Topp 15 norskspråklige spillefilmer
Det finnes gode filmfolk her i Norge også, deriblant gode regissører, gode manusforfattere, gode skuespillere, gode produksjonsdesignere, gode lydarbeidere, gode komponister, gode effektmakere, gode scenografer, gode kameraoperatører og gode klippere. Det hender fra tid til annen at en norsk spillefilm tar bolig i meg og blir der i mange år. Filmer jeg gjerne ser på nytt med ujevne mellomrom.
Jeg anslår at jeg har sett omtrent 300 norske spillefilmer i mitt 43,5 år lange liv. Cirka 100 av disse kan jeg ikke navngi (husker ikke tittelen); mens cirka 100 husker jeg titlene på, men det meste av handlingsdetaljer og hva jeg har syntes om filmene, har gått i glemmeboka. Da gjenstår cirka 100 filmer som jeg husker såpass godt at jeg kan sette terning- eller stjernekast på dem – og rangere dem slik at en topp 15-liste blir mulig.
En spillefilm er en film over 60 minutter lang, med manus og skuespillere. Kortfilmer og dokumentarfilmer er dermed utelukket. Videre definerer jeg en spillefilm å være norsk hvis hovedspråket er norsk og/eller samisk og flesteparten av skuespillerne er norske. Regissøren behøver ikke å være norsk, og innspillingen behøver ikke å ha vært gjort i Norge. Animasjonsfilmer er kvalifisert til denne lista så lenge de er over 60 minutter lange og originalspråket er norsk eller samisk.
15. TROLLJEGEREN
Regi: André Øvredal
Manus: André Øvredal
Skuespillere: Otto Jespersen, Glenn Erlend Tosterud, Thomas Alf Larsen, Johanna Mørck, Hans Morten Hansen, Robert Stoltenberg, Knut Nærum m.fl.
Premièredato: 29. oktober 2010 [Trailer]
Tre filmstudenter ved Høgskulen i Volda fatter interesse i en mystisk mann ved navn Hans, og de bestemmer seg for å fotfølge ham helt til han går med på et intervju. Det viser seg at han er ansatt i den strengt hemmelige norske statsetaten TST: Trollsikkerhetstjenesten. Hans har ansvaret for å kontrollere den norske trollbestanden og forebygge at trollene gjør for stor skade på norske næringsinteresser som f.eks. sauer, landbruksområder, elektrisitetsforsyning m.m. Heldigvis er ikke troll skadelige for mennesker – med mindre man er kristen.
Filmen er laget som en liksom-dokumentar i Blair Witch Project-stil, det vil si at det man ser på lerretet/skjermen er såkalt “found footage” som filmstudentene har etterlatt seg. Resulatet blir skummelt og morsomt, og det ligger en del samfunnskritikk og lurer i bakgrunnen også. Filmen hviler tungt på de visuelle effektene – som er imponerende og troverdige (ikke ofte man kan si det om norsk film). Filmen gir også svar på en del spørsmål. For eksempel har vi ikke hørt så veldig mye til naturvernorganisasjonenes protester mot høymaster etter at “Trolljegeren” kom på kino. Jeg regner med at mange av dem så filmen og nå skjønner hva høymastene egentlig er der for.
14. UTØYA 22. JULI
Regi: Erik Poppe
Manus: Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen
Skuespillere: Andrea Berntzen, Aleksander Holmen, Solveig Koløen Birkeland m.fl.
Premièredato: 9. mars 2018 [Trailer]
Gjennom én tagning på halvannen time følger vi Kaja mens skytedramaet pågår på Utøya 22. juli 2011. Vi følger hennes bevegelser og de menneskene hun møter mens hun (1) forsøker å gjemme seg for drapsmannen og (2) forsøker å finne lillesøsteren sin, Emilie. Selv om Kaja er oppdiktet, er alt annet rekonstruert slik det skjedde i sann tid. Terroristen ses sjelden, men vi hører skuddene hans. Noen gang langt unna, andre ganger ubehagelig nær.
Det er interessant og frustrende på samme tid, å se hvor lite Kaja og de rundt henne vet om det som skjer - og de mer eller mindre dumdristige valg de gjør. Som seer, vet vi selvsagt omfanget av det som skjer, men vi vet ikke hvordan det går med akkurat denne karakteren som regissør Erik Poppe har valgt å følge. Med ett unntak er kameraet på henne hele tiden. Andrea Berntzen vant en velfortjent Amanda for beste kvinnelige skuespiller, mens like velfortjent fikk Solveig Koløen Birkeland Amanda-pris for beste kvinnelige birolle, i rollen som en skadet jente som Kaja møter.
Selvfølgelig inneholder filmen mange sterke inntrykk - både under og etter at filmen er ferdig: Jeg har nemlig aldri opplevd at alle i kinosalen blir sittende under hele rulleteksten (med unntak av “Det som en gang var” (2016) og “Kjempen” (2017) hvor jeg i begge tilfeller hadde kinosalen for meg selv).
[Denne omtalen er i stor grad en kopi av det jeg skrev i Topp 15 kinofilmer i 2018]
13. HARAJUKU
Regi: Eirik Svensson
Manus: Sebastian Torngren Wartin
Skuespillere: Ines Høysæter Asserson, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Olava Eriksen, André Sørum, Kjærsti Odden Skjeldal, Filip Mathias Eide m.fl.
Premièredato: 23. november 2018 [Trailer]
15 år gamle Vilde har turkis hår og liker cosplay. Hun drømmer om Harajuku, en bydel i Tokyo og et verdenssenter for cosplay (ungdommer som kler seg ut som rollefigurer fra anime og manga). Hun har et vanskelig liv, moren har psykiske problemer og Vilde (spilt av Ines Høysæter Asserson) henger daglig med sine cosplay-venner på Oslo Sentralstasjon - hvor de til stadighet blir jaget bort av vektere.
En dag blir Vilde oppsøkt av to barnevernsvakter som har triste nyheter om moren. Nedslått prøver hun å samle penger til flybillett til Tokyo. Av flere desperate ting hun gjør for å anskaffe midler, tar hun kontakt med faren (Nicolai Cleve Brock) som hun aldri har sett. Skuespillet til Asserson er mesterlig, således er Brock som glir godt inn i rollen som angrende far som aldri har vært tilstede i Vildes liv. Det er også fascinerende å studere Ingrid Olava som spiller farens nye kone. Hun er slett ikke er særlig happy for at en gjenforening mellom far og datter skal finne sted.
“Harajuku” handler om omsorgssvikt og marginalisert ungdom som drømmer om et annet liv. I tillegg til en sterk historie blir vi servert drømmesekvenser underveis i filmen, inspirert av anime. Vi ser også neonlysene fra Harajuku. Alt dette er ting som foregår i Vildes hode. Kombinasjonen drømmesekvenser og solid skuespill gjør filmen til 2018s beste blant de norske, og noen av de mest stemningsfulle filmene jeg har sett under norsk regi. Det skader heller ikke med flott fotoarbeid (Karl Erik Brøndbo) og lekker produksjonsdesign (Julie Asskildt).
[Denne omtalen er en kopi av det jeg skrev i Topp 15 kinofilmer i 2018]
12. GET READY TO BE BOYZVOICED
Regi: Henrik Elvestad, Espen Eckbo og Mathis Fürst
Manus: Espen Eckbo og Henrik Elvestad
Skuespillere: Espen Eckbo, Henrik Elvestad, Kaare Daniel Steen, Øyvind Thoen, Linn Skåber, Trond-Viggo Torgersen, Jon Øigarden, Atle Antonsen m.fl.
Premièredato: 1. desember 2000 [Trailer]
“Filmen handler om boybandet Boyzvoice (som igjen er en parodi på Boyzone) og deres jakt på popularitet. Når de blir avslørt for å bare leppelese istedenfor å synge og at stjernen M*Pete har en kjæreste som bare er 12 år, er skandalen et faktum og bandet får sparken av plateselskapet sitt. Filmen handler videre om at bandet blir oppløst og livene deres utenfor musikkbransjen, og historien om hvordan de til slutt får sitt største ønske oppfylt; å opptre på hitAwards.” (Fra filmens Wikipedia-artikkel per 19.5.2020)
Jeg måtte ty til Wikipedia for å hjelpe meg å huske detaljer fra denne filmen som jeg så på kino for over 19 år siden og som jeg ikke har sett siden. Det jeg derimot kan huske klart, er at jeg hadde det hysterisk morsomt i kinosalen de 95 minuttene denne liksom-dokumentaren varte. Her fikk både boyband, plateselskap-folk, managere, media og boybandfans gjennomgå i et temmelig profesjonelt og påkostet opplegg. Jeg husker også soundtrack-albumet med “hits” som “We are the playmomen”, “Twelve year-old woman”, “What’s happening to my body” og “Let me be your father x-mas”.
11. KONGENS NEI
Regi: Erik Poppe
Manus: Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland
Skuespillere: Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Karl Markovics, Tuva Novotny, Arthur Hakalahti, Svein Tindberg, Andreas Lust, Katharina Schütter, Ketil Høegh, Gerald Pettersen, Jan Frostad, Erik Hivju m.fl.
Premièredato: 23. september 2016 [Trailer]
“Kongens nei” gir et interessant og lærerikt innblikk i hva som skjedde i Norge under den tyske okkupasjonen i 1940. Spennende, velprodusert og velspilt vil jeg også si at filmen er. Hovedfokuset er lagt på kongefamilien (først og fremst kong Haakon og kronprins Olav) og deres samspill med den norske regjeringen (med Johan Nygaardsvold i spissen) og Stortinget (med stortingspresident C.J. Hambro i ledersetet). Men filmen følger også den tyske ambassadøren Curt Bräuer, flott spilt av Karl Markovics (kjent fra bl.a. tv-serien “Babylon Berlin” og den nyeste Terrence Malick-filmen “A hidden life”), og den norske soldaten Fredrik Seeberg som havner i kryssilden i de hedmarkske skoger.
Før jeg så filmen, visste jeg lite om hvordan konge, regjering og storting agerte under invasjonen. Jeg visste selvsagt at kongen og regjeringen havnet i Storbritannia etterhvert, og jeg hadde håpet at filmen kunne beskrive de siste etappene ut av Norge. Jeg vet at kongefamlien både var i Molde og Tromsø, men dette ble ignorert. Så vidt jeg husker sluttet filmen etter bombingen av Nybergsund 10. april 1940 – stedet hvor kongen ga sitt nei (til det tyske tilbudet om overgivelse). Men filmens tittel er jo “Kongens nei”, så da får jeg bare akseptere at Erik Poppe kun fokuserer på hendelsene som fører til nei-et. Så får jeg heller håpe at det blir laget en oppfølger (“Kongens flukt”) som forteller hva som skjer fram til han flykter fra Tromsø 7. juni 1940 med kurs for Storbritannia.
“Kongens nei” satte Amanda-rekord med hele åtte priser (beste kinofilm, beste manus, beste mannlige birolle (Markovics), beste produksjonsdesign/scenografi, beste visuelle effekter, beste klipp, beste lyddesign og beste musikk) og ytterligere fem nominasjoner (beste regi, beste mannlige skuespiller (Christensen), beste mannlige birolle (Christiansen), beste foto og folkets Amanda). Filmen var også Norges Oscar-kandidat i 2017 uten å havne blant de nominerte.
10. BARN
Regi: Dag Johan Haugerud
Manus: Dag Johan Haugerud
Skuespillere: Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Brynjar Åbel Bandlien, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner, Anne Marit Jacobsen, Ella Øverbye, Trine Wiggen og Adam Pålsson
Premièredato: 13. september 2019 [Trailer]
En norsk dramafilm med over to og en halv times spilletid er en sjeldenhet, men jeg så aldri på klokka mens “Barn” ble projisert på lerretet inne i Kirkenes’ eneste kinosal under en av Sør-Varanger filmklubbs ukentlige visninger, høstsesongen 2019. Filmen er for intrikat laget til at den noensinne ble kjedelig, og jeg hadde ikke særlig lyst til å skille lag med karakterene da rulleteksten kom. Handlingens bakteppe er enkel: Ei jente (Lykke) forårsaker en medelevs (Jamie) død i et friminutt. Resten av filmen handler om mer kompliserte ting: Om hvordan lærere (spesielt de som hadde inspeksjonsvakt i det fatale friminuttet), medelever, skoleledelse og ikke minst foreldrene til begge parter, reagerer og sorgbearbeider.
Filmen følger flere hovedkarakterer, deriblant Lykke (spilt av Ella Overbye), hennes mor (Andre Bræin Hovig) og far (Hans Olav Brenner), Jamies alenefar (Torbjørn Harr) og rektor (Henriette Stenstrup). Disse blir realistisk portrettert med alle sine svakheter og begrensninger, men det var, naturlig nok, Lykke og Jamies kontaktlærer Anders (Jan Gunnar Røise), jeg identifiserte meg mest med, og de situasjonene jeg ble mest pinlig berørt av skjedde gjennom han. Partipolitikk blir også en del av suppa her, da Lykkes foreldre er aktive Ap-medlemmer, mens Jamies far er en fremtredende lokalpolitiker tilhørende FrP.
Her er det mange tråder en regissør kan snuble i. Mange lettvinte løsninger og vendinger står til hans disposisjon, men Dag Johan Haugerud lykkes i høyeste grad med å holde alt realistisk og balansert, uten å ta parti, uten “å kåre en vinner”. For i en slik ulykksalig situasjon er det selvsagt ingen vinnere. “Barn” ble en beintøff kinoopplevelse, som i tillegg til å servere en sterk historie, også fikk meg til å reflektere over min rolle som lærer i mye større grad enn i forbindelse med alskens lærerutviklingsprogrammer, reformer og pedagogiske nyordninger som med jevne mellomrom blir tredt over hodet på lærere i det ganske land.
“Barn” er i skrivende stund fortsatt såpass fersk at det gjenstår å se hvor mange Amanda-priser den kommer til å bli nominert til. Jeg tipper det blir noen. Iallfall beste film, beste regi, beste manus samt skuespillernominasjoner til Steenstrup, Røise og Harr.
[Denne omtalen er i stor grad et utdrag av det jeg skrev i Topp 15 kinofilmer i 2019.]
9. ORIONS BELTE
Regi: Ola Solum
Manus: Richard Harris (basert på romanen “Orions belte” (1977) av Jon Michelet)
Skuespillere: Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen, Vidar Sandem, Nils Johnson, Jon Eikemo m.fl.
Premièredato: 8. februar 1985 [Trailer]
Den aller første Amanda-utdelingen fant sted i 1985, og “Orions belte” er historiens første Amanda-prisvinner for beste film. Den vant også for beste mannlige skuespiller (Jordal), beste foto (Harald Paalgard) og beste musikk (Bent Åserud og Geir Bøhren). Filmen er, i likhet med romanen den er bygd på, satt på Svalbard under den kalde krigen, og vi møter kameratene Tom, Lars og Sverre som cruiser rundt med lastebåten “Sandy Hook” mens de viser utenlandske turister rundt i øyriket.
Det er lenge siden jeg har sett filmen, så de fleste detaljer er hvisket ut av minnet mitt, men jeg husker at de tre kompisene etterhvert kommer over noe de ikke burde ha kommet over, nemlig en hemmelig sovjetisk militær installasjon. Russerne oppdager at de er blitt oppdaget, og de tre kompisene blir en skyteskive og jaget både til sjøs og til lands – i konstant livsfare. Jeg husker også at filmen var svært spennende, og den regnes også som Norges første (vellykkede) actionthriller. Gode norske filmer var jo noe som dukket opp cirka én gang i tiåret fram til 1990-tallet, så denne filmen vakte oppsikt og er etterhvert blitt en norsk klassiker.
Jeg husker filmen også for praktfulle naturbilder og stemningsfull musikk.
8. UT OG STJÆLE HESTER
Regi: Hans Petter Moland
Manus: Hans Petter Moland (basert på romanen “Ut og stjæle hester” (2003) av Per Petterson)
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Tobias Santelmann, Danica Ćurčić, Pål Sverre Hagen, Gard Eidsvold, Jon Ranes, Sjur Vatne Brean, Torjus Hopland Vollan m.fl.
Premièredato: 8. mars 2019 [Trailer]
Jeg ble sliten av å se denne filmen. Lykkelig sliten. For dette var intense saker hvor mye sies i det usagte. Å formidle det usagte, krever mye av skuespillere, regissører, klippere, fotografer med flere, og det lykkes de med her. Filmen baserer seg på Per Pettersons kritikerroste roman fra 2003, og det er vanskelig å beskrive noe plott. Men filmen handler om å vokse opp i et mannsdominert miljø generelt – og forholdet mellom far og sønn (Trond) spesielt. Handlingen foregår i de dype skoger, på grensen til Sverige. Filmen handler også om smugling av mennesker over til Sverige under den tyske okkupasjonen, og den handler om birollen Lars som ved et uhell dreper søsteren sin. Et hovedpoeng med i historien, er at vi får se hvordan det går med sønnen etter over 50 år, og det er den nå 67 år gamle Trond som forteller historien. Og vi får formidlet hvordan hendelser fra tenårene er med på å påvirke et helt liv.
Filmen skildrer mye natur, urkrefter, sjalusi og lidenskap, og skuespillerne (Tobias Santelmann, Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Bjørn Floberg – og ikke minst Jon Ranes som den den 15 år gamle Trond) gjør en fabelaktig jobb. En solid film som vant fem Amanda-priser: årets norske kinofilm, årets regi, årets foto, årets musikk og årets mannlige birolle (Bjørn Floberg) – og den ble nominert i ytterligere fem priskategorier: årets manus, årets klipping, årets visuelle effekter, årets lyddesign og årets mannlige hovedrolle (Jon Ranes). Den ble også utpekt som Norges kandidat til Academy Awards’ “Best International Feature of the Year”, men den ble dessverre ikke nominert.
[Denne omtalen er en kopi av det jeg skrev i Topp 15 kinofilmer i 2019.]
7. HVA VIL FOLK SI
Regi: Iram Haq
Manus: Iram Haq
Skuespillere: Maria Mozhdah, Adil Hussain, Ekavali Khanna, Rohit Saraf, Ali Arfan, Sheeba Chaddha, Lalit Parimoo, Jannat Zubair, Rahmani, Isak Lie Harr m.fl.
Premièredato: 6. oktober 2017 [Trailer]
Mirza har innvandret fra Pakistan til Norge og stiftet familie her. Han har fått to døtre og én sønn. Det er den eldste datteren, Nisha på 16 år (flott spilt av Maria Mozhda), denne filmen hovedsaklig handler om. Mirza og Nisha har et godt far-datter-forhold helt inntil han tar datteren på fersken inne på soverommet hennes, med en kjæreste hun har smuglet inn gjennom soveromsvinduet i nattens mulm. At han er etnisk norsk gjør ikke saken bedre. 16 år gammelt vennskap mellom far og datter blir rasert i løpet av brøkdelen av ett minutt; og for å bevare hans og familiens ære, ender det etterhvert opp med at han (i samarbeid med sønnen i blokkleiligheten) tvangssender Nisha til Pakistan hvor noen slektninger skal prøve å få skikk på henne.
Filmen handler om rollekonflikter, æreskultur og sosial kontroll. Den har en del sterke og hjerteskjærende scener som er vonde å se på. Hovedfokuset er hos Nisha og alt hun må gjennomgå både i Norge og Pakistan. Kanskje det aller vondeste å se på, er at hun også blir totalt avvist – og stemplet som hore og familiens skam – av hennes egen mor, som man kanskje hadde håpet kunne vise Nisha litt forståelse. Snarere tvert imot: "Jeg skulle ønske du var dødfødt" kan moren berette overfor Nisha. Den slår hardt.
Det beste med denne filmen er at regissør Iram Haq (som selv ble tvangsendt til Pakistan i sin ungdom) ikke maler med svart-hvit pensel: Hun lykkes godt med å fremstille også Nishas foreldre som ofre i dette. Også de er fanget i et nett av forventninger og kulturell krysspress. Moren blir riktignok fremstilt som heks i de få scenene hun er involvert i, men man får raskt sympati for faren, Mirza, som skuespiller Adil Hussain bekler på en imponerende måte. Han er en tydelig plaget mann, men også tydelig glad i datteren sin selv om han gjør det han føler han må gjøre. Denne filmen er uhyre interessant, velspilt og gripende fra start til slutt.
“Hva vil folk si” vant Amanda for beste film, beste regi, beste manus og beste mannlige skuespiller (Hussain) – og var også nominert for beste kvinnelige skuespiller (Mozhdah), beste klipp og folkets Amanda. Den var også Norges Oscar-kandidat for 2017 (uten å bli nominert). Jeg viser den frem til mine sosiologielever hvert år da den passer godt inn i tema som kultur, sosialisering, sosial kontroll m.m. Det må også nevnes at etter jeg så filmen for andre gang, oppjusterte jeg min imdb-score fra 7 til 8. Den hadde en sterk 7-er i utgangspunktet, men jeg oppdaget et viktig aspekt ved slutten av filmen som jeg ikke var oppmerksom på da jeg så filmen i kinosalen i 2017, noe som gjorde at den bikket over til en velfortjent 8-er.
[Denne omtalen, bortsett fra siste avsnitt, er en kopi av det jeg skrev i Topp 15 kinofilmer i 2017.]
6. ELSK MEG I MORGEN
Regi: Petter Næss
Manus: Åse Vikene (basert på romanen “Elsk meg i morgen” (1999) av Ingvar Ambjørnsen)
Skuespillere: Per Christian Ellefsen, Sven Nordin, Marian Saastad Ottesen, Marit Pia Jacobsen, Kjersti Holmen, Per Christensen, Mari Sarnes Jardim m.fl.
Premièredato: 23. september 2005 [Trailer]
Filmen handler om en mann som bor for seg selv i en rotete og møkkete leilighet. Kameraten han tidligere delte leiligheten med, har funnet seg kvinnfolk og forlengst flyttet inn hos henne, og de har et barn sammen. Foreløpig ligner denne grunnlagshistorien mye om en fyr jeg kjenner ganske godt i det virkelige liv (uten å nevne navn). Mannen har også et snev av sosial angst og unnviker alle situasjoner hvor han må sosialisere seg med fremmede mennesker. For eksempel klarer han ikke å gå inn i en kafé, bar eller pub alene… Vent litt…
Alle gjenkjennelsesfaktorer til side, “Elsk meg i morgen” er den tredje og siste filmen i trilogien om Elling. Den første filmen (“Elling”, 2001) var en morsom opplevelse, den andre (“Mors Elling”, 2003) var en liten nedtur, mens den tredje filmen er den beste av dem. Den er mørk og dyster, men samtidig dypt menneskelig og håpefull – og en Per Christian Ellefsen i sitt ess. (Likevel var det Sven Nordin (som til tider overspiller sin rolle som Kjell Bjarne) som ble Amanda-nominert, ikke Ellefsen! Forstå det de som kan!). Han klarer på ypperlig vis å portrettere en mann med mange nevrotiske issues, en som har havnet utenfor det gode selskap og som har problemer med å leve opp til samfunnets normer.
Det er når Elling møter en ung kvinne (spilt av den 29-årige filmdebutanten Marian Saastad Ottesen) og etterhvert blir bedre kjent med henne, at filmen fungerer på sitt aller beste. “Jeg vil forsøke å vinne denne kvinnens tillit. Hennes kjærlighet våger jeg ikke å håpe på”, sier Elling så treffende. Mange pinlige, morsomme, geniale og varme scener oppstår i interaksjonen mellom Elling og Lone (som jobber i en pølsevogn). Og det må egentlig bare gå som det går til slutt. Dette er realisme, ikke fantasy.
Ja, denne filmen både lo og gråt jeg til da jeg så den på kino i en alder av 28 år, og som 43-åring så jeg den på nytt i går (på YouTube Premium til en leiepris av 29 kroner), og det var godt å se at filmen har tålt tidens tann.
“Hva er det egentlig som er så galt med arrangerte ekteskap? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, i stedet for å blande seg opp i alt mulig annet, simpelthen arrangere et ekteskap for meg? For eksempel med denne enslige unge kvinnen i pølsevognen. Jeg mener, hva er det som er så forferdelig frivillig med å bli gående alene hele livet?” (Elling)
5. SVIDD NEGER
Regi: Erik Smith Meyer
Manus: Stein Elvestad
Skuespillere: Kingsford Siayor, Kjersti Lid Gullvåg, Thor-Inge Gullvåg, Guri Johnson, Eirik Junge Eliassen, Frank Jørstad, Issaka Sawadogo, Björn Granath, Maja Zakariassen m.fl.
Premièredato: 11. april 2003 [Trailer]
En ellevill svart lavbudsjett-komedie laget av en trupp fra Nordland Teater (i Mo i Rana) og i sin helhet spilt inn på Onøya i Lurøy kommune i Nordland. En film som kom som et hyggelig sjokk for meg i en kinosal i Trondheim, våren 2003, rett før jeg selv flyttet til Lurøys nabokommune Træna for å tjenestegjøre som lærer i åtte år.
På den ene siden av en ganske øde øy ganske langt ut mot havet, bor Anna og hennes alkoholiserte og traumatiserte far Karl. Disse er spilt av Kjersti og Thor-Inge Gullvåg som er datter og far i det virkelige liv (sistnevnte var sågar teatersjef i den tiden da filmen ble innspilt). Karl plages med gjenferdet av Magda, som han drepte i sjalusivrede for flere år siden, mens Anna drømmer om å finne seg en mann.
På den andre siden av øya, bor Ellen og hennes to sønner Peder og Ante. Sistnevnte er mørk i huden og oppdager at han egentlig er adoptivbarn med ukjent biologisk mor og far. Han opplever en liten identitetskrise, og han har et brennende ønske om å bli same. Så mens Peder gjør alt av gårdsarbeid, bruker Ante tiden på å lære seg samisk. Det oppstår en absurd dynamikk når disse to familiene oppdager hverandres eksistens, og absurditeten når enda større høyder når en ekte same ved navn Normann, lusker rundt på øya og spionerer på beboerne, spesielt på Anna.
Viktigere enn fortellingene er måten de blir fortalt på. Vi får servert sjenerøse doser humor, kjærlighet, bannskap, drikking, vulgaritet, vold, blod, sex, brann og eksplosjoner. Lite krutt er spart på å beskrive de to dysfunksjonelle familiene, og tårene mine har sjelden trillet så mye av latter som i kinosalen en vårkveld i 2003. En herlig, saftig og original skrekkomedie hvis eneste svakhet er tittelen. Hadde filmen vært laget i dag, hadde tittelen neppe blitt godtatt pga. manglende politisk korrekthet. Fortellingen om Ante, er bare én av flere fortellinger som fortelles i filmen, så regissør Meyer kunne lett ha funnet en annen tittel. På engelsk heter den forøvrig “The Black Lap”.
Fun fact: “Svidd neger” er debutfilmen til fotografen Hoyte van Hoytema, som senere skulle bli director of photography for filmer som “The fighter”, “Her”, “Interstellar”, “Spectre” og “Dunkirk” – sistnevnte med oscarnominasjon (best cinematography) – samt den kommende Christopher Nolan-filmen “Tenet”. Jaja, man må jo starte en plass. Er ikke det alle sier?
I skrivende stund ligger filmen åpent og gratis ute til alles forlystelse på YouTube. Soundtracket, komponert og fremført av Ulver, ligger ute på Spotify.
4. SALMER FRA KJØKKENET
Regi: Bent Hamer
Manus: Jörgen Bergmark og Bent Hamer
Skuespillere: Tomas Norström, Joachim Calmeyer, Bjørn Floberg, Reine Brynolfsson, Sverre Anker Ousdal, Lennart Jähkel, Gard Eidsvold, Trond Brænne m.fl.
Premièredato: 17. januar 2003 [Trailer]
Amandaprisvinneren for beste film i 2003 og Norges Oscar-kandidat året etter, er en morsom og hjertevarm film om forskning og mellommenneskelige relasjoner. Dette er en film jeg viser til mine sosiologielever hvert år, det vil si den delen av skoleåret hvor elevene skal drive med forskning. Før jeg trykker på “play” ber jeg elevene være observante og finne fem feil – ting en forsker ikke skal gjøre.
Hemmens Forskningsinstitut (HFI) i Stockholm, er på forskningsoppdrag i Norge. En karavan med tolv biler og campingvogn krysser grensen med kurs for den norske landbrukskommunen Landstad for å forske på enslige menns bevegelsesmønster på kjøkkenet. Vi blir nærmere kjent med Folke Nilsson og hans forskningsobjekt Isak Bjørvik, men det skal saktens by på sine utfordringer. Å respektere de forskningsetiske normene er lettere sagt enn gjort. Man skal jo helst være så usynlig og umerkelig som mulig, man skal ikke påvirke adferden til den man observerer, man skal på ingen måte sosialisere seg med informanten, inkludert prating.
Joda, på ett plan er filmen en forskningsfilm, men på et annet plan en film om vennskap og selve livet. Selv om jeg har sett filmen minst fjorten ganger, blir jeg stadig (be)rørt av den. Den er langt fra fartsfylt, og vi som ser filmen (obervatørene) får god tid til å observere observatøren og han som blir observert. Og et stadig tilbakevendende problemstilling i filmen er: Hvem observerer hvem?
3. NATTSEILERE
Regi: Tor M. Tørstad
Manus: Ivar Enoksen
Skuespillere: Vera Holte, Helge Jordal, Per Oscarsson, Frode Rasmussen, Katja Medbøe, Bjørn Sundquist, Sigmund Sæverud, Kalle Øby, Odd Furøy, Anne Marit Jacobsen, Lars Andreas Larsen m.fl.
Premièredato: 13. november 1986 [Smakebiter]
Jeg fant ingen trailer til denne filmen, men derimot en seks minutter lang snutt med smakebiter. Og utifra dem skulle man tro at “Nattseilere” utelukkende er en fortelling om Nord-Norges Gjest Bårdsen eller Peer Gynt: Borr i Bekkmørtna, men den handler minst like mye om “Båremor”, den mystiske jenta som blir funnet i fjæra – uten språk og (tilsynelatende) uten hukommelse og anelse om hvem hun er og hvor hun kommer fra.
Jeg så “Nattseilere” på kino (Verdensteateret Rød i Trondheim (det som i dag er sal 5 på Prinsen kinosenter)) på 10-årsdagen min. Den hadde 12-årsgrense, men jeg hadde følge med min daværende stefar John Herman Kristoffersen. Jeg ble fortryllet av det jeg så og hørte: En gripende fortelling ledsaget av mektig vakker musikk (komponert av Orions belte-paret Geir Bøhren/Bent Åserud) og mektig vakre naturbilder fra Senja med omegn. Og jeg må også innrømme at jeg hadde et lite crush på fortryllende vakre – og tre år eldre – Vera Holte. Ettersom jeg ikke var gammel nok til å få se “Orions belte” fra året før, så var dette mitt første møte med den ruvende skuespilleren Helge Jordal, og i mange år trodde jeg han var nordlending.
Den snaut to timer lange filmen ligger ute i sin helhet på YouTube (ikke spesielt god bildekvalitet), men NRK sendte en seks episoder lang serie av filmen i 1988, med en total spilletid på snaut fire timer, og den ligger ute på NRK-TV til alles fornøyelse (og med betydelig bedre bildekvalitet, restaurert som den er). Det er over 30 år siden jeg så “Nattseilere” både som film og serie, så det er nok på tide at jeg gir den et gjensyn nå når den ligger (lovlig) ute på nett i restaurert versjon. Jeg husker “Nattseilere” som et stykke nordnorsk filmmagi (dog med enkelte sørnorske skuespillere), og jeg håper ikke magien blir brutt når jeg skal se den igjen i den kommende sommerferien.
2. FLÅKLYPA GRAND PRIX
Regi: Ivo Caprino
Manus: Kjell Aukrust, Remo Caprino, Kjell Syversen og Ivo Caprino
Skuespillere (stemmer): Frank Robert, Toralv Maurstad, Kari Simonsen, Leif Juster, Rolf Just Nilsen, Harald Heide-Steen jr., Helge Reiss, Henki Kolstad, Wenche Foss og Per Theodor Haugen
Premièredato: 28. august 1975 [Trailer]
Denne dukkefilmen handler om sykkelreparatør Reodor Felgen som bor øverst i et høydedrag i Flåklypa, “37 mil nordover, litt øst og oppover”. Her bor også sykkelreparatørassisten Ludvig og sagbrukarbeider Solan. Felgen blir rekruttert av oljesjeiken Ben Redic Fy Fazan til et billøp, Flåklypa Grand Prix. Felgen bygger Il Tempo Gigante og kjører bilen selv i dette bilracet – og konkurrerer der mot store navn som Rudolf Blodstrupmoen, Carlos Fandango, Heinrich von Schnellfahrer, Jimmy McQuick, Rufino Gasolini og Ronny Medelsvensson.
En spennende, gripende og morsom historie utfolder seg med bi-karakterer som privatsjåfør og livvakt Emanuel Desperados, enkefrue Stengelføhn-Glad, forfatter Hallstein Bromskimlet d.a.y. (den aller yngste), andrepilot Mysil Bergsprekken, filmfotograf Randolph Småfix, meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold, distriktsveterinær Roger Jurtappen, minkeier og nyhetsredaktør Jostein Kroksleiven og magedanserinnen Soline som Solan legger sin elsk på. Filmen er full av herlig humor, udødelige replikker og legendariske scener.
“Flåklypa Grand Prix” er en film som bør være obligatorisk for oppvoksende generasjoner, og en innvandrer kan ikke kalle seg fullt ut integrert før han/hun har sett klassikeren som i 2025 fyller 50 år – og som jeg har sett iallfall fjorten ganger. Også teknisk sett, er filmen brilliant og et stykke forut for sin tid. Spesielt bilrace-scenene er outstanding, som jeg stadig får et sug i magen av å se. Også filmmusikken av Bent Fabricius-Bjerre er verdt å nevne. Ja, denne filmen har det meste.
1. MONGOLAND
Regi: Arild Østin Ommundsen
Manus: Gro Elin Hjelle, Eigil Kvie Jansen og Arild Østin Ommundsen
Skuespillere: Kristoffer Joner, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Silje Salomonsen, Reidar Ewing, Gro Elin Hjelle, Marko Iversen Kanic, Stian Kristiansen, Gary Cranner Lubovich, Kyrre Haugen Sydness, Eigil Kvie Jansen, Terje Torkildsen m.fl.
Premièredato: 26. januar 2001 [Trailer]
Antall filmer jeg har sett på kino tre ganger, kan telles på én finger. Og den av fingeren tilhører “Mongoland”, en lykkepille av en lavbudsjettfilm fra Stavanger (kostet kun kr. 200 000,- å lage) med bare stavangerske skuespillere – deriblant Pia Tjelta (hennes debutfilm) og Kristoffer Joner (hans film nr. 2). Den andre filmen med krenkbar tittel på min topp 5, handler om Pia som kommer hjem til Stavanger etter ett år i England. Hun prøver å finne Kristoffer for å finne ut om de fremdeles kan være et par (Kristoffer turte ikke å være med Pia til England på grunn farkostskrekk (flyskrekk, båtskrekk, bilskrekk etc.).
At karakterene har samme fornavn som skuespillerne som spiller dem er interessant. Mer interessant er at filmen stort sett er spilt inn i svart/hvitt – det vil si: Nåtiden fremstilles i svart/hvitt, mens tilbakeblikkene (flashbacksene) er i farger! Noe som resulterer i en alt-var-så-mye-bedre-før-effekt, der minnene fortoner seg mer levende enn det triste nuet.
Fortellingen som fortelles er morsom og jordnær – med unntak av ett fantasy-element: en julenisse som støtt og stadig dukker opp for å gi Pia råd og vink. Pia Tjelta er outstanding i denne filmen, og jeg ble temmelig forelsket i henne (én av grunnene til at jeg så filmen to ganger på kino – og ytterligere sju ganger til på dvd), men selve kaka er det likevel nevrotiske og angstfulle Kristoffer som tar. Og her er det nok av bi-karakterer å legge sin elsk på – for eksempel: usikre og klomsete Vegar; den irriterende og respektløse Marko; den prinsippfaste og romantiske taxisjåføren; veteranbilfantasten og naive Wayne; gladkristne Elin og westcoast-rapperen Gary (som sliter med att det er for lite å rappe om i Stavanger) – bare for å nevne noen.
Historien er relativt realistisk (unntatt julenissen), småromantisk (uten at det blir for klissete), morsomt (uten at det blir ovedrevent), og replikkene blir avlevert på naturlig stavangersk måte. Og selvfølgelig: Her er det rikelig med situasjoner å kjenne seg igjen i. I det hele tatt: “Mongoland” er en herlig film hvor alt stemmer – og som fortjener tittelen Norges beste film gjennom alle tider.
Denne lista ble publisert 16.–30. mai 2020 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Nesten på lista (i kronologisk rekkefølge):
Bør Børson Jr. (Jan Erik Düring, 1974)
Døden på Oslo S. (Eva Isaksen, 1990)
Frida – med hjertet i hånden (Berit Nesheim, 1991)
Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995)
Insomnia (Erik Skjoldbjærg, 1997)
De usynlige (Erik Poppe, 2008)
Victoria (Torun Lian, 2013)
Den 12. mann (Harald Zwart, 2017)
Håp (Maria Sødahl, 2019)