Topp 15 Leonard Cohen-låter fra 60-, 70- og 80-tallet
Foto: discogs.com
Mitt første møte med Leonard Cohen var i 1988 da han sang om å erobre Manhattan (og deretter Berlin). Siden har jeg stukket innom montrealerens musikalske verden med jevne mellomrom – men uten å være en diehard-fan. Han er likevel på 23. plass på min liste over musikkartister fordi jeg har sansen for hans karakteristiske mørke og gylne stemme (som var på sitt gylneste på 80-, 90- og 00-tallet) og hans poesi om tro, håp og kjærlighet som både berører og utfordrer meg.
7. november 2016 døde han, 82 år gammel, etter å ha utgitt musikk i seks tiår fordelt på fjorten album. I forbindelse med femårsjubileet for hans bortgang, vurderte jeg å lage en topp 15-liste over hans låter, men da måtte jeg har vraket mange klasselåter. En topp 50-liste hadde blitt for vanskelig da jeg ikke har like dyptgående kjennskap til Cohens musikk som jeg har til artister/band lenger opp på favorittlista mi. Topp 30-lister eksisterer ikke i mitt repertoar, så da velger jeg en finurlig mellomsløsning med 2 x topp 15-lister hvor jeg deler Cohens karriere i to halvdeler med tre tiår i hver.
Nedenfor følger altså de femten beste låtene jeg mener er best av de Leonard Cohen ga ut på 60-, 70- og 80-tallet:
15. “SO LONG, MARIANNE”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: John Simon
Fra albumet Songs of Leonard Cohen (1967)
[Spotify/YouTube]
En fin trudelutt som på et generelt plan høres ut til å være rettet mot en eks-kjæreste/-samboer/-kone. Men de fleste vet jo at Leonard hadde en norsk kjæreste på 1960-tallet som het Marianne Ihlen, og det er vel i overkant ignorerende hvis man ikke en gang vurderer muligheten for at han synger om/til nettopp henne. Sanger og dikt som rettes mot ekser, bruker ofte å være bitter eller trist, men her er tonen langt mer positiv. Det virker som han fortsatt er glad i henne og ønsker henne alt vel i hennes resterende tilværelse. Marianne døde forøvrig i juli 2016 (81 år gammel), tre måneder før Cohen selv. Han rakk å sende henne en siste hilsen hvor han skrev at han snart kommer etter.
På det norske tributealbumet Hadde månen en søster – Cohen på norsk (1993), synger Kirsten Bråten Berg en vakker versjon. Jeg hørte faktisk “På gjensyn, lille venn” før jeg hørte originalversjonen, så det tok en stund før jeg lot Cohen ta over eierskapet til sangen i mine ører. Originalversjonen er den beste av disse to.
“Oh, you are really such a pretty one / I see you've gone and changed your name again”
14. “I CAN’T FORGET”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leonard Cohen
Fra albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
En behagelig sang med velklingende xylofontoner og syntharrangement samt drømmeaktig kvinnelig koring. Å finne ut hva teksten handler om, er en oppgave jeg ikke våger å begi meg ut på. Men jeg har på følelsen at den handler om gamle og vage minner og et forsøk på fysisk å oppsøke disse. Han er iallfall på vei til en gammel adresse i Phoenix med en bukett kaktus som han skal overlevere til noen – noe som ikke umiddelbart høres hyggelig ut, men i siste vers slår han likevel fast at han er glad i vedkommende.
“I can’t forget” er en av de mindre kjente låtene fra I’m Your Man, men den ble faktisk utgitt som single i Nederland – derav singlecoveret.
“Yeah, I loved you all my life / and that's how I want to end it”
13. “AVALANCHE”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Bob Johnston
Fra albumet Songs of Love and Hate, 1971
[Spotify/YouTube]
Hvilket drama! Og da snakker jeg først og fremst om arrangementet – selv om teksten oser av dramatikk av det mørke slaget. Jeg har (som vanlig når det gjelder Leonard Cohen) ingen peiling på hva sangen handler om, men jeg-personen er åpenbart bitter og ser mørkt på alt og alle, inkludert ham selv (som han blant annet karakteriserer som en stygg krøpling). Men aller mest dramatisk er arrangementet bestående av Cohens intense og temperamentsfulle gitarspilling ledsaget av et strykeorkester. Avalanche betyr snøras, og selv om snøras brukes metaforisk i sangen, så har jeg ingen problemer, takket være arrangementet, å forestille meg enorme mengder snø i bevegelse hver gang jeg hører denne låta.
En meget god coverversjon av Aimee Mann, brukes som introlåt på HBOs truecrime-serie I’ll Be Gone in the Dark (2020).
“I myself am the pedestal / for this ugly hump at which you stare”
12. “EVERYBODY KNOWS”
Musikk og tekst: Leonard Cohen og Sharon Robinson
Produsenter: Leonard Cohen og Michel Robidoux
Fra albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
Ramsalt kritikk av samfunnet generelt og et kvinnemenneske spesielt. Her i Norge er sangen nesten like godt kjent i Kari Bremnes sin vokalprakt: “Alle vet jo det” (oversatt av Håvard Rem, arrangert av CC Cowboys).
“Everybody knows that you've been faithful / give or take a night or two”
11. “TAKE THIS WALTZ”
[1988-versjonen, også kalt “Paris Version”]
Musikk: Leonard Cohen; tekst: Federico García Lorca og Leonard Cohen
Produsenter: Leonard Cohen og Jean-Michel Reusser
Originalversjonen utgitt på albumet Poets in New York (diverse artister), 1986. Ny versjon utgitt på albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
Originalversjonen fra 1986, utgitt på et tributealbum til den spanske poeten Federico García Lorca (1898-1936), er ikke like god som nyinnspillingen (på Spotify titulert som “Paris Version”) på I’m Your Man (jf. lenker ovenfor). Originalen mangler nemlig både fiolinspillingen til Raffi Hakopian og det vokale bidraget til Jennifer Warnes. Begge disse elementene mener jeg, ved siden av grunnmelodien, er de mest essensielle i låta og sørger for særdeles vakre melodier og harmonier. Det er diktet “Pequeño vals vienés” (=lille wienervals) som er løselig oversatt av Leonard Cohen i denne låta som innleder side B på kassettutgaven av I’m Your Man som jeg kjøpte for oppsparte ukelønn-midler på Obs! Lade i Trondheim i 1988.
Tilhørelatende en kjærlighetsvals, men det ligger noe endeløst trist gravd ned i poesien.
“There's an attic where children are playing / where I've got to lie down with you soon / In a dream of Hungarian lanterns / In the mist of some sweet afternoon”
10. “HALLELUJAH”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: John Lissauer
Fra albumet Various Positions, 1984
[Spotify/YouTube]
John Cale (fra Velvet Underground) var den første som laget en coverversjon av Cohens “Hallelujah”, nemlig i 1991 på tributealbumet I’m Your Fan (diverse artister). Deretter fulgte over 300 andre artister (derav 80 innspillinger), deriblant Jeff Buckley, Rufus Wainwright, K.D. Lang, Alexandra Burke, Pentatonix, Willie Nelson, Bono, Damien Rice, Ole Paus (norsk versjon), “de nye gitarkameratene” Fuentes/Holm/Lind/Nilsen og den fornøyelige norske parodien av Hallelujah-kameratene, en parodi som ikke er rettet mot Leonard Cohen, men mot “Hallelujah-industrien” som Leonard Cohen selv uttrykte sin misnøye med: “I think it's a good song, but I think too many people sing it.”
Dette blir som å banne i kjerka, men jeg mener Cohens original ikke nødvendigvis er den beste av de forskjellige innspillingene jeg har hørt. Jeg synes produksjonen er ganske tynn og hul, men Cohen skal likevel ha æren for komposisjonen som alene er grunnen til at “Hallelujah” er på denne topp 15-lista. Teksten er – nær sagt som vanlig – ugjennomtrengelig. Jeg gidder ikke engang skrape på overflata på denne, men at den har noe religiøst over seg, kan det vel ikke være noen tvil om.
“Your faith was strong, but you needed proof”
9. “BIRD ON THE WIRE”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Bob Johnston
Fra albumet Songs from a Room, 1969
[Spotify/YouTube]
Min første kontakt med denne låta hvis tittel stadig vekk feilskrives (Bird on a wire), var den norske versjonen “Spurv på en snor”, oversatt av Håvard Rem, fremført av CC Cowboys og Kirsten Bråten Berg – den aller beste låta på tributealbumet Hadde månen en søster - Cohen på norsk (1993). Så vakkert synger Berg at Cohen hadde en “tough act to follow” da jeg hørte hans originalversjon etterpå. Men selv om det er Cohen som har skrevet låta, så var det faktisk ikke han som spilte inn og ga ut låta først (man lærer interessante ting mens man bedriver research), men derimot Judy Collins på hennes album Who Knows Where the Time Goes (1968).
For meg tyder det meste på at dette er en religiøs sang som handler om å levere inn en moralsk selvangivelse overfor sin skaper. Jeg er ikke spesielt begeistret for religiøse tekster, men jeg er svak for den vakre melodien i “Bird on the wire”. Som innspilling og fremførelse kommer likevel Cohens versjon til kort ammenlignet med Bråten Bergs versjon.
“But I swear by this song / and by all that I have done wrong / I will make it all up to thee”
8. “SUZANNE”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: John Simon
Fra albumet Songs of Leonard Cohen, 1967
[Spotify/YouTube]
Akkurat som “Bird on the wire”, ble også “Suzanne” opprinnelig innspilt og utgitt av Judy Collins. I tillegg til å fremføre sine egenskrevne sanger, hadde den veletablerte og kjente amerikanske singer/songwriteren en “misjon” med å fremføre sanger laget av ukjente låtskriver-talenter som hun hadde trua på – og Leonard Cohen befant seg i denne kategorien i siste halvdel av 1960-tallet. “Suzanne” er dermed å finne på Collins’ album In My Life (1966). Men før Cohen laget melodien, var sangen et dikt (med tittelen “Suzanne takes you down”) i Cohens diktsamling Parasites of Heaven (1966), og i 1967 utga han sin egen versjon av låta, som i dag forlengst er blitt den mest kjente versjonen.
Jeg liker “Suzanne” først og fremst pga. av koringen. Den er faktisk ganske sparsommelig, men de ganger den dukker opp, opplever jeg den som særs vakker og angelic (eller engelsk som det heter på norsk). Teksten har jeg egentlig ikke lyttet så veldig mye til, men jeg har en fornemmelse av at sangen handler om en lengsel mot å tilhøre/følge et annet menneske – eventuelt en religiøs figur. Tro, håp og kjærlighet (igjen), med andre ord.
“And you want to travel with her / and you want to travel blind / and then you know that she will trust you / for you've touched her perfect body with your mind”
7. “JOAN OF ARC”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Bob Johnston
Fra albumet Songs of Love and Hate, 1971
[Spotify/YouTube]
Jaggu var ikke Judy Collins innblandet i “Joan of Arc” også. Men denne gangen var hun ikke den første til å utgi låta; den æren gikk til Leonard Cohen selv. Men Collins var den første til å fremføre låta, noe hun gjorde på turné i 1970. Cohens originalversjon karakteriseres av det vakre la-la-la-refrenget, som jo også er hovedgrunnen til at låta har erobret sjuendeplassen på denne lista. Versemelodien er heller ikke så verst, og teksten er skrevet som en slags dialog mellom Jeanne d’Arc og flammene som sluker henne. Det jeg derimot blir litt forvirret av er pratingen man hører tydelig i bakgrunnen i første og siste strofe. Hva som egentlig er poenget med den, er ikke så lett å si, men den forstyrrer “flowen” i lytteopplevelsen en smule.
Mitt første møte med denne låta var forøvrig den nydelige norske versjonen, ”Jeanne d’Arc”, fremført av Claudia Scott (vokal), Somebody’s Darling (kor) og CC Cowboys (instrumenter) på albumet Hadde månen en søster – Cohen på norsk (1993). Den lar seg meget godt sammenligne med originalen.
“And who are you? she sternly spoke / to the one beneath the smoke / Why, I'm fire, he replied / and I love your solitude, I love your pride”
6 .”THE GUESTS”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsenter: Leonard Cohen og Henry Lewy
Fra albumet Recent Songs, 1979
[Spotify/YouTube]
Gjester kommer, vin flyter, noen danser og noen griner. Dette blir gjentatt gang på gang, men likevel: Dette er Leonard Cohen. Dermed er det lite trolig at sangen simpelthen handler om en sosial sammenkomst i en leilighet en fredags kveld. Til det er det så altfor mye som skurrer i teksten. Og hvis det likevel skulle være så enkelt at sangen handler om en liten fiesta og dens gjester, så tror jeg den ender nokså dårlig: I første strofe beskrives gjestene som “the open-hearted many / the broken-hearted few”; mens i siste strofe er alt snudd på hodet: “the broken-hearted many / the open-hearted few”. Besnærende.
Låta hadde ikke vært den samme uten innsatsen til Raffi Hakopian på fiolin, John Bilezikjian på oud (et somalisk strengeinstrument) og Jennifer Warnes på bakgrunnsvokal. “The guests” ble utgitt som eneste single fra Recent Songs (1979), men med den gjorde Leonard Cohen den første av flere comebacks i løpet av karrieren, etter den slaktede og overproduserte albumet Death of a Ladies’ Man (1977).
“And no one knows where the night is going / and no one knows why the wine is flowing”
5. “IF IT BE YOUR WILL”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: John Lissauer
Fra albumet: Various Positions, 1984
[Spotify/YouTube]
Det oser selvsagt religion av teksten, så for meg betyr den svært lite. Men når instrumenteringen (gitaren, bassgitaren og keyboards), vokalene og melodilinjene er så skjøre og bevegende som her, så spiller det (nesten) ingen rolle for meg hva teksten handler om. Den kunne handlet om husflid, skolereformer eller jordbruk – og likevel ville den ha havnet på topp 5 på denne lista. Nydelig avslutning på Cohens sjuende album.
“From this broken hill / all your praises they shall ring / if it be your will / to let me sing”
4. “AIN’T NO CURE FOR LOVE”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leonard Cohen
Fra albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
Jennifer Warnes fikk æren av å spille inn og utgi originalversjonen av denne låta i 1986, trolig som en takk for 15 års innsats som korist på mange av Cohens album og turnéer. To år senere gjorde Cohen sin egen versjon, betydelig annerledes både i melodi, arrangement og tekst (av originalens fem strofer, ble tre vraket og erstattet av fire nye strofer). Ved å tilføye saksofon i arrangementet, gjorde Cohen sangen om til en jazzy delikatesse.
Sangen er forbausende straight-forward til en Leonard Cohen-sang å være. Det er en tydelig kjærlighetssyk Leonard som synger her, og dessverre for han synes sykdommen å være uhelbredelig.
“All the rocket ships are climbing through the sky / the holy books are open wide / the doctors working day and night / but they'll never ever find that cure for love”
3. “FAMOUS BLUE RAINCOAT”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Bob Johnston
Fra albumet Songs of Love and Hate, 1971
[Spotify/YouTube]
En sang formet som et brev, underskrevet L. Cohen, til en gammel kompis som en gang i tiden “stjal” Cohens kjæreste, Jane, og giftet seg med henne. Nå er de skilt og Jane er tilbake hos Cohen. I brevet uttrykker han både bitterhet og tilgivelse overfor “my brother, my killer”. Dette er fortellingen kort fortalt, men når man leser både på og mellom linjene, kan man finne ut mye mer, både om kompisens motiver og den sanne natur i forholdet mellom Jane og denne L. Cohen.
Melodilinjene og den enslige og sparsommelige kvinnelige koringen, er høydepunktet i denne sangen – akkurat som i en rekke andre Cohen-låter. Men her er melodien og avleveringen ekstra sår og bitter, og man skjønner at sterke følelser har vært i sving.
I likhet med flere låter på denne lista, er det også her slik at jeg først hørte den norskspråklige versjonen fra Hadde månen en søster - Cohen på norsk (1993). I dette tilfellet “Gikk du noen gang fri?” fremført av Kari Bremnes. Men her er det ingen tvil om at originalen overgår den norske versjonen en høy gang (men det er ikke Kari Bremnes sin feil, men CC Cowboys’, som for en sjelden gangs skyld bommer på arrangementet).
“I guess that I miss you / I guess I forgive you / I'm glad you stood in my way”
2. “TOWER OF SONG”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leonard Cohen
Fra albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
Leonard Cohen alene med et enkelt keyboard – pluss Jennifer Warnes som kordame. Det er alt som skal til for å lage dette lille minimalistiske mesterverket full av sjarm og verdighet, og hvor han synger betraktninger fra en (gammel) singer-songwriters perspektiv. Den originale studioversjonen er en delikatesse i seg selv, men denne kostelige liveversjonen fra London i 2008 er noe jeg titt og ofte vender tilbake til.
“My friends are gone and my hair is grey / I ache in the places where I used to play”
1. “FIRST WE TAKE MANHATTAN”
Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leonard Cohen
Fra albumet I’m Your Man, 1988
[Spotify/YouTube]
Akkurat som tilfellet er med fjerdeplassen (“Ain’t no cure for love”), er det Jennifer Warnes som spilte inn og ga ut originalversjonen av “First we take Manhattan”. Den ble gitt ut i 1986 på hennes Cohen-tribute-album Famous Blue Raincoat (som inneholder seks coverversjoner og tre nye låter, derav to låter som dukker opp på Cohens I’m Your Man to år senere). Og igjen, i likhet med fjerdeplassen, ga Cohen selv ut sin egen versjon to år senere, med et komplett annerledes arrangement og ekstra tekststrofer. Warnes’ original har sin sjarm med flott gitarspill av Steven Ray Vaughan, som i Cohens nyinnspilling er erstattet av Jeff Fishers dramatiske og særs karakteristiske synth-arrangement – og jeg foretrekker Fishers synth over Vaughans gitar 97 av 100 ganger.
I tillegg til Jeff Fishers synthspilling, skal også vokalarbeidet til Anjani Thomas få æren av å ta låta til de store høyder. Og selvsagt sjefen selv – som er i storform med sin avlevering av den mystiske men samtidig truende teksten. Det lyriske jeg-et, som i tjue år har levd i en tilstand av kjedsommelighet (“twenty years of boredom”), formidler at han nå er klar for noe ganske annet, noe som innbefatter erobring av terreng (om ikke territoriell, så iallfall kulturell terreng). Til tider høres han ut som en maktsyk skurk fra en James Bond-film – på hevntokt (noe har skjedd med søsteren hans: “I don’t like what happened to my sister”).
“First we take Manhattan” er mitt aller første møte med Leonard Cohen. Som 11-åring ble jeg presentert for denne scenerutinen på NRK (videoklippet er fra SVT, men han (og koristene) gjorde den samme koreograferte fremføringen hos flere tv-kanaler i Europa), og jeg ble bergtatt – både av fremføringen og av låta. Senere i 1988 kjøpte jeg albumet (kassettutgaven) I’m Your Man for oppspart ukelønn. Det ble en kassett jeg nesten spilte ihjel, iallfall førstesporet “First we take Manhattan”, men etterhvert som måndene og årene gikk, lærte jeg meg å sette pris på de sju øvrige låtene på albumet også. Så det er ingen tilfeldighet at I’m Your Man er representert med seks låter på denne lista (det er kun tittelsporet og “Jazz police” som ikke er blant mine femten favoritt-Cohen-låter fra 60-, 70- og 80-tallet).
“I'm guided by a signal in the heavens / I'm guided by this birthmark on my skin / I'm guided by the beauty of our weapons / First we take Manhattan / then we take Berlin”
Denne lista ble publisert 8.–22. oktober 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Ti andre gode Leonard Cohen-låter fra 60-, 70- og 80-tallet (lenker: YouTube):
“Sisters of mercy”
(Leonard Cohen)
Songs of Leonard Cohen, 1967“Hey, that’s no way to say goodbye”
(Leonard Cohen)
Songs of Leonard Cohen, 1967“The partisan”
(Anna Marly/Emmanuel d’Astier de la Vigerie/Hy Zaret)
Songs from a Room, 1969“Last year’s man”
(Leonard Cohen)
Songs of Love and Hate, 1971“Chelsea hotel #2”
(Leonard Cohen)
New Skin for the Old Ceremony, 1974“Who by fire”
(Leonard Cohen)
New Skin for the Old Ceremony, 1974“Memories”
(Phil Spector/Leonard Cohen)
Death of a Ladies’ Man, 1977“The gypsy’s wife”
(Leonard Cohen)
Recent Songs, 1979“The law”
(Leonard Cohen)
Various Positions, 1984“I’m your man”
(Leonard Cohen)
I’m Your Man, 1988
Spillelister, Spotify:
Leonard Cohen - 60/70/80 - Topp 15
Topp 15-låtene i stigende rekkefølge (fra 15 til 1)
Leonard Cohen - 60/70/80 - Topp 15+10
Topp 15-låtene i stigende rekkefølge (fra 15 til 1) etterfulgt av ti andre gode låter i kronologisk rekkefølge.