Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner
Kort fortalt: Pink Floyd er/var et britisk rockeband (psykedelisk rock, progressiv rock, art rock, stadionrock, poprock m.m.) som albumdebuterte i 1967 og hvis siste album kom ut i 2014. Bandet har hatt fem medlemmer, der to er døde (Syd Barrett i 2006 og Richard Wright i 2008), og tre lever i skrivende stund fremdeles (David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters). Bandet er nr. 10 på min liste over musikkfavoritter.
På 1970-tallet, da Pink Floyd var på sitt mest “proggete”, kunne de finne på å gi ut “låter” som fylte fra en halv til en hel LP-side. Jeg synes det er vanskelig å rangere disse på samme liste som låter med mer radiovennlig lengde, så derfor setter jeg en grense på 10 minutter og kaller alle spor over denne grensa for “komposisjoner”. Denne lista er en liten hyllest til de fem komposisjonene jeg har lært å elske mest.
(Alle tidsreferanser i teksten refererer til Spotify-versjonene.)
5. “PIGS (THREE DIFFERENT ONES)”
Roger Waters hamrer løs mot tre ukjente politikere, men den samfunnsrefsende teksten berører meg ikke noe særlig (selv om linjen “Ha, ha! Charade you are!” er småcatchy). Da lar jeg meg imponere noe mer av David Gilmours frenetiske gitararbeid som han krydrer med å plugge inn talkboxen mellom 5:11 og og 7:15. Nick Masons kubjeller og Richard Wrights orgel er også med på å gi komposisjonen karakter. Gryntelyder er morsomt, de kunne gjerne hatt mer av det. “Pigs (Three different ones)” inneholder såpass mange musikalske hendelser at den heller aldri blir kjedelig.
“You fucked up old hag / ha, ha, charade you are / You radiate cold shafts of broken glass / you're nearly a good laugh / almost worth a quick grin”
4. “SHEEP”
“Pigs (Three different ones)” glir sømløst over i “Sheep” på albumet Animals. I denne kommer høydepunktene tett, og ti minutter går altfor fort. David Gilmour spiller for en sjelden gangs skyld bassgitar på denne (vanligvis er bassen Roger Waters’ domene), og hans bidrag (som minner om låta “One of these days” fra 1971) setter en stemningsstandard i innledningen. På 1:51 gjør rockegrooven og den halvskrikende vokalen til Roger Waters sin entré, og det tekniske genitrekket ved “Sheep” er den glidende overgangen mellom Waters’ vokal og Richard Wrights synthesizer (antakelig hans EMS VCS 3) og som konkluderes med Gilmours bastante gitarakkord (lyden av et utropstegn!) – et trekk (med en varighet på ca. 13 sekunder) som skjer seks ganger i løpet av låta (nærmere bestemt på ordene away, air, real, steel, scream og dream).
Vocoder-sekvensen mellom 6:25 og 7:08, med svært uhørbar tekst, er det eneste svake elementet i “Sheep”; men ikke lenger etterpå, på 7:23, kommer komposisjonens gåsehud-øyeblikk: Rogers Waters’ herlige skrik og hysteriske latter. Og fra 8:06 serverer David Gilmour en fin liten dessert, nemlig noen fengende gitarriff som fader ut i sauebrek og fuglekvitter. En deilig musikalsk reise, som gjerne kunne vart enda lenger, er slutt.
“Sheep” handler ikke om sauer i ordets zoologiske forstand, men i metaforisk. Nok en gang refses samfunnet, og sauene symboliserer den gjengse og konforme befolkning som kontrolleres av the pigs (politikerne) og the dogs (byråkratene).
“Meek and obedient / you follow the leader / down well trodden corridors / into the valley of steel / What a surprise / the look of terminal shock in your eyes”
3. “ATOM HEART MOTHER”
Skrevet av Ron Geesin, David Gilmour, Nick Mason, Richard Wright og Roger Waters
Varighet: 23 min 41 sek
Fra albumet Atom Heart Mother, 1970
Det lengste enkeltsporet i hele Pink Floyd-katalogen (på senere utgivelser kalt “Atom Heart Mother Suite”) er også det mest lekne. Og med lekent mener jeg ikke så eksperimentelt og avantgarde at det blir ulyttelig, men lekent i betydningen vitalt, sprekt og faktisk litt morsomt – en komposisjon som på ingen måte skal tas like seriøst som de fire andre komposisjonene på denne lista. Her er ingen politiske eller filosofiske budskap som formidles – bare ren spilleglede. Men selv om det er lekent, finnes det likevel en klar struktur med bl.a. et hovedtema som gjentas par-tre ganger utover stykket. Komposisjonen er dessuten 99,6 % instrumental. Den eneste teksten man kan identifisere (og forstå) er “Here is a loud announcement” (17:27) og “Silence in the studio!” (19:08).
Med utstrakt bruk av blåseinstrumenter og cello i tillegg til tradisjonelle rockeinstrumenter (gitarer, slagverk og tangentinstrumenter), er “Atom Heart Mother” den eneste Pink Floyd-komposisjonen som trygt kan plasseres i sjangeren symfonisk rock. På toppen av det hele benyttes det kor, og det er det jeg liker aller best med dette verket. Uten det rikholdige bidraget fra kvinnelige og mannlige medlemmer av John Alldis Choir, hadde stykket vært kun OK.
Korsangerne får briljere i nærmere en tredjedel av suitens spillelengde, både som et forsterkende element til rocke- og blåseinstrumentene (fra 4:52 og fra 22:10 og ut sporet), men korets kraft berører meg mest når de får scenen nesten for seg selv. Partiet mellom 5:36 og 10:09 begynner fredfullt og rolig med kun kvinnestemmer, men eskalerer i intensitet når mannsrøstene blander seg inn rundt 8-minuttersmerket. Fram til da har koret kun fremført vokalen “a”, men når de returnerer tre minutter senere, synger de et lekespråk med ulike vokaler og rause mengder konsonanter – akkompagnert av Richard Wrights orgelklang. Dette herlige halvannet minutts lange partiet (13:19–14:49) er mitt favortittparti på “Atom Heart Mother” – og ja: det er altfor kort!
Så blir vi servert noen atonale og stedvis skarpe ulyder mellom 15:27 og 19:10 (skapt av elektroniske manipulasjoner). Denne “støysonen” (med undertittelen “Mind Your Throats Please”) kan isolert sett oppleves som plagsom, men jeg forstår jo at hensikten er å skape kontrast, så jeg lar det passere vel vitende at det etterhvert går over til det storslåtte sluttpartiet (“Remergence”).
Det jeg har beskrevet ovenfor er bare en liten brøkdel av hva som hender i “Atom Heart Mother”. Det er et fornøyelig stykke, og jeg storkoser meg hver gang jeg lyttereiser gjennom dette fascinerende lydlandskapet. Det gjør meg likevel litt trist når jeg leser at Pink Floyd-gutta selv ikke setter denne komposisjonen særlig høyt, og 1972 var siste gang de spilte stykket live. Heldigvis har Orchestre Philharmonique de Radio France, med stykkets medkomponist Ron Geesin på klavér, fremført stykket i Théâtre du Châtelet i Paris i 2012.
Selv om “Atom Heart Mother” er indeksert som ett spor både på vinyl-, kassett-, CD- og strømmeformatet, har Pink Floyd gitt undertitler til de ulike seksjonene av stykket – slik:
00:00 – “Father’s Shout”
02:51 – “Breast Milky”
05:25 – “Mother Fore”
10:10 – “Funky Dung”
15:26 – “Mind Your Throats Please”
19:10 – “Remergence”
PS! NB! OBS! Fredag 2. oktober 2020 fyller dette stykket 50 år! Det var nemlig 2. oktober 1970 at komposisjonen og albumet ble gitt ut. Gratulerer til fødselsdagsbarnet!
“Silence in the studio!”
2. “ECHOES”
Skrevet av David Gilmour, Nick Mason, Richard Wright og Roger Waters
Varighet: 23 min 32 sek
Fra albumet Meddle, 1971
Allerede fra første note, et forvrengt pling på klavéret (plingsatt av Richard Wright), er stemningen satt. Vokallinjene som kommer inn på 2:57 og fremført som duett av Gilmour & Wright, er faktisk den minst interessante biten av dette sporet, som fyller hele side B på den originale vinylutgivelsen Meddle (utgitt 30.10.71). Teksten handler trolig om noe dypt eksistensielt, en materie jeg kanskje dykker dypere ned i ved en senere anledning.
Ikke misforstå, Gilmour og Wright synger behagelig og pent, men det er det som skjer rett etter at de har sunget ferdig sine to første tekstpassasjer, som pirrer meg. Først en tre minutter lang gitardemonstrasjon av Gilmour (4:57–7:00), og på 7:01 starter en jam session – hvor alle fire floydere får briljere: Nick Mason slår seg løs på slagverk, Roger Waters holder rytmen med sin bassgitar, Richard Wright groover med sitt Hammond-orgel og David Gilmour tøffer seg med gitarsolo. Dette er Pink Floyd på sitt mest enhetlige og samspillende, og det gir meg et kick hver gang!
Etter 10:30 sniker det seg inn en skummel stemning og man begynner å forstå at jammesesjonen går mot slutten. Ett minutt senere er forvandlingen komplett: Vi befinner oss ute i naturen. Jeg ser for meg havet. Det blåser. Fuglene skriker. Jeg dukker under overflaten. Hører hvalene hyle. Det er fortsatt Gilmour, Waters og Wright som briljerer med sin gitar, bass og orgel; men de bruker instrumentene på en høyst innovativ måte her. Dette er jo 1971. Trolig hadde ingen hørt noe lignende på denne tiden.
Ett kvartér ut i stykket, etter over fire minutter ambient, dukker atter åpningsplinget opp, og meget forsiktg kobles trommeslager Nick Mason på igjen. Gradvis bygges det opp til mer gjenkjennelig rock etterhvert som bass, gitarer og orgler blir med på crescendoet. På 19:11 kommer endelig mer vokal og filosofiske betraktninger fra Gilmours og Wrights munner, og hele reisen munner ut i et nokså uhyggelig lydlandskap som kunne passet inn i en Stanley Kubrick- eller Christopher Nolan-film. (Faktisk, den lydeffekten som brukes i det siste minuttet av “Echoes”, benyttes flittig av regissør Christopher Nolan (og hans komponist Hans Zimmer) i sine filmer – dokumentert i denne YouTube-videoen.)
Jeg må innrømme at jeg opprinnelig var skeptisk til “Echoes” første gangen jeg hørte den (jeg var tenåring, hva mer kunne man forvente?). Men som 43-åring elsker jeg dette mesterverket av et progrock-stykke, som jeg kan lytte til flere ganger i måneden uten å gå lei. Jeg nyter den aller best med øreklokker – eventuelt på stereoanlegget når jeg vet at naboen under meg ikke er hjemme.
Bonusvideoer:
“2001: A Space Odyssey & Pink Floyd’s ‘Echoes’”.
Mange Pink Floyd-fans mener at “Echoes” passer så perfekt med de siste 23 minuttene av Stanley Kubricks filmmesterverk “2001: En romodyssé” (1968) at det umulig kan skyldes tilfeldigheter. Pink Floyd-gutta selv har benektet at noe synkronisering har funnet sted. Denne videoen viser nettopp de siste 23 minuttene av “2001” tonesatt av “Echoes”, så man kan bedømme selv. Selv om synkroniseringsteorien skulle være usann, så fungerer likevel avslutningssekvensen av Kubricks romodyssé som en flott musikkvideo til “Echoes”. NB! Videoen er en åpenbar spoiler for de som ennå ikke har sett “2001: En romodyssé”!“Final ‘Echoes’ performance with Richard Wright”.
”Echoes” fremført i sin helhet (og vel så det) på David Gilmours soloturné i 2006 – med Richard Wright som gjestemusiker. Videoen er historisk fordi den viser Richard Wright fremføre en Pink Floyd-låt for aller siste gang. To år senere døde han av lungekreft, 65 år gammel. Videoen er i tillegg knallbra! En særdeles god fremførelse av “Echoes”, på høyde med studioversjonen. Denne liveversjonen kan også nytes på Spotify.
“And deep beneath the rolling waves / in labyrinths of coral caves / the echo of a distant time / comes willowing across the sand”
1. “SHINE ON YOU CRAZY DIAMOND”
Skrevet av David Gilmour, Richard Wright og Roger Waters
Varighet: 25 min 58 sek, fordelt på to spor:
“Parts 1-5”: 13 min 31 sek
“Parts 6-9”: 12 min 27 sek
Fra albumet Wish You Were Here, 1975
En merkverdig komposisjon som aldri er gitt ut i sin helhet. På albumet hvor den hører hjemme, er den splittet i to bolker: Parts 1-5 innleder albumet. Deretter får man høre låtene “Welcome to the machine”, “Have a cigar” og “Wish you were here” før man gjenforenes med “Shine on you crazy diamond” (Parts 6-9) på slutten av albumet. Så når jeg skal nyte dette mesterverket i sin helhet, røsker jeg ut “Parts 1-5” og “Parts 6-9” fra albumet, og putter dem rett etter hverandre på en Spotify-spilleliste hvorpå jeg skrur på appens crossfade-funksjon på maksnivå (tolv sekunder) og klikker “play”.
Del 1 er fantastisk. En nydelig bølge av Richard Wrights synthesizere fader langsomt inn og får etterhvert selskap av David Gilmour og hans gitar. Del 2 innledes ved 3:53 med ett av rockehistoriens mest berømte gitarriff (B-F-G-E), og David Gilmour er i sentrum av begivenhetene i hele denne delen. Richard Wright innleder del 3 (6:26) med orgel, ledsaget av Gilmour etterhvert. Først i del 4 (8:41) kommer vokalen. Teksten, en hyllest til bandets første vokalist, komponist, tekstforfatter og frontfigur Syd Barrett (som forlot Pink Floyd i 1968 til fordel for diverse rusmidler), er sunget av Gilmour, Waters, Wright og kordamer. Gjestemusiker Dick Parry og hans saksofon har hovedrollen i del 5 (fra 11:07).
Del 6 ligner en del på del 1, med den hovedforskjellen at Roger Waters får være mer delaktig med bassen sin, og David Gilmour og Richard Wright er noe mer energisk med sine instrumenter. Del 7 (4:49) er en reprise på del 4: Her kommer vokalen inn i lydbildet igjen etter å ha vært borte i over sju minutter (eller 25 minutter hvis man hører albumet i sin helhet). Mens del 6 er den mest rockete, må vel del 8 (fra 6:13) sies å være den mest groovye og funkye hvor Gilmour, Waters og Wright er i et lekent hjørne. Del 9 starter sånn cirka rett før 9-minuttersmerket, og her råder Richard Wright og Nick Mason grunnen alene i en slags sørgemarsj. Jeg ser levende for meg Syd Barretts kiste bli båret av de fire andre gutta (selv om ikke Barrett skulle dø før 31 år senere).
For meg er ikke del 8-9 like essensiell som del 1-7. Del 8 virker som tatt fra en annen komposisjon, kanskje laget for å sprite opp stemningen litt – mens del 9 fungerer som et haleheng (coda). Jeg mener faktisk at “Shine on you crazy diamond (Part 1-7)” fra samlealbumet Echoes - The Best of Pink Floyd (2001) er en like fullverdig versjon som originalpakken. Når del 7 ebber ut og glir over til “Time”, savner jeg ikke del 8-9. Men for all del: Selv om ikke del 8-9 virker nødvendig, så koser jeg meg hver gang jeg lytter til hele det 26 minutter lange praktverket, kanskje verdens mest berømte progrock-verk? Med god grunn.
“Remember when you were young / you shone like the sun / Shine on you crazy diamond / Now there's a look in your eyes / like black holes in the sky / Shine on you crazy diamond”
Denne lista ble publisert 28. september–2. oktober 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
Spilleliste (Spotify):
Topp 5 - Pink Floyd-komposisjoner (1 t 34 min)