Topp 50 spillefilmer fra 2000-tallet (dvs. 2000-2009)

Jeg fortsetter min gjennomgang av mine favorittfilmer her på hjemmesiden, og turen er kommet til “the noughties”, altså 00-tallet – en dekade som startet da jeg var 23 år og avsluttet da jeg var 33. I årene 2000-2003 var jeg fremdeles student ved NTNU, og jeg frekventerte kinosentrene Nova (11 saler) og Prinsen (8 saler) ganske så titt. Etter at jeg emigrerte til Træna kommune høsten 2003, ble det noe færre kinobesøk på meg, selv om jeg sørget for å ta igjen noe av det tapte når jeg besøkte Trondheim i feriene. Dessuten kompenserte jeg kinotapet med å se flere filmer på tv og dvd, så totalt sett gikk ikke mitt årlige konsum ned i årene 2003-2009 – kanskje snarere tvert imot.

Lenker til de andre filmrelaterte listene jeg har publisert her på frodedahl.com:

• Topp 15 kinofilmer i 2017

• Topp 15 kinofilmer i 2018

• Topp 5 filmmusikkomponister

• Topp 15 kinofilmer i 2019

• Topp 15 norskspråklige spillefilmer

• Topp 5 kinofilmer i 2020

• Topp 5 spillefilmer pre-1970

• Topp 5 svenskspråklige spillefilmer

• Topp 15 spillefilmer fra 1970-tallet

• Topp 15 spillefilmer fra 1980-tallet

• Topp 15 kinofilmer i 2021

• Topp 50 spillefilmer fra 1990-tallet

• Topp 15 kinofilmer i 2022

…og her følger de 50 beste spillefilmene som hadde verdenspremiere på kino, fra og med 1. januar 2000 til og med 31. desember 2009. Lista inkluderer filmer jeg har sett på kino, tv og dvd (nedlastning og strømming fra internett var ennå ikke aktuelt for meg i dette tiåret):

(NB! Nederst i dette webdokumentet følger en bonusliste med ytterligere 25 gode filmer fra 00-tallet.)

50. KILL BILL: VOL. 1 (2003)

Regi: Quentin Tarantino; manus: Quentin Tarantino; produksjonsdesign: Yohei Taneda og David Wasco; foto: Robert Richardson; redigering: Sally Menke; originalmusikk: RZA; skuespillere: Uma Thurman, Lucy Liu, Vivica A. Fox, Daryl Hannah, David Carradine, Michael Madsen, Julie Dreyfus m.fl.; produsent: Lawrence Bender

En fargerik og handlingsspekket film for hele familien. De ekstra observante vil kanskje oppdage noen få scener hvor det renner litt blod fra et sår, men jeg tror ikke den gjennomsnittlige filmtitter vil merke noe særlig til dette. Filmen handler i hovedsak om en ung kvinne som kaller seg Bruden, som har en litt ekkel opplevelse i et kapell, hvorpå hun i ettertid ønsker å ta kontakt med alle de involverte for å vise dem hva hun synes om opplevelsen.

Det finnes også en Kill Bill: Vol. 2 (2004), men jeg liker best den første filmen fordi den inneholder den interessante og småtriste bakgrunnshistorien som forklarer Brudens noe virile handlinger i resten av Vol. 1 og i hele Vol. 2.

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Thurman)
BAFTA: beste kvinnelige hovedrolle (Thurman), beste redigering, beste visuelle effekter, beste lyd og beste filmmusikk
MTV: beste kvinnelige skuespiller (Thurman), beste skurk (Liu) og beste slåsskamp (Thurman vs. Chiaki Kuriyama)

49. HVEM VAR JASON BOURNE (2002)

Originaltittel: The Bourne Identity

Regi: Doug Liman; manus: Tony Gilroy og William Blake Herron (basert på romanen Hvem var Jason Bourne (1980) av Robert Ludlum); produksjonsdesign: Dan Weil; foto: Oliver Wood; redigering: Saar Klein; originalmusikk: John Powell; skuespillere: Matt Damon, Franka Potente, Chris Cooper, Clive Owen, Brian Cox, Adewale Akinnuoye-Agbaje, Gabriel Mann m.fl.; produsenter: Patrick Crowley, Richard N. Gladstein og Doug Liman

En fisker fisker opp en bevisstløs ung mann på havet. Han våkner, men han kan ikke huske hvem han er. Derimot finner han ut at han mestrer flere språk pluss at han er brukbar i selvforsvar. Etterhvert finner han et mystisk innskrift på kroppen hans som leder han til en bankboks i Zürich. Og noe mer trenger jeg ikke å avsløre. Det blir en action- og dramafylt film av dette med masse slåssing, løping, jakting og andre spennende oppløp. Litt romantikk også, selvsagt.

Også denne filmen ga frukter til, ikke bare én, men (per dags dato) fire oppfølgere – tre av dem med Matt Damon i hovedrollen (én med Jeremy Renner). Jeg har foreløpig ikke sett den aller siste (Jason Bourne; Paul Greengrass, 2016), men jeg har satt pris på både Gåten Jason Bourne (The Bourne Supremacy; Paul Greengrass, 2004), Jason Bournes ultimatum (The Bourne Ultimatum; Paul Greengrass, 2007) og The Bourne Legacy (Tony Gilroy, 2012) – fordi alle har et actioninnhold som holder seg sånn noenlunde innenfor realismens og troverdighetens grenser. (Dette i grell motsetning til f.eks. James Bond- og Mission Impossible-filmene som jeg holder meg unna fordi de inneholder endeløse rekker av action- og effektorgier uten annen substans.)

Av alle Jason Bourne-filmene jeg har sett, liker jeg den første best av samme grunn som at jeg liker Kill Bill 1 bedre enn Kill Bill 2 – nemlig at i eneren blir man presentert for starten og bakgrunnen for det opprøret som etterhvert kommer til å utspille seg.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

48. DONNIE DARKO (2001)

Regi: Richard Kelly; manus: Richard Kelly; produksjonsdesign: Alec Hammond; foto: Steven Poster; redigering: Sam Bauer og Eric Strand; originalmusikk: Michael Andrews; skuespillere: Jake Gyllenhaal, Holmes Osborne, Maggie Gyllenhaal, Daveigh Chase, Mary McDonnell, James Duval, Arthur Taxier m.fl.; produsenter: Adam Fields, Nancy Juvonen og Sean McKittrick

Denne mindfuck-filmen ble ingen umiddelbar kommersiell suksess de første årene av dens eksistens da den kun ble vist på diverse festivaler og aldri har gått en fullverdig runde på kinoer i noen land. Men etterhvert har filmen fått kultstatus, særlig blant science-fiction-fans. Den ble anbefalt meg av min tidligere kollega Stig Rune Storbakk som brukte å vise denne til sine elever i engelskfaget. Jeg kan tenke meg at de ble like forundret som jeg ble.

Tema er tidsreiser, determinisme, verdens undergang, drøm/virkelighet og kurtise. Den ytre handlingen innledningsvis, består i at den unge Donald forlater hjemmet sitt i søvne og treffer en mystisk figur på utsiden, kledd i et kaninkostyme. “Kaninen” som kaller seg Frank, forteller Donald at verden går under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Rett etterpå krasjer en flymotor ned i soverommet hans – et krasj han garantert ikke ville overlevd dersom han ikke hadde gått i søvne den natta.

Etter at jeg så filmen, brukte jeg tid tilsvarende tre ganger filmens varighet, til å lete opp teorier og forklaringer på filmens avslutning på internett. En liten brøkdel av et sekund forsto jeg alt, men i dag er alt borte. Jeg husker bare at den var svært mystisk, og at jeg ble forbigående sterkt oppslukt.

Nominasjoner og priser:
Ingen nevneverdige

47. deUSYNLIGE (2008)

Internasjonal tittel: Troubled Water

Regi: Erik Poppe; manus: Harald Rosenløw-Eeg; produksjonsdesign: Kristine Wilhelmsen; foto: John Christian Rosenlund; redigering: Einar Egeland; originalmusikk: Johan Söderqvist; skuespillere: Pål Sverre Hagen, Ellen Dorrit Petersen, Trine Dyrholm, Trond Espen Seim, Terje Strømdahl, Frank Kjosås, Anneke von der Lippe m.fl.; produsenter: Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae

Pål Sverre Hagen spiller Jan Thomas som slipper ut av fengsel etter åtte års soning. Forbrytelsen han har sonet for er drap på en 4 år gammel gutt mens Jan Thomas selv var tenåring. I det frie liv skaffer han seg etterhvert en jobb som kirkeorganist (hvis skills han har lært seg i fengsel) hvorpå han innleder et forhold med kirkens prest, Anna. Sistnevnte har en sønn på 4 år…

Og som ikke det var nok: Etterhvert kommer Agnes inn i bildet, hun som var moren til den gutten som Jan Thomas angivelig tok livet av. Jeg sier “angivelig” fordi jeg kan ikke på sittende ræv huske hvorvidt han ble skyldig eller uskyldig dømt for drapet. Dette blir det selvfølgelig drama av, og blandet med interessante filmatiske grep som ofte visker ut skille mellom fortid og nåtid, og ikke minst sterk orgelmusikk, blir dette en severdig, hørverdig og minneverdig filmopplevelse.

Dessverre for Erik Poppe, ble deUSYNLIGE sluppet samme år som Max Manus (regi: Joachim Rønning og Espen Sandberg). Sistnevnte tok det meste av ære og oppmerksomhet det påfølgende filmprisår, inkludert å bli Norges utvalgte Oscar-kandidatur til beste ikke-engelskspråklige-prisen. Max Manus nådde ikke opp blant de nominerte, noe kanskje deUSYNLIGE hadde gjort, men vi får aldri vite.

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste regi, beste kvinnelige hovedrolle (Dyrholm), beste foto, beste klipp, beste lyddesign, beste musikk og folkets Amanda

46. MATCH POINT (2005)

Regi: Woody Allen; manus: Woody Allen; produksjonsdesign: Jim Clay; foto: Remi Adefarasin; redigering: Alisa Lepselter; originalmusikk: ingen; skuespillere: Jonathan Rhys Meyers, Emily Mortimer, Scarlett Johansson, Matthew Goode, Brian Cox, Penelope Wilton, Ewan Bremner m.fl.; produsenter: Letty Aronson, Lucy Darwin og Gareth Wiley

Aldri har Scarlett Johansson vært vakrere og mer tiltrekkende enn i Woody Allens Match Point. Sorry til alle som trodde jeg bruker å heve meg over å kommentere unge kvinners utseende og fysiske attraktivitet på denne hjemmesiden. Joda, vanligvis holder jeg meg for god for slikt, men her må jeg gjøre unntak for en av mine favorittskuespillere. Jeg kan jo ikke sno meg unna og bortforklare hvorfor jeg i 2006 (da den gikk på norske lerreter) ble fortryllet av denne amerikanske filmen med britisk lokasjon og britiske skuespillere (med unntak av amerikaneren Johansson). Og det var verken manusets, klippingens, filmingens, London-scenografiens eller de andre skuespillernes skyld at jeg ble helt kake i kinosetet. Å synes at noen er smellvakker, er da ingen kriminell handling, det er jo helt menneskelig, så egentlig burde jeg ikke unnskylde meg.

Bevares, filmens fortelling er interessant nok: Den handler kort sagt om en mann som har to damer å velge mellom: Ei med millioner av pund og ei med henrivende fysiognomi. Han gifter seg med førstnevnte, men begynner umiddelbart å angre når han blir bedre kjent med sistnevnte. Men altså, Scarlett Johansson… Hun eier lerretet, hun eier filmen, hun eier meg.

Og jeg må skynde meg å legge til: Johansson er også en dyktig skuespiller.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste originalmanus
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus og beste kvinnelige birolle (Johansson)

45. CATCH ME IF YOU CAN (2002)

Regi: Steven Spielberg; manus: Jeff Nathanson (basert på selvbiografien Catch Me If You Can (1980) av Frank Abagnale jr.); produksjonsdesign: Jeannine Oppewall; foto: Janusz Kaminski; redigering: Michael Kahn; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Leonardo DiCaprio, Tom Hanks, Christopher Walken, Martin Sheen, Nathalie Baye, Amy Adams, James Brolin m.fl.; produsenter: Walter F. Parkes og Steven Spielberg

Dersom alt Frank Abagnale jr. skriver om i sin selvbiografi fra 1980 stemmer, så må vi ha med verdens kanskje fremste svindler (con artist) gjennom tidene å gjøre. Allerede fra de sene tenår, fikk han omverdenen til å tro at han var utdannet flypilot, og etterhvert lurte han folk til å tro han var lege og advokat. Han klarte til og med å narre FBI-agent Joseph Shea, som var satt til å jakte på Abagnale, med å fremstille seg som en Secret Service-agent. Motivasjonen for alle disse bondefangeriene, er penger og det å imponere sin egen far, Frank Abagnale sr. (utmerket portrettert av Christopher Walken).

FBI-agent Joseph Shea er i filmen omskrevet til Carl Hanratty (av juridiske grunner) som spilles av Tom Hanks, og det er ikke alltid like lett for filmtitteren å finne ut hvem man skal ha sympati for. Katt og mus-jakten er uansett underholdende å følge med på, og det finnes kjedeligere måter å slå ihjel 141 minutter på.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige birolle (Walken) og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste mannlige hovedrolle (DiCaprio)
BAFTA: beste adapterte manus, beste mannlige birolle (Walken), beste kostymedesign og beste musikk
MTV: beste mannlige skuespiller (DiCaprio)

44. DEN FABELAKTIGE AMÉLIE FRA MONTMARTRE (2001)

Originaltittel: Le fabuleux destin d’Amélie Poulin
Internasjonal tittel: Amélie

Regi: Jean-Pierre Jeunet; manus: Guillaume Laurant og Jean-Pierre Jeunet; produksjonsdesign: Aline Bonetto; foto: Bruno Delbonnel; redigering: Hervé Schneid; originalmusikk: Yann Tiersen; skuespillere: Audrey Tautou, Mathieu Kassovitz, André Dussollier, Rufus, Serge Merlin, Lorella Cravotta, Clotilde Mollet m.fl.; produsenter: Walter F. Parkes og Steven Spielberg

Her får man mye film for penga. Den er handlings- og formmettet til randen av det forsvarlige. På sitt verste er den stressende, på sitt beste er den svært forlystelig. Men jeg legger likevel størst vekt på filmens positive kvaliteter, fremfor alt dens originalitet, fargerikdom og fortellertekniske vitalitet.

Amélie er åpenbart hovedpersonen her, og vi følger henne i hennes målrettede forsøk på å endre livene til både kolleger og gjester på en Paris-basert kafé hun jobber på. Endre livene til det bedre, må sies. Hun skrur på noen knotter her og der, og konsekvensene av hennes innblanding blir ganske fornøyelige å følge med på. Selv er Amélie ganske sjenert og introvert på grunn av svært overbeskyttende foreldre, og hva skjer når hun selv blir konfrontert med livets lykkelige sider?

Eksentriske rollefigurer og henrivende musikk er også med på å heve den to timer lange filmopplevelsen. Skal man se bare én fransk film fra 2001, så er det denne som bør ses.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste ikke-engelskspråklige film, beste originalmanus, beste scenografi, beste foto og beste lyd
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Tautou), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering og beste musikk
EFA: beste film, beste regi (juryprisen), beste regi (folkeprisen), beste kvinnelige skuespiller (Tautou) og beste foto
AMANDA: beste utenlandske spillefilm

43. FØR SOLNEDGANG (2004)

Originaltittel: Before Sunset

Regi: Richard Linklater; manus: Richard Linklater, Julie Delpy og Ethan Hawke (basert på karakterer fra spillefilmen Før soloppgang (1995), skrevet av Richard Linklater og Kim Krizan); produksjonsdesign: Baptiste Glaymann; foto: Lee Daniel; redigering: Sandra Adair; originalmusikk: ingen; skuespillere: Ethan Hawke, Julie Delpy, Vernon Dobtcheff, Louise Lemoine Torrès, Rodolphe Pauly, Mariane Plasteig, Diabolo m.fl.; produsent: Anne Walker-McBay

Akkurat som i forrige omtalte film, foregår handlingen i Paris, og også her er det romantikk i lufta. Men der stopper alle likheter.

Dette er oppfølgeren til Før soloppgang (1995) som handlet om en nattlig vandring i Wiens gater, buler og parker, med amerikaneren Jesse og franskkvinnen Céline, som nettopp hadde truffet hverandre på toget inn til den østerrikske hovedstaden. I Før solnedgang treffes de igjen i Paris etter ni år levd liv.

Filmen foregår i sanntid, det vil si at vi får følge Jesse og Céline i drøyt 75 minutter og hvordan de reflekterer over hverandres faktiske og hypotetiske liv. Med andre ord, er dette en ren konversasjonsfilm, noe som kan høres kjedelig ut. Men har man sett førstefilmen, så har man allerede begynt å bry seg om hovedkarakterene før filmen starter, og da får pratingen mye substans og mening.

Veldig god slutt.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste adapterte manus
BERLIN: Gullbjørnen

42. THE PRESTIGE (2006)

Regi: Christoper Nolan; manus: Jonathan Nolan og Christoper Nolan (basert på romanen The Prestige (1995) av Christopher Priest); produksjonsdesign: Nathan Crowley; foto: Wally Phister; redigering: Lee Smith; originalmusikk: David Julyan; skuespillere: Christian Bale, Hugh Jackman, Michael Caine, Scarlett Johansson, Piper Perabo, Rebecca Hall, David Bowie m.fl.; produsenter: Christopher Nolan, Aaron Ryder og Emma Thomas

Joda, hun er også her. Scarlett Johansson. I nok en birolle. Men denne gangen er filmen som omringer henne, langt mer interessant enn den som omringet henne i Match Point. Historien om den intense og livsfarlige konkurransen mellom illusjonistene/magikerne/tryllekunstnerne Robert Angier og Alfred Borden overskygger alt. David Bowies korte innsmett som Nicola Tesla, er også noe som gjør inntrykk. Og ettersom dette er en film regissert av filmillusjonisten Christopher Nolan, så kan man ikke hvile øynene på enkeltskuespillere for lenge, ellers går man glipp av essensielle detaljer. Tag-linjen “Are you watching closely?” står ikke på filmplakaten for moro skyld.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste foto og beste scenografi

41. SJOKOLADE (2000)

Originaltittel: Chocolat

Regi: Lasse Hallström; manus: Robert Nelson Jacobs (basert på romanen Chocolat (1999) av Joanne Harris); produksjonsdesign: David Gropman; foto: Roger Pratt; redigering: Andrew Mondshein; originalmusikk: Rachel Portman; skuespillere: Juliette Binoche, Victoire Thivisol, Sally Taylor-Isherwood, Judi Dench, Alfred Molina, Lena Olin, Johnny Depp m.fl.; produsenter: David Brown, Kit Golden og Leslie Holleran

David Gropmans produksjonsdesign og Rachel Portmans musikk (med Django Reinhardt og Duke Ellington som special guest stars) er de to største stjernene i denne koselige og triste feelgood-filmen. Settingen er en prototype av en fransk landsby i 1959, og handlingen dreier seg rundt innflytteren Vianne Rocher og hennes seks år gamle datter. Vianne etablerer en sjokoladebutikk, noe som setter landsbyens konservative befolkning på prøve.

Det er ikke morsomt å skrive omtale om denne filmen når jeg selv er på lavkarbo-diett (som jeg er i skrivende stund), så jeg tror jeg stopper her. Så får jeg kanskje komme tilbake og utvide omtalen senere – når jeg har kommet meg gjennom dritten, eh… jeg mener dietten.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Binoche), beste kvinnelige birolle (Dench) og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (Binoche), beste kvinnelige birolle (Dench) og beste originalmusikk
BAFTA: beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Binoche), beste kvinnelige birolle x 2 (Dench og Olin), beste produksjonsdesign, beste foto, beste kostymedesign og beste sminke/hår
EFA: beste kvinnelige hovedrolle (folkeprisen) (Binoche)
BERLIN: Gullbjørnen

40. INTO THE WILD (2007)

Regi: Sean Penn; manus: Sean Penn (basert på biografien Into the Wild (1996) av Jon Krakauer); produksjonsdesign: Derek R. Hill; foto: Eric Gautier; redigering: Jay Cassidy; originalmusikk: Michael Brook, Kaki King og Eddie Vedder; skuespillere: Emile Hirsch, Marcia Gay Harden, William Hurt, Jena Malone, Catherine Keener, Brian H. Dierker, Hal Holbrook m.fl.; produsenter: Art Linson, Sean Penn og Bill Pohlad

Denne er interessant fordi den gir et et fengslende portrett av en ung mann med en livsstil jeg overhodet ikke kan identifisere meg med, nemlig friluftslivsstil. Historien er sann og handler om Chris McCandless som hater sitt trygge og konforme liv og “rømmer” fra sin familie for å leve så ruralt som mulig. Han drar veldig langt, og han blir veldig lenge borte. Såpass kan jeg avsløre.

Et annet interessant trekk ved filmen er selvsagt de mektige bildene av nord-amerikansk villmark og spredtbygde strøk.

Dette skrev jeg om filmen i en privat chattetråd med Stig Rune Storbakk og Tore Sveen etter at jeg så filmen 11. april 2020:

“Jeg slet med å forstå Chris' motivasjon for å bare forlate folk som var glade i ham. Jævla egoist. Jeg ble bare mer og mer irritert på ham jo lenger filmen skred frem. Men fortellingen var godt fortalt (med noen interessante sidehistorier), og filmen hadde fine bilder og god musikk.”

Kanskje var leg litt i overkant negativ, men det kan ha sammenheng med at jeg hadde store forventninger til filmen. Jeg tror det var Tore Sveen som hypet den opp.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige birolle (Holbrook) og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste originalmusikk og beste originale sang (“Guaranteed” - Michael Brook/Kaki King/Eddie Vedder)

39. GRAN TORINO (2008)

Regi: Clint Eastwood; manus: Nick Schenk; produksjonsdesign: James J. Murakami; foto: Tom Stern; redigering: Joel Cox og Gary Roach; originalmusikk: Kyle Eastwood og Michael Stevens; skuespillere: Clint Eastwood, Bee Vang, Ahney Her, Christopher Carley, Doua Moua, Sonny Vue, Elvis Thao m.fl.; produsenter: Clint Eastwood, Bill Gerber og Robert Lorenz

Clint Eastwood er flink til å spille sinna og bitre menn, og i Gran Torino er han i sitt ess. Karakteren han spiller, Walt Kowalski, er i konstant elendig humør fordi han, smårasistisk som han er, ikke liker de etnisk-demografiske endringene i nabolaget hans i Detroit, de siste ti-tjue årene. Han har bodd der hele sitt yrkesaktive liv (jobbet på Ford-fabrikken), og fra å være et helt “hvitt” nabolag, er han nå den eneste i strøket med kaukasisk utseende. At han nettopp er blitt enkemann etter over 50 års ekteskap, hjelper ikke særlig på humøret.

Så når han får uønsket visitt av en ung mann med laotisk bakgrunn som prøver å stjele bilen hans (en Ford Torino), oppstår det noe friksjon for å si det slik. Men aldri en Clint Eastwood-film uten karakterutvikling og oppmykning av den harde fasaden, så resten av filmen er en studie av en mann som gradvis åpner opp og viser sine empatiske og medmenneskelige sider.

Den uventede slutten er best. Da viser Walt Kowalski hva som virkelig bor i ham av ekstraordinære kvaliteter.

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste originale sang (“Gran Torino” - Kyle Eastwood/Michael Stevens/Clint Eastwood/Jamie Cullum)

38. UP IN THE AIR (2009)

Regi: Jason Reitman; manus: Jason Reitman og Sheldon Turner (basert på romanen Up in the Air (2001) av Walter Kim); produksjonsdesign: Steve Saklad; foto: Eric Steelberg; redigering: Dana E. Glauberman; originalmusikk: Rolfe Kent; skuespillere: George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick, Jason Bateman, Amy Morton, Melania Lynskey, Danny McBride m.fl.; produsenter: Jeffrey Clifford, Daniel Dubiecki, Ivan Reitman og Jason Reitman

Hvis jeg noen gang skulle få en lederstilling med personalansvar, så kommer jeg nok til å børste støvet av Up in the Air og studere hvordan downsizing-ekspert Ryan Bingham (George Clooney) sparker folk – sånn i tilfellet det skulle bli aktuelt. Bingham er nemlig en av Samveldestatenes ledende på dette området, og mange av unionens bedriftsledere bestiller hans tjenester fordi de selv synes det er ubehagelig å sparke folk i forbindelse med nedskjæringer, pluss at de ønsker at det skal bli gjort på rett måte sånn at de unngår rettssaker. Tittelen er slik den er fordi han bruker mye tid i lufta, og han sier ved én anledning, at American Airlines er hans hjem.

Underveis i filmen møter han to kvinnemennesker. Den ene er en businessdame og frequent flyer slik Bingham er, mens den andre er en ung og lovende aspirant som begynner i samme downsizing-firma som Bingham. Når hun foreslår å gjennomføre nedskjæringene via videolink (eller Teams som det hadde blitt kalt i dag), får hun sjefen med seg på dette – iallfall som en prøveordning – noe Bingham motsetter seg nokså kraftig. Man kan jo ikke sparke folk på Teams, må vite. Man må ha en mer personlig og empatisk tilnærming når man går til slike skritt i folks liv.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Clooney) og beste kvinnelige birolle x 2 (Farmiga og Kendrick)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlig hovedrolle i en dramafilm (Clooney) og beste kvinnelige birolle x 2 (Farmiga og Kendrick)
BAFTA: beste film, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Clooney), beste kvinnelige birolle x 2 (Farmiga og Kendrick) og beste redigering
MTV: beste gjennombrudd (Kendrick)

37. DOGTOOTH (2009)

Originaltittel: Kynodontas

Regi: Giorgos Lanthimos; manus: Efthimis Filippou og Giorgos Lanthimos; produksjonsdesign: Elli Papageorgakopulou (settdekoratør); foto: Thimios Bakatakis; redigering: Giorgos Mavropsaridis; originalmusikk: ingen; skuespillere: Christos Stergioglou, Michelle Valley, Angeliki Papoulia, Mary Tsoni, Christos Passalis, Anna Kalaitzidou m.fl.; produsent: Giorgos Tsourgiannis

Hellas har totalt hatt fem Oscar-nominasjoner i klassen for ikke-engelskspråklige filmer (i dag kalles klassen Best International Feature) gjennom tidene, og Dogtooth er den foreløpig siste av dem (ingen greske filmer har vunnet prisen ennå). Filmen er regissert av Giorgos Lanthimos som seks år senere skrev og regisserte The Lobster (med Colin Farrell i hovedrollen) som sannsynligvis er hans mest kjente verk til nå.

Originaliteten og absurditeten i The Lobster er så absolutt til stede i Dogtooth også. Filmen handler om et foreldrepar som bor i et hus på landet omringet av hage og grøntområder, svømmebasseng – samt en høy mur. Muren er til for å hindre de tre barna å forlate eiendommen. Barna, som nå er omtrent 18-25 år gamle, er nemlig blitt holdt innesperret innenfor murene i hele sine liv. Foreldrene har lært dem at verden på utsiden er livsfarlig: Hvis man setter så mye som en fot utenfor murene, vil man brenne og dø, er de blitt fortalt.

Dette er premissene for en ganske skrullete film, men som likevel har en logikk. Dette er jo noe som både har skjedd og kan skje i fremtiden. Man kan ikke unngå å ha Josef Fritzl og hans datter Elisabeth, som han holdt fanget hjemme i 24 år, i baktankene. Fritzl-saken ble avslørt i 2008, året før Dogtooth hadde sin premiere, men filmens manus ble visstnok skrevet noen år tidligere, så relasjonen til Fritzl er derfor ganske tilfeldig. Dessuten, i den grad det finnes noen formildende omstendigheter, blir barna atskillig bedre behandlet i denne landlige eiendommen i Hellas enn det Elisabeth Fritzl opplevde i kjelleren i østerrikske Amstetten.

Men uansett: Fokuset i Dogtooth ligger ikke på kriminelle handlinger, men på selve den spesielle sosialiseringsprosessen barna er blitt utsatt for og hvilke virkelighetsoppfatninger og normer de har internalisert.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste ikke-engelskspråklige film
CANNES: Prix Un Certain Regard (Lanthimos)

36. SANGER FRA ANDRE ETASJE (2000)

Originaltittel: Sånger från andra våningen
Internasjonal tittel: Songs from the Second Floor

Regi: Roy Andersson; manus: Roy Andersson; produksjonsdesign: Roy Andersson; foto: István Borbás og Jesper Klevenås; redigering: Roy Andersson; originalmusikk: Benny Andersson; skuespillere: Lars Nordh, Stefan Larsson, Bengt C.W. Carlsson, Torbjörn Fahlström, Sten Andersson, Rolando Núñez, Lucio Vucina m.fl.; produsenter: Lisa Alwert og Roy Andersson

Typisk tablåfilm fra Roy Andersson – full av tilsynelatende løsrevne historier om tragikomiske menneskeskjebner, filmet av et ubevegelig kamera. Ja, du leste rett: Kameraet beveger seg ikke. Men skuespillerne gjør. Og mange av historiene beveger meg.

Dette er den første filmen i “en trilogi om å være menneske” og den jeg liker minst av dem. De to andre er Du levande (2007) og En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014).

Nominasjoner og priser:
CANNES: Gullpalmen og Prix Jury

35. BABEL (2006)

Regi: Alejandro G. Iñárritu; manus: Guillermo Arriaga; produksjonsdesign: Brigitte Broch; foto: Rodrigo Prieto; redigering: Douglas Crise og Stephen Mirrione; originalmusikk: Gustavo Santaolalla; skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett, Adriana Barraza, Gael Garcia Bernal, Rinko Kikuchi, Koji Yakusho, Satoshi Nikaido m.fl.; produsenter: Steve Golin, Alejandro G. Iñárritu og Jon Kilik

Også denne filmen består av flere fascinerende fortellinger som er løst forbundet med hverandre. Én fortelling i Mexico/USA, én i Marokko og én i Japan. Alle fortellingene forenes av én enkel gjenstand: Et jaktgevær.

Men i motsetning til Sanger fra andre etasje, er Babel kjemisk fri for komedie. Her er det bare tragedie. Men meget velspilt sådan.

Fordi de tre fortellingene er jevnbyrdige, har ikke filmen noen hovedroller, bare biroller. Men jeg tror Brad Pitt har noe lengre screentime – uten at det skader. Rollen som amerikaneren Richard Jones som havner i alvorlig trøbbel i den marokkanske periferien, er en av de beste han har gjort.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelig birolle x 2 (Barraza og Kikuchi), beste redigering og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste kvinnelige birolle x 2 (Barraza og Kikuchi), beste mannlige birolle (Pitt) og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste redigering, beste lyd og beste originalmusikk
CANNES: Gullpalmen, beste regi og beste redigering
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

34. DER UNTERGANG - DET TREDJE RIKETS SISTE DAGER (2004)

Originaltittel: Der Untergang
Internasjonal tittel: Downfall

Regi: Oliver Hirschbiegel; manus: Bernd Eichinger (basert på bøkene Der Untergang - Hitler und das Ende des Dritten Reiches (2002) av Joachim Fest og Bis zur letzten Stunde (2002) av Traudl Junge og Melissa Müller); produksjonsdesign: Bernd Lepel; foto: Rainer Klausmann; redigering: Hans Funck; originalmusikk: Stephan Zacharias; skuespillere: Bruno Ganz, Alexandra Maria Lara, Corinna Harfouch, Ulrich Matthes, Juliane Köhler, Heino Ferch, Christian Berkel m.fl.; produsent: Bernd Eichinger

De historiske rammebetingelsene rundt handlingene i denne filmen, var klare for meg på forhånd. Det jeg ikke visste noe om, var hvordan Adolf Hitler og hans nærmeste støtteapparat, agerte i bunkeren i Berlin i de siste dagene av andre verdenskrig mens de sovjetiske styrkene nærmet seg fra øst og etterhvert omringet byen.

Den personen vi kan takke mest for tilgangen til den underjordiske historien, er Traudl Junge, én av Hitlers sekretærer, som i filmen portretteres av Alexandra Maria Lara. Det er likevel Bruno Ganz i rollen som Adolf, som imponerer meg mest skuespillermessig.

Fremstillingen av endehistorien er selvsagt fascinerende, spesielt hvordan realiteten på slagmarken ble “pakket inn” og presentert for Hitler – og hvor desperat Hitler ble etterhvert som sannheten ble klarere for ham.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste ikke-engelskspråklige film
EFA: beste mannlige skuespiller (Ganz)
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

33. O BROTHER, WHERE ART THOU? (2000)

Regi: Joel Coen og Ethan Coen; manus: Ethan Coen og Joel Coen (basert på Odysseen (ca. 720 fvt.) av Homer); produksjonsdesign: Dennis Gassner; foto: Roger Deakins; redigering: Ethan Coen, Joel Coen og Tricia Cooke; originalmusikk: T Bone Burnett; skuespillere: George Clooney, John Turturro, Tim Blake Nelson, Chris Thomas King, John Goodman, Holly Hunter, Charles Durning m.fl.; produsenter: Ethan Coen og Joel Coen

En morsom og fengslende fortelling om tre fanger på rømmen – på jakt etter en skatt de mener å vite at eksisterer. I løpet av de sju kvarterene filmen varer, møter de på både hjelpere og mennesker og skikkelser som ønsker å stikke kjepper i hjulene for dem, inkludert sheriffen som vil ha dem tilbake i fengsel. De fleste utfordringer og hendelser de blir utsatt for er latterlige og uforutsigbare – dette er jo tross alt en brødrene Coen-film. Av de mer morsomme ting de støter på kan nevnes Ku Klux Klan, personifisert av bl.a. John Goodman, og de tre damene (sirenene) våre tre fanger blir forlokket av. Sidehistorien om at de tilfeldigvis får spille inn en låt (“Man of constant sorrow”) som blir en stor hit uten deres viten, er også særs fornøyelig.

Fun fact #1: Filmen er løselig basert på Homers Odysseen, og det er interessant å se at Oscar- og BAFTA-komiteene har behandlet dette ulikt: I Los Angeles ble filmen nominert i klassen Beste adapterte manus; mens i London mente juryen at filmen var altfor løst tilknyttet Odysseen, så her ble den nominert i kategorien Beste originalmanus.

Fun fact #2: Det utgitte filmsoundtracket vant Grammy for Beste album. Dette er tredje og foreløpig siste gang at et filmsoundtrack har vunnet i denne kategorien (som regnes som én av “de fire store” ved siden av Beste innspilling, Beste sang og Beste nye artist). De to andre vinnerne var soundtrackene til Saturday Night Fever (1977) og Bodyguard (1992).

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste adapterte manus og beste foto
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal og beste mannlige hovedrolle (Clooney)
BAFTA: beste originalmanus, beste produksjonsdesign, beste foto og beste originalmusikk
MTV: beste skuespillerteam (Clooney/Nelson/Turturro) og beste musikalske øyeblikk (“Man of constant sorrow” – sunget av The Soggy Bottoms Boys)
CANNES: Gullpalmen

32. MINORITY REPORT (2002)

Regi: Steven Spielberg; manus: Scott Frank og Jon Cohen (basert på novellen “The minority report” (1956) av Philip K. Dick); produksjonsdesign: Alex McDowell; foto: Janusz Kaminski; redigering: Michael Kahn; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Tom Cruise. Max von Sydow, Colin Farrell, Samantha Morton, Neal McDonough, Patrick Kilpatrick, Lois Smith m.fl.; produsenter: Bonnie Curtis, Jan de Bont, Gerald R. Molen og Walter F. Parkes

Fri vilje vs. determinisme. Et klassisk tema i science fiction-filmer, Minority Report intet unntak. Året er 2054 og “Precrime” er blitt oppfunnet: Et system, basert på tre synske personer som aldri har tatt feil i sine spådommer, som varsler om kriminelle gjerninger før de finner sted – slik at politiet kan fakke gjerningspersonen før hen får gjort ugjerningen.

Tom Cruise spiller politikonstabel John Anderton som jobber med å fange disse pre-gjerningspersonene, og han får litt av en nøtt på bordet når det en dag viser seg at pre-gjeningspersonen er ham selv. Det spås at han skal drepe en person han ennå ikke vet hvem er. Dermed blir han tvunget på flukt, flyktende fra sine politikolleger som skal ta ham, samtidig som han prøver å oppklare drapet som han visstnok skal begå.

Mindfuck-film? Nei, kanskje ikke. Men man bør absolutt forsøke å henge med. Trikset er å trykke på pauseknappen når man skal til kjøleskapet for påfyll av cola, så går man ikke glipp av noen vesentligheter.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste lydredigering
BAFTA: beste visuelle effekter
MTV: beste actionsekvens (flukten)

31. JEG, MEG & IRENE (2000)

Originaltittel: My, Myself & Irene

Regi: Bobby Farrelly og Peter Farrelly; manus: Peter Farrelly, Mike Cerrone og Bobby Farrelly; produksjonsdesign: Sydney J. Bartholomew Jr.; foto: Mark Irwin; redigering: Christopher Greenbury; originalmusikk: Lee Scott og Pete Yorn; skuespillere: Jim Carrey, Renée Zellweger, Chris Cooper, Robert Forster, Richard Jenkins, Zen Gesner, Michael Bowman m.fl.; produsenter: Bobby Farrelly, Peter Farrelly og Bradley Thomas

En lettbeint, men tidvis hysterisk morsom komedie om en politimann som pådrar seg et klassisk tilfelle av schizofreni, altså splittet personlighet. I det ene øyeblikket er han “good cop”, i det andre “bad cop”. Og hvem andre enn Jim Carrey kan fylle en slik rolle til perfeksjon?

Jeg digger Jim Carrey og hans komiske talent, men kun i passe små doser. Med en lengde på nesten to timer, hender det at jeg noen ganger ser på klokka underveis. Det beste for meg er å behandle filmen som en miniserie med fire halvtimes-episoder, som jeg ser med minst ett døgns mellomrom.

En viss toalettscene er noe av det absolutt morsomste jeg har sett i en spillefilm noensinne. Tårene trillet.

PS! Filmen er ikke over før den er over.

Nominasjoner og priser:
MTV: beste komiske prestasjon (Carrey)

30. THE COOLER (2003)

Regi: Wayne Kramer; manus: Frank Hannah og Wayne Kramer; produksjonsdesign: Toby Corbett; foto: James Whitaker; redigering: Arthur Coburn; originalmusikk: Mark Isham; skuespillere: William H. Macy, Alec Baldwin, Maria Bello, Shawn Hatosy, Ron Livingston, Paul Sorvino, Estella Warren m.fl.; produsenter: Sean Furst og Michael A. Pierce

En “cooler” er i amerikansk casinoterminologi en person som utstråler negativ energi og sprer uhell hos deltakere ved casinobordene. Med andre ord er en effektiv cooler gull verdt for casinoeiere. Til rollen som cooleren Bernie er hentet ingen ringere enn William H. Macy – kanskje den beste karakterskuespilleren hva gjelder å spille tapere (riktignok i skarp konkurranse med Paul Giamatti, John C. Reilly og vår egen Trond Fausa Aurvåg).

Bernie har selv hatt uhell i sitt liv, både økonomisk liv og kjærlighetsliv, så hva skjer med casinoets inntjening når lykken plustelig begynner å smile til ham? Hvordan vil casinoeieren, spilt av Alec Baldwin, reagere?

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige birolle (Baldwin)
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige birolle (Bello) og beste mannlige birolle (Baldwin)

29. THE LAST KING OF SCOTLAND (2006)

Regi: Kevin Macdonald; manus: Peter Morgan og Jeremy Brock (basert på romanen The Last King of Scotland (1998) av Giles Foden); produksjonsdesign: Michael Carlin; foto: Anthony Dod Mantle; redigering: Justine Wright; originalmusikk: Alex Heffes; skuespillere: Forest Whitaker, James McAvoy, Kerry Washington, Gillian Anderson, Simon McBurney, David Oyelowo, Stephen Rwangyezi m.fl.; produsenter: Lisa Bryer, Andrea Calderwood og Charles Steel

Med intens og ubehagelig tilstedeværelse, spiller Forest Whitaker Idi Amin, diktatoren som dikterte Uganda og hersket over dets folk i 1971-1979. Den unge skotske legen Nicholas Garrigan reiser til Uganda for å tjenestegjøre i medisinens tjeneste. Tilfeldigvis møter han Idi Amin i forbindelse med håndskade, og presidenten blir såpass imponert av Garricans behandling, at han hyrer ham inn som hans personlig lege.

Det eneste lille drawbacket med filmen er at den skotske legen er funnet opp av Giles Foden, forfatteren av boka som filmen filmatiserer. Men dette oppveies av et fryktinngytende godt skuespill av Forest Whitaker som virkelig klarer å få frem hvilken son of a bitch denne Idi Amin var.

Det er dessverre en motbydelig scene i filmen som fremdeles henger igjen i bevisstheten min.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige hovedrolle (Whitaker)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Whitaker)
BAFTA: beste film, beste britiske film, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Whitaker) og beste mannlige birolle (McAvoy)
EFA: beste europeiske film (juryprisen), beste europeiske film (folkeprisen), beste regi, beste mannlige skuespiller (McAvoy), beste foto og beste musikk

28. AMERICAN SPLENDOR (2003)

Regi: Shari Springer Berman og Robert Pulcini; manus: Shari Springer Berman og Robert Pulcini (basert på tengneseriene American Splendor (1976-2008) av Harvey Pekar og Our Cancer Year (1994) av Joyce Brabner); produksjonsdesign: Thérèse DePrez; foto: Terry Stacey; redigering: Robert Pulcini; originalmusikk: Mark Suozzo; skuespillere: Paul Giamatti, Hope Davis, Judah Friedlander, James Urbaniak, Harvey Pekar, Joyce Brabner, Toby Radloff m.fl.; produsent: Ted Hope

Jeg husker ikke mye av handlingen i denne filmen, men desto mer av dens form: En tredjedels spillefilm, en tredjedels dokumentarfilm og en tredjedels animasjonsfilm. Sånn røffly.

Så husker jeg selvsagt også Paul Giamatti og hans glimrende tolkning av tegneserieforfatteren Harvey Pekar.

Så husker jeg ikke mer.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste adapterte manus
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige birolle (Davis)

27. CRASH (2004)

Regi: Paul Haggis; manus: Paul Haggis og Bobby Moresco; produksjonsdesign: Laurence Bennett; foto: J. Michael Muro; redigering: Hughes Winborne; originalmusikk: Mark Isham; skuespillere: Sandra Bullock, Don Cheadle, Matt Dillon, Jennifer Esposito, Brendan Fraser, Terrence Howard, Thandie Newton m.fl.; produsenter: Don Cheadle, Paul Haggis, Mark R. Harris, Bobby Moresco, Cathy Schulman og Bob Yari

Jeg husker ikke så mye av den ytre handlingen i Crash heller (jeg har ikke sett den siden ca. 2005), men jeg erindrer at filmen fokuserer på hverdagsrasisten i oss alle – spesielt alle som bor i tettstedet Los Angeles, hvor rasisme lenge har vært et stort sosialt problem.

For å komme alle anti-wokere i forkjøpet: Ja, Crash er ekstremt woke, men den er en god woke med solide skuespillerprestasjoner og stemningsfulle bilder og musikk. Uten å fuske (ved å slå opp i Wikipedia), mener jeg å huske en trafikkulykke, en bilkrasj, hvor de involvertes hverdagsrasistiske holdninger blir satt på prøve. Jeg mener også å huske Matt Dillon som spiller en hverdagsrasistisk drittsekk av en politimann (nå er jo riktignok alle roller Dillon spiller, drittsekkroller). Eller jeg kan også huske feil.

Edit: OK, jeg kunne ikke dy meg: Jeg bare måtte slå opp i Wikipedia-artikkelen om filmen for å hjelpe meg selv å huske, men det ble bare kaos: Altfor mange navn og parallellhistorier å holde rede på. Jeg må nok se filmen på nytt ganske snart, kanskje i løpet av 2024 når filmen fyller 20 år.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige birolle (Dillon), beste redigering og beste originale sang (“In the deep” - Kathleen York/Michael Becker)
GOLDEN GLOBE: beste manus og beste mannlige birolle (Dillon)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige birolle (Newton), 2 x beste mannlige birolle (Cheadle og Dillon), beste foto, beste redigering og beste lyd
EFA: beste ikke-europeiske film

26. REQUIEM FOR A DREAM (2000)

Regi: Darren Aronofsky; manus: Hubert Selby Jr. og Darren Aronofsky (basert på romanen Requiem for a Dream (1978) av Hubert Selby Jr.); produksjonsdesign: James Chinlund; foto: Matthew Libatique; redigering: Jay Rabinowitz; originalmusikk: Clint Mansell; skuespillere: Ellen Burstyn, Jared Leto, Jennifer Connelly, Marlon Wayans, Christopher McDonald, Mark Magolis, Louise Lasser m.fl.; produsenter: Eric Watson og Palmer West

Dette er en nokså jævlig film å se på. Den er intens i sine audiovisuelle virkemidler, og jeg blir alltid mentalt sliten hver gang jeg ser den. Jeg har sett den sju-åtte ganger, flesteparten av tilfellene i forbindelse med undervisningen i faget sosialkunnskap på VG3. Den handler om bruk og misbruk av avhengighetsskapende stoffer, både gjennom sprøyteinntak og i form av piller.

At Ellen Burstyn ble Oscar-nominert for sin rolle som pillemisbruker Sara Goldfarb, forbauser meg ikke. Men også Jared Leto (som spiller Saras sønn), Jennifer Connelly (som spiller hans kjæreste) og Marlon Wayans (som spiller hans kompis) må nevnes for sine sterke skuespillerprestasjoner. Jeg vil også fremheve klipper Jay Rabinowitz og komponist Clint Mansell som begge selvfølgelig burde vært Oscar-nominert for henholdsvis beste redigering og beste originalmusikk – de er begge svært sentral i å skape den ekstreme ubehageligheten som ligger i mange av scenene. (Selv om filmen ble snytt for mange av de viktige prisene og nominasjonene i filmverden, så er det kanskje likevel en trøst for Darren Aronofsky & Co. at den i skrivende stund befinner seg på 87. plass på IMDBs topp 250-liste – med en brukerscore på 8,3.)

Filmen handler også om det nest høyeste trinnet på Maslows behovspyramide: anerkjennelse. Sara Goldfarb er ekstremt opptatt av å ha en høy status blant sine naboer og venner. Å være slank er én måte å opprettholde status på, og når hun ikke oppnår dette ved sosialt akseptable metoder, så er veien kort til svært avhengighetsskapende medisiner i form av piller (en vei som blir enda kortere når hun er så “heldig” å ha en fastlege som er mer opptatt av penger enn moral). Sara blir også oppslukt av et bestemt gameshow på tv, et show hun gjør alt for å kunne delta i.

Saras historie er kun ett fascinerende aspekt ved filmen, og da har jeg ikke skrevet så mye om sønnen Harry og hans kjæreste Marion, og deres problemer med narkotiske stoffer og å skaffe seg de pengene som skal til for å opprettholde forbruket, men det skal jeg heller ikke gjøre. Se filmen selv, men sørg for å ha et nokså fulladet emosjonelt batteri før du slenger deg i sofaen.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste kvinnelige hovedrolle (Burstyn)
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle (Burstyn)

25. (500) DAYS OF SUMMER (2009)

Regi: Marc Webb; manus: Scott Neustadter og Michael H. Weber; produksjonsdesign: Laura Fox; foto: Eric Steelberg; redigering: Alan Edward Bell; originalmusikk: Mychael Danna og Rob Simonsen; skuespillere: Joseph Gordon-Levitt, Zooey Deschanel, Geoffrey Arend, Chloë Grace Moretz, Matthew Gray Gubler, Clark Gregg, Key Williams m.fl.; produsenter: Mason Novick, Jessica Tuchinsky, Mark Waters og Steven J. Wolfe

Med ett unntak som jeg skal komme tilbake til i neste avsnitt, gir (500) Days of Summer en sterk og virkelighetsnær fremstilling av det å være i “friend zone”, sett fra en ung manns perspektiv. Tom Hansen jobber som gratulasjonskort-forfatter i gratulasjonskort-firma, og en dag (dag #1), marsjerer en ny kollega inn i hans liv: Summer Finn. Tom faller pladask for Summer, og han opplever at hans kjærlighetshåp blir slått på, slått av, slått på, slått av, slått på osv. Etterhvert blir han deppa.

Filmen er både hjertevarm og hjerterå, og den ville sannsynligvis ha kommet trygt innenfor topp 10-lista mi, hadde det vært en annen skuespiller som hadde spilt rollen som Tom enn Joseph Gordon-Levitt. Problemet med ham er ikke at han er en svak skuespiller, for det er han slett ikke – men at han rett og slett er for kjekk for rollen. En mann med hans utseende vil jo selvfølgelig få det meste han peker på her i livet, så at en slik kjekkas skulle ha problemer på kvinnefronten, blir lite troverdig.

Konklusjon: Manuset står til terningkast 6, castingen til terningkast 3.

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal og beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Gordon-Levitt)

24. BILLY ELLIOT (2000)

Regi: Stephen Daldry; manus: Lee Hall; produksjonsdesign: Maria Djurkovic; foto: Brian Tufano; redigering: John Wilson; originalmusikk: Stephen Warbeck; skuespillere: Jamie Bell, Julie Walters, Gary Lewis, Jamie Draven, Jean Heywood, Stuart Wells, Nicola Blackwell m.fl.; produsenter: Greg Brenman og Jon Finn

En røff, morsom og koselig film om en morløs 11-åring som vokser opp i en engelsk gruveby under den store gruvestreiken i 1984-85, sammen med sin far. Nærmiljøet er maskulint, og faren sender Billy på boksetrening. I samme lokale som boksetreningene foregår, trener også en ballettgruppe. Den patriarkalske forbauselsen blir stor når faren oppdager at sønnen i smug i stedet har valgt å delta på ballet-treningene.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi, beste originalmanus og beste kvinnelige birolle (Walters)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm og beste kvinnelige birolle (Walters)
BAFTA: beste film, beste britiske film, beste regi, beste originalmanus, beste mannlige hovedrolle (Bell), beste kvinnelige birolle (Walters), beste mannlige birolle (Lewis), beste foto, beste redigering, beste lyd, beste musikk, 2 x beste nykommer (Daldry og Hall)
EFA: beste film, beste kvinnelige skuespiller (Walters) og beste mannlige skuespiller (Bell)
MTV: beste danskesekvens (Bell & Walters)
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

23. DISTRICT 9 (2009)

Regi: Neill Blomkamp; manus: Neill Blomkamp og Terri Tatchell (basert på kortfilmen “Alive in Joburg” (2006) av Neill Blomkamp); produksjonsdesign: Philip Ivey; foto: Trent Opaloch; redigering: Julian Clarke; originalmusikk: Clinton Shorter; skuespillere: Sharito Copley, Jason Cope, David James, Vanessa Haywood, Mandla Gaduka, Eugene Wanangwa Khumbanyiwa, Louis Minnaar m.fl.; produsenter: Carolynne Cunningham og Peter Jackson

Denne sørafrikanske/newzealandske/amerikanske samproduksjonen vil jeg dele i to, hvor skillelinjen går på det tidspunkt hvor karakteren Wikus van de Merwe får en væske sprayet på seg. Før dette tidspunkt er filmen særs interessant og original: Ved hjelp av realisme-teknikker som liksom-dokumentarfilming (mockumentary) og matriale fra overvåkningskamera, fremstilles en fiktiv historie som starter i 1982 ved at et utenomjordisk romskip etablerer seg i luftrommet over Johannesburg. Ombord er over én million rekelignende aliens som sliter med helsa og ressursknapphet. De tar etterhvert imot hjelp fra de sørafrikanske myndighetene, og “District 9” blir etablert som en “flyktningleir” hvor disse vesenene får bo og motta helsehjelp.

Over 20 år senere, ligger romskipet fremdeles over Sør-Afrikas største tettsted, og aliensene har forlengst funnet seg til rette som samfunnsborgere i byen, men helt integrert er de så langt i fra: De etniske sørafrikanerne har begynt å behandle dem med skepsis og fiendtlighet, og de beskylder dem bl.a. for å stjele jobbene deres og tære på andre fellesressurser. Høres dette kjent ut? Ja, det gjør det. Men altså med en ørliten vri.

Så får Wikus van de Merwe, som jobber for integreringsmyndighetene, ved et uhell en væske sølt på seg – og derfra og ut endrer filmen gradvis karakter, og den ender etterhvert dessverre opp til å bli en generisk hjernedød actionorgie. Men det var moro og engasjerende så lenge det varte, og det varte jo en god stund.

Denne filmen lå altså an til en langt høyere plassering på denne lista, men en 23. plass av de totalt 139 filmene fra 2000-dekaden jeg med sikkerhet har sett, er jo ikke så aller verst. Samlet sett er filmen tiltalende og dramatisk, og den originale koplingen mellom samfunnskritikk og sciencefiction er besnærende. Spillefilmdebut-regissør Neill Blomkamp skal ha kred for et høyst godkjent og tankevekkende forsøk. (Senere skulle han regissere Elysium (2013) som ble langt mer kjøligere mottatt.)

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus, beste redigering og beste visuelle effekter
GOLDEN GLOBE: beste manus
BAFTA: beste regi, beste adapterte manus, beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste visuelle effekter og beste lyd
MTV: “Best Scared-As-S**t Performance” (Copley)

22. GET READY TO BE BOYZVOICED (2000)

Regi: Espen Eckbo, Henrik Elvestad og Mathis Fürst; manus: Espen Eckbo og Henrik Elvestad; produksjonsdesign: ingen; foto: Marius Johansen Hansen; redigering: Per-Erik Eriksen, Terje Oegema og Ruchir Tewari; originalmusikk: Jens Thoresen; skuespillere: Espen Eckbo, Henrik Elvestad, Kaare Daniel Steen, Øyvind Thoen, Linn Skåber, Trond-Viggo Torgersen, Jon Øigarden m.fl.; produsent: Stein-Roger Bull

En norsk liksom-dokumentar om guttebandet Boyzvoice med frontmann M*Pete (spilt av Espen Eckbo) i spissen. Vi følger også manageren Timothy Dale (Henrik Elvestad) som ikke kan engelsk. Boyzvoice gjør stor suksess i Norge, men når bandet står på terskelen til en utenlandsk karriere, blir det avslørt at bandet lipsyncer og at M*Petes nye kjæreste kun er tolv år. Skandalen er dermed et faktum – og et frenetisk oppryddingsarbeid starter. Oppgaven med å gjenopprette status synes umulig, men M*Pete og Timothy Dale gjør så godt de kan.

Filmen holder et stabilt hysterisk morsomt nivå, og jeg lo så jeg grein i kinosalen. Det er ikke sikkert jeg ville ha gjort det i dag, 23 år eldre (jeg har ikke sett filmen siden 2000), men minnene om en herlig kinoopplevelse lever fremdeles.

Nominasjoner og priser:
Ingen

21. SNIKENDE TIGER, SKJULT DRAGE (2000)

Originaltittel: Wo hu cang long (卧虎藏龙)
Internasjonal tittel: Crouching Tiger, Hidden Dragon

Regi: Ang Lee; manus: Hui-Ling Wang, James Schamus og Kuo Jung Tsai (basert på romanen Wo hu cang long (1941-42) av Du Lu Wang); produksjonsdesign: Tim Yip; foto: Peter Pau; redigering: Tim Squyres; originalmusikk: Dun Tan; skuespillere: Chow Yun-fat, Michelle Yeoh, Zhang Ziyi, Chang Chen, Lang Sihung, Cheng Pei-pei, Li Fazeng m.fl.; produsenter: Li-Kong Hsu, William Kong og Ang Lee

For at jeg skal trykke en urealistisk slåssefilm hvor fysiske lover oppheves, tett til mitt bryst, må den ha flere verdifulle elementer i seg enn slåssing. Det har Snikende tiger, skjult drage. Jeg nevner i sverdefleng: Nydelige locations (scenografi), fenomenal filming, forbløffende visuelle effekter, vakker musikk og eggende tittel. Den har også en helt grei heltehistorie og adekvate skuespillerprestasjoner. Filmen er også full av eleganse og ynde, og selv om slåssingen stedvis tok overhånd, vil jeg si at jeg hygget meg i kinosalen i januar 2001. Jeg har ikke sett den siden.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste ikke-engelskspråklige film, beste regi, beste adapterte manus, beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk og beste originale sang (“A love before time” - Jorge Calandrelli/Dun Tan/James Schamus)
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film, beste regi og beste originalmusikk
BAFTA: beste film, beste ikke-engelskspråklige film, beste regi, beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Yeoh), beste kvinnelige birolle (Zhang), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste sminke/hår, beste visuelle effekter, beste lyd og beste musikk
EFA: beste ikke-europeiske film
MTV: beste film, beste kvinnelige nykommer (Zhang) og beste slåsskamp (Zhang)
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

20. CITY OF GOD (2002)

Originaltittel: Cidade de Deus

Regi: Fernando Mereilles og Kátia Lund; manus: Bráulio Mantovani (basert på romanen Cidade de Deus (1997) av Paulo Lins); produksjonsdesign: Tulé Pik; foto: César Charlone; redigering: Daniel Rezende; originalmusikk: Ed Côrtes og Antonio Pinto; skuespillere: Alexandre Rodrigues, Leandro Firmino, Phellipe Haagensen, Matheus Nachtergaele, Seu Jorge, Jonathan Haagensen, Douglas Silva m.fl.; produsenter: Andrea Barata Ribeiro og Mauricio Andrade Ramos

City of God er en brutal og usentimental fremstilling av et mangeårig bandeoppgjør i Rio de Janeiros favelaer – med spesiell fokus på én av dem: Cidade de Deus (Guds by). “Vold avler vold” kunne godt ha vært en undertittel her, for det er det denne filmen viser. Straks man som barn rekrutteres inn i gjengene, er det vanskelig å komme seg ut av kriminalitetens lenker. Gjengmedlemmene beskytter hverandre mens de beskyter rivaliserende gjengmedlemmer.

Filmen er basert på sanne personer og historier, og rollene er stort sett fylt av amatørskuespillere som er favelaboere i sine virkelige liv – iallfall i 2002 da filmen hadde verdenspremiere. Tempoet er hesblesende og ubehaget er stort over samfulle to timer. Persongalleriet er bredt: han som forteller historien er Raketten som vi følger fra liten pjokk til en ung voksen mann som jager en drøm om å bli profesjonell pressefotograf. Veien dit er kronglete og han må til enhver tid vite hvor han har sine venner og fiender.

Jeg har vist City of God til mine sosiologi-elever ved tre-fire anledninger, da den passer godt inn i tema som sosialisering og sosial kontroll.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi, beste adapterte manus, beste foto og beste redigering
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film og beste redigering
EFA: beste ikke-europeiske film

19. CRAZY HEART (2009)

Regi: Scott Cooper; manus: Scott Cooper (basert på romanen Crazy Heart (1987) av Thomas Cobb); produksjonsdesign: Waldemar Kalinowski; foto: Barry Markowitz; redigering: John Axelrad og Jeffrey Ford; originalmusikk: Stephen Bruton og T Bone Burnett; skuespillere: Jeff Bridges, Maggie Gyllenhaal, Colin Farrell, Robert Duvall, Paul Herman, Jack Nation, Ryan Bingham m.fl.; produsenter: T Bone Burnett, Judy Cairo, Rob Carliner, Scott Cooper og Robert Duvall

Jeff Bridges spiller country-musikeren Otis “Bad” Blake som har sin beste del av karrieren bak seg og strever med å få endene til å møtes. Han har også lagt bak seg fire-fem ekteskap og en sønn han ikke har sett på over 20 år. Han strever også med alkoholproblemer. Bunnen blir nådd når han motvillig må si ja til å være oppvarmingsartist for en tidligere elev, Tommy Sweet (Colin Farrell), som “Bad” Blake opplever nedverdigende.

Ett lyspunkt finnes det dog i hverdagen: Han møter kjærligheten på ny, ei 25 år yngre journalist og alenemamma, Jean (Maggie Gyllenhaal), og nå sverger han på at det er alvor og han forsøker å ta seg kraftig i sammen. Men hvor lett blir det?

Brigdes og Gyllenhaal har en fenomenal kjemi, og de bidrar begge til de harde emosjonelle slagene denne filmen tidvis gir meg. Det må innrømmes det ble et par tårer i øyekroken og noe humring innimellom. Crazy Heart er en varm og dypt menneskelig film.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste mannlige hovedrolle (Bridges), beste kvinnelige birolle (Gyllenhaal) og beste originale sang (“The weary kind” - Ryan Bingham/T Bone Burnett)
GOLDEN GLOBE: beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Bridges) og beste originale sang (“The weary kind” - Bingham/Burnett)
BAFTA: beste mannlige hovedrolle (Bridges) og beste originalmusikk

18. THE OTHERS (2001)

Regi: Alejandro Amenábar; manus: Alejandro Amenábar; produksjonsdesign: Benjamin Fernández; foto: Javier Aguirresarobe; redigering: Nacho Ruiz Capillas; originalmusikk: Alejandro Amenábar; skuespillere: Nicole Kidman, Fionnula Flanagan, Christopher Eccleston, Alakina Mann, James Bentley, Alexander Vince, Eric Sykes m.fl.; produsenter: Fernando Bovaira, José Luis Cuerda og Sunmin Park

Som det fremkommer av overnevnte navneliste, er The Others en spansk film med anglosaksiske skuespillere. Som det derimot ikke fremkommer av lista nedenfor, ble filmen nominert til hele 15 Goya-priser (derav åtte ble vunnet, deriblant beste film). Goya er Spanias svar på Oscar, og det er ikke verst å få så mange Goya-nominasjoner og -priser for en film hvor det ikke ytres én eneste spansk setning.

Nicole Kidman spiller skremmende godt i denne forbløffende gode skrekkfilmen hvis handling jeg skal holde helt kjeft om. Handlingen var ganske original og oppsiktsvekkende i 2001, men det spørs om den største sjokkeffekten er blitt nedtæret oppgjennom de 22 årene som har gått. Med andre ord: Jeg tviler på om en med 2023-øyne vil bli like sjokkert som en med 2001-øyne, men det er kanskje verdt et forsøk uansett. Filmen har også andre kvaliteter, spesielt scenografien (inkludert kulisser og lyssetting) og allerede nevnte skuespillerprestasjon.

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste kvinnelige hovedrolle i en dramfilm (Kidman)
BAFTA: beste originalmanus og beste kvinnelige hovedrolle (Kidman)

17. ELSK MEG I MORGEN (2005)

Internasjonal tittel: Love Me Tomorrow

Regi: Petter Næss; manus: Åse Vikene (basert på romanen Elsk meg i morgen (1999) av Ingvar Ambjørnsen); produksjonsdesign: Harald Egede-Nissen; foto: Marius Johansen Hansen; redigering: Inge-Lise Langfeldt; originalmusikk: Lars-Lillo Stenberg og Stein Berge Svendsen; skuespillere: Per Christian Ellefsen, Sven Nordin, Marian Saastad Ottesen, Marit Pia Jacobsen, Kjersti Holmen, Per Christensen, Mari Sarnes Jardim m.fl.; produsent: Dag Alveberg

Filmen handler om en mann som bor for seg selv i en rotete og møkkete leilighet. Kameraten han tidligere delte leiligheten med, har funnet seg kvinnfolk og forlengst flyttet inn hos henne, og de har et barn sammen. Foreløpig ligner denne grunnlagshistorien mye om en fyr jeg kjenner ganske godt i det virkelige liv (uten å nevne navn). Mannen har også et snev av sosial angst og unnviker alle situasjoner hvor han må sosialisere seg med fremmede mennesker. For eksempel klarer han ikke å gå inn i en kafé, bar eller pub alene… Vent litt…

Alle gjenkjennelsesfaktorer til side, Elsk meg i morgen er den tredje og siste filmen i trilogien om Elling. Den første filmen (Elling, 2001) var en morsom opplevelse, den andre (Mors Elling, 2003) var en liten nedtur, mens den tredje filmen er den beste av dem. Den er mørk og dyster, men samtidig dypt menneskelig og håpefull – og en Per Christian Ellefsen i sitt ess. (Likevel var det Sven Nordin (som til tider overspiller sin rolle som Kjell Bjarne) som ble Amanda-nominert, ikke Ellefsen! Forstå det de som kan!). Han klarer på ypperlig vis å portrettere en mann med mange nevrotiske issues, en som har havnet utenfor det gode selskap og som har problemer med å leve opp til samfunnets normer.

Det er når Elling møter en ung kvinne (spilt av den 29-årige filmdebutanten Marian Saastad Ottesen) og etterhvert blir bedre kjent med henne, at filmen fungerer på sitt aller beste. “Jeg vil forsøke å vinne denne kvinnens tillit. Hennes kjærlighet våger jeg ikke å håpe på”, sier Elling så treffende. Mange pinlige, morsomme, geniale og varme scener oppstår i interaksjonen mellom Elling og Lone (som jobber i en pølsevogn). Og det må egentlig bare gå som det går til slutt. Dette er realisme, ikke fantasy.

Ja, denne filmen både lo og gråt jeg til da jeg så den på kino i en alder av 28 år, og som 43-åring så jeg den på nytt i går (på YouTube Premium til en leiepris av 29 kroner), og det var godt å se at filmen har tålt tidens tann.

“Hva er det egentlig som er så galt med arrangerte ekteskap? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, i stedet for å blande seg opp i alt mulig annet, simpelthen arrangere et ekteskap for meg? For eksempel med denne enslige unge kvinnen i pølsevognen. Jeg mener, hva er det som er så forferdelig frivillig med å bli gående alene hele livet?” (Elling)

PS. Før jeg blir utvist fra en høyere utdanningsinstitusjon i to år, vil jeg skyte inn og si at all overnevnte omtale om filmen, er selvplagiert. Den opprinnelige kilden er lista “Topp 15 norskspråklige spillefilmer” (2020).

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste regi, beste kvinnelige skuespiller (Ottesen) og beste birolle (Nordin)

16. I SOVEROMMET (2001)

Originaltittel: In the Bedroom

Regi: Todd Field; manus: Robert Festinger og Todd Field (basert på novellen “Killings” (1979) av Andre Dubus); produksjonsdesign: Shannon Hart; foto: Antonio Calvache; redigering: Frank Reynolds; originalmusikk: Thomas Newman; skuespillere: Sissy Spacek, Tom Wilkinson, Nick Stahl, Marisa Tomei, William Mapother, Celia Weston, William Wise m.fl.; produsenter: Todd Field, Ross Katz og Graham Leader

Mamma Ruth og pappa Matt har en sønn som heter Frank (ca. 20). Sønn Frank forelsker seg i en eldre skilt kvinne, Natalie (ca. 35), med to barn. Hennes ex-mann, Richard, er sykelig og voldelig sjalu. Richard skaper trøbbel for Frank. En tragisk episode inntreffer.

Og da starter egentlig filmen. For det er nemlig det som skjer etter tragedien som er regissør Todd Fields hovedfokus. Det blir svært interessant, og tidvis opprivende, å følge familien Fowler i reperasjonsfasen av deres psykiske krise – takket være fremragende skuespillerprestasjoner av Tom Wilkinson, Sissy Spacek, Marisa Tomei og William Mapother.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Spacek), beste mannlige hovedrolle (Wilkinson) og beste kvinnelige birolle (Tomei)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm (Spacek) og beste kvinnelige birolle (Spacek)
BAFTA: beste kvinnelige hovedrole (Spacek) og beste mannlige hovedrolle (Wikinson)

15. A.I. KUNSTIG INTELLIGENS (2001)

Originaltittel: A.I. Artificial Intelligence

Regi: Steven Spielberg; manus: Steven Spielberg (basert på novellen “Supertoys last all summer long” (1969) av Brian Aldiss); produksjonsdesign: Rick Carter; foto: Janusz Kaminski; redigering: Michael Kahn; originalmusikk: John Williams; skuespillere: Haley Joel Osment, Frances O'Connor, Sam Robarts, Jude Law, Jake Thomas, William Hurt, Brendan Gleeson m.fl.; produsenter: Bonnie Curtis, Kathleen Kennedy og Steven Spielberg

Ai, ai, ai… Ja, hva skal man si…? Det spurte jeg meg selv da jeg så denne på kino høsten 2001. Jeg ble nemlig kraftig overveldet og grepet. Men grepet av hva, lurte jeg på. Av dens genialitet? Eller av dens havari? Var dette et mesterverk? Eller et makkverk? Er Steven Spielberg verdens beste regissør? Eller er han en manipulativ sønn av ei heks?

22 år har snart gått, og jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal rulle terningkast 6 eller 1. Men foreløpig lander jeg på en 6-er med sterke forbehold. Derfor velger jeg å inkludere den på denne lista, med en klausul om at jeg kan komme til å fjerne den etter neste gangs titting.

I store deler av filmen gjennomskuet jeg Spielbergs overtydelige og skitne sentimentale triks, mens i andre deler – spesielt i den siste timen – strevde jeg kraftig med å undertrykke en veldig tåreflom som var på vei ut kanalene mine. Spielberg skulle faen ikke få vinne over meg, husker jeg at jeg tenkte.

Haley Joel Osment spiller djevelsk godt som androiden David, et kunstig barn som foreldreparet Monica og Henry har kjøpt som et avbøtende tiltak mot at deres biologiske sønn, Martin, ligger i langvarig kunstig koma uten store håp om gjenvåkning. Etter lange perioder med skepsis, særlig fra moren, blir hun etterhvert glad i David – og vice versa. Gleden hennes blir enda større når Martin, mirakuløst nok, våkner opp og blir frisk igjen.

Med friskheten kommer også sjalusien, og vår kunstige venn må tåle mange ondskapsfulle påfunn fra Martins side. Det ene fører til det andre, det hele eskalerer og noe svært dramatisk skjer. Og da starter del 2 av filmen, den beste delen – den delen som utfordrer meg. Og utfordringen er: Hvor glad kan man tillate seg å bli i et menneske som består av mikrochips, ledninger og plasma?

Jeg ble sliten av denne, og den har i sannhet satt mange emosjonelle og filosofiske spor i meg. En vakker høstkveld, kommer jeg til å se den igjen – så får vi se om filmen får en høy plassering også på en fremtidig liste hos meg. Eller om den vil lide samme skjebne som menneskeheten mot slutten av A.I. kunstig intelligens.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste visuelle effekter og beste originalmusikk
GOLDEN GLOBE: beste regi, beste mannlige birolle (Law) og beste originalmusikk
BAFTA: beste visuelle effekter

14. THE HANGOVER (2009)

Regi: Todd Phillips; manus: Jon Lucas og Scott More; produksjonsdesign: Bill Brzeski; foto: Lawrence Sher; redigering: Debra Neil-Fisher; originalmusikk: Christophe Beck; skuespillere: Bradley Cooper, Ed Helms, Zach Galifianakis, Justin Bartha, Heather Graham, Ken Jeong, Jeffrey Tambor m.fl.; produsenter: Daniel Goldberg og Todd Phillips

Det tok ikke mange sekundene før jeg begynte å klukke hemningsløst av denne elleville komedien som jeg så på digital videodisk i 2010. Tre kamerater våkner sent en morgen i et påkostet hotellrom i Las Vegas, og ingen av dem husker hva som skjedde kvelden og natta før. Når de etterhvert får sett seg om i hotellrommet, finner de fort ut at her haster det å sette sammen puslespillbrikkene – og det brennkvikt. Kreative mysterier og avsløringer følger deretter som perler, og det er ikke småtterier av noen påfunn det viser seg at de har gjort seg skyldige i.

Nominasjoner og priser:
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal
BAFTA: beste originalmanus
MTV: beste film, beste gjennombruddsrolle (Galifianakis), beste komiske prestasjon x 2 (Cooper og Galifianakis), beste skurk (Ken Jeong) og beste WTF-øyeblikk (Ken Jeong for “Naked trunk surprise”)

13. SVIDD NEGER (2003)

Internasjonal tittel: The Black Lap

Regi: Eirik Smith Meyer; manus: Stein Elvestad; produksjonsdesign: Stein Elvestad; foto: Hoyte van Hoytema; redigering: Hoyte van Hoytema; originalmusikk: Ulver; skuespillere: Kingsford Siayor, Thor-Inge Gullvåg, Kjersti Lid Gullvåg, Eirik Junge Eliassen, Guri Johnson, Frank Jørstad, Issaka Sawadogo m.fl.; produsent: Erling Falch

En ellevill svart lavbudsjett-komedie laget av en trupp fra Nordland Teater (i Mo i Rana) og i sin helhet spilt inn på Onøya i Lurøy kommune i Nordland. En film som kom som et hyggelig sjokk for meg i en kinosal i Trondheim, våren 2003, rett før jeg selv flyttet til Lurøys nabokommune Træna, for å tjenestegjøre som grunnskolelærer i åtte år.

På den ene siden av en ganske øde øy ganske langt ut mot havet, bor Anna og hennes alkoholiserte og traumatiserte far, Karl. Disse er spilt av Kjersti og Thor-Inge Gullvåg som er datter og far i det virkelige liv (sistnevnte var sågar teatersjef i den tiden da filmen ble innspilt). Karl plages med gjenferdet av Magda, som han drepte i sjalusivrede for flere år siden, mens Anna drømmer om å finne seg en mann.

På den andre siden av øya (bak fjellet), bor Ellen og hennes to sønner Peder og Ante. Sistnevnte er mørk i huden og oppdager at han egentlig er adoptivbarn med ukjent biologisk mor og far. Han opplever en liten identitetskrise, og han har et brennende ønske om å bli same. Så mens Peder gjør alt av gårdsarbeid, bruker Ante tiden på å lære seg samisk. Det oppstår en absurd dynamikk når disse to familiene oppdager hverandres eksistens, og absurditeten når enda større høyder når en “ekte” same ved navn Normann (som på sin side har et intenst ønske om å reise til Amerika), lusker rundt på øya og spionerer på beboerne, spesielt på Anna.

Viktigere enn fortellingene er måten de blir fortalt på. Vi får servert sjenerøse doser nordnorsk humor, kjærlighet, bannskap, drikking, vulgaritet, vold, blod, sex, brann og eksplosjoner. Lite krutt er spart på å beskrive de to dysfunksjonelle familiene, og tårene mine har sjelden trillet så mye av latter som i kinosalen en vårkveld i 2003.

En herlig, saftig og original skrekkomedie hvis eneste svakhet er tittelen. Hadde filmen vært laget i dag, hadde tittelen neppe blitt godtatt pga. manglende politisk korrekthet (og den skapte også debatt før filmen hadde sin premiere). Fortellingen om Ante, er bare én av flere fortellinger som fortelles i filmen, så regissør Meyer kunne lett ha funnet en annen tittel. På engelsk heter den forøvrig The Black Lap (som kanskje også kan virke krenkende på enkelte).

Fun fact: Svidd neger er debutfilmen til fotografen Hoyte van Hoytema, som senere skulle bli regissør Christopher Nolans faste fotograf. Hoytema er nemlig director of photography i Interstellar (2014), Dunkirk (2017) (som Hoytema ble Oscar-nominert for), Tenet (2020) og Oppenheimer (2023) – og har også vært sjefskameramann for The Fighter (2010), Her (2013), James Bond-filmen Spectre (2015) og Ad Astra (2019). Jaja, man må jo starte en plass. Er det ikke det alle sier?

PS! I skrivende stund ligger filmen åpent og gratis ute til alles forlystelse på YouTube (opplastet av Erling Falch, filmens produsent). Soundtracket, komponert og fremført av Ulver, ligger ute på Spotify.

(Teksten over er i stor grad kopiert fra “Topp 15 norskspråklige spillefilmer”, publisert 16.–30. mai 2020 her på frodedahl.com.)

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste mannlige skuespiller (Eliassen)

12. SALMER FRA KJØKKENET (2003)

Internasjonal tittel: Kitchen Stories

Regi: Bent Hamer; manus: Bent Hamer og Jörgen Bergmark; produksjonsdesign: Billy Johansson; foto: Philip Øgaard; redigering: Pål Gengenbach; originalmusikk: Hans Mathisen; skuespillere: Tomas Norström, Joachim Calmeyer, Reine Brynolfsson, Bjørn Floberg, Sverre Anker Ousdal, Gard Eidsvold, Lennart Jähkel m.fl.; produsent: Bent Hamer

Amandaprisvinneren for beste film i 2003 og Norges Oscar-kandidat året etter, er en morsom og hjertevarm film om forskning og mellommenneskelige relasjoner. Dette er en film jeg viser til mine sosiologielever hvert år, det vil si den delen av skoleåret hvor elevene skal drive med forskning. Før jeg trykker på play, ber jeg elevene være observante og finne fem feil – ting en forsker ikke skal gjøre.

Hemmens Forskningsinstitut (HFI) i Stockholm, er på forskningsoppdrag i Norge. En karavan med tolv biler og campingvogn krysser grensen med kurs for den norske landbrukskommunen Landstad for å forske på enslige menns bevegelsesmønster på kjøkkenet. Vi blir nærmere kjent med Folke Nilsson og hans forskningsobjekt Isak Bjørvik, men det skal saktens by på sine utfordringer. Å respektere de forskningsetiske normene er lettere sagt enn gjort. Man skal jo helst være så usynlig og umerkelig som mulig, man skal ikke påvirke adferden til den man observerer, man skal på ingen måte sosialisere seg med informanten, inkludert prating.

Joda, på ett plan er filmen en forskningsfilm, men på et annet plan en film om vennskap og selve livet. Selv om jeg har sett filmen minst fjorten ganger, blir jeg stadig (be)rørt av den. Den er langt fra fartsfylt, og vi som ser filmen (obervatørene) får god tid til å observere observatøren og han som blir observert. Og et stadig tilbakevendende problemstilling i filmen er: Hvem observerer hvem?

(Overnevnte omtale er kopiert fra “Topp 15 norskspråklige spillefilmer”, publisert 16.–30. mai 2020 her på frodedahl.com.)

Nominasjoner og priser:
EFA: beste regi
AMANDA: beste film og beste scenografi

11. BREV FRA IWO JIMA (2006)

Originaltittel: Letters from Iwo Jima

Regi: Clint Eastwood; manus: Iris Yamashita (basert på brevsamlingen Picture Letters from Commander in Chief (2002) av Tadamichi Kuribayashi); produksjonsdesign: Henry Bumstead og James J. Murakami; foto: Tom Stern; redigering: Joel Cox og Gary Roach; originalmusikk: Kyle Eastwood og Michael Stevens; skuespillere: Ken Watanabe, Kazunari Ninomiya, Tsuyoshi Ihara, Ryō Kase, Shidō Nakamura, Hiroshi Watanabe Takumi Bando m.fl.; produsenter: Clint Eastwood, Robert Lorenz og Steven Spielberg

Clint Eastwood regisserte to filmer om slaget på Iwo Jima som hadde premiere med ti ukers mellomrom i 2006. Først kom Flags of Our Fathers, deretter Brev fra Iwo Jima. Begge ble filmet og produsert samtidig. Den førstnevnte har et amerikansk perspektiv på det drøyt måned lange slaget om øya i Stillehavet, februar-mars 1945, et slag som ble avgjørende for andre verdenskrigs gang; mens den sistnevnte filmen ser nærmere på slaget sett fra japanske offiserers og soldaters øyne. Ken Watanabe spiller General Kuribayashi som senere skrev brevene som filmen er basert på.

Det kan kanskje være en fordel å ha sett Flags of Our Fathers før man ser Brev fra Iwo Jima. Jeg gjorde det ikke. Men likevel klarte jeg fint å forestille meg noe av den spente og uhyggelige stemningen blant de japanske soldatene som gjemte seg i grotter og huler på øya, klare for å forsvare øya mot den kommende amerikanske sjø- og flystyrken som nærmte seg østfra. I tillegg visste jeg jo på forhånd hvem som vant denne og de fleste slagene i Stillehavet på denne tiden.

Filmen er brutal, blodig og enda mer uhyggelig når amerikanerne ankommer øya, og den holder seg seg stort sett nøyaktig til det som faktisk skjedde selv om noen av soldatenes navn er oppdiktede. Likevel er den lærerik, og sammen med Terrence Mallicks Den tynne røde linjen (1998) og miniserien The Pacific (2010) har den bidratt til at jeg er blitt mer opplyst og bevisst om den oseaniske delen andre verdenskrig.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus og beste lydredigering
GOLDEN GLOBE: beste regi og beste ikke-engelskspråklige film

10. LOST IN TRANSLATION (2003)

Regi: Sofia Coppola; manus: Sofia Coppola; produksjonsdesign: K.K. Barrett og Anne Ross; foto: Lance Acord; redigering: Sarah Flack; originalmusikk: Kevin Shields; skuespillere: Bill Murray, Scarlett Johansson, Giovanni Ribisi, Anna Faris, Fumihiro Hayashi, Catherine Lambert, Akiko Takeshita m.fl.; produsenter: Sofia Coppola og Ross Katz

Denne filmen har tre hovedroller: Bob, Charlotte og Tokyo. Bob er en falmet skuespiller som har mesteparten av livet og karrieren bak seg. I mangel på store filmroller, livnærer han seg ved å spille inn reklamefilmer. Nå er han i Tokyo for å spille inn reklame for et whiskymerke; og mellom tagningene, bor han på luksushotellet Park Hyatt.

Charlotte er nettopp blitt uteksaminert fra college og nygift. Hun har mesteparten av livet foran seg. Hennes mann er en godt betalt fotograf, og hun er hans reisefølge mens han har oppdrag i Tokyo. Sammen bor de på luksushotellet Park Hyatt – men ettersom ektefellen til stadighet er ute og fotograferer, er hun stort sett overlatt til seg selv på hotellet.

Tokyo er verdens største tettsted med over 37 millioner innbyggere og kan virke overveldende og fremmedgjørende for noen og hver – også for Bob og Charlotte. Inne i gigantiske Park Hyatt, møtes de og kommer i snakk om meningen med tilværelsen, hvis svar de begge lengter etter et svar på. De drar også ut “på by’n” sammen for å suge til seg japansk nattlivskultur. I deres felles melankoli, utvikler det seg et vennskap som Bill Murray og Scarlett Johansson på glitrende vis skildrer. Sistnevnte er bare 17 år i innspillingsperioden, men hun spiller likevel svært troverdig i rollen som en kvinne tidlig i tjueårene.

Jeg liker Lost in Translation for scenografien, musikken, melankolien og for kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne. Tempoet er lavt, og manuset er bokstavelig talt tynt (kun 75 sider lang, i motsetning til normalen som er 90-120 sider). Det er lite action, men det er heller ikke noe jeg savner. Lost in Translation er ikke bare en film: Den er en stemning. Feel-good melankoli på sitt beste.

Og den gir meg veldig lyst til å bo på Park Hyatt Tokyo – om så bare for én natt (som for tiden koster drøyt 10 000 kroner).

PS. Avslutningsscenen er fortsatt en snakkis blant filmkjennere – og et mysterium: Hva er det Bob hvisker til Charlotte?

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste originalmanus og beste mannlige hovedrolle (Murray)
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (Johansson) og beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Murray)
BAFTA: beste film, beste regi, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (Johansson), beste mannlige hovedrolle (Murray), beste foto, beste redigering og beste musikk
EFA: beste ikke-europeiske film
MTV: beste mannlige skuespiller (Murray) og beste kvinnelige gjennombrudd (Johansson)

9. SNAKK TIL HENNE (2002)

Originaltittel: Hable con ella
Internasjonal tittel: Talk to Her

Regi: Pedro Almodóvar; manus: Pedro Almodóvar; produksjonsdesign: Antxón Gómez; foto: Javier Aguirresarobe; redigering: José Salcedo; originalmusikk: Alberto Iglesias; skuespillere: Javier Cámara, Dario Grandinetti, Leonor Watling, Rosario Flores, Mariola Fuentes, Geraldine Chaplin, Pina Bausch m.fl.; produsenter: Agustín Almodóvar og Michel Ruben

Av de seks filmene jeg så på Den store kinodagen lørdag 26. oktober 2002, var det ingen som slo mer knockout på meg enn Snakk til henne (som var min kinofilm nr. 2 denne dagen). En glatt sekser på terningen (som alle topp 9-filmene på denne lista har) – eller en 9-er på Imdb-skalaen (kun nr. 1 på denne lista har en 10-er).

Her skildres to menn som har det til felles at kvinnene de elsker ligger begge i koma på ett og samme sykehus. Det de ikke har felles, er måten de kommuniserer med kvinnene sine på. Benigno snakker støtt og stadig til sin Alicia, mens Marco ikke ser noen hensikt i å snakke med sin elskede Lydia - hun ligger jo tross alt i koma, hun kan ikke høre eller føle noenting! Benigno på sin side er overbevist om at Alicia mottar alt som han sier.

Utgangspunktet for de to kjæreste-forholdene er også så forskjellige som de kan bli: Marco+Lydia møtte hverandre på tyrefekting-arenaen og har vært sammen en god stund; Benigno+Alicia er et temmelig nytt forhold, så nytt at Alicia ikke vet at de er sammen. Benigno er nemlig sykepleier på sykehuset og Alicia er hans pasient. Og hva så? Blir det stor filmkunst av dette da?

Ja, når Pedro Alomodóvar maler sitt stillferdige bilde over to menns ensomhet og kjærlighet kombinert med det lekreste man kan tenke seg av visuell skjønnhet og gripende musikk - da får man en filmskatt av de sjeldne. Snakk til henne handler altså om ensomhet og kjærlighet, men også om kommunikasjon og ordets makt – ikke direkte ulikt Michael Radfords mesterverk Postmannen fra 1994. Disse to filmene er unike, de gjør noe ytterst sjeldent i kinosammenheng: De får kinosalens menn til å ta til tårene raskere enn kvinnene.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi og beste originalmanus
GOLDEN GLOBE: beste ikke-engelskspråklige film
BAFTA: beste ikke-engelskspråklige film og beste originalmanus
EFA: beste film, beste regi (juryprisen og folkeprisen), beste manus, beste mannlige skuespiller (Cámara) (juryprisen og folkeprisen) og beste foto

8. SIN CITY (2005)

Regi: Robert Rodriguez, Frank Miller og Quentin Tarantino*; manus: Robert Rodriguez og Frank Miller (basert på tegneserien Sin City (1991-2000) av Frank Miller); produksjonsdesign (scenografi): Steve Joyner og Jeanette Scott; foto: Robert Rodriguez; redigering: Robert Rodriguez; originalmusikk: John Debney, Graeme Revell og Robert Rodriguez; skuespillere: Mickey Rourke, Clive Owen, Bruce Willis, Jessica Alba, Benicio del Toro, Brittany Murphy, Elijah Wood m.fl.; produsent: Elizabeth Avellan

En usannsynlig stilig film på alle bauger og kanter! Aldri hadde jeg sett en slik film før – og aldri har jeg sett noe lignende etterpå. Dessverre har jeg bare sett den på dvd. Angrer bittert på at jeg ikke så den på det store lerretet der Sin City så absolutt hører mest hjemme. Den må rett og slett oppleves for å bli trodd.

Opprinnelig er fortellingene som brettes ut, fra en tegneserie av Frank Miller (nærmere bestemt bok 1, 3, 4 og 6 – av totalt 13), og filmen føles som en tegneserie i full vitalitet og vigør. Stort sett er filmen i svart/hvitt, men enkelte nøkkelpersoner og nøkkelelementer er fargelagt i kraftige farger, noe som gjør filmen til en scenografisk maktdemonstrasjon.

Med all den visuelle kvaliteten på plass, er det lett å tilgi at noen av plottene og skuespillerprestasjonen blir for, unnskyld uttrykket, tegneserieaktige. Men likefullt terningkast 6 for hele pakka. Makan til film finnes ikke (kanskje Sin City 2 (2014), men den har jeg ikke sett), og det er en skam at ikke Oscar-akademiet kjente sin besøkelsestid. Her burde det vanke priser for både regi, adaptert manus, foto, redigering og scenografi (art direction).

*) Quentin Tarantino er gjesteregissør. Han regisserer kun én scene, nemlig den med Clive Owen som kjører en bil en regnfull natt, med Benicio del Toro som passasjer.

Nominasjoner og priser:
MTV: beste film, mest sexy prestasjon (Alba) og beste kyss (Rosario Dawson og Clive Owen)
CANNES: Gullpalmen

7. MYSTIC RIVER (2003)

Regi: Clint Eastwood; manus: Brian Helgeland (basert på romanen Mystic River (2001) av Dennis Lehane); produksjonsdesign: Henry Bumstead; foto: Tom Stern; redigering: Joel Cox; originalmusikk: Clint Eastwood; skuespillere: Sean Penn, Tim Robbins, Kevin Bacon, Laurence Fishburne, Marcia Gay Harden, Laura Linney, Tom Guiry m.fl.; produsenter: Clint Eastwood, Judie Hoyt og Robert Lorenz

En kraftig knyttneve av en film. Jeg visste jo på forhånd at Clint Eastwood ikke var kjent for å lage lettfordøyde komedier, men tragedien og tristessen i Mystic River kom likevel som et sjokk på meg. Mye takket være eksepsjonelt skuespill av Sean Penn og Tim Robbins – spesielt sistnevnte. Det er sjelden at skuespillerprestasjoner brennes inn i netthinnen over lengre tid, men det gjorde Tim Robbins’ i rollen som David Boyle. Hans Oscar-pris var svært velfortjent.

Hva filmen handler om? Om hvor urettferdig livet kan være.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Penn), beste kvinnelige birolle (Harden) og beste mannlige birolle (Robbins)
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (Penn) og beste mannlige birolle (Robbins)
BAFTA: beste adapterte manus, beste mannlige hovedrolle (Penn), beste kvinnelige birolle (Linney) og beste mannlige birolle (Robbins)
EFA: beste ikke-europeiske film
CANNES: Gullpalmen

6. CHICAGO (2002)

Regi: Rob Marshall; manus: Bill Condon (basert på scenemusikalen Chicago (1975) av Fred Ebb og Bob Fosse – som igjen er basert på teaterstykket Chicago (1926) av Maureen Dallas Watkins); produksjonsdesign: John Myhre; foto: Dion Beebe; redigering: Martin Walsh; originalmusikk: John Kander og Fred Ebb; skuespillere: Renée Zellweger, Catherine Zeta-Jones, Richard Gere, Queen Latifah, John C. Reilly, Lucy Liu, Taye Diggs m.fl.; produsent: Martin Richards

Jeg så Chicago på Prinsen kinosenter (sal 5) i Trondheim 7. mars 2003, og på denne tiden drev jeg også med hjemmeside, hvor jeg bl.a. skrev filmanmeldelser. For Chicago rullet jeg terningkast seks – og skrev dette senere samme kveld:

[Sitat]

Det er sånn cirka par-tre ganger i året det skjer - at jeg forlater et kinosal i en tilstand av total kunstnerisk takknemlighet og tilfredshet. Lettere hypnotisert blir jeg også: Først når jeg blir konfrontert med den travle biltrafikken utenfor kinosenteret, klarer jeg å gni filmen ut av øynene mine.

Med Chicago ble min skepsis til musikal-sjangeren gjort grundig til skamme. Filmen har så absolutt gjort seg fortjent til sine 13 Oscar-nominasjoner - spesielt prisen for redigering! Jeg kan ikke huske å ha sett en film hvor bildene (og lyden) er så perfekt vevd inn i hverandre som i Chicago - det er jo i klipperommet at denne filmen løftes til de store ekstraordinære høyder. For et håndverk! Martin Walsh heter mannen - som natt til mandag 24. mars kommer til å motta Oscar for Best achievement in film editing i et fullstappet og glansfylt Kodak Theather i Los Angeles og holde sin 45 sekunder lange takketale.

Men jeg synes saktens Richard Gere også burde få en nominasjon for sin tolkning av den småkorrupte advokaten Billy Flynn. Gere er virkelig i sitt ess her! Chicago er altså en musikal og kvaliteten på låtene er såpass god at jeg aldri engang tenker på å gjespe av kjedsommelighet (en av mine fordommer mot musikaler). Spesielt "He had it coming" og "Razzle dazzle" er låter som gir meg gåsehud fra ryggraden og helt ned til tærne. Nei, dette var virkelig en filmopplevelse av de sjeldne. Historien i filmen var heller ikke så rent uinteressant! Basert på en sann historie, visstnok.

[Sitat slutt. Grammatiske feil korrigert.]

Og jaggu fikk klipper Martin Walsh sin velfortjente Oscar! Siden har jeg sett filmen tre-fire ganger på dvd. Like fornøyelig hver gang!

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste kvinnelige hovedrolle (Zellweger), 2 x beste kvinnelige birolle (Latifah og Zeta-Jones), beste mannlige birolle (Reilly), beste scenografi, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste lyd og beste originale sang (“I move on” – Kander/Ebb)
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste regi, beste manus, 2 x beste kvinnelige hovedrolle i en komedie eller musikal (Zellweger og Zeta-Jones), beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Gere), beste kvinnelige birolle (Latifah) og beste mannlige birolle (Reilly)
BAFTA: beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle (Zellweger), 2 x beste kvinnelige birolle (Latifah og Zeta-Jones), beste produksjonsdesign, beste foto, beste redigering, beste kostymedesign, beste sminke/hår og beste lyd
MTV: beste kvinnelige skuespiller (Latifah)
AMANDA: beste utenlandske kinofilm

5. DU LEVANDE (2007)

Internasjonal tittel: You, the Living

Regi: Roy Andersson; manus: Roy Andersson; produksjonsdesign: Magnus Renfors og Elin Segerstedt; foto: Gustav Danielsson; redigering: Alexandra Strauss og Anna Märta Waern; originalmusikk: Benny Andersson; skuespillere: Jessika Lundberg, Elisabeth Hellander, Jugge Nohall, Leif Larsson, Olle Olson, Björn Englund, Jan Wikbladh m.fl.; produsent: Pernilla Sandström

Filmens svar på Edward Hopper, Roy Andersson, slår i 2007 til med sitt mesterverk Du levande. I løpet av halvannen time presenteres 50 scener/tablåer som er filmet med (bokstavelig talt) stødig kamera, og som hver forteller en historie om nokså (bokstavelig talt) gledesløse og fargefattige mennesker. Andersson kan kunsten å få filmtitteren til å dra på både smilebånd og lattermuskler selv om det er triste menneskeskjebner som legges frem. Den eneste scenen som viser lykkelige mennesker, er en scene som en av hovedkarakterene drømmer – forøvrig kanskje den beste scenen i filmen, mens den jeg lo aller mest av handler om en begravelsesseremoni og en litt for ivrig musikant i begravelsesbandet.

Andersson er også svært nøye med scenografi. Det tok tre år å bygge de imponerende kulissene. Alle scener, både interiør og eksteriør, er filmet inne i Roy Anderssons private studio (unntatt en bussholdeplass-scene). Symbiosen av fargefattig scenografi, grå kostymer, ubevegelig kamera (jeg kan bare huske to scener hvor kameraet beveger seg) og skuespillere som er sminket til døde, gjør dette til en ytterst sørgelig og fornøyelig filmopplevelse.

Dessverre er ikke Du levande å finne på noen strømmeplattformer per dags dato, så jeg må nok gå i boden og lete etter dvd-en når jeg skal ta et gjensyn med den. I mellomtiden kan jeg kose meg med de 10-12 enkeltscenene som ligger ute på YouTube, deriblant denne fra åpningen – en scene som virkelig setter tonen for resten av filmen – og ikke minst denne scenen som jeg nevnte lenger opp.

PS! Jeg bruker ikke å liste opp Guldbaggen (Sveriges Oscar-pris) i mitt faste utvalg av priser nedenfor (fordi det blir litt overload, en plass må grensen gå), men jeg kan nevne i dette postscriptet at Du levande vant Guldbagge for beste film, beste regi og beste manus. Filmen hadde selvsagt også vunnet prisen for beste scenografi hadde den Guldbagge-kategorien eksistert i 2008. (I 2015 var endelig scenografi-prisen blitt introdusert, og den gikk til oppfølgeren En due satt på en gren og funderte over tilværelsen.)

Nominasjoner og priser:
EFA: beste regi
CANNES: Prix Un Certain Regard

4. BORAT (2006)

Originaltittel: Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan

Regi: Larry Charles; manus: Sacha Baron Cohen, Anthony Hines, Peter Baynham og Dan Mazer (basert på karakteren Borat fra tv-serien Da Ali G Show (2000-2004) av Sacha Baron Cohen); produksjonsdesign: ingen; foto: Luke Geissbuhler og Anthony Hardwick; redigering: Craig Alpert, Peter Teschner og James Thomas; originalmusikk: Erran Baron Cohen; skuespillere: Sacha Baron Cohen, Ken Davitian, Luenell Campbell, Pamela Anderson, Adrian Cortez, Alan Keyes, Bob Barr m.fl.; produsenter: Sacha Baron Cohen og Jay Roach

Spinnvill sosiologisk satire fra Sacha Baron Cohen hvor stereotypier og fordommer bli avkledt og harselert med. I liksomdokumentar-stil lar han både kvinnehatere, homohatere, rasister (spesielt jødehatere), trangsynte og intolerante få gjennomgå – noe han gjør ved å spille karakteren Borat som selv er kvinnehater, homohater, rasist (spesielt jødehater), trangsynt og intolerant. Han harselerer også med kasakhstanere og amerikanere, og det er kanskje den eneste svakheten ved filmen, nemlig at han skjærer alle medlemmene av disse to nasjonalitetene over én kam. Spesielt kasakhstanerne fikk nok litt ufortjent tyn. Men når det er sagt: Alle får tyn i denne elleville roadmovien.

For de som ennå ikke har fått med seg what the fuzz was all about: Karakteren Borat Sagdijev er en tv-reporter fra Kasakhstan som sammen med sin kameramann Azamat Bagatov (spilt av Ken Davitian) drar til USA for å lære om amerikansk kultur og ta med kunnskapen tilbake til hjemlandet. Dette gjør de gjennom å lage reportasjer mens de kjører på tvers av Samveldestatene – fra New York til California. Det hele blir en roadtrip langt utenom det vanlige, og mange scener er uforglemmelige (derav én spesiell hotellscene som man, når man først har sett den, forblir den lagret i minnet i uoverskuelig fremtid).

Selv om jeg har hikstet meg gjennom denne filmen fire-fem ganger, så er den også utfordrende. Det er noen ganger underveis jeg tenker: Burde jeg ha ledd av denne scenen? Er det feil av meg å le av amerikanere som blir grundig lurt av Borat? Vi seere vet at Borat er en karakter, men det er det et fåtall av intervjuobjektene som vet. Så noen vil kanskje stille et lite, men legitimt spørsmålstegn ved noe av presseetikken.

Hva som er improvisert, skriptet eller reelle reaksjoner, er ikke alltid lett å si. Men resultatet er moro åkkesomt!

High five!

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste adapterte manus
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal og beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Cohen)
MTV: beste film, beste komiske prestasjon (Cohen) og beste slåsskamp (Cohen og Davitian)

3. MONGOLAND (2001)

Regi: Arild Østin Ommundsen; manus: Gro Elin Hjelle, Eigil Kvie Jansen og Arild Østin Ommundsen; produksjonsdesign: ingen; foto: Trond Høines; redigering: Erik Andersson; originalmusikk: Chloroform; skuespillere: Pia Tjelta, Vegar Hoel, Kristoffer Joner, Eigil Kvie Jansen, Reidar Ewing, Silje Salomonsen, Gro Elin Hjelle m.fl.; produsent: Ingrid Festøy Ottesen

I serien “Norske filmtitler fra 00-tallet som hadde blitt endret dersom filmene hadde blitt lansert på 2020-tallet”, er turen kommet til Mongoland – en film som for ordens skyld ikke handler om Downs syndrom overhodet. Tittelen er basert på det lite brukte stavangerske dialektordet “mongo” - visstnok mest brukt internt i en fast vennegjeng som møttes på puben Cementen på 1990-tallet. Og det er nettopp denne vennegjengen som bekler alle rollene i denne ultralavbudsjettfilmen som kun kostet 200 tusenlapper å lage.

I et intervju i Aftenposten, fikk regissør Arild Østin Ommundsen følgende spørsmål: “Har ennå ikke funnet noen god grunn for å se filmen deres. Kan dere overbevise meg om hvorfor jeg bør se den?", hvorpå Ommundsen svarer: "Et klassisk jobb-intervju spørsmål... Du kommer sannsynligvis til å bli glad, kanskje litt rørt og du får lyst til å gjøre et eller annet med vennene dine".

Veldig kloke ord av Ommunden, og han hadde helt rett. Etter at jeg så filmen første gang på kino (Prinsen kinosenter, sal 5) 30. januar 2001 – alene, overbeviste jeg noen av mine venner til å bli med og se filmen dagen etter, 31. januar. Og den 4. april (Nova kinosenter, sal 4) så jeg filmen for tredje gang (jeg husker ikke om jeg hadde med meg noen). I ettertid har jeg selvsagt skaffet filmen på digital videodisk, og jeg ser den sånn cirka tredjehvert år.

Selv om julen i Stavanger som oftest er snøløs, noe den også er i Mongoland, passer det kanskje best å se filmen i forbindelse med denne svært så tradisjonelle norrøne/kristne høytiden. Handlingen foregår opp mot juletider, og en julenisse (dog en nokså annerledes en) er en sentral gjennomgangsfigur.

Den mest sentrale rollefiguren er Pia, spilt av den 23 år gamle skuespillerdebutanten Pia Tjelta (merk: alle karakterer unntatt én har samme fornavn som skuespillerne som spiller dem). Hun kommer hjem fra et lengre studieopphold i England, til Stavanger for å feire jul med vennene sine. Hun finner dem igjen, bl.a. på Cementen, men enkelte i gjengen må hun lete lenger etter – og da spesielt kjæresten Kristoffer (spilt av Kristoffer Joner) som ikke turde bli med henne til England på grunn av flyskrekk. Jeg tror ikke jeg spoiler for mye ved å si at hun finner ham til slutt – et godt stykke ut i filmen – og gjenforeningen blir preget av både glede og komplikasjoner.

Mongoland har et fascinerende persongalleri, og jeg ble fort glad i dem alle sammen – ja, til og med i den irriterende kødden Marko (spilt av Marko Iversen Kanic): Silje (Silje Salomonsen) som ikke får pult med hennes nye kjæreste Vegar (Vegar Hoel), som på sin side er jomfru og har liten tro på eget kjønnsorgan, og dessuten er han hemmelig forelsket i Pia; bilentusiasten Wayne (Reidar Ewing – den eneste karakteren som ikke heter det samme som skuespilleren), den gladkristne og godhjertede partyfikseren Gro (Gro Elin Hjelle) og ikke minst den samfunnskritiske rapperen Gary (Gary Cranner Lubovich) som fortviler over at det er så lite samfunnsproblemer å rappe om i Stavanger.

Alle disse er særs fornøyelige bekjentskaper. Og da har jeg verken nevnt den hyggelige men svært prinsippfaste drosjesjåføren (uten navn, men spilt av Terje Torkildsen) som dukker opp i starten og slutten av filmen, eller Stian (Stian Kristiansen) som fortsatt bærer nag til Kristoffer for at han ødela en turné rockebandet deres skulle ut på. Den lettantennelige bergenseren Kyrre (Kyrre Haugen Sydness) rakk jeg heller ikke å nevne, dessverre.

Til nå har jeg kun nevnt menneskene foran kamera, men jeg må også gi kred til regissør Arild Østin Ommundsen og fotograf Trond Høines for det spesielle fortellertekniske grepet: Filmens nåtid er nemlig fremstilt i svart/hvitt, mens alle tilbakeglimt og drømmesekvenser er i farger – et virkemiddel som kanskje er brukt for å understreke vår hang til å ilegge fortid og drømmer større vekt enn (den grå) nåtiden.

Aldri hadde jeg trodd (og jeg sliter fremdeles litt med å tro det) at Norges beste lykkepille av en film, er laget i Stavanger av stavangerske amatørskuespillere som snakker stavangersk!

Ikke bare er Mongoland den beste lykkepillen av en norsk film: Den er Norges beste film. Punktum. (Som jeg tidligere har avslørt i “Topp 15 norskspråklige filmer”)

Nominasjoner og priser:
AMANDA: beste regi og beste mannlige skuespiller (Joner)

2. SIDEWAYS (2004)

Regi: Alexander Payne; manus: Alexander Payne og Jim Taylor (basert på romanen Sideways (2004) av Rex Pickett); produksjonsdesign: Jane Ann Stewart; foto: Phedon Papamichael; redigering: Kevin Tent; originalmusikk: Rolfe Kent; skuespillere: Paul Giamatti, Thomas Haden Church, Virginia Madsen, Sandra Oh, Marylouise Burke, Jessica Hecht, Missy Doty m.fl.; produsent: Michael London

En ting alle topp 3-filmene på denne lista har til felles, er at jeg simpelthen bare måtte se dem flere ganger på kino før de ble tatt av plakaten. Grunnene til at jeg returnerte til kinosalen noen dager senere for å se Sideways én gang til, er mange. Men skal jeg trekke frem bare én grunn sånn innledningsvis, så må det være den livsbejaende humoren og varmen som bor i de fire hovedkarakterene, praktfullt portrettert av Paul Giamatti (som spiller Miles), Thomas Haden Church (Jack), Virgina Madsen (Maya) og Sandra Oh (Stephanie).

Filmen vant den ene av de to hovedprisene i Golden Globe-utdelingen i 2005, nemlig “Best motion picture - comedy or musical”, sannsynligvis på grunn av de utallige morsomme replikkene og hendelsene; men den kunne like så gjerne vunnet den andre hovedprisen, nemlig “Best motion picture - drama”. For Sideways handler nemlig om livet og dets oppturer og nedturer – mest det sistnevnte. Våre to roadtrip-gutter, Miles og Jack, møter nemlig en god del motgang (og noe glede, spesielt Jack), og de komiske elementene er såpass realistiske og jordnære, at jeg ikke ville ha hevet øyenbrynene om filmen hadde vunnet dramaprisen.

Roadtrip, ja… Guttetur! Det er utgangspunktet i filmen. To menn i 40-årene reiser fra sine virkelige liv i San Diego nordover til Santa Ynez Valley, et område i California kjent for sin vinproduksjon. Men våre to kompiser er ganske forskjellige: Miles strever med å legge bak seg en vond skilsmisse (han elsker henne fortsatt), mens Jack skal snart gifte seg, og denne turen blir hans siste “sprell” før han blir fastlåst i kjærlighetens lenker. Miles kjeder vettet av seg som engelsklærer, mens Jack har en karriere i showbiz selv om hans popularitetspiler peker nedover (uten at han bryr seg nevneverdig om det). Miles er realisten, melankolikeren og syteren i duoen, mens Jack er den joviale optimisten som ser muligheter der Miles ser begrensninger.

Miles bruker mye av turen til å sørge over endt ekteskap og å frustrere seg over en roman han har skrevet, men som ingen forlag vil gi ut – med andre ord opplever han avvisning på to fronter i livet. Samtidig er han en vinelsker (spesielt pinot noir), og hans hovedmål med roadtripen er å delta på vinsmaking på ulike vingårder og å overbevise Jack om vinsmakingens glede.

Men Jack forstår seg ikke på Miles’ fascinasjon over vinsmaking. Jack vil drikke vin for å bli beruset – det er ikke så nøye hvordan vinen smaker. Han ønsker også å bli beruset på kvinner: Han vil nemlig smake kjødets og begjærets vin for siste gang før han gifter seg. Og her er vi inne på en annen forskjell mellom våre to middelaldrende menn:

Jack har utseende med seg, mens Miles har hjernen. Som man skjønner: Her ligger det an til interessekonflikter med komisk tilsnitt. Og jammen dukker det ikke opp to kvinnemennesker: Maya og Stephanie, som begge jobber i vinserveringsbransjen. De fire drar på dobbeldate: Jack sikrer seg Stephanies gunst rimelig fort, mens Miles og Maya blir overlatt til hverandre. Hva som skjer mellom dem, skal jeg ikke røpe.

En annen grunn til at Sideways virket så sterkt på meg i februar/mars 2005 (da jeg så den på kino), er at forholdet mellom Miles og Jack minte meg mye om forholdet mellom meg selv og én av mine bestekompiser på denne tiden, Thomas. Jeg var Miles. Thomas var Jack (som morsomt nok spilles av en Thomas). Jeg husker godt Thomas sa følgende til meg under en lunsj i kantina på NTNUs campus Dragvoll rundt årtusenskiftet: “Steike ta, Frode! Dær har du forskjællen mellom dæ å mæ! Du prøve å fortrænge kvinnfolkan, mens æ træng inn i dæm!” Og slik kan man beskrive Miles og Jack også.

(Det hører med til historien at jeg tok med meg Thomas på kino da jeg skulle se Sideways for andre gang, men han fant dessverre lite glede i filmen. Han ble nærmest fornærmet over at jeg hadde fått ham til å kaste bort tid og penger på en film om vinsmaking.)

Gullkornene og gullhendelsene står i kø i Sideways. Selvsagt blir også vinen brukt som metafor på selve livet. Jeg har selvsagt sett filmen flere ganger digitalt i ettertid, og den gir meg fortsatt klump i halsen og gledestårer i øynene. Sideways er en herlig hyllest til livet, kjærligheten og kameratskap (og til vin).

PS! Ett år etter at Sideways hadde premiere i USA, gikk salget av pinot noir (en rødvintype Miles uttrykker kjærlighet for) opp 16 % på det amerikanske markedet, mens salget av merlot (en rødvin som Miles ikke kan nedlate seg å drikke) gikk ned 2 %.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste kvinnelige birolle (Madsen) og beste mannlige birolle (Church)
GOLDEN GLOBE: beste komedie eller musikal, beste regi, beste manus, beste mannlige hovedrolle i en komedie eller musikal (Giamatti), beste kvinnelige birolle (Madsen), beste mannlige birolle (Church) og beste originalmusikk
BAFTA: beste adapterte manus

1. MULHOLLAND DRIVE (2001)

Regi: David Lynch; manus: David Lynch; produksjonsdesign: Jack Fisk; foto: Peter Deming; redigering: Mary Sweeney; originalmusikk: Angelo Badalamenti; skuespillere: Naomi Watts, Laura Harring, Justin Theroux, Ann Miller, Mark Pellegrino, Monty Montgomery, Billy Ray Cyrus m.fl.; produsenter: Neil Edelstein, Tony Krantz, Michael Polaire, Alain Sarde og Mary Sweeney

Dette skrev jeg om Mulholland Drive på min daværende hjemmeside, mens filmen fremdeles gikk på norske kinoer:

[Selvplagiat]

Takknemlighet er det jeg først og fremst føler etter å ha sett Mulholland Drive. Jeg er takknemlig for at en kresen kinogjenger som meg endelig fikk en filmopplevelse av de sjeldne. Alt jeg begjærer ved en film er representert i denne film noir – et forførerisk mesterverk av David Lynch. Her er spenningen, stilsikkerheten, mystikken, humoren, elegansen, intensiteten, sensualiteten – det fabelaktige – det poetiske – det vakre.

Mulholland Drive er nærmere lyrikk enn epikk. Eller for å være mer presis: det episke (fortellingen/historien) er innbakt i det lyriske (bilde, lyd, lys, stemning osv.). Filmens poetiske karakter blir forsterket av Angelo Badalamentis sparsommelige, men fortryllende filmmusikk.

Som så mange andre Lynch-filmer foregår "handlingen" i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Misliker du filmer med (tilsynelatende) absurde og surrealistiske innslag er det bare å styre unna denne. Foretrekker du å få en historie servert på et fat – gå og se Crossroads (m/Britney Spears) i stedet – eller gå på kiosken og kjøp deg en bok.

Men liker du filmer der formidlingen av historien er like viktig som (og kanskje viktigere enn) historien selv – eller filmer der stemningen, det poetiske, står nær sentrum: da skal du gå og se Mulholland Drive før den blir tatt av kinoplakaten – og se den gjerne flere ganger. Å like David Lynch's tidligere hjerneutfordrende verk som Eraserhead, Blue Velvet, Twin Peaks (både tv-serien og spillefilmen) og Lost Highway er en fordel, men ingen forutsetning.

Forførende. Forbløffende. Fortryllende. Fascinerende. Mulholland Drive er ikke bare en film. Den er en tilstand.

[Selvplagiat slutt]

Selvsagt har jeg også sett filmen over ti ganger på dvd og blu-ray, og de fleste utgivelser i fysisk digitalt format, har som bonusmateriale en liste som heter “David Lynch's 10 clues to unlocking this thriller” – som en slags service til de som gnir seg kraftig i håret i jakten på logikk og den røde tråd. Utover disse ledetrådene har Lynch nektet å forklare mysteriene i filmen, men han råder oss seere til å stole på vår intiusjon og magefølelse.

På 00-tallet brukte jeg ganske mange nattetimer på å lese teorier om filmen, spesielt på den omfangsrike fansiden Lost on Mulholland Drive. Jeg tror jeg nå har klart å sette puslespillbrikkene sånn noenlunde på riktig plass. Jeg skjønner iallfall narrativet bedre nå enn det jeg gjorde etter å ha forlatt sal 2 på Nova kinosenter i Trondheim to ganger i mars 2001. Men selv da – selv om jeg så ut som et stort grublende spørsmålstegn mens jeg vandret de 1,3 kilometrene fra Nova til min bopel i Nedre Møllenberg gate 91 – så visste jeg at jeg nettopp hadde hatt mitt livs største filmopplevelse. Det viktigste med Mulholland Drive er ikke å forstå filmen, men å nyte den, absorbere alle inntrykk og suge til seg stemningen.

PS. Sånn som mange andre filmer som etterhvert har fått status som klassikere, ble heller ikke Mulholland Drive mottatt med overveldende positiv respons fra kritikere og prisutdelere i sin samtid (den fikk f.eks. kun én Oscar-nominasjon). I ettertid derimot, figurerer filmen på mange topplister over dette århundrets beste filmer, blant annet i 2016 da BBC ba 177 filmkritikere fra 36 land kåre de beste filmene sålangt i det 21. århundret.

Nominasjoner og priser:
OSCAR: beste regi
GOLDEN GLOBE: beste dramafilm, beste regi, beste originalmanus og beste originalmusikk
BAFTA: beste redigering og beste originalmusikk
CANNES: Gullpalmen og beste regi

Denne lista ble publisert 11. mai–29. juni 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

BONUSLISTE: 25 filmer som ikke var langt unna topp 50-lista (i kronologisk rekkefølge)

• Tilsammans (Lukas Moodysson, 2000)

• Cast Away (Robert Zemeckis, 2000)

• Bridget Jones’ dagbok (Sharon Maguire, 2001)

• The Royal Tenenbaums (Wes Anderson, 2001)

• Monster’s Ball (Marc Forster, 2001)

• Vanilla Sky (Cameron Crowe, 2001)

• Black Hawk Down (Ridley Scott, 2001)

• Far from Heaven (Todd Haynes, 2002)

• Big Fish (Tim Burton, 2003)

• Saw (James Wan, 2004)

• Evig solskinn i et plettfritt sinn (Michel Gondry, 2004)

• Kill Bill: Vol. 2 (Quentin Tarantino, 2004)

• Gåten Jason Bourne (Paul Greengrass, 2004)

• De andres liv (Florian Henckel von Donnersmarck, 2006)

• Da Vinci-koden (Ron Howard, 2006)

• Flags of Our Fathers (Clint Eastwood, 2006)

• No Country for Old Men (Ethan Coen og Joel Coen, 2007)

• Jason Bournes ultimatum (Paul Greengrass, 2007)

• Michael Clayton (Tony Gilroy, 2007)

• There Will Be Blood (Paul Thomas Anderson, 2007)

• Vicky Cristina Barcelona (Woody Allen, 2008)

• Slumdog Millionaire - Han som hadde svaret på alt (Danny Boyle og Loveleen Tandan, 2008)

• The Hurt Locker (Kathryn Bigelow, 2008)

• Den fantastiske historien om Benjamin Button (David Fincher, 2008)

• Avatar (James Cameron, 2009)