Topp 15 luxembourgske låter i Eurovision Song Contest

Bare Irland og Sverige har vunnet Eurovision Song Contest flere ganger enn Luxembourg – som er ett av de sju landene som deltok i den aller første konkurransen i Teatro Kursaal (nå: Casinò Lugano) i Lugano, Sveits, 24. mai 1956. I 1993 havnet Luxembourg utenfor topp 10 for femte år på rad (noe de aldri hadde gjort før), og da Radio Télévision Luxembourg (RTL), grunnet disse svake resultatene, ikke klarte å kvalifisere seg for 1994-konkurransen, var dråpen nådd: RTL gadd ikke være med lenger.

Når ESC-sirkuset ankommer Liverpool kommende mai, vil det være mange modne og middelaldrende ESC-fans som sørgmodig vil markere at det er 30 år siden én av konkurransens storheter deltok – deriblant undertegnende. Som man kan lese i fakta-oversikten nedenfor hadde ikke Luxembourg noe å skjemmes over i de 37 årene de var med. De var bare inne i en svak periode (1989-1993), noe flere land opplever fra tid til annen. Så mange mener fremdeles at RTL overreagerte ved å trekke seg, men mange håper at Luxembourg lar seg inspirere av Island, Malta og San Marino – land som har færre innbyggere enn Luxembourg og som har gjort det brukbart i mange år (dog aldri vunnet) – slik at de kommer tilbake en vakker dag.

Vurderingsgrunnlag: Låtenes innspilte versjoner.
Verken sceneprestasjon (sang, attityde og koreografi), utseende, kostyme og scenografi er med i vurderingen. Her er det låtas kvalitet som står i fokus: komposisjon, arrangement, produksjon og eventuelt tekst (hvis den er skrevet på engelsk eller skandinavisk).

Luxembourg i Eurovision Song Contest:
Debut: Lugano 1956 (“Ne crois pas” og “Les amants de minuit”); beste plassering: 1. plass i Cannes 1961 (“Nous les amoureux”), Napoli 1965 (“Poupée de cire, poupée de son”), Edinburgh 1972 (“Après toi”), Luxembourg 1973 (“Tu te reconnaîtras”) og München 1983 (“Si la vie est cadeau”); topp 10-plasseringer: 21 av 37 forsøk (56,8 %); videre fra semifinalen: [semifinaler ikke innført i Luxembourgs tid i ESC]; første toppscore/tolver: Frankfurt 1957 (fra Italia for “Amours mortes”); siste tolver (fra fagjury): Zagreb 1990 (fra Frankrike for “Quand je te rêve”); språk: fransk (36 låter) og luxembourgsk (2); sist gang på luxembourgsk: Malmö 1992 (“Sou fräi”); artistkonstellasjoner: 31 x solo (derav 22 kvinner og 9 menn), 3 x duo (derav 2 x kvinneduo og 1 x blandet) og 4 x gruppe/band (alle kjønnsblandet); fikk flest poeng fra: Malta (36 poeng fordelt på 6 finaler), Irland (95/28), Portugal (97/29), Frankrike (89/34) og Jugoslavia (69/27); ga flest poeng til: Storbritannia (174/35), Malta (31/6), Israel (84/19), Irland (116/28) og Frankrike (121/34); fikk færrest poeng fra: Island (9/8), Hellas (25/16) og Danmark (36/25); ga færrest poeng til: Kypros (8/12), Østerrike (27/31) og Tyrkia (19/16)


Spilleliste, YouTube:

 
 

15. “CROIRE”

Skrevet av: Jacques Cardona (musikk) og Alain Garcia (tekst)
Fremført av: Lara Fabian
Resultat: 4. plass i Dublin, 30. april 1988
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Lara Sophie Katy Crokaert, som Lara Fabian egentlig heter, var bare 18 år gammel da hun representerte Luxembourg i Royal Dublin Society i 1988. Hun er egentlig fra Belgia, men i 1991 flyttet hun til Canada hvor hun etterhvert fikk canadisk statsborgerskap. Om canadiske Céline Dion, som vant i Dublin med 47 poengs margin ned til Lara, hadde noen påvirkning på hennes flytteplaner, vites ikke.

I mine ører, ligner “Croire” (no.: tro) en julesalme, men av den høyst ikke-irriterende sorten. Lara Fabians vokalprestasjoner er så absolutt adekvate, noe den finske, irske og sveitsiske fagjuryen åpenbart hadde registrert før de ga låta 12 poeng. Svenskejuryen ga 10, mens den belgiske “bare” ga 8 poeng til sin landskvinne. (Hmm… Kan dette være en av årsakene til at hun forlot Belgia tre år senere?). Den norske fagjuryen ga 6 poeng – nok til at Lara Fabian havnet på plassen foran Karoline Krüger (“For vår jord”) på resultatlista.

 

14. “QUAND JE TE RÊVE”

Skrevet av: Jean-Charles France (m) og Thierry Delianis (t)
Fremført av: Céline Carzo
Resultat: 13. plass i Zagreb, 5. mai 1990
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Hva er det med disse tenåringene på 1980- og 90-tallet? De så mye eldre ut enn sin egentlige alder. 13 år gamle Sandra Kim (den belgiske jenta som vant for Belgia i 1986) så ut som en 16-åring; 18 år gamle Lara Fabian (den belgiske jenta som representerte Luxembourg i 1988 (se #15))) så ut som ei 25-åring; mens i 1990 sendte RTL en 17-åring som ser ut som 29 (!) til Zagreb, for å fremføre powerballaden “Quand je te rêve” (no.: Når jeg drømmer om deg) – for å nevne kun tre eksempler. På den tiden var tydeligvis idealet for jentene å se så modne ut som mulig, mens dagens 29-årige fruentimmere vil helst se ut som 19-åringer. (Eller det er kanskje å ovedrive, men iallfall vil dagens tenåringer se ut som nettopp det: tenåringer.)

Anyway… 17-årige Céline Carzo fra Nice i Frankrike, gjør en moden og velsunget innsats på scenen i Vatroslav Lisinski konserthall. Balladen starter søtt og rolig, men kommer ganske fort inn i et kraftfullt terreng. Bra at hun avslutter innen deadlinen på tre minutter, for i den ett minutt lengre studioversjonen tar hun (sammen med gitarist og synthist) nesten fullstendig av.

Kun den franske fagjuryen verdsatte låta høyt. Det ble nemlig en klink tolver derfra, mens en femmer var det høyeste noen av de andre juryene hadde å tilby. De nordiske landene ga null. Slikt blir det ikke en høy plassering av – selv om 13.-plassen var en klar forbedring fra katastrofen året før (20. plass av 22 deltakere).

 

13. “SI LA VIE EST CADEAU”

Skrevet av: Jean-Pierre Millers (m) og Alain Garcia (t)
Fremført av: Corinne Hermès
Resultat: 1. plass i München, 23. april 1983
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Eurovision Song Contest 1983 var mitt aller første. Som seksåring la jeg først og fremst min elsk på 16 år gamle Carola Häggkvist og hennes fremføring av “Främling” (Sverige). Jeg likte også Daniels “Džuli” (Jugoslavia) og Jahn Teigens “Do-re-mi” (Norge). Alle andre låter ble glemt frem til 2006 da jeg kjøpte en samle-cd med alle ESC-vinnerne i forbindelse konkurransens 50-årsjubileum. Først da la jeg merke til “Si la vie est cadeau” (no.: Hvis livet er en gave), vinnerlåta fra Luxemboug – den som sanket tolvere fra fagjuryene i Frankrike, Italia, Hellas, Jugoslavia, Israel og Portugal (mens fagjuryene i Norge og Storbritannia var de eneste hvor det ikke var noen poeng å hente) – og fremført av 21 år gamle (men ser ut som 28) frankinnen Corinne Hermès.

Jeg synes låta er passe pen, og jeg kan i stor grad forstå dens appell, men jeg mener fortsatt det var minst fire låter i startfeltet som var enda bedre (den svenske, jugoslaviske, norske – og i retrospekt: den israelske). Jeg anser dermed denne for å være den “svakeste” av Luxembourgs fem vinnerlåter – men god nok til å bli inkludert i denne topp 15-lista.

 

12. “100 % D’AMOUR”

Skrevet av: Jean-Pierre Goussaud (m), Jean-Michel Beriat (t) og Patrick James (t)
Fremført av: Sophie Carle
Resultat: 10. plass i Luxembourg, 5. mai 1984
Andre lenker: [Spotify: en originaltro coverversjon; originalversjon ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Jeg må nok en gang få understreke at det låtenes innspilte versjoner som danner grunnlaget for inkludering og rangering i denne lista. Hadde sceneprestasjon vært en viktig faktor, hadde jeg nok skjøvet Sophie Carle ut i kulden. Likevel ble det en grei tiendeplass for 19-åringen, noe som tyder på at hun ikke sang like surt under generalprøven (også kjent som juryprøven), som er den fagjuryene bedømmer utfra. “100 % d’amour” fikk ikke 100 % score fra noen av dem, men det ble 66,7 % (åtte poeng) fra den jugoslaviske og 58,3 % (sju poeng) fra den spanske og kypriotiske. Den norske juryen ga henne 0 % d’amour.

Sophie Carle er forøvrig én av totalt to luxembourgske artister som figurerer på denne topp 15-lista. 29 av 38 bidrag fra Luxembourg ble nemlig fremført av artister fra andre land, primært Frankrike og Belgia. (Men ettersom ESC opprinnelig er en låtskriver-konkurranse (først fra 2008 fikk også artistene en premie), så kan det hende at den luxembourgske representasjonen er større blant komponistene og tekstforfatterne (uten at jeg har undersøkt grundig)). Sophie Carle fikk derimot synge (surt) for Luxembourg i hennes hjemby Luxembourg.

En søt og munter låt forøvrig – hvor versene faktisk er ett hakk mer fengende enn refrenget (som blir gjentatt kanskje én gang for mye), synes jeg.

 

11. “POMME, POMME, POMME”

Skrevet av: Hubert Giraud (m) og Pierre Cour (t)
Fremført av: Monique Melsen
Resultat: 13. plass i Dublin, 3. april 1971
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

…mens Monique Melsen er den andre og siste innfødte luxembourgeren av de 15 artistene som er representert på denne lista. Hun synger en godmodig melodi med psykedelisk tekst (norsk tittel: Eple, eple, eple), men mange av ordene er nok valgt for at de låter bra og at de skal passe inn i melodien, og da er det ikke så nøye med mening.

I 1971, 1972 og 1973 besto hver fagjury av to personer: Den ene måtte være over 25, den andre under 25. Hvert av jurymedlemmene ga hver låt poeng på en skala fra 1 (dårligst) til 5 (best) – hvilket betydde at hver låt fikk minst 2 og maks 10 poeng fra hver fagjury – hvilket også betydde at alle deltakere var sikret minst 34 poeng (2 poeng x 17 fagjuryer) og kunne ikke få mer enn 170 poeng (10 poeng x 17 fagjuryer).

Dette var et jurysystem som Luxembourg ikke hadde noe imot: De gikk nemlig til topps i to av de tre konkurransene hvor dette var innført. (Kanskje er det et lignende jurysystem som skal til for at Luxembourg skal gjøre comeback i ESC?) Men ikke i 1971. Da ble det kun 13. plass med 70 poeng, dvs. 2,06 poeng (av 5,00 mulige) per jurymedlem, og det var de to i den maltesiske juryen som var mest fornøyd med Monique Melsens psykedeliske avlevering: De ga 7 poeng totalt (av 10 mulige). Fra den norske vanket det totalt 4 poeng.

Joda, det kan se ut som at Monique Melsen er 35, men hun er bare 20. Skal tro om det har noe med hårfrisyren å gjøre?

 

10. “NOUS LES AMOUREUX”

Skrevet av: Jacques Datin (m) og Maurice Vidalin (t)
Fremført av: Jean-Claude Pascal
Resultat: 1. plass i Cannes, 18. mars 1961
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Denne smørfulle jazzlåta liker jeg først og fremst på grunn av r-ene som den 34 år gamle franskmannen Jean-Claude Pascal gurgler frem både i studio og på scenen i Palais des Festivals i Cannes. Teksten handler om forbudt kjærlighet, og i 1961 var homofil kjærlighet forbudt i de fleste europeiske land. Ingen kjønn nevnes eksplisitt, men Pascal har nevnt senere at teksten handler om to mannlige elskere.

Vi får aldri vite om “Nous les amoureux” (no.: Vi, elskerne) hadde gått til topps dersom den hemmelige tematikken hadde vært kjent for de 15 fagjuryene, men jeg tviler. Det skulle nemlig ennå gå to-tre tiår før andre seksuelle orienteringer enn den heterofile, ble stuerene i Eurovision.

Låta var mest populær hos den tyske og jugoslaviske fagjuryen som begge ga den fem poeng av ti mulige (i 1961 hadde hver jury ti medlemmer der hver ga ett poeng til sin favoritt – hvilket betydde at hvert land hadde 10 poeng til utdeling, som de kunne distribuere fritt), mens ingen i den britiske, norske og belgiske juryen hadde den på topp. Med andre ord: null poeng fra disse.

PS. Jean-Claude Pascal deltok for Luxembourg som 54-åring 20 år senere (“C'est peut-être pas l'Amérique”), men da ble det kun 11. plass.

 

9. “AMOUR, AMOUR”

Skrevet av: Roger Jouet (m/t) og Alec Mansion (m/t)
Fremført av: Plastic Bertrand
Resultat: 21. plass i Brussel, 9. mai 1987
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

I likhet med den portugisiske og britiske fagjuryen i 1987, holder også jeg “Amour, amour” på niendeplass. Niendeplass betyr to poeng i ESC-sammenheng, og de 2 x 2 poengene belgiske Plastic Bertrand (eg.: Roger Jouet) fikk fra Portugal og Storbritannia var de eneste han fikk – noe som resulterte i nestsisteplass.

Noen liker denne låta, de fleste misliker den (basert på kommentarer i sosiale medier). Jeg tilhører mindretallet. Jeg mener “Amour, amour” er spenstig, morsom og catchy – noe som gjelder både refreng og vers. Strofene i versene har en uvanlig AABBB-struktur hvor de tre B-ene blir kortere og den siste B-linja kun består av én stavelse – en artig form som virker stimulerende i mine ører. Sammen med billige keyboardlyder og tidstypisk elektronisk tromming, er “Amour, amour” for meg et herlig bilde på pur og skamløs 80-talls gladpop.

En annen grunn til jeg synes låta er fornøyelig, er at den minner meg om soundtracket til én av mine favoritt-animasjonsserier, nemlig Arkadia – reisen til jordas indre (orig.: Les mondes engloutis), som gikk sin seiersgang på NRK-skjermer i 1986-1989 (to sesonger; 52 episoder), og som hos de fleste i førtiårene husker som “Shagma” (oppkalt etter den døende sola sentralt i serien) – og da spesielt “Le danse des pirates”. Soundet og produksjonen i de to låtene er svært lik i tillegg til at Plastic Bertrand (33) høres ut som en av piratene i tv-serien.

PS. Jo da, du er ikke den eneste. Plastic Bertrand ligner veldig på Ola Vigen Hattestad.

 

8. “PARLEZ-VOUS FRANÇAIS?”

Skrevet av: Rolf Soja (m), Frank Dostal (t) og Péter Zentner (t)
Fremført av: Baccara
Resultat: 7. plass i Paris, 22. april 1978
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Baccara er en spansk duo bestående av Mayte Mateos (27) og Maria Mendiola (26). I 1977 hadde de en verdenshit med låta “Yes sir, I can boogie”. Året etter, stiller den samme duoen (og de samme låtskriverne) opp for Luxembourg i Eurovision Song Contest i Palais des Congrès i Paris. Sammen synger Mayte og Maria harmonisk og elegant om fordelen med å beherske fransk når man ferierer. Men den aller mest elegante delen ved “Parlez-vous français?”, og som gjør at den figurerer på denne topp 15-lista, er den 30 sekunder lange orkester-“soloen” (komponert av Rolf Soja) i siste halvdel. Den er selvsagt med i den drøyt fire minutter lange studioversjonen, og heldigvis er den beholdt, i sin helhet, i den ett minutt kortere sceneversjonen. (For ordens skyld: 3-minuttersversjonen blir aldri offisielt utgitt.)

Den italienske, portugisiske og (selvsagt) den spanske fagjuryen lar seg forføre og gir Baccara tolv poeng. På den annen side, er verken den norske eller den franske (!) fagjuryen mottakelige for lingvistisk ferieflørt: Begge gir null poeng. Sjuendeplassen kommer derfor som en negativ overaskelse for ganske mange som trodde at Baccara skulle surfe videre på medgangsbølgen etter både “Yes sir, I can boogie” og oppfølger-singlene “Sorry, I’m a lady” og “Darling” (alle tre nr. 1 i Norge).

 

7. “CHILDREN, KINDER, ENFANTS”

Skrevet av: Ralph Siegel (m), Bernd Meinunger (t) og Jean-Michel Beriat (t)
Fremført av: Margo, Franck Olivier, Diane Solomon, Ireen Sheer, Malcolm & Chris Roberts
Resultat: 13. plass i Göteborg, 4. mai 1985
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Jeg stiller et stort utropstegn ved den medrivende og uimotståelige melodien i “Children, Kinder, enfants”, komponert av ringreven Ralph Siegel (mannen bak ESC-klassikere som “Ein bisschen Frieden”, “Dschinghis Khan” og “Papa pingouin”), men et spørsmålstegn ved det flerstemte vokalarrangementet. Det vil si, intensjonen var utvilsom god: Siegel hadde åpenbart latt seg inspirere av Bendik Singers og ville forsøke å gjenskape magien den norske kvartetten skapte i Luxembourg i 1973 med sangen “It’s just a game” (komponert av Arne Bendiksen). Utførelsen sto derimot til nogen minus – iallfall på scenen i Scandinavium, Göteborg. I studioversjonen går det vesentlig bedre, selv om vokalharmoniene tidvis er kaotiske og uharmoniske også her, men det kan likesågodt være produsentens feil.

Denne låta hører egentlig ikke hjemme i Eurovision. Vokalambisjonene er for store. Ralf Siegel skjønte nok innerst inne at dette neppe ville fungere bra på scenen. Skulle det fungere, måtte i så fall arrangøren ha hyret inn en betydelig bedre lydtekniker slik at vokalene kunne bli jevnere distribuert i lydbildet.

Så det at sekstetten (med verdens dølleste bandnavn) til tross for disharmoniske elementer, likevel karrer seg til sjuendeplass på denne lista er altså, som allerede utropt over, mye takket være de svært nynneverdige og mangfoldige melodilinjene. Jeg vil faktisk påstå at “Children, Kinder, enfants” (no.: Barn, barn, barn) er, på notearket, en av de beste komposisjonene i ESC-historien. Men det som skjedde på formuleringsarenaen lot seg altså ikke overføre til realiseringsarenaen.

Med blant annet en 10-er fra Portugal, 8-er fra Østerrike, 5-er fra Israel og 4-er fra både Frankrike og Norge, endte Margo, Franck Olivier, Diane Solomon, Ireen Sheer, Malcolm & Chris Roberts – fra henholdsvis Nederland, Frankrike, USA, Storbritannia, Storbritannia og Tyskland – opp på 13. plass, 86 poeng bak vinnerne, Bobbysocks.

Synd, for dette kunne det virkelig swinge av hadde den flernasjonale sekstetten hatt mer profesjonelle folk til å håndtere både flerstemtheten og lydmiksen. Komponisten var iallfall helprofesjonell til fingerspissene.

 

6. “APRÈS TOI”

Skrevet av: Klaus Munro (m/t), Mario Panas (m) og Yves Dessca (t)
Fremført av: Vicky Leandros
Resultat: 1. plass i Edinburgh, 25. mars 1972
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Nå er vi virkelig inne i sagnomsust territorium her. Topp 6 på denne lista, hadde alle fortjent en førsteplass – noe forsåvidt greske Vicky Leandros (eg.: Vasiliki Papathanasiou) oppnådde i Usher Hall i Edinburgh i 1972. I dette året (som i året før og året etter) hadde hver jury to medlemmer hver, der hver av dem ga låtene poeng fra 1 til 5 – hvilket betydde at hvert bidrag fikk minimum to og maksimum ti poeng fra hver jury. Den britiske og jugoslaviske fagjuryen ga “Après toi” (no.: Etter deg) maks score, mens den spanske ga bunnscore. Den norske juryen var blant de mest begeistrede og ga åtte poeng.

Vicky synger sin chanson med mye patos akkompagnert av fullt og virilt orkester. Hun deklarerer overfor sin elsker at etter ham (i betydningen “uten ham”) er hun ikke mer enn en skygge av hans skygge (“Après toi, je ne serai que l'ombre / de ton ombre, après toi”). Snakker om fallitterklæring! Skjerp deg, kvinne! Men bortsett fra dette, er sangen din bedårende.

Fun fact: “Après toi” er vrakgods. Låta het egentlig “Dann kamst du” (no.: Så kom du) og var påmeldt den nasjonale utvelgelsen i Tyskland, men den slapp ikke gjennom kvalitetskontrollen hos tv-selskapet ARD. Låta fikk ny tekst, skrevet av ingen ringere enn Yves Dessca – samme mann som skrev teksten til Monacos vinnerlåt i 1971 (“Un banc, un arbre, une rue”). Dessca er fortsatt, per 14. februar 2023, den eneste låtskriveren som har vunnet Eurovision Song Contest to år på rad.

 

5. “TU TE RECONNAÎTRAS”

Skrevet av: Claude Morgan (m) og Vline Buggy (t)
Fremført av: Anne-Marie David
Resultat: 1. plass i Luxembourg, 7. april 1973
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

I 1973 ble det meget close race mellom Luxembourg, Spania (“Eres tú” - Mocedades) og Storbritannia (“Power to all our friends” - Cliff Richard). Kun seks poeng skilte disse tre landene ved avstemningens ende, og franske Anne-Marie David (20) kunne trekke den lengste avrevne og tørkede stengelen av gress eller halvgress (som strå betyr ifølge Bokmålsordboka) – mye takket være full score fra Frankrike, Storbritannia og Sveits (10 poeng av 10 mulige – med et jurysystem jeg to ganger har forklart lengre opp på denne siden (jf. #11 og #6)) – og 8 poeng fra Norge.

Allsangfaktoren er høy (for de som synger fransk), melodi og klang er nostalgisk, og Anne-Marie synger brukbart om det å kjenne seg igjen i andre mennesker (tittelen betyr: Du vil kjenne deg igjen). Selv om jeg synes at både den spanske og britiske låta er noe bedre, så er ikke “Tu te reconnaîtras” så aller verst, og jeg respekterer og anerkjenner fullt ut Luxembourgs andre seier på rad.

Morsomt faktum: I uke 21/1973 nådde “Tu te reconnaîtras” andreplassen på VG-lista – på plassen bak “Power to all your friends” med Cliff Richard – og på plassen foran “Ring ring” med Björn & Benny, Agnetha & Frida (de het jo ikke ABBA ennå, må vite).

 

4. “L’AMOUR EST BLEU”

Skrevet av: André Popp (m) og Pierre Cour (t)
Fremført av: Vicky
Resultat: 4. plass i Wien, 8. april 1967
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Her er hun igjen, Vasiliki Papathanasiou fra Korfu i Hellas. I 1972 brukte hun artistnavnet Vicky Leandros da hun sang og vant for Luxembourg med “Après toi” (se #6 på denne lista); mens i 1967, da hun gjorde sin Eurovision-debut, kalte hun seg bare Vicky. Det er uklart om hun er 14 eller 17 år mens hun synger i Hofburg-palasset i Wien, for hennes fødselsår er visstnok “disputed” som det står i Vicky Leandros-arrtikkelen på Wikipedia. Man får trykke på videoen og bedømme selv.

Jeg bedømmer “L’amour est bleu” som en sjarmerende trudelutt med en kontrastfull tekst om kjærligheten (bleu = blå, som himmelen) og fraværet av den (gris = grå, som regnværsskyer). Vokalmelodien er nydelig, men mitt personlige høydepunkt er likevel de to instrumentale “drama-avbruddene” ved 1:03 og 2:03.

Låta er skrevet av samme par (Popp/Cour) som sto bak den franske vinnerlåta i ESC 1960, “Tom Pillibi” (sunget av Jacqueline Boyer) – et faktum som den franske fagjuryen anno 1967 måtte ha glemt: De ga Vicky null poeng. Flest poeng fikk hun fra den nederlandske juryen som distribuerte 4 av de 10 de hadde til rådighet til Luxembourg. (Man hadde et noe annet jurysystem i 1967 enn man har i dag.) Norge ga 7 av sine 10 poeng til vinneren Sandie Shaw fra Storbritannia (“Puppet on a string”) og 0 til Vicky.

 

3. “L’AMOUR DE MA VIE”

Skrevet av: Rolf Soja (m), Frank Dostal (t) og Alain Garcia (t)
Fremført av: Sherisse Laurence
Resultat: 3. plass i Bergen, 3. mai 1986
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Rolf Soja og Frank Dostal, som skrev “Parlez-vous français?” for Baccara i 1978 (se #8 på denne lista), er tilbake åtte år senere med en ganske annen låt, nemlig en såkalt smektende og storslagen ballade om livets store kjærlighet, fremført av canadiske Sherisse Laurence (ukjent alder; men ettersom hun ser ut som hun er 30, er hun sikkert 19). At en canadisk sanger tar bronsemedalje i Eurovision Song Contest, kan nok fungere som et forvarsel på hva som skal skje i Dublin to år senere (Céline Dion, anyone?).

“L’amour de ma vie” var åpningslåta både i Grieghallen og på Grand Prix-kassetten som jeg spilte ihjel i løpet av siste halvdel av 80-tallet, og er – sammen med “J’aime la vie” (Sandra Kim, Belgia), “E’ de’ det här du kallar kärlek?” (Monica Törnell & Lasse Holm, Sverige), “Über die Brücke geh’n” (Ingrid Petes, Tyskland), “Halley” (Klips ve Onlar, Tyrkia) og “Romeo” (Ketil Stokkan, Norge) – blant mine favoritter fra 1986.

På kassetten hørte jeg den i god lydkvalitet (iallfall til båndet begynte å bli slitt), noe jeg kanskje aldri får gjøre igjen: Kassetten er forlengst kassert, låta er ikke utgitt på digitale strømmetjenester, og på YouTube er den bare å finne i middels stand (med vinylknitring). Låta fortjener en kraftfull digital opprustning (remastring, heter det kanskje), så jeg får håpe det kommer til å skje en gang i fremtiden.

Hadde Sherisse Laurence fått 60 poeng mer, og dermed gått forbi Daniela Simons (Sveits) og Sandra Kim (Belgia), så hadde dette med digital tilgjengelighet og lydkvalitet ikke vært et tema. Og hadde det vært opp til fagjuryene fra Norge (12 p.), Tyskland (12), Østerrike (10) og Sverige (10), så hadde nettopp dette skjedd. Disse fem juryene rangerte Luxembourg høyere enn gullmedaljør Belgia og sølvmedaljør Sveits.

Jeg har ikke funnet noen innspillinger av den tre minutter lange sceneversjonen. Jeg tror den bare foreligger i den drøyt fire minutter lange studioversjonen med fade-out (slik tilfellet også var på Grand Prix-kassetten), uten at det har noen negativ effekt på lytteopplevelsen. Tvertimot, det er den lange versjonen jeg er vant med. Å høre den forkortete sceneversjonen høres litt merkelig ut.

(Forresten: Ifølge Wikipedia, var hun en talkshow-host i canadiske CTV i 1978-1983 – hvilket betyr at det er godt mulig hun er omtrent 30 år gammel i Grieghallen 3. mai 1986.)

 

2. “PAPA PINGOUIN”

Skrevet av: Ralph Siegel (m), Bernd Meinunger (m), Pierre Delanoë (t) og Jean-Paul Cara (t)
Fremført av: Sophie & Magaly
Resultat: 9. plass i Haag, 19. april 1980
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]

Én av de morsomste, muntreste og koseligste bidragene i ESC-historien. Låta, hvis musikk er komponert av ESC-legendene Ralph Siegel og Bernd Meinunger (som ett år tidligere deltok med “Dschinghis khan” og to år senere skulle gå helt til topps med “Ein bisschen Frieden”), handler om en pingvin som kjeder seg på sitt isflak og ønsker å pakke kofferten (“Le papa pingouin voudrait faire sa valise”) og reise rundt i verden. Men i løpet av låta blir han overtalt til å konstantere at hjemme er best, og den ender opp med at han i stedet brenner kofferten (“Le papa pingouin va brûler sa valise”).

Historien som fortelles, skal selvsagt tekstforfatterne Pierre Delanoë og Jean-Paul Cara (sistnevnte opptrer som Papa Pingouin på scenen) ha ros for, men de driter seg loddrett ut når de skriver “Il descend vers le sud jusqu'en Angleterre” – vel uvitende om at pingviner kun finnes lengst sør i verden, ikke i nord. Om det var tekstforfatternes manglende geo-zoologiske kunnskaper som gjorde at låta kun oppnådde niendeplass i Nederlands Congres Centrum i den Haag – med flest poeng fra juryene i Storbritannia (8 p.), Irland (8), Belgia (8), Norge (7) og Frankrike (7) – er uvisst.

Ikke fullt så morsomt, muntert og koselig, ble skjebnen til de franske tvillingsøstrene Magaly og Sophie Gilles, som var 17 år gamle på fremføringstidspunktet. De påfølgende par årene, gikk de på smell etter smell i sitt møte med musikkbransje og musikkmarkedet, og de døde begge under triste omstendigheter i henholdsvis 1986 og 2019 (33 og 56 år gamle).

Magaly fikk dermed ikke med seg at en dancepop-versjon av låta (kalt “Le papa pingouin”) fremført av den franske barne-tv-figuren Pigloo, ble minst like populær som originalen. Den gikk faktisk helt til topps på den franske singlelista, mens en tyskspråklig versjon (“Papa Pinguin”) solgte til sjetteplass i Tyskland.

 

1. “POUPÉE DE CIRE, POUPÉE DE SON”

Skrevet av: Serge Gainsbourg
Fremført av: France Gall
Resultat: 1. plass i Napoli, 20. mars 1965
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo ikke produsert]

Beklager min mangel på originalitet, men hvordan er det egentlig mulig å deklarere en annen luxembourgsk ESC-favoritt enn denne udødelige klassikeren fra 1965? Ikke fordi de 37 andre låtene fra Luxembourg er svake, men fordi “Poupée de cire, poupée de son” (no.: Voksdukke, tøydukke) er enestående. I sin egen klasse. Og for første gang i Eurovision-historien – på det tiende forsøket – vinner en uptempo-låt.

Her stemmer det meste: De uimotståelige melodilinjene av Serge Gainsbourg, det røffe arrangementet av Alain Goraguer og den vitale vokalfremføringen av 17 år gamle France Gall (eg. Isabelle Geneviève Marie Anne Gall) fra Paris. Gainsbourg står også for teksten, og man bør ha flytende forståelse for fransk for fullt ut å verdsette de florerende ordspillene og de doble meningene:

Den er en metatekst: France Gall synger om en mindreårig jente som blir brukt (som en dukke) av mektige herrer i musikkbransjen, til å synge popsanger om voksen kjærlighet – et kjærlighetsliv som sangeren ennå er for ung til å erfare selv. Sangeren blir lurt – unge poplyttere blir lurt. (Les mer om den intrikate og lekne teksten i denne norskspråklige Wikipedia-artikkelen om låta). Det hører visstnok med i historien at den voksne France Gall nektet å fremføre denne låta igjen – noe hun gjorde helt til sin død i 2018.

I 1965 hadde juryene trange kår: De fikk bare lov å gi poeng til sine tre favorittlåter: 5, 3 og 1 poeng. Av 17 juryer, fikk Luxembourg fire 5-ere (Nederland, Tyskland, Østerrike og Finland), tre 3-ere (Irland, Norge og Sveits) og tre 1-ere (Spania, Sverige og Danmark). Dette betyr at hele sju juryer ikke hadde France Gall blant sine tre på topp (Storbritannia, Belgia, Monaco, Frankrike (!), Portugal, Italia og Jugoslavia) – noe som kanskje kan skyldes at Gall ikke presterte sitt aller ypperste vokalmessig denne vårkvelden i Auditorium della RAI di Napoli. Til tross for litt rusk i vokalmaskineriet og sju “smultringer” fra juryene, vant Luxembourg komfortabelt med 32 poeng, seks poeng foran UK på andreplass.

PS. Umiddelbart etter Eurovision Song Contest 1965, gikk “Poupée de cire, poupée de son” til topps på singlelistene i to land: Frankrike og Norge. (Merkverdig nok, kom den kun på andreplass på Luxembourgs singleliste.)

 

Denne lista ble publisert 5.–19. februar 2023 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

 

Spilleliste, YouTube: