Forøvrig: Storbritannia er den uomstridte og uovertrufne andreplassgrossisten i ESC-historien: Hele 15 (!) ganger har de kapret sølvmedaljen. På delt andreplass finner vi Tyskland, Irland, Russland og Spania med fire andreplasser hver.
Stillfoto: YouTube / EBU
Fremført av: Yohanna
Skrevet av: Óskar Páll Sveinsson, Chris Neil og Tinatin Japaridze
Lenker: Spotify / YouTube
Vinner: “Fairytale” (Norge)
“Coming out of the blue” er en del av teksten i denne låta, og det passer fint til å beskrive hvor overraskende det var at at Yohanna skulle erobre andreplassen i den olympiske innendørsarenaen i Moskva, 16. mai 2009, bak den ikke fullt så overraskende vinneren, Alexander Rybak. På forhånd var ikke Island nevnt i det absolutte toppsjiktet, men de færreste kunne forutsi den aldeles nydelige og inderlige fremøringen Yohanna hadde. Studioversjonen av låta er slett ikke verst, men liveversjonen er vesentlig bedre, ikke bare takket være den prikkfrie og inderlige fremførelsen fra den gang 18-årige Jóhanna Guðrún Jónsdóttir fra Hafnarfjörður, men også på grunn av den vakre scenografien (animasjonene i bakgrunnen). Den skapte i sannhet en “fairytale-stemning”. Det hører også med til historien at Yohanna ble mottatt som folkehelt da hun kom tilbake til Island. Folkemengden som møtte opp på torget i Reykjavik, finner bare sin like sju år senere i forbindelse med fotball-EM.
Foto: EBU / eurovision.de
Fremført av: Wind
Skrevet av: Ralph Siegel (musikk) og Bernd Meinunger (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube
Vinner: “Hold me now” (Irland)
At Johnny Logan er den eneste som har vært med på å vinne Eurovision Song Contest tre ganger (i 1980 som artist, i 1987 som artist og låtskriver; og i 1992 som låtskriver), er noe alle vet. Det noen færre vet, er at ingen andre artister enn vesttyske Wind har prestert å komme på andreplass to ganger: I Göteborg i 1985 måtte de gi tapt (med “Für alle”) for Bobbysocks, mens i 1987 i Brüssel, var det nevnte Johnny Logan som ble for sterk. Sølvmedaljen i 1985 var knepen (de kjempet med Sverige og Storbritanna til siste jury hadde sagt sitt), mens det ble en mer komfortabel andreplass i 1987 med hele 38 poengs margin til tredjeplassen (Italia). I begge tilfeller var de et godt stykke unna seier, så de bør ikke være så veldig bitre. De bør tvert imot være stolte fordi de i 1987 sjenket oss Eurovision-fans denne herlige sommergladlåta med karibiske vibber. Man kan jo ikke unngå å bli i godt humør av denne! La meg til slutt understreke at jeg synes Johnny Logan vant fortjent, og så kan jeg til slutt legge til at verken “Hold me now” eller “Laß die Sonne in dein Herz” er min favorittlåt i 1987. Hvilken det er, kommer jeg kanskje tilbake til i forbindelse med en annen liste.
Stillfoto: YouTube / EBU
Fremført av: Željko Joksimović & Ad Hoc Orchestra
Skrevet av: Željko Joksimović (musikk) og Leontina Vukomanović (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube
Vinner: “Wild dances” (Ukraina)
I motsetning til femte- og fjerdeplassen, er vi nå kommet til en låt som burde ha vunnet. All respekt til Ruslana og hennes forrykende fremføring av “Wild dances” som skaffet Ukraina deres første ESC-seier, men hun blir kraftig overgått av denne gåsehudfremkallende Balkan-balladen “Lane moje” (min kjære) som handler om å gi slipp på sin store kjærlighet. Det som gjør oss “Lane moje”-fans ekstra trist til sinns, er det faktum at Željko Joksimović gikk til topps i semifinalen foran Ruslana! Men i finalen hadde Europa tydeligvis forandret mening.
Željko Joksimović har vært med i Eurovision Song Contest fire ganger (to ganger for Serbia, én gang for Serbia og Montenegro og én gang for Bosnia-Hercegovina) og aldri blitt dårligere enn nr. 6, så han står for kvalitet, og “Lane moje” er hans rystende vakre kroningsverk
Stillfoto: YouTube / EBU
Fremført av: Amina
Skrevet av: Amina Annabi (musikk) og Wasis Diop (tekst)
Lenker: Spotify / YouTube
Vinner: “Fångad av en stormvind” (Sverige)
Forvirringen var stor i det gigantiske filmstudioet Studio 15 di Cinecittà i Roma, hvor den 36. utgaven av Eurovision Song Contest ble arrangert 4. mai 1991, da to låter endte opp med 146 poeng. Ifølge datidens regler, var det den låta med flest 12-ere fra juryene som gikk foran ved uavgjort resultat. Men Amina fra Frankrike og Carola fra Sverige hadde fire 12-ere hver, så dermed måtte konkurransen avgjøres på antall 10-ere. Her var Carola suveren (6 mot 2), så da dro svenskene det lengste strået, og Frankrike måtte for andre år på rad ta til takke med andreplassen.
Der og da, som 14-åring, jublet jeg hemningsløst rundtomkring i stua i første etasje av huset i Osloveien 147 på Stavne i Trondheim. Jeg digget “Fångad av en stormvind” (noe jeg fremdeles gjør), mens jeg ikke kunne fordra Aminas “C’est le dernier qui a parlé qui a raison”. Jeg forsto ikke hva folk hørte i den låta, og jeg klassifiserte den som merkelig, kjedelig og stygg. Dette er jo ikke skikkelig popmusikk! Tenkte jeg da. Nå er dette 28 år siden, og min musikksmak har modnet og er forlengst blitt tolerant for et større spekter av populærmusikk.
Jeg gjenoppdaget Aminas låt da jeg i 2015 la flesteparten av CD-ene på hylla og begynte med Spotify. Noe av det aller første jeg gjorde var å utforske strømmetjenestens Eurovision-arkiv. Det er alt annet enn imponerende, men jeg fant bl.a. “C’est le dernier qui a parlé qui a raison” der, og jeg lyttet til den for første gang på minst 20 år. Jeg ble fortryllet! Og rygghårene mine reiste seg enda mer da jeg gikk inn på YouTube og så fremførelsen av låta i Roma i 1991. Jeg anerkjenner nå at låta er av enda større kvalitet enn “Fångad av en stormvind”. Sett i retrospekt: Selvsagt burde Frankrike ha tatt hjem sin sjette Grand Prix og hindret Sveriges tredje. Amina som selv har komponert denne nordafrikansk-inspirerte låta, synger den rent og vakkert, og hun opptrer stilsikkert og elegant på scenen. Instrument-arrangementet er i tillegg spennende, spesielt trekkspillet gir låta en sofistikert touch. Og hva skal man si om det blikket og smilet Amina kommer med helt på slutten av opptredenen? Smelt og atter smelt!
Stillfoto: YouTube / EBU
Fremført av: Selma
Skrevet av: Þorvaldur Bjarni Þorvaldsson (musikk/tekst), Selma Björnsdóttir, (musikk) og Sveinbjörn I. Baldvinsson (musikk)
Lenker: Spotify / YouTube
Vinner: “Take me to your heaven” (Sverige)
Det nærmer seg midnatt i Jerusalem lørdag 29. mai. 24 år gamle Charlotte Nilsson (senere: Perrelli) fra Hovmantorp i Småland har et forsprang på tre poeng på jevngamle Selma Björnsdóttir fra Reykjavik. Det gjenstår to juryer som ennå ikke har annonsert sine stemmer. Først ut er Bosnia-Hercegovina. Verken Sverige eller Island er blitt ropt opp idet den bosniske 12-ern skal deles ut. Europa sitrer i spenning. Alle vet at dersom den bosniske talspersonen sier “Sweden, twelve points”, så er konkurransen avgjort. Dersom hun sier “Iceland, twelve points”, vil Selma få en ni poengs ledelse før siste jury. Dersom ingen av landene blir annonsert, blir det ulidelig spennende når den aller siste juryen (Estland) skal i aksjon.
Hjemme i Rostengrenda 129 i Trondheim, har den 22 år gamle studenten Frode Dahl samlet en håndfull venner til Grand Prix-party. Han har hatt Island og Selma som favoritt hele veien. Han synes at “All out of luck” er en fantastisk poplåt, og han unner Island sin første Eurovision-seier av hele sitt hjerte. Motsatt kan han ikke fordra Sveriges pakke. Han mener at låta er for gammeldags og svak og at den svenske delegasjonen med den langhårete, blonde og lettkledte skjønnheten Charlotte Nilsson i spissen, åpenbart spiller på sex i sin opptreden – og at titusenvis av kåte gamle griser rundtomkring i Europa nærmest blir puppeblind og hypnotisert til å stemme på Sverige. Han kan ikke tro det er sant at Sverige har vært med i tetstriden så lenge. Han trygler og ber den bosniske jurytalskvinnen Segmedina Srna om å ta til vettet og proklamere “Iceland, twelve points”!
Segmedina Srna sier: “Sweden, twelve points”.
En frustrasjon og sinne som Frode Dahl ikke hadde følt siden Ole Einar Martinsen handset i straffefeltet i seriekampen mellom Rosenborg og Bodø/Glimt på Lerkendal stadion 27. juni 1993, som igjen førte til at Glimt scoret på straffespark slik at sluttresultatet ble 2-2, som igjen førte til at Frode gikk glipp av 12 rette i tipping og en premieutbetaling på nærmere 100 000 kroner (i stedet ble det 11 rette og kun 7 000 kroner), utbredte seg i Frodes sinn i Rostengrenda 129 denne siste lørdagskvelden i mai 1999. Han jaget sine gjester ut i lørdagsnatta og har siden vært bitter og forbannet hver gang han har tenkt på dette grove kulturelle ranet som Island ble offer for. Sex vant over musikalsk kvalitet den kvelden, noe som skulle vise seg å ikke bli siste gang. Men på denne kvelden var dette ranet noe nytt (det representerte en stor ulempe med telefonstemme-systemet som ble innført året før), så det kom som et sjokk for 22-åringen. Og selv i 2019, tjue år senere, sliter 42 år gamle Frode med ettervirkningene av katastrofekvelden i Jerusalem 29. mai 1999.
“All out of luck” ble dermed en altfor beskrivende tittel for den islandske delegasjonen og det islandske folk denne kvelden. Veldig synd fordi låta er fremdeles den beste som Island har deltatt med i Eurovision, og en av de beste Eurovision-låtene noensinne uansett land. Låta er en skikkelig gladlåt med et svært fengende refreng og en livsbejaende tekst, men det ligger likevel et snev av melankoli i melodilinjene (noe som kan skyldes en spesiell toneart eller andre musikalsk-tekniske forhold som går over min kompetanseevne) som gjør at låta får en større dybde enn de fleste ESC-låter.
En puppedame fra Småland og en spirrevipp fra Minsk har altså til nå stått i veien for islandsk ESC-seier, og Island har fram til i år (2019) forsøkt 32 ganger uten å vinne. En ragmager trøst kan jo være at Malta har samme tall, mens Kypros troner på tørketoppen med 36 deltakelser uten seier. Men før eller siden skal det lykkes for øystatene Kypros, Malta og Island – men det blir en helt annen saga.
Denne lista ble publisert 12.–16. mai 2019 (før finalen i Eurovision Song Contest 2019).
1968 – “Congratulations” (Storbritannia)
1973 – “Eres tú” (Spania)
1983 – “Hi” (Israel)
1985 – “Für alle” (Tyskland)
1990 – “White and black blues” (Frankrike)
1994 – “To nie ja” (Polen)
1996 – “I evighet” (Norge)
2001 – “Never ever let you go” (Danmark)
2003 – “Sanomi” (Belgia)
2007 – “Dancing Lasha tumbai” (Ukraina)
2012 – “Party for everybody” (Russland)
2014 – “Calm after the storm” (Nederland)