplassen med bl.a. tolv poeng fra den nederlandske og spanske juryen, åtte poeng fra den franske og fem poeng fra den norske. “A cidade (até der dia)” (no.: Byen (til det er dag)) er en vakker ballade om bylivet mellom solnedgang og soloppgang. Hun synger blant annet om å gå fra bar til bar og drikke gin (“Entre um gin e um beijo/Vamos nós de bar em bar”), og man kan lure på om hun ikke er for ung til den aktiviteten. Men etter litt googling, har jeg funnet ut at før 2013 var aldersgrensen for kjøp av all alkoholholdig drikke i Portugal 16 år, så hun er akkurat innenfor.

Når jeg ser Anabela på scenen i Green Glens Arena i det lille irske tettstedet Millstreet (som med sine ca. 1500 innbyggere fortsatt er det minste tettstedet som noensinne har arrangert Eurovision Song Contest), må jeg nesten gni meg i øynene, for det er som å se en ung Anita Skorgan (som var 18 år da hun i 1977 sang “Casanova” i ESC London). Men når Anabela åpner munnen og synger, viskes mye av likhetstrekkene med Skorgan bort. Stemmen hennes er tidvis på grensen til det tålelige (den er ganske så high-pitched og intens), også i studioversjonen, men heldigvis berger den noe dypereliggende koringen helhetsinntrykket. Den skaper den kontrasten som gjør at låta berger seg fint i land.

 

11. “MENINA DO ALTO DA SERRA”

Skrevet av: Nuno Nazareth Fernandes og José Carlos Ary dos Santos
Fremført av: Tonicha
Resultat: 9. plass i Dublin, 3. april 1971
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Tonicha synger vakkert og til tider dramatisk om ei jente fra toppen av fjellet (som tittelen betyr på norsk) som lever sitt liv i pakt med naturen. Musikken er leken, melodiøs og velklingende. 24-åringen innkasserte en niendeplass, Portugals aller første topp 10-plassering (på det sjuende forsøket).

Avstemningssystemet man brukte i årene 1971-1973 var noe for seg selv: Hvert land hadde med seg to jurymedlemmer på scenen, synlig for tv-seerne, og hvert av medlemmene ga hver sang en score fra 1 til 5 poeng. Med andre ord: 10 poeng var maks oppnåelige poengsum fra én jury, mens 2 poeng var det laveste – hvilket igjen betydde at ingen av deltakerne var i nærheten av å ende opp med 0 poeng. I 1971 var maksimalt oppnåelige poeng dermed 170 (vinneren Monaco fikk 126), mens den laveste summen man teoretisk kunne få, var 34 (sisteplassen Malta fikk 52).

Portugal endte så å si opp midt på treet med 83 poeng, en gjennomsnittscore på 4,88 poeng fra hver jury (2,44 per jurymedlem). Tonicha fikk oppleve begge ekstremer i løpet av avstemningen: Begge de to jurymedlemmene fra Spania ga full score (5 p.) til jenta fra toppen av fjellet, mens alle jurymedlemmene fra Sveits og Sverige ga laveste score (1 p.). Den norske juryen ga 3+2.

 

10. “PLAY-BACK”

Skrevet av: Carlos Paião
Fremført av: Carlos Paião
Resultat: 18. plass i Dublin, 4. april 1981
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

En fornøyelig låt (fremført med fantastisk koreografi) som egentlig er et sarkastisk spark til popindustrien. Synd at stort sett bare portugiserne skjønte budskapet. Med totalt ni poeng (åtte fra Tyskland og ett fra Hellas), la Carlos Paião kun Finn Kalvik bak seg på resultatlista. Antakelig ble Carlos skadelidende ved å synge på startnummeret etter storbritiske Bucks Fizz som vant konkuransen med “Making your mind up”. Dermed kunne kanskje enkelte juryer (feilaktig) oppfatte kostymevalget til de portugisiske koristene/danserne som en kopi av Bucks Fizz og dermed “straffe” dem for det. Jeg sier “kunne” fordi jeg regner med de var proffe nok til å ikke la seg påvirke.

PS! For ordens skyld: Carlos Paião og hans korister sang uten playback. Da som nå, tillater ikke ESC-reglene playback på vokal. (Det vil si: i ESC 2021 blir det gjort unntak for bakgrunnsvokal, sannsynligvis grunnet koronasituasjonen.)

 

9. “TODAS AS RUAS DO AMOR”

Skrevet av: Pedro Marques og Paulo Pereira
Fremført av: Flor-de-Lis
Resultat: 15. plass i Moskva, 16. mai 2009
Andre lenker: [Spotify: originalversjon; utvidet versjon] [YouTube: originalversjon; utvidet versjon; musikkvideo ikke produsert]

“Alle kjærlighetens gater” sier Google Translate at tittelen betyr, og oversettelsesverktøyet er blitt ganske så god nå, så jeg stoler på oversettelsen. Jeg blir kanskje litt kjærlighetsyr når jeg hører sangen fremført 100 % av akustiske instrumenter. Veldig trivelig er den, og Portugal ble nok en gang underbetalt. Den var selvsagt sjanseløs mot Alexander Rybak, men burde ha kommet inn på topp 10, synes jeg.

Ti juryer (med kombinerte stemmer fra folk og fagfolk) er enige med meg: Juryene fra Sveits (10 p.), Spania (8), Frankrike (7), Island (7), Tsjekkia (7), Andorra (6) og Belgia (6) ville sågar ha “Todas as ruas do amor” på topp 5. Ja, faktisk verdsatte både Sveits og Tsjekkia den høyere enn “Fairytale”.

 

8. “SOBE, SOBE, BALÃO, SOBE”

Skrevet av: Carlos Nóbrega e Sousa
Fremført av: Manuela Bravo
Resultat: 9. plass i Jerusalem, 31. mars 1979
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Allerede etter to sekunder blir man gjort oppmerksom på én av sangens to styrker, nemlig vokalarrangementet (koringen), og etterhvert kommer sangens andre styrke inn, nemlig den lystige melodien sunget av Manuela Bravo, 21 år fra Sintra. (I gamle dager, så 21-åringene eldre ut enn det de gjør i dag.) “Sobe, sobe, balão, sobe” betyr “Stig, stig, ballong, stig”, og jeg blir i oppløftende humør av å høre låta – noe også fagjuryene i Europa ble i 1979:

13 av 18 juryer hadde denne på topp 10, og mest oppløftet ble nok den franske (10 p.), østerrikske (7), italienske (6), norske (6) og spanske (6) juryen. Niendeplassen står fortsatt som én av de ti beste prestasjonene Portugal har gjort i Eurovision Song Contest.

 

7. “SE EU TE PUDESSE ABRAÇAR”

Skrevet av: José Cid
Fremført av: Alma Lusa
Resultat: 12. plass i Birmingham, 9. mai 1998
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Uten sekkepipa, er jeg sikker på at “Si eu te pudesse abraçar” (no.: Hvis jeg kunne klemme deg) både ville havnet på topp 5 på denne lista og på topp 10 i National Indoor Arena i Birmingham – hvor sekkepipa er enda mer intens og gnagende enn i studioversjonen. All annen instrumentering og vokalarrangement (spesielt koringen i refrenget) er herlig å høre på, så uten dette hersens belginstrumentet ville nok folket i Frankrike (10 p.), Spania (6) og Tyrkia (6) gitt enda flere poeng enn det de gjorde.

 

6. “SENHORA DO MAR (NEGRAS ÁGUAS)”

Skrevet av: Andrej Babić og Carlos Coelho
Fremført av: Vânia Fernandes
Resultat: 13. plass i Beograd, 24. mai 2008
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

En majestetisk og vakker sang om fruen fra havet (det mørke hav) som kom på andreplass i semifinale #2 (bare slått av en shady lady fra Ukraina), men som i finalen ikke kom høyere enn 13. plass. Her er det full drama med både marsj-trommer og et sterkt tilstedeværende kor. Musikken er komponert av kroaten Andrej Babić, som i perioden 2003-2012 deltok i Eurovision Song Contest som komponist for Portugal (2008 og 2012), Slovenia (2007 og 2009), Kroatia (2003) og Bosnia-Hercegovina (2005). Trettendeplassen med “Senhora do mar” er hans beste resultat.

2008 var det siste året man praktiserte ren televoting (SMS- og telefonstemmer) (fagjuryene skulle få si sitt fra 2009), og det var kun folket i Andorra (10 p.), Sveits (10), Frankrike (8), Spania (8), Belgia (6) og Island (6) som hadde “Senhora do mar” på topp 5 i finalen.

 

5. “E DEPOIS DO ADEUS”

Skrevet av: José Calvário og José Niza
Fremført av: Paulo de Carvalho
Resultat: 14. plass i Brighton, 6. april 1974
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Sangen som startet nellikrevolusjonen i Portugal i 1974. Da sangen ble spilt på portugisisk radio 24. april kl. 2255, var det et signal fra kuppmakerne om at maktovertakelsen skulle iverksettes. Mindre enn ett døgn senere var statsminister Marcelo Caetano (arvtakeren etter diktator Salazar) og hans regjering styrtet, og slutten på Portugals tid som kolonimakt var et faktum. Her er en kort video om den historiske hendelsen.

Selve sangen, “E depois do adeus” (no.: Etter adjøet), er en høyst upolitisk affære, men er en melodisk perle i crooner-stil og med nydelig strykearrangement. Mot slutten av låta, det vil si den studioinnspilte versjonen, har vi nærmest et dobbelt klimaks: først med Paulo Carvalho og deretter med et damekor som får æren av å sette punktum. Dessverre er koret fraværende i liveversjonen fremført i Brighton Dome, kanskje pga. økonomiske begrensinger for den portugisiske delegasjonen.

Sangen kom på firedelt sisteplass (med Sveits, Tyskland og Norge (“The first day of love” – Anne Karine Strøm)) med totalt tre poeng (to fra Sveits og ett fra Spania), 21 poeng bak “Waterloo”. (Poengsystemet som vi har i dag, ble innført året etter.)

 

4. “DANÇA COMIGO (VEM SER FELIZ)”

Skrevet av: Américo Pinto da Silva Monteiro og Tó Maria Vinhas
Fremført av: Sabrina
Resultat: Utslått i semifinalen i Helsinki, 10. mai 2007
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Tre poeng. Så mye skilte det mellom Moldova på 10. plass (den siste kvalifiseringsplassen) og Portugal på 11. plass i semifinalen. Og det ironiske her er at at portugiserne ga moldoverne tolv poeng i avstemningen og dermed beseglet sin egen skjebne. En annen årsak til semi-exiten kan være at Norges bidrag, “Ven a bailar conmigo” (sunget av Guri Schanke) og Portugals bidrag ødela for hverandre pga. likhet i tittel og musikkstil. En tredje årsak til at portugiserne gikk glipp av sin fjerde finale på rad, er nok den usle fremføringen på scenen i Hartwall Arena i den finske hovedstaden.

Det gjør direkte vondt å høre livefremføringen av “Dança comigo”. Sur sang og tynn lyd på backingsporet. Det sistnevnte er ganske uforståelig da den burde vært identisk med studioversjonen. Og studioversjonen er en perle – av den enkle, sommerlige og sensuelle sorten. Sett i lys av lydproblemene, er det faktisk ganske imponerende at låta fikk 88 poeng i semifinalen (derav 12 fra Andorra, 10 fra Frankrike og Polen og 8 fra Spania og Sveits (alle disse folkejuryene unntatt Sveits, verdsatte “Dança comigo” høyere enn “Molitva”, den serbiske låta som skulle vinne finalen to kvelder senere)). Dette betyr at ganske mange klarte å høre at en flott låt lå i grunn i fremførelsen.

 

3. “AMAR PELOS DOIS”

Skrevet av: Luísa Sobral
Fremført av: Salvador Sobral
Resultat: 1. plass i Kiev, 13. mai 2017
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

En (positivt) overraskende og unik vinnerlåt. Portugals seier i 2017 var også et sunnhetstegn for Eurovision Song Contest. Låtskriver Luísa Sobral og hennes lillebror Salvdor beviste at det (heldigvis) fremdeles er mulig å vinne konkurransen ved å stå alene på scenen med sparsommelig scenografi og uten koreografi, dansere, korister, kostymeshow, sexobjektivisering, pyro- og andre effekter som tar oppmerksomhet bort fra hva konkurransen egentlig handler om: Sangen. Låta. Komposisjonen. Den vokale fremføringen.

Portugal vant fordi sangen er nydelig, med et lett og vakkert piano- og strykearrangement, og fordi 27 år gamle Salvador sang den med tilsynelatende ektefølt innlevelse. De i International Exhibition Centre i Kiev, og de foran tv-skjermene hjemme, følte hva “Amar pelos dois” (no.: Kjærlighet for begge) handlet om bare ved å se på Salvadors ansikts- og kroppsuttrykk. At de fleste ikke skjønner portugisisk blir da underordnet.

Luísa og Salvador Sobral satte verdenrekord i antall poeng, som fremdeles står i skrivende stund. Samlet endte de opp på 758 poeng, derav 382 fra fagjuryene og 376 fra det europeiske folk. (Hvis vi sammenligner med Alexander Rybaks seier i 2009, og det liker jo vi nordmenn å gjøre, og gjør avstemningssystemene i 2009 og 2017 sammenlignbare, så “vinner” Rybak 387-379 over Sobral.) For at ikke denne delen av omtalen skal bli for dominerende, velger jeg kun å ramse opp 12-erne: Hele 18 av 41 fagjuryer ga Sobral toppkarakteren, nemlig den armenske, britiske, franske, georgiske, islandske, israelske, latviske, litauiske, nederlandske, polske, sanmarinske, serbiske, slovenske, spanske, svenske, sveitsiske, tsjekkiske og ungarske. (For ordens skyld: Den norske fagjuryen ga sin 12-er til sølvvinner Bulgaria (“Beautiful mess”) og ga Sobral 10; mens den bulgarske og montenegrinske fagjuryen var alene om å gi Portugal 0 poeng).

Når det gjelder folkejuryene, var det “kun” tolv som ga tolv: Belgia, Finland, Frankrike, Island, Israel, Litauen, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Tyskland og Østerrike. Til gjengjeld fikk Sobral poeng fra samtlige 41 folkejuryer – minst fem poeng fra hver! Det var folket i Danmark og Italia som var de eneste som ga fem poeng og som dermed ikke hadde “Amar pelos dois” på sine topp 5-lister.

 

2. “VIDA MINHA”

Skrevet av: Andrej Babić og Carlos Coelho
Fremført av: Filipa Sousa
Resultat: Utslått fra semifinalen i Baku, 24. mai 2012
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Det kroatugisiske låtskriverparet Babić/Coelho er i ESC-manesjen igjen, fire år etter “Senhora do mar” (se #6 ovenfor). Denne gangen lykkes de dessverre ikke like godt: Tragisk nok havner “Vida minha” (no.: Livet mitt) på 13. plass i sin semifinale, seks poeng unna Norges Tooji som snappet den tiende og siste finaleplassen. Tragisk fordi denne er enda vakrere og inderligere (dog ikke like dramatisk) enn “Senhora do mar”. Allerede i det 1., 3. og 17. sekund presenteres de tre lydelementene som hever denne fado-inspirete balladen opp til de store gåsehud-bekledde høyder, nemlig henholdsvis trekkspillet, strykerne og den portugisiske gitaren. Samspillet mellom disse fungerer aller best i de to ni-sekunders instrumentale mellomspillene som kommer inn ved 0:38 og 1:34 (ref. Spotify-versjonen). Da skader det ikke med fin vokal og storartet koring på toppen av dette.

At denne ikke nådde finalen i Baku, er ett av ESC-historiens store tragedier og mysterier. Livefremføringen var det lite å sette pekefingern på, tvert imot, den fortjener en tommelfinger. De kombinerte fag- og folkejuryene fra Frankrike (8 p.), Nederland (6), Norge (5) og Slovakia (5), var de fire som var mest begeistret for denne låta som forøvrig handler om en kvinne som vandrer gatelangs i en gammel del av en storby, på kveldstid, mens hun tenker på kjærligheten som er fraværende i livet hennes.

 

1. “QUERO SER TUA”

Skrevet av: Américo Pinto da Silva Monteiro
Fremført av: Suzy
Resultat: Utslått fra semifinalen i København, 6. mai 2014
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Ett eneste poeng! Dette var forskjellen mellom semifinale-exit og finaledeltakelse for Suzy Guerra (34) i B&W Hallerne på Refshaleøen i København i 2014. Med andre ord: nok en sur ellevteplass for låtskriver Américo Pinto da Silva Monteiro (eller “Emanuel” som er hans business-navn). Den forrige var sju år tidligere med “Dança comigo” (se #4 ovenfor). Hadde det europeiske folket fått bestemme, ville Portugal havnet på sjetteplass i semifinalen og glatt gått videre til finalen, men hadde fagjuryene fått all makt hadde Suzy havnet på 16. og sisteplass i heatet.

Denne exiten kom selvsagt som en stort sjokk og skuffelse for meg i 2014. Jeg hadde “Quero ser tua” (no.: Jeg vil bli din) som personlig nestfavoritt (bak Russlands “Shine”) og hadde den på repeat på min mp3-spiller hele den våren. I dag, sju år senere, har jeg på ingen måte gått lei av denne lykkepillen av en låt. Den er rytmisk, positiv, sommerlig, romantisk, livsbejaende, fengende og vital. Låtas standout er selvsagt refrenget som jeg forelsket meg i ved første lytt – med sin ekstremt allsang-triggende kvalitet (som man også kan høre blant publikum i salen). Umulig å få ut av hodet, og det vil jeg heller ikke. Låtas eneste svakhet er den litt fantasiløse oppbyggingen til sisterefrenget (låtas “bridge”), men så lenge resultatet av den er en modulasjon, så er den sju sekunder lange idétørken tilgitt.

De kombinerte fag- og folkejuryene i Spania (8 p.), Belgia (6), Frankrike (5), Sverige (4), Armenia (3), Danmark (3), Moldova (3), Montenegro (3), Nederland (2), Albania (1) og Aserbajdsjan (1) ønsket Suzy videre til finalen, men det ble altså de juryene som ikke hadde henne på sine topp 10-lister, som fikk viljen sin. Så shame on Estland, Island, Latvia, Russland, San Marino, Ukraina og Ungarn! (Norge deltok i den andre semifinalen og fikk ikke stemme her.)

 

Denne lista ble publisert 1.–15. april 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Spillelister: