Topp 15 Vangelis-album

På den norske grunnlovsdagen (17.5.2022) døde grekeren Evangelos Papathanassiou. Komponisten, produsenten, arrangøren, pianisten og synthesizer-spilleren som ble best kjent under kunstnernavnet Vangelis, skal aldri mer lage fortryllende musikk verken i form av filmsoundtracks eller studioalbum. Men bevares… Sporene og notene han har satt etter seg, er uforglemmelige – iallfall i mitt hode og hjerte. Han var først og fremst en melodiens mester, men han kunne også rocke, jazze og chille. Alle de 15 albumene som jeg presenterer på denne lista, er hørbare bevis på alt dette.

Jeg har allerede skrevet noen tekstpassasjer om ham i forbindelse med to lister: Topp 50 musikkartister (hvor han er på femteplass) og Topp 5 filmmusikkomponister (hvor han er på førsteplass), så jeg henviser til disse hvis man vil lese mer om Vangelis og mitt forhold til ham.

Inkludert i vurderingsgrunnlaget: Alle hans offisielt utgitte soloalbum, både studioalbum og soundtrackalbum, og både som Vangelis og Vangelis Papathanassiou. Totalt 32 album. Ekskludert i vurderingsgrunnlaget: Alle hans uoffisielt utgitte album (bootlegs), alle hans samarbeidsalbum (med bl.a. Jon Anderson, Irene Papas og Demis Roussos) og alle album med bandet Aphrodite’s Child (hvor Vangelis var komponist og tangentist).

Samlealbum er også ekskludert, men jeg kan jo nevne at Themes (1989) og Portraits (1996) er mine to favoritter i denne kategorien. Begge inneholder nye komposisjoner, men sistnevnte er laget med mer omhu ettersom Vangelis har forsynt sporene med glidende overganger – pluss at det også inneholder fire låter av duoen Jon & Vangelis. Dessverre er ingen av dem på Spotify, men de er å finne med jevne mellomrom på YouTube.

NB! En liste over de fem Vangelis-albumene som var nærmest å komme på lista, blir presentert som en bonus rett under førsteplassen.

SPILLELISTE:

• “Topp 15 Vangelis-album” (Spotify).
  Inneholder høydepunktene fra de 15 omtalte albumene – etterfulgt av høydepunktene fra de fem albumene på plass 16-20 (unntatt høydepunktet fra #17, som ikke er tilgjengelig på Spotify).

• “Topp 15 Vangelis-album” (YouTube)
  Inneholder høydepunktene fra de 15 omtalte albumene – etterfulgt av høydepunktene fra de fem albumene på plass 16-20.

15. VOICES

Studioalbum, 1995 — Spotify* / YouTube

Isolert sett, lyder de to første sporene på Voices behagelige, men samtidig virker de som et klart ekko fra 1492: Conquest of Paradise (1992), og man kan la seg forbause, eventuelt skuffe, over at han gjentar seg selv. Men etter at disse to er tilbakelagt, så begynner skattene å tre frem. De tre som skinner mest er de tre med innleide vokalister (og tekstforfattere).

*) De offisielle digitale versjonene av albumet (inkl. Spotify, iTunes m.fl.) mangler nest siste spor “Messages” – av årsaker jeg ikke har lykkes å komme til bunns i, men det det vil ikke forbause meg at det har med rettighetsspørsmål vedrørende bruk av samplinger å gjøre. Synd, for det er snakk om et ganske muntert spor som slett ikke er det verste på det originale albumet.

Høydepunkt:

• “Come to me” m/Caroline Lavelle (4:38)

• “Ask the mountains” m/Stina Nordenstam (7:53)

• “Losing sleep (Still, my heart)” m/Paul Young (6:41)

14. CHINA

Studioalbum, 1979 — Spotify / YouTube

Å “elektronifisere” tradisjonsrike kinesiske musikkinstrumenter, er en øvelse de færreste bør gjøre. Kanskje burde også Vangelis ha latt være, spesielt med tanke på at han aldri hadde vært i Kina på innspillingstidspunktet. Langt fra alle synthetiske gjengivelser faller heldig inn i øregangene mine, og noen av dem er på grensen til ubehagelige og kleine. Men så var det dette med at vi har med en melodienes mester å gjøre, da… Iørefallende og lekre melodier er i stor grad med på å kompensere for den ikke-særlig-autentiske instrumenteringen. Dette gjelder spesielt for “The dragon” – som i tillegg til fengende melodi, har en rockete tilnærming som jeg setter pris på.

Høydepunkt:

• “The dragon” (4:13)

• “The plum blossom” (2:36)

• “Himalaya” (10:37)

13. CHARIOTS OF FIRE

Soundtrack, 1981 — Spotify / YouTube

Beste film; beste originalmanus; beste kostymedesign; beste musikk. Det er de fire Oscar-prisene Ildvognene vant i 1982. Vangelis’ eneste Oscar-pris (og eneste Oscar-nominasjon) – mye takket være tittelmelodien som er viden kjent i hele idrettsverden, og som er det soleklareste høydepunktet på plata. Det andre høydepunktet er faktisk verken skrevet eller fremført av Vangelis (men av henholdsvis Hubert Parry/William Blake og The Ambrosian Singers). Alle andre spor er velklingende nok, men er sjelløse i forhold til de to utnevnte. Det tjue minutter lange tittelsporet, kunne virkelig ha blitt noe stort, men den blir verken fjærkre eller flyndre.

Høydepunkt:

• “Titles” (3:33)

• “Five circles” (5:20)

• “Jerusalem” (2:47) – The Ambrosian Singers*

*) Dette er ikke et Vangelis-spor (men likefullt ett av høydepunktene på albumet, så derfor har jeg listet den opp).

12. OPERA SAUVAGE

Soundtrack, 1979 — Spotify / YouTube

I kontrast til det marerittaktige coverbildet (vel å merke når man vender det opp-ned), har musikken på Opera Sauvage (et soundtrack til en fransk naturdokumentarserie) en behagelig drømmende kvalitet over seg. Spesielt gjelder dette den tolv minutter lange “Rêve” (no.: drøm), som er aller best egnet til døsing i en sommervarm stue med roterende takvifte – nest best egnet til å drømme seg til en sommervarm stue med roterende takvifte.

Høydepunkt:

• “Rêve” (12:31)

• “L’enfant” (5:00)

• “Chromatique” (3:27)

11. SPIRAL

Studioalbum, 1977 — Spotify / YouTube

Dette ujevne, men tidvis geniale progelektro-albumet fra 1977 har fem spor: tre på side A og to på side B. Åpnings- og tittelsporet (A1) er en ganske spennende appetittvekker for resten av LP-en, mens A2 og B2 sliter jeg med å få noen følelsesmessig forbindelse med. A3 og B1, derimot, er albumets klart mest engasjerende spor:

“Dervish D.” er en fengende swingom inspirert av tyrkisk dervisj-dans – en spiraldans hvor man snurrer rundt sin egen akse flerfoldige runder og i forrykende snurebass-tempo, noe som får enhver av oss sykelig svimle, men som proffe dervisjer har som daglig rutine. Om ikke å snurre rundt min egen akse, så får jeg iallfall svært lyst til rocke foten på vanlig uroterende vis til denne.

“To the unknown man” er en sakte oppbyggende melodisk og episk opus som etterhvert slår ut i full marsjblomst. En herlig komposisjon som i min psyke virker oppløftende og styrkende. En klar kandidat til hans beste 70-talls-komposisjon.

Høydepunkt:

• “Dervish D.” (5:13)

• “To the unknown man” (9:06)

10. OCEANIC

Studioalbum, 1996 — Spotify / YouTube

Oceanic holder seg trygt innenfor newage-territorium. Albumet inneholder i sin helhet ingredienser som har til hensikt å tilføre harmoni og velbehag inn i den lyttendes sinn – uten utfordrende og forstyrrende elementer. Vil man på sjøtur uten risiko for å bli sjøsyk, og uten å forlate godsofaen, så er dette albumet så absolutt å anbefale.

Vangelis har også gitt ut et annet album med sjøtema, 1492: Conquest of Paradise (1992), men i Oceanic er været strålende gjennom hele ferden.

Høydepunkt:

• “Siren’s whispering” (7:59)

• “Fields of coral” (7:43)

• “Song of the seas” (6:12)

9. DIRECT

Studioalbum, 1988 — Spotify / YouTube

Uten tvil hans mest poppete, lettvektige, nerdete og allment tilgjengelige album. Også hans minst “album-aktige” fordi det inneholder tolv spor, som tilhørelatende ikke har så mye med hverandre å gjøre. Det er ingen overordnet konsept å spore. Albumtittelen hensporer visstnok til en mer “direkte” musikalsk produksjonsmåte, som jeg skal avstå fra å forklare her grunnet manglende kompetanse på området.

Kvaliteten på de tolv instrumentale synthesizerlåtene er varierende. Det stinker ost av “The will of the wind” (huff, den panfløytelyden!) og “Glorianna (Hymn à la femme)” (huff, den damestemmen!), mens “Dial out” er noe av det mest intetsigende Vangelis ga ut i sin levetid. (Sistnevnte låt er ikke å finne på vinylutgaven, og han kunne spart seg å legge den til på cd-utgaven.)

På den annen side, de låtene jeg har nevnt under, er velduftende demonstrasjoner av Vangelis’ musikalske begavelse med deres sterke melodier og arrangementer. Spesielt “Message” stinker det storhet av. Selv om det ikke hadde vært feil å bruke ekte symfoniorkester her, gir likevel de syntetiske strykerlydene meg tilfredsstillende mengder ståpels! Kombinert med mystisk babystemme, er dette en dypt engasjerende og emosjonell låt.

Høydepunkt:

• “Metallic rain” (6:09)

• “Elsewhere” (5:42)

• “Rotation’s logic” (3:29)

• “Message” (7:09)

8. ALBEDO 0.39

Studioalbum, 1976 — Spotify / YouTube

Albedo 0,39 er et mål på lysrefleksjonsnivået på jordkloden. 39 % av lyset som planeten tar imot fra sola, reflekteres ut i rommet igjen (mens 61 % absorberes). Albedo 0.39 er også tittelen på et ganske så spacerockete og spacejazzy album av Vangelis. Den musikalske spennvidden strekker seg fra rolige, melodiøse og atmosfæriske ambientspor som “Mare tranquillitatis”, “Sword of Orion” og “Albedo 0.39” – via åpningsrockeren “Pulstar” – til mer energiske og tidvis frenetiske jazzspor som “Main sequence” og begge “Nucleogenesis”-sporene. De sistnevnte kan nok oppleves som ganske intense for de som forventer smektende og melodiøs eleganse over hele linja.

Låta “Alpha” passer egentlig ikke inn i noen av de allerede nevnte båser. Den begynner rolig og melodiøst og bygger seg opp til en storslagen affære – en aldri så liten 70-tallsfavoritt blant Vangelis-fansen.

Og i avslutnings- og tittelsporet er det mye å lære fra en hypnotisk stemme.

Høydepunkt:

• “Pulstar” (5:45)

• “Alpha” (5:44)

• “Albedo 0.39” (4:21)

7. THE CITY

Studioalbum, 1990 — Spotify / YouTube

Vangelis var visst veldig glad i én spesiell synthesizer, nemlig Yamaha CS-80, et instrument som bare ble produsert i ca. 2000 eksemplarer i perioden 1977-1980. Ett av disse eksemplarene tviholdt Vangelis på, og CS-80 er siden stadig blitt assosiert med Vangelis – og omvendt. Ett av Vangelis-albumene denne dominerer på er The City – et konseptalbum om ett ubestemt døgn i en ubestemt storby. Den dominerende sjangeren på albumet er jazz av den mer laidbacke og coole typen, men vi har også med elementer fra newage, spesielt på det majestetiske avslutningssporet (“Procession”).

Regissør Roman Polanski og skuespiller Emmanuelle Seigner (Polanskis ektefelle siden 1989) bidrar med å ramme inn konseptalbumet med sine stemmer. Et småfiffig grep av Vangelis.

Høydepunkt:

• “Dawn” (4:16)

• “Twilight” (4:57)

• “Procession” (9:33)

6. HEAVEN AND HELL

Studioalbum, 1975 — Spotify / YouTube

Som tittelen indikerer, er albumet fylt av kontraster. Fra bombastiske og dramatiske toner fra synthesizer og kor (English Chamber Choir) til myke delikate perler, derav noen vokalisert av Jon Anderson og Vena Verouti.

Den opprinnelige LP-versjonen av albumet utkom med tre spor: “Heaven and hell, part 1” (17:05), “So long ago, so clear” med Jon Anderson (5:00) og “Heaven and hell, part 2” (21:21). Men i Storbritannia samme år, ble det gitt ut én utgave hvor de to største delene var delt inn i flere kortere spor med egne titler. Da cd-utgaven kom i 1988 skulle man tro det var på tide å gjøre oppsplittingen universell, men nei. I stedet gjorde man det motsatte, nemlig å gå ned til kun to spor, hvor “So long ago, so clear” nå ble (u)tilgjengeliggjort som de siste fem minuttene av Part 1. Denne praksisen finner man også på digitale strømmeplattformer den dag i dag – med unntak av serviceinnstilte YouTube-brukere som legger ut albumet med den “britiske” sporinndelingen. (YouTube-lenken ovenfor fører til én av disse.)

Jeg tilhører cd-generasjonen, og for meg var cd det første formatet jeg hørte Heaven and Hell på. Og en stor fordel med et album med kun to spor, er at det blir enklere å kåre “beste spor” som for meg er spor 1, et spor som ikke inneholder noen svakheter (mens spor 2 har noen småkjedelige partier). Og skal jeg begi meg ut i mer spesifikk terreng, vil jeg trekke frem “Sympony to the powers B, movement III” (12:48-17:00 i Part 1) som det absolutt beste Heaven-partiet, mens “Bacchanale” (de første 4:38 av Part 1) er det beste Hell-partiet.

Forøvrig mener jeg “So long ago, so clear”, de siste fem minuttene av Part 1, er en ytterst behagelig affære sunget av Jon Anderson – men passer den egentlig inn i albumet?

Høydepunkt:

• “Heaven and hell, part 1” (22:05)

5. SEE YOU LATER

Studioalbum, 1980 — Spotify / YouTube

Vangelis-fans er delte om dette albumet. Den objektive forklaringen er at den musikalske stilen her skiller seg merkbart ut fra andre Vangelis-album. Jeg er (åpenbart) av den menigheten som priser denne plata for dens lekenhet, selvuhøytidelighet – og dets manglende helhetlige konsept. Noen vil hevde at “Not a bit – all of it” er det teiteste sporet Vangelis ga ut, men jeg hyller ham for at han turde.

Han ga også ut to andre særdeles annerledes album, Beaubourg (1978) og Invisible Connections (1984), men det disse albumene mangler og som See You Later har massevis av, er fryd, underholdning og adspredelse.

Høydepunkt:

• “Memories of green” (5:39)

• “Not a bit – all of it” (2:52)

• “Suffocation” (9:17)

4. MASK

Studioalbum, 1985 — Spotify / YouTube

Mask, mine damer og herrer, er Vangelis’ beste studioalbum – med andre ord det beste av albumene som ikke har en “tilhørende” film eller tv-serie. Men musikken her er visuell nok og gjør en utmerket jobb i å fremskaffe bilder i mitt eget hode. Mask er et helstøpt og engasjerende arbeid hvor man får servert et assortert og variert utvalg av grekerens musikalske skills. Jeg vil karakterisere albumets overordnede sjanger som moderne klassisk musikk med mye drama, pompøsitet og korsang, men også med mer rolige og stemningsfulle partier. Mask er rett og slett en herlig elektronisk symfoni i seks satser ledsaget av kor og solister.

(Dessverre er verken kor eller solister kreditert i albumets informasjonsbrosjyre, men jeg vil anta at vi snakker om et kor som Vangelis tidligere (Heaven and Hell) og senere (1492: Conquest of Paradise, Voices m.fl.) brukte, og jeg vil også anta at både den kvinnelige og mannlige solisten mottok sin månedlige lønnssjekk derfra, nemlig English Chamber Choir).

Høydepunkt:

• “Movement 1” (10:17)

• “Movement 4” (8:47)

• “Movement 5” (9:59)

3. L’APOCALYPSE DES ANIMAUX

Soundtrack, 1973 — Spotify / YouTube

Som bomull i sjel og sinn. Jeg har ikke sett en meter av den franske naturdokumentarserien musikken ble laget for, men det behøver jeg da heller ikke for å komme i en helt grei tilstand av velbehag. Mange kan la seg lure av tittelen og tro at albumet er fylt av infernalsk rock, som Vangelis Papathanassious band på denne tiden, Aphrodite’s Child, gjorde seg kjent med på deres dobbeltalbum 666 (1972). Tvertimot er albumet særdeles stillferdig: Ambience ispedd noen få jazzelementer, perfekt til chilling og innsoving.

Etter kun halvannet minutt har man lagt platas eneste rytmeseksjon bak seg. Resten er ren harmoni: Nydelig keyboard- og gitarplukking i “La petite fille de la mer”, vakker trompetblåsing i “Le singe bleu” og kun ren deilig elektronisk støy i “Création du monde” – for å nevne høydepunktene.

Høydepunkt:

• “La petite fille de la mer” (5:54)

• “Le singe bleu” (7:40)

• “Création du monde” (10:01)

2. 1492: CONQUEST OF PARADISE

Soundtrack, 1992 — Spotify / YouTube

Filmen er et skipshavari. Musikken er en skattekiste i havariet. Kort oppsummert.

Filmen ble jeg tvunget til å se som skolekino høsten 1992, da jeg gikk på VG1 på Trondhjems Handelsgymnasium, senere Trondheim Økonomiske Gymnas, enda senere Adolf Øiens skole, nå en del av Thora Storm videregående skole. Anyway: Filmen var en lidelse, og musikken klarte ikke å bøte på det intellektuelle overgrepet jeg mente jeg ble utsatt for.

Tre år senere, høsten 1995, la jeg merke til, fra mitt tilholdssted i Garnisonen i Porsanger, at filmens soundtrack-album – jeg gjentar: tre (!) år etter filmen gjorde sin skamgang på norske kinoer – erobrer førsteplassen på Norges offisielle albumliste (VG Topp 40) – noe albumet også gjorde i Nederland, Portugal, Tyskland og Østerrike. Plata var ikke i nærheten av å nå disse listehøyder i perioden rett etter utgivelsen av soundtracket i 1992. Hvorfor det tok albumet tre år for å få listesuksess? Sjekk Wikipedia. (Hint: en tysk bokser.)

Med mine hardt tiltjente dagpenger, besluttet jeg å ta dette albumet i ervervelse, og jeg ble umiddelbart fascinert over hvor gripende, slagkraftig, vakker og majestetisk musikken virket når man ikke samtidig behøvde å tvinge seg til å stirre på Gérard Depardieus og Sigourney Weavers ynkelige forestilling på et kinolerret. Her, i platesjappa i Lakselv, høsten 1995, ble dermed min fascinasjon for den greske komponisten unnfanget.

Musikken, som ble Golden Globe-nominert i 1992 (forøvrig filmens eneste Golden Globe- eller Oscar-nominasjon), fenger og beveger meg fremdeles, og jeg returnerer titt og ofte til albumet – både når jeg skal fornøye meg, men også når jeg utøver mitt yrke som gymnaslærer. Jeg bruker nemlig, sammen med min kollega Thea Idsøe, åpnings- og tittellåten som musikk til “plasskifte-seremoni”, noe elevene mine blir utsatte for minst tre ganger i skoleåret når de skal få nye plasseringer i klasserommet.

Høydepunkt:

• “Conquest of paradise” (4:48)*

• “Monastery of La Rabida” (3:38)

• “Light and shadow” (3:47)

• “Hispañola” (4:56)

• “Pinta, Niña, Santa Maria (Into eternity)” (13:20)

*) På Spotify er tittelsporet røsket ut og erstattet med en ti sekunder kortere versjon, med fade-out – noe som dessverre resulterer i at flyten og overgangene mellom de tre første sporene forstyrres. Albumet kan (enn så lenge) heldigvis nytes i sin ubesudlete originale helhet på YouTube (inntil noen rettighetshavere river den vekk).

1. BLADE RUNNER

Soundtrack, 1994 (film: 1982) — Spotify / YouTube

Vel, denne førsteplassen kom vel neppe som noe sjokk for de som har gjennomsnittlig kjennskap til filmhistorie generelt og Vangelis’ filmmusikk spesielt. Jeg er jo slett ikke alene med å mene at Blade Runner både er tittelen på én av tidenes beste filmer (Ridley Scott, 1982) og ett av historiens beste soundtrackalbum (Vangelis, 1994). For å ta kun tre eksempler på det sistnevnte: Pitchfork og The Guardian har oppført soundtracket på sine topp 10-lister; mens verdens største musikkrating-nettsted RateYourMusic.com, har det (i skrivende stund) på sjetteplass på sin all-time soundtrackliste (som også inkluderer tv-serie-soundtracks).

Selv om filmen og musikken er en perfekt symbiose, klarer albumet fint å stå på egne ben – som et selvstendig (mester)verk. Man behøver ikke å ha sett filmen for å kunne sette stor pris på den dystopiske, stemningsfulle, vakre og mørke materien man får servert på 57 minutter compact disc – dominert av synthesizere (hovedsakelig Yamaha CS-80) med rikelig reverb (klang), ispedd piano, messingblåsere, saksofon; samt krydret innledningsvist og avslutningsvist med dialog fra filmen (Harrison Ford som politietterforsker/bladerunner Rick Deckard på spor #1 og #2; Sean Young som androide/replikant Rachel på spor #2 og #3; Joe Turkel som forsker- og industrimagnat Eldon Tyrell på spor #2 og Rutger Hauer som androide/replikant Roy Batty på siste spor (#12)).

Jeg hørte albumet noen år før jeg så filmen og ble umiddelbart forbauset og grepet av den sterke graden av melankoli og den svake graden av tempo. Jeg hadde lest meg til at Blade Runner er en science-fiction- og actionfilm og trodde dermed jeg kom til å få servert musikk av en ganske annen type. Men kun ett av sporene (#11 - “End titles”) inneholder musikk med litt “fart og futt” i og som jeg vanligvis forbinder med denne filmsjangeren.

At jeg hørte albumet før jeg så filmen, står i skarp kontrast med de stakkarene som omfavnet filmen på kino i dens premiereår 1982 og som måtte vente i tolv (!) år før det offisielle soundtracket endelig så dagens kommersielle lys. I perioden 1982-1994 måtte man nemlig pent ta til takke med bootleg-albums (av dårlig lydkvalitet) eller innspillinger gjort av andre artister/orkestre utenom Vangelis’ kontroll). Ventetiden skyldtes kontraktuelle årsaker, hva ellers.

Men den som venter (for) lenge og så videre…

Høydepunkt:

• “Main titles” (3:42)

• “Wait for me” (5:27)

• “Rachel’s song” (4:48)

• “Blade runner blues” (8:54)

• “Blade runner (End titles)” (4:39)

PS1. Én av komposisjonene på albumet, “Memories of green”, er oppfinnelig fra See You Later (1980), albumet jeg har på femteplass på denne lista. Ettersom den ble utnevnt som ett av høydepunktene fra det albumet, dropper jeg å gjøre det samme her. På den måten blir luksusproblemet med å velge maks fem høydepunkt fra Blade Runner noe lettere.

PS2. I 2007, i anledning filmens 25 års-jubileum, ga Vangelis ut et trippelalbum (!) med originalalbumet fra 1994 på CD1, tidligere uutgitt materiale fra filmen på CD2 og ny musikk inspirert av filmen på CD3. Mange betrakter CD2 og CD3 som et eget selvstendig dobbeltalbum, inkludert meg. Dermed har det vært med i vurderingsgrunnlaget for denne lista, og det kan hende det dukker opp i bonusliste nedenfor.

Denne lista ble publisert 17.–31. desember 2022 med (gjennomsnittlig) én oppdatering per dag.

BONUSLISTE – Plass 16-20:

(Alle lenker til YouTube)

16. Antarctica (soundtrack, 1983)
Høydepunkt: “Theme from Antarctica” (7:25)

17. El Greco (studioalbum, 1998)
Høydepunkt: “Movement I” (10:06)

18. Soil Festivities (studioalbum, 1984)
Høydepunkt: “Movement 1” (17:35)

19. Invisible Connections (studioalbum, 1985)
Høydepunkt: “Thermo vision” (9:44)

20. Alexander (soundtrack, 2005)
Høydepunkt: “Eternal Alexander” (4:37)

De andre albumene i vurderingsgrunnlaget (i kronologisk rekkefølge):

*) soundtracks

• Sex Power, 1970*

• Fais que ton rêve soit plus long que la nuit, 1972

• Earth, 1973

• Entends-tu les chiens aboyer?, 1975*

  • gjenutgitt som Ignacio i 1976

• La Fête sauvage, 1976*

• Beaubourg, 1978

• Mythodea, 2001

• Blade Runner Trilogy - 25th Anniversary, 2007

  • CD2* og CD3

• Chariots of Fire: The Play, 2012*

• Rosetta, 2016

• Nocturne, 2019

• Juno to Jupiter, 2021

SPILLELISTE:

• “Topp 15 Vangelis-album” (Spotify)
  Inneholder høydepunktene fra de 15 omtalte albumene – etterfulgt av høydepunktene fra de fem albumene på plass 16-20 (unntatt høydepunktet fra #17, som ikke er tilgjengelig på Spotify).

• “Topp 15 Vangelis-album” (YouTube)
  Inneholder høydepunktene fra de 15 omtalte albumene – etterfulgt av høydepunktene fra de fem albumene på plass 16-20.