Topp 5 musikkartister jeg ikke hadde hørt om for fem år siden
Etter man har bikket 30/40, er det lett å sementere sin musikksmak. Slik har det gått med meg også. Jeg bruker mesteparten av min musikktid til å digge musikk fra et svunnet årtusen. I den grad jeg lytter til musikk fra det 3. årtusen, så er det for det meste snakk om ny musikk fra mine gamle helter. Sjelden har jeg tatt til meg musikk fra artister/band som har debutert i det inneværende millenniet.
På lista Topp 50 musikkartister, er Röyksopp det eneste bandet/artisten som har albumdebutert i dette årtusenet (Melody A.M., 2001) – og hvis jeg legger godviljen til, kan jeg også ta med Coldplay selv om deres albumdebutår, 2000 (Parachutes), strengt talt tilhører det 2. årtusenet. Siden 2001 har millioner av artister worldwide debutert uten at noen av dem har etablert seg i en toppleilighet i min musikalske boligblokk.
Men det finnes noen unntak. Med denne lista rangerer jeg fem artister/band som jeg for fem år siden (2016) ikke hadde hørt om. Ingen av dem kvalifiserer per dags dato til min all-time topp 50-liste, men førsteplassen er definitivt innenfor topp 100, så de/han/hun nærmer seg – mens andre- til femteplassen er ganske sikkert innenfor topp 150, så også her kan ting skje frem til jeg publiserer en oppdatert topp 50-liste om fem-ti år.
5. DALE COOPER QUARTET AND THE DICTAPHONES
Oppdaget i 2021; men det franske bandet; som begynte som en kvartett bestående av Arnauld Le Gall, Christophe Mevel, Gael Loison og Yannick Martin (og siden innskrenket av Le Galls avgang og deretter utvidet igjen med Krystian Sarraus og Zalie Bellaciccos ankomst – nå er de altså en kvintett); har holdt det gående siden albumdebuten (Parole De Navarre) i 2006. Franskmennene (og Zalie, franskdama) har i 15 år servert sine lyttere dark jazz og dark ambient – ganske ofte med uforutsigbare og utfordrende biter.
Bandets navn gir et klart hint om hvor de har hentet sin inspirasjon fra, nemlig Mark Frosts og David Lynchs univers Twin Peaks, musikalsk ledsaget av Angelo Badalamentis mørke og drømmeaktige musikk, i grenselandet mellom jazz og ambient. FBI-etterforskeren Dale Cooper er hovedkarakter #1 både i serien (Twin Peaks, 1990-91 og 2017) og spillefilmen (Twin Peaks: Fire Walk with Me, 1992) – og diktafonen hans var et hyppig hjelpemiddel i de to første sesongene.
Mitt Dale Cooper-favorittalbum er nummer to i rekken, Metamanoir (2011), og på det albumet finnes også mitt Dale Cooper-favorittspor: “Eux exquis acrostole”.
4. BOHREN & DER CLUB OF GORE
Jeg beklager overfor de venner, bekjente og familiemedlemmer som nå har falt av stolen de satt på. “Has Frode gone me(n)tal?!”, tenker dere sikkert. Dette platecoveret og dette bandnavnet taler jo sitt tydelige språk; og Thorsten Benning, Morten Gass, Reiner Henseleit og Robin Rodenberg startet som et doom metal-band i 1992. Men allerede på album nr. 2 (Gore Motel, 1995), hadde tyskerne bestemt seg for å roe ned intensiteten mange smuler, og de begynte å operere i samme sjanger som Dale Cooper Quartet and the Dictaphones (jf. #5 på denne lista), nemlig mørk jazz/ambient. Også det avbildede albumet Black Earth (2002) inneholder svært neddempet, lavtempo og atmosfærisk dynemusikk fremført med bl.a. piano, tenorsaksofon og kontrabass. Sammen med Sunset Mission (2000), utgjør de mine to favorittalbum av denne kvartetten som til forskjell fra Dale Cooper Quartet lager mer forutsigbar og harmonisk jazz/ambient. Man vet nemlig som regel hva man får når man trykker på play – selv om albumcoverene kan lyve fra tid til annen.
3. JOHN MAUS
Wikipedia sier synthpop, lo-fi, experimental pop og post-punk om musikken til John Maus, født (1980) og oppvokst i Austin, Minnesota. Han er åpenbart glad i vintage synthesizere i lavere prisklasser (derav beskrivelsen lo-fi) og “middelalderske” klanger i musikken som han fremfører med karakteristisk baryton-stemme. Og når vi er inne på “glad”, så er det et ord som svært sjelden blir brukt om amerikanerens output – iallfall ikke tekstene hans som er de mest depressive jeg har hørt innenfor popverdenen. Han legger lite imellom og beskriver følelsene han har på en måte som ikke gir særlig rom for tolkning.
Jeg oppdaget John Maus under Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2019 da én av hans låter, “Do your best”, er brukt i den fransk-canadiske filmen Genèse (Philippe Lesage, 2018) – en film som forøvrig erobret førsteplassen på min liste Topp 15 kinofilmer i 2019. Sangen (i kombinasjon med bildene) ga meg så sterke melankolske vibber at jeg fikk umiddelbart behov for å sjekke Maus ut rett etter filmslutt, og heldigvis er alle hans seks album å finne på Spotify. For meg er det særlig Love Is Real (2007) og We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves (2011) som skiller seg mest melankolsk ut.
Jeg har faktisk laget en Spotify-spilleliste med mine John Maus-favoritter: “En time med John Maus”. Han lager korte låter, så det ble faktisk plass til 18 stk. – som jeg har arrangert i en slags kunstnerisk rekkefølge.
2. GAS
All, Auftrieb, Brom, C.K. Decker, Centrifugal Force, Crocker, Dextro NRG, Dieter Gorny, Digital, Dom, Doppel, Filter, Freiland, Fuchsbau, Gas, Gelb, Grungerman, Kafkatrax, Love Inc., M:I:5, Mike Ink, Mint, Panthel, Popacid, Riss, RX7, Split Inc., Strass, Studio 1, Tal, Vinyl Countdown, W.V., Wassermann og X-Lvis!
Jeg trodde newyorkeren Richard Melville Hall (mannen med artistnavn som Moby, Voodoo Child, Barracuda, Brainstorm m.fl.) og bergenseren Gisle Martens Meyer (mannen bak Ugress, Ninja 9000, Shadow of the Beat, Nebular Spool m.fl.) var ekstreme med tanke på hvor mange artistnavn de har utgitt musikk under, men med 34 (!) forskjellige artistnavn siden 1993, så tar den 60 år unge kölneseren Wolfgang Voigt bløtkaka!
Hans mest kjente alias er Gas, og gjennom det har Voigt gitt ut skogselektronika: lydtepper av det mørke, trolske, illevarslende og (noen ganger) pulserende og rytmiske slaget. En annen trademark Gas-musikken har, er det knitrende lydbildet – som om man hører musikken gjennom en slitt vinylplate. De fleste salutterer Pop (2000) som hans mesterverk, men jeg synes både Zauerberg (1997), Köningsforst (1998) og – ikke minst – Rausch (2018) er enda bedre. Det er nærmest komplett umulig å kompilere noen Gas-spilleliste da musikken på albumene for det meste går i ett, og det er vanskelig å skille sporene fra hverandre. Derfor nyter jeg alltid Gas i albumform.
1. NILS FRAHM
Den første gangen jeg hørte musikken til Nils Oliver Frahm, var gjennom spillefilmen Victoria (norsk tittel: En natt i Berlin) (Sebastian Schipper, 2015), men jeg la ikke spesielt mye merke til verken filmmusikken eller hvem som sto bak (bortsett fra den heftige dansemusikken i åpningsscenen fra diskoteket, men akkurat den var det DJ Koze som komponerte og fremførte). Første gangen jeg ble oppmerksom på navnet Nils Frahm var i 2018, da jeg kom over albumet All Melody (2018). Hvordan jeg ble dirigert til det albumet, er slettet fra min hukommelse. Jeg husker bare at det skjedde i Tromsø sommeren 2018, da jeg var innom byen i forbindelse med Buktafestivalen (jeg hørte albumet på dagtid under en spasértur Tromsøya på langs). Den mest plausible forklaringen er at det er Spotifys videredirigeringsfunksjon (“fans also like…”) jeg har blitt offer for.
Anyway… Nils Frahms musikk vil jeg beskrive som instrumental, melodisk, minimalistisk, vakker, akustisk, elektronisk, stillferdig, stemningsfull og hypnotisk. Pianoet er hans hovedinstrument, den er representert på alle albumene hans, fra debuten Streichelfisch i 2005. Men han er også glad i å spille pumpeorgel (harmonium) og synthesizere. Noen av utgivelsene hans består bare av piano og andre akustiske instrumenter, mens flesteparten av albumene er krydret, i større eller mindre grad, av elektroniske instrumenter – uten at noen av dem er synthdominert, så det blir helt feil å kalle ham elektronika-artist. Han driver primært med moderne klassisk musikk hvor han legger til synthesizere der de kan bidra til å berike musikken og gi den enda mer dybde.
Av utgivelser han har utgitt, vil min første anbefaling selvsagt være All Melody, der hvor min Frahm-fascinasjon begynte. Således vil jeg anbefale oppfølgeren All Encores (2019) (som egentlig er en komplett samling av de tre EP-ene Encores 1, Encores 2 og Encores 3). Livealbumet Tripping with Nils Frahm er det nærmeste man kommer et samlealbum: Her fremfører han for det meste låter fra All Melody, men også fra Solo (2015), Victoria og All Encores. (Her er forresten en offisiell smakebit fra dvd-en hvor han sprader og svetter rundt på scenen helt alene – mens han fremfører “Fundamental values” fra All Melody.) Og her er en spilleliste jeg har valgt å kalle “En time med Nils Frahm”.
PS. Nils Frahm er også å høre i spillefilmen Ad Astra (James Gray, 2019).
Denne lista ble publisert 28. september–2. oktober 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
“Honorable mentions”
Disse artistene (i alfabetisk rekkefølge) var nær å bli inkludert i lista ovenfor (alle er artister jeg ikke hadde hørt om for fem år siden):