Topp 15 israelske låter i Eurovision Song Contest

Det vest-asiatiske landet Israel debuterte i Eurovision Song Contest i 1973. Kringkastingsselskapet Israel Broadcasting Authority (IBA) (hebraisk: Rashút HaShidúr), ble medlem av European Broadcasting Union (EBU) allerede i 1957, så Israel kunne vært med allerede i konkurransens andre utgave hvis de hadde ønsket det. Fra 2018 er det IPBC (Israeli Public Broadcasting Corporation (Ta'agid HaShidur HaYisra'eli)) – eller rett og slett Kan (norsk: her), oppkalt etter Israels ESC-bidrag i 1991 – som har overtatt som Israels forvalter av sangkonkurransen. Overtakelsen skjedde ikke uten kontroverser, men det er en historie jeg ikke gidder å komme nærmere inn på her.

Her vil jeg ha fokus på 15 av de 44 låtene Israel har deltatt med i Eurovision Song Contest. Blant de 44, velger jeg å ikke ta med låta som røk ut i den spesielle kvalifiseringsrunden i forkant av finalen i Oslo i 1996 (dette var før innføringen av semifinaler), mens jeg velger å inkludere låta de skulle ha deltatt med i 2020, konkurransen som EBU feigaktig kansellerte – en policy jeg forøvrig bruker på samtlige land (min stille protest mot EBUs elendige avgjørelse).

De femten låtene jeg velger å fokusere på, er de femten som jeg synes er best utfra et rent musikalsk perspektiv, og det er som vanlig låtenes innspilte originalversjoner som danner det fullstendige vurderingsgrunnlaget. Siden flesteparten av de israelske sangene synges på hebraisk, et språk jeg har null kompetanse i, er det klart at det musikalske (bl.a. komposisjon, arrangement og produksjon) har en dominerende rolle i forhold til det lyriske/litterære i min bedømming.

Israel i Eurovision Song Contest:
Debut: Luxembourg 1973 (“Ei sham”); beste plassering: 1. plass i Paris 1978 (“A-ba-ni-bi”), Jerusalem 1979 (“Hallelujah”), Birmingham 1998 (“Diva”) og Lisboa 2018 (“Toy”); topp 10-plasseringer: 20 av 43 forsøk (46,5 %); videre fra semifinale: 9 av 15 forsøk (60,0 %); første toppscore/tolver: Brighton 1974 (fra Italia for “Natati la chaiai”); siste tolver (fra fagjury): Lisboa 2018 (fra Finland for “Toy”); språk: hebraisk (26 låter), engelsk/hebraisk (9), engelsk (6), amharisk/arabisk/engelsk/hebraisk (1), arabisk/engelsk/hebraisk (1) og engelsk/fransk/hebraisk (1); sist gang på 100 % hebraisk: Malmö 2013 (“Rak bishvilo”); artistkonstellasjoner: 29 x solo (derav 16 kvinner (medregnet Dana International) og 13 menn), 5 x duo (derav 3 blandet, 1 kvinnelig og 1 mannlig) og 10 x gruppe/band (derav 6 blandet, 3 mannlige og 1 kvinnelig); får ofte finalepoeng fra: Frankrike (215 poeng på 35 finaler), Finland (160/33), Aserbajdsjan (58/9), Sveits (145/33) og Nederland (142/33); gir ofte finalepoeng til: Russland (151/20), Ukraina (115/16), Romania (96/17), Armenia (55/10) og Australia (40/5); får sjelden finalepoeng fra: Estland (17/17), Latvia (16/15) og Litauen (20/14); gir sjelden finalepoeng til: Albania (0/10), Nord-Makedonia (0/9) og Polen (4/11)

 
 

15. “THERE MUST BE ANOTHER WAY”

Skrevet av: Achinoam Nini, Mira Awad og Gil Dor
Fremført av: Noa & Mira Awad
Resultat: 16. plass i Moskva, 16. mai 2009
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Per dags dato, er dette fortsatt historiens eneste arabiskspråklige låt som har konkurrert i Eurovision Song Contest for Israel. Det er den halvt israelske og halvt palestinske Mira Awad som synger de arabiske verselinjene. Sammen med israelske Noa (Achinoam Nini), synger de en småpen midtempo-ballade med et tydelig fredsbudskap, som ellers synges på hebraisk og engelsk. Refrenget er musikalsk idéfattig og låtas svake punkt, men det partiet som fører frem til refrenget (som ett sted innledes med “And when I cry, I cry for both of us”) er det en viss vakkerhet over.

Av de 53 poengene låta fikk, kom mesteparten fra Frankrike (10), Belgia (8), Bosnia-Hercegovina (8) og Andorra (7). Ingen nordiske land ga poeng. (I 2009 var poengene (1 til 12 poeng) en kombinasjon av publikums- og fagjurypoeng.)

 

14. “FEKER LIBI”

Skrevet av: Doron Medalie og Idan Raichel
Fremført av: Eden Alene
Resultat: Ingen. Konkurransen avlyst.
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Også denne låta inneholder arabisk (et par linjer), men den fikk ikke lov å konkurrere i Rotterdam i 2020 grunnet pandemiavlysning – en avgjørelse jeg mener var feil fordi man godt kunne ha kjørt en desentralisert og digital løsning, men nok om det. EBU bestemte dessverre også at artistene ikke fikk anledning til å fremføre låtene sine påfølgende år ved å vise til et reglement som de hadde anledning til å endre på, men det gjorde de ikke. All innsats til ingen nytte, altså. Men igjen: nok om det.

Eden Alene fikk en ny mulighet neste år (2021) med en ny låt, “Set me free”, som kom på 17. plass. Om Edens første låt, “Feker libi” hadde fått en høyere plassering enn det, blir bare spekulasjoner, men jeg personlig mener at ener’n er bedre enn toer’n. Toer’n er anmasende, slitsom og kaotisk – noe også ener’n til tider er, men den inneholder en nokså kult refreng med lekker pianobass, og noen fiffige verselinjer på amharisk – inkludert tittelen som betyr min kjære, min elskede eller noe midt imellom. Amharisk er forøvrig ett av de fem offisielle språkene i Etiopia, som foreldrene til Eden kommer fra (hun selv er født i Jerusalem).

 

13. “TOY”

Skrevet av: Doron Medalie, Stav Beger og Jack White*
Fremført av: Netta
Resultat: 1. plass i Lisboa, 12. mai 2018
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

“En låt som har det meste: Gnagende og slitsomme sekvenser, stupid tekst – og partier som er morsomme og catchy, og da regner jeg kaklingen og klukkingen i sistnevnte kategori. Originalt og friskt fra Israel denne gangen. Jeg ser fram til livefremføringen.” Dette skrev jeg på min forrige hjemmeside i forkant av eurovisjonsuka i 2018 om “Toy” – som jeg hadde rangert nederst på min topp 15-liste.

Mens dette skrev jeg på min Facebook-side dagen etter finalen: “[Jeg er] OK fornøyd med at Israel vant. De serverte den beste totalpakka i går: Låt, vokale ferdigheter, sceneshow, originalitet, sjarm og budskap.”

Jeg ser i ettertid at jeg kanskje var litt krass mot tekstforfatterne i forhåndsomtalen min. Det finnes faktisk noen meningsfulle fraser innimellom all kaklingen, klukkingen og noen meningsløse begrep – noe jeg også innså i min etteromtale, derav benyttelsen av ordet “budskap” – som jeg underveis i eurovisjonsuka innså at låta har. Budskapet er feministisk: Kvinne! Ha trua på deg selv! Du er ikke et leketøy!

Fun fact: Nå registrerer jeg endelig at hun synger “I don't care about your 'stefa', baby”. Jeg har nemlig i fire år trodd trodd at hun synger “stepfather”. Stefa er visstnok et hebraisk slanguttrykk for seddelbunke, har jeg nå lært. Så der fikk “Toy” litt mer mening i mine ører. (Bruken av stepfather virket jo litt meningsløst.) Jeg har også trodd hun sang “maddafakka beat”, men det viser seg å være “madabaka beat”, uten at jeg blir særlig klokere av den grunn.

Europas fagjuryer ville at Østerrike (“Nobody but you” - Cesár Sampson) skulle vinne foran Sverige (“Dance you off” - Benjamin Ingrosso). De hadde Israel på tredjeplass, 59 poeng bak Østerrike. Men blant Europas folk, scoret Netta Barzilai 246 poeng høyere enn østerrikske Cesár Sampson. Sistnevnte endte på tredjeplass sammenlagt, mens Israel føk opp på førsteplass etterfulgt av Kypros (“Fuego” - Eleni Foureira). Av de 529 poengene Netta innkasserte, fikk hun 24 poeng (2 x 12 p.) fra både Frankrike og San Marino (dvs. toppscore både fra fagjuryene og folket i disse landene) og 1 x 12 poeng fra følgende juryer: Australia (folk), Aserbajdsjan (folk), Finland (fagjury), Georgia (folk), Moldova (folk), Spania (folk), Tsjekkia (fagjury) og Ukraina (folk). Det norske folk ga Netta sju poeng, mens den norske fagjuryen ga null

*) Jack White fra The White Stripes, ble i ettertid kreditert som medkomponist grunnet likhet med bandets “Seven nation army” fra 2003.

 

12. “HAPPY BIRTHDAY”

Skrevet av: Moshe Datz, Gabriel Butler, Ya'akov Lamai og Jackie Oved
Fremført av: Eden
Resultat: 5. plass i Jerusalem, 29. mai 1999
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

En enkel og effektiv partylåt som høstet stemmer fra samtlige juryer unntatt Irland, Litauen og Storbritannia. Eden (som består av brødreparet Eddie og Gabriel Butler samt Rafael Dayan og Doron Oren) fikk flest poeng fra Frankrike (10), Kypros (10), Polen (10), Kroatia (8), Portugal (8) og Spania (8). Låta balanserer nær grensen til det parodiske (det lukter litt cheesy), men den greier seg hele løpet ut – blant annet takket være det (ekstra) oppløftende “na-na-na-na”-partiet etter to minutter.

 

11. “BEN ADAM”

Skrevet av: Boris Dimitstein og Ehud Manor
Fremført av: Yardena Arazi
Resultat: 7. plass i Dublin, 30. april 1988
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Yardena Arazi, som tolv år tidligere hadde representert Israel som en del av jentegruppa Chocolate, Menta, Mastik (“Emor shalom”, 6. plass), synger “Ben adam” (no.: menneske) – en ganske enkel, men svært melodiøs, effektiv og allsangvennlig gladsang (iallfall for de som behersker hebraisk – vi andre kan i stedet synge la-la-la). Jeg liker spesielt temposkiftet mot slutten. To av dem hun deler scene med i Royal Dublin Society, Yehuda Tamir og Reuven Gvirtz, er forøvrig medlemmer av trioen Milk and Honey som vant Eurovision ni år tidligere med “Hallelujah”.

Den belgiske, franske, portugisiske og sveitsiske fagjuryen lot seg mest begeistre av “Ben adam”. Alle ga ti poeng. Kun fire fagjuryer ga Yardena null poeng, nemlig samtlige skandinaviske samt den tyrkiske.

 

10. “OLÉ, OLÉ”

Skrevet av: Kobi Oshrat og Hamutal Ben Zeev
Fremført av: Izhar Cohen
Resultat: 5. plass i Göteborg, 4. mai 1985
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

En enkel, effektiv og energisk poplåt uten det lille ekstra, men med en engasjert Izhar Cohen – som i 1985 var sju år eldre enn det han var i 1978 da han vant Eurovision Song Contest med “A-ba-ni-bi”. Med “Olé, olé” ble det en fin-fin femteplass med 12 poeng fra Frankrike, 10 fra Norge, 8 fra Irland og Spania og 55 poeng fra elleve andre fagjuryer.

Videotips: Følg gjerne med danseren/sangeren i turkis kjole (Tali Sinai) i videoen fra finalen. Legg merke til hvordan mikrofonen hennes gradvis sklir lenger og lenger ned – noe som kanskje var til det beste.

 

9. “PUSH THE BUTTON”

Skrevet av: Kobi Oz
Fremført av: Teapacks
Resultat: Utslått i semifinalen i Helsinki, 10. mai 2007
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Lystig, variert og morsom musikk. Skremmende tekst. En satirisk låt om verdens gale ledere, derav noen av dem med tilgang til den ultimate knappen. Kobi Oz, vokalisten i Teapacks, siktet nok først og fremst på Irans president da han sang denne i Hartwall Areena i Helsinki i 2007. Femten år senere kunne sangen likesågreit ha vært rettet mot en annen president – i et land noen mil nord for Iran. Når man leser gjennom teksten – som er på 50 % hebraisk; 37,5 % engelsk og 12,5 % fransk – så er det uhyggelig å registrere hvor relevant denne låta fortsatt er.

Kanskje synes det europeiske publikummet at tekstmaterialet ble litt for stemningsødeleggende, for Israel var ikke i nærheten av finaleavansement. Bare 6 av 41 folkejuryer ønsket et gjenhør med låta i finalen 12. mai: Frankrike (6 p.), Litauen (4), Estland (3), Tsjekkia (2), Island (1) og… Russland (1).

 

8. “TIME”

Skrevet av: Ran Shem Tov og Shiri Hadar
Fremført av: Izabo
Resultat: Utslått i semifinalen i Baku, 22. mai 2012
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

33 poeng var 19 poeng for lite for veteranbandet Izabo (opprettet i Petah Tikva 23 år tidligere), til å kunne delta i finalen i Aserbajdsjans hovedstad Baku i 26. mai 2012, med denne snodige og fengende gladlåta som jeg mener hadde fortjent en bedre skjebne. Kanskje var den litt for snodig for den gjengse europeer? I mine ører har den tålt tidens tann og høres like fresh nå ti år etterpå. Izabo fikk forøvrig flest poeng fra Østerrike (7), Russland (6), Romania (5) og Ungarn (5).

 

7. “MILIM”

Skrevet av: Tomer Hadadi og Noam Horev
Fremført av: Harel Skaat
Resultat: 14. plass i Oslo, 29. mai 2010
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Jeg forstår ikke ett eneste ord av “Milim”, bortsett fra tittelen som betyr ord. Det jeg derimot forstår er at dette er inderlige saker og at 29 år gamle Harel Skaat synger som om han mener hvert eneste ord. Dette bidraget vant samtlige tre priskategorier i Marcel Bezençon Awards i forkant av finalen: Press Award (stemt frem av akredittert mediafolk unntatt tv-kommentatorene), Artistic Award (stemt frem av tv-kommentatorene) og Composers Award (stemt frem av alle deltakende komponister). Per dags dato er dette fortsatt den eneste gangen i historien (prisene ble delt ut første gang i 2002) at en slik “clean sweep” har funnet sted.

Også de drøyt førti Grand Prix-fanklubbene rundtomkring i verden (OGAE) hadde tradisjonen tro sine avstemninger i forkant av finalen, og her havnet “Milim” på andreplass (etter Danmarks “In a moment like this”). Så forventningene om en høy plassering i Fornebu Arena var store i den israelske delegasjonen, og de europeiske fagjuryene ville ha Harel på femteplass. Dessverre var ikke folkejuryene av samme oppfatning: 19. plass var deres dom. Og hadde det vært helt opp til publikum å bestemme, så hadde han ikke kvalifisert seg til finalen (12. plass i publikumavstemningen i semifinalen, men fjerdeplass hos fagjuryene).

I 2010 var poengene en fifty-fifty-kombinasjon av fagjury- og publikumsstemmer, og det var Finland (10) og Nederland (10) som ga “Milim” flest poeng – etterfulgt av Hviterussland (8) og Slovakia (8). Norge ga fem.

 

6. “KAN”

Skrevet av: Uzi Hitman
Fremført av: Duo Datz
Resultat: 3. plass i Roma, 4. mai 1991
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Ekteparet Orna og Moshe Datz skilte seg i 2006, men de kan med stolthet se tilbake på “Kan” – deres musikalske barn som ledet Eurovision Song Contest 1991 idet det gjensto seks juryer. Tolvere kom fra Jugoslavia, Spania og Tyrkia; tiere fra Danmark, Island og Storbritannia; åttere fra Belgia, Irland, Malta og Sveits; mens en sjuer kom fra Norge. Dette holdt likevel ikke til å holde unna for Frankrikes Amina og Sveriges Carola, som begge kom sterkt mot slutten og havnet på samme poengsum, sju poeng foran Duo Datz. (Carola snappet førsteplassen foran Amina pga. flest tiere.)

“Kan” betyr her, og her sikter de til sin hjemplass, nemlig på en slette ved sjøen hvor de har bodd i mange generasjoner – og hvor de har til hensikt å spre sine gener. En hyggelig og høyst nynnbar gladsang.

 

5. “HI”

Skrevet av: Avi Toledano og Ehud Manor
Fremført av: Ofra Haza
Resultat: 2. plass i München, 23. april 1983
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

BBCs kommentator Terry Wogan beskrev denne låta som “energetic and cheerful”, en mening jeg kan stille meg hundre prosent bak. En heftig sluttspurt, med 42 poeng av 48 mulige hos de fire siste juryene, var ikke nok for Ofra Haza. Hun endte seks poeng bak Luxembourgs Corinne Hermès (og ti poeng foran Sveriges Carola).

“Hi” (noen steder skrevet “Chai”) betyr i live – hvor hun både sikter til seg selv og nasjonen Israel – fikk poeng fra alle juryer unntatt Kypros og Tyrkia, inkludert toppscore (12 p.) fra Nederland og Østerrike; tiere fra Belgia, Jugoslavia, Luxembourg, Portugal, Storbritannia og Tyskland; samt en åtter fra Frankrike. Fra Norge sanket hun en sekser.

 

4. “DIVA”

Skrevet av: Svika Pick og Yoav Ginai
Fremført av: Dana International
Resultat: 1. plass i Birmingham, 9. mai 1998
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Det er mulig jeg ble blendet av den lekre musikkvideoen, men jeg hadde “Diva” som favorittlåt foran konkurransen i 1998, og jeg synes fremdeles studioversjonen trumfer den noe blekere sceneversjonen fremført i National Indoor Arena i Birmingham. Det holdt likevel til seier for Sharon Cohen som hun egentlig heter, etter en særs spennende avstemning – hvor det til slutt ble opp til talspersonen for den makedonske fagjuryen å avsløre hvem som skulle vinne av de tre hestene som var med i seierskampen helt til målstreken.

Med 12-ere fra Frankrike, Malta og Portugal og 10-ere fra Belgia, Finland, Hellas, Kypros, Polen, Spania og Sveits, trakk Dana det lengste hestestrået – og Eurovisions første transpersonlige seier var et faktum. 1998 var det første året hvor de fleste land kjørte televoting (kun Romania, Tyrkia og Ungarn hadde fagjuryer), og det norske folk ga “Diva” 3 poeng. Kun Kroatia, Slovakia og Ungarn ga færre poeng, nemlig null.

 

3. “A-BA-NI-BI”

Skrevet av: Nurit Hirsh og Ehud Manor
Fremført av: Izhar Cohen & Alpha Beta
Resultat: 1. plass i Paris, 22. april 1978
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

På det sjette forsøket vant Israel eurovisjonskonkurransen i popmusikk, og det med den særs groovy låta “A-ba-ni-bi”. Tittelen er på hebraisk røverspråk: en forlengelse av ani (no.: jeg). Regelen for røverspråket er at hver vokal (eller diftong) gjentas med en b foran seg. Og hele sangen handler om dette røverspråket og om hvordan Izhar Cohen som barn brukte å kommunisere med det med andre barn slik at de voksne ikke skulle forstå. Hele refrenget inneholder egentlig bare én frase: Jeg elsker deg.

Det ble egentlig aldri spennende i Palais des Congrès. Etter fjerde jury, tok Cohen & Alpha Beta over ledelsen fra sølvmedaljør Belgia (“L'amour ça fait chanter la vie” - Jean Vallée) og beholdt den hele veien ut. Låta fikk poeng fra samtlige juryer unntatt den aller siste: den svenske. Norge ga åtte poeng sammen med Frankrike, Irland, Italia og Østerrrike; Finland og Portugal ga ti; Belgia, Luxembourg, Nederland, Sveits, Tyskland og Tyrkia ga tolv poeng. At Tyrkia ga Israel toppscore har kun skjedd ved ett senere tilfelle, nemlig i 1991 (“Kan”).

 

2. “SHIR HABATLANIM”

Skrevet av: Zohar Laskov
Fremført av: Lazy Bums
Resultat: 8. plass i Brüssel, 9. mai 1987
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Topp 2 på denne lista er i en særklasse! “Shir habatlanim” (også kjent som: “Hupa hule hule hule”) er en absolutt fornøyelig affære – og inkluderer et refreng med ekstremt høy allsangfaktor også for oss uten hebraisk språkinnsikt. Låta, hvis tittel betyr bomsenes sang, handler om en typisk dag for en boms – eller en arbeidsledig* person, for å bruke et mer diplomatisk begrep (den engelske oversettelsen er morsom å lese). Den fremføres av komikerparet Natan Datner og Avi Kushnir, og selv om det visuelle aspektet ikke har noen betydning for min rangering av låtene her, så kan jeg iallfall bare få det nevnt at jeg setter det herlige sceneshowet deres inne i Palais du Centenaire veldig høyt. Dette er for meg et stykke minneverdig Eurovision-historie.

*) Min gode kollega David Katzenelson, som har hebraisk som ett av sine tre hovedspråk, skriver til meg at en “batlan” ikke nødvendigvis er arbeidsledig, men bare en veldig lat person.

Så hvorfor i all verden bomsesangen ikke kom høyere enn 8. plass (plasseringen foran Kate Gulbrandsens “Mitt liv”), er fortsatt en liten gåte for meg (og mange andre ESC-fans). Tre mulige forklaringer: (1) Den startet som nr. 2, startnummeret det hviler en evig forbannelse over (ingen har, i den 66 år lange ESC-historien, vunnet fra andre posisjon); (2) sterke konkurrenter / høyt nivå (bl.a Johnny Logans “Hold me now”, Winds “Lass die Sonne in dein Herz” og Umberto Tozzi & Rafs “Gente di mare” – bare for å nevne noen); og (3) man hadde ingen folkejuryer back then. Hvis låta hadde konkurrert i perioden 1998-2008, da publikum hadde all makt, så spørs det om ikke Lazy Bums hadde havnet vesentlig høyere på resultatlista. Men alle disse tre punktene er egentlig rene spekulasjoner, spesielt det sistnevnte.

Den franske (10 p.), portugisiske (10), sveitsiske (8), tyske (8), finske (7) og belgiske (6) fagjuryen ønsket iallfall en topp 5-plassering for Datner & Kushnir. Den norske fagjuryen, med sine to poeng, la seg omtrent på linje med det europeiske gjennomsnittet.

 

1. “HALLELUJAH”

Skrevet av: Kobi Oshrat og Shimrit Orr
Fremført av: Gali Atari & Milk and Honey
Resultat: 1. plass i Jerusalem, 31. mars 1979
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Ettersom jeg ikke er religiøs, skal jeg være forsiktig med å si “Halleluja, for en sang!”. Jeg nøyer meg med å si: Du verden, for en sang! Veldig trivelig, melodiøs og nynneverdig. Og ikke minst, veldig enkel og effektiv: Én strofe gjentas seks ganger, men med kraftigere arrangement for hver gang (litt som Maurice Ravels “Bolero”). Med sin takknemlighet for dagen som skinner, tiden som har vært og tiden som kommer, er dette en av tidenes aller beste Eurovision-bidrag.

Nesten utrolig å tenke på at Gali Atari og Milk and Honey vant den israelske finalen med kun to poeng foran Svika Picks “Ein li ish milvadi”. Det ble også forbausende jevnt i International Covention Centre i Jerusalem: Før siste jury skulle avgi stemme, lå “Hallelujah” ett poeng bak Spanias “Su canción”. Og hvem var siste jury? Jo, den spanske! Tidligere i avstemningen hadde (ubegripelig nok) Israel fått null poeng fra Italia og Tyskland, så det hadde ikke vært spesielt sensasjonelt om også Spania hadde gitt null og dermed sikret seg og Betty Missiego seieren, men heldigvis viste spanjolene sportsånd og ga Israel 10 poeng, og seieren til låtskriverne Kobi Oshrat (som også dirigerte orkesteret) og Shimrit Orr var et faktum.

Sammen med den britiske, finske, irske, portugisiske og svenske fagjuryen, belønnet den norske fagjuryen “Hallelujah” med 12 poeng. Og tro det eller ei: Dette er fortsatt eneste gangen i ESC-historien at Norge har gitt toppscore til Israel! Forøvrig fikk den israelske kvartetten 10 poeng fra Spania (som nevnt) samt 8-ere fra Luxembourg, Monaco og Østerrike.

 

Denne lista ble publisert 17.–31. mars 2022 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Spillelister: