Topp 5 spillefilmer pre-1970

For ordens skyld: En spillefilm er, ifølge bokmålsordboka, “film med dramatisk handling og roller som utføres av instruerte skuespillere; til forskjell fra dokumentarfilm”, med andre ord det jeg antar de fleste forbinder med begrepet “film”. Jeg har kanskje sett litt over ett tusen spillefilmer i løpet av livet mitt sålangt, derav mellom 300 og 400 på kino. 500 er tallet på filmer jeg har gitt en rating på Internet Movie Database (imdb.com). Den lave andelen tallvurderte filmer skyldes både sløvhet i å registrere absolutt alle filmer jeg ser (spesielt de jeg ser på tv), og utfordringer med å etterregistrere filmer jeg har sett før internettets tidsalder.

Antall spillefilmer med verdenspremiere før 1970, som jeg har gitt en karakter fra 1 til 10 på imdb.com, er seksten. Samtlige er sett via en skjerm (tv eller pc). Jeg har garantert sett flere enn disse seksten, men det er disse jeg kan huske (eller har husket) i såpass høy grad at jeg kan karakterfeste mine subjektive opplevelser av dem. Her følger de fem filmene jeg personlig mener er de beste fra den tiden jeg ikke eksisterte:

 
 
SunsetBoulevard.jpg

5. SUNSET BOULEVARD (1950)

Regi: Billy Wilder; manus: Charles Brackett, Billy Wilder og D.M. Marshman Jr.; foto: John F. Seitz; klipp: Arthur P. Schmidt; originalmusikk: Franz Waxman; skuespillere: William Holden, Gloria Swanson, Erich von Stroheim, Nancy Olson, Fred Clark, Lloyd Gough, Jack Webb m.fl.; produsent: Charles Brackett /// Oscar-nominasjoner: beste film, beste regi, beste manus (vinner), beste kvinnelige hovedrolle (Swanson), beste mannlige hovedrolle (Holden), beste kvinnelige birolle (Olson), beste mannlige birolle (Stroheim), beste foto, beste scenografi (vinner), beste klipp og beste originalmusikk (vinner)

Filmen starter med en død mann flytende i et svømmebasseng utenfor en villa. Han het Joe Gills (spilt av William Holden) og jobbet som manusforfatter i Hollywood – med varierende suksess. Resten av filmen er et eneste langt flashback hvor vi finner ut av hva som ledet ham inn i døden. Filmens andre hovedperson er Norma Desmond (Gloria Swanson), en tidligere filmstjerne i stumfilmbransjen som i den nye lydfilm-æraen har møtt veggen – på så mange måter. Hun lider av “delusions of grandeur” og klarer ikke å akseptere at hennes tid som en skuespiller-storhet er passé. Butleren hennes, Max (Erich van Stroheim), er med på å gi illusjonen næring.

En trist historie utfolder seg for Norma, men også for Joe som strever med å få sine manuskript akseptert av de store filmstudioene. Filmen er en tankevekker om drømmer som går i knas og om en ubarmhjertig filmindustri, men den fungerer også godt som et velspilt psykologisk spill.

PS. En funfact for oss Twin Peaks-fans: Gordon Cole, FBI-etterforskeren i kultserien, spilt av David Lynch, er oppkalt etter en karakter i Sunset Boulevard. I episode 15 av Twin Peaks: The Return (2017), vises sågar et klipp fra filmen med den originale Gordon Cole.

 
PlanetOfTheApes.jpg

4. APEPLANETEN (1968)

Originaltittel: Planet of the Apes

Regi: Franklin J. Shaffner; manus: Michael Wilson og Rod Serling (basert på romanen Planet of the Apes (1963) av Pierre Boulle); foto: Leon Shamroy; klipp: Hugh S. Fowler; originalmusikk: Jerry Goldsmith; skuespillere: Charlton Heston, Roddy McDowall, Kim Hunter, Maurice Evans, James Whitmore, James Daly, Linda Harrison m.fl.; produsent: Arthur C. Jacobs /// Oscar-nominasjoner: beste originalmusikk, beste kostymedesign og beste sminke (vinner)

En koselig film om tre astronauter (egentlig er de fire, men den ene har dødd under frakt) som etter hundrevis av år i hver sin sovekapsel ombord på et romskip, lander på en planet i det kvinnens år 3978. Her blir de møtt med et samfunn utenom det vanlige: Ulike apevarianter er planetens herskere, mens mennesker blir enten jaktet eller forsket på. Apene kan snakke det vi kjenner som menneskespråk, mens menneskene er uten språk. Filmens hovedastronaut George Taylor (Charles Heston) blir tatt til fange, og idet han åpner kjeften legges premissene for handlingen i resten av filmen, nemlig hans kamp for tilværelsen. Høyst interessant og samfunnsrefsende film som aldri mister sin aktualitet.

Dette er originalfilmen. Senere har det kommet oppfølgere (Beneath the Planet of the Apes (1970), Escape from the Planet of the Apes (1971), Conquest of the Planet of the Apes (1972) og Battle for the Planet of the Apes (1973)), en remake (Planet of the Apes (2001)) og en reboot-serie (Rise of the Planet of the Apes (2011), Dawn of the Planet of the Apes (2014) og War for the Planet of the Apes (2017)). Ingen av disse har jeg sett, men jeg utelukker ikke å se dem i en not-so-distant-future.

 
TheApartment.jpg

3. UNGKARSLEILIGHETEN (1960)

Originaltittel: The Apartment

Regi: Billy Wilder; manus: Billy Wilder og I.A.L. Diamond; foto: Joseph LaShelle; klipp: Daniel Mandell; originalmusikk: Adolph Deutsch; skuespillere: Jack Lemmon, Shirley MacLaine, Fred MacMurray, Ray Walston, Jack Krushen, David Lewis, Hope Holiday m.fl.; produsent: Billy Wilder /// Oscar-nominasjoner: beste film (vinner), beste regi (vinner), beste originalmanus (vinner), beste kvinnelige hovedrolle (MacLaine), beste mannlige hovedrolle (Lemmon), beste mannlige birolle (Kruschen), beste foto, beste scenografi (vinner), beste klipp (vinner) og beste lyd

Billy Wilder er tilbake med en noe mer lystig film enn Sunset Boulevard som han laget ti år tidligere. Eller lystig og lystig, herr Blom. Temaet er alvorlig nok, nemlig utroskap satt i et slags system. Sentrum for de usedelige begivenhetene er nemlig en leilighet i attraktive Upper West Side på Manhattan. Denne eies av “Bud” Baxter (Jack Lemmon) som jobber et forsikringsselskap. Stillingen hans er i lavere sjikt av bedriftshierarkiet, men hans nærmeste sjef Sheldrake (Fred MacMurray) lover ham rask stigning i gradene dersom han er villig til å låne ut sin leilighet én kveld/natt i uka, til ham selv og andre høyerestående ledere i forsikringsselskapet (på rotasjonsbasis) som ønsker å bruke den som arena for utroskapelige affærer.

Dette lukter det forviklingskomedie av, og det blir det. Vær sikker på at det etterhvert samler seg kjepper i dette maskineriet, spesielt når Bud faller pladask for Fran (Shirley MacLaine) som jobber som heisfører i skyskraperen selskapet holder til i, og det viser seg at sjefen hans er ute etter å hygge seg med henne en kveld i… ja, du gjettet riktig… i Buds leilighet – samme kveld som Bud skal treffe henne på date.

Men filmen er ikke bare ren overflatisk komikk. Hadde den vært det, hadde den neppe vunnet fem Oscar-priser (inkudert beste film) og i ettertid blitt ansett som én av verdens beste filmer. Her blir andre og sterkere følelser involvert, og selvfølgelig settes det opp kontraster mellom mannsgrisene høyt oppe i nærings(livs)kjeden og den mer kjekke og sympatiske Bud. Dessuten: Godt skuespill og god slutt.

PS. Funfact: Ungarsleiligheten ble den siste svart/hvitt-filmen som vant Oscar for beste film – hvis man ser bort fra Schindlers liste (1993) og The Artist (2011).

 
TheGoodTheBadTheUgly.jpg

2. DEN GODE, DEN ONDE OG DEN GRUSOMME (1966)

Originaltittel: Il buono, il brutto, il cattivo
Internasjonal tittel: The Good, the Bad and the Ugly

Regi: Sergio Leone; manus: Agenore Incrocci, Furio Scarpelli, Luciano Vincenzoni og Sergio Leone; foto: Tonino Delli Colli; produksjonsdesign: Carlo Simi; klipp: Eugenio Alabiso og Nino Baragli; originalmusikk: Ennio Morricone; skuespillere: Eli Wallach, Clint Eastwood, Lee Van Cleef, Aldo Giuffrè, Luigi Pistilli, Rada Rassimov, Enzo Petito m.fl.; produsent: Alberto Grimaldi /// Oscar-nominasjoner: ingen

En tre timers film om tre beintøffe menn i et beintøft miljø. Sjangeren er western (spaghetti-western, visstnok), som jeg har lite til overs for, men denne er et unntak. Historien er omtrent like latterlig og guttebarnslig som i de fleste andre westernfilmer, men det som fascinerte meg med Den gode, den onde og den grusomme (som jeg så på DVD for 15 år siden), var dens filmatiske finesser innenfor kamerabruk, klipping, lydredigering og musikk. Skytetrekant-scenen mot slutten er selvsagt et intenst høydepunkt. Filmen fikk forøvrig en lunken mottakelse i sin tid, men har opparbeidet seg klassiker-status i ettertid (i skrivende stund er den nr. 9 i IMDBs topp 250-liste), noe jeg i stor grad kan forstå.

PS. Funfact: Denne filmen, som forøvrig også fikk en offisiell nynorsk tittel: Den gode, den vonde og den hjartelause, ble totalforbudt i Norge de første 15 årene av dens eksistens, grunnet ekstreme og umotiverte voldsscener (etter datidens moralske målestokk). Først i 1982 fikk den premiere her på bjerget – med 16-års aldersgrense (nedjustert til 15-års i 2004).

 
2001ASpaceOdyssey.jpg

1. 2001: EN ROMODYSSÉ (1968)

Originaltittel: 2001: A Space Odyssey

Regi: Stanley Kubrick; manus: Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke; foto: Geoffrey Unsworth, produksjonsdesign: Ernest Archer, Harry Lange og Anthony Masters; klipp: Ray Lovejoy; skuespillere: Keir Dullea, Gary Lockwood, William Sylvester, Daniel Richter, Leonard Rossiter, Margaret Tyzack, Robert Beatty m.fl.; produsent: Stanley Kubrick /// Oscar-nominasjoner: beste regi, beste originalmanus, beste scenografi og beste visuelle effekter (vinner)

Denne filmen så jeg på NRK2 på første nyttårsdag 2001 (tilfeldig sendetid?), og opplevelsen kan beskrives å ligge i grenselandet mellom fascinerende og fortryllende. Dette er heftig og begeistrende shit fra start til ende – og selvfølgelig: en film fullstendig utenfor det vanlige. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til den: Enten elsker man den, eller man misliker den (sterkt). Men den er nok mer elsket enn mislikt. Jeg vil tippe at for hver person som misliker den, er det fire som elsker den (den er jo tross alt nr. 89 på IMDBs topp 250-liste, i skrivende stund (høyeste plassering: 25. plass (1996))). Én ting kan alle enes om: Den er ekstraordinær i ordets rette forstand.

Jeg vil verken begi meg ut på handlingsreferat, analyser eller tolkninger her. Internettet er fullt av lesestoff om 2001: En romodyssé, bl.a. Wikipedia-artikkelen “Interpretations of 2001: A Space Odyssey” – og man kan selvsagt også taste inn “2001 a space odysse explained” i YouTubes søkefelt, og vips har man nok til å slå ihjel en kjedelig tirsdags kveld med. Filmen må rett og slett bare oppleves, noe jeg har gjort med jevne mellomrom (cirka hvert sjuende år). Jeg nøyer meg med å si at temaet synes å være menneskeheten (hvor har vi vært, og hvor er vi på vei?) og vårt forhold til teknologi – og å liste opp de mest fascinerende aspektene ved filmen (uten å spoile nevneverdig):

  • Apedyrene

  • Monolitten

  • Romstasjonen

  • Oppdraget

  • HAL 9000

  • Fargeportalen

  • Stjernebarnet

  • …og mange teknologiske detaljer (“spådommer om fremtiden”), der noen kan nikkes gjenkjennende til i dag, f.eks. Skype og iPad.

For å ledsage disse aspektene, valgte Stanley Kubrick å vrake all originalmusikk til fordel for allerede eksisterende klassiske komposisjoner – hvor han veksler mellom tradisjonalistiske, populære og mainstream låter av Richard Strauss, Johann Strauss d.y. og Aram Khatsjaturjan – og betraktelig mer modernistiske, eksperimentelle og avantgardistiske verk av György Ligeti. Sistnevntes musikk er helt klart den som tar lengst bolig i hodet mitt etter at filmen er ferdig opplevd – og ikke av den typen musikk jeg lytter til isolert, med mindre jeg ønsker å komme i en forstyrret og angstfull sinnstemning.

2001: En romodyssé byr på spenning, mystikk, symbolikk, undring og storslåtte bilder og spesialeffekter (at denne filmen er laget i 1968 er nesten ikke til å fatte). Det filmen derimot har lite av er dialog og tempo (av typen høy). Hele 88 av filmens 142 minutter, derav de 25 første og de 23 siste, er uten dialog; mens de som forventer høyt tempo og heftige actionscener tilsvarende en hvilken som helst Star Wars-film, blir skuffet. Her skal det dveles og filosoferes – noe jeg personlig ikke har noe imot. Som Kubrick selv har sagt til forfatteren Joseph Gelmis i boka The Film Director as Superstar (1970) : “The film is basically a visual, nonverbal experience that hits the viewer at an inner level of consciousness, just as music does, or painting”.

Kubrick får også en solid stjerne i margen hos meg fordi han er (var) én av få regissører som skjønner at det ikke finnes lyd i verdensrommet, et vitenskapelig faktum han utnytter til stor effekt i en sentral del av filmen.

 

Denne lista ble publisert 26.–30. mai 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.

Ti andre pre-1970-filmer jeg har sett og som er severdig (i kronologisk rekkefølge):

  • Metropolis (Fritz Lang, 1927)

  • Moderne tider (Charles Chaplin, 1936)

  • De syv samuraier (Akira Kurosawa, 1954)

  • 12 edsvorne menn (Sidney Lumet, 1957)

  • Broen over Kwai (David Lean, 1957)

  • Dr. Strangelove eller: Hvordan jeg lærte å stoppe med å bekymre meg og å elske bomben (Stanley Kubrick, 1964)

  • Kvinnen i sanden (Hiroshi Teshigahara, 1964)

  • Persona (Ingmar Bergman, 1966)

  • Rosemary’s baby (Roman Polanski, 1968)

  • Ondt blod i Vesten (Sergio Leone, 1968)