Topp 15 britiske låter i Eurovision Song Contest

Selv om storbritene og British Broadcasting Union (BBC) har deltatt med kun to gode låter siden 2009 (de låtene nevner jeg blant de ti på bonuslista “Honourable Mentions” nederst i dette webdokumentet), er de fortsatt å regne som en gigant i Eurosong-historien. 65 deltakelser har ført til 24 topp 3-plasseringer – derav 5 førsteplasser, 16 (!) andreplasser og 3 tredjeplasser.

Joda, sammen med Irland og Malta, har kanskje Storbritannia hatt en fordel alle de 29 gangene deltakerlandene bare fikk lov å synge på sine offisielle nasjonale språk (nærmere bestemt 1966-1972 og 1977-1998), men det er ikke å stikke under en sofa at det oser kvalitet av de aller fleste britiske bidrag – iallfall til og med 2009 – ikke bare språkmessig, men primært komposisjonsmessig. Britene kan pop. De har kompetente låtskrivere.

Dette betyr at samtlige låter som har havnet på lista nedenfor, står til minst terningkast fem i mine øreganger, sneglehus og hjerne.

Vurderingsgrunnlag: Låtenes innspilte versjoner.
Verken sceneprestasjon (sang, attityde og koreografi), utseende, kostyme og scenografi er med i vurderingen. Her er det låtas kvalitet som står i fokus: komposisjon, arrangement, produksjon og eventuelt tekst (hvis den er forståelig).

Storbritannia i Eurovision Song Contest:
Debut: Frankfurt 1957 (“All”); beste plassering: 1. plass i Wien 1967 (“Puppet on a string”), Madrid 1969 (“Boom bang-a-bang”), Haag 1976 (“Save your kisses for me”), Dublin 1981 (“Making your mind up”) og Dublin 1997 (“Love shine a light”); topp 10-plasseringer: 42 av 65 forsøk (64,6 %); videre fra semifinalen: alltid kvalifisert til finalen som én av “Big Five”; første toppscore/tolver: Cannes 1959 (fra Sveits for “Sing little birdie”); siste tolver (fra fagjury): Torino 2022 (fra Tsjekkia for “Space man”); språk: engelsk (alle låter); artistkonstellasjoner: 42 x solo (derav 22 kvinner og 20 menn), 7 x duo (5 blandet og 2 mannlige) og 16 grupper (derav 10 blandet, 4 mannlige og 2 kvinnelige); får ofte poeng fra: Irland (266 poeng fordelt på 55 finaler), Malta (164/34), Østerrike (209/53), Israel (175/44) og Sveits (218/60); gir ofte poeng til: Bulgaria (64/5), Irland (253/45), Australia (59/6), Litauen (85/15) og Latvia (47/10); får sjelden poeng fra: Belarus (6/16), Montenegro (7/12) og Serbia (11/14); gir sjelden poeng til: Armenia (0/11), Belarus (1/6) og Serbia (5/11)

 

SPILLELISTE

 
 

15. “WHERE ARE YOU?”

Skrevet av: Scott English (musikk/tekst), Phil Manikiza (m/t) og Simon Stirling (m/t)
Fremført av: Imaani
Resultat: 2. plass i Birmingham, 9. mai 1998
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

1998 var det første året folket hadde all makt i sine telefonerende hender i Eurovision Song Contest, mao.: fagjuryene var avskaffet. I motsetning til vinneren Dana International, mottok Imaani Saleem (eg. Melonie Crosdale) poeng fra samtlige land – aller flest fra Kroatia (12), Israel (12), Romania (12) og Tyrkia (12) – i én av tidenes mest spennende avstemninger. Også det norske folk rangerte Stotbritannia (5) over Israel (3) denne vakre vårkvelden i National Indoor Arena i Birmingham.

Det oser godt pophåndverk av “Where are you?”. Den er en lett bris på en sommerdag, og med sin radiovennlige instrumental-backup og elegante koring, er den vanskelig å mislike. Imaani (26) synger også adekvat. Derfor skjønner jeg godt hvorfor låta var inne blant topp 10 hos samtlige folkejuryer og, som en konsekvens, innkasserte Storbritannias 15. andreplass i ESC-historien (og den 20. topp 2-plasseringen). Det skulle ta 24 år til neste gang UK kapret en topp 2-plassering.

 

14. “BEG, STEAL OR BORROW”

Skrevet av: Tony Cole (m/t), Graeme Hall (m/t) og Steve Wolfe (m/t)
Fremført av: The New Seekers
Resultat: 2. plass i Edinburgh, 25. mars 1972
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

En naiv men trivelig låt av The New Seekers, som jeg simpelthen blir i godlune av. Muntert refreng og muntre refreng. Det eneste elementet jeg ikke liker, er den sirupaktige melodilinja “I bring you love, love, love” på slutten av hvert refreng.

I 1972 fungerte avstemningsystemet slik at alle deltakere fikk minimum 2 og maksimum 10 poeng fra hver jury (å få null poeng var dermed en umulighet). Den norske juryen var faktisk den eneste som ga “Beg, steal or borrow” 10 poeng av 10 mulige. Ellers vanket det 9-ere fra Frankrike, Jugoslavia og Monaco. Den maltesiske fagjuryen var minst fornøyd og ga det minimale 2 poeng.

Fire av de fem medlemmene av The New Seekers er fremdeles i live i skrivende stund. Fra venstre mot høyre på bildet: engelske Paul Layton (75), engelske Lyn Paul (74), skotske Eve Graham (79) og tyske Marty Kristian (75). Bare han i midten, australske Peter Doyle, er død (i 2001, 52 år gammel).

 

13. “BETTER THE DEVIL YOU KNOW”

Skrevet av: Dean Collinson (m/t) og Brian Teasdale (m/t)
Fremført av: Sonia
Resultat: 2. plass i Millstreet, 15. mai 1993
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Dette er en sang som passer veldig godt til lengden på to minutter og noen-og-tretti sekunder. Hadde den vart noen-og-tjue sekunder lenger (opp til maks tillatte ESC-lengde), så hadde den blitt for repetetiv. De siste gjentakelsene av refrenget avslutter rett før man begynner å gå lei. For selv om retro-rock’n’rolleren “Better the devil you know” er hyggelig og gemenslig og gir meg bra vibrasjoner, så kan det bli for mye av det gode.

På scenen i Green Glens Arena (i tidenes minste arrangør-tettsted, Millstreet i Irland), klokker Sonia (22) inn på 2:40 – mer enn nok til å sikre Storbritannia nok en andreplass, den fjortende i rekken og den andre på rad. Fagjuryene fra Belgia, Island, Østerrike og Israel synes dette var sprudlende greier og smelte til med tolvere. Norges jury innstile den på tredjeplass (bak Irlands “Why me?” og Nederlands “Vrede”) og ga åtte.

 

12. “CRY BABY”

Skrevet av: Martin Isherwood
Fremført av: Jemini
Resultat: 26. plass (null poeng) i Riga, 24. mai 2003
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Så skulle det utenkelige skje: Storbritannia får null poeng i Eurovision Song Contest! Noe som aldri har skjedd tidligere, og som kun skjer én gang senere, med “Embers” i 2021. “Cry baby” er sågar ESC-historiens første engelskspråklige låt som oppnår smultring på resultattavla.

Man behøver ingen havarikommisjon for å komme til bunns i hva årsaken til forliset er: Hun heter Gemma Abbey, og syngingen hennes er katastrofalt ute av kurs i det første minuttet. Selv om Chris Comby kommer inn med langt mer stødig sangprakt etter ett minutt, og Gemma berger seg inn i siste halvdel av låta, så kan ikke den synkende skuta berges.

“Embers” fortjente null poeng i 2021 (jeg hadde låta trygt plassert nederst på min egen liste i forkant av konkurransen). “Cry baby” fortjente det definitivt ikke. Komponist og produsent Martin Isherwood skal ha skamros for å ha laget en velflytende, energisk og feiende flott poplåt, som i sin innspilte form er som en lekker liten bisk å regne (men teksten er døll dog; den kan en mellomtrinnselev i den norske grunnskolen skrive bedre). Og hvis man ennå ikke visste det: Det er studioversjonene av låtene som er vurderingsgrunnlaget både for denne og tilsvarende lister her på frodedahl.com. Så gjør deg selv en tjeneste: Ikke trykk på videolenken ovenfor, men heller på én av de tre tekstlenkene.

Spoileralarm: En vakker dag (eller rettere: fem vakre dager), kommer jeg til å lage en topp 5-liste over mine favoritt-smultringer i ESC-historien, og “Cry baby” er en selvskreven gjest.

 

11. “IT’S MY TIME”

Skrevet av: Andrew Lloyd Webber (m/t) og Diane Warren (m/t)
Fremført av: Jade Ewen
Resultat: 5. plass i Moskva, 16. mai 2009
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Jade Louise Ewen (21) gjorde absolutt ingen skam på den storslagne og tidvis fremragende musikallåta skrevet av låtskriverlegendene Andrew Lloyd Webber og Diane Warren. Med sin klippefaste og tindrende stemmeprakt, imponerte hun malteserne (10 p.), tsjekkerne (6), bulgarerne (7), grekerne (12), albanerne (8), portugiserne (10) og irene (10) såpass mye at de ga henne flere poeng enn til Norge og Alexander Rybak. Norskerne selv ga Jade sjenerøse 2 poeng. Fasiten ble femteplass, som er én av tre topp 10-plasseringer Storbritannia har oppnådd sålangt dette årtusenet.

Den poengmessige avstanden ned til sjetteplassen var såpass stor at jeg tviler på at Andrew Lloyd Webbers tilstedeværelse bak pianoet kan ha hatt noen avgjørende betydning for at BBC landet topp 5-plasseringen. Dessuten: Har Webber et kjent utseende i utgangspunktet? For min del visste jeg ikke hvordan han så ut før denne finalekvelden 16. mai 2009, selv om jeg hadde hørt navnet og noe av musikken hans siden jeg var tenåring (et livsstadium jeg forlot i 1996). Så det kan godt hende at det fortsatt ikke har gått opp for noen av tv-titterne fra fjorten år tibake, hva pianospilleren heter.

 

10. “LET ME BE THE ONE”

Skrevet av: Paul Curtis
Fremført av: The Shadows
Resultat: 2. plass i Stockholm, 22. mars 1975
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

For de som eventuelt har drømt om The Beatles i Eurovision Song Contest, er antakelig “Let me be the one” med The Shadows det nærmeste man kommer. Sangens “sprettende” (bouncy) kvalitet er egnet til å få manges tanker til Liverpool på 1960-tallet. Det litt morsomme her er jo at The Shadows startet sin karriere (som The Drifters) i 1958, fire år før Beatles.

The Shadows, som i perioden 1958-1968 også var backing-bandet til en annen Eurovision-profil, Cliff Richard, var som “soloband” mest kjent for sine instrumentale hits (“Apache”, “Kon-Tiki”, “Wonderful land” m.fl.). At de inne i Stockholmsmässan i 1975 presenterte seg som et vokalband var nok noe nytt og spennende for popinteresserte på den tiden.

Bruce Welsh gjør en god innsats som hovedvokalist (selv om han fomler med teksten helt innledningsvist under finalen), mens John Farrar og Hank Marvin setter en avgjørende spiss på både scenefremførngen og studioinnspillingen med fullgod koring. For det er nettopp koringen og vokalarrangementet som i mine ører bringer “Let me be the one” i havn på denne lista.

En annen opplysning: “Let me be the one” er den første låta som låtskriver Paul Curtis deltar med i den nasjonale britiske ESC-uttakingen (et tv-program som har hatt mange titler, men oftest Eurovision: You Decide) – i en rekke av 22 (!), altså flere enn Arne Bendiksen, Jahn Teigen og Rolf Løvland tilsammen i de norske finalene. Av disse 22 låtene, har fire fått æren av å representere UK i den internasjonale finalen, nemlig “Let me be the one” (The Shadows, 1975), “Love games” (Belle and the Devotions, 1984), “Give a little love back to the world” (Emma, 1990) og “A message to your heart (Samantha Janus, 1991).

 

9. “OOH AAH… JUST A LITTLE BIT”

Skrevet av: Steve Rodway (m) og Simon Tauber (t)
Fremført av: Gina G
Resultat: 8. plass i Oslo, 18. mai 1996
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Et historisk bidrag på minst tre måter: (1) Den første EDM/eurodance-låta i Eurovision-historien! (2) Den korteste kjolen i Eurovision-historien! (3) Den andre* og foreløpig siste Eurovision-låta som har blitt Grammy-nominert! Det sistnevnte skjedde i kategorien Best Dance Recording hvor låta ble nominert sammen med “Da funk” med Daft Punk, “To step aside” med Pet Shop Boys og “Space jam” med Quad City DJ’s – men alle disse tapte til “Carry on” med Donna Summer & Giorgio Moroder.

Etter en sju sekunder lang altgjennomtrengende synth-intro, settes denne glade og sprudlende Hi-NRG-slåtten i gang i et galopperende tempo (131 bpm), men dessverre var BBC og komponist og produsent Steve Rodway litt forut for sin tid, for fagjuryene anno 1996 (som forøvrig var det siste året hvor ESC-vinneren ble bestemt utelukkende av fagjuryer) var ikke helt klare for såpass vitale og vågale låter i ESC ennå. Kun den belgiske (12 p.) og portugisiske (12 p.) fagjuryen omfavnet helhjertet den nye impulsen på dette tidlige stadiet. Den norske fagjuryen var blant de åtte bakstreverske som ga den australske 25-åringen Gina Mary Gardiner null poeng!

Året etter (i 1997), ble telefonstemmer delvis introdusert i ESC; og i 1998 hadde folket fått 100 % makt, så hvem vet hva som ville ha skjedd dersom BBC hadde ventet ett år eller to med å melde på “Ooh aah… just a little bit” til konkurransen?

*) For ordens skyld: Den første Grammy-nominerte Eurovision-låta var “Nel blu dipinto di blu” (a.k.a. “Volare”) med Domenico Modugno, tredjeplassen i den tredje utgaven av Eurovision Song Contest i 1958. Låta gikk likesågreit helt til topps i kategoriene Record of the Year og Song of the Year i den aller første utgaven av Grammy Awards. (Derfor kan man trygt si at Eurovision Song Contest startet – og satte standarden på – Grammy Awards.)

(Joda! Jeg vet at Måneskin også fikk en Grammy-nominasjon nå nylig, men den fikk de ikke for en bestemt låt, men for bandets samlede output i løpet av ett år, i kategorien Best New Artist.)

 

8. “CONGRATULATIONS”

Skrevet av: Bill Martin (m/t) og Phil Coulter (m/t)
Fremført av: Cliff Richard
Resultat: 2. plass i London, 6. april 1968
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Cliff Richard (27) stiller opp i Royal Albert Hall uten sitt backing-band The Shadows (et backing-band som skulle bli forgrunnsband i ESC sju år senere, jf. #10 på denne lista), og synger muntert om gjensidig forelskelse. Sangen, som har et artig temposkifte mot slutten, var stor forhåndsfavoritt, og den så ut til å navigere mot trygg seier under avstemningen. Men så skulle den tyske fagjuryen avgi sine stemmer som nest siste jury, og de snudde alt på hodet og fikk et par dusin tenåringer i salen til å skrike av skrekk.

(Jeg anbefaler å poppe seg litt popcorn, og se den siste halvdelen av avstemningen her, kommentert av Roald Øyen. NB! Helt annerledes avstemningssystem på denne tiden: Hver fagjury hadde 10 poeng til rådighet, som de kunne distribuere fritt.)

Cliffer’n fikk heller ikke mye hjelp fra den østerrikske, norske, spanske og jugoslaviske fagjuryen, som alle ga ham null poeng! Trøsten får være at “Congratulations” ble en suksessfull single som gikk helt til topps i en rekke land, deriblant Storbritannia og Norge (men i USA kom den ikke høyere enn 99. plass).

 

7. “ROCK BOTTOM”

Skrevet av: Lynsey de Paul (m/t) og Mike Moran (m/t)
Fremført av: Lynsey de Paul & Mike Moran
Resultat: 2. plass i London, 18. mai 1996
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Enda en låt som føyer seg inn i den 16 låter lange rekken av andreplasser Storbritannia har oppnådd i Eurovision Song Contest. Denne gangen, i Wembley Conference Centre, var det Frankrike og Marie Myriam som sto i veien for britisk triumf. Spør man meg, så ville jeg ha gjort det samme som fagjuryene fra Monaco, Østerrike, Luxembourg, Portugal, Belgia og Frankrike, nemlig å plassere “Rock bottom” på toppen av lista dette året. (Jeg hadde riktignok gitt den skarp konkurranse fra det greske bidraget,“Mathima solfege”, som endte på femteplass.). Også den norske fagjuryen (7 p.) rangerte “Rock bottom” foran den nokså forglemmelige “L’oiseau et l’enfant” (3 p.).

Lynsey de Paul og Mike Moran synger en lystig, dialogbasert og kabaretaktig låt (Wiki kaller det honky-tonk) om et samliv som i øyeblikket befinner seg i en bølgedal, men hvor begge parter er enige om å “rub it out and start it again”. Ved siden av det musikalske passiaret, er pianosoloen et personlig høydepunkt for meg.

Funfact: Det tok ikke lang tid før det forelå en norsk versjon av “Rock bottom”: Oversetteren Arve Sigvaldsen gjorde drastiske endringer og lot låta, nå med tittelen “Norsktoppen”, handle om å ha en superhit på Norsktoppen, et populært radioprogram rikskringkastet ukentlig i perioden 1973-2008, hvor lytterne kunne ringe inn (de første årene: skrive inn) og stemme på sine favorittlåter av norske artister. Fremført av Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen, havnet “Norsktoppen” på toppen av Norsktoppen i to uker på rad: 27. mai og 3. juni 1977. “Norsktoppen” kom derimot ikke inn på VG-lista, den offisielle norske salgslista for singler – noe originalversjonen gjorde, med sjuendeplass som høyeste plassering (på UK Singles Chart oppnådde “Rock bottom” 19. plass).

 

6. “BOOM BANG-A-BANG”

Skrevet av: Alan Moorhouse (m) og Peter Warne (t)
Fremført av: Lulu
Resultat: firedelt 1. plass i Madrid, 29. mars 1969
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

“Boom bang-a-bang” er hittil den eneste Eurovision-låta som er blitt svartelistet av BBC. Det skjedde i en kort periode i begynnelsen av 1990-tallet i forbindelse med Gulfkrigen (som UK var tungt innblandet i) da denne og en rekke andre låter med lignende titler, ble midlertidig forbudt å spille over riks-eteren.

Dette kunne naturligvis ikke 20 år gamle Lulu (eg. Marie McDonald McLaughlin Lawrie; nå: Lulu Keenedy-Cairns) fra Skottland forutse da hun sang denne høyst fornøyelige sangen om hjertebankende forelskelse i Teatro Real i Madrid, og vant Eurovision Song Contest 1969 – en seier hun riktignok måtte dele med Frida Boccara fra Frankrike, Lenny Kuhr fra Nederland og Salomé fra Spania. Disse fire kvinnene endte nemlig opp med 18 poeng hver (poengsystemet var noe helt annet da), og det fantes ingen skilleregler på denne tiden.

Av de fire vinnerlåtene, er det utvilsomt “Boom bang-a-bang” som har opplevd lengst berømmelse her i Norge og i Storbritannia. I Norge gikk singelen til topps på VG-lista, mens i UK ble Lulu forhindret fra å nå førsteplassen av Marvin Gaye og hans versjon av “I heard it through the grapevine”.

Hva mitt personlige høydepunkt i “Boom bang-a-bang” er? Vanskelig spørsmål, men jeg tror det må bli partiene som starter med “It’s such a lovely feeling…”, som egentlig fungerer som et bonusrefreng (ev. refrenghale).

 

5. “POWER TO ALL OUR FRIENDS”

Skrevet av: Guy Fletcher (m/t) og Doug Flett (m/t)
Fremført av: Cliff Richard
Resultat: 3. plass i Luxembourg, 7. april 1973
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Cliff Richard (32) er tilbake i ESC-manesjen, fem år etter nesten-seieren med “Congratulations”. Det blir bare nesten med “Power to all our friends” også: En tredjeplass, kun seks poeng bak Anne-Marie David som sang Luxembourg inn til seier på hjemmebane.

Det ligger et lite hint i tittelen om trøkket i sangen, skjønt den begynner mykt og forsiktig før den ploderer i gitarer, blåseinstrumenter, strykere og trommer. En slik “nokså heftig” rockpop-låt var sjelden vare i Eurovision på denne tiden, og kan ha vært med på å intimidere de mest konservative jurymedlemmene. Den luxembourgske og nederlandske juryen lot seg derimot ikke skremme og ga full pott til Cliffer’n (eller Harry Roger Webb som han egentlig heter) med 10 poeng av 10 mulige, mens spanjolene ble minst begeistret og ga ham kun 4 poeng (i 1973 fikk alle låtene poeng fra 2 til 10 fra samtlige juryer).

Mens jeg personlig foretrekker “Power to all our friends” over “Congratulations” 9 av 17 ganger fordi førstnevnte har enda mer futt og fres og er – om mulig – enda mer oppløftende enn sistnevnte, mente det norske platekjøpende folk det omvendte: Mens “Congratulations” lå på toppen av VG-lista (den norske singlelista) i ni uker på rad, måtte “Power to all out friends” nøye seg med “kun” åtte.

 

4. “PUPPET ON A STRING”

Skrevet av: Bill Martin (m/t) og Phil Coulter (m/t)
Fremført av: Sandie Shaw
Resultat: 1. plass i Wien, 8. april 1967
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Nå er vi inne i et felt som kan kalles “the clash of the titans”. Jeg gir glatt samtlige topp 4-låter stjernekast 10, og jeg snakker ikke bare om de fire beste Eurovision-låtene fra Storbritannia. Disse fire er naturligvis blant de 10-15 beste Eurovision-låtene ever – uansett land. “Puppet on a string” kunne ha toppet de fleste av mine nasjonale ESC-lister her på frodedahl.com, men på denne storbritiske lista, må Sandie Shaw nøye seg med en fjerdeplass – selv om det er fristende å gjøre som man gjorde i Madrid i 1969 (jf. #6 lenger opp), nemlig å kåre fire vinnere.

Det er kanskje litt dårlig timing å presentere denne låta på selveste kvinnedagen 8. mars (som er dagens skrivende dato), for teksten som Bill Martin og Phil Coulter har skrevet her (forøvrig samme par som skrev “Congratulations” for Cliff Richard året etter), føyer seg inn i en rekke av låter fra “gamle dager” som neppe ville ha blitt tatt godt imot i nye moderne dager, spesielt ikke blant feminister. Sandie Shaw, som var 20 år back then, karakteriserte teksten allerede da som sexistisk – og av de fem kandidatlåtene hun sang i det britiske ESC-uttaket i 1967, var det “Puppet on a string” hun likte minst. Hun håpet at det britiske folk var enig med henne, men etter at opptellingen av stemmer (per postkort) var unnagjort, ble hennes håp ettertrykkelig knust.

I Europa vant låta så det sang! Med over dobbelt så mange poeng som andreplassen (Irlands og Sean Dunphys “If I could choose”), sørget Sandie Shaw for storbritenes første Eurovision-triumf. Den franske, sveitsiske og norske fagjuryen var mest begeistret og ga 7 poeng hver (av totalt 10 poeng som hver jury kunne distribuere fritt). At den spanske og jugoslaviske juryen var de eneste som ga henne null poeng, kan ha hatt andre årsaker enn musikalske, men det blir bare spekulasjoner.

Også umiddelbart etter Eurovision Song Contest i Hofberg-palasset i Wien, gikk “Puppet on a string” til topps i en rekke lands singlelister: I Norge tronet den øverst i seks uker på rad (den avløste “Penny Lane/Strawberry fields forever” med The Beatles – og ble avløst av “Something stupid” med Nancy & Frank Sinatra), mens i UK Singles Chart måtte den nøye seg med tre topplasseringer på rad.

Jovisst er noe av teksten upassende i et feministisk perspektiv, men jeg liker alle tivoli-referansene i den – noe som i høy grad reflekteres i det særs førnøyelige musikalske arrangementet som etterligner de lydene man gjerne hører når man vandrer mellom karuseller og andre tivoliattraksjoner. Fagotten er det første instrumentet man hører, og den er låtas bærende element og utgjør “den store forskjellen” selv om andre (i ESC-sammenheng) ukonvensjonelle instrumenter introduseres etterhvert (hvorav de fleste av dem jeg skal la være å forsøke å identifisere).

 

3. “SAVE YOUR KISSES FOR ME”

Skrevet av: Tony Hiller (m/t), Lee Sheriden (m/t) og Martin Lee (m/t)
Fremført av: Brotherhood of Man
Resultat: 1. plass i Haag, 3. april 1976
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

En nusselig og søt gladsang med mindfuck-tekst! Neida, jeg overdriver, men låtas aller siste ord snur handlingen om ikke opp-ned, så iallfall 90°. Mange har blitt lurt oppgjennom årene, inkludert meg selv – som ikke oppdaget denne twisten før jeg var blitt godt voksen – men noen ganger er det bare hyggelig å bli lurt.

Det er neppe tekstens ytre handling og avsluttende twist som har gjort denne låta til en monsterhit (1. plass i seks uker på rad på den britiske singlelista – og ti uker på rad (!) på den norske, også kjent som VG-lista), men melodilinjene og både instrumental- og vokalarrangement. Og i Nederlands Congres Centrum i den Haag, hjalp det godt på med en dose barn(s)lig koreografi for å komme til topps.

Brotherhood of Man, som forøvrig hadde startnummer 1, besto av (fra venstre mot høyre på skjermbildet) Lee Sheriden (31), Nicky Stevens (26), Martin Lee (30) og Sandra Stevens (31). Nei, de to Stevens-ene er ikke i slekt. Den førstnevnte Stevens er forøvrig fortsatt den eneste walisiske artisten som har gått til topps i Eurovision Song Contest.

Med 164 poeng av 204 mulige – og dermed en gjennomsnittsscore på 9,65 poeng per jury – er “Save your kisses for me” i så henseende den største vinneren i ESC-historien etter at 12-poengssystemet ble innført i 1975 – etterfulgt av “Ein bisschen Frieden” (9,47 p.), [førsteplassen på denne topp 15-lista – avsløres nedenfor] (9,46 p.) og “Fairytale” (9,44 p.). Men låta vant ikke ESC 1976 suverent: Frankrikes “Un, deus, troix”, fremført av Catherine Ferry, havnet bare 17 poeng bak og fikk i likhet med Storbritannia poeng fra samtlig juryer. UK fikk derimot sju tolvere (fra Sveits, Israel, Belgia, Norge, Hellas, Spania og Portugal) mot Frankrikes fem.

Påfallende nok var det den irske juryen som syntes minst om vinnerlåta, med sine… only three.

 

2. “MAKING YOUR MIND UP”

Skrevet av: John Danter (m) og Andy Hill (t)
Fremført av: Bucks Fizz
Resultat: 1. plass i Dublin, 4. april 1981
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

En feiende flott poplåt i sin innspilte versjon (som er vurderingsgrunnlaget for denne lista) – men på scenen i Royal Dublin Society Simmonscourt Pavillon, er ikke alt like velklingende: For det første klarte ikke arrangøren RTE (den irske statskanalen) å utstyre orkesteret med en saksofonspiller (før 1999 brukte man faktisk live orkester i ESC), noe som resulterte i et tynnere lydbilde. For det andre: Mikrofonene, som var forhåndsinnstilt på ulike styrker, var byttet om på. Og for det tredje: Kvinnen i rødt, Cheryl Baker (eg. Rita Crudgington), synger en tone høyere enn de andre i siste halvdel av låta. Dermed blir totalproduktet en fremføring som høres noe merkelig ut, spesielt vokalt.

Bare to fagjuryer (før 1997 var det kun fagjuryer som bestemte utfallet i ESC), nemlig den israelske og den nederlandske, ga Bucks Fizz 12 poeng. Alle de andre fagjuryene hadde andre favoritter: Peter, Sue & Marc fra Sveits (“Io senza te”) fikk fem 12-ere (bl.a. fra Norge); mens Lena Valaitis fra Tyskland (“Johnny Blue”) og Jean Gabilou fra Frankrike (“Humanahum”) fikk begge fire 12-ere hver. Men med mange 7-ere og 6-ere – og minst 3 poeng fra samtlige juryer – så vant Storbritannia den intense avstemningen hvor det til slutt skilte kun 15 poeng mellom første- og fjerdeplassen. De fleste er nok enige i at det var den innholdsrike koreografien som var avgjørende for at (fra v. til h.) Cheryl Baker (27), Mike Nolan (26), Bobby G (28, eg. Alan Gubby) og Jay Aston (19) inntok førsteplassen i stedet for fjerdeplassen.

Jeg digger “Making your mind up” for dets spesielle rytmemønster, vokalharmoni og det faktum at refrenget gjentas ofte og med minst to modulasjoner. Faktisk har låta ingen vers, bare refreng, bridge og gitarparti. Refrenget er dessuten særdeles catchy, og mitt favorittparti er der hvor du-person blir bedt om å “speed it up”.

Låta toppet UK Singles Chart i tre uker på rad, mens i Norge oppnådde den andreplass i fem uker på rad. Førsteplassen ble i alle fem ukene blokkert av Jannikes “Svake mennesker”.

Bucks Fizz eksisterer fremdeles, men etter debuten i 1981, har hele 16 (!) personer vært innom line-upen. Kun Bobby G (mannen i grønt), som fyller 70 kommende sommer, har vært med hele veien.

 

1. “LOVE SHINE A LIGHT”

Skrevet av: Kimberley Rew
Fremført av: Katrina & The Waves
Resultat: 1. plass i Dublin, 3. mai 1997
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon]

Det var en gang et band bestående av amerikanerne Katrina Leskanich og Vincent de la Cruz og engelskmennene Alex Cooper og Kimberely Rew. De var mest kjent for sin 1985-hitlåt “Walking on sunshine”. I 1997 hadde de laget en sang som de syntes var “too cheesy, too Eurovision” til å gi ut på plate. Etter oppmuntringer og råd fra deres omgangskrets, bestemte de seg for å melde på “Love shine a light” til Great British Song Contest 1997. Bandets gitarist, Kimberley Rew, som skrev låta, distanserte seg så mye fra sitt skaperverk at han ikke ville være på scenen sammen med resten av bandet verken i den britiske eller den internasjonale finalen.

På scenen i Point Theatre i Dublin, hadde derfor bassist Vincent de la Cruz overtatt Kimberley Rews rolle som gitarist, mens en innleid musiker (Phil Nichol) tok seg av bassgitar-spillingen. De hyret også inn to korister (Miriam Stockley og Beverley Skeete). Med andre ord: Kun tre av de seks musikerne på scenen var medlemmer av Katrina & The Waves: Leskanich (vokal), Cruz (gitar) og Cooper (trommer). To amerikanere og én engelskmann.

4 av 6 musikere på scenen var briter, låtskriveren var brite, og Eurovision Song Contest var frem til 2008 en ren låtskriverkonkurranse. Vinnertroféene i 1956-2007 gikk nemlig kun til komponistene og tekstforfatterne, ikke til artistene (med mindre en artist hadde skrevet sin egen låt, selvsagt). Dermed kan påstanden om at “Love shine a light” er den første (og hittil eneste) amerikanske Eurovision-vinneren, diskuteres.

Det som derimot er uomtvistelig er at “Love shine a light” per dags dato er den eneste Eurovision-vinnerlåta som er fremført av amerikanere (Leskanich på vokal og Cruz på gitar). Og for ordens skyld: Før 1999 ble mesteparten av musikken fremført live, noe også Katrina & The Waves gjorde – med støtte (bl.a. av en trompetspiller) fra orkesteret.

Den live fremføringen fra Katrina & The Waves, var flawless denne maikvelden i Dublin. Ja, jeg vil påstå at denne liveversjonen er minst like god som studioversjonen, og alle 227 poengene de fikk var vel fortjente (9,46 poeng per jury – det tredje høyeste snittet i ESC-historien, rett bak “Save your kisses for me” og “Ein bisschen Frieden”, rett foran “Fairytale” og “Euphoria”).

1997 var året man for første gang tillot folkestemmer i Eurovision Song Contest, men bare som en forsøksordning i fem land: Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike. Resten av landene brukte fagjuryer som tidligere. “Love shine a light” fikk nesten full uttelling fra disse fem landene: 46 poeng av 48 mulige (det tyske folket ga “kun” en tier, mens britene kan jo ikke stemme på sitt eget bidrag). Fra fagjuryene vanket det 181 poeng av 240 mulige, deriblant tolvere fra Irland, Nederland, Ungarn, Russland, Danmark, Frankrike og Kroatia. Den norske fagjuryen smelte til med en sekser; mens den maltesiske juryen, med sitt ene poeng, var den som var minst mottakelig for Kimberly Rews kjærlighetsbudskap.

Hvorfor jeg har denne på toppen av denne topp 15-lista? På grunn av den genuine positiviteten, herlige energien, dyktige arrangementet og den særs nynnbare melodien. Låta er et popmesterverk og en lykkepille.

Hvordan låtskriver og bandmedlem Kimberley Rew kunne skjemmes så mye over låta at han holdt seg hjemme, er utenfor min fatteevne. Ja, han burde skjemmes! Men ikke på grunn av låta! Den har spredt mye glede i mange ESC-elskeres og ESC-hateres liv, i over et kvart århundre nå.

PS. “Love shine a light” nådde kun en tredjeplass på den britiske singlelista; mens på den norske singlelista (VG-lista), peaket den på andreplass – slått av “Barbie girl” med Aqua.

 

Denne lista ble publisert 25. februar–11. mars 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

BONUSLISTE – “Honourable Mentions”

 

SPILLELISTE