Regi: Aki Kaurismäki; originaltittel: Toivon tuolla puolen; sett: Sør-Varanger filmklubb, 18. september 2017
Denne finske filmen har to hovedpersoner. For det første: Waldemar Wikström, en t-skjorteselger med varierende business-skills. Han gjennomgår en skilsmisse med kona, men så vinner han et større beløp i poker. Gevinsten bruker han til å åpne en restaurant. For det andre: Khaled, en syrisk flyktning som kommer seg til Helsinki skjult som blindpassasjer en lastebåt. Han oppsøker politiet og søker asyl i Finland. Mens han venter på søknadssvaret, møter han opp i Waldemars restaurant og søker jobb. Noe han får. Så kommer svaret fra den finske utlendingsmyndigheten.
Selvsagt venter flere komplikasjoner og plots under filmens gang, men det ovenfor er iallfall utgangspunktet for en melankolsk og lavmælt komedie i beste Aki Kaurismäki-stil. Persongalleriet er snodig, og både morsomme og tragiske episoder oppstår uten at det glir over til hysteri. For her tegnes et nokså stereotypisk bilde av finner: Triste som faen og aldri smilende - noe som kanskje er en svakhet med filmen, for jeg vet jo at det ikke er helt sant. En finne er i full stand til å trekke på smilebåndene. En mer tydelig svakhet ved filmen, er at Aki Kaurismäkis politiske budskap av og til skinner for tydelig gjennom. Men uansett: Jeg synes denne filmen er absolutt severdig på grunn av skuespillerne og den varmen de formidler til tross for at de sjelden smiler – og på grunn av alle de gangene jeg humrer og ler selv om jeg vet at jeg egentlig ikke burde gjøre det.
Regi: Makoto Shinkai; originaltittel: Kimi no Na wa; sett: Sør-Varanger filmklubb, 2. oktober 2017
Landsbyjenta Mitsuha og Tokyo-gutten Taki, som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, oppdager at de annenhver dag våkner i hverandres kropper. Mens de gjør dette, steller de i stand mye tull for hverandre som de må ordne opp i dagen etter. Mange morsomheter oppstår, men de hjelper hverandre også: Mitsuha hjelper Taki med å få draget på en jente han er tiltrukket av, mens Taki hjelper Mitsuah med å bli populær på skolen. Gradvis går det opp for dem at de er forelsket i hverandre, og hva gjør de? Jo, selvsagt prøver de å oppsøke hverandre. Men så kommer det inn noen kompliserende faktorer: For det første: Når de våkner og er tilbake i sine egne kropper, føles det ut som at gårsdagen er en drøm, og som vi alle vet: Det er vanskelig å huske drømmene, detaljer faller bort. De klarer simpelthen verken å huske hva den andre heter og hvor den bor. Og for det andre: De lever i to forskjellige år: Mitsuha i 2013, Taki i 2016! For det tredje: Taki finner ut at Mitsuha og alle de andre innbyggerne i landsbyen hennes blir drept etter et kometnedslag i 2013. Kan Taki forhindre at dette skjer? Og i så fall: Kan Mitsuha og Taki noensinne møtes i samme tidslinje - og hvordan?
Forvirret? Ja, det ble jeg også. Men heldigvist er tempoet i denne anime-filmen såpass lavt at man får tid til å tenke litt underveis: Teorier om timeloops og multiverser farer gjennom hodet mitt under filmens gang, og heldigvis er slutten av "Your name" både åpen og forløsende på samme tid. Selv om den utstrakte bruken av japansk popmusikk virker forstyrrende på stemningen (og som alene er skyld i at denne filmen ikke kommer inn blant de 10 beste på lista mi), synes jeg "Your name" totalt sett er en fascinerende film som fikk meg til å gruble og tenke langt ut i de sene nattetimer. Det ble dårlig med søvn natt til tirsdag 3. oktober fordi jeg måtte lese meg gjennom en solid dose fan-teorier på internett. Men dette er heldigvis ikke en David Lynch-produksjon, så puslespillbrikkene vil passe sammen til slutt. Det er en rød tråd i filmen – i dobbel forstand. Og i tillegg til det ytre plottet som jeg i enkelthet beskrev ovenfor, så handler "Your name" også om store ting som kjærlighet, skjebne, religion, determinisme og fri vilje. Så her er det nok stoff å henge hjernen i.
Regi: Jemaine Clement og Taika Waititi; sett: Sør-Varanger filmklubb, 2. oktober 2017
Dette er den eldste filmen på denne topp 15-lista. Den hadde verdenspremière på Sundance Film Festival allerede i januar 2014 – og norgespremière tolv måneder senere. Men først i mars 2017 fikk den frodespremière da den ble satt opp av Sør-Varanger filmklubb. Jeg hadde ikke sett filmen i noen medier whatsoever tidligere (og heller aldri hørt om den), så derfor er den kvalifisert til inklusjon på min personlige årsoppsummering av kinofilmåret 2017. Anyway...
Denne newzealandske liksom-dokumentaren var en hyggelig og morsom overraskelse. Her blir vi kjent med 862 år gamle Vladislav, 379 år gamle Viago og ungfolen Deacon på 183 år – og deres bestrebelser og utfordringer til hverdags og fest i Wellington. De er nemlig vampyrer som er udødelige (så lenge de ikke blir eksponert for sollys – og så lenge de får jevnlig tilførsel av fersk blod) og som i utseende ikke ser særlig eldre ut enn 30 – og disse deler en leilighet sammen hvor de selvsagt lever om natta og sover om dagen. Nå har jeg glemt å nevne Petyr, som faktisk er nærmere 8000 år gammel (men ser ikke eldre ut enn 800). Men han er veldig innadvent og holder seg stort sett for seg selv. Han gidder iallfall ikke å bli med de andre gutta ut på Wellingtons natteliv for å jakte på damer og blod. Bortsett fra alder, blodtørstighet, at de ikke kan spise vanlig mat, at de ikke tåler sollys, at de ikke kan se sitt speilbilde mm., så har de samme følelsesregister som vanlige mennesker, noe som formidles godt gjennom solide skuespillere. Dette og den effektive bruken av håndholdt kamera gjør filmen troverdig. Og avstanden mellom morsomme episoder og replikker er korte. Dette var en bisarr og fornøyelig opplevelse.
Regi: Rupert Sanders; sett: Trondheim kino (Nova sal 3), 13. april 2017
Hva skjer når man opererer inn en menneskehjerne i en robotkropp? Dette er det teknologiske og medisinske aspektet ved “Ghost in the shell” – noe som også utløser en del etiske og filosofiske spørsmål, som f.eks. “Hva er selvet?” og “Er det virkelig det indre som teller?”. I tillegg kan man spørre seg hva man skal kalle inngrepet: Hjernetransplantasjon eller kroppstransplantasjon? Filmens handling skjer i en tid da det også er mulig å tilføre og slette minner fra den menneskelige hjernen. Det er også meningen at Mira Killians hjerne er slettet for gamle minner før det opereres inn i en robotkropp, og hun blir innprentet at hun nesten skal ha druknet i en båtulykke og at kun hjernen ble inntakt, men etterhvert får hun mistanker om at den fortiden hun er programmert med, ikke stemmer med virkeligheten, og hun begynner å finne ut av hva som egentlig skjedde og hvem hun egentlig er. Men man må selvsagt ikke ett øyeblikk tro at hun får nøste opp i sin fortid uhindret. Her er det mange som forsøker å stikke kjepper i hjulene for henne, bl.a. lederen for firmaet som har laget den nye kroppen hennes. Men hun har også flere hjelpere på sin side, noen av dem fra uventet hold.
Selv om jeg noen ganger ramler av lasset fordi det går litt fort i svingene, så kommer jeg til slutt om bord igjen – tidsnok til fullt ut å forstå klimakset mot slutten. Jeg synes filmen er spennende og ikke minst severdig. Det sistnevnte mener jeg helt bokstavelig, da filmen er lekker å se på i sin praktfulle scenografi, produksjonsdesign og visuelle effekter. Dette er virkelig godteri for øynene. Og ørene: Originalmusikken til Clint Mansell (“Requiem for a Dream, 2000) er også god. Det er kanskje litt for mange slåssescener etter min filmsmak, noe som kan forklares med at Mira jobber med anti-terror-virksomhet for myndighetene. Scarlett Johansson gjør en flott figur som Mira, mens jeg sliter litt med å leve meg inn i de andre rollene. Blant annet har Juliette Binoche gjort mange bedre rolletolkninger enn denne. Dessuten ser filmens badguys dessverre ikke så badguys ut som de burde. Jeg blir verken skremt eller alvorlig nok bekymret. Filmen er forøvrig en remake av en japansk anime fra 1995 – som på sin side er en filmatisering av en manga fra 1989. Jeg har ikke sett originalen.
Regi: Ruben Östlund; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 9. oktober 2017
Artig, men kleint, flaut, pinlig og ukomfortabelt. Med andre ord: Pute-kino fra de øvre hyller. Gjennom en rekke morsomme og ubehagelige scener får den skandinaviske væremåten gjennomgå: Kaldhet, egosentrisme og dobbeltmoral. Vi liker å leve våre overfladiske liv, sjenker gjerne noen tanker og kroner til folk i innland og utland som lider nød, men vil helst ikke bli direkte konfrontert med personer som har det vanskelig. I denne filmen er det nok av slike konfrontasjoner – og mange av dem får meg til å le og vri meg i vemmelse.
Filmens hovedperson er danske Christian (spilt av Claes Berg) som jobber som kunstnerisk leder på det kongelige kunstmuséet i Stockholm. Han lever et materielt upåklagelig liv og liker å se seg selv som en del av kunsteliten i Skandinavia. Han beskriver seg selv som liberal og åpen, men fordommene hans kommer etterhvert til syne gjennom diverse utfordringer han støter på. Hans hovedkunstprosjekt "The Square", som er en hvitmalt kvadrat tegnet på brosteinene utenfor muséet og hvor idéen er at den er en sone for omtanke og omsorg, setter i gang uante reaksjoner. Og i privatlivet får han også trøbbel underveis. Filmens høydepunkt er en finere-middag-i-en-ballsal-scene (se bildet) hvor gjestene blir presentert for performance-kunst som tøyer en viss gummistrikk til skremmende lengder.
Filmen vant forøvrig Gullpalmen 2017 og ble Oscar-nominert i kategorien "Best foreign language film".
Regi: Taylor Sheridan; sett: Trondheim kino (Nova sal 10), 22. desember 2017
Taylor Sheridan skrev manus for "Sicario" (2015) og "Hell or High Water" (2016), sistnevnte fikk han Oscar-nominasjon for. Han har også skrevet manus til "Wind River" (2017), men for aller første gang har han ansvaret for regien. Og jeg vil vel karakterisere regi-debuten som svært lovende. Her tror jeg vi kinogjengere har mye bra i vente. "Wind River" er iallfall dvelende, spennende, uhyggelig og fortellerteknisk finurlig. I tillegg har han gjort en solid jobb med skuespillerne. Til og med Elizabeth Olsen, som jeg fordomsfullt trodde bare var hentet inn til filmproduksjon bare på grunn av hennes billedskjønnhet, gjør en troverdig rolletolkning.
Filmens handling er lagt til Wind River indianerreservat i Wyoming, og filmens fokus blir understreket i begynnelsen av rulleteksten: Der blir det påstått at amerikanske myndigheter fører statistikk over alle savnede i landet – med unntak av den kvinnelige delen av den amerikanske urbefolkningen. Den statsansatte jegeren Cory (spilt av Jeremy Renner) kommer over et lik i villmarka mens han jakter på villdyr, og det blir fort klart at det ikke er noen villdyr som har vært på ferde. Liket er voldtatt og forfrossent og tilhørte ei 18 år gammel urbefolkningsjente ved navn Natalie. Den ferske FBI-etterforskeren Jane (Elizabeth Olsen) blir utsendt til det svinkalde åstedet og etterforskningen kan begynne. At Cory selv, tre år tidligere, mistet sin datter under samme omstendigheter, gjør drivkraften hans for å finne synderen – og straffe ham – uhyggelig sterk. Dette er mektige saker, men likevel nokså stillferdig slik at man rekker å bli godt kjent med karakterene. På godt og vondt, mest vondt.
Regi: Iram Haq; sett: Trondheim kino (Nova sal 10), 25. desember 2017
Mirza har innvandret fra Pakistan til Norge og stiftet familie her. Han har fått to døtre og én sønn. Det er den eldste datteren, Nisha på 16 år (flott spilt av Maria Mozhda), denne filmen hovedsaklig handler om. Mirza og Nisha har et godt far-datter-forhold helt inntil han tar datteren på fersken inne på soverommet hennes, med en kjæreste hun har smuglet inn gjennom soveromsvinduet i nattens mulm. At han er etnisk norsk gjør ikke saken bedre. 16 år gammelt vennskap mellom far og datter blir rasert i løpet av brøkdelen av ett minutt; og for å bevare hans og familiens ære, ender det etterhvert opp med at han (i samarbeid med sønnen i blokkleiligheten) tvangssender Nisha til Pakistan hvor noen slektninger skal prøve å få skikk på henne.
Filmen handler om rollekonflikter, æreskultur og sosial kontroll. Den har en del sterke og hjerteskjærende scener som er vonde å se på. Hovedfokuset er hos Nisha og alt hun må gjennomgå både i Norge og Pakistan. Kanskje det aller vondeste å se på, er at hun også blir totalt avvist – og stemplet som hore og familiens skam – av hennes egen mor, som man kanskje hadde håpet kunne vise Nisha litt forståelse. Snarere tvert imot: "Jeg skulle ønske du var dødfødt" kan moren berette overfor Nisha. Den slår hardt.
Det beste med denne filmen er at regissør Iram Haq (som selv ble tvangsendt til Pakistan i sin ungdom) ikke maler med svart-hvit pensel: Hun lykkes godt med å fremstille også Nishas foreldre som ofre i dette. Også de er fanget i et nett av forventninger og kulturell krysspress. Moren blir riktignok fremstilt som heks i de få scenene hun er involvert i, men man får raskt sympati for faren, Mirza, som skuespiller Adil Hussain bekler på en imponerende måte. Han er en tydelig plaget mann, men også tydelig glad i datteren sin selv om han gjør det han føler han må gjøre. Denne filmen er uhyre interessant, velspilt og gripende fra start til slutt.
Regi: Ceyda Torun; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 13. november 2017
Denne dokumentarfilmen handler om eierløse katter i Istanbuls gater og om hvordan disse gir livsmening til mennesker som bor der. Her lever katter og mennesker i fredelig sameksistens og er avhengig av hverandre. Menneskene gir dem mat, og til gjengjeld bidrar kattene som samtalepartnere (eller rettere: gode lyttere). Dokumentaren er nydelig filmet, og kattene ser ikke ut til å legge merke til kameraene som følger dem langs gatene, fortauene, bryggene, inn i bygninger og til og med på hemmelige skjulesteder.
Menneskene vi møter forteller om hva kattene betyr for dem. Én sier de er terapi og skaper lykke i livet; en annen sier at de med sin karakterstyrke er forbilder, mens en tredje kommer med den kanskje aller beste av alle replikker i filmen: "Når en katt ser opp på deg og mjauer, så er det livet selv som smiler til deg. Da er livet verdt å leve" (fritt fra hukommelsen). Ja, dette var en aldri så liten lykkepille av en film. Anbefales til alle som er glade i katter og livet.
Regi: Johannes Nyholm; originalitittel: Jättan; sett: Trondheim kino (Nova sal 11), 11. april 2017
Richard (30 år) er kortvokst, autistisk og har et deformert ansikt. Da han ble født, utviklet moren en psykose og han ble tatt fra henne. Siden har han (og hun) bodd i diverse institusjoner. Richard lengter etter å treffe moren sin igjen, men han har også en annen lidenskap i livet: Kulespillet petanque (en type boule), hvor han spiller på et høyt nivå. Faktisk dreier store deler av filmen seg om forberedelsen til – og gjennomføringen av – nordisk mesterskap i petanque i København. I tillegg handler den om de vanskelige sidene av livet hans, mobbing inkludert. Men i forhold til “Elefantmannen” (David Lynch, 1980), som det nesten er uunngåelig å sammenligne denne filmen med, så er mobbetematikken tonet kraftig ned, noe jeg er glad for, fordi det hadde vært litt klisjé.
Men hvor kommer “Kjempen” inn i bildet? Jo, Richard drømmer ofte at han er en kjempe, og vi får ta del i mange av hans drømmesekvenser, som er fascinerende å se på. “Kjempen” har en slags Skybert-funksjon, en usynlig venn. Richard har også en synlig venn, nemlig hans petanque-partner Roland, og regissøren lykkes i stor grad å formidle det varme forholdet de to i mellom. Filmen i sin helhet er trist og god, den er i stor grad uforutsigbar og har godt skuespill og noen fargerike og merkelige scener.
PS. Denne filmen fikk jeg gleden av å se helt alene i kinosalen!
Regi: Harald Zwart; sett: Trondheim kino (Nova sal 1), 27. desember 2017
Man kan jo selvsagt debattere hvorvidt alle detaljer i "Den 12. mann" stemmer (f.eks. om Jan Baallsrud i det hele tatt ble jaktet på av tyskerne), men sannheten er iallfall at Harald Zwart har laget en sterk og solid film om Jan Baalsruds flukt fra Troms til Sverige våren 1943 – forøvrig Zwarts første solide film siden "One Night at McCool's" i 2001. Filmen er heseblesende og spennende, og noen ganger gjør det direkte vondt å se på. Under en viss koldbrann-scene måtte jeg bare senke blikket og stirre på stolsetet foran meg. Også en avhørsscene fra et sykehus i Tromsø er vemmelige saker, men jeg antar det er nødvendig for å videreformidle den smerten Jan Baalsrud og hans samarbeidspartnere måtte gjennom.
Den ytre handlingen: Tolv soldater blir sendt fra treningsleir i Skottland på sabotasjeoppdrag til Troms. De blir lurt inn i en felle (satt av en nazivennlig nordmann) og tatt på fersken. 11 av 12 blir tatt, torturert og henrettet. Jan Baalsrud klarer å slippe unna. Ettersom han dreper en tysk soldat på sin flukt, så blir det ekstra viktig og presisjefylt for Sturmbannführer Kurt Stage å fange han. Allerede i filmens begynnelse blir det klart at han har kommet trygt tilbake til Skottland igjen, men det er nok av spenning igjen i piknikkurven. Flukten fra Troms-kysten til svenskegrensa er meget bra skildret, noe formidable rolleprestasjoner (inkludert spillefilm-debutanten Thomas Gullestad) skal ha takken for.
Regi: Barry Jenkins; sett: Trondheim kino (Nova sal 7), 9. april 2017
Årets hovedvinner i Academy Awards 2017 (beste film; beste manus) er en enkel og stillferdig fortelling (i hovedsak lagt til Miami) om en gutt (Chiron) som blir mobbet på skolen og som på hjemmebane har med en narkotikamisbrukende (og ikke spesielt kjærlig) mor å gjøre. Filmen er delt i tre: Del 1 (“Little”) handler om Chiron som liten gutt (se bildet), del 2 (“Chiron”) handler om tenåringen Chiron, mens i del 3 (“Black”) har Chiron blitt en fullvoksen mann (25-30 år), men fremdeles sårbar på mange måter. Fortellingen blir fortalt på en effektiv måte: Mye av det som fortelles blir ikke filmet og dermed overlatt til seeren å finne ut av. Og det er en trist og til dels gripende historie som blir troverdig formidlet på lerretet av dyktige skuespillere. Filmen har også noen varme scener, og det siste kvartéret av filmen er rett og slett vakkert. Det kom en liten tåre etter sluttscenen, jeg må innrømme det.
Regi: Kenneth Lonergan; sett: Trondheim kino (Nova sal 6), 12. april 2017
Vi møter Lee Chandler, en herjet og ulykkelig mann, på et tidspunkt når livet hans skal bli enda verre: Hans bror dør av hjertesvikt. I testamentet gjør broren det klart at han ønsker Lee som verge for hans 16 år gamle sønn, men Lee har overhodet ikke lyst til å flytte til Manchester-by-the-Sea, Massachusetts og overta oppdragelsen av nevøen (Patrick), men ettersom Lee anser alternativet som verre (nemlig at Patrick flytter til den fraskilte, nevrotiske og alkohol-misbrukende moren), så går han med på sin nye tilværelse som foresatt.
Har vi ikke hørt dette plottet før? Baner det ikke vei for morsomme og rørende situasjoner? Denne gangen ei. Regissør og manusforfatter Kenneth Lonergan har valgt en langt mer kompleks og realistisk tilnærming på dette scenariet. Det er langt mellom de morsomme og desto tettere mellom de triste situasjonene. Kontrastene er grelle mellom denne tristessen og den lyse, idylliske småbyen handlingen foregår i. Underveis får vi generøse mengder tilbakeblikk som forklarer hvorfor Lee er ulykkelig i utgangspunktet, og det viser seg at det ikke er småtterier denne mannen har vært i gjennom. Casey Affleck gjør fantastisk jobb i rollen som Lee, en prestasjon han vant en meget velfortjent Oscar for.
Regi: Theodore Melfi; sett: Trondheim kino (Nova sal 10), 15. april 2017
Selv om “Hidden Figures” handler om raseproblematikken i USA i begynnelsen av 1960-tallet, så blir størstedelen av fokuset lagt til det positive som de tre kvinnene Katherine Gobel, Dorothy Vaughan og Mary Jackson opplever og oppnår i sitt yrkesliv som matematikere på Langley Research Center (tilknyttet NASA). Disse tre er/var virkelige personer som var viktige og avgjørende brikker i romkappløpet på 1960-tallet. Deres avgjørende innsats for å sende amerikanske astronauter trygt til verdensrommet og tilbake til jorden igjen, har både i datid og nåtid gått nokså upåaktet hen – de har i stor grad vært “hidden figures” når historiebøkene har blitt skrevet.
Det er selvfølgelig trist å registrere de ekstra hindringene og utfordringene de møtte i jobben sin i form av rasistiske holdninger, men filmens store styrke er skuespillerensemblet, og da spesielt de tre kvinnene Henson/Spencer/Monáe som spiller Gobel/Vaughan/Jackson på en hjertevarm og verdig måte. Kevin Costner skal også ha ros for sin strålende rolle som Al Harrison, lederen av Langley Research Center. Dette er i hele tatt en lykkepille av en film til tross for det alvorlige bakteppet. Jeg blir iallfall veldig glad i disse tre fantastiske kvinnemenneskene og får lyst til å gi de en skikkelig bamseklem. For en herlig gjeng, og for en herlig film!
Regi: Amanda Kernell; sett: Trondheim kino (Nova sal 9), 12. april 2017
Ja, dette er en knyttneve av en film! En meget gripende fortelling om Elle-Marja som i hele sitt liv har tatt avstand fra (ja, nærmest fornektet) sitt sørsamiske opphav. Som tenåring forsvensket hun navnet sitt til Christina. I begynnelsen av filmen møter vi henne som eldre dame på vei til søsteren Njennas begravelse – noe hun gjør motvillig (presset av sin sønn). Etterhvert spoler vi tilbake til 1930-tallet og møter Elle-Marja som tenåring i svensk Lappland, hvor hun driver reindrift sammen med sin familie og går på internatskole sammen med sin lillesøster. På denne tiden holdt nemlig også svenske myndigheter på med tvangsassimilering av samer (eller rettere: tvangssegregering, fordi det gjaldt å holde samene der de var og helst unngå å la de komme inn i byene og blande seg med de ekte svenskene). Resten av filmen handler om hvordan fornektingen (og skamfølelsen) av hennes samiske identitet begynner – og hvordan hun kutter alle bånd med sin mor og lillesøster.
Ved bare å lese det jeg har skrevet ovenfor, er det kanskje lett å dømme Elle-Marja/Christina som en feiging uten ryggrad, som altfor lett lot seg knekke av de sterke rasistiske holdningene mot samene i førkrigstiden. Men regissør Amanda Kernell lykkes i stor grad med å gi en nyansert og troverdig forklaring på dette – og det med stor hjelp av en gnistrende hovedrolleinnehaver. For jeg kommer nemlig til å huske “Sameblod” best for to kolossalt sterke rolletolkninger, og da i særdeleshet Lene Cecilia Sparrok (fra Namsskogan i Nord-Trøndelag, og som holder på med reindrift også i sitt virkelige liv – og som snakker både norsk, sørsamisk og svensk) som spiller tenåringen Elle-Marja/Christina – men også Maj-Doris Rimpi som spiller en Elle-Marja/Christina som angrende 80-90-åring.
Den lille svakheten med denne filmen, er at den er altfor kort. Noen steder føler jeg at det er noen puslespillbrikker som mangler, brikker som forklarer i enda større grad hvorfor Elle-Marja til slutt ser på seg selv, sin egen familie og sitt eget folk med vemmelse. Sympatien med hovedpersonen kunne med andre ord vært enda større - og knyttneven kunne slått enda hardere dersom filmen hadde hatt enda flere forklarende og underbyggende scener. Men, du verden, nå høres jeg utakknemlig ut. Det er jeg ikke. Dette var alt i alt en meget sterk filmopplevelse som beveget meg stort. Takk, Lene Cecilia! Takk, Amanda!
Regi: Dennis Villeneuve; sett (2D-versjonen): Trondheim kino (Nova sal 1), 5. oktober 2017 og (3D-versjonen) Aurora kino, Kirkenes, 12. oktober 2017.
2017s beste kinofilm er oppfølgeren til Ridley Scotts klassiker "Blade Runner" (1982) - som igjen var basert på Philip K. Dicks roman "Do Androids Dream of Electric Sheep?" (1968). Handlingen er nå flyttet fra 2019 til 2049, mens hovedfokuset er flyttet fra agent Rick Deckard (Harrison Ford) til replikant KD6-3.7 - også kalt "K" (spilt av Ryan Gosling). En replikant er en androide med overlegen fysikk i forhold til mennesker, og "K" er ansatt som en "blade runner" for Los Angeles-politiet, dvs. han har som oppdrag å jakte på eldre og pensjonerte replikantmodeller for å ta dem av dage (fordi myndighetene ser på dem som opprørere). I jakten på utgåtte replikantmodeller, kommer han over et kvinnelig replikant-lik som etter næmere undersøkelser viser seg å ha vært gravid og født et barn. At androider har reproduktive evner er selvsagt en sensasjonell oppdagelse og kan få ytterst ubehagelige konsekvenser for menneskeheten. Så "K" får dermed et spesialoppdrag fra LAPD: Finn barnet og drep det.
Dette er utgangspunktet og det overordnede plottet, men akkurat som i Ridley Scotts "Blade Runner" (1982), handler Dennis Villeneuves oppfølger om de store filosofiske spørsmålene. Hva er et liv? Hva er sjel? Hva er bevissthet? Hva er ekte? Hva er falskt? Det er mye å tenke over her, og i tillegg er det mange visuelle inntrykk å fordøye. For i likhet med – og kanskje i enda større grad enn – 1982-filmen, er scenografien dypt imponerende. Det er en fantastisk fin flim å se på - både i 2D- og 3D-utgaven. Så når det gjelder produksjonsdesign, er oppfølgeren enda bedre enn originalen. Når det gjelder plott, manus, regi og skuespillerprestasjoner er den på høyde med originalen (med mulig unntak av Jared Letos skurkefigur som blir litt for klisjé). Det eneste aspektet hvor 2017-filmen ikke kommer opp mot 1982-nivå er filmmusikken. Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch gjør så godt de kan og lykkes bra med mektige og virkningsfulle lydbilder, men de kommer ikke opp mot den uhyre stemningsfulle, melodiske og fortryllende original-scoren av Vangelis.
Joda, jeg var av dem som i utgangspunktet var skeptisk til idéen om en oppfølger til Ridley Scotts mesterverk fra 1982. Jeg hadde tilnærmet null tro på at Dennis Villeneuve ville matche den, men all tvil ble gjort effektivt til skamme. Dette er absolutt en verdig oppfølger som klarer både å underholde meg, forundre meg og stimulere meg intellektuelt. En uslåelig kombo. En mektig filmopplevelse. Jeg er overbevist om at "Blade Runner" (1982) og "Blade Runner 2049" (2017) vil bli likestilte som klassikere i uoverskuelig framtid.
Denne lista ble opprinnelig publisert på min gamle hjemmeside 1.-15. januar 2018; deretter republisert uten forandringer 11.-25. februar 2019.
De 14 andre filmene jeg så på kino i 2017 var – i alfabetisk rekkefølge:
Dagen i morgen (L’avenir)
David Lynch: The Art Life
Dunkirk
Get Out
Gråtass redder gården
Heart of a Dog
Hoggeren
It Comes at Night
Kammerpiken (Ah-ga-ssi)
La La Land
Life
Min arabiske vår (Inhebek Hedi)
Perfekte fremmede (Perfetti sconosciuti)
The Rules for Everything