TRT har offisielt oppgitt misnøye med avstemningssystemet som grunn til at de ikke lenger gidder å stille opp til startstrek. Etter elleve år hvor tv-publikum hadde 100 % makt, ble fagjuryene gjeninnført i 2009, og konkurransens dømmende makt med fordelt fifty-fifty mellom tv-publikum og fagjuryene. TRT mente åpenbart at dette med fagjuryer er en styggedom (selv om fagjuryer er en del av det originale ESC-konseptet).
Men det paradoksale er at Tyrkia slett ikke gjorde det svakt på resultatlistene etter fagjury-gjeninnføringen: fjerdeplass i 2009, andreplass i 2010 og sjuendeplass i 2012. Riktignok gikk det dårlig i 2011 da Tyrkia, for første og siste gang i ESC-historien, ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Kanskje var det denne fiaskoen som trigget utmeldelsen to år senere. Det er ikke til å komme bort i fra at andre “trexit”-teorier har vært i omløp de siste årene blant ESC-fansen, blant annet teorier som involverer en viss president, statlig homofobi og en gryende desekularisering av Tyrkia.
Som mange andre Eurovision-fans, savner jeg også tyrkisk deltakelse i konkurransen. De har bidratt med mye snadder og krydder opp gjennom årene, og nedenfor følger en rangering av de 15 mest velsmakende musikalske rettene fra Lilleasia.
(Alle videolenker fører til finalefremføringene av låtene.)
Tyrkia i Eurovision Song Contest:
Debut: Stockholm 1975 (“Seninle bir dakika”); beste plassering: 1. plass i Riga 2003 (“Everyway that I can”); topp 10-plasseringer: 10 av 34 forsøk (29,4 %); videre fra semifinale: 6 av 7 forsøk (85,7 %); første toppscore/tolver: Haag 1980 (fra Marokko (fagjury) for “Pet’r oil”); siste tolver: Baku 2012 (fra Aserbajdsjan (fag/folkejury) for “Love me back”); språk: tyrkisk (23 låter), engelsk (7) og tyrkisk/engelsk (4); sist gang på 100 % tyrkisk: Beograd 2008 (“Deli”); artistkonstellasjoner: 16 x solo (derav 9 kvinner og 7 menn), 0 x duo og 18 x gruppe/band (derav 5 mannlige og 13 blandet); fikk ofte finalepoeng fra: Aserbajdsjan (48 poeng på 4 finaler), Albania (71/8), Nord-Makedonia (79/11), Bulgaria (46/7) og Bosnia-Hercegovina (95/16); ga ofte finalepoeng til: Aserbajdsjan (60/5), Armenia (44/5), Bosnia-Hercegovina (129/17), Jugoslavia (80/12) og Georgia (22/4); fikk sjelden finalepoeng fra: Moldova (1 poeng på 7 finaler), Latvia (2/12) og Kypros (12/28); ga sjelden poeng til: Litauen (0/8), Kypros (1/24) og Latvia (6/8)
Skrevet av: Fani Hodara, Figen Çakmak og Sami Hodara
Fremført av: Buket Bengisu & Group Sapphire
Resultat: 16. plass i Tallinn, 25. mai 2002
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: musikkvideo]
Det tar et drøyt minutt før godsakene kommer til høre i denne låta som er full av genuin tyrkhet. Med godsaker mener jeg selvsagt na-na-na-na- og da-ba-da-ba-partiene. Lekkert og lekent. Bare det makedonske (8 p.), franske (7), rumenske (7), spanske (4) og kroatiske (3) folket klarte å kjenne igjen kvalitet når det ble presentert på tv-skjermene deres. Kanskje hadde de andre folkejuryene tatt tissepause fordi lite skjedde i det første minuttet av låta. Om låttittelen sier Google Translate: “Syrener bleknet i hjertet ditt”.
Skrevet av: Aldoğan Şimşekyay og Aylin Uçanlar
Fremført av: Aylin Vatankoş
Resultat: 19. plass i Malmö, 9. mai 1992
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon]
“Sommeren er over”, synger 23 år gamle Aylin fra Izmir på vakkert vis. Det svært nynnbare refrenget er den fineste delen av denne sensommerballaden – som ble fremført om våren i Malmö foran døve og tunghørte fagjuryer: Bare den maltesiske (8 p.), serbiske og montenegrinske (6) og irske fagjuryen (3) hadde sine vurderingsevner i god behold.
Skrevet av: Harun Tekin, Kerem Kabadayı, Burak Güven og Kerem Özyeğen
Fremført av: Mor ve Ötesi
Resultat: 7. plass i Beograd, 24. mai 2008
Lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Tyrkerne har aldri vært fremmed for å sende en saftig rockelåt til Eurovision-scenen fra tid til annen, det vil si: siden årtusenskiftet (før dette var de fremmed for det). “Deli” betyr sinnsyk, og kanskje noen sarte svigemødre brukte den benevnelsen på den pakka som ble servert i den serbiske hovedstaden 24. mai 2008. 2008 var forøvrig siste finale med 100 % televoting, og det var folket i Aserbajdsjan (12 p.), Tyskland (10), Albania (10), Belgia (10), Frankrike (10), Nederland (10), Storbritannia (8), Bosnia og Hercegovina (8) og Romania (8) som likte Mor ve Ötesi best. Det norske folk ga det alternative rockebandet fra Istanbul 2 poeng.
Skrevet av: Sühan Ayhan, Pınar Ayhan og Orkun Yazgan
Fremført av: Pınar Ayhan & The SOS
Resultat: 10. plass i Stockholm, 13. mai 2000
Andre lenker: [Spotify: 2012-versjon] [YouTube: originalversjon; 2012-musikkvideo]
Rundt årtusenskiftet var det ganske populært å skifte språk midt i en låtfremføring i Eurovision Song Contest. Man begynte gjerne med morsmålet i første vers og første refreng, gikk over til engelsk i andre vers og andre refreng, og avsluttet med morsmålet i siste refreng. Kanskje gjorde man det i beste hensikt, nemlig for å nå frem til dem som eventuelt var opptatt av å forstå en låts tekstuelle budskap. Men for de fleste ESC-fans, var dette et irriterende fenomen som ødela flyten i en låt, og etterhvert ble dette bilinguelle trekket mindre populært og 20 år senere er det nesten ingen som gjør dette mer. Enten synger man på engelsk eller så synger man på sitt morsmål, og de som velger det sistnevnte gjør det fullt og helt.
Som mine lesere skjønner, så foretok Pınar Ayhan denne tospråklige manøveren i Globen i 2000, med “Yorgunum anla” (no.: “Forstå at jeg er sliten”). Det ble en hyggelig tiendeplass, og man får jo aldri vite om hun hadde kommet høyere på resultatlista hvis hun hadde sunget på heltyrkisk. Heldigvis er studioversjonen (originalversjonen) på heltyrkisk, og også på den kan man nyte den sommerlig lyden av akustisk gitar og trekkspill. Tolv år senere ga hun ut en ny versjon av låta, og som per dags dato er den eneste versjonen å finne på Spotify. Den har lavere tempo (og dermed lengre) og trekkspillet er dessverre fjernet.
I 2000 var det ren publikumsstemming, så at “Yorgunum anla” fikk 10 poeng fra det Tyskland var vel kanskje ikke så overraskende tatt i betraktning den tyrkiske diasporaen i landet, men at den skulle få 12 poeng fra Frankrike og Nederland var kanskje noe mer overraskende. [Oppdatering, 3. mars 2021: Nei, forresten: Etter nærmere research om tyrkisk diaspora i Europa, så var heller ikke dette særlig overraskende.] Norge hadde låta på 10. plass (ga den 1 poeng) – i tråd med gjennomsnittet i Europa og sluttresultatet.
Skrevet av: Olcayto Ahmet Tuğsuz
Fremført av: Seyyal Taner & Grup Lokomotif
Resultat: 22. plass (0 poeng) i Brussel, 9. mai 1987
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Dette var andre og siste gang Tyrkia fikk 0 poeng i Eurovision (den første: “Opera” i 1983), og 22. plass er den laveste plasseringen landet noensinne har hatt i en finale (bare 2011 var et verre ESC-år for Tyrkia da det ble exit i semifinalen (“Live it up”)). Ettersom “Şarkım sevgi üstüne” (no.: “Sangen min handler om kjærlighet”) er inne på topp 15-lista mi, mener jeg selvsagt at “smultringen” var ufortjent, iallfall fra et musikalsk ståsted. Jeg synes låta er en liten energipille med gode melodier i alle bestanddeler. At dette endte med 0 poeng (172 poeng bak Johnny Logan og 65 bak Kate Gulbrandsen), skyldes kanskje at Seyyal Taner & Grup Lokomotif hadde inntatt litt for mange energipiller i forkant av fremføringen.
Skrevet av: Levent Çoker og Selma Çuhacı
Fremført av: Şebnem Paker
Resultat: 12. plass i Oslo, 18. mai 1996
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
18 år gamle Şebnem Paker (som i dag er musikklærer ved en videregående skole i Istanbul) fikk æren av å åpne Eurosong 1996 i Oslo Spektrum med en koselig og varm låt – iallfall musikalsk, med sjarmerende lyder fra trommevisper, kontrabass, fiolin, trekkspill og med tonefølge av NRKs kringkastingsorkester. (Levende orkester i Eurovision Song Contest, det var tider, det!) Tekstmessig er låta veldig trist, og det kjennes litt rart at en 18-åring synger om livets slutt og hvor hun ber om en femte årstid (vinter —> vår —> sommer —> høst —> beşinci mevsime (no.: “femte sesong”)) med nye muligheter. Men sannsynligvis, etter andre spor i teksten å bedømme, er disse dystre tankene et resultat av kjærlighetssorg. Vi får håpe hun nå er kommet over den og lagt den bak seg. Kjærlighetssorg er en del av livet.
Den fagjuryen som ble mest beveget av denne trivelige og triste låta med sparsommelig perkusjon, var den maltesiske (10 p.), fulgt av den spanske (8) og den nederlandske (7). Den norske juryen lot seg ikke bevege (0 poeng).
Skrevet av: Gökhan Özoğuz og Hakan Özoğuz
Fremført av: Athena
Resultat: 4. plass i Istanbul, 15. mai 2004
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
I historiens hittil eneste Eurovision Song Contest på tyrkisk jord, skapte Athena historie med sin ska-punk-låt “For real”: Ikke bare var dette Eurovision-historiens første ska-punk-låt, men også den første ska-låta og den første punk-låta. Samtidig åpnet den ESC-døra for mer “rufsete” og gitartunge bidrag (f.eks. Wig Wams “In your eyes” året etter – og ikke minst Lordis “Hard rock hallelujah” året etter det igjen). I dag, 17 år senere, er det ingen som hever øyenbrynene om det spilles en punk-, hardrock- eller metallåt på ESC-scenen. At dette historiske skiftet skulle komme fra Tyrkia, er nok fremdeles en overraskelse for de fleste. Ingen av de 25 foregående tyrkiske ESC-bidragene ga noen hint om dette.
Samtiden tok godt imot denne forfriskende annerledesheten, og det europeiske folket dømte låta som fjerde best i ESC 2004. Hele 13 land hadde den på topp 3: Det ble 12 poeng fra Belgia, Frankrike, Nederland og Tyskland; 10 poeng fra Danmark og Romania; og 8 poeng fra Albania, Monaco, Norge, Polen, Russland, Sveits og Østerrike. Til og med grekerne var begeistret og ga Athena 6 poeng (kan det kanskje ha noe med bandnavnet å gjøre?). Folkejuryene i Estland, Malta, Portugal og Slovenia var ikke spesielt happy med nyvinningen og var de eneste av 35 juryer som ikke ga Athena poeng.
Hva jeg synes om låta? Fengende og festlig!
Skrevet av: Şevket Uğurluer og Aysel Gürel
Fremført av: İzel Çeliköz, Reyhan Karaca & Can Uğurluer
Resultat: 12. plass i Roma, 4. mai 1991
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
“İki dakika” (no.: “To minutter”) er en flott og effektiv gladlåt i grenselandet mellom swing, twist og reggaeton. Effektiv fordi den går rett på sak, nemlig et refreng som synges hele fem ganger i løpet av tre minutter – bare avbrutt av to mellomspill (bridge) og et instrumentalt midtparti. Dessverre virket denne gladpillen bare på en tredjedel av fagjuryene: Danmark og Italia ga 8 poeng; Frankrike, Israel og Malta ga 7 poeng; mens den britiske og spanske fagjuryen ga henholdsvis 5 og 2 poeng. Den norske fagjuryen var sikkert fortsatt lei av swingmusikk seks år etter “La det swinge” – og ga null poeng.
Fun fact: Israel og Tyrkia har aldri vært så gode venner i Eurovision-sammenheng som nettopp i Roma i 1991: Israel ga “İki dakika” 7 poeng (kun overgått i 1988 da Israel ga “Sufi” 8 poeng), mens Tyrkia smelte til med 12 poeng til “Kan” (kun tangert i 1978 da Tyrkia ga “A-ba-ni-bi” 12 poeng).
Skrevet av: Mazhar Alanson, Fuat Güner og Özkan Uğur
Fremført av: MFÖ
Resultat: 14. plass i Göteborg, 4. mai 1985
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Den første delen av tittelen betyr “Jeg ble forelsket”, mens den andre delen visstnok er tullespråk som trioen MFÖ fant på. Men da jeg tastet inn “didai didai dai” på Google Translate og brukte funksjonen “gjenkjenn språk”, ble resultatet kinesisk og ordet “bedøvet” – noe man kanskje blir hvis man blir truffet av amors piler.
Uansett: Låta er en lystig sak med en tropisk feel, et muntert åtte sekunders mellomspill rett før halvveis-merket og et refreng alle europeere kan synge med på. Blant fagjuryene, var det definitivt den sveitsiske som var mest i allsanghumør denne kvelden (som skulle ende opp med Norges første ESC-seier) ettersom de ga MFÖ 12 poeng. Den falt også godt i smak hos den britiske (8) og den irske juryen (7), men ellers ble det skralt på resultattavla. Den norske fagjuryen ga i det minste ett poeng.
MFÖ representerte Tyrkia også tre år etter med “Sufi" (som nesten ble inkludert i denne lista), men den havnet ytterligere ett hakk ned på resultatlista.
Skrevet av: Levent Çoker og Mehtap Alnıtemiz
Fremført av: Şebnem Paker & Grup Etnic
Resultat: 3. plass i Dublin, 3. mai 1997
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Et historisk Eurovision-bidrag fra Tyrkia: Ikke bare ble det ny tyrkisk ESC-rekord med tredjeplass (senere bare overgått i 2003 og 2010), men i ettertid står fortsatt “Dinle” (no.: “Lytt”) for den beste plasseringen en tyrkiskspråklig låt noensinne har oppnådd i ESC-historien!
Låta fremføres av den 19 år gamle Şebnem Paker. Høres navnet kjent ut? Jepp, hun representerte Tyrkia året tidligere, som 18-åring (se plass #10 på denne lista), men da ble det bare en tolvteplass. “Dinle” (1997) skiller seg ut fra “Beşinci mevsime” (1996) ved å være hakket mer tyrkisk-klingende (eller det vi i Norden liker å kalle eksotisk eller orientalsk) og ved at rytmen er mer fengende.
1997 var året Katrina & The Waves skylte all motstand over ende, så Şebnem Paker & Grup Etnic var i realiteten sjanseløse og havnet hele 106 poeng bak vinneren (i 1996, da Şebnem kom på tolvteplass, var hun nærmere vinnerlåta poengmessig: 105 poeng bak). Fire juryer verdsatte “Dinle” høyere enn “Love shine a light”: Bosnia-Hercegovina (12 p.), Spania (12), Tyskland (12) og Malta (10). Den norske fagjuryen tilhørte “the shamefull six” denne kvelden: altså de seks juryene som ikke ga Tyrkia poeng.
Fun fact: For første gang i Eurovision-historien ga Hellas poeng til Tyrkia! Etter å ha gitt Tyrkia null poeng 14 ganger på rad, så smelte grekerne likesågodt til med en 7-er til “Dinle” i 1997! (Denne greske gesten overfor tyrkerne skulle gjenta seg fem ganger: 10 greske poeng til “Sevgiliye son” i 2001, 7 til “Everyway that I can” i 2003, 6 til “For real” i 2004, 3 til “Superstar” i 2006 og 3 til “Düm düm tek” i 2009.)
Bonusvideo: Øyeblikket hvor det historiske (nevnt i avsnittet over) skjer. Kommentert av Terry Wogan (BBC).
(For ordens skyld: Tyrkerne har vært atskillig mer gavmilde mot grekerne enn omvendt: Tyrkia har gitt Hellas poeng i tolv finaler, derav én 12-er (“My number one”, 2005). Her er en video av den historiske hendelsen (igjen kommentert av Terry Wogan).)
Skrevet av: Timur Selçuk
Fremført av: Pan
Resultat: 21. plass i Lausanne 6. mai 1989
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
En låt hvor mye hviler på vokal samt lek med ord – tyrkiske ord. Derfor er den nok betydelig mer genial for et tyrkiskspråklig publikum, og dette kan være en del av forklaringen på hvorfor låta endte opp på nest siste plass i Palais de Beaulieu med 5 poeng, derav 4 fra Jugoslavia og 1 fra Spania. En annen del kan være at vokalprestasjonen fra jentene ikke var helt top notch denne kvelden.
I studioversjonen sitter vokalelementene perfekt (skulle bare mangle), og jeg får til tider gåsehud. “Bana bana” (no.: “Til meg, til meg”) kan minne om en slags paringsdialog mellom mann og kvinne, men som etter nærmere undersøkelser ser ut til å handle om et forhold som ikke fungerer 100 %. Kanskje var ikke Europa helt klar for noe så ultratyrkisk som dette i 1989, kanskje var Pan forut for sin tid. Og det kan også godt hende at tolv år gamle Frode Dahl synes dette var noe ræl da han så dette på fjernsynet. Nå vet den 44 år gamle versjonen av meg selv (med godt utviklet og sofistikert musikksmak) mye bedre, selvsagt.
Skrevet av: Erdinç Tunç og Göksan Arman
Fremført av: Gülseren
Resultat: 13. plass i Kiev, 21. mai 2005
Andre lenker: [Spotify: ikke tilgjengelig] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Denne låta er en tre minutter lang feiring av livets lyse sider. Iallfall opplever jeg den sånn ettersom jeg ikke forstår tyrkisk. Etter å ha kjørt teksten gjennom Google Translate, kan ting tyde på at den handler om kjærlighetssorg, og det er jo ikke særlig lystig. Men jeg lar ikke denne lingvistiske oppdagelsen ødelegge min opplevelse av denne låta som inneholder alle de musikalske elementene jeg håper at en tyrkisk gladsang skal inneholde.
Dessverre fikk ikke sangen den fremføringen den fortjente. Vokalisten, Gülseren Yıldırım Gomez, gjorde alt hun kunne for å forstyrre lytteopplevelsen med sine unødvendige skrik og rop (som hun startet med allerede før sangen startet). Ikke nok med det: På grunn av en teknisk feil, fikk seerne i Europa servert lyder fra backstage blandet inn i den tyrkiske lydmiksen. Lydene viste seg å være fra det moldovske bandet som skulle på scenen etter Tyrkia. Tv-seerne kunne nokså tydelig høre at bandet varmet opp, og at én av mikrofonene ikke var slått av. Denne forstyrrelsen (som også kan høres i videoen over) varte i ca. 20 sekunder, men det kan ha vært nok til å påvirke de europeiske folkejuryene i negativ retning – selv om jeg personlig tror at Gülserens roping og skriking hadde enda verre effekt.
Til tross for alt dette, ble ikke Tyrkia sviktet av den tyrkiske befolkningen i Europa. Det ble som vanlig høye poengsummer fra Frankrike (12), Nederland (12), Belgia (10) og Tyskland (10). Disse fire landene sto for 44 av de 92 poengene Tyrkia endte opp med (Norge ga null), og sluttplasseringen ble en skuffende 13.
Skrevet av: Kayahan Açar
Fremført av: Kayahan
Resultat: 17. plass i Zagreb, 5. mai 1990
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
Sol og sommerfugler i magen. Det kunne vært den norske oversettelsen av tittelen, men det er den følelsen jeg får når jeg lytter til “Gözlerinin hapsindeyim” – som forøvrig betyr “Jeg er en fange i dine øyne” (eng.: “Captive in your eyes”). Sangen, som handler om uoppnåelig og/eller forbudt begjær, inneholder mange poetiske høydepunkt, som f.eks. “Mitt hjerte er i opprør. Tiden er dets vokter”.
Men nå gir jeg jo strengt talt blaffen i teksten. Det er den varme og fengende musikken som fanger meg mens tankene går tilbake til lyse sommerkvelder i min ungdomstid, gjerne ut på landet, på en bålplass, ved en sjø. Deilige vibrasjoner skapt av et delvis nynnbart refreng, gitar, og trekkspill. Noen messingblåsere prøver av og til å blande seg inn i lydbildet som mygg på en stille sommerkveld, men de vifter jeg bare bort.
Bare fem fagjuryer lot seg fange av Kayahan i Vatroslav Lisinski konserthall i Zagreb denne maikvelden i 1990. En trøst får være at den norske fagjuryen var én av dem. Den ga låta fire poeng, mens den jugoslaviske juryen var mest gavmild med sine sju. (De tre andre: den tyske (5), den nederlandske (3) og den islandske (2)).
Fun fact: Som nevnt var altså Norge den ene av kun fem fagjuryer som ga Tyrkia poeng i 1990, men samtidig var Norge én av kun to fagjuryer (den andre: Storbritannia) som ikke ga poeng til den italienske vinnerlåta, “Insieme: 1992”!
Skrevet av: Ferman Akgül
Fremført av: Manga
Resultat: 2. plass i Oslo, 29. mai 2010
Andre lenker: [Spotify: originalversjon (a.k.a. “Istanbul-versjonen”)] [YouTube: studioversjon (“Istanbul-versjonen”); musikkvideo]
Manga vant semifinale #2 i Fornebu arena 27. mai 2010, og var nest best i finalen to dager senre, 76 poeng bak Lena fra Tyskland. Kanskje kunne gapet mellom Manga og Lena vært noe mindre dersom Manga hadde fremført den beste versjonen av låta på scenen. Manga opererte nemlig med tre versjoner av “We could be the same” i 2010: Den nesten fire minutter lange “Stockholm-versjonen” var uansett for lang for Eurovision-fremførelse, men både “Istanbul-versjonen” og “Brussels-versjonen” var de forskriftsmessige tre minutter lange. Det er den beste versjonen, “Istanbul-versjonen”, denne listeplasseringen er basert på.
I musikkvideoen de spilte inn i forkant av konkurransen, og på den offisielle Eurovision-CD-en, er det “Istanbul-versjonen”, man hører, mens på scenen i Fornebu arena (hvor også undertegnende var til stede) fikk man servert den blekere “Brussels-versjonen”. Disse to versjonene er temmelig like, men på “Brussels-versjonen” blir refrenget gjentatt én ekstra gang mot slutten. For å få plass til gjentakelsen (som varer i ti sekunder), blir introen og mellomspillet etter første refreng kuttet med fem sekunder hver (totalt ti sekunder).
Disse to femsekunders-partiene (som kommer inn ved 0:22 og 1:20 i “Istanbul-versjonen”), som består av synth-strykerlyder, er viktige bidragsytere til energien og drivet i låta, og disse ble man altså frarøvet på Bærums storscene 29. mai 2010. De to partiene er de beste på låta, og de er grunnen til at den har havnet såpass langt opp på denne lista. Uten disse, hadde neppe havnet blant topp 10, såpass jevn er kampen om de høyeste plassene her. Jeg mener videre at refrenget er ikke så bra at det kan forsvares at den stjeler plass på bekostning av introen og det første mellomspillet.
Jepp. Da fikk jeg satt ord på litt frustrasjon her – etter alle disse elleve år som har gått siden den minneverdige kvelden på Fornebu, som er min foreløpig eneste fysiske tilstedeværelse i en internasjonal finale i Eurovision Song Contest. Men likefullt ble det en sterk plassering av Tyrkia i 2010, sangen er jo bra i alle versjoner, og sceneshowet var bokstavlig talt gnistrende. 12 poeng vanket fra de kombinerte fag- og folkejuryene i Aserbajdsjan, Frankrike og Kroatia; 10 poeng fra Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Makedonia og Tyskland; og 8 poeng fra Albania, Nederland, Romania og Ukraina. Fra de nordiske landene ble mottakelsen noe mer lunken: 6 fra Danmark, 5 fra Sverige, 3 fra Finland, 2 fra Norge og 0 fra Island. Og som normalt, ble det null poeng fra Hellas, Kypros, Israel og Armenia.
Skrevet av: Melih Kibar og İlhan İrem
Fremført av: Klips ve Onlar
Resultat: 9. plass i Bergen, 3. mai 1986
Andre lenker: [Spotify: originalversjon] [YouTube: studioversjon; musikkvideo]
“Halley” handler om Halleys komet og om hvordan den kan fungere som en samlende fredssymbol for oss jordboere. 1986 var året da kometen sist var synlig for det blotte øyet. Jeg husker kometpasseringen fikk mye mediaoppmerksomhet, men jeg husker ikke om jeg personlig observerte den. Men jeg skal stille godt forberedt sommeren 2061 når kometen passerer oss igjen – og jeg kan dø enda lykkeligere.
I ventetiden får jeg lytte til Klips ve Onlars musikalske hyllest til himmellegemet. En leken og melodiøs låt med mange varierte musikalske elementer presset inn i tre minutter (inkl. gitarsolo, mini-rap og kometsus). Den skaffet Tyrkia dets første topp 10-plassering i Eurovision Song Contest. På det niende forsøket ble det nemlig en niendeplass, ni poeng foran Ketil Stokkans “Romeo” og ni poeng opp til åttendeplassen (Tysklands Ingrid Peters og “Über die Brück geh’n”) – og 123 poeng bak den belgiske vinneren Sandra Kim (“J’aime la vie”). Etter at de to første fagjuryene hadde avgitt sine stemmer (6 poeng fra Luxembourg og 12 poeng fra Jugoslavia), lå “Halley” på andreplass. Dessverre fikk den bare poeng fra ytterligere sju juryer (bl.a. en 8-er fra Sveits og Tyskland), den norske var skammelig nok ikke en av disse, så Klips ve Onlar fikk mer enn nok med å holde seg innenfor topp 10, noe de klarte med fire poengs margin.
1986 var et godt musikalsk Eurovision-år, og “Halley” var én av sju-åtte låter jeg nynnet på etter at jeg var innom (den nå nedlagte) bensinstasjonen i Kongens gate på Kalvskinnet i Trondheim, og kjøpte den offisielle Eurovision-kassetten det året. Siden da har ingen tyrkiske bidrag fascinert meg mer enn “Halley”. Klips ve Onlar var en kortlevd gruppe som bare eksisterte på 1980-tallet, men jeg håper både Sevingül Bahadır, Candan Erçetin, Gür Akad, Derya Bozkurt, Emre Tukur og Seden Kutlubay (som ikke reiste til Bergen pga. eksamen og som ble erstattet av Erçetin) har det bra i dag, 35 år etter den historiske dagen i tyrkisk Eurovision-historie. Selv om jeg hørte bare én låt fra bandet, så takker jeg dem for musikken.
Denne lista ble publisert 20. februar–6. mars 2021 med gjennomsnittlig én oppdatering per døgn.
Spillelister:
Spotify:
Topp 15 tyrkiske bidrag i Eurovision Song Contest (1975-2012)
Inneholder tolv låter ettersom 15.-, 14.- og 4.-plassen ikke er å finne på Spotify i skrivende stund.
Låtene er sortert i stigende rekkefølge.
YouTube:
Topp 15 tyrkiske bidrag i Eurovision Song Contest (1975-2012)
Inneholder studioversjonene av de 15 låtene.
Sortert i stigende rekkefølge.
FAQ (ofte spurte spørsmål):
Hvor er “Everyway that I can” (fremført av Sertab Erener), låta som Tyrkia gikk til topps med i 2003? Er det en forglemmelse?
Svar: Nei, jeg har ikke glemt den. Låta er OK, men jeg synes ikke den er blant de 15 beste låtene Tyrkia har bidratt med i Eurovision. Jeg har den på ca. 18. plass.