Topp 5 grunner til at jeg elsker Eurovision Song Contest

Eurovision Song Contest (ESC) er en årlig konkurranse i popmusikk mellom medlemsland i European Broadcasting Union (EBU). (Til opplysning: Et land behøver ikke ligge geografisk i Europa for å være EBU-medlem, så da legger vi den diskusjonen død allerede her.) Den første konkurransen gikk av stabelen i Teatro Kursaal (nå: Casino Lugano) i Lugano i Sveits 24. mai 1956. Den 65. konkurransen, som skal foregå i Ahoy Arena i Rotterdam i Nederland 12.–16. mai 2020, vil helt sikkert ikke bli den siste.

I de 52 første årene var ESC en ren låtskriverkonkurranse: Vinnertroféet ble overrakt vinnerlåtas komponist(er) og låtskriver(e), men siden 2008 har også artisten(e) som fremfører låta fått sitt eksemplar av troféet – noe som understreker utviklingen konkurransen har hatt: fra størst fokus på selve poplåta til minst like stor fokus på sceneshowet.

På grunn av min unge alder, gikk jeg glipp av de 27 første konkurransene, men siden 1983 har jeg ikke gått glipp av én eneste ESC-finale. I denne topp 5-lista skal jeg forsøke å gjøre litt rede for hvorfor jeg har vært litt over gjennomsnittlig interessert i dette uoffisielle europamesterskapet i popmusikk siden jeg var seks år og fram til i dag.

5. SCENESHOWENE

Siden Birthe Wilke og Gustav Winckler kysset hverandre i elleve sekunder på tampen av fremføringen av “Skibet skal sejle i nat” i Großer Sendesaal des Hessischen Rundfunks i Frankfurt, 3. mars 1957, har alle konkurranser kunnet by på noen musikalske numre som også (ev. utelukkende) blir husket for sine visuelle elementer utover det å smile og synge. Men det var først fra 1998 at scenografiens, koreografiens, sminkens, hårstilens og kostymedesignens betydning virkelig har tatt av; for det året ble det for første gang tillatt for almuen å bestemme hvem som skulle vinne Eurovision Song Contest. De såkalte telefonjuryene (ev. folkejuryene, publikumsjuryene eller SMS-juryene) ble innført, og da var det mange delegasjoner som fant ut at låtkvalitet og sangstemme alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å hevde seg i toppen. Man måtte ha det lille ekstra av visuell karakter - slik at en låt som for noen/mange/alle fortoner seg som kjedelig, likevel vil bli husket fram til stemmer skal avgis.

Personlig setter jeg musikalsk kvalitet over visuell kvalitet, men jeg skal ikke nekte for at jeg opp gjennom årene har latt meg imponere/irritere over diverse sceneshows som skiller seg ut fra mengden. Noen ganger er sceneshowene sågar informative og lærerike, slik som Polens show i 2014: Som illustrasjonsbildet viser, kunne Donatan & Cleo under sin fremføring av “My Słowianie – We are Slavic” vise Europa på en ypperlig pedagogisk måte, hvordan man kjerner smør.

Jeg kommer sikkert en gang i fremtiden (tidligst i 2021) til å komme med en egen liste over mine favoritt-ESC-sceneshows selv om den kommer til å drukne i mengden av allerede eksisterende lister om denne fascinerende dimensjonen av musikkonkurransen – som for eksempel denne topp 39-lista fra Buzzfeed.

4. ETTERSPILLET

Dagen derpå er som oftest fylt av blandede følelser. Eufori, glede, skadefryd, skuffelse og sjokk – ikke bare på Norges vegne, men også for andre land som jeg hadde håpet ville havne høyere eller lavere på resultatlista. Det aller beste å bruke søndagen til, bortsett fra å se hele showet i reprise (gjerne på SVT Play med svenske kommentarer), er å lese om besvikelse og andre skuffede reaksjoner hos söta bror etter at det har gått dårlig for Sverige. Med dårlig mener jeg andreplass eller lavere. For slik er forventningene i Sverige foran hver eneste ESC-finale: Alt annet enn seier er en skräll, smäll og förlust. Illustrasjonsbildet er en skjermdump fra Expressen.se dagen etter den katastrofale og landesorg-fremkallende sjetteplassen i Tel Aviv 18. mai 2019. At Norge havnet på plassen over Sverige bidro selvsagt til å helle salt i såret. (Noen dager etterpå ble det riktignok avdekket en feil i poenggivningen fra den hviterussiske fagjuryen; og da denne ble rettet, byttet Sverige og Norge plass på resultatlista. Sverige ble dermed offisielt nr. 5, mens Norge ble nr. 6. Likevel var dette en mager trøst for en nasjon i sjokk.)

Ellers bruker jeg søndagen derpå til å delta i diskusjoner på diskusjonsfora og andre sosiale medier, om hva som egentlig skjedde og hvorfor det gikk som det gikk med Norge, Sverige, Moldova, Malta og mange andre finalister. Teoriene og konspirasjonsteoriene er mange og underholdende, men tidvis også irriterende – skrevet av folk som åpenbart ikke har peiling og som bare er der for å provosere. På mandag inntar ESC-bearbeidelsen en muntlig form i form av meningsutvekslinger med lærerkolleger på arbeidsplassen (og noen få kulturelt oppegående elever). Men fra cirka onsdag, etter at jeg for 37. gang får spørsmålet “Hva synes du om grand prix-resultatet på lørdag, Frode?”, begynner jeg så smått å gå lei av årets ESC, og når fredagen kommer ser jeg med glede frem til en Eurovision-fri helg tett etterfulgt av ni Eurovision-frie måneder. Da er nok nok. Det går en ESC-grense selv for en ESC-elsker som meg.

3. OPPBYGGINGEN

De aller første Eurovision-sommerfuglene begynner å kvitre i magen min i forbindelse med Norges uttakskonkurranse, Melodi Grand Prix, hvis finale går av stabelen enten i februar eller mars. Hvilken låt som vinner der (og hva jeg synes om den) bestemmer om jeg skal glede meg masse eller kjempemasse til Eurovision-uka i mai. Etter at siste land har kåret (ev. utpekt) sitt bidrag (i år skjer dette 7. mars), begynner for alvor mine forberedelser til konkurransen.

Disse forberedelsene består i å høre gjennom samtlige bidrag (i år: 41) et par titalls ganger. Ettersom jeg er mest opptatt av musikken, foretrekker jeg å lytte til låtene på Spotify, men dessverre tar det sin tid før alle 41 låtene er tilgjengelige der (noen ganger har jeg måttet vente helt til slutten av april, men dette har forbedret seg de siste årene, heldigvis). Dermed har jeg måttet ty til reserveløsningen YouTube de første par-fire ukene, og da forsøker jeg så godt jeg kan å se forbi visuelle elementer og kun fokusere på musikalsk komposisjon og arrangement, men det er ikke alltid like enkelt.

Når jeg har hørt gjennom låtene såpass mange ganger (vanligvis tre-fire) at jeg kan danne meg en førstegangsmening om dem, begynner jeg å delta i diskusjoner og meningsutvekslinger med likesinnede på diskusjonsfora og andre sosiale medier. Etterhvert skriver og poster jeg anmeldelser. Til og med 2018, postet jeg dem på min Facebook-side, men fra og med 2019 skjer dette på frodedahl.com i form av en topp 15-liste (dog legger jeg ut en lenke til lista via Facebook, slik at mine venner der får sin dose høykultur i mai).

På 00-tallet og noen år inn i 10-tallet, hadde jeg stor glede av å følge med på det fellesnordiske tv-programmet “Inför Eurovision Song Contest” (se illustrasjonsbildet), produsert av SVT, men med én fagperson fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island i ekspertpanelet. Der gikk de grundig gjennom alle lands bidrag i forkant av ESC og hver fagperson ga sine poeng fra 0 til 10. Denne poenggivningen var nesten like spennende som ESC-avstemningen selv. Men dessverre ble det slutt på dette faste ESC-ritualet fordi NRK insisterte på å kjøre sitt eget show, “Adresse [Arrangørby]” – som dessverre er useriøst sammenlignet med “Inför Eurovision”. Mye fjaseri og fjolleri. Jeg holder meg derfor unna.

2. MUSIKKEN

Siden oppstarten i 1956, er det musikken som har vært kjerneelementet i Eurovision Song Contest – selv om enkelte fra tid til annen kan hevde noe annet. Man kan si hva man vil om skamløse sceneshow og politisk stemmegivning, men uten en god låt, sliter man med å vinne konkurransen. Og fra min personlige ESC-oppstart i 1983, har jeg alltid hatt mitt hovedfokus rettet mot den tre minutter lange pakken av komposisjon, arrangement, vokal fremføring og (til en viss grad) tekst som hvert land avleverer. For å ta det siste først: Når det først synges på et språk jeg forstår, gjør det ingenting om teksten er av det mer originale og meningsfulle slaget (selv om dette er en sjeldenhet). Når det derimot synges på ungarsk, serbisk eller portugisisk, er det ikke så nøye for meg hva teksten handler om.

Jeg elsker popmusikk først og fremst grunnet musikken: Melodilinjene, akkordene, rytmene, lydbildet, instrumenteringen, vokalen, koringen hooksene og riffene. Når over 40 land skal bidra med sine låter, så vil det alltid dukke opp både gråstein og gull. Mye går fort i den store glemmeboka, mens 5-10 låter vil hvert år få et liv hos meg i uoverskuelig fremtid. Hvert år serveres det også låter som er elendige, men jeg tenker at man må nesten ha noen svake låter for at de gode låtene skal få skinne enda tydeligere.

I fremtidige lister her på frodedahl.com, riktignok kun i Eurovision-sesongen (februar-mai), kommer jeg til å hedre mange solide poplåter fra Eurovision Song Contest, låter som har vært med på å berike livet mitt. Om to dager går jeg løs på det første landet som har bidratt med gylne popøyeblikk opp gjennom årene, nemlig Ungarn (tilfeldig valgt ved hjelp av random.org), og jeg skal gjøre mitt bittelille bidrag til å forsøke å trekke opp fem ungarske ESC-låter opp fra den kollektive glemmeboka.

1. AVSTEMNINGEN

Om dette historiske bildet:
Datoen er 4. mai 1985, stedet er Scandinavium i Göteborg. Den luxemburgske fagjuryen har nettopp avgitt sin kjennelse: De gir Norge 7 poeng og Tyskland 10 poeng – hvilket betyr at Tyskland (med låta “Für alle”, skrevet av Hanne Haller, fremført av Wind) ikke har mulighet til å ta igjen Norge. Det hjelper ikke hva den greske juryen gjør (men til de spesielt interesserte, kan jeg si at de gir Norge ett poeng og Tyskland null): På det 25. forsøket går Norge endelig til topps i Eurovision Song Contest! Låtskriveren heter Rolf Løvland. Låta heter “La det swinge”. Duoen som fremfører den, heter Bobbysocks. Den åtte år gamle guttungen som euforisk og svett av lykke hopper og spretter rundtomkring i den sørøstligste av de tre leilighetene i andre etasje av Erling Skakkes gate 51A i Trondheim sentrum, heter Frode Veikko Charles Sieppi (han skulle få etternavnet Dahl tre år senere).

I den nasjonale beruselsen som oppsto denne vakre lørdagsvårkvelden i 1985, ble jeg offisielt Eurovision-frelst, og jeg visste hva jeg skulle bruke mai-månedene til resten av livet. Jeg ville neppe ha blitt fylt av den hellige ESC-ånd hadde det ikke vært for konkurranse-elementet i tv-showet, nemlig den avsluttende avstemningen. Få ting i mitt kulturkonsumerende liv har vært mer spennende og magekriblende enn å oppleve hver jurys opptelling fra 1 poeng – via 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 10 – til 12 poeng. Det største kicket av alle, er å høre frasen “Norway, twelve points” (ev. “Norvège douze points”), og 1985 var faktisk den aller første gangen den frasen ble avlevert: Først av den irske juryen, deretter fra sju andre juryer.

Det har ikke alltid vært sånn. I de 19 første utgavene av ESC (1956-1974) ble det prøvd ut åtte (!) ulike poenggivningssystemer før man i Stockholm 1975 landet på det systemet vi fremdeles har i dag, nemlig 12-poengssystemet. (Dette betyr at ABBA, som vant i Brighton 1974, ikke fikk høre noen “Sweden 12 points”.) Det har derimot vært noen variasjoner angående måten poengene fra 1 til 12 er blitt kunngjort: Fra og med Helsinki 2006 begynte jury-talspersonene ordningen med kun å lese opp 8- 10- og 12 poeng (mens landene som fikk 1-7 poeng kun vistes skriftlig på resultattavla). Fra og med Stockholm 2016 endret man ganske radikalt på presentasjonsformen med den hensikt å holde på spenningen lengst mulig (av plasshensyn går jeg ikke inn på denne formen nå), men maksimalt antall poeng per jury er fremdeles 12.

På én måte savner jeg den gamle presentasjonsformen (pre-2006), den hadde sin definitive sjarm, men jeg innrømmer at den moderne måten å presentere poengene på (post-2016) faktisk er ganske genial fordi spenningen holdes garantert vedlike helt til siste poeng blir kunngjort. Det er definitivt blitt slutt på den tiden (spesielt i perioden 2004-2015) da vinneren gjerne var klar lenge før siste jury fikk sagt sitt. Så nå er alt på plass igjen: Gode poplåter, underholdende sceneshows og en thriller av en avstemning! Finnes det noe mer spennende å ta seg til en lørdagskveld i mai? Tviler sterkt på det, gitt!

PS. 11.–15. mai presenterer jeg “Topp 5 mest spennende avstemninger”, hvor jeg lister opp de fem avstemningene jeg synes har vært mest spennende fram til 2016 (året da presentasjonsformen ble forandret slik at spenningen holder seg hele veien ut) – det vil si de mest spennende avstemningene holdt i “klassisk stil”.

[Oppdatering, 10. februar 2021: Den sistnevnte lista ble dessverre ikke realisert. Jeg jugde, rett og slett. Jeg gjør et nytt forsøk 16.–20. mai 2021.]

Denne lista ble publisert 21.–25. februar 2020 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.