Topp 15 høydepunkter i “Roadtrip 2020”

[ADVARSEL: LANG INNLEDNING!]

Siden sommeren 2010, har Tor Erik Brunsvik og jeg gjennomført store reiseprosjekt innenfor tidsrammen sommerferie. I 2010 reiste vi rundtomkring i vestlige USA og Canada (43 dager, derav 25 “on the road” med leiebil), mens i 2015 het konseptet “Europe Electric”: 24 dager langs europeiske veier med Tesla (minus fire dager uten bil på Malta). Disse to prosjektene kan leses mer om i lista “Topp 15 utenomnordiske reiser”.

Til sommeren 2020, var plan A en rundreise i østre halvdel av Australia. Av privatøkonomiske årsaker besluttet vi høsten 2019, å utsette den rundreisen til 2025 (å leie bil i Australia viser seg å være mer komplisert – og ikke minst dyrere – enn det vi trodde på forhånd). I januar 2020 bestemte vi oss for plan B: En roadtrip rundt Østersjøen (Sverige - Åland - Finland - Estland - Latvia - Litauen (med en sidetrip med fly til Hviterussland og Ukraina) - Polen - Tyskland - Norge), men covid-19 satte en stopper for den turen.

Plan C ble dermed en roadtrip i vårt hjemland. Eller mer presis: plan C1. For da det åpnet seg muligheter for karantenefri reise til Danmark, landet vi til syvende og sist på plan C2: Roadtrip i Norge og Danmark med varighet på 21 dager. Vårt rendezvous-point var Tromsø hvor vi møttes 27. juni: Jeg ankom byen med hurtigrute fra Kirkenes, mens Tor Erik kom dit med sin Skoda Superb helt fra Trondheim (!).

Her i Norge, kjørte vi gjennom/innom 10 av 11 fylker (alle unntatt Oslo) og følgende 118 (av 356) kommuner:

(Overnattingskommuner er understreket (noen ganger med presisering av sted i parentes), mens kommuner vi kjørte gjennom/innom både på sørovertur (før København) og nordovertur (etter København) er markert med kursiv skrift.)

Troms og Finnmark (8 av 39 kommuner):
Tromsø, Senja, Sørreisa, Dyrøy, Salangen, Ibestad, Harstad, Kvæfjord

Nordland (18 av 41):
Lødingen, Hadsel, Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes (Hamnøya), Bodø, Gildeskål, Meløy, Rødøy, Lurøy, Rana, Nesna, Leirfjord, Alstahaug (Sandnessjøen), Vevelstad, Brønnøy, Sømna

Trøndelag (17 av 38):
Bindal, Nærøysund, Høylandet, Overhalla, Namsos, Steinkjer, Inderøy, Indre Fosen, Trondheim, Melhus, Midtre Gauldal, Rennebu, Oppdal / Heim, Rindal, Orkland, Skaun, Melhus, Trondheim

Innlandet (5 av 46):
Folldal, Dovre, Lesja, Skjåk, Lom

Møre og Romsdal (14 av 26):
Rauma, Fjord, Stranda, Stryn / Volda, Ålesund, Stranda, Fjord, Vestnes, Molde, Hustadvika, Averøy, Kristiansund, Gjemnes, Tingvoll, Surnadal

Vestland (21 av 42):
Luster (Turtagrø), Årdal, Lærdal, Aurland, Voss, Kvam, Ullensvang (Odda), Eidfjord / Sveio, Bømlo, Stord, Fitjar, Bjørnafjorden, Bergen, Vaksdal, Voss, Vik, Sogndal, Sunnfjord, Kinn (Florø), Gloppen, Stad

Viken (5 av 51):
Hol, Nore og Uvdal, Rollag, Flesberg, Kongsberg

Vestfold og Telemark (7 av 23):
Notodden, Hjartdal, Tinn, Vinje, Tokke, Kviteseid, Nissedal

Agder (12 av 25):
Åmli, Vegårshei, Tvedestrand, Arendal, Grimstad, Lillesand, Kristiansand / Kristiansand, Lindesnes, Lyngdal, Farsund, Kvinesdal, Flekkefjord

Rogaland (11 av 23):
Sokndal, Eigersund, Bjerkreim, Gjesdal, Sandnes, Stavanger, Randaberg, Bokn, Tysvær, Karmøy, Haugesund

I Danmark kjørte vi innom/gjennom samtlige fem regioner og følgende 43 (av totalt 98) kommuner :

Nordjylland (7 av 11 kommuner):
Hjørring, Brønderslev, Jammerbukt, Thisted / Mariagerfjord, Rebild, Aalborg, Brønderslev, Hjørring

Midtjylland (9 av 19):
Lemvig, Holstebro, Ringkøbing-Skjern / Hedensted, Horsens, Skanderborg, Aarhus, Favrskov, Randers

Syddanmark (15 av 22):
Varde, Esbjerg, Tønder, Aabenraa, Sønderborg, Faaborg-Midtfyn, Svendborg, Langeland, Nyborg / Nyborg, Kerteminde, Odense, Assens, Middelfart, Fredericia, Vejle

Sjælland (6 av 17):
Slagelse, Sorø, Ringsted, Køge, Solrød, Greve / Greve, Solrød, Køge, Ringsted, Sorø, Slagelse

Hovedstaden (6 av 29):
Ishøj, Vallensbæk, Brøndby, Hvidovre, København / Kastrup, Hvidovre, Brøndby, Vallensbæk, Ishøj

Så det var reiseruta oppramset i fylker og kommuner. Nå følger en liste over – etter min oppfatning (ikke nødvendigvis Tor Eriks) – de 15 mest minneverdige av mange høydepunkter på den tre uker lange roadtripen:

15. LOCATION-TURISME I SANDANE

Noen ganger reiser man til en plass bare fordi en kjent tv-serie eller film ble spilt inn der. I 2010, under vår amerikanske roadtrip, besøkte Tor Erik og jeg innspillingsstudione til “Two and a half men” og “Ellen De Generes Show” i Los Angeles, mens i 2015 var vi på Malta hvor mange av scenene i “Game of Thrones” ble spilt inn. I år var det Sandane i Gloppen kommune som sto for tur – tettstedet hvor NRK-serien “Lovleg” ble spilt inn i 2017-2018, en serie som jeg kåret til den fjerde beste av de jeg så i 2019 (sjekk lista “Topp 5 tv-serier i 2019”).

Det å vandre i samme miljø som Gunnhild, Sara, Peter, Alexander, Torstein, David, Tina og Luna vandret i, deriblant Firda vidaregåande skule, idrettsplassen utenfor skolen og huset i krysset Nordstrandvegen-Sørstrandvegen hvor disse ungdommene bodde i kollektiv, ga meg en kriblende følelse i kroppen. (Hadde jeg truffet på noen av karakterene, hadde jeg nok svimt av.)

Å besøke Sandane sto høyt på lista mi forut for roadtripen, og det var viktig å styre reiseruta via tettstedet, noe som egentlig ikke var lange omveien da det ligger ved E39 – en vei vi stort sett holdt oss trofast til hele veien fra Aalborg (E39s sørligste ende) til Klettkrysset i Trondheim (E39s nordligste ende) (de største avstikkerne fra E39 vi gjorde, var å kjøre innom Åna-Sira, Florø, Kristiansund og Rindal).

14. BURGASME I BODØ

De store matopplevelsene sto ikke akkurat i kø under roadtripen, men når sant skal sies er verken Tor Erik eller jeg de store gourmetene, så vi legger ikke opp reiseruta etter finere restauranters beliggenhet. Vi tenker enkelt: Vi går ut av hotellet og vandrer rundt til vi finner noe som ligner et (ikke-så-altfor-dyrt) spisested – eller vi søker opp nærmeste spisesteder på Google Maps og velger en som har fått god omtale (gjerne en stjernescore på minst 4,0).

Vi brukte sistnevnte metode da vi ankom Bodø med Moskenes-ferga tirsdag 30. juni, etter at vi hadde sjekket inn på Scandic Hotel Havet. Google geleidet oss til Havnegata (som slett ikke ligger ved havna!) og burger- og biffrestauranten Burgasm. Flott interiør i american diner-stil, med enkelte diner-båser hevet en halv meter over bakken. Vi opplevde flott service fra en mann (kanskje selveste innehaveren av restauranten?) og stedets fatøl smakte duggfriskt og fikk oss i meget godt humør etterhvert (én halvliter før maten kom på bordet, og én halvliter i løpet av maten - eller kanskje to… jeg husker ikke). De fire burger-variantene på menyen var så fristende at Tor Erik bestilte alle (dog i miniatyr-varianter), mens jeg klarte, etter mye om og men, å bestemme meg for én burger i normal størrelse. Den var saftig og god, og det virket som at Tor Erik også var tilfreds. Glade og fornøyde dro vi til toppetasjen på hotellet vårt og nøt en drink (eller ble det to?).

Jeg kunne kanskje også ryddet av en plass til restauranten KöD i Admiralgade i København på denne lista, som hadde fortryllende biffer (og personell), men på grunn av at vi ble flådd prismessig (danske kroner hadde i tillegg en meget ugunstig kurs mens vi var der), så er minnet derfra (nesten) like mye vondt som godt.

13. FLATT BATTERI

13 er et ulykkestall, så her passer det best å legge de ulykksalige tilfellene av flatt batteri vi hadde på turen:

Den første hadde vi i Tromsø allerede på roadtripens dag 0, før vi hadde kommet oss én meter. Tor Erik hadde nemlig glemt å koble ut strømmen til kjølebagen (som lå i bagasjerommet) dagen før, slik at det ikke var nok batterikraft igjen til å starte bilen. NAF Veihjelp kom oss heldigvis til unnsetning med startkabler slik at vi kom oss avgårde. Klok av skade kjørte vi innom Biltema ved Jekta storsenter og kjøpte et mini-startkabel-sett som vi kunne bruke dersom uhellet skulle skje igjen.

To og en halv uke senere, skjedde det igjen. I Aalborg i Danmark. Årsaken var den samme: Avglemt påkoblet kjøleboks i bagasjerommet. Denne gangen var batteriet så flatt at dørene ikke lot seg låse opp da vi kom til bilen etter utsjekking fra Kompas Hotel. (Vi fikk heller ikke den analoge bilnøkkelen til å fungere.) Men hva med startkabel-settet? Jo, innelåst i bilen, selvsagt.

Heldigvis var det hjelp å få av NAF – også i det store utland. En dansk SOS-bil med operatør kom for å berge oss med fullt innbruddsutstyr. Seansen var til stor forlystelse for de som hadde rom på hotellets sørfasade (noe man kanskje kan se ved å zoome inn på bildet), og både Tor Erik og jeg så på dette som stor komikk og humor – noe vi kanskje ikke hadde gjort dersom vi ikke hadde rukket Color Line-ferga i Hirtshals, noe vi heldigvis gjorde (med ganske god margin).

12. ORKLA FOODS, STRANDA

Det ble en veldig kort svipptur, fordi Tor Erik hadde akutt tissetrang, til Orkla Foods’ fabrikkanlegg innerst i Kyrkjegata i tettstedet Stranda i Stranda kommune på Sunnmøre, på Storfjordens vestbredd. Jeg rakk såvidt å knipse et par kjappe bilder fra kartlesersetet i Skoda-en, av en bygning jeg anser som en av de helligste i livet mitt, før Tor Erik måtte rase videre mot fergekaia og nærmeste offentlige toalett.

Produksjonsanlegget er sannsynligvis fortsatt best kjent under sitt tidligere navn, Stabburet, og herfra er det siden 1979 laget over 400 000 000 frossenpizzaer under markenavnene Grandiosa og Big One – derav drøyt 400 er spist av meg siden 1997 (da Thomas Amundsen introduserte meg for delikatessene). Jeg er egentlig ganske glad for at svippturen i Stranda varte så kort, for det kan godt hende jeg hadde fått en sterk følelsesmessig reaksjon dersom vi hadde stoppet bilen og undersøkt fabrikken nærmere, og jeg hadde fått tid til å reflektere over den overveldende mengden kjærlighet og godhet som er blitt fraktet ut av portene her. Takk for alle glade minner de siste 23 årene, Stabburet!

11. FYLKESVEI 17

Også kjent som Kystriksveien. Har sin nordlige ende i tettstedet Løding i Bodø kommune – og sin sørlige ende i bebyggelsen Asp i Steinkjer kommune. Total lengde: 630 km, ikke medregnet de seks fergestrekningene veisambandet består av. Fra tidligere er jeg godt kjent med de 90 kilometrene av Fv17 som strekker seg fra Kilboghamn (i Rødøy kommune) i nord til Nesna i sør – samt de 23 kilometrene mellom Leland (i Leirfjord kommune), over Helgelandsbrua, til Sandnessjøen (i Alstahaug kommune). På disse tilsammen 113 kilometrene har jeg kjørt uttallige ganger med buss oppgjennom barndom, ungdom og voksenliv – med enten Træna eller Hestmannøy som endelige destinasjoner.

1. og 2. juli 2020 markerer den første gangen i mitt liv jeg fikk oppleve hele Fylkesvei 17 i sin helhet (med overnattingspause i Sandnessjøen, halveis på veien). De topografiske høydepunktene sto i kø, med strekningen langs Nordfjorden og Holmsundfjorden (begge i Gildeskål kommune), området i og rundt tettstedet Glomfjord (i Meløy kommune), utsikten mot Engabreen fra Holandsvika (Meløy kommune) og Bindals-delen av Fv17 som de mest interessante i denne (for meg) “nye” delen av Kystriksvegen. Men ingen av disse “nykommerne” slår de kjente og kjære landskapsformene som skues langs Aldersundet (mot øya Aldra i Lurøy kommune), strekningen på begge sider av fjorden Sjona (Lurøy, Rana og Nesna kommuner), Helgelandsbrua som forbinder Leirfjord og Alstahaug kommuner – og selvfølgelig skuet mot fjellkjeden Sju søstre på øya Alsta i Altstahaug kommune.

Straks Kystriksveien går inn i Trøndelag fylke, skjer noe merkverdig: Landskapet blir kjedelig. Iallfall i forhold til Nordland – en tough act to follow.

10. DALANE

Denne delen av Rogaland kom som en stor positiv overraskelse (selv om jeg ble litt bilsyk). Forbløffelsen (og kanskje også bilkvalmen) ble så stor at jeg glemte å knipse bilder mens vi kjørte langs Fylkesvei 44 gjennom Sokndal kommune. Vi hadde ikke sett for oss dette da vi tok av fra E39 ved Flekkefjord, og det tok ca. 15 kilometer, rett før ankomst bygda Åna-Sira (som ligger på grensen mellom Agder og Rogaland) før vi forsto at landskapet her var noe vi (eller iallfall jeg) ikke hadde opplevd tidligere. Det er litt som dalførene i Agder, bare at kollene er enda mer kuperte, veiene enda mer svingete, landskapet goldere – og med små fjorder som skjærer inn i landskapet, og da er det Jøssingfjorden jeg i særdeleshet tenker på.

Åna-Sira, veien som fører opp derfra, veien som fører ned til Jøssingfjorden – og selvsagt veien som går rundt denne historiske fjorden (hvor det tyske krigsskipet “Altmark” ble jaget inn i av britiske styrker 16. februar 1940) kunne by på spektakulær utsikt og innsikt (f.eks. mot denne vesle bebyggelsen (foto fra snl.no)). Jeg er ikke sikker på at Tor Erik nøt sikten like mye som jeg gjorde, da han måtte passe på å manøvre seg gjennom de snokete og smale veiene av frykt for plutselig møtende trafikk.

Nei, Dalane, altså! Nærmere bestemt Sokndal kommune, altså! Enda nærmere bestemt de ca. 13 kilometrene mellom Åna-Sira og Jøssingfjorden, altså! Leverte! Takk for overraskelsen!

Og til opplysning: Vi koblet oss på E39 igjen, rett nord for Egersund. Fylkesvei 44 (mellom Flekkefjord og Egersund) er en omvei verdt å kjøre dersom man har tid, er topografisk nysgjerrig og har trafikal tålmodighet.

9. VESTERÅLEN OG LOFOTEN

Grunnen til at dette praktfulle stykke Norge “bare” kommer på niendeplass på denne lista, skyldes kanskje at jeg visste omtrent hva som ville komme. Jeg har vært i disse to regionene tidligere og var dermed mentalt stålsatt på å bli bombadert av vakre og ville inntrykk. Forrige gang jeg så Vesterålen fra bilvindu, var sommeren 1998 da jeg besøkte Tor Erik som den gang bodde i Andenes på Andøya. Når det gjelder Lofoten, har jeg bare sett landsdelen fra Hurtigruten tidligere, så denne sommeren 2020 var første gang jeg fikk oppleve fjellene, fjordene, værene og strendene fra innsiden av et bilkarosseri – og også første gangen jeg har overnattet der.

Vi ankom Vesterålen fra nordøst (fra Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark – som også er en opphissende kommune som kanskje burde ha fått plass her på lista), og jeg er ingen stor poet, så jeg tror jeg skal la være å beskrive naturinntrykkene med de ordene de fortjener. Jeg nøyer meg med å si at det første området som delvis tok pusten fra oss (og hvor vi måtte stoppe for å ta fotos) var nordsiden av Austvågøya, spesielt strekningen langs Fylkesvei 7638 fra Fiskebøl i øst; via Morfjorden, Korsodden og Grunnførfjorden; til Laukvika i vest – alt tilhørende Vesterålen-kommunen Hadsel unntatt Laukvika som ligger i Lofoten-kommunen Vågan.

På sørsiden av Austvågøya, hadde vi utvidet stopp i tettstedene Svolvær (hvis arkitektoniske høydepunkt er et funksjonalistiske mesterverk av et rådhus) og Kabelvåg hvor vi hilste på en gammel kjenning av både Tor Erik og meg (en visitt som kanskje blir omtalt nærmere senere på denne lista). Og aller lengst sørvest på Austvågøya (teknisk sett på egne øyer utenfor Austvågøya, nærmere bestemt på Heimøya og Hellandsøya) ligger nok en tettstedsperle: Henningsvær – som vi ikke kunne gå glipp av selv om vi fort merket at vi ikke var de eneste som var interesserte i å dra dit. Men i sneglefart får man jo sett ekstra lenge på både bebyggelse og omkringliggende natur.

Lofotens neste høydepunkt (iallfall for webmaster) var på Vestvågøya, nærmere bestemt da vi kjørte den ca. 3 km lille veistrekningen langs Fylkesvei 7730 fra Sennesvika i øst til Ramsvika i vest, kanskje roadtripens mest belønnende omvei. Den utsikten som møtte oss rett ovenfor Ramsvika (før vi kjørte ned “mini-trollstigen”) klarer jeg ikke å beskrive med andre ord enn paralyserende vakker. Så paralyserende at jeg ikke klarte å ta adekvate fotografier av herligheten. Paralysestemningen ble brutalt brutt ti minutter senere da vi ankom tettstedet Leknes, som sannsynligvis må være Lofotens stygge andunge. Alt kan jo ikke være like vakkert, selv ikke i Lofoten, så Leknes bidrar faktisk med kjærkommen kontrast. Vi syntes litt synd på Vestvågøys administrasjonssenter, så vi valgte å stoppe på stedets thailandske restaurant (Kan Thai) og spise middagen vår der.

Fra Vestvågøya gikk ferden videre til Flakstadøya, men vi var så mette av både mat og naturinntrykk, at øya ikke fikk den oppmerksomheten av oss den fortjente, dessverre. Etter å ha kjørt tvers gjennom Flakstadøya (tilhørende Flakstad kommune), ankom vi Moskenesøya (og kommunen Moskenes) og vårt overnattingssted på bittelille Hamnøya rett ved Reine. Selv om det blåste kraftig sørøstlig kuling (med kastevind fra fjellene rundt), og jeg var engstelig for at rorbu nr. 5 hos Eliassen Rorbuer skulle blåse ut i i Reinefjorden, så var både Tor Erik og jeg strålende fornøyd med fasilitetene og ikke minst beliggenheten. Stort og romslig, med stue, kjøkken, bad og to (!) soverom (en luksus som skulle gjenta seg kun én gang i resten av roadtripen, nemlig på hytta til Tor Erik i Folldal), og rorbu nr. 5 er en “hjørnerorbu” med sjø på to kanter (totalpris: 1990 kroner for én natt).

Alt det jeg har skrevet ovenfor opplevde vi på én og samme dag: mandag 29. juni! En dag fullpakket av inntrykk. Vi var slitne da vi la oss i den kulingfylte natta.

Dagen etter var det bare for meg å proppe meg full av Postafen (reisesyketabletter) av frykt for alvorlig spysyke over Vestfjorden fra Moskenes til Bodø. Vinden var sterk, men ettersom den kom fra sørøstlig retning (også kalt fralandsvind), så ble det ingen bevegelser i løpet av den tretten kvartér lange overfarten med M/F “Landegode”, men fordi jeg følte meg deilig sløv, sov jeg i ni av kvartérene. Da vi ankom Bodø kl. 1800 var både Tor Erik og jeg klare for en burgasme (se plass #14).

8. JERNBANECAFÉEN I KØBENHAVN

Jernbanecaféen er en pub (værtshus) i Reventlowsgade kloss inntil Hovedbanegården i København – ganske nylig kåret til byens tredje beste pub, noe de bruker for alt det er verdt i markedsføringen. På et tidligere besøk i den danske hovedstaden, hadde Tor Erik gått til anskaffelse av et klippekort på denne puben med 30 klipp, hvor ett kjøp av pubens eget ølmerke gir ett klipp – og hvor 30 klipp kvalifiserer til æresmedalje. Med tolv avklipninger på forrige København-tur, hadde Tor Erik nå 18 klipp igjen foran denne roadtripen.

Med hjelp av tid (tre kvelder) og assistanse (meg), klarte han i løpet av søndag 12. juli å komme i mål. Etter klipp nr. 30, ble Tor Erik belønnet med medalje under en nøye regissert seremoni og full jubel fra de fem-seks andre gjestene i det trivelige lokalet. Et stolt øyeblikk for min lille ølhund, herr Brunsvik! Og også et morsomt øyeblikk for meg å oppleve – og forevige.

Mer info om denne koselige, særegne, halvbrune og tradisjonsrike puben, kan leses blant annet her (hjemmesiden) eller her (Facebook-siden).

7. THE FJORDS

Man kan stålsette seg så mye man vil, men fjordene på Vestlandet glimrer alltid med sin majestetiske skjønnhet. Mellom allerede nevnte Jøssingfjorden i sør (se #10) og Storfjorden i nord (se #12), tar jeg fram Geirangerfjorden (som strengt talt er en arm av Storfjorden), Sognefjorden (strekningen Årdal-Lærdal) og Aurlandsfjorden som de mest glimrende og spektakulære på denne turen. Det var i tillegg underlig å oppleve disse fjordene uten ett eneste cruiseskip, noe som fikk dem til å se jomfruelig og ubesudlet ut.

6. RAUMA

Vi er nå inne i klisjéavdelingen i denne lista. Trollstigen er jo en turistattraksjon “alle” har behov for å huke av på sjekklista si, og bevares – Trollstigen er et vakkert og imponerende skue. Men Rauma kommune (i Møre og Romsdal fylke) imponerer allerede flere mil før man kommer til Trollstigen innerst i Isterdalen, iallfall hvis man kommer sørøstfra (fra Dombås) som vi gjorde. Kommunen ønsker oss velkommen med majestetiske fjell på alle kanter (inkludert Trollveggen og Romsdalhornet på hver side av E136) straks man har lagt nabokommunen Lesja bak seg, og i tettstedet Åndalsnes er det vanskelig å senke blikket bort fra fjellene rundt. Med andre ord: Hele Rauma imponerer!

5. KVALØYA OG SENJA

Jeg hadde aldri vært verken på Kvaløya eller Senja tidligere. Det vil si: I 2014 gikk jeg av på Senja stasjon – i Singapore. Men det tilhører en annen historie (som kan leses mer på “Topp 15 utenomnordiske storbyer”). I denne sammenhengen, snakker jeg om øya Senja – og naboøya Kvaløya, Norges hovedlands henholdsvis nest og femte største øy, som henholdsvis ligger i Senja og Tromsø kommune.

Poenget er at jeg visste ikke hva jeg hadde i vente da Tor Erik og jeg kjørte over Sandessundbrua fra Tromsøya til Kvaløya 27. og 28. juni 2020. Den 27. juni var det snakk om en “prøvetur” – eller rettere en batterioppladningstur (for å fylle opp batteriet etter at det gikk tomt natta før (jf. #13 lenger opp)). Prøveturen tok vi tvers over Kvaløya, til Skulsfjord, hvis landskap langs Fylkesvei 7770 er forbløffende vakker. Dagen etter, ankom vi Kvaløya fra Sandessundbrua på nytt, og denne gangen gikk ferden sørvestover, via like flott landskap, til fergeleiet Brensholmen – hvor vi tok sommerferga (fra høsten 2021, blir dette en helårsferge) over til Botnhamn på Senja.

Senja viser seg å være et Norge i miniatyr: Høye, spisse og spektakulære fjell, fjorder, strender, skog, myrer, innsjøer, elver, trange og svingete veier, tunneler og broer. (Det eneste særnorske landskapet vi ikke så noe særlig til, er skjærgård. Men vi rakk ikke å sjekke ut hele øya, så det kan hende man finner noe, f.eks. langs sørbredden). Senja er underholdende, og dit vil jeg tilbake til.

PS. Senja er også navnet på en kommune som innbefatter hele øya Senja, men også Finnsnes på fastlandssiden. La det være klinkende klart for mine lesere at det er øya (ikke kommunen) Senja som har gjort seg fortjent til en plass på denne lista. Finnsnes viste seg å være et skuffende stykke tettsted.

4. KYSTPERLER: TVEDESTRAND, LILLESAND OG SKUDENESHAVN

Av steder i kategorien “idylliske tettsteder langs kysten med firesifret antall innbyggere”, brukte vi mest tid i Tvedestrand (2592 innbyggere), Lillesand (7930) og Skudeneshavn (3334) i henholdsvis Tvedestrand, Lillesand og Karmøy kommuner. Hvilket av disse tre som vinner skjønnhetsprisen, er vanskelig å bedømme, men vi ble kanskje mest glad i Tvedestrand fordi vi hadde en overnatting der (Tvedestrand Fjordhotell) og drakk en del øl der (Pir 4), så stemningen ble naturlig nok avslappet og god.

Lillesand var ett av tre tettsteder vi hadde bestemt oss for å kjøre gjennom på vei fra Tvedestrand til Kristiansand fergekai, 9. juli. De to andre, Grimstad og Arendal, imponerte lite. (Kanskje hadde de en dårlig dag.) Men Lillesand var så slående vakker, at vi måtte simpelthen stoppe, parkere (muligens ulovlig) og vandre rundt i sentrumsgatene og i yachthavna (hvor reiseparets båtentusiast Tor Erik Brunsvik, kunne sikle litt).

Skudeneshavn (skrives også Skudeneshamn) ligger lengst sør på Karmøy i Rogaland fylke, og dette billedskjønne tettstedet hadde jeg allerede i tidlig planleggingsfase siktet oss inn på å besøke, selv om det måtte en 2x37 km avstikker fra Haugesund til for å oppleve. I Skudeneshavn er gatene enda trangere og svingene enda krappere enn i Lillesand og Tvedestrand og på den måten kanskje aller mest spennende å spankulere i. Tor Erik og jeg brukte en drøy time på å vandre i gatene her (og på Parkfjellet) 16. juli. En godt utnyttet formiddagsavstikker.

En annen felles ting med alle disse tre kystperlene, er at de er tatt så godt vare på at det kan virke som at tiden har stått stille. Å vandre i gatene der, er som å vandre i et utendørs museum. Joda, jeg har hørt gode rykter om steder som Risør og Kragerø, og Mandal hadde vi sikkert trivdes godt i dersom vi hadde hatt tid til å stoppe der under vår lengste dagsetappe (Aalborg-Haugesund), men det får bli en annen gang.

3. FERGENE GENERELT, FJONEFERGA SPESIELT

Det ble en del fergeturer på vår roadtrip – nærmere bestemt 23 turer over 22 fergestrekninger : Brensholmen-Botnhamn (Fv862 over Malangen i Tromsø og Senja kommuner), Sørrollnes-Harstad (Fv848 over Vågsfjorden i Ibestad og Harstad kommuner), Revsnes-Flesnes* (Fv850 over Gullesfjorden i Kvæfjord kommune), Moskenes-Bodø (E10/Rv80 over Vestfjorden i Moskenes, Værøy og Bodø kommuner), Forøy-Ågskaret (Fv17 over Arhaugfjorden i Meløy kommune), Jektvik-Kilboghamn (Fv17 over Værangfjorden og Sørfjorden i Rødøy kommune), Nesna-Levang (Fv17 over Nesnakroken og Ranfjorden i Nesna og Leirfjord kommuner), Tjøtta-Forvik (Fv17 over Tjøttfjorden og Trosundet i Alstahaug og Vevelstad kommuner), Andalsvågen-Horn (Fv17 over Velfjorden i Vevelstad og Brønnøy kommuner), Linge-Eidsdal (Fv63 over Norddalsfjorden i Fjord kommune), Tørvikbygd-Jondal (Fv49 over Hardangerfjorden i Kvam og Ullensvang kommuner), Sundsodden-Fjone (Fv3380 over Nisser i Nissedal kommune), Kristiansand-Hirtshals (E39 over Skagerak i Kristiansand og Hjørring kommuner), Agger-Thyborøn (S181 over Thyborøn kanal i Thisted og Lemvig kommuner), Fynshav-Bøjden (P8 over Sydfynske Øhav i Sønderborg og Faabarg-Midtfyn kommuner), Hirtshals-Kristiansand (E39 over Skagerkak i Hjørring og Kristiansand kommuner), Mortavika-Arsvågen (E39 over Boknafjorden i Stavanger og Bokn kommuner), Sandvikvåg-Halhjem (E39 over Langenuen og Bjørnafjorden i Fitjar, Tysnes og Bjørnafjorden kommuner), Vangsnes-Hella-Dragsviki (Rv13/Fv613 over Sognefjorden i Vik og Sogndal kommuner), Anda-Lote (E39 over Nordfjord i Gloppen og Stad kommuner), Stranda-Liabygda (Fv60/Fv650 over Storfjorden i Stranda kommune), Vestnes-Molde (E39 over Storfjorden og Moldefjorden i Vestnes og Molde kommuner) og Kanestraum-Halsa (E39 over Halsafjorden i Tingvoll og Heim kommuner).

*) Norges eneste fergestrekning mellom to steder på samme øy. Takk til Tore Sveen for dette tipset.

I tillegg hadde vi tenkt å krysse Langelandbælt via fergesambandet Spodsbjerg-Tårs (P9) i Langeland og Lolland kommuner, men her var fergekøen så lang lørdag 11. juli (den danske fellesferien var åpenbart i gang), at vi besluttet å snu, kjøre nordover og krysse Storebæltsbroen (E20) i stedet. Dette var svært ergelig da jeg hadde gledet meg til oppleve øyene Lolland og Falster på vår ferd til Sjælland og Amager (København). Men ellers oppsto det null dramatikk på de andre fergestrekningene: Vi kom alltid med den første ferga (vi slapp alltid å vente på ferge nr. 2). På strekningene Moskenes-Bodø og Kristiansand-Hirtshals (tur/retur), hadde vi booket plass på forhånd, noe som kan hende var smart.

Den drøyt tre timer lange overfarten mellom Moskenes og Bodø (med MF “Landegode”) var den mest kjedelige, men heldigvis var jeg neddopet og deilig sløv av Postafen (reisesyketabletter), så jeg sov meg gjennom store deler av seilasen. Den omtrent like lange overfarten mellom Kristiansand og Hirtshals – tur og retur – (begge med MS “Superspeed 1”) var mest komfortabel (takket være at Tor Erik hadde booket sitteplasser i business class), og her var det mest å finne på (spise middag, handle på taxfree, gå opp og ned trapper, vandre ut på dekk etc.).

Men prisen for den mest spesielle fergeturen går uten tvil til Fjoneferga eller MF “Nissen” som den egentlig heter. Det 14 meter lange og 5 m brede fartøyet går over Fjonesundet, den smaleste delen av innsjøen Nisser i Nissedal kommune (i Vestfold og Telemark fylke), mellom Sundsodden i øst til Fjone i vest. Ferga, av typen kabelferge, driftes av Nissedal kommune og har én ansatt: fergeoperatør Gerard de Ruiter (opprinnelig fra Nederland). Den går kun i sommersesongen og har en makskapasitet på tre personbiler. Med en så liten kapasitet, og med (ifølge rutetidene) kun én avgang i timen, var Tor Erik og jeg mentalt forberedt på en så lang fergekø at vi måtte ta til takke med å kjøre langs østsiden av Nisser. Utrolig nok var Tor Eriks Skoda Superb den første bilen som ankom Sundsodden fergekai, så vi fikk kremplassen lengst foran på “Nissen” og fikk anledning til å kjøre den sceniske vestruta langs Nisser, som vi hadde håpet på (eller rettere: jeg hadde håpet på – jeg hadde studert herligheten på forhånd ved hjelp av Google Maps og “street view” og visste hva vi hadde i vente).

2. FJELLOVERGANGENE

Kanskje den viktigste grunnen til at vi endte opp med den roadtripen vi endte opp med (plan C), var å kunne oppleve den sørnorske fjellheimen. Vel, i det minste ifra bilen. De sørnorske fjellovergangene var, iallfall for meg, helt ukjent terreng forut sommeren 2020. Riktignok reiste jeg med Bergensbanen fra Hønefoss til Bergen under klassetur med reiselivsklassen ved Trondheim Katedralskole, våren 1995, og jeg har noen ganger tatt Dovrebanen over Hjerkinn. Men jeg har aldri kjørt over et fjellområde i bil (eller rettere: som passasjer i en bil) eller buss – med mindre man regner Sjonfjellet langs Fylkesvei 17 i Nesna og Rana kommuner for en fjellovergang (høyeste punkt ca. 275 moh.).

Men i Sør-Norge er jeg et uskrevet blad hva gjelder de store og høye fjellovergangene, og på ”Roadtrip 2020” ble det noen av dem. Man kan si at å kjøre over flest mulig fjelloverganger (innenfor rimelige mengder), var et hovedkonsept ved turen. Jeg kan nevne i noenlunde fleng: Trollstigheimen (høyeste punkt på veibanen: 864 moh.), Geirangervegen (1038 moh.), Gamle Strynefjellsvegen (1139 moh.), Sognefjellet (1434 moh.), Tindevegen (1315 moh.), Aurlandsfjellet (1306 moh.), Hardangervidda (1250 moh.), Dagalivegen (1100 moh.), Gaustavegen (1260 moh.), Vikafjell (988 moh.) og Gaularfjellet (745 moh.).

Den skumleste overgangen var nok, som bildet indikerer, Gamle Strynefjellsvegen, den 27 km strekningen mellom Vestland (Stryn kommune) og Innlandet (Sjåk kommune), hvor snøen ikke helt hadde smeltet ennå. Vi hadde kanskje flaks, men vi møtte bare to biler på veien. Men Tor Erik måtte bruke alle sine tillærte kjøreskills da vi hårfint klarte å manøvrere oss forbi de møtende bilene, for der det ikke var fire meter høye snøskavler ved siden av vegen, var det gjerne bratte skrenter uten autovern (neppe dødelige skrenter, men nok til å måtte tilkalle NAF Veihjelp).

Over Tindevegen (mellom Turtagrø og Øvre Årdal) var vi engstelige for at tåka skulle blir for tett, mens over Hardangervidda (Rv7) var det snøfallet vi hadde angst for da vi ikke hadde vinterdekk, men heldigvis kom vi oss ned på østsiden (Geilo) før snøen fikk legge seg på veibanen.

Vi passet også på å legge en overnatting i fjelleheimen inn i reiseplanen, og valget falt på Turtagrø hotell (883 moh.) i Luster kommune (Vestland), turens desidert dyreste hotell (2580 kr.) med den desidert dyreste middag i norgesdelen av roadtripen (600 kroner per pers for treretters, drikke ikke inkludert) (det var et par restauranter i Danmark hvor vi klarte å spise for enda mer penger, men det skyldtes også en rådyr dansk krone). Men betjeningen i hotellets restaurant var top notch, ja, nærmest fortryllende.

1. FRIENDS & FAMILY

Tor Erik og jeg er flinke til å underholde hverandre under våre roadtrip-prosjekter, men av og til kan det bli litt for mye av det gode. Da er det greit å treffe andre mennesker underveis. Under “Roadtrip 2020” gjorde vi fire stopp for å treffe gamle venner og bekjente (fem hvis vi teller med den to døgns lange pausen vi hadde i Trondheim 2.–4. juli for å besøke våre respektive mødre):

29. juni stakk vi innom Kabelvåg (i Vågan kommune) og slo av en to timers prat med Børge Brunsvik, Tor Eriks søskenbarn, men som også er en bekjent av meg fra et par utgaver av Trænafestivalen på 00-tallet. Sammenkomsten fant sted på koselige Præstengbrygga. I Brønnøysund 2. juli, hadde vi en halvannen times kaffesjabelas hos min 82 år gamle mormor, Åse Antonsen (jeg glemte å ta bilde, dessverre). 16. juli fikk vi audiens hos mine gamle kolleger Erling Solvang Johnsen og Solveig Aanensen Bærøy, som bare én måned tidligere fortsatt jobbet på Kirkenes videregående skole, men som nå allerede ser ut til å stortrives i idylliske og landlige omgivelser lengst nord i Haugesund kommune i Rogaland, bare 4,4 km unna Sveio kommune i Vestland. Senere samme dag spiste vi middag (Guangdong House) og pøbbet (Såpas Bar) sammen med Toril Brunsvik, enda et søskenbarn av Tor Erik (søstera til Børge) – som jeg også tidligere hadde møtt på Trænafestivalen på 00-tallet.

Alle disse koselige venne- og familievisittene var kjærkomne krydder og prikken over i-en i “roadtrip” – og er kanskje de minnene jeg kommer til å minnes best om ti år.

Denne lista ble publisert 13.–27. september 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.

Bonusbilder:

Manøvreres med piltastene på sidene av bildene.

NB! Ser du disse bildene på mobiltelefon og ikke kan se noen bildetekster, så kan det hende det løses ved å vende mobilen til “landscape” (liggende stilling) – ev. bruk PC eller nettbrett.

Bonusvideoer:

Reiseruta:

Takk for turen, Tor Erik! Gleder meg til Australia 2025!