Topp 5 tv-serier sett i 2019

I løpet av 2019 konsumerte jeg elleve tv-serier. Det vil si at jeg fullførte minst én sesong av elleve serier, derav sju på strømmeplattformen HBO Nordic, tre på NRK og én på Dplay. At jeg gadd å fullføre sesonger av disse elleve er jo et kvalitetstegn i seg selv, så det mest rettferdige hadde jo vært å lage en topp 11-liste hvor jeg inkluderte alle. Men nedenfor skal jeg gjøre et forsøk på å trekke fram og rangere de fem tv-seriene jeg likte aller best.

Det er kun spilleserier (altså serier med skuespillere og manus) jeg har tatt med i betraktning. Ingen dokumentarserier eller reality-serier.

NB! Omtalene nedenfor inneholder ingen spoilere. Ingen alvorlige, iallfall.

5. CHERNOBYL

Serieskaper: Craig Mazin; utgivelsesår: 2019 (én sesong); denne omtalen gjelder: hele serien (sesong 1); strømmekanal: HBO Nordic

2 x Golden Globe- og 10 x Emmy-vinnende “Chernobyl” var en dyster og uhyggelig serie å følge med på. Gjennom fem timelange episoder, fikk man en grundig og realistisk fremstilling av det som hendte (og verre: det som kunne ha hendt) i løpet av noen vakre vårdager i 1986 i den delen av Sovjeunionen som vi nå kaller Ukraina. Jared Harris, Stellan Skarsgård og Emily Watson overbeviser i sine roller som iherdige deltakere i kampen om tiden. Både det livsfarlige slokningsarbeidet, de intense diskusjonene fagfolk imellom – og mellom fagfolk og politikere – blir viet stor plass. Angsten og redselen, og etterhvert de kroppslige forfallene – blant kraftverkarbeiderne kommer klart gjennom PC-skjermen, og de visuelle effektene er imponerende. Episode 1, 2 og 5 er de klart beste (episode 1 var så god at jeg måtte se den to ganger), mens episode 3 og 4 noen ganger føles som transportetapper. Litt synd at engelsk ble det foretrukne språket i serien. Her har jeg nemlig en liten kjepphest (et lite prinsipp, om man vil): Ingen filmer eller tv-serier som dreier seg om historiske akkurate hendelser, og hvor det snakkes et annet språk enn det reelle, får toppkarakter hos meg. Dette gjelder også “Chernobyl” selv om det gløder av skuespillerinnsatsen i hele ensemblet.

4. LOVLEG

Serieskaper: Kjersti Wøien Håland; utgivelsesår: 2018-2019 (to sesonger); denne omtalen gjelder: hele serien (sesong 1 og 2); strømmekanal: NRK

For et herlig, forvirret og forvirrende sjarmtroll denne Gunnhild fra Høyanger er. Hun eier meg allerede fra første scene når hun ankommer Sandane sammen med sine skyssende foreldre, for å gå på videregående skole der. Men før 1ST-eleven skal gjøre sine klomsete forsøk på å vinne medelevers gunst på skolen, må hun først sosialmanøvrere seg i hybelkollektivet hvor hun skal bo. Problemet, eller for oss tv-sjåarar: det morsomme, er at hun ofte prøver for hardt for å bli sett og akseptert. Til tross for mange krasjlandinger, skaffer hun seg en lojal vennegjeng – som også er en herlig gjeng med skruer. Den mest normale av dem, Sara, blir etterhvert Gunnhilds nærmeste venn, og det er spesielt i dynamikken de to imellom at “Lovleg” fungerer på sitt aller herligste, varmeste og beste. Både Kristine Ryssdalsnes Horvli (som Gunnhild) og Silje Holm Carlsen (som Sara) er framifrå i sine skuespillerprestasjoner, og har begge en god fremtid i yrket framfor seg, hvis de gidder å satse.

De ti episodene (20-30 min hver) som sesong 1 består av, ble slukt i løpet av én helg. Jeg kunne ikke få nok av denne gjengen. Også de to-tre første episodene av sesong 2 var hjerteknusende gode, men så ble serien nokså kjapt ensporet og kjedelig: Gunnhild ble mer irriterende enn fascinerende, og en viss karakter ved navn Luna ble jeg bare grundig lei av. Da synes jeg det var like så greit at serien ble lokklagt for godt etter to sesonger og 20 episoder. Takk for the good times! Og lykke til med studiene for både Gunnhild, Sara, Peter, Alexander, Torstein, David og Tina. OK, da: Luna også.

3. GAME OF THRONES

Serieskaper: David Benioff og Daniel Brett Weiss; utgivelsesår: 2011-2019 (åtte sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 8; strømmekanal: HBO Nordic

Jeg registrerte selvsagt at ikke alle GoT-fans var like happy med den avsluttende sesongen av “Game of Thrones” som de sju første, og jeg må innrømme at jeg hadde håpet på noen flere episoder (og timer) enn de seks episodene (og sju timene) vi fikk. Men jeg deler ikke den negative kritikken som gjelder hvordan handlingen tok veien og hvilken skjebne karakterene fikk. Selv om historien ble fortalt i et noe raskere og konsentrert tempo enn tidligere, synes jeg at alle aksjoner og reaksjoner var troverdige og logiske, iallfall innenfor GoT-universets naturlover. Og når det gjelder selve produksjonen (foto, scenografi, visuelle effekter, musikk osv.), så kan vel de færreste si noe negativt om den. Lekkert og majestetisk som alltid.

Academy of Television Arts & Sciences var iallfall storfornøyde med avslutningssesongen – og nominerte den til hele 32 Emmy-priser (ny rekord!). Av disse ble det seier i tolv kategorier, derav fire for sesongen i sin helhet: outstanding drama series; outstanding casting for a drama series; outstanding main title design og outstanding stunt coordination for a drama series, limited series or movie. Episode #3, “The Long Night”, vant fem Emmy-priser: outstanding makeup for a single-camera series (non-prosthetic); outstanding single-camera picture editing for a drama series; outstanding music composition for a series (original dramatic score); outstanding sound editing for a comedy or drama series (one hour) og outstanding sound mixing for a comedy or drama series (one hour). Episode #5, “The Bells”, vant to priser: outstanding fantasy/sci-fi costumes og outstanding special visiual effects; mens den tolvte og siste Emmy-prisen gikk til en av skuespillerne i den aller siste episoden, “The Iron Throne” – i kategorien outstanding supporting actor in a drama series. Jeg kan ikke røpe hvilken skuespiller det er snakk om, for det kan virke bortskjemmende (spoilende) for de som ennå ikke har sett sesong 8 – eller hele serien for den saks skyld. (Dersom du som leser dette likevel forlanger å vite hvem skuespilleren er, fører denne lenken til oversikten over hvem som vant de viktigste prisene i Microsoft Theater i Los Angeles 22. september 2019.)

Og nettopp faren for å spoile, gjør at jeg ikke tør å skrive noe særlig om hva som skjer av handling og karakterutvikling i denne sesongen (men desto mer om Emmy-priser). Jeg kan avslutningsvis nøye meg med å si at jeg stort sett var kjempefornøyd med finalesesongen av denne serien – og enkelte episke scener vil for evig og alltid være brent inn i netthinnen min – eventuelt spiddet med dolk inn i magen min.

2. THE AFFAIR

Serieskaper: Sarah Treem og Hagai Levi; utgivelsesår: 2014-2019 (fem sesonger); denne omtalen gjelder: hele serien (sesong 1-5); strømmekanal: HBO Nordic

Serien skiller seg ut blant annet på grunn av det fortellertekniske: Nesten hver eneste av de 53 episodene er delt i to, hvor hver halvdel blir fortalt fra to ulike karakterers perspektiv. Ofte, spesielt i de par-tre første seongene, er det de samme hendelsene som blir fortalt fra disse to perspektivene. Ikke overraskende oppdager man ganske fort at de to virkelighetsversjonene er noe divergerende. Denne fortellerteknikken er litt frustrerende noen ganger, må jeg tilkjennegi, men det ble fort en vanesak.

Serien handler om svik, samhold, bedrag og kjærlighet – og er krydret med solide brukerdoser spenning, mysterier og krim. Menneskene i serien er nettopp det: Mennesker. Fulle av feil og svakheter. Seriens hovehovedperson, Noah Solloway (spilt av The Wire-hovedhovedkarakterskuespilleren Dominic West) er den svakeste av alle – spesielt i forhold til det motsatte kjønn. I første episode treffer vi han som en lykkelig familiefar på ferie i en liten kystlandsby i New York (Montauk), gift med Helen (Maura Tierney), men fort tiltrukket av The Lobster Roll-servitøren Alison (Ruth Wilson). Det ene fører til det andre osv. Solloway-familien (to voksne og fire barn) utgjør kjernen i serien, og vi får gang på gang se familien implodere på ulike vis. Vanligvis har kåtegutt Noah skylda, men Helen er ikke helt plettfri hun heller.

Solloway-familiens implosjoner er selvsagt bare en del av kaka i denne fascinerende serien som jeg aldri klarte å forlate. Det er mye som skjer, og noen ganger undrer man på om serietittelen er særlig passende (kanskje burde serien rett og slett ha hett “Life”). Fortellingene, med alle versjoner og sidesprang, limte meg fast til sofaen uke etter uke, og jeg ble oppriktig glad i karakterene. Inne på imdb.com, ratet jeg de fem sesongene slik: 8-7-8-8-7, så man kan trygt slå fast at de var jevngode. Seriefinalen var kanskje den aller beste av alle episodene, den slo hardt på følelsesstrengene, må innrømmes.

Som jeg skrev i en Messenger-samtaletråd som jeg har gående med Stig Storbakk og Tore Sveen: “Jeg kommer til å savne Noah, Helen, Allison, Cole og alle de andre i Montauk, New York og L.A. De har vært min familie de siste månedene.” Og til Stig Storbakk kan jeg si: “The Affair” er full av plots og karakterutvikling og ikke så veldig mye feminisme, så du kan trygt finne serien inne på HBO Nordic og trykke på play.

1. THE BIG BANG THEORY

Serieskaper: Chuck Lorre og Bill Prady; utgivelsesår: 2007-2019 (tolv sesonger); denne omtalen gjelder: sesong 3-12; strømmekanal: Dplay

De to første sesongene ble konsumert i desember 2018, og det holdt til en 2. plass på topp 5-lista over tv-serier jeg så i 2018. Et halvt år senere var jeg ferdig med samtlige tolv sesonger og 279 episoder, og førsteplassen på 2019-lista var aldri truet. Karakterutvikling er ikke akkurat seriens styrke, men fra sesong 3 så kom det iallfall inn noen nye sentrale karakterer som endret dynamikken i serien – uten at det gikk ut over lattermusklene, snarere tvert imot: Amy og Bernadette kom inn som henholdsvis Sheldons og Howards kjæreste, og det er jo alltid morsomt når nerdegutter får seg damer, spesielt hvis damene selv er nerder, noe man trygt kan slå fast at Amy er. Hun er det friskeste pustet av “nykommerne” i serien.

Karakterutvikling eller ei: Manusforfatterne klarte på imponerende vis å holde lattertrykket oppe i (nesten) hver eneste episode, og 24. mai ble en trist dag for meg: Da ble 279. og siste episode lagt ut på Dplay (én uke etter at CBS hadde sendt episoden i USA) og en epoke var over. For de fleste Big Bang Theory-fans varte den epoken i tolv år, mens for meg varte den i nøyaktig seks måneder (to sesonger per måned) takket være strømmeteknologi og det faktum at jeg kom lovlig sent i gang med serien.

Jeg har vel egentlig skrevet det jeg har på hjertet om serien i fjorårets liste (som jeg lenket til ovenfor), så jeg nøyer meg nå med å rette en stor takk til Sheldon, Leonard, Penny, Howard, Raj, Bernadette og Amy – samt Howards mamma (som vi bare fikk høre stemmen til), Leonards mamma (som vi altfor sjelden fikk gleden av), tegneseriebutikkeieren Stuart, plasmafysikeren Barry Kripke og geologiprofessoren Bertram Kibbler, for å nevne kanskje de fem morsomste bifigurene gjennom de tolv sesongene. Jeg anser det som 100 % sikkert at jeg kommer til å se hele serien på nytt. Jeg binget alle ni sesongene (og 180 episodene) av “Seinfeld” i løpet av 2017 – nitten år etter at serien ble ferdigprodusert. Jeg satser på å gjøre det samme med “The Big Bang Theory” i 2038.

Denne lista ble publisert 17.–21. januar 2020 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

De sju øvrige tv-seriene jeg fullførte* minst én sesong av i 2019 var (i alfabetisk rekkefølge):

• Babylon Berlin (hele serien; to sesonger)

• Beforeigners (hele serien; én sesong)

• The Handmaid’s Tale (sesong 3)

• The Night of (hele serien; én sesong)

• Parterapi (hele serien; tre sesonger)

• Silicon Valley (sesong 5)

• The Wire (sesong 4 og 5)

*) Ettersom jeg fullførte dem, betyr det at seriene absolutt er severdige og anbefalelsesverdige.