Regi: David Lowery; originaltittel: The Old Man & the Gun; sett: Trondheim kino (Nova, sal 3), 18. april [Trailer]
Robert Redford spiller Forrest Tucker. Til tross for en alder av 70 år, klarer han ikke la være å rane banker for spenningens skyld. Hver gang han havner i kasjotten består spenningen i hvordan han skal klare å rømme. Når han raner, gjør han det med høflighet og sjarme og uten å skade noen. Tucker passer alltid på å gi bankekspeditørene komplimenter og rosende ord rett før (de varmes opp) og mens ranene foregår. Det er morsomt å se at i stedet for å komme i sjokk og psykisk krise, blir kassadamene (det er selvsagt alltid damer) etterlatt med en selvtillitsboost og et ørlite smil rundt munnen. Publikum i Texas, hvor ranene foregår, får sympati for Tucker, noe som ikke akkurat gjør jobben for politdetektiv John Hunt (spilt av Casey Affleck) noe lettere. Selvsagt blir også Hunt gradvis mer sjarmert av Tucker samtidig som jakten intensiveres. Tucker møter etterhvert en ny spenning i livet: Jewel (Sissy Spacek) – men klarer han å la være å rane banker av den grunn?
En hyggelig film med mye livsvisdom, godt skuespilt av alle parter, inkludert Danny Glover og Tom Waits som spiller Forrest Tuckers to kompanjonger – iallfall til de gir seg og Tucker må gå solo. Sissy Spacek sjarmerer også i sin rolle som Jewel. Robert Redford ble Golden Globe-nominert for sin rolle i klassen “Best Actor in a Motion Picture – Musical or Comedy”.
Regi: Isabella Eklöf; sett: Trondheim kino (Prinsen, sal 8), 20. april [Trailer]
En ubehagelig og tidvis provoserende film (som med rette har 18-årsgrense) som utspiller seg i en idyllisk ferieby på den tyrkiske rivieraen. I en villa bor kjæresteparet Michael & Sascha. Førstnevnte er en narkotikabaron med klare masokistisk-psykopatiske trekk; sistnevnte er hans troféjente. Og det er gjennom henne historien blir fortalt. Som om ikke filmen var ekkel fra før, blir det enda verre etterhvert som Sascha gradvis innleder et vennskap med en nederlandsk turist.
Gjennom godt skuespill og et troverdig psykologisk spill, klarer filmen å holde på spenningen. Det ble vanskelig for meg å være likegyldig til dette lille vepsestikket av en sommerfilm. Jeg kunne rett og slett ikke fatte og begripe hvorfor Sascha finner seg i all den dritten hun må gjennomgå og ikke forlater Michael. Hvorfor blir Sascha portrettert som en tilsynelatende viljeløs karakter?! “Holiday” er Isabella Eklöfs andre film som manusforfatter (hun er én av to manusforfattere bak den svenske filmen “Grensen”), men hennes debut som regissør.
Filmen vant fire Bodil-priser (Danmarks svar på Oscar og Amanda): beste film; beste kvinnelige skuespiller (Victoria Carmen Sonne, som spiller Sascha), beste mannlige birolle (Lai Yde, som spiller Michael) og beste foto. Jeg skjønner godt at dansk filminstitutt ikke meldte denne på i “Best Foreign Film”-konkurransen i Hollywood. Oscar-akademiets medlemmer hadde nok funnet denne i overkant voldsom.
Regi: Christoffer Boe; sett: Trondheim kino (Nova, sal 4), 20. april [Trailer]
I en bygårdsleilighet, bak en mur, blir tre lik funnet. De ligger ikke i en dunge som man kanskje kunne forvente, men er i stedet nøye oppstilt på stoler rundt et bord. Politiet, med etterforskerne Carl (spilt av Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) i spissen, finner fort ut at de skal reise til Sprogø hvor det en gang i tiden var en kvinneanstalt, og prøve å finne spor der. Gjennom en journal får de vite om at det ble utført medisinske eksperimenter på kvinnene i anstalten, og de får etterhvert en snikende mistanke om at disse eksperimentene fortsatt blir utført.
Filmen, som ble min utvalgte påskekrim for påska 2019, er spennende, intens og med bra driv. Dette er en thriller med hint av skrekk, og den inneholder et jevnt dryss av sjokkscener. Etterhvert som jeg ble vant til svensk-dansken som Assad snakker (skuespilleren er jo svensk), så ble også skuespillet troverdig. Det var påskespenning jeg ville ha, og påskespenning fikk jeg i lange baner på selveste påskeaften 2019.
Regi: Asif Kapadia; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 11. november [Trailer]
En ganske straight-forward dokumentar om en av de mest fascinerende fotballpersonlighetene verden har fostret. Regissøren velger en trygg og ukontroversiell linje, og han velger å kjøre historien uten fortellerstemme – noe som derfor gjør at det er en fordel å vite litt om Diego i forkant. Historien fortelles kronologisk, og hans periode i Napoli (1984-1991) er viet mest spilletid. At det ikke fortelles så mye om tiden før 1984 er forståelig fordi det ikke eksisterer mye bildemateriale, men jeg stiller meg litt undrende til at regissøren velger å gjøre et stort sprang fra Napoli-tiden til nåtiden. VM i 1994 blir svært overfladisk behandlet, og det hoppes fullstendig bukk over Maradonas innsats som Argentinas landslagsstrener i VM 2010. Men det lille som serveres fra 2010-tallet, før filmen slutter, er av det gripende slaget.
Jeg savnet også flere kommentarer fra folk rundt ham, men historien om Maradona er så fascinerende i seg selv, at det nærmest er umulig for selv den mest udugelige filmregissør å føkke opp. Men Asif Kapadia er ikke udugelig; han står også bak de kritikerroste dokumentarene “Senna” (2010) og “Amy” (2015). Sistnevnte fikk han sågar Oscar for. “Diego Maradona” ble derimot ikke Oscar-nominert.
Regi: Todd Phillips; sett: Trondheim kino (Nova. sal 7), 4. oktober [Trailer]
Arthur Fleck, i en alder av 30-noe, bor hjemme hos mor i en trang og mørk leilighet i Gotham City. Han livnærer seg som klovn, får sparken, prøver seg som stand-up-komiker og mislykkes. Mislykkes gjør han også på kjærlighetsfronten, hvor hans drømmer blir knust. Man skulle nesten tro at dette går rakt til helvete for Arthur, og det gjør det. Hans utvikling til å bli drapsmann er godt fortalt, og regissør Phillips har noen besnærende fortellerteknikker i ermet som reflekterer Arthurs sinneverden, og som gjør at vi som ser på ikke alltid kan stole på virkeligheten slik den blir fremstilt for oss. Joaquin Phoenix’ skuespill er meget bra og er det aller beste med filmen. Han kommer nok til å bli Oscar-nominert (han vant Golden Globe for rollen), noe som selvsagt er fortjent.
At “Joker” også bidrar med en forhistorie til Batman-kronologien, er en interessant bonus for de som er interessert i Batman-universet. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Uansett er “Joker” isolert sett en solid film og et troverdig portrett av en mann i psykisk forfall.
Oppdatering, 13. januar 2020: “Joker” er nominert til elleve Oscar-priser: Beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste filmatisering (adapted screenplay), beste musikk (Hildur Guðnadóttir), beste lyd, beste lydredigering, beste foto (cinematography), beste sminke, beste kostymedesign og beste redigering.
Regi: Klaus Härö; originaltittel: Tuntematon mestari; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 23. september [Trailer]
I likhet med høstsesongen 2017 (“Den andre siden av håpet”), åpner Sør-Varanger filmklubb igjen en høstsesong med en finsk film. Denne handler om kunsthandler Olavi som driver en kunstbutikk i Helsinki. Det går trått med salget og finansene, men han øyner et håp når han kommer over et maleri som kan gjøre hans pensjonisttilværelse langt hyggeligere. Men han må spille kortene rett, for kunstbransjen er full av snubletråder og folk som er villige til å utnytte Olavis naivitet. Samtidig har Olavi trøbbel i familielivet med en datter og dattersønn som han i løpet av livet har nedprioritert for kunstens skyld.
Som de aller fleste andre finske filmene jeg har sett, rører også denne ved mine empatiske strenger. Jeg synes etterhvert oppriktig synd på Olavi, selv om han i bunn og grunn fortjener pepper for å ha forsaket sin nærmeste familie. Olavi er fint fremstilt av Heikki Nousianen, og også Pirjo Lonka (datteren) og Amos Brotherus (dattersønnen) bekler sine roller bra. At filmen gir meg et lite innblikk i en kunsthandlerbusinessen, er en hyggelig bonus.
Regi: Fridtjof Kjæreng; sett: Tromsø internasjonale filmfestival (Fokus, sal 2), 18. januar [Ingen trailer tilgjengelig]
En dokumentarfilm om Reiulf som i store deler av sitt liv har hatt en drøm om å drive med rein, men som nordmann (dáčča) er han avskåret fra denne muligheten. Kona hans, derimot, har samiske aner, og hun får mulighet til å overta en siida-enhet på Kvaløya i Tromsø kommune. Mannen får dermed reindrømmen oppfylt og flytter til Kvaløya, mens kona blir værende igjen i Kautokeino (iallfall til å begynne med). Men i buskene lurer eieren av den andre reinflokken på øya. Han synes slettes ikke om å få konkurranse fra Reiulf, og han prøver å gå rettens vei for å få han vekk.
Per Kitti, den andre reineieren, blir tydelig fremstilt som den dumme i konflikten, en sta einstøing, og jeg begynner å ane at regissøren tar for tydelig parti i saken. Filmen (og etterhvert tv-serien) og medprodusent NRK fikk også kritikk av Pressens faglige utvalg (PFU). Likevel synes jeg filmen gir et interessant innblikk i både reindriftsnæringen og i en relativt ung manns reindrøm. Filmen varer i en knapp time, mens tv-serien (NRK), som jeg ikke har sett, klokker inn på 6 x 35 minutter.
Regi: Sven Taddicken; originaltittel: Das schönste Paar; sett: Tromsø internasjonale filmfestival (Kulturhuset), 18. januar [Trailer]
Ekteparet Liv og Malte (som begge er lærere, forøvrig) er på ferie i Mallorca og opplever å bli utsatt for grov vold: En ungdomsgjeng trenger inn i ferieleiligheten og voldtar Liv mens de holder fast Malte og tvinger ham til å se på. Filmen skipper et par år fremover i tid, og forholdet ser ut til å gå bra. De har begge deltatt i traumebehandling, snakket om hendelsen og lagt den bak seg. Men så: I en kebab-sjappe hjemme i Tyskland (etter en guttetur på byen), drar Malte kjensel på en av de som står i køen, nemlig han som voldtok kona. Han bestemmer seg for å følge etter ham for å finne ut hvor han bor – i første omgang. Malte informerer etterhvert Liv om sin oppdagelse, og plutselig kommer minnene tilbake og paridyllen slår sprekker. Hvordan skal de forvalte denne “oppdagelsen”. Skal de oppsøke og konfrontere voldtektsmannen, og kanskje også hevne seg – eller skal de fortsette å late som han ikke eksisterer?
Filmen er like interessant som plottet skulle tilsi, glimrende levert av hovedrolleinnehaverne Luise Heyer og Maximilian Brückner, men også Leonard Kunz som spiller voldtektsmannen (som de etterhvert finner ut heter Sascha). Handlingen er også uforutsigbar, så jeg satt alltid og lurte på hva var det neste som skulle skje. Man får egentlig to filmer i et smekk her: En krimthriller og et psykologisk drama om et parforhold med sprekker i grunnmuren.
Regi: Werner Herzog og André Singer; sett: Tromsø internasjonale filmfestival (Fokus, sal 1), 18. januar [Trailer]
En høyst interessant og lærerik dokumentarfilm om Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov. Et intervju med filmskaper Werner Herzog danner basen i filmen, og filmen er ellers full av historiske klipp og intervjuer av andre politikere som gjør bildet komplett. Vi får solide doser kjennskap til hans oppvekst, utdanning, kjærlighetsliv og ikke minst hans politiske liv hvor han var en pådriver for åpenhet innad i Sovjet – og en viktig brikke i Sovjetunionens, Øst-Tysklands og resten av jernteppets fall. Gorbatsjov forteller velvillig og åpenhjertig om sitt 87 år lange liv, og han kommer også med sine dystre betraktninger om dagens politiske situasjon i verden.
Filmen har også emosjonelle kvaliteter hvor høydepunktene er hans forhold til kona, Raisa, som døde i 1999, og en reise (med filmcrewet på slep) tilbake til hans hjemlandsby Privolnoje hvor han bl.a. har et rørende gjensyn med sin tante. Den eneste alvorlige utsettelsen jeg har på filmen, er at Werner Herzog oppfører seg i overkant mye som en fanboy. Han øser Gorbatsjov med gaver og uttrykker sin store beundring. Men kanskje er det en nødvendig pris å betale for å få Gorbie til å åpne seg.
Regi: Peter Farrelly; sett: Trondheim kino (Nova, sal 7), 16. april [Trailer]
Den beste amerikanske filmen jeg så på kino i 2019, heter “Green Book”. Filmen har sitt navn etter en reiseguide som ble gitt ut i USA én gang i året i perioden 1936-1966, med den fullstendige tittelen “The Negro Motorist Green Book”. Den inneholdt lister over overnattings- og serveringssteder som tok imot afro-amerikanske gjester. Med denne i hanskerommet reiser sjåføren Tony (spilt av Viggo Mortensen) rundtomkring i Sørstatene og Midtvesten i 1962 med den turnerende pianisten Don Shirley (Mahershala Ali). Tony er av den folkelige og joviale typen, mens Don har tjent store penger på sin pianovirksomhet (han er nasjonalt berømt) og har forlengst tilegnet seg overklassemanerer.
Selvsagt opplever Tony og Don de en rekke utfordrende situasjoner i løpet av deres roadtrip, både seg imellom og mellom dem og mennesker og konsertsteder de møter på veien. Filmen blir dermed tidvis morsom og tidvis trist da den både kan ses på som en samfunnskommentar fra 1960-tallet og en fortelling om et nokså usannsynlig vennskap hvor begge parter lærer av hverandre. Ali og Mortensen ble henholdvis Oscar-belønnet og Oscar-nominert for sine glimrende rolletolkninger. “Green Book” vant også Oscar for beste film og beste originalmanus.
Regi: Baldvin Zophoníasson; originaltittel: Lof mér að falla; sett: Trondheim kino (Nova, sal 11), 21. desember [Trailer]
Et sterkt drama om Magnea og Stella og deres reise gjennom et narkotikafylt ungdom. Vi får også møte dem når de begge er i 30-årene. I filmen veksles det mellom disse to tidslinjene. Men mest spilletid brukes på deres ungdom og misbruket av stadig sterkere stoffer – og møter med stadig mer tvilsomme mennesker. Filmen klarer å formidle håpløsheten når rusavhengighten er kommet så langt at vennskapet blir satt på prøve. Scenene hvor trangen etter stoff er så sterk at de er villige til å svike hverandre, er noen av filmens sterkeste. Men ingen scener slår de som utspiller seg når paret møtes igjen i sine 30-år etter å ha vært adskilt i over ti år.
Ja, dette er heftige og beintøffe saker, og all kudos går til Elín Sif Halldórsdóttir og Kristín Þóra Haraldsdóttir, som spiller Magnea som henholdsvis tenåring og noen-og-30-åring – og tilsvarende til Eyrún Björk Jakobsdóttir og Lára Jóhanna Jónsdóttir som gjør det samme med karakteren Stella. “Let me fall” hadde nok fått en pallplass på denne lista hadde det ikke vært for den tvilsomme slutten – hvor regissøren rett og slett gjør en feilvurdering.
Regi: Céline Sciamma; originaltittel: Portrait de la jeune fille en feu; sett: Trondheim kino (Nova, sal 11), 27. desember [Trailer]
Man tenker sitt når man leser den tittelen, men enhver mistanke om pompøsitet forsvant like fort som innkjøpt sjokolade på en lørdag. Jeg ble fort opptatt av å nyte fine naturbilder, og deretter dele maleren Mariannes undring og etterhvert beundring for overklassekvinnen Héloïse. Hun skal snart (tvangs)gifte seg, og Héloïses mor har sendt bud på Marianne for å få malt et portrett av bruden (som skal sendes til brudgommen). Handlingen foregår forøvrig på en øy i Bretagne på 1700-tallet, så der og da hadde kvinnen sin vante plass i samfunnet, bundet av sosiale normer.
Det er bare det at Héloïse nekter å la seg male. Hun mener hun ikke er fotogen (ev. malogen) nok, og Marianne er ikke den første maleren som prøver seg. Tidligere malere har blitt kjeppjaget fra øya. I samarbeid med moren, legger Marianne en listig plan: å utgi seg for å være en turvenninne og male Héloïse i det skjulte – på kveldstid, ved hjelp av hukommelsen. Etterhvert utvikler det seg et flammende og forbudt begjær mellom disse to kvinnene.
Filmen utvikler seg til å bli en svært følelsesladet affære, og selv om jeg prøvde så hardt jeg kunne å svelge unna, måtte jeg til slutt gi tapt for litt fukt i tårekanalene på slutten av filmen, som heldigvis heller ikke er pompøs, men derimot ganske så realistisk og uhyre sterkt skuespilt av Adèle Haenel som spiller Héloïse. Det skader ikke filmopplevelsen at den inneholder en liten dose mystikk og symbolikk også – noe som fikk meg til å gruble i flere timer etterpå (og selvsagt måtte jeg google etter løsningsforslag).
En sterk film om sterke kvinner (samtlige navngitte karakterer i filmen er kvinner (menn er bare kulisser)), og som vant originalmanus-palmen i Cannes.
Regi: Dag Johan Haugerud; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 28. oktober [Trailer]
En norsk dramafilm med over to og en halv times spilletid er en sjeldenhet, men jeg så aldri på klokka mens “Barn” ble projisert på lerretet inne i Kirkenes’ eneste kinosal under en av Sør-Varanger filmklubbs ukentlige visninger. Filmen er for intrikat laget til at den noensinne ble kjedelig, og jeg hadde ikke særlig lyst til å skille lag med karakterene da rulleteksten kom. Handlingens bakteppe er enkel: Ei jente (Lykke) forårsaker en medelevs (Jamie) død i et friminutt. Resten av filmen handler om mer kompliserte ting: Om hvordan lærere (spesielt de som hadde inspeksjonsvakt i det fatale friminuttet), medelever, skoleledelse og ikke minst foreldrene til begge parter, reagerer og sorgbearbeider.
Filmen følger flere hovedkarakterer, deriblant Lykke (spilt av Ella Overbye), hennes mor (Andre Bræin Hovig) og far (Hans Olav Brenner), Jamies alenefar (Torbjørn Harr) og rektor (Henriette Stenstrup). Disse blir realistisk portrettert med alle sine svakheter og begrensninger, men det var, naturlig nok, Lykke og Jamies kontaktlærer Anders (Jan Gunnar Røise), jeg identifiserte meg mest med, og de situasjonene jeg ble mest pinlig berørt av skjedde gjennom han. Partipolitikk blir også en del av suppa her, da Lykkes foreldre er aktive Ap-medlemmer, mens Jamies far er en fremtredende lokalpolitiker tilhørende FrP.
Her er det mange tråder en regissør kan snuble i. Mange lettvinte løsninger og vendinger står til hans disposisjon, men Dag Johan Haugerud lykkes i høyeste grad med å holde alt realistisk og balansert, uten å ta parti, uten “å kåre en vinner”. For i en slik ulykksalig situasjon er det det selvsagt ingen vinnere. “Barn” ble en beintøff kinoopplevelse, som i tillegg til å servere en sterk historie, også fikk meg til å reflektere over min rolle som lærer i mye større grad enn i forbindelse med alskens lærerutviklingsprogrammer, reformer og pedagogiske nyordninger som med jevne mellomrom blir tredt over hodet på lærere i det ganske land.
Denne filmen er i ferd med å bidra til at jeg legger om min lærerstil. Iallfall justerer den.
Regi: Hans Petter Moland; sett: Trondheim kino (Nova, sal 10), 14. april [Trailer]
Jeg ble sliten av å se denne filmen. Lykkelig sliten. For dette var intense saker hvor mye sies i det usagte. Å formidle det usagte, krever mye av skuespillere, regissører, klippere, fotografer med flere, og det lykkes de med her. Filmen baserer seg på Per Pettersons kritikerroste roman fra 2003, og det er vanskelig å beskrive noe plott. Men filmen handler om å vokse opp i et mannsdominert miljø generelt – og forholdet mellom far og sønn (Trond) spesielt. Handlingen foregår i de dype skoger, på grensen til Sverige. Filmen handler også om smugling av mennesker over til Sverige under den tyske okkupasjonen, og den handler om birollen Lars som ved et uhell dreper søsteren sin. Et hovedpoeng med i historien, er at vi får se hvordan det går med sønnen etter over 50 år, og det er den nå 67 år gamle Trond som forteller historien. Og vi får formidlet hvordan hendelser fra tenårene er med på å påvirke et helt liv.
Filmen skildrer mye natur, urkrefter, sjalusi og lidenskap, og skuespillerne (Tobias Santelmann, Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Bjørn Floberg – og ikke minst Jon Ranes som den den 15 år gamle Trond) gjør en fabelaktig jobb. En solid film som vant fem Amanda-priser: årets norske kinofilm, årets regi, årets foto, årets musikk og årets mannlige birolle (Bjørn Floberg) – og den ble nominert i ytterligere fem priskategorier: årets manus, årets klipping, årets visuelle effekter, årets lyddesign og årets mannlige hovedrolle (Jon Ranes). Den ble også utpekt som Norges kandidat til Academy Awards’ “Best International Feature of the Year”, men den ble dessverre ikke nominert.
Regi: Phillipe Lesage; originaltittel: Genèse; sett: Tromsø internasjonale filmfestival (Hålogaland teater, scene vest), 19. januar [Trailer]
I 2017 var det USA, i 2018 Libanon, mens i 2019 var det Canada som leverte den beste kinofilmen (språk: quebec-fransk). Den ble vist foran 330 gjester med festivalarmbånd, i den største av tre saler i Hålogaland teaters flotte bygning ved Tromsøysundet på den nest siste dagen av Tromsø internasjonale filmfestival 2019 – med regissøren tilstede. Skjønt jeg er ikke sikker på om han faktisk så filmen sammen med oss, men han kom iallfall innom etter rulleteksten for å svare på spørsmål fra publikum. Det var cirka 50 som ble igjen for å delta og/eller lytte til Q&A-en. Jeg stilte meg lyttende til den halvtimes lange seansen. Jeg kunne spurt ham om hva i all verden som var meningen bak de siste 15 minuttene av filmen: en merkverdig epilog som var helt løsrevet (et helt annet narrativ med helt andre skuespillere) fra de første 110 minuttene – ja, nærmest en bonuskortfilm. Heldigvis kom andre i salen meg i forkjøpet, men ikke helt uventet nektet Philippe Lesage å svare direkte på spørsmålet. Meningen måtte vi tolke selv.
“Hovedfilmen” og “bonusfilmen” deler iallfall samme tematikk (såpass skjønte jeg): Nemlig unge menneskers famling og fomling i jakten på kjærligheten. I hovedfilmen følger vi søskenparet Charlotte (18) og Guillaume (16) som på hver sin front (de deler scene bare to ganger i løpet av filmen) opplever sine solide doser med hjerte og smerte. Charlotte, som ikke går i veien for rusmidler som hjelpemiddel i sin jakt, har to-tre forskjellige objects of desire i løpet av filmen, med ganske stor alderssprik på de mennene hun søker lykke hos. Dessverre fører rusmiddel(mis)bruket også til uønsket oppmerksomhet. Guiiaume går på en kostskole for gutter og forelsker seg i Nicolas som dessverre for Guillaume, ikke deler legning eller de samme følelsene for ham. Og i bonusfilmen følger vi de 14 år gamle Alexis og Béatrices søte tilnærming mot hverandre.
Noée Abita og Théodore Pellerin gjør praktfulle tolkninger av søskenparet i sin streben, og den tidvise fortryllende filmmusikken bidrar til å forsterke de utilslørte og nakne følelsene. Filmen er også vakker å se på og godt filmet og klippet (strukturen og komposisjonen er nokså uvanlig). Klippingen er det Mathieu Bouchard-Milo som står for, som etter sigende skal være Canadas beste klipper (iallfall ifølge en anmeldelse i Hollywood Reporter). Den eneste negative bemerkningen jeg vil komme med, er filmtittelen, som jeg synes er litt av det selvhøytidelige slaget. Kanskje burde regissøren ha hatt noen flere spillefilmer bak seg (“Genesis” er hans tredje) før han kommer med noe så pretensiøst – med fare for at det er Jante som taler gjennom meg nå.
Uansett tittel eller ikke: “Genesis” ble en original, vakker og tidvis hjerteskjærende filmopplevelse – som ingen annen film kunne matche i 2019.
Denne lista ble publisert 2.–16. januar 2020 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
De øvrige 16 filmene jeg så på kino i 2019 var (i alfabetisk rekkefølge):
3 kvinner (Se rokh)
Ad Astra
Antonio One, Two, Three (António Um Dois Três)
Bitter Melon
Disco
First Reformed
Gudommelig kjærlighet (Divino Amor)
History of Love
In the Middle of the River
Knives Out
Loro
Maya
Ramen Shop (Ramen Teh)
Smerte og ære (Dolor y gloria)
Solnedgang i Budapest (Napszállta)
The Sweet Requiem (Kyoyang Ngarmo)