Topp 5 gleder i et pandemifritt samfunn

Vi blir nok ikke kvitt selve covid-19-viruset fra jordklodens overflate, men mer sannsynlig er det at den pandemiske situasjonen går over. Kanskje må vi leve med enkelte reiserestriksjoner i enkelte land også i 2022 – og at man ikke bare må ha statsborgerpass, men også gyldig vaksinasjonspass når man skal ut og reise (men det anser jeg som en rimelig pris (vaksinen er jo gratis) å betale).

12. mars 2020 kom pandemien for alvor til Norge, og vi måtte omstille oss raskt til en ny hverdag med en rekke frihetsbegrensninger. Etterhvert ble ord som “korona”, “smitte” og “tiltak” forhatte og sterkt ubehagelige ord for de fleste – også for denne webmasteren. Pandemien har vært en sterk psykisk påkjenning (og for de som får sykdommen: en fysisk påkjenning), men heldigvis ser jeg nå lys i enden av tunnelen takket være vaksiner som ser ut til både å gi god beskyttelse mot sykdommen og hindre smittespredning. Joda, ingen av vaksinene er 100 % effektive, og mange av oss må kanskje vaksineres årlig mot dette viruset, men hva så? Vi kan ikke helgardere oss mot alle farer i samfunnet – en viss dødelighet må vi akseptere, og det å få påfyll av vaksiner i fremtiden anser jeg som et luksusproblem for de aller fleste av oss.

Det er visse ting jeg har gått lei det siste året, og visse ting jeg savner. Nedenfor følger en liste over de fem aspektene ved et “normalsamfunn” jeg gleder meg aller mest å gjenoppleve.

5. Å SLIPPE TRYNENE TIL …

Jeg kunne ha laget en egen topp 15-liste over de overeksponerte koronarelaterte trynene i massemedia som jeg har blitt mest lei av å se og høre fra det siste året. Ansikter og stemmer jeg overhodet ikke kommer til å savne når dette faenskapet er over. Mennesker som i uoverskuelig fremtid vil minne meg om den vemmelige tiden vi har levd i. Neida, jeg har ingenting imot disse personene personlig – de gjør jo bare den jobben de er ansatt/valgt til å gjøre. Men likevel: Oppmerksomhets-, makt- og tiltakskåte politikere som Erna Solberg, Bent Høie, Guri Melby, Kjell Ingolf Ropstad, Monica Mæland, Iselin Nybø, Raymond Johansen, Roger Valhammer m.fl.; samt fagpersoner som Bjørn Guldvog, Camilla Stoltenberg, Espen Nakstad, Geir Bukholm, Line Vold, Mads Gilbert m.fl.; skal bli deilig å slippe å forholde seg til på daglig basis i fremtiden. Jeg håper dessuten at det norske folk stemmer de nevnte politikerne på hodet og ræva ut av regjeringslokalene ved stortingsvalget kommende september (med unntak av Raymond og Roger, seige jævler som ikke kan stemmes ut før i kommunevalget i 2023). Amen! La det skje!

4. TV-PUBLIKUM

Jeg savner publikum på tv-produksjoner. Da snakker jeg om alt fra Nytt på nytt fra NRK Marienlyst til Chelsea-Tottenham på Stamford Bridge. Førstnevnte produksjon blir ikke den samme når de fem deltakerne flirer av hverandres vitser og kanskje, i heldige stunder, får med seg kameraoperatøren på latterkula. Sistnevnte produksjon blir som en hvilken som helst intern kamp på treningsfeltet: Mye skriking fra spillere og treningsapparat, men dødt fra tribunen. Den latterboksen TV2 bruker i sine Premier League-sendinger, hvor latteren er byttet ut med tribunejubel, gjør saken enda verre. Derfor har jeg sluttet å følge med Premier League (og selvsagt sagt opp Sumos premiumpakke) – iallfall inntil tribunene er fylt til randen igjen.

Når det gjelder norsk fotball, er jeg forpliktet å følge RBKs kamper (og Norges landskamper), og her har man tillatt 200, og etterhvert 400, tilskuere på tribunene, så det er selvsagt bedre enn ingenting. Men jeg gleder meg som en lærer til sommerfri, til Lerkendal stadion er besatt av 20 000 trøndere igjen. (OK, 12 000 i første omgang… Kanskje var jeg litt optimistisk der.)

3. FESTIVALENE

Man vet ikke hva man har før det er borte. Jeg husker det var et tidspunkt hvor jeg tenkte: Har vi ikke for mange festivaler i Norge nå? Blir ikke folk lei? Å nei! Enda en festival! Nå i dag, midt i pandemien, skammer jeg meg over dette tankegodset. Etter den avlyste festivalsommeren i 2020 – og i beste fall en amputert festivalsommer i 2021 – gleder jeg meg til sommeren 2022 hvor jeg forhåpentligvis skal festivalere hver eneste helg! Her er det mye tapt som skal tas igjen! Her blir det atter Trænafestivalen, Grenseløsfestivalen, Slottsfjellfestivalen, Buktafestivalen, Øyafestivalen; og det blir også utvidelse av repertoaret med festivaler jeg aldri har vært på før. Jeg gleder meg til å rave rundt i passelig beruset tilstand, snakke med folk, ta på folk, puste inn duften av feststemning og folkerus, spise mat, drikke øl, stå i toalettkø – og ikke minst (forsøke å) lytte til, og rocke til, musikken som serveres fra scenene. Måker og regn får bare hølje ned! Ingenting skal få ødelegge min neste festivalsommer som jeg skal nyte til fulle, som om den blir min siste. Joni Mitchell never lies: You don't know what you got 'til it's gone!

2. REISE

Det betyr mye for meg å forlate mødrelandet og se verden. Fram til jeg går av med pensjon i 2046, må jeg stort sett bruke elevenes sommerferie til dette (ettersom jeg jobber som lærer). Men mellom 2046 og min død på 2060-tallet, kommer jeg til å reise store deler av året så lenge helsa og pensjonen holder. Per dags dato har jeg vært i 49 utenomnordiske land, og jeg har til hensikt å besøke ytterligere 49 pluss gjenvisittere de stedene jeg liker best. Mitt lidenskapelige forhold til reising har smittet over på flere lister på denne hjemmesiden (bl.a. “Topp 15 utenomnordiske storbyer” og “Topp 15 utenomnordiske reiser”), så jeg tror jeg ikke jeg skal komme nærmere inn på aktiviteten her, i fare for å bli for lidenskapelig og lengselsfull.

1. FYSISK KONTAKT

Fysisk kontakt handler i denne sammenheng om håndhilsing, skulderklapping, klemming og omfavning. Alt med klærne på. (Det handler ikke om seksuelt samkvem da det er – uavhengig av pandemi – noe de fleste gjør med sin kjæreste og/eller faste seksuelle partner uansett.) Dette handler om et grunnleggende sosialt behov vi mennesker har – iallfall i varierende grad: Noen liker ikke å klemme og bli klemt, så for dem kan pandemien være en velsignelse.

Jeg tilhører dem som liker håndhilsing, skulderklapping, klemming og omfavnelse (sistnevnte riktignok i moderat intensitetsgrad), og jeg liker å være både subjekt og objekt i så måte (giver and receiver). De tre sistnevnte aktivitetene er også med på å skille ut lykkehormonet oksytocin, og jeg betrakter meg selv som en oxytocin-junkie. De oksytocin-avhengige som har kjæreste/partner (som man er glad i), har i stor grad fått sine oksytocin-behov dekket i det pandemiåret som har gått, selv om det for mange av dem er tungt å måtte begrense sin fysiske kommunikasjonsform til kun én person.

Jeg har ikke kjæreste, og som mange andre kjæresteløse, har koronatiden vært ekstra tung. De eneste personene jeg har klemt det siste året, er min mor og Tor Erik Brunsvik (min reisepartner i årets sommerferie). Grove overtramp på FHIs (an)befalinger, så vi har satt hverandre i livsfare med denne avskyelige handlingen.

Jeg frykter at klemmeforbudet blir et av de aller siste smitteverntiltakene som blir fjernet – hvis det blir fjernet. I mine verste mareritt vil det nemlig aldri bli anbefalt å klemme igjen på grunn av at vaksinene ikke kommer til å virke. Er menneskeheten i ferd med å miste et av sine sentrale menneskelige trekk? Er et slikt liv verdt å leve? Må jeg skaffe meg kjæreste? Eller kanskje en hund? Eller katt? (De to sistnevnte vil i så fall være sterkt frihetsberøvende, men hei… hvis det ikke finnes noen frihet å berøve, så spiller det vel ingen rolle?)

Hmm… Jeg startet lista optimistisk og avsluttet pessimistisk. Jeg håper optimismen vinner.

Denne lista ble publisert 5.–9. februar 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.