Topp 5 filmer sett på kino i 2020
Fra å se 29 filmer på kino i 2017, 25 i 2018 og 31 i 2019, gikk jeg ned til kun åtte (!) kinofilmer i 2020. Naturligvis grunnet et visst virus. Spesielt påskeferiene har vært cinematiske høysesonger: En tredjedel av filmene jeg vanligvis ser i løpet av ett år, ser jeg i påskeferiene. Påskeferien 2020 ble det null filmer pga. stengte kinoer. Dermed blir det denne gangen ikke mulig å oppsummere kinoåret med en topp 15-liste som jeg vanligvis gjør.
Fem av de åtte filmene jeg så i 2020, rakk jeg å se i januar og februar, i min bokommune Sør-Varanger, før pandemien nådde Norge. De øvrige tre så jeg i min hjemkommune Trondheim i høstferien. Tre av de åtte filmene skuffet meg – noe som passer bra mtp. denne lista. De fem som jeg skriver om nedenfor har dermed det til felles at de ikke skuffet meg, men interesserte meg.
5. THE BODY REMEMBERS WHEN THE WORLD BROKE OPEN
Regi: Kathleen Hepburn og Elle-Máijá Tailfeathers; sett: Aurora kino Kirkenes, 23. januar [Trailer]
En canadisk film hvis handling (og filming) er satt til østlige bydeler i Vancouver. Áila (spilt av regissør Elle-Máijá Tailfeathers), som nettopp har vært hos legen og fått insatt spiral, treffer tilfeldigvis Rosie (Violet Nelson) ut på gata. Rosie er i ganske ille forfatning: barbeint, våt (det regner) og jaget av en voldelig kjæreste. Áila forbarmer seg over Rosie og tar henne med seg hjem hvor hun får tørre klær og mat. Derfra og ut filmen (som i stor grad er tatt i én tagning) skjer det en del komplikasjoner. Rosie er nemlig tidvis skeptisk til Áila, mens Áila blir ofte fortvilet over at Rosie ikke tar imot all hjelpen hun tilbyr. Fremfor alt, er Áila bekymret over hva som vil skje med Rosie (som forøvrig er gravid) når/hvis hun returnerer til hennes voldelige samboer.
Fordi filmen (fra ca. 10 minutter og ut) tilsynelatende er tatt i én tagning, så blir tempoet lavt – noe som er bra fordi da får relasjonen mellom de to hovedpersonene utfolde seg på en troverdig måte. Og man får tid til å tenke over hvorfor Rosie gjør som hun gjør. I likhet med Áila, ble også jeg ofte frustrert over Rosies adferd og tankegang. Skuespillerprestasjonene er upåklagelige, og filmen bryter aldri realismens bånd. Og historien er både aktuell, universell og godt fortalt.
Visningen jeg var på, var en førpremiere – to uker før nasjonal utgivelsesdato (7. februar), og regissør og hovedrolleinnehaver, Elle-Máijá Tailfeathers (niitsitapi mor, samisk far) var tilstede for å fortelle om filmen og svare på spørsmål fra publikum. Koselig og interessant.
4. TRONDHEIM PÅ FILM - DEL 3
Prosjektleder: Dag Hoel; sett: Trondheim kino (Prinsen sal 3), 5. oktober [Ingen trailer]
En samling av fire korte dokumentarfilmer om og fra Trondheim: Nu klinger (1946) handler om det optimistiske og oppblomstrende studentlivet i Trondheim rett etter andre verdenskrig, med spesielt fokus på Uka ‘45; Hvit by (1952) inneholder vinterlige bilder fra sentrumsnære områder; Signingen i Nidarosdomen (1958) er en fargefilm om hvordan Olav V ble tatt imot da han ble signet til konge; mens Cicignons byplan (1981) handler om hvorfor Midtbyen ser ut slik den gjør – både i 1981 og den dag i dag.
Gjenkjennelsesfaktoren var selvsagt størst i den siste filmen ettersom jeg fylte fem år i 1981, så det var nesten som å gjenoppleve barndommen. Men det var likevel Nu klinger som berørte meg mest da den rørte litt i studentblodet mitt – pluss at det var imponerende å se hvor raskt studentlivet var back in business etter nazistenes uttog.
3. JOJO RABBIT
Regi: Taika Waititi; sett: Aurora kino Kirkenes, 6. februar [Trailer]
En morsom, trist og hjertevarm film om ti år gamle Johannes (Jojo) (spilt av Roman Griffin Davis) som er medlem av Hitlerjugend og har en imaginær venn som heter Adolf (Taika Waititi) som følger ham i tykt og tynt. Jojo oppdager at hans mor (Scarlett Johansson) holder skjult en jødisk jente (Elsa) (Thomasin McKenzie) oppe på loftet, og han kommer i en rollekonflikt. Jojo er jo indoktrinert til å avsky jøder, men er samtidig glad i sin mor (som jobber i motstandsbevegelsen) og vil jo ikke at hun skal tas av dage.
Og dette er bare utgangspunktet. Jojo Rabbit vant Oscar for beste filmatisering (adapted screenplay) og dessuten nominert for beste film, kvinnelige birolle (Johansson), produksjonsdesign, kostymedesign og redigering (klipp).
2. 1917
Regi: Sam Mendes; sett: Aurora kino Kirkenes, 24. januar [Trailer]
En krigsfilm innenfor det vanlige, iallfall rent plotmessig. To soldater får et oppdrag i skyttergravskrigen i nordre Frankrike, og de som har sett en del krigsfilmer opp gjennom årene vet sånn omtrent hvordan det går. Forutsigbarhet til tross, det som imponerer med denne filmen, og som gjør den verdig til en andreplass på årslista mi, er måten den er filmet på.
Med denne filmen, vant sjefsfotograf Roger Deakins sin andre Oscar-pris (av 14 nominasjoner) (den første var for Blade Runner 2049 (2017)). Meget velfortjent, selvsagt. Han har sammen med klipper Lee Smith, skapt en illusjon av at filmen er spilt inn med kun to tagninger - noe som gjør hele opplevelsen ganske intens. I ettertid har jeg lest intervju med regissør Sam Mendes hvor han røper at filmen faktisk består av mange tagninger, der den lengste kun er drøye åtte minutter lang, og den korteste kun 35 sekunder. Så herrene Mendes/Deakins/Smith har lurt meg (og sikkert mange andre) med sin tekniske smartness.
Hovedrolleinnehaverne George MacKay og Dean-Charles Chapman gjør en grei jobb med å spille de to soldatene, og en håndfull meritterte skuespillere gjør små og korte bidrag (Colin Firth, Benedict Cumberbatch og Richard Madden), noe som kanskje forteller litt om statusen Sam Mendes har. Jeg kommer nok til å se filmen én gang til for å forsøke å spotte så mange kuttpunkter mellom tagningene (det aner meg det finnes et fagbegrep for dette) som mulig – og for å se den imponerende flykræsjscenen én gang til eller ti.
1917 vant tre priser av Academy of Motion Picture Arts and Sciences (kalt Oscar-priser): beste foto, visuelle effekter og lydmiks og den ble dessuten nominert for beste film, regi, originalmanus, produksjonsdesign, sminke, musikk og lydklipp. Den ble bedre betalt av Hollywood Foreign Press Association i form av Golden Globe-pris for beste dramafilm og beste regi. I tillegg ble Thomas Newman nominert for beste musikk.
1. PARASITT
Originaltittel: Gisaengchung; regi: Bong Joon Ho; sett: Aurora kino Kirkenes, 13. februar og Trondheim kino (Nova sal 3), 5. oktober [Trailer]
Alle gode ting er 92. Parasitt er den første ikke-engelskspråklige filmen som har vunnet Oscar for beste film. I tillegg vant den for beste regi, beste originalmanus og (selvsagt) beste internasjonale film (tidl. “beste ikke-engelskspråklige film”). Den er faktisk den første sør-koreanske filmen som i det hele tatt er nominert i sistnevnte kategori. Dessuten ble Parasitt nominert for beste produksjonsdesign (tapte til Once Upon a Time… in Hollywood) og beste klipp (tapte til Ford vs. Ferrari). Takketalene (som jeg har lenket til ovenfor) er svært underholdende og noe jeg kan finne på å se om og om igjen. Parasitt er dessuten kun den andre (!) filmen i historien som både har vunnet Palme d’Or (Gullpalmen) i Cannes og hovedprisen på Academy Awards (Oscar) i Los Angeles (den første var Marty (1955)).
Prisdrysset og godordene filmen har fått, er selvsagt fortjente. Filmen er smart, elegant, mørk og morsom, og den virker på mange plan. Selv om man ser på filmen som kun en fortelling, dvs. kun ser på dens ytre handling, så er filmen fascinerende – og ikke minst: original og uforutsigbar. Men for de som elsker symbolikk, referanser og dypere meninger i filmer, så er Parasitt en skattekiste. Selv om jeg har sett filmen på kino to ganger, så har jeg nok ikke en gang catchet 10 % av filmens dypere lag. Men det spiller ingen rolle: Jeg koste meg på begge forestillingene og kommer sikkert til å se den på en strømmetjeneste nær meg i en nær fremtid.
Men bare så det er sagt: Parasitt er ingen “mindfuck-film” på samme nivå som enkelte av filmene til David Lynch og Christopher Nolan – hvor man klør seg i hodet og tenker “Hva faen er det som skjer?”. I Parasitt presenterer Bong Joon Ho egentlig en ganske straight-forward historie hvor det ikke gjør så mye om man går glipp av en detalj eller to. Likevel er den ytre handlingen såpass komplisert at jeg gjør ingen forsøk på å gjengi noe av den her – bortsett fra å si at den dreier seg om en fattig familie som gjennom juks og sleipe triks, lurer seg til et liv hos en rik familie. Filmens tema er det litt enklere å si noe om, nemlig sosial ulikhet, klassekonflikt, (lav) sosial mobilitet o.l., og den er ganske sikkert ment som samfunnskritikk – universelt rettet sådan, men det oppleves nok vanskeligere å stige i gradene i Sør-Korea enn i andre rike land.
Og kanskje det viktigste spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett filmen er: Hvem er parasittene? (Hvem er det som lever på hvem sin bekostning?)
Forøvrig, takk til Bong Joon Ho, Sam Mendes, Taika Waititi, Dag Hoel, Kathleen Hepburn og Elle-Máijá Tailfeathers for å levere lyspunkt i et filmår hvor to av mine favorittregissører, Roy Andersson og Terrence Mallick, skuffer.
Denne lista ble publisert 11.–15. januar 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
De tre øvrige filmene jeg så på kino i 2020 var – i alfabetisk rekkfølge:
A Hidden Life
Knutsen og Ludvigsen 2: Det store dyret
Om det uendelige (Om det oändliga)