Topp 5 Pink Floyd-album
Kort fortalt: Pink Floyd er/var et britisk rockeband (psykedelisk rock, progressiv rock, art rock, stadionrock, poprock m.m.) som albumdebuterte i 1967 og hvis siste album kom ut i 2014. Bandet har hatt fem medlemmer, der to er døde (Syd Barrett i 2006 og Richard Wright i 2008), og tre lever i skrivende stund fremdeles (David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters). Bandet er nr. 10 på min liste over musikkfavoritter.
Tidligere har jeg laget lista “Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner” for spor over 10 minutters lengde, og “Topp 15 Pink Floyd-låter” for spor kortere enn 10 minutter. I denne siste lista i Pink Floyd-trilogien, akter jeg å avsløre hvilke fem av de femten studioalbumene bandet har gitt ut, som er mine favoritter.
5. ATOM HEART MOTHER
Utgivelsesår: 1970; produsenter: Pink Floyd; spor: Atom heart mother · If · Summer’68 · Fat old sun · Alan’s psychedelic breakfast [Spotify]
Dette er et album som appellerer både til folk som liker lange rockesymfoniske komposisjoner (tittelsporet), folk som liker “normale” rockelåter (“If”, “Summer ‘68” og “Fat old sun”, skrevet av henholdsvis Roger Waters, Richard Wright og David Gilmour) og folk som liker musique concrete, spesielt lyden av en mann som steker egg og bacon, lager seg cornflakes, toast med marmelade, koker kaffe og tar oppvasken mens han snakker med seg selv om tidligere frokoster han har hatt (“Alan’s psychedelic breakfast”). Dette 13 minutter langet sporet, riktignok ispedd enkelte taffelmusikalske partier, er ikke akkurat min kopp te (dessuten blir jeg sulten når jeg hører på det), så det trekker helt klart ned totalinntrykket av et ellers så flott album – hvor mine to favorittspor er nærmere beskrevet i “Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner” (hvor tittelsporet innehar tredjeplassen) og “Topp 15 Pink Floyd-låter” (hvor “Summer ‘68” har kapret sjuendeplassen).
4. MEDDLE
Utgivelsesår: 1971; produsenter: Pink Floyd; spor: One of these days · A pillow of winds · Fearless · San Tropez · Seamus · Echoes [Spotify]
Episke “Echoes” er det største trekkplasteret på Meddle, en komposisjon som fyller hele side B på vinylplata, og som jeg har beskrevet nærmere i “Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner” (andreplass). Åpningssporet “One of these days” (åttendeplass på “Topp 15 Pink Floyd-låter”) er også en ytterst fascinerende og deilig sak. Det måtte ha vært litt av en sonisk opplevelse å være intetanende i 1971 og sette på denne plata på et noenlunde bra stereoanlegg, og få høre en slik åpning. Jeg tror nok også at mange intetanende i 2020 også finner den interessant.
Det som ble avgjørende for at Meddle havner høyere på denne lista enn Atom Heart Mother, er at Meddle ikke inneholder noe svakt spor. Jeg får ikke akkurat gåsehud av noen av de fire øvrige sporene, men de fungerer iallfall som gode tidtrøyter i ventetiden frem mot “Echoes”. Riktignok inneholder albumet et svakt minutt, nemlig avslutningen av “Fearless”: Ved å legge inn lyden av Liverpool-fans som synger “You’ll never walk alone”, viser Pink Floyd en sjelden mangel på dømmekraft. En nærmest motbydelig handling, som gjør at tredjeplassen på denne lista glipper.
Det ser ut som at det er opplest og vedtatt blant Pink Floyd-fansen at “Seamus” er det store feilgrepet på plata, men jeg synes denne drøyt to minutter lange blueslåta om og med bikkja Seamus (tilhørende en venn av bandet) er riktig så fornøyelig, og den bidrar til litt humor og lettbenthet (noe forsåvidt “San Tropez” også gjør til en viss grad). Artig avslutning av side A.
3. THE DIVISION BELL
Utgivelsesår: 1994; produsenter: Bob Ezrin og Pink Floyd; spor: Cluster one · What do you want from me · Poles apart · Marooned · A great day for freedom · Wearing the inside out · Take it back · Coming back to life · Keep talking · Lost for words · High hopes [Spotify]
Hadde det ikke vært for det første, nest siste og siste sporet, hadde The Division Bell vært et helstøpt praktverk. Jeg skjønner hva de vil med åpningssporet “Cluster one”, nemlig å sette en moody stemning, men den eneste stemningen jeg kommer i, er kjedsomhet. Derfor starter jeg som oftest avspillingen på spor 2. Spor 10, “Lost for words”, er direkte blek, mens jeg klarer ikke å dele begeistringen avslutningssporet “High hopes” er blitt møtt med fra mange Pink Floyd-fans. Med sin feilslåtte pompøsitet, treffer den ingen nerve hos meg. (Teksten er riktignok ganske god, så jeg skulle virkelig ønske jeg likte melodien bedre.) Med andre ord: 66 minutter kunne vært kortet ned til 46 minutter, og vi hadde fått et kruttsterkt album uten svake punkt.
Derimot: Spor 2-9 er en perlerad av åtte delikate, melankolske, fredfulle og stemningsfulle låter rike på detaljer (førsteklasses produksjon). “Marooned” (femteplass) og “Keep talking” (førsteplass) har jeg allerede skrevet nokså grundig om på “Topp 15 Pink Floyd-låter”, men også “What do you want from me” og “Wearing the inside out” vil jeg fremheve. Førstnevnte med fremragende dialog mellom David Gilmour og et damekor (et altfor kort spor), sistnevnte med ytterst behagelig saksofonspill (Dick Perry) og smårufsete og fin vokal av Richard Wright, som også har komponert låta sammen med tekstforfatter Anthony Moore. Ellers preges albumet av framifrå gitarspil av Gilmour.
På “Coming back to life”, som har en nydelig og sår intro, er det gitarspillet som berger låta fra havari mot slutten (forårsaket av en tacky rytmesekvens som kommer inn ved 2:34), mens på “Take it back” kan det være lett å tenke U2-ripoff når man hører det innledende gitarriffet (“I still haven’t found what I’m looking for”, anyone?), men det er samtidig lett å vifte en slik tanke bort fordi låtas energi er noe albumet trenger på spor 7.
David Gilmours daværende samboer (nå: ektefelle), Polly Samson, står bak en betydelig del av tekstene på albumet. Mye av tematikken dreier seg om splittelse (forhold som tar slutt, venner som går forskjellige veier m.m.) og om manglende kommunikasjon.
The Division Bell ser ut til å bli Pink Floyds siste “ordentlige” album (The Endless River fra 2014 består jo i stor grad av instrumentalt overskuddmateriale fra The Division Bell), og det er et album jeg jevnt og trutt tar fram, spesielt når jeg skal slappe av.
2. WISH YOU WERE HERE
Utgivelsesår: 1975; produsenter: Pink Floyd; spor: Shine on you crazy diamond (parts 1-5) · Welcome to the machine · Have a cigar · Wish you were here · Shine on you crazy diamond (parts 6-9) [Spotify]
På mine to foregående lister, har jeg allerede beskrevet 31 av albumets 44 minutter. Opuset “Shine on you crazy diamond” (26 min), som i sine to hovedbolker danner en tjukk ramme rundt albumet, innehar førsteplassen på “Topp 5 Pink Floyd-komposisjoner”, mens tittelsporet er min fjerdefavoritt på “Topp 15 Pink Floyd-låter”.
De øvrige 13 minuttene består av to Roger Waters-komponerte låter: “Welcome to the machine” og “Have a cigar” – sunget av henholdsvis David Gilmour og Roy Harper (!). Begge tar et oppgjør med musikkindustrien og ligger melodisk sett et stykke unna de øvrige sporene på albumet, men førstnevnte låt inneholder en del flotte maskinelle og elektroniske lydeffekter, mens sistnevnte har kule gitar- og bassriffer i introen. “Have a cigar” er forøvrig eneste spor som har en “hard start”, de andre har enten fade-in eller en glidende overgang fra forrige spor.
For som så mange andre progrock-band, er også Pink Floyd dyktige på dette med overganger mellom låter. Særlig imponert er jeg over den meget elegante overgangen mellom “Have a cigar” og “Wish you were here”. Den hadde vært en naturlig vinnerkandidat dersom jeg hadde laget en liste over mine musikalske favoritt-overganger mellom to musikalske spor. (Jeg skal ikke utelukke at jeg kommer med en slik liste, og i så fall vil Pink Floyd få flere plasser på den. (Det vil nok være best å ha minst 15 elementer i en slik liste for å slippe til andre artister enn Pink Floyd.))
1. THE DARK SIDE OF THE MOON
Utgivelsesår: 1973; produsenter: Pink Floyd; spor: Speak to me · Breathe · On the run · Time · The great gig in the sky · Money · Us and them · Any colour you like · Brain damage · Eclipse [Spotify]
Dette er et meget godt, meget jevnt og meget variert konseptalbum om livet og dets destruktive krefter. Blant dem finner vi konformitet (“Breathe”); travelhet, uro og angst (“On the run”); penger og grådighet (“Money”), konflikt og krig (“Us and them”), mentale sykdommer og sperrer (“Brain damage” og “Eclipse”), dødssorg og dødsangst (“The great gig in the sky”) og den mest destruktive av alle krefter: tiden (“Time”). Alle spor er sydd sammen til en flytende enhet, med albumets eneste lydløse sekund plassert mellom siste låt på side A (“The great gig in the sky”) og første låt på side B (“Money”).
Sporene er dessuten krydret med monologer fremført av “folk på gata”. En håndfull intervjuobjekter fikk utlevert en håndfull kort med spørsmål om livet og døden, og vi får høre en håndfull av svarene de ga. Disse små monologene representerer albumets x-faktor, det lille ekstra eller prikken over i-en, om man vil.
Gerry O’Driscoll, en ire som jobbet som dørvakt på Abbey Road-studioet (hvor albumet ble spilt inn), er bidragsyteren hvis monologer kanskje er de mest berømte på albumet. Det er nemlig han som ytrer “And I am not frightened of dying. Any time will do, I don't mind. Why should I be frightened of dying? There's no reason for it – you've got to go sometime” (fra “The great gig in the sky”) og avslutningsfrasen “There is no dark side in the moon, really. Matter of fact, it's all dark” (fra “Eclipse”).
The Dark Side of the Moon er både ett av verdens mest kritikerroste album og ett av verdens mest solgte. Det nærmer seg 1000 uker på den amerikanske albumlista Billboard 200, og har passert 500 uker på den britiske albumlista, Top 100. Utrolig nok: Selv om Pink Floyd har hatt seks nr. 1-album i hjemlandet Storbritannia, er ikke The Dark Side of the Moon blant disse. Til tross for at albumet har vært inne på sistnevnte liste i tilsammen over ti år, har den kun peaket på 2. plass!
Albumet mangler det episk-lange (sidelange) sporet som er karakteristisk for fire av Pink Floyds 70-talls-album (Atom Heart Mother, Meddle, Wish You Were Here og Animals), men for meg er ikke det noe savn. The Dark Side of the Moon er en oppvisning i musikalsk genialitet – med de mest tankevekkende tekstene Roger Waters har skrevet. Men mitt favorittspor er likevel blant de fire uten Waters-tekst, nemlig “The great gig in the sky” – innehaver av andreplassen på min liste “Topp 15 Pink Floyd-låter”. Der kan du lese mer om låtas brutale skjønnhet.
Denne lista ble publisert 18.–22. oktober 2020 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.
…og for ordens skyld, slik rangerer jeg de ti øvrige studioalbumene til Pink Floyd:
6. The Wall, 1979
7. A Saucerful of Secrets, 1968
8. A Momentary Lapse of Reason, 1987
9. Animals, 1977
10. Obscured by Clouds, 1972
11. The Piper at the Gates of Dawn, 1967
12. The Final Cut, 1983
13. The Endless River, 2014
14. Ummagumma, 1969*
15. More, 1968
*) Ummagumma er et dobbeltalbum hvor den ene “skiva” er nytt materiale innspilt i studio, mens den andre er live-fremføringer av allerede utgitte låter. Albumets rangering ovenfor, er kun basert på studiodelen. Den hadde kanskje klatret én plass eller to dersom jeg også hadde medregnet livedelen.