Topp 15 Leonard Cohen-låter fra 90-, 00- og 10-tallet

Foto: Rama

Leonard Cohen døde 7. november 2016, temmelig nøyaktig 17 dager etter utgivelsen av albumet You Want It Darker. De tre siste dekadene av livet og karrieren hans, var preget av store albumpauser: De seks siste albumene ga han ut i 1992, 2001, 2004, 2012, 2014 og 2016 – med andre ord to lange perioder (på henholdsvis ni og åtte år) hvor han ikke ga ut ny musikk. Mellom 1993 og 2006 hadde han ingen offentlige opptredener.

Det er en relativt kjent sak at han i perioden 1994-1999 trakk seg tilbake for å bli buddistisk munk. Mens på midten av 00-tallet, ble det kjent at hans manager, Kelley Lynch, hadde loppet ham for nesten alt av penger og verdier – noe som igjen tvang Cohen til å legge ut på en nesten fem år lang verdensturné i 2008-2013 (hvileår i 2011) for å tjene nok penger til livets opphold. Han holdt sin siste konsert 21. desember 2013 i Vector Arena i Auckland, New Zealand. 79-åringen spilte 28 låter i den over tre timer lange seansen.

I november 2019, tre år etter hans død, ble det aller siste Leonard Cohen-albumet gitt ut, Thanks for the Dance, med hjelp av hans sønn, Adam Cohen. Den inneholder delvis overskuddsmateriale fra You Want It Darker (2016) og delvis nytt materiale som far og sønn jobbet med inn mot et nytt album. Ingen av låtene derfra nådde en posisjon på topp 15-lista jeg nå skal presentere (dog én av låtene blir nevnt i bonuslista “10 andre gode låter Cohen ga ut på 90-, 00- og 10-tallet” nederst på siden).

 
 

15. “NEVERMIND”

Musikk: Patrick Leonard; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Patrick Leonard
Fra albumet Popular Problems, 2014
[Spotify/YouTube]

På albumene gitt ut på 10-tallet, hadde Leonard Cohen fullt fokus på poesien/tekstene. Den musikalske komposisjonen overlot han for det meste til produsent og komponist Patrick Leonard (kanskje best kjent som produsent/komponist på 25 Madonna-låter inkludert “Live to tell”, “Who’s that girl”, “Like a prayer”, “Cherish” og “Frozen”).

Leonard (Patrick, altså) står dermed også for musikken i “Nevermind”, en smådramatisk låt med konflikt- og krigstematikk – mest sannsynlig om Israel/Palestina-konflikten ettersom vi hører en kvinne synge på arabisk ved et par anledninger. I tillegg til de resolutte strykerlydene, er disse arabiske sekvensene mine personlige høydepunkter i låta – som forøvrig er kjent som åpningslåt (kjenningsmelodi) i alle åtte episodene av HBO-serien True Detective - sesong 2 (2015).

“This was your heart / this swarm of flies / This was once your mouth / this bowl of lies”

 

14. “TO A TEACHER”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leanne Ungar
Fra albumet Dear Heather, 2004
[Spotify/YouTube]

Denne låta skiller seg ut på flere måter: (1) Cohen synger ikke, men snakker; (2) kvinnevokaler er, for en sjelden gangs skyld i Cohens musikalske univers, fraværende; (3) låta er basert på et dikt fra Cohens egen diktsamling The Spice-Box of Earth (1961), som han ga ut seks år før hans debutalbum; og (4) diktet og låta er i cd-heftet dedisert til den canadiske poeten A.M. Klein.

Cohen spiller alle instrumenter selv på denne låta ifølge informasjonen i cd-heftet, men jeg mistenker at alt av lyd er laget på synth/keyboard, inkludert både gitarlyden, basslyden og blåseinstrumentlyden. For meg spiller dette ikke noen rolle ettersom det nettopp er gitarlyden, basslyden og blåseinstrumentlyden som fascinerer meg med denne korte snakkelåta på to og et halvt minutt. Hva Cohen preiker om, er ikke så nøye for meg. Antakelig er det noe betydningsfullt.

“Hurt once and for all into silence / A long pain ending without a song to prove it”

 

13. “GOING HOME”

Musikk: Patrick Leonard; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Patrick Leonard
Fra albumet Old Ideas, 2012
[Spotify/YouTube]

En smånydelig låt, nydeliggjort spesielt av Bela Santelli på fiolin og Dana Glover på kor, med en interessant tekst hvor Cohen inntar en opphøyd rolle, antakelig en guddommelighet, som snakker til Cohen (med unntak av refrenget hvor Cohen er seg selv). Med andre ord, sangen er et slags livsregnskap komprimert til en knappe fire minutter lang sang. Man trenger kanskje ikke så veldig livlig fantasi for å forestille seg hva som menes med “home” her. Old Ideas er jo det første albumet i en rekke av tre, hvor det er ganske tydelig at Cohen forbereder seg på livets slutt.

“I love to speak with Leonard / He’s a sportsman and a shepherd / He’s a lazy bastard / living in a suit”

 

12. “THE FUTURE”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leonard Cohen
Fra albumet The Future, 1992
[Spotify/YouTube]

Wow! Denne satt i sikringsboksen! Et voldsomt åpningsspor på Cohens niende studioalbum. Igjen, i likhet med “Going home” ovenfor, inntar Cohen en opphøyd, allvitende og semi-guddommelig rolle. Men denne gangen snakker han ikke til seg selv, men til menneskeheten, og det i en særdeles mørk, dyster og apokalyptisk tone. Her beskrives en verden som rett og slett har gått til helvete, og noen av beskrivelsene er direkte stygge og forstyrrende. Hele elendigheten er tonesatt av et relativt uptempo countrypop-arrangement som jeg nesten kan se for meg de fordømte menneskene danse linedance til.

PS. Denne låta ledsager rulleteksten til spillefilmen Natural Born Killers (Oliver Stone, 1994) (og er også å finne på den offisielle soundtrack-cd-en – riktignok i en forkortet versjon).

“Give me crack and anal sex / take the only tree that's left / and stuff it up the hole in your culture”

 

11. “UNDERTOW”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsent: Leanne Ungar
Fra albumet Dear Heather, 2004
[Spotify/YouTube]

En besnærende og sjarmerende låt, iallfall musikalsk, hvor Leonard Cohen har redusert seg selv til korist. Her er det Anjani Thomas som har hovedvokalen (en beslutning som ble tatt underveis i innspillingsprosessen jamfør denne artikkelen) over et instrumentalspor som ville glidd rett inn i en hvilken som helst av Roy Anderssons tablåfilmer (f.eks. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014)). I likhet med “To a teacher” (#14 på denne lista), er Leonard Cohen oppgitt som eneste instrumentutøver – hvilket betyr at han enten har holdt sine saksofon-, kontrabass-, tromme- og fiolinplukking-ferdigheter for seg selv i alle år, eller at han har benyttet en programvare for musikkproduksjon (Cubase, Logic, ProTools, Sonar e.l.). Uansett, resultatet er ytterst delikat, og jeg klarer ikke å skille det jeg hører fra en innspilling med “live” instrumenter.

Av teksten som Anjani Thomas så vakkert fremfører, senser jeg en uheldig menneskeskjebne. Jeg lener meg mot de som mener jeg-personen er en flyktning, men man vet aldri med Leonard Cohen.

“With a child in my arms / and a chill in my soul / and my heart the shape of a begging bowl”

 

10. “BY THE RIVERS DARK”

Musikk: Sharon Robinson; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Sharon Robinson
Fra albumet Ten New Songs, 2001
[Spotify/YouTube]

Ten New Songs er i realiteten et samarbeidsalbum av Leonard Cohen og Sharon Robinson. Cohen og Robinson synger duett på alle sporene, mens Robinson spiller nesten alle instrumenter (for det meste keyboards og programmering). Personlig synes jeg albumet ikke er variert, vakkert og spennende nok til å være blant Cohens beste. Et ganske kjedelig album, faktisk. Men “By the rivers dark” er et unntak.

Teksten er riktignok religionsrelatert og bryr meg ikke nevneverdig. Det som bryr meg, er den velproduserte og velklingende duetten mellom Cohen og Robinson, og sist men ikke minst den tynne gitarlignende keyboard-melodien som kommer inn ved 0:28 og blir der resten av låta. Den kiler meg i hodet, og blir der inne lenge etter at låta er ferdig.

“I did not know / and I could not see / who was waiting there / who was hunting me”

 

9. “THE LETTERS”

Musikk: Sharon Robinson; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Sharon Robinson
Fra albumet Dear Heather, 2004
[Spotify/YouTube]

Grunnen til at jeg liker “The letters” er låtas drømmeaktige sound. Den gjennomgående kombinasjonen av gitar- og strykerlyd (skapt av programvare som gitar- og strykerlyder ellers på albumet) har en søvndyssende, nesten hypnotiserende, effekt. Det er ikke alltid jeg klarer å fullføre denne låta hvis jeg hører den mens jeg er i horisontal posisjon. Sharon Robinsons henrivende stemme bidrar til dyssingen. Leonard og Sharon synger om brev som førstnevnte har sendt, men som sistnevnte har brent – iallfall flesteparten av dem.

“You never liked to get / the letters that I sent / but now you've got the gist / of what my letters meant”

 

8. “CLOSING TIME”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsenter: Leanne Ungar og Leonard Cohen
Fra albumet The Future, 1992
[Spotify/YouTube]

Moralen i denne visa er antakelig at alle festligheter og ubetenksomme utsvevelser før eller siden tar slutt; og når det tar slutt, er det på tide å ta seg selv i nakken, stramme seg opp og ta ansvar for sitt eget liv. Ett av metaforene som er brukt er en heidundrende fest på lokalet hvor “the women tear their blouses off and the men they dance on the polka-dots”, men som plutselig tar slutt når fiolinisten slutter å spille og alle taklysene slås på. Et annet bilde som brukes er et parforhold som er inngått på nokså overflatiske premisser: “I loved you for your beauty, but that doesn't make a fool of me: You were in it for your beauty too”.

Arrangementet er til tider litt billig, spesielt i begynnelsen, men så kommer det heldigvis inn både fiolinist (Bob Furgo) og – nær sagt selvfølgelig – kvinnelige korister (Julie Christensen og Perla Batalla) som alle tre fresher opp arrangementet slik at det hele blir en nokså lystig affære (selv om teksten er alvorlig nok) – og én av Cohens mest catchy låter. Ikke så rart, kanskje, at låta ble utgitt både som single og musikkvideo.

“We’re busted in the blinding lights / of closing time”

 

7. “ALMOST LIKE THE BLUES”

Musikk: Patrick Leonard; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Patrick Leonard
Fra albumet Popular Problems, 2014
[Spotify/YouTube]

Popular Problems ble utgitt 19. september 2014, to dager før Cohens 80-årsdag. Nøyaktig én måned tidligere, 19. august, ble “Almost like the blues” gitt ut som digital single og bl.a. lagt ut på Spotify og YouTube som en forsmak på albumet. (Låta ble albumets eneste single – og Leonard Cohens nest siste single.) Den fikk også en del radioplay i måneden før albumet kom ut. (“Nevermind” ble etterhvert også en hitlåt fra albumet, men først ett år senere fordi den ble brukt som kjenningsmelodi til tv-serien True Detective.)

“Almost like the blues” er Leonard Cohens “Numb” (både singelen U2 ga ut i 1993 og Pet Shop Boys i 2006), en sang om den skuldertrekkende likegyldigheten vi føler når media forer oss med tragiske nyheter fra verden over. Likegyldigheten følger oss også i møte med tragiske historiske hendelser: “I listened to their story of the gypsies and the jews. It was good, it wasn’t boring, it was almost like the blues”. Sterke saker. Og i sterk kontrast med den ytterst behagelige musikken.

Musikalsk er det to ting som fascinerer meg med “Almost like the blues”: (1) at instrumentalsporet er en nytelse å høre på med dets velklingende kombinasjon av piano, synth, bassgitar og bongotrommer; og (2) at alt man hører på instrumentalsporet er skapt på datamaskin, dvs. programvare som komponist og produsent Patrick Leonard har lekt seg med – noe jeg finner nesten utrolig. Da var vi altså allerede i 2014 kommet dithen at det er umulig å høre forskjellen mellom programvare og “ekte” musikere i studio. Det er nesten så jeg velger å ikke tro på den informasjonen cd-heftet gir meg. Men på den annen side: Hva gjør vel dette når sluttproduktet høres så bra ut som her? (Almost) like the real thing? Cohen kan vel dessuten egentlig tilgis dette ettersom det tross alt er tekstene som er det aller viktigste i hans kunstformidling.

(Jeg må innrømme at dette river og sliter i meg, og jeg har lange diskusjoner med meg selv. Jeg liker både elektronisk og akustisk musikk, men jeg har lenge ment at elektronisk musikk bør spilles på elektroniske instrumenter, mens akustisk musikk bør spilles på akustiske instrumenter. Så når jeg blir konfrontert med slike akustisk-lydende lekkerbiskener som f.eks. “Almost like the blues” av Leonard Cohen, så blir mitt standpunkt kraftig utfordret. Jeg må kanskje etterhvert konkludere med at det egentlig er ett fett hvordan et instrumentalspor lages så lenge det høres bra ut. Eller?)

På konsertene hans var det det aldri noen tvil: Der ble “levende” musikere brukt i rikelige mengder. Synd vi aldri fikk oppleve Cohen fremføre “Almost like the blues” live. Eller noen andre låter fra Popular Problems for den saks skyld. Cohen holdt, som tidligere nevnt, sin siste konsert året før albumet kom ut.

“I saw some people starving / there was murder, there was rape / their villages were burning / they were trying to escape / I couldn’t meet their glances / I was staring at my shoes / It was acid / it was tragic / it was almost like the blues”

 

6. “IT SEEMED THE BETTER WAY”

Musikk: Patrick Leonard; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Adam Cohen
Fra albumet You Want It Darker, 2016
[Spotify/YouTube]

82 år gamle Leonard Cohen synger noen utvalgte ord om sitt forhold til tro og vantro (rettet mot både religiøse og politiske figurer) i en ytterst stemningsfull vise hvor stemningen først og fremst blir skapt av et mannskor og en fiolinist (en ekte sådan). Mannskoret er ingen ringere enn Congregation Shaar Hashomayim Synagogue Choir fra Cohens hjemby Montreal – koret som hører hjemme i synagogen som Cohen besøkte mange ganger i sin barndom. Mens fiolinisten er ingen ringere enn David Davidson fra Nashville, én av USAs mest produktive og velbenyttede studiofiolinister.

I tillegg til låtas komponist Patrick Leonard, skal selvsagt også Leonard Cohens sønn, Adam, ha sin del av æren for sluttproduktet. Som produsent for sporet, har han dratt i de rette spakene og trykket de riktige knappene (noe han også har gjort på flesteparten av de andre sporene på You Want It Darker).

Og for de som lurer (jf. min diskusjon under forrige låt): På “It seemed a better way” er mesteparten av musikken fremført på “ekte” akustiske instrumenter – i den grad et Hammond-orgel (spilt av Patrick Leonard) kan kalles akustisk. Det kan det kanskje. Eller ikke. Who cares?

“Seemed the better way / when first I heard him speak / now it's much too late / to turn the other cheek”

 

5. “DEMOCRACY”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsenter: Leonard Cohen og Steve Lindsey
Fra albumet The Future, 1992
[Spotify/YouTube]

En fengende låt med åpenbare politiske undertoner i en tekst som inneholder en rekke limericks (se ett eksempel nedenfor). Når det gjelder innhold og budskap, har jeg ikke satt meg grundig nok inn i verken teksten eller konteksten, men det høres ut som at De forente stater får svi på pungen, men det kommer også frem tegn som tyder på at Cohen også har trua på bedre tider for samveldets befolkning.

“It's coming from the sorrow in the street / the holy places where the races meet / From the homicidal bitchin' / that goes down in every kitchen / to determine who will serve and who will eat”

 

4. “DANCE ME TO THE END OF LOVE”

[Liveversjonen fra 1994]

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsenter: Bob Metzger og Leanne Ungar
Originalversjonen er fra albumet Various Posistions, 1984. Denne versjonen er fra Cohen Live, 1994.
[Spotify/YouTube]

Denne sensuelle og vakre uptempo-balladen med opprinnelse i albumet Various Positions (1984), burde kanskje ha vært inkludert på min forrige liste, “Topp 15 Leonard Cohen-låter fra 60-, 70- og 80-tallet”. Men grunnet det skrekkelige arrangementet som arrangør og produsent John Lissauer ga originalen i 1984, var den aldri i nærheten av å bli inkludert. Jeg unngår alltid originalversjonen (med mindre jeg skal lytte til dens moderalbum i sin helhet) til fordel for denne liveversjonen som er innspilt under en konsert på O’Keefe Center (i dag: Meridian Hall) i Toronto, 17. juni 1993.

Jeg er langt fra den eneste som foretrekker denne liveversjonen fremfor originalen. Selv Cohens plateselskap Sony BMG, foretrakk den da de i 2002 ga ut det doble samlealbumet The Essential Leonard Cohen. 30 av 31 låter på albumet er originale studioversjoner, unntatt “Dance me to the end of love” – hvis elegante komposisjon fortjener det elegante arrangementet det fikk i 1993. Hvem som sto for det nye arrangementet, vet jeg ikke. Vedkommende er ikke kreditert, så da er det mest nærliggende å tro at det er Cohen selv som står bak. Uansett: Jeg anser 1984-versjonen å være en demo eller arbeidsversjon (ev. arbeidsuhell), mens 1994-versjonen er den definitive versjonen. Derfor er låta inkludert på denne 90-, 00- og 10-tallslista.

Når det gjelder sangens mening, kan den selvsagt tolkes på mange vis. Tar man for seg tittelen og kun hører på den, så skulle man tro den handler om et romantisk forhold som nettopp er blitt til, og derfor er sangen brukt i en rekke bryllup verden over (det at “Dance me to the wedding now” er en linje i sangen, forsterker jo lysten til å ha den med i et vielsessoundtrack). Men allerede i første strofe bør det ringe noen alarmbjeller (se sitatet nedenfor), og lytter man til nest siste strofe (det som begynner med “Dance me to the children who are asking to be born”, så bør man ane ytterligere moser i uglen:

I et intervju på et australsk tv-show i 1985, hvor Cohen fremførte låta, blir han spurt hvordan han kom på idéen til sangen – hvorpå han svarer at den ble til etter at han hadde hørt en historie fra én av nazistenes konsentrasjonsleire om en strykekvartett som ble tvunget til å spille opp til dans utenfor krematoriet for å berolige de som skulle gasses, for selv å bli gasset til slutt.

Med denne opprinnelseshistorien i bakhodet, kan jeg aldri oppleve denne sangen på samme måte igjen. Den er nå blitt enda vakrere og enda mer sensuell. Men det er klart: Idéen til en sang behøver ikke å ha samsvar med sangens mening. Hvordan man tolker en tekst, får være opp til hver enkelt leser/lytter, så de som ønsker å spille denne i bryllup, må selvsagt få lov til det. Dette er sjarmen med kunsten.

PS. Duoen Somebody’s Darling (Tine Valand og Liz Tove Vespestad), laget en fabelaktig norskspråklig versjon av låta i 1993, i samspill med CC Cowboys og med tekst oversatt av Håvard Rem: “Dans meg gjennom kropp og ånd” (fra albumet Hadde månen en søster - Cohen på norsk). Også dennes arrangement (ansvarlig: CC Cowboys) er betydelig bedre enn på Leonard Cohens originalversjon (ansvarlig: John Lissauer).

“Dance me to your beauty with a burning violin / Dance me through the panic till I'm gathered safely in”

 

3. “WAITING FOR THE MIRACLE”

Musikk og tekst: Leonard Cohen og Sharon Robinson
Produsenter: Leonard Cohen, Yoav Goren og Steve Lindsey
Fra albumet The Future, 1992
[Spotify/YouTube]

For meg handler denne relativt lange visa (nesten åtte minutter lang) om å vente på drømmedama gjennom et halvt liv (“I waited half my life away”) selv om man i det halve livets løp har hatt mange muligheter i form av kvinnemennesker som har åpnet hjertedøra si og invitert en inn (“There were lots of invitations”), deriblant henne som er sangens du-person (“and I know you sent me some”). Men man har ingen romantiske følelser for henne, og man vil heller vente til den ideelle kvinne skal komme å banke på – noe man nå innser at det er som å tro på et mirakel (“but I was waiting for the miracle, the miracle to come”). Høy gjenkjennelsesfaktor? På ingen måte.

Mot slutten av visa kan det virke som man resignerer overfor det aktuelle kvinnemennesket:

“Ah baby, let's get married / We've been alone too long / Let's be alone together / Let's see if we're that strong / Yeah, let's do something crazy / something absolutely wrong / while we're waiting for the miracle / the miracle to come”

 

2. “YOU WANT IT DARKER”

Musikk: Patrick Leonard; tekst: Leonard Cohen
Produsent: Adam Cohen
Fra albumet You Want It Darker, 2016
[Spotify/YouTube]

Leonard Cohens svanesang, ev. “svanesingle”. Hans siste single, utgitt på hans 82-årsdag, 21. september 2016 – én måned før hans siste album (ikke medregnet hans posthume Thanks for the Dance (2019), utgitt av Adam Cohen i sin fars navn (jf. det jeg skrev i innledningen på denne siden)) – og én måned og sytten dager før hans død (7. november 2016). Som i så mange andre sanger i hans karriere, viser han også her sitt ambivalente forhold til gud. Men her er han ekstra poengtert og eksplisitt i sin kritikk: Han gir gud (som er sangens “you”) en rekke velfortjente ballespark og beskriver ham/henne/den som en mørk gud som ikke har gjort annet enn å spre lidelse i verden og unnlate å høre på dem som ber til ham/henne/den.

Men likevel: Til tross for sin sviende og bitre kritikk, så har Cohen ikke mistet trua på guds eksistens og proklamerer at han er klar for å innta hans/hennes/dens rike: “Hineni, hineni [hebraisk: her er jeg], I’m ready, my lord”. Og i linjene “They're lining up the prisoners / and the guards are taking aim” er han nokså klar på at han nå venter på at avtrekkeren skal trykkes inn når som helst. En sterk tekst, ledsaget av gripende melankolsk musikk, hvor det er det samme synagoge-koret som i “It seemed the better way” (#6 på denne lista), som setter stemningen – denne gangen med Cantor Gideon Zelermyer som solist.

PS1. Leonard Cohen fikk ikke oppleve at han vant Grammy-prisen i kategorien Best Rock Performance for denne låta (prisen ble utdelt 28. januar 2018) – hans første Grammy-pris (hvis man ser bort fra hedersprisen (Lifetime Achievement Award) han mottok i 2011).

PS2. Den kroatiske DJ-en og produsenten Mladen Solomun, har laget en remiks: “You want it darker (Solomon remix)”, som ble sluppet på digitale medier i juli 2018. Jeg nevner den her fordi jeg synes den er smakfull og bra.

“A million candles burning / for the help that never came / You want it darker”

 

1. “ANTHEM”

Musikk og tekst: Leonard Cohen
Produsenter: Leonard Cohen og Rebecca De Mornay
Fra albumet The Future, 1992
[Spotify/YouTube]

En vakker hymne om håp i mørke tider. Det som gjør den ekstra vakker er innsatsen til gospelkoret The L.A. Mass Choir – hvis tilstedeværelse opphøyner låta til nærmest en sakral opplevelse. Skjønt “sakral” er kanskje feil ord å bruke, for i denne sangen nevnes ingen guder eller andre religiøse referanser – bortsett fra “the dove”, selvsagt. Den nevnes jo flere plasser i Bibelen, men har med tiden blitt et universelt symbol på fred og forsonlighet på tvers av religioner og livssyn. Så duen er et symbol jeg, som agnostiker/ateist, ikke har noen problem med å anerkjenne.

I “Anthem” får duen gjennomgå: “The wars / they will be fought again / the holy dove / she will be caught again / bought and sold / and bought again / The dove is never free”, og ikke mye håp gis til menneskeheten akkurat her. Men Cohen (som selv er lut lei) ber oss om å holde ut, ikke gi opp, til tross for evneveike regjeringer og hyklerske statsledere verden rundt, og samtidig må vi sette pris på det vi har rundt oss og slutte å jage det perfekte liv hele tiden. Mye fornuftig livsfilosofi her, altså.

“Ring the bells that still can ring / Forget your perfect offering / There is a crack in everything / That's how the light gets in”

 

Denne lista ble publisert 23. oktober–6. november 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Ti andre nevneverdige Leonard Cohen-spor utgitt på 90-, 00- og 10-tallet:

 

Spotify-spillelister: